Da jeg ble oppmerksom på den nye amerikanske rocken på midten av 80-tallet var det som å bli slengt inn i et parallellunivers som det viste seg å være vanskelig å komme ut av. Etiketter som Zippo, Enigma og Frontier, og artister som Giant Sand, The Dream Syndicate og Thin White Rope ble dyrket. Noen av de mange artistene som åpenbarte seg ble senere berømte (REM), noen lever fremdeles i beste velgående (Giant Sand), enkelte var kortvarige gleder (Naked Prey, The Long Ryders), mens atter andre raskt vendte tilbake til glemselens daler (Rave-Ups, Dump Truck, Rank And File).

Green On Red startet opp som punkbandet The Serfers hjemme i Tucson på slutten av 1970-tallet, men endret navn og flyttet tidlig i karrieren til Los Angeles. De fant sin plass i Paisley Underground-scenen, sammen med blant andre The Bangles, True West, The Rain Parade og The Dream Syndicate. Det betyr countryrock, psykedelia, ringende gitarer, storby og ørken i skjønn forening, der hele dere katalog fram til 1987 står som hjørnesteiner i en rik periode av amerikansk gitarrock. Deres beste album, Gravity Talks, får behandles ved en senere anledning.

Les mer:
The Paisley Underground: Los Angeles’s 1980s psychedelic explosion (The Guardian)

Green On Red: s/t (Down There, 1982)
Green On Reds første utgivelse på Steve Wynns Down There Records føyer seg inn blant etikettens stilige EP-debutanter. Dere med god husk minnes sikkert Naked Preys oransje, Dream Syndicates grønne og Green On Reds røde. Den er merkbart spinklere i lyden enn deres senere produksjoner, men forsterket av de samme psykedeliske overtonene og den angstfulle nevrosen som dels kjennetegnet bandet fram til 1987.

Gitarene ligger gjemt bak Chris Cacavas’ alltid tilstedeværende tangenter, og man hører deres new wave/punk innflytelser plassert langt fram i lydbildet. Uferdige og vinglete øyeblikk til tross, fyrverkeriene ”Aspirin”, ”Apartment 6” og ”Black Night” bidrar til at Green On Reds debut står som et av deres mest markante utgivelser, med preg av både skranglepop og surfrock som de egentlig aldri spant skikkelig videre på. Jeg synes bloggen Detailed Twang beskriver stemningen best: ’A cool trip through a flickering, late-night Los Angeles where speed is plentiful and troubles come in bunches.’ Slik blir det bra musikk av.

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
Fra bakgater til landeveien: Det er en stund siden jeg har hørt Gas Food Lodging i sin helhet, men den har holdt seg overraskende bra. Selve låtene er jo av tidløs karakter, og lydbildet er fortsatt slitesterkt. Dream Syndicate-gitarist Paul B. Cutler var hentet inn som produsent, og med ham på laget framstod Green On Red med mindre psykedelisk garasjepreg, og som noe røffere i kantene enn på sine foregående utgivelser. De skjærende gitarene som også preget tidlig Syndicate ble mer markante, og den æren må nok tilfalle nytilsatte Chuck Prophet IV. Chis Cacavas’ el.piano ble erstattet med en fyldigere orgellyd, Dan Stuart skrev noen av sine beste låter og hele kvintetten virket rett og slett i solid form. Bare et par år senere falt jo bandet fra hverandre i en salig blanding av pills & booze & rock’n’roll.

’It seems that no one has any faith anymore, but isn’t that what we invented heroes for…’ Slik åpner platen med ”That’s What Dreams” som en leksjon i realistisk booze’n’roll: ’Guess I’ll just be poor the rest of my life, but that’s better than giving up the fight…’ Sammen med den rufsete dagen-derpå slageren ”Hair Of The Dog” og honky-tonken ”Black River” understreker Green On Red et bemerkelsesverdig sterk debutalbum.

