81. Lee Clayton: Naked Child (Fame, 1979)

Lee Clayton: “10 000 Years/Sexual Moon” Countrysangeren Lee Clayton fra Alabama er blant disse artistene som har gått stille i dørene. En håndfull utgivelser over et langt tidsløp, moderat suksess i sin samtid, stort sett glemt i etterkant. Men Lee Clayton burde vært der oppe sammen med Townes Van Zandt, Warren Zevon eller highwaymen fra sørstatene som han skrev låter for.

Drevet av eventyrlyst og skapertrang forlot han flyvåpenet og satset på en karriere i Nashville på slutten av 60-tallet, og gjorde det ganske bra som låtskriver (for bl.a Waylon Jennings og Willie Nelson). Lee Claytons selvtitulerte debut fra 1973 presenterte verden for en malmfull singer/songwriter med klasselåter som “Ladies Love Outlaws” og “Bottles Of Booze” i gitarkassa – selv om de færreste brydde seg. Et par-tre skiver på slutten av 70-tallet og et livealbum fra Oslo 1990 (han ble godt mottatt i miljøet rundt roots-fortet Cruise Café, og bodde vel også en periode i hovedstaden), er stort sett beholdningen. De siste 20 årene har han levd et tilbaketrukket liv et – eller annet sted nær en ukjent landevei.

Jeg velger å presentere Naked Child, men kunne like gjerne trukket fram debuten eller Border Affair (1978). Med prominente gjester som JJ Cale og Carlene Carter gyver Clayton løs med en mer rocka holdning enn tidligere, innledet av den rullende gospelrockeren “Saturday Night Special”. Det moderne outlaw-eposet “I Ride Alone” er en udiskutabel klassiker, pisket frem av rivende gitarer og kontrollert av Claytons dirrende, stoiske røst – han er ingen stor vokalist, men det er et levd liv i stemmebåndene – hemmet noe av tidstypisk produksjon (særlig trommene). Den nydelige down-and-out balladen “A Little Cocaine” og “I Love You” – igjen med gospelpreget koring, bidrar til å gjøre Naked Child mettet av stor musikk. Størst – i hvert fall lengst – er “10 000 Years/Sexual Moon”, som illustrerer hele skiva ganske presist.

Håper Lee Clayton dukker opp igjen en eller annen dag.

82. Bastards: Monticello (Treehouse, 1989)

Bastards: “Monticello” Midtvesten i USA avfødte en haug med grimme band på 80- og 90-tallet. I god avstand mellom New Yorks coolness og Seattles kaffebarer var og ble “norske” Minneapolis en holdeplass som aldri oppnådde samme hipsterstatus, men som, ikke minst takket være oppegående Amphetamine Reptile Records, ga oss noen av de beste skivene fra denne perioden.

Blant bandene som gjorde scenen i Minneapolis i overkant fet var Bastards – riktignok ikke på AmRep. Monticello ble deres eneste fullengder – og er en skikkelig vrang og vonbroten øvelse i seeeeig sluggerrock av den typen som ikke lenger lages. Ikke metal, ikke grunge, men en øvelse i støyende, ondsinnet redneck truckrock i krabbegir, med gurglende vokal og blytunge melodier som aldri ser lyset. Produsent Butch Vig gjorde senere karriere med band som Nirvana og Smashing Pumpkins, men Bastards var det aldri noe håp for på hitlistene. Deres musikalske ballast inkluderer både Big Black og Godflesh og samtidige artister som Killdozer og Tad, men duoen Joachim Breuer og Anthony Martin (med trommisene Dave Weiland, Tommy Rey) vandret langs en langt mindre befolket vei. Vinnende tekstlinjer som “Slide my arm around your waist /I’m gonna punch your guts, slap your face /Stick a knife into your hole /I’m gonna cut you of your self control” (“Hole”) eller “There’s only one way to break free/Put over an example, kids in the car/Yeah, you’ve got to kill yourself, kill yourself, relax relax” (“Monticello”) bidrar til å underbygge undergangsstemningen på hele dette truende eposet.

Kuriosa: Joachim Breuer dannet senere bandet Janitor Joe, sammen med bl.a Kristen Pfaff. Pfaff ble med Courtney Love i Hole, og døde av en overdose kort tid etter Kurt Cobain.

83. Vincent Gallo: When (Warp, 2001)

Vincent Gallo: “I Wrote This Song For The Girl Paris Hilton” Skuespiller, regissør, kunstner, modell og generell enfant terrible, Vincent Gallo overrasket nok mange da han debuterte som soloartist med When i 2001.

Musikalsk har Gallo bakgrunn fra punkscenen i New York, blant annet i et glemt band sammen med da ukjente Basquiat, men det er først og fremst innen filmen han har gjort seg bemerket (ikke minst debuten Buffalo ’66). Han er visstnok beinhard republikaner, selger kroppen sin på nettet (“Heavy set, older, red heads and even black chicks can have me if they can pay the bill. No real female will be refused.”), har en egenskap å fornærme folk rundt seg og kjennes i det hele tatt som en usympatisk fyr. Men det er mat for tabloiodene. Vincent Gallo kan lage fin musikk, og det er som regel alltid hyggelig å finne fram igjen When.

Dempet og elegant framstod han som en ettertenksom trubadur i klasse med – og kanskje inspirert av – vennene Jim O’Rourke og Sean Lennon. Enkel gitarpludring, tape loops, analoge synther og uanstrengt vokal i stilsikre arrangementer skaper en tilbakelent kveldsatmosfære som aldri faller over i rent koselig føleri. Det er noe ensomt og vemodig over When, som av og til mot det parodiske (“Yes, I’m Lonely”), men som i det store og hele er svært så tilfredsstillende lytting. De instrumentale sporene, som utgjør omtrent halvparten av materialet tenderer over mot jazza trip-hop, og er de mest bevegende her. De gjør avstanden til utgiver Warp noe mindre enn hva de nakne fortellingene til Vincent Gallo tilsier.

Så får det egentlig bare være opp til lytteren å avgjøre om When er navlebeskuende dilldall eller autentisk innsikt fra konseptkunstneren.

84. Codeine: Frigid Stars LP (Sub Pop, 1990)

Codeine “D” Noen plater klarer å kapsle en emosjonell stemning bedre enn andre. Frigid Stars er en slik. Codeine (med bl.a Chris Brokaw) definerte på sin debut slowcore som sjanger. Selv om variasjon ikke var deres fremste styrke hadde trioen en viss dynamikk og evne til temposkifter som også knyttet dem opp til tidlig post-rock (Slint), og senere avkom av Codeine binder medlemmene til sentrale navn innen amerikansk 90-talls undergrunnsrock som June Of 44, Come, Rex og The New Year.

Sett under ett holder de uansett jerneven ganske stramt gjennom disse 40 minuttene. Frigid Stars er et album som setter en standard. Skal vi bare ramse opp hvilke begrep som lett kan brukes for å beskrive Codeine anno 1990: Sparsommelig, langsomt, depressiv, tung, melankolsk, mektig, nedpå, spøkelsesaktig, blek. Men det er også en menneskelig varme over denne skiva som gjør den bevegende, ja den gjør tristessen om til noe vakkert.

Bildet på baksiden av omslaget er egentlig talende for hele innholdet, et svart/hvitt fotografi av en fullt påkledd fyr som har bikket på en madrass, hodet dekket av puter, og vi kan bare ane at han ligger der og hulker.

Anslaget på “D” setter tonen for hele denne blafrende stjernen av et album.

85. Sunnyboys: Sunnyboys (Mushroom, 1981)

Sunnyboys: “Happy Man” Tenåringsangst og kjærlighetstrøbbel, catchy melodier og eviggrønne hooks, det er Sunnyboys i et nøtteskall. Powerpop/post-punkbandet tilhørte den rike scenen i Sydney som også inkluderte blant andre Radio Birdman, Hoodoo Gurus og The Church. De hører dessuten fint hjemme sammen med samtidens amerikanske collegerockere som The db’s, REM og Violent Femmes.

Sunnboys ble svært populære i hjemlandet med sine to første album, men etter disse gikk det litt mer nedover for det sympatiske bandet. Ingen grunn til å glemme debuten av den grunn, som er proppet med 40 minutter av rene hits.

Låter som “My Only Friend”, “Trouble In My Brain” og “Alone With You” er hentet fra denne mytiske kilden av tidløse poplåter som aldri går ut på dato, og som låtskriver Jeremy Oxley tydeligvis hadde god tilgang til. Singlen “Happy Man” er en velklingende intro god nok som noen, med herlige strofer som “I gotta hang up/I can’t communicate” i det som er en perfekt krysning av The Kinks og Velvet Undergrounds “There She Goes Again”.

86. Buffy Sainte-Marie: Illuminations (Vanguard, 1969)

Buffy Sainte-Marie: “Poppies” Canadiske Buffy Sainte-Marie hadde fra tidlig på 60-tallet tilhørighet i folksirkelen i New Yorks Greenwich Village, der hennes “Universal Soldier” fant gjenklang hos en hel generasjon av protestangere og et politisk bevisst publikum. Hennes karriere holdt seg oppegående gjennom 60-tallet, men Illuminations skulle ikke bli noen stor hit for henne. Den falt faktisk helt gjennom, forsvant fra de flestes minne, inkludert Sainte-Marie selv – og det er utvilsomt hennes mest spennende plate.

Sammen med produsent Maynard Solomon løsrev Sainte-Marie seg bort sitt trygge uttrykk og sine gamle musikere, og stod kun igjen med vokal, gitar – og en Buchla synth (traktert av Michael Czajkowski) til å skape utenomjordiske seanser. Særlig tilstedeværende på åpningssporet “God Is Alive, Magic Is Afoot”, “Mary” og “Better To Find Out For Yourself” er Illuminations et tidlig eksempel på vokale eksperimenter, og det er ikke unaturlig å tenke både i retningen fra Diamanda Galas til Josephine Foster, senere eksperimentelle folkartister som Tim Buckley og John Martyn kan også nevnes som etterfølgere av den eteriske stilen Buffy Sainte-Marie skapte. Ikke folk eller rock, ikke indianer eller hvit, ikke moderne eller retro. Men noe utenfor alt det, utenfor verden.

Illuminations er en musikalsk frihetsreise formet som en usannsynlig vakker drøm.

87. Bill Plummer: Bill Plummer And The Cosmic Brotherhood (Impulse!, 1968)

Bill Plummer: “Journey To The East” Gjemt et sted blant de mer oversette navnene i Impulse! sin 60-tallskatalog (den er ikke reutgitt) finner vi Bill Plummer og hans kosmiske brorskap. Plummer er en høyst erfaren bassist, studert under Ravi Shankar og Herman Reinshagen, og med engasjement i New York Philharmonic. Han har spilt med alt fra Miles Davis til Rolling Stones, fra Willie Nelson til Tony Bennett. I det hele tatt en anerkjent musiker.

Med bakgrunn i bopen tidligere på 60-tallet, vendte Plummer seg på slutten av tiåret mot India, som var datidens dille blant psykedelikerne, og noe som kan mistenkes for å være utforskende syretester. Utkommet ble i hvert fall denne hybriden av groovy jazz, indisk raga og far out vestkystpsykedelia. Selv trakterer Plummer både sitar og bass, og med seg har han blant andre trommis Milt Jackson på tabla og bassist Carol Kaye. Det sterke laget bidrar til å holde tømmene noenlunde stramt hele veien. Javisst er det litt utdatert i dag, men sannelig er dette fremdeles noe av det bedre fra den sinnsutvidende musikkens tidsalder.

Det übercoole åpningssporet “Journey To The East” er noe atypisk for resten av innholdet, og det kuriøse innslaget av spoken word bør ikke overskygge den smoothe jazzbrisen “Song Plum” og “The Look Of Love”, en drøy utgave av The Byrds’ “Lady Friend”, eller for de mer vågale: 10 minutter med frijaga (“Arc 294°”). Bill Plummer And The Cosmic Brotherhood er stappet med kosmiske vibrasjoner, man.

Too much sitar? Bare nesten.

88. US Maple: Long Hair In Three Stages (Skingraft, 1995)

US Maple: “Letter To ZZ Top” Meget særegent band, US Maple. Gitarene dissonerende ute på Glenn Branca/Sonic Youth-flanken, rytmikken evig jagende et sted ute i ingenmannsland, låtstrukturene bøyes og tøyes som en ung kinesisk turner, og så stemmen da, hviskende og hvesende om hverandre et sted mellom Beefheart og et mentalsykehus.

De hadde allerede en historie bak seg i kortlevde Shorty (bra de også), og tilhørte universitetsmiljøet i Chicago. I følge myten startet de US Maple for å “erase rock and roll from their collective minds”. Se det kaller jeg et bra utgangspunkt for å starte band! Sammen med produsent Jim O’Rourke gjøv de løs på oppgaven med respektløs iver. Dette er likevel ikke dekonstruert rock, med trekk fra både støvete sørstatsrock, out there jazz, New Yorks avantgarde og ihjeltråkket blues tok US Maple gamle byggesteiner og forsøkte å stable dem på nytt. Den likeglade stilen skjuler en kompleksitet som ikke alltid er like umiddelbar, og det som liksom er randen av kaos er egentlig lyden av band som visste akkurat hva de holdt på med.

Long Hair in Three Stages fremstår etter over 15 år fremdeles som frisk og nytenkende, spastisk og dynamisk som få.

Kuriosa: Vokalist Al Johnson spilte han fyren som ikke får lov til kjøpe Beefhearts Safe As Milk i High Fidelity, og en poster av bandet henger også godt synlig i flere scener. Se selv.

89. Depth Charge: Nine Deadly Venoms (Vinyl Solution, 1994)

Depth Charge: “Dead By Dawn” En av pionerene innen dance-genren, den britiske DJ og produsent Jonathon Kane har drevet i grenselandet electro, hip-hop og funk siden 80-tallet under en rekke navn – der Depth Charge kanskje er det mest kjente.

Nine Deadly Venoms er en samplehappy fråtsing i gamle karatefilmer, spaghettiwesterns og vampyrklassikere tungt basert på breakbeats, der dub og trip hop bare er noen av ingrediensene i gryta til Kane. Lett å høre at mannen har kost seg glugg ihjel. Den tilsynelatende hjemmemekka produksjonen bidrar egentlig bare til å underbygge en mindre seriøs holdning enn det genren ellers er preget av. Og deri ligger mye av denne skivas styrke og sjarm.

Nine Deadly Venoms er kanskje ikke like vanvittig i 2011 som i 1994, og grepene til Kane vil i dag virke noe forutsigbare – men den smittende energien har sannelig vist seg å være i like god behold.

90. Crispin Hellion Glover: The Big Problem ≠ The Solution. The Solution = Let It Be (Restless, 1989)

Crispin Glover: “Selected Readings From Oak Mot Pt. 1” Verdens beste (birolle)skuespiller er kanskje ikke verdens beste musiker. Men i likhet med karakterene han framstiller på filmlerettet gir Crispin Glover liv til rollen på et vis som de færreste kan matche. Hans første plate er etter over 20 år fremdeles en ytterst underlig utgivelse.

I tiden mellom den definitive ungdomsfilmen River’s Edge og kultklassikeren Rubin & Ed (fotografier i omslaget er tatt fra den filmatiseringen) hadde Glover – på dette tidspunkt midt i 20-årene – allerede opparbeidet seg en fascinasjon for å rekonstruere bøker hvor rettighetene var utgått og i offentlig eie. Da han var på besøk i Oslo med sitt omreisende slide show i 2010 var det basert på mye av det samme materialet; Oak Mot (1868) og Rat Catching (1896). Disse dominerer også denne platen, sammen med hans egne komposisjoner (“Clowny Clown Song”) og coversjoner (“These Boots Are Made For Walking”) med tidsriktig bruk av synth og beatbokser.

Morsomt nok, men det er særlig opplesningsdelen som gjør The Big Problem… virkelig noe for seg selv. Stemmen, den intense stemmen med den brennende innlevelsen på randen av hysteri, slik vi kjenner den fra Wild At Heart (Onkel Dell), River’s Edge (Layne) eller som togpredikant i Dead Man, gjenskaper de glemte fortellinger. Glover har klippet og limt i innholdet, retusjert, tegnet over og lagt til deler i en orden som ikke alltid er like enkel å fatte. Uten hans veiledning ville nok ikke verdien vært så stor, men de tonesatte opplesningene gir nytt liv til et par merkelige fortellinger. Oak Mot handler for eksempel om den androgyne unggutten Adry, som lever de glade dager på Oak Mot – inntil “the new uncle” kommer inn i bildet og kaster mørke skygger over prærien.

“Oak Mot! What a queer name for one’s place! But how beautiful they are, those groups. See what lovely shadows they cast. Suppose it’s because the air is so clear, but everything is so bright, somehow! And all round it’s the same, all around and around….”

Kuriosa: Bak på omslaget står det et telefonnummer som det er mulig å ringe for spørsmål om “the big problem” og “the solution”. Det virket ikke i 1989, kanskje linjen er åpen i dag.

Intervju med Crispin Glover i Puls, januar 1992. (av Tommy Lørdahl)

Intervju med Crispin Glover i Puls, januar 1992 (Tommy Lørdahl)