Stikkord

, ,

I 1974 braket Muhammad Ali og George Foreman sammen på en gigantisk idrettsstadion i Kinsasha i Kongo (da Zaire) med 60 000 på tribunene, iscenesatt av den beryktede diktatoren Mobutu Sese Seko og nesten like tvilsomme Don King. ’The rumble in the jungle’ er ikke bare en av tidenes største sportsbegivenheter, glitrende berettet av Norman Mailer i hans bok The Fight og i dokumentarfilmen When We Were Kings, men også et sentralt øyeblikk for svart selvbevissthet – ikke minst i USA.

’Kampen i Kinshasa var én av mange hendelser som fyrte opp under en renessanse av stolthet blant svarte amerikanere over deres afrikanske opphav’, skriver Mike Marousee i boken om Muhammed Ali og frigjøringskampene på sekstitallet. I Zaire/Kongo sørget Sese Seko for å utarme landet i ytterligere 20 år, og det som ble regnet som et fremskritt for Afrika på 70-tallet fikk ingen direkte positive følger for folket.

Den absurde rammen, intensiteten, varmen, Hunter S. Thompson og James Brown som svermet rundt, diktatorets vannvidd og folkets brøl: Ali! Bomayé!! Løvens seier i løvens hule. Det var i korthet en historie for historiebøkene. En plate som nærmest kan betraktes som denne kampens musikalske ekvivalent er Konono No.1 og deres Congotronics. En annen frigjøringskamp – med samme intensitet og samme intelligens som førte Ali tilbake til tronen for over 30 år siden.

Konono No. 1 ble dannet av Mawangu Mingiedi på midten av 70-tallet i Kinshasa, bare kort tid etter at neseblodet til Foreman hadde tørket opp. Mingiedi trakterer likembe eller sanza; en form for thumb piano, relatert til kalimba, mbira eller marimba. Det kalles likembe i Sentral- og Øst-Afrika, og består av noen metallpinner festet på en trekasse. Mingiedis band består av ytterligere to på likembe, i tillegg til en rytmeseksjon som bruker alt fra ordinær tam-tam til gamle bildeler og rustne kjøkkengryter. Alt er oppmikka på et heller tvilsomt vis – visstnok for å overdøve gatelarmen når gatebandet spilte utendørs. Det bør være unødvendig å si at Konono No.1 er litt av et syn der de trakterer sitt rakkelverk av skrapjern, koppertråder og bilbatterier, men de er også en fryd for øret i hvordan de får det primitive lydsystemet til å låte så gjennomført dynamisk og på mange måter helstøpt. Det henger løst, men det henger sammen. Et eviggående maskineri som både er lyden av George Foreman som braser i dørken og Alis lettbente dansefot og ertelystne stikk. Dette er ’the rumble in the jungle’.

Bandet baserer seg på en lokal rytmisk trancemusikk som kalles bazombo, men de måtte ’incorporate the originally-unwanted distorsions of their sound system’. Med sitt drivende hypnotiske og minimalistiske groove, intenst tette lydbilde, dansbare rytmer, tribale vokalrop og ville fløyteblås, ja, et mildt sagt særegent sound, kan det være mer naturlig for oss å knytte Konono opp mot lydeksperimentalister, punkere og avantgarde kunstnere enn de nok selv har gjort det. De har holdt på med det samme i 25 år – og med de samme instrumentene, og ble mer eller mindre tilfeldig oppdaget av den franske produsenten Vincent Kenis som her har lykkes å fange lyden av dette helt unike bandet. For dette er ikke musikk tilgjort for å være noe annet, etterligne eller gjenskape noe, men lyden av noe ubesudlet og autentisk. La likevel ikke det bli inngangsporten inn til Congotronics, men heller det faktum at Konono rett og slett lager noe av den mest energiske, funky, punka og utfrika dansemusikken du kan tenke deg.

For interesserte: Det smått geniale nederlandske bandet The Ex har turnert og spilt inn plate med med Konono, og for øvrig lykkes å fange mye av deres uttrykk i låten «Theme From Konono». Sjekk ut den også!

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 13.07.08)

Reklamer