Det er likevel side 2 på Gas Food Lodging som er bandets magnum opus. ”Easy Way Out”, ”Sixteen Ways”, ”The Drifter” og ”Sea Of Cortez” er alle sentrale låter innen skitten amerikansk hverdagsrealisme. De fortjener å bli spilt sammenhengende, helt til versjonen av protestklassikeren ”We Shall Overcome” bringer oss tilbake rundt leirbålet, etter en tunge ferd fra Seattle til Mexicogulfen. Her viser Green On Red sin tilhørighet, og de bør med rette plasseres et sted mellom Velvet og Creedence, Neil Young og Johnny Thunders, Hank og Stones. Dan Stuarts predikerende klagesang bærer fortellerstemmen om drapsmenn, sosial urettferdighet, fyll og elendighet. Sinte, troverdige og mørke historier fra USAs bakgater rulles frem med en fandenivoldsk energi og en seig knurring med jordnære røtter. Det er fra slike frø det vokser klassisk rock.

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
USA, 1987: Reagan-perioden drar seg mot slutten, økonomien er relativt svak, kriminaliteten og arbeidsledigheten høy, klasseskillet økende. Dette er den politiske og sosiale virkeligheten som vibrerer bak Green On Reds mørke odysse The Killer Inside Me.

Stemningen illustreres på omslaget. Bilkøen som slurer avgårde mot kveldsmørket, mens solen sukker langsomt farvel over neonglorien langs motorveien. Tittelen er hentet fra Jim Thompsons kritikerroste krimklassiker ved samme navn, om den paranoide og schizofrene politimannen Lou Ford. Han er en tilsynelatende sympatisk fyr som beskyttet av sitt presentable ytre begår en rekke ugjerninger. Boken er skrevet i første person, slik at leseren kommer tett under huden på drapsmannen. The Killer Inside Me anno 1987 er også en under-huden historie om drapsmenn, helter og andre skikkelser fra den amerikanske hverdagen.

Green On Red er rufsete og rå i formen, med Dan Stuarts piskende stemme i rollen som samfunnets anklager og småkårsfolkets forsvarer. Chris Cacavas, Chuck Prophet og Jack Waterson har blitt en tight gjeng, og rocker langt hardere enn det Green On Red tidligere hadde vist på plate. Her kommer det fra, både røttene til Neil Young & Crazy Horse på midten av 70-tallet iblandet en dose Exile On Maine Street. med rølperocken til The Replacements. Produsent Jim Dickinson sjonglerer lyden av rock, country og gospel og unngikk stort sett å skru den flate 80-tallssoundet som har ødelagt så mange fine utgivelser fra denne tiden.

Vi beveger oss inn i Clarkesville ’where the rich get richer and the poor get less’ og småbyen som symbol på vrangsiden av den amerikanske drømmen. Sosial kritikk er et tema som er gjennomgående for hele albumet. Her handler det om ’cheap labour’, om å bli hengt ’for the color of your skin or for the church you go in’. Det handler om å være ’a pilgrim in a no man’s land’ og om mannen som ’painted flagpoles for a living’. Det handler om rotløshet, der Mexico er eneste utvei. Det tyktflytende tittelsporet er en mektig avslutter. Etter en tung rundreise på det amerikanske kontinentet er vi tilbake i Clarkesville. Bare håpløsheten og oppgittheten er tilbake, og illusjonene er fraværende. ’There’s a light in your eyes that always finds the darkness in my soul.’

’I haven’t been sober lately’ tilstår Dan Stuart på et sted her, og ble sørgelig nok heller ikke edru på noen år etter sitt katarsis. Bandet ble spådd en lysende karriere etter Gas Food Lodging (1985), men The Killer Inside Me floppet for et større publikum. Medlemmene gikk også hvert til sitt, selv om navnet fortsatt bestod i en noen år. Dette er for meg deres virkelige svanesang. Solen stod aldri helt opp igjen for Green On Red.

Bjørn Hammershaug