Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.

59. Beat Happening: s/t (K, 1985)

Beat Happening: “I Love You”

Ikke kunne han synge, ikke kunne de spille og debutskiva er i det hele tatt en ganske så spinkel og skranglete affære. Men få band skulle få like stor påvirkningskraft på indiemusikken utover på 80-tallet som Beat Happening. Som venner av Greg Sage fra The Wipers ble trioen – bestående av Calvin Johnson, Heather Lewis og Bret Lunsford, raskt en del av punk-miljøet i USA. Men selv om Beat Happening delte en felles gjør-det-sjøl holdningen, hadde de en annen agenda.

De bidro først og fremst til å definere og sementere lo-fi som selvvalgt disiplin og naivisme som opphøyd uttrykksform. Med troskap til primitivisme, minimalisme og naivisme skranglet de i vei, uvørent og løst, med Calvin Johnsons stoiske og gravalvorlige røst som fremste kjennetegn. Debuten høres ut som en blanding av The Shaggs, Daniel Johnston, Modern Lovers og Dead Moon, og det er selvsagt denne tilsynelatende gi-blaffen, slacker-holdningen som gjorde trioen til å spise opp.

Calvin Johnson har med sitt K Records sørget for å utgi hundrevis av skiver med skeiv popmusikk i over 25 år og bidratt til å gjøre Olympia, Washington til et slags alternativt Seattle på vestkysten. Det har vært stille rundt Beat Happening i mange år nå, uten å ha gitt opp håpet om de en gang skal slå seg sammen igjen. De lærte seg for øvrig å både spille og skrive fantastiske låter utover i karrieren. Selv om Calvin vel aldri lærte seg helt å synge.

60. Charles Manson: Lie/The Love And Terror Cult (ESP/Awareness, 1970/1987)

Charles Manson: “Look At Your Game, Girl”

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av “Cease To Exist” (omtitulert og ukreditert Manson som “Never Learn Not To Love”). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av “Home Is Where You’re Happy”. De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs “Revolution Blues”.

61. Love 666: American Revolution (Amphetamine Reptile, 1995)

Love 666: “Hard Rock America” Frontcover: Den Amerikanske Farmer, stolt der han skuer ut over sin endeløse åker med sigar i kjeften og hatten på hodet. Bakcover: Samme sted, men bonden er byttet ut med en tungt bevæpnet soldat foran et flammehav. Mellom bildene, en skive prydet med stars & stripes som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen og platas røde tråd: American Revolution. Denne revolusjonære ABC er oppdelt i enkeltkapitler som f.eks “Preparation For Combat” og “Take A Chance On Death” og viser et band som tidlig hadde en klar agenda. Som Trouser Press beskriver deres post-White Panther manifest: “A boundless array of screeds that are pro-drug, pro-violence and anti-just about everything else – and you may find yourself on the frontlines of the class war the band seems so intent on fomenting.”

Deres musikalske DNA var bygget opp av en blanding av tidligere musikalske aktivister som MC5, tåkerocken til Spacemen 3 og standhaftig monotoni á la Suicide, og stort sett hele skiva sentrerer rundt samme tema med bestemte gitarrdrønn og en trommis på lavgir som eneste bevæpning. Det fordrer selvsagt en viss tålmodighet for hele prosjektet, men væpna kamp er da heller ingen enkel vei å gå.

Kuriosa: DC-trioens vokalist Dave Unger studerte visstnok minimalisten LaMonte Young før han droppet ut av skolen og gikk sin egen vei. Han er sikkert fremdeles å finne ute på revolusjonens åker et eller annet sted.

62. Chokebore: Black Black (Boomba, 1999)

Chokebore: “You Are The Sunshine Of My Life”
Livet kan være svart, og så kan det være svart svart. Langt nede i mørket, der det er “midnight behind my eyelids”. Slik vokalist Troy Bruno Von Balthazar innleder Chokebores introspektive odysse. Black Black tar oss med inn i depressive irrganger, musikalsk beslektet med både Pixies, Radiohead og Sparklehorse, og med en oppjaget nervøsitet som gjorde Chokebore ganske så uforlignelige.

