Fri og bevare meg vel for en kveld det må ha vært for publikum på Fillmore East disse to marskveldene i 1970! Neil Young & Crazy Horse og Miles Davis med sitt funkadelic freakshow på en og samme billett. Lucky bastards! Vel, nå har vi endelig gleden av å ta del i noe av seansen vi andre også – 36 år senere.

Dylan-fans har i lang tid kost seg med den flotte Bootleg-serien, mens arkivene til Neil Young stort sett har samlet støv. Live At The Fillmore East er første utgivelse i Neil Young Archives Performance Series – og vi vet alle at det er mye gull som gjemmer seg i hans skuffer og skap. La oss håpe dette blir starten på en lang tradisjon.

Opptaket som foreligger er fantastisk. Lyden er upåklagelig og kunne vært tatt opp i går. Låtene mesterlige. Vi møter et band i full blomst. Alt er likevel ikke hallelujah med denne utgivelsen, men mer om det litt senere.

I 1970 turnerte Young med mesterverket Everybody Knows This Is Nowhere, som danner tyngdepunktet også for denne konserten. Crazy Horse fremstår her i sin originale besetning; Talbot, Molina, Danny Whitten og med Jack Nitzche bak tangentene. De gir låtene en rufsete tyngde og en solid innpakning som særlig kler de to lange sporene; ”Cowgirl In The Sand” og ”Down By The River”.

Særlig interessant er samarbeidet mellom Whitten og Young, som fikk sin sørgelige slutt et par år senere. Whitten bidrar selv med sin egen ”Come On Baby Let’s Go Downtown”, som framstår med en annen glød enn versjonen på Tonight’s The Night – da mer som et ekko over hans plutselige bortgang. Whitten/Young beveger seg langt over på den andre siden på Cowgirl og River, og tar lytteren med seg på en uslepen og vakker ferd der gitarene snakker samme språk. Ren nytelse fra start til slutt. Alle skal kjenne til disse to søylene i Youngs kanon, videre utlegninger bør derfor være unødvendige.

Ved siden av tittelkuttet på Everybody Knows…, får vi også høre to mer obskure låter fra Youngs rike katalog. ”Wonderin’” ble ikke festet på plate før på mer forglemmelige Everybody’s Rockin’ (1983) men stikker seg ut som en riktig så jovial gamperocker. Jeg møtte ”Winterlong” for første gang i Pixies’ versjon på innsamlingsplaten The Bridge, og den finnes på samleren Decade. En av Youngs glemte og mer underkjente perler.

Det er altså ikke så mye å gneldre på selve låtmaterialet – men det er et par andre ting som både undrer og irriterer en del. For det første, i motsetning til Dylans lekre bokser, så tilbyr godeste Neil en grådig lefse uten noe å snakke om av innleggshefte eller tilleggsmateriale. Hvor er den fete boken som burde vært obligatorisk? Nå følger det riktignok med en DVD, men det var unektelig en liten skuffelse å oppdage at den kun består av bilder fra konserten med lyden fra platen som følge. Noe mer graverende er det at halve konserten er utelatt. I følge det gamle avisutklippet i coveret startet det hele med ’Young opening alone, seated in a straight back chair…’ Hvorfor er ikke denne delen med? Er opptaket borte? Lyden for dårlig? Vi får ingen forklaring.

Derfor – når mesteren først fikk ut finger’n og startet med sitt arkivprosjekt er det litt forbasket at inntrykket virker litt slurvete. Men låtene, bandet, fremføringen og gløden – fremdeles av ypperste klasse.