groove.no

Salmer & Sanger for Salige Stunder

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.

Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
De dukker opp med jevne mellomrom, disse stemmene som umiddelbart fester seg, griper tak og som nekter å slippe. I det store virvar av likelydende navn, røster og låtsmeder er det alltids enkelte som stikker seg ut og ber om litt ekstra tillit. Bon Iver er en slik artist, og For Emma, Forever Ago er en slik plate.

Han heter ikke Bon Iver, det nye bekjentskap fra vesten. Navnet betyr noe à la ’god vinter’ på fransk [med skikkelig stum H denne gangen], og skjuler Justin Vernons eminente melodier, smukke vokal og varme tekster. Vernon dro til en hytte i et øde sted i Wisconsin, hvor han i løpet av noen måneder skapte det som har blitt hans debutplate. Wisconsins utmark er vel ikke akkurat det mest karrige stedet på denne jord, men For Emma, Forever Ago preges i hvert fall av en viss form for isolasjon, ettertanke, savn, sorg, og en del peisknitter og frisk vinterduft.

Det er gjerne bare et lite øyeblikk som skal til før ørene stritter og fokus vendes fra alskens hverdagspussel til intens konsentrasjon på det som skjer på platen. Det kan være en smukk overgang, et kor, et overraskende brekk, ja, alt mulig egentlig. Et slikt øyeblikk kommer i hvert fall midtveis, med ”The Wolves (Act I And II)”. En mollstemt gitar, lett tapping på noe treverk, før en sjelfull røst kommer inn som et enslig, fortapt gospelkor og strekker hånden ut til oss som lytter. Dette er et øyeblikk av hellig fred som innbyr til den samme form for kontemplasjon som de forholdene hvor den er skapt.

Før denne er det vanskelig å ikke bli fortapt i noen av Bon Ivers sterkeste stunder. ”Flume” er en kandidat til årets vakreste åpningslåt, der Vernon gir til kjenne sin følsomme stemme, sitt behagelige gitarspill og sin sans for enkle, vanedannende melodilinjer. Vår mann kan definitivt kunsten å skape helbredende musikk ut av indre demoner.

Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
Volcano Choir er sammensatt av Justin Vernon (Bon Iver) og Wisconsin-bandet Collections Of Colonies of Bees. Vernon er allerede et ‘household name’, mens kvintetten, som har holdt på i over 10 år, har gått under radaren hos det brede lag. Collections Of Colonies Of Bees er et ganske spennende instrumentalband som eksperimenterer i grenselandet mellom elektronisk og akustisk musikk, og som igjen har røtter i det halvkjente post-rockbandet Pele på nittitallet.

Av dette kan vi utlede at Volcano Choir beveger seg mellom post-rocken og folk, og det er vel akkurat det de gjør (med hint av minimalisme og gospel, og som får Jagjaguwar til å mynte begrepet ’intimate backwoods gospel’). Unmap beveger seg i et fint terreng av Chicago-klang og vestkystfolk med non-lineære melodier, og Vernons varme stemme som vever seg inn den drømmeaktige atmosfæren. Låtene stammer tilbake til 2005, sydd sammen til en plate i 2008, og viser en gjeng som egentlig var i forkant av populære band som Fleet Foxes og Grizzly Bear. Timingen må således sies å være god, og Unmap hadde nok ikke nådd særlig utenfor de mest ivrige hvis den hadde blitt sluppet i 2005.

Volcano Choir er ikke så lett tilgjengelig som Bon Iver, men utnytter i større grad de atomsfæriske elementene i Vernons stemme. Hans ’singer/songwriter-stil’ kommer egentlig bare fram på vakre ”Island, IS”, fire minutter med streit sang og en håndgripelig melodisk linje som gjør den til en umiddelbar favoritt. For disse 35 minuttene er først og fremst en sammenhengende stemningsflyt. Nøkkelspor er syvminutterne ”Seeplymouth” [sic] og ”Still”, hvor bruken av repeterende loops, svale vokalharmonier og lekker instrumentering får frem det beste i prosjektet. Det er særlig disse tre låtene som hever Unmap over det utforskende og prøvende, men det er også denne mentaliteten som gjør platen til en glede å vende tilbake til og utforske videre. Med eller uten kompass.

