Så er du på vei ut av den trivelige småbyen, ut på landeveien igjen. En feil avkjørsel endrer alt, var det virkelig Ohia det stod på det skiltet der borte? På radioen skurrer et trøstesløst mantra: ’The sound of our feet against the road, spreads through the night, and the city’s ending…’

Det tar litt tid før du helt registrerer det, men nabolaget blir gradvis mer glissent, lysene fra byen lukker seg bak deg. Fuglene kvitrer advarende i kor. Veiene er folketomme, her er det ingen veiskilt. Du er snart helt alene, på vei inn i mørket. Med stigende uro tar du av på en smal grusvei som fører inn i svarteste granskauen. Det har blitt helt stille. Dette lover ikke godt. Langt om lenge passerer du en glemt kirke, snart en postkasse med navnet Molina ripet inn, halvt utvisket. Du skimter en liten koie, og bestemmer deg for å stoppe opp her. ’This place is trouble waiting’ hvisker skogen.

En sur vind har blåst opp, du hutrer bort til den enkle koia. Ingen svarer på dine tilrop, men døren står på gløtt og du entrer et spartansk innredet rom. Det er ingen bilder på veggene, ingen lamper i taket. Du forstår at her inne, her har tiden stått stille i evigheter. Når døren knirker igjen bak deg kan du høre langsom, klagende musikk et sted borte i mørket. Du aner konturene av en mann som varmer seg på en kald ovn, som synger på en gammel trall og tramper takten med en jernstøvel. Du har glemt hvorfor du kom og siger langsomt ned ved bordet, lukker øynene og begraver ansiktet i hendene. Du synger i, med lav, fast stemme: ’I am a red flame hanging low to be close to it, hanging low to be close to you.’ Du er endelig hjemme. Og aldri mer skal du dra noe sted.

Bjørn Hammershaug