The wicker band
Mind set free in the Dharma-realm,
I sit at the moon-filled window
Watching the mountains with my ears,
Hearing the stream with open eyes.
Each molecule preaches perfect law,
Each moment chants true sutra:
The most fleeting thought is timeless,
A single hair’s enough to stir the sea
– Shutaku (1300-tallet)

Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EP’en The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten fra 2004 bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.

Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i Espers’ magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, “Children of Stone” er vel i lengste laget).

Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvalls bidrag til økt kammerpreg, og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer rytmisk tyngde. Der for eksempel nevnte Castro mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som tidvis trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende ‘covens’.

Mest av alt er Espers musikkens svar på The Wicker Man – den britiske kultfilmen fra 70-tallet om pagansime er nærliggende både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Espers fanger ikke bare den musikalske stemningen, de fanger ånden av hele The Wicker Man – fra ungdommelig ringsang til maistangdans, fra forlokkende sireneseanser til mørke og magiske ofringsritualer.

Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: “This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible”. Ta med Espers II neste gang du skal konversere med trærne, dyrke solgudene – eller rett og slett bare finne zen – mind set free in the Dharma-realm.
Først publisert på groove.no: 18.05.2006