The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009)
I en seng på hospitalet
Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i sosial isolasjon og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres molefonkent ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers – i ettertid utvidet til en trio – gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.

In the middle of the night I was sleeping sitting up,
when a doctor came to tell me, ’Enough is enough.’
He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted),
and told me something that I didn’t know that I wanted to hear:
That there was nothing that I could do to save you,
the choir’s gonna sing, and this thing is gonna kill you

Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.

Walking in that room
when you had tubes in your arms
those singing morphine alarms
out of tune
they had you sleeping and eating and
and I didn’t believe them
when they called you a Hurricane Thunder Cloud

Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det. Vi får ikke kontakt med den andre – med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (’Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing…’), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.

Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på ”Two” og nevnte ”Sylvia”, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv. En aldeles praktfull låt er det. ”Bear” skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv. Ellers beveger platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom til fortellingen. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.

Suddenly every machine stopped at once,
and the monitors beeped the last time.
Hundreds of thousands of hospital beds,
and all of them empty but mine.

Vakkert. Trist og vakkert.

Kloster
Kloster er et dansk prosjekt sentrert rundt Mikael Andreasen fra København. Det er noe ytterst hellig over det Kloster bedriver med. Noe varsomt, tålmodig og inderlig vakkert. Som skjør porselen det er viktig å holde tett inntil seg, i frykt for at det skal gå i oppløsning og forsvinne.

Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Opptakene til Coastal Research ble foretatt i hans hjemmestudio, og var i utgangspunktet beregnet å være en ren CD-R utgivelse som skulle passere mellom venner. Between Clouds ønsket å gi ut platen på mer skikkelig vis, og det var en klok avgjørelse.

Coastal Research er en aldeles nydelig plate, som på sitt beste berører de aller helligste rom. Den virker ikke plagsomt hjemmelaget eller så skissepreget som tittelen indikerer, selv om dramaturgien sikkert kunne vært utnyttet noe bedre. Andreasens stemme er hviskende, nesten ydmyk i tonen, men imøtekommende, og den kan ofte høres i vellykket samsang med yndige kvinnestemmer. Kloster vever sine fine musikalske tråder mellom kirkesalmer, den dvelende delen av post-rock, minimalisme, lo-fi og åndelighet, men er heller ikke helt som noen av disse. Det er i det hele tatt noe særegent over denne musikken, atmosfærisk og stemningsskapende sakral. Nedtonet og minimal i konstruksjonen, lydene er lagt på med varsomme hender, uten å virke unnskyldende er tonespråket kledelig høflig og langsomt ærbødig. I hovedsak ved hjelp av akustiske instrumenter med noe elektronisk pålegg og lydopptak. Her er det like høyt under taket som i den største kirke, horisonten er havets; uendelig og tålmodig.

Skipsklokker og tåkelur i grålysningen åpner platen, som om vi skal ut på en lang reise. Et kor messer gjentagende: ’My lord restores my soul’. De religiøse referansene henger i det hele tatt tungt over Coastal Research. På lange ”I Can Feel You Breathing” trekkes tråder mellom post-rocken til Explosions In The Sky og en Sufjan Stevens på sitt mest inderlige: ’You are God, O lord, I am yours and you are mine’. Etter to korte ’interludes’, baklengse drømmesekvenser, åpnes det for platens midtpunkt – og høydepunkt. ”Basis” er Fader Vår, tolket i en lavmælt, akustisk kledning med dansk språkdrakt over 7 minutter, og blir en bønn som ikke bare tolket budskapet, men understreker det og styrker det. Halvveis ut kan man altså risikere å sitte på kne foran stereoanlegget med bøyd hode og foldede hender i gråtende bønn om frelse – eller noe slikt. Etterhvert overtas bønnen av en slags svovel-lydende predikant som roper ut i tungetale: ’I saw chariots of fire, I saw hundreds and hundreds, and they had swords in their hands….’

”Not To Judge Nor To Harm You” er en retur til mer konvensjonell lo-fi rock, med trommebeats og truende gitarer, og selv om både ”Mold Like Clay” og ”So Gracefully” tar oss langt på vei inn i sakrale sfærer, og den avsluttende messen med ’thy kingdom come’ løfter oss opp i himmelen for godt, så kommer man ikke unna det faktum at det er første halvdel, som kulminerer med ”Basis” som er den aller mest gripende delen. Selv om platen som helhet er meget sterk, er det her man tar seg i å pakke skipskofferten, stappe bibelen i lomma og sette kurs for ukjent land. Etterhvert blir man sittende på kofferten sin, ventende på noe, med bibelen i hånden og ute av stand til å røre seg.

Det er noe intimt over Kloster, som om vi får ta del i noe meget personlig. At det her utføres på en måte som bør angå og virke gyldig til mange mennesker er også noe av denne platens styrke. Til slutt bør det nevnes at selve utgivelsen er fortreffelig bekledd. Omslaget med de mange gamle landskapsbildene i dempet sort/hvitt skaper en perfekt ramme til selve innholdet. Skjønnsomt og nydelig utført fra ende til annen.

Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008)
Do Not Be Afraid må behandles med omhu, og den vil leve lenge videre i deg. Mikael R. Andreassen har brukt et par år oppfølgeren til Coastal Research, men returnerer til gjengjeld med en plate fastere i troen og sterkere i håpet. Nesten alle tekstene er formet som små bønnevers, korte minneord, linjer skrevet på en lapp som kan legges i hånden om natten.

Nå hadde ikke Andreassen sluppet unna med kun å skrive ned korte salmevers og gi dem ut på plate. Han skriver noen rett så yndige melodier, også de korte i formen, og fremføringen er like delikat som på forgjengeren. Han har sammen med en stor samling venner tatt mange fine grep i forhold til å opprettholde variasjonen, enten det er med full vreng i ”Please Take This Cup From Me”, barokk folkedrakt i ”I Do Accept to Be Killed…”, dunkle orgeltramp i ”What Wondrous Love Is This?” eller mer groovy lofi-dance i ”My Heart = Your House”.

Åpningen kommer mot oss på en drømmende sky; ’Maranatha’ messer englene, ’Do not be afraid, I will protect you, I will restore you, I will comfort you, I love you, so says my Lord – I love you’ synger Andreassen med sin luftige, skjøre stemme, og setter tonen for det som videre skal komme. Midtveis leverer Kloster det som må være en av årets flotteste øyeblikk da den hviskende ”Abide In Me” svulmer opp med et gospelkor som kan ta den mest vantro av oss langt på vei inn perleporten. De følger aldri dette sporet i ønskelig grad, og det hadde vært befriende med noen flere øyeblikk av denne sorten.

Kloster får ikke ekstrapoeng først og fremst for de store enkeltlåtene, men for platen sett under ett. Til tross for at de beste øyeblikkene nok er samlet i første halvdel, er det den jevne styrken over hele denne samlingen som imponerer mest. Der Coastal Research hadde et mer foruroligende lydbilde, er det den salige fred som i første rekke preger Do Not Be Afraid.

Jeg kan høre kritiske røster anklage Kloster for enkel søndagsskole-predikering og en ensporet, blåøyd tro. Det får nå så være. Man må ikke bekjenne seg til Anton LaVey for å høre på svartmetall, og man trenger ikke gå med kors rundt halsen for å høre på Kloster. Den enhetlige stilen kan også tjene til hans fordel. Jeg mener det ikke er noe uærlig over Andreassens bekjennelser. De kommer fra hjertet, åpent, så alle kan se inn. Han strekker sin hånd til oss, åpen, for oss alle å ta den i mot. Gi ham den sjansen.

The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
Jeg vandret bortover Torggata i Oslo med øreproppene i og forsøkte å stenge ute bitende kulde, desperate førjulsshoppere, de sedvanlige dealerne og blinde bilister, uten egentlig å ense musikken som teppela hodet. Inntil jeg skulle passere Jakobs kirke, da jeg vendte blikket oppover i stuss over at de ringte med klokkene på denne tiden av døgnet. Det tok noen sekunder før jeg forstod at klokkene kom fra musikken, og hadde ingenting med verden utenfor å gjøre. Likevel forandret dette vakre øyeblikket også resten av min spasertur, som nå ble omgjort til en fredfull ferd der behovet for å stenge verden ute forsvant til fordel for heller å ønske den inn. Kulturkirken Jakob er oppkalt etter St. Jakob – Jesu apostel og skytshelgen for de reisende, og innenfor dørene, sentralt i våpenhuset, våker erkeengelen Mikael – som selvsagt er helt tilfeldig i forhold til at musikken som nå omgir meg er skapt av Mikael R. Andreasen. Men tanken slo meg en brøkdel av et sekund, og jeg trakk til og med litt på smilebåndet.

Førjulsfortellinger til side. To år etter Do Not Be Afraid – samt et ymse EP’er, har hyrden igjen samlet sine trofaste for en innspillingsstund av hellig karakter – jeg teller 17 musikere i alt, blant annet Emil Nikolaisen og en rekke korister. De mange musikernes bidrag er skjønnsomt fordelt, og alt foregår med dempet lys og sordinert klang, som aldri overdøver Andreasens lavmælte røst og fortryllende melodier. De av oss som kjenner Kloster fra før vil ikke bli overrasket over utkommet denne gangen, men heller gledelig påminnet Klosters elegante grep om hellig popmusikk i slow motion.

Andreasen har denne gangen benyttet seg av mange tekster av Julian av Norwich, en engelsk mystiker fra 1300-tallet som møtte Guds kjærlighet i forbindelse med en alvorlig sykdom og fikk en serie på 16 visjoner som hun senere forfattet som samlingen Showing Of Love. Frisk som en fisk. Hun tilbrakte resten av sitt nye liv tilbaketrukket som nonne, og ble murt inn kirkeveggen i Norwich da hun døde. Hun var også den første kvinnelige forfatteren som skrev på engelsk, og det er fra disse visjonene Kloster har hentet brorparten av sine tekster denne gangen. Det er enkle, klare vers som passer godt inn i Klosters minimalistiske stil:

I will m’ake all things well
I shall make all things well
I may make all things well
And I can make all things well

Det er igjen Guds universelle og altomfattende kjærlighet til oss syndere her på jorden som danner mye av basisen for Klosters tekster, her i en ramme som også gir historisk tyngde og som viser hvor Andreasen henter mye av sitt trosgrunnlag fra. Han skriver selv innledningsvis: ’God shows Julian that the atonement will always be more glorious and greater than the harm of sin… God has the power and love to transform any wound into glory. In the end He will make all things well.’

I tillegg til Julian av Norwich tonesettes også tekster av blant andre Kong David, Emily Dickinson og tradisjonelle tekster som ”Wayfaring Stranger”. Tross mye fokus på det sakrale i musikken, og det er en hellig tone som våker over det hele – så er dette en plate som bør finne hjem hos alle som liker vemodig musikk, der tristesse møter håp, der intimitet støter på noe universelt. Det er også en plate som åpner for det ubehagelige og uventede – eksempelvis gjennom drypp av støy, og som beveger seg mot mystikken, ikke helt ulikt slik det tidligere har blitt formidlet av eksempelvis Current 93 eller Birch Book. Det gir også en spenning i det musikalske som ytterligere forsterker helheten.

David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005)
Midnattsmesse i Wrangthorn kirke
Ut fra ’intet’ kommer den unge briten David Thomas Broughton med en debutplate av et kaliber det går lang tid mellom hver gang vi opplever. Svært lang tid. Noen skiver er ikke bare overraskende positive, noen ganger får man følelsen av å være med på en liten åpenbaring. The Complete Guide To Insufficiency er en slik plate. Innspilt live i Wrangthorn kirke hjemme i Leeds, i ett sammenhengende opptak, og knapt nok mikset i etterkant. Den består av 5 låter fordelt over 40 minutter, fremført av en mann alene med sin gitar – men utkommet er sjeldent rikt og tilfredsstillende. Det kan virke simpelt, men der andre bruker måneder på å forsøke å skape noe som er like skjellsettende, har noen fått utdelt disse evnene helt naturlig. David Thomas Broughton er en slik artist.

Stilmessig er det mulig å plassere ham et sted mellom Nick Drake, Jackie Leven og Van Morrison, og den mest naturlige referansen kan da være John Martyn. Broughton deler både den tykke, fyldige sjeledirrende stemmen og det enkle, fingerplukkende folk/blues gitarspillet finner en naturlig plass i den britiske folk-tradisjonen disse representerer. Han er ingen gitarspiller på linje med Drake/Martyn. Som John Martyn benytter han pedaler/loops i sitt spill og uten å briljere med lignende tekniske ferdigheter som disse, evner han likefullt å fremstå som fullbefaren gitarist riktig tilpasset sitt