Stikkord

, , , ,

Da jeg en gang på tampen av 1980-tallet fisket fram denne i platehyllen var det mest sannsynlig på grunn av et konkret tips fra fyren bak disken. Hvorfor i all verden skulle jeg ellers ta med meg et eller annet obskurt 60-tallsband hjem? For etter det jeg husker tok det en stund før jeg faktisk innså at dette ikke var et amerikansk band fra en svunnen tid, men et britisk band out of time. Drop Out With The Barracudas spiller riktignok på soundet fra cirka 1965-66, men denne referanserike plata hever seg over noe så smålig som tidsepoker og går på tvers av geografisk opprinnelse.

Coveret framstiller fire smilende unge menn i sommerklær med surfbrett under armen, som om de er på vei til de evige bølgene som slår inn mot strendene i California. Illusjonen underbygges ytterligere av låttitler som ”Summer Fun”, ”California Lament” og ”On the Strip”. Men The Barracudas hørte ikke hjemme på solkysten, men i Londons dunkle underverden. Kort fortalt: Frontfigur Jeremy Gluck forlot hjemlandet Canada og Ottawa som 18-åring, landet midt i punkens mekka i 1977 og startet som skribent i Sounds. Under en konsert møtte han på sveitseren Robin Wills, noe som innledet et vennskap tuftet på en felles retro-romantisk interesse for Beach Boys, Flamin’ Groovies, Peebles-skiver, surfrock, garasjepunk og blomsterpop. Og det var nettopp denne uhippe cocktailen Gluck og hovedlåtskriver Wills mikset sammen i det som skulle bli The Barracudas. Bandet ble dannet i 1979, fullendt med en kortvarig rytmeseksjon bestående av David Buckley (bass) og trommis Nicky Turner.

På baksiden av omslaget til debuten (jeg sitter med den amerikanske Voxx-utgivelsen fra 1982, samme cover som over) tilkjennegir de dualiteten som var noe av bandets styrke. Two Sides of the Barracudas: Den ene halvdelen (Up Side, med låtene 1-7) er en variasjon av framsiden (knipsende surfgutter), mens den andre (Down Side) viser bandet fra en mer shady, gatesmart side (mer The Standells og The Seeds enn the Wilsons). Det er akkurat i dette spennet The Barracudas fant en nisje som viste seg å være slående effektiv, og de håndterte begge deler med lik evne for sylskarpe låter og genretro framføring uten at de endte som en novelty act, en sentimental pastisj på noe som en gang hadde vært. Snarere tvert imot, der lyden av (de fleste) andre band fra denne tiden – være seg post-punk eller New Romantics – kan tidfestes med ganske stor nøyaktighet, har The Barracudas etter over 30 vist en holdbarhet som tenderer mot det vi kan kalle tidløst.

La oss starte med sola. Semi-hiten ”Summer Fun” innledes av en morsom Plymouth Barracuda reklame-jingle, og lar bandet ba-ba-ba-ba-ba ønske oss velkommen inn i mer sorgløse tider: ”The sun is out, the feelings right, it’s all up to you, in the sun, Summer Fun”. Det er med glimt i øyet de leker med disse mytene i kjølevannet til Jan & Dean, enten de baser rundt på stranda, cruiser rundt ”On the Strip”, drar opp den obligatoriske tragedien (”His Last Summer”) – eller når de ønsker seg tilbake til 1965 og hoier ut den tidens diller (”Louie Louie, Shindig, Hullabaloo, Bandstand and where the action is too eight miles high”.)

Referansen til The Byrds er en naturlig inngangsport inn i the Down Side. Som en av de første virkelig store psykedeliske låtene viste ”Eight Miles High” veien inn mot et mørkere og mer forstyrret musikalsk uttrykk, som en motkulturell markør med en direkte gjenklang mot mer urolige tider i hjemlandet. De 7 låtene som utgjør the Down Side spiller på nettopp dette hamskiftet, da etterkrigstidens lysegrønne optimisme grunnstøtte mot ungdomsopprør, Vietnam og raseopptøyer. Og med et ekko av Roger McGuinns 12-strenger kiler en låt som ”Violent Times” seg inn som et ekko av powerpopen til The Raspberries og Flamin’ Groovies og et frampek mot jangle-popen til band som R.E.M og The db’s.

Stayed in all day
I was scared of getting killed
Didn’t pick up my pay
I know I’ll just get bills
Maybe it’s all in my frozen mind
We’re living in violent times

Den mørke versjonen av Buffy Sainte-Maries ”Cod’ine” har noe av den samme effekten av fortid møter nåtid, mens låter som ”I Can’t Pretend”, ”I Saw My Death In a Dream Last Night” (et vennlig nikk til Electric Prunes der altså) og ”This Ain’t My Time” minner om at denne skiva faktisk stammer fra en tid der band som The Clash og The Real Kids hadde sin plass, og det er i den utømmelige energien mellom surf og punk The Barracudas virkelig satte en ny standard.

Drop Out With The Barracudas preges av en inngående kjennskap til musikkhistorien laget av folk med usunt store platesamlinger. Det er ikke nødvendigvis en garanti for god musikk. Men så er tilfelle her. Dette er en klassiker fra sin tid, når enn det måtte være.

Tiden var ikke dessverre ikke på deres side hos plateselskapene heller, og karrieren gikk ganske raskt ned med badevannet. Bandet gikk i oppløsning i 1984, men de fant sammen igjen med ny besetning på tampen av tiåret. Jeremy Gluck har dessuten hatt fingrene sine borti mange andre prosjekter i årenes løp, blant annet med Eric Debris fra franske Métal Urbain og Nikki Sudden og Epic Soundtracks fra Swell Maps. Han er også en kritikerrost forfatter.

6. juni 2015 kommer bringer The Barracudas sommeren til Norge og Rypekroken Roadhouse i Lier.

Bjørn Hammershaug

Reklamer