Ingenting med dette trøblete bandet stemte egentlig. Chokebore var egentlig en bunch skatere og slackere opprinnelig fra Hawaii, og kalte seg Dana Lynn (etter en ehh.. voksenskuespiller) før de flyttet til Los Angeles, fikk kontrakt med noise-labelen Amphetamine Reptile og lagde paranoid rock i sakte film omgitt av ensomhet, dop og angst. De var riktignok noe friskere tidlig i karrieren, men aldri muntre nok til å vekke særlig begeistring i det brede lag – eller brutale nok til å passe inn i AmReps profil. Og da de kom til sitt fjerde album var det lite livskraft igjen. Det er langt fra Mauis sorgløse palmesus til den urbane mollrocken som smøres utover Black Black, og det er kanskje derfor den til stadig finner sin vei inn i spilleren igjen. Potente kraftlåter som “Alaska”, “Never Feel Sorry Again” og “You Are The Sunshine Of My Life” sender strimer av lys ned i kjelleren, men den overhengende følelsen av undergang preger hele skiva.

Chokebore oppnådde aldri stor suksess i USA, men i Balthazars nye hjemland Frankrike etablerte de seg relativt bra. Han holder seg faktisk fremdeles oppegående der nede og gir også ut brukbare skiver. Men desperasjonen som vibrerer på Black Black gjenskapes vel aldri. Og det tror jeg er like greit.

63. Ut: In Gut’s House (Blast First, 1988)

Ut: “I.D.” Uten Ut, ikke noe Sleater Kinney, Le Tigre eller Babes In Toyland? Kanskje. Før Hüsker Dü brakte norske ord inn i amerikanske rock, hadde vi denne trioen. Ut kom fra den berikende downtown-scenen i New York på slutten av 70-tallet, der avantgardistisk rock og frijazz ikke bare levde side om side i rennesteinen, men viklet seg inn i hverandre og ga oss noe av den mest motstandsdyktige rocken fra den tiden. Ut forlot New York tidlig, bosatte seg i London der de raskt ble en del av kretsen til band som The Fall og Birthday Party, kom inn under de brede vingene til radiovert John Peel og fikk et naturlig hjem i plateselskapet Blast First.

Deres beste album ble utgitt i 1988, og selv om In Gut’s House ikke er på leppene til altfor mange i dag, så ble det ranket høyt på mange årsbestelister det året. Eventyrlysten musikk er som vanlig vanskelig å sette i bås, og Ut er ikke noe unntak. Deres bakgrunn i no wave er opplagt, huggende gitarriff, nervøs rytmikk og dissonant desperasjon er tilstede her, men det er også noe mer forfinet og elegant over Ut på In Gut’s House som gir den litt ekstra levetid. Bruk av fiolin, vokalsamples og tribale trommer er ytterligere glasur, vekk fra den utemmede aggresjonen og inn i et mer kunstnerisk spennende landskap. Et landskap de ikke utviklet i ytterligere grad, etter Griller (1989, sammen med Steve Albini) var det over og ut for Ut.

64. Urinals: Negative Capability… Check It Out! (Warning Label, 1997)

Urinals: “Hologram”

Urinals eksisterte i tre korte år – fra 1978 til 1981 – og utga kun en håndfull singler/EP’er i løpet av sin karriere. Deres innflytelse på undergrunnsscenen utover på 80-tallet kan likevel ikke undervurderes, med band som Minutemen og Mission Of Burma som et par opplagte arvtakere og britiske Wire som et mulig forbilde.

Urinals hylles gjerne for sin minimalistiske, nedstrippede stil, men deres effektive togrepslåter (eller helst ett) og tilknappede tekster hadde sin naturlige forklaring: Medlemmene, alle studenter på UCLA i California, startet prosjektet uten musikalsk bakgrunn i det hele tatt, mest som en ren parodi på populærkulturen og punkrocken. De ville skrive så korte og enkle låter at de kunne bli spilt av alle (uten sammenligning for øvrig, har de senere blitt tolket av band som Yo La Tengo, Gun Club og No Age). Forsøket var likevel så morsomt at de bestemte seg for å kjøre på, og Urinals ble raskt en del av punkscenen i California, og delte scene med blant andre Black Flag og Circle Jerks. Etter tre år var de såpass drevne at Urinals-konseptet hadde utspilt sin rolle. De endret navn til 100 Flowers og ble et relativt anerkjent post-punkband.

Negative Capability… Check It Out! samler vel opp det meste av det de spilte inn, blant annet deres tre legendariske sjutommere og en haug liveopptak. 31 låter – inkludert en herlig cover av Soft Machines “Why Are We Sleeping” – 47 minutter med klassisk punkhistorie av den primale typen. “Hologram” er kanskje ikke den mest representative låten i deres lille katalog, men det er en av de beste.

65. Dumptruck: For The Country: (Big Time, 1987)

Dumptruck: “Carefree”

I serien “glemte perler fra 80-tallet” har vi denne gang kommet fram til en skikkelig godbit. Dumptruck var selve essensen av 80-talls indiepop-lyd, med musikalske røtter i The Byrds og Velvet Underground, og både tids- og uttrykksmessig i par med f.eks R.E.M og The Dream Syndicate – “jangle rock” på godt norsk. Det var en tid da melodisk kraft, skimrende gitarer og vellydende arrangementer var hedersbegrep i rocken. Kombinasjonen av desillusjonert lyrikk og slentrende poplåter er utforsket både før og senere, men For The Country er en av de mest stilrene og – etter et gjenhør 25 år senere – blant de mer tidløse.

Dumptruck kom fra den amerikanske østkysten, sentrert rundt Seth Tiven og Kirk Swan. Etter en viss buzz på collegeradio og i undergrunnsmiljøet for sine to første skiver lagde de sitt beste og mest helstøpte album akkurat i rett tid til å bli en del av en voksende scene i USA. Samtidig gikk plateselskapet dukken – den gryende interessen for Dumptruck ble kvelt i starten da ingen fikk kjøpt platen – og Big Time dro attpåtil med seg bandet ned i en rettsstrid som det tok år å komme seg ut av. Selv om de har gitt ut skiver etter For The Country er det fair å si at toget til suksess forlot Dumptruck i 1987.

66. The Real Kids: The Real Kids (Red Star/Norton, 1977)

The Real Kids: “All Kindsa Girls”

To gutter vokste opp som bestevenner i samme nabolag litt utenfor Boston. Jonathan Richman ble en av protopunkens frontfigurer og ansvarlig for en av 70-tallets (og tidenes) beste skiver med sitt Modern Lovers. Litt yngre John Felice oppnådde aldri samme anerkjennelse, hans band var The Real Kids (senere Taxi Boys, tilbake til Real Kids, Lowdowns, Real Kids igjen osv). Mens Richman formulerte sin helt egen stil etter Modern Lovers, oppnådde Felice sin karrieres høydepunkt gjennom debuten av samme navn i 1977.

The Real Kids var tuftet på idealer fra 50-talls rock’n’roll og den britiske bølgen, framført på obsternasig vis trigget av den vanlige rockebensinen: Dop, øl og ungdommelig faenskap. Uslåelige krefter, ikke minst når de som her (på sitt beste) er båret fram av melodier som umiddelbart både røsker og fenger. Coverlåter av Buddy Holly og Eddie Cochran understreker idealene til et band som falt utenfor spotlysene til samtidige som Blondie og Ramones – og som aldri vel ble nevnt i samme åndedrag som Cheap Trick eller The Knack når den tiden kom.

Dette er forstadsrock av beste merke, powerpop forkledd som punk – som på den uimotståelige åpningen og 70-tallsklassikeren “All Kindsa Girls”. Nå blir en del av materialet noe utdatert i dag, men ved siden av “All Kindsa Girls” må “Just Like Darts” nevnes – fire kjærlighetssvarte minutter som forespeiler den kommende jangle-popen på 80-tallet med flere år. Trolig bandets aller fineste øyeblikk. Skal et band bare huskes for to låter finnes det uansett langt verre ettermæle vil jeg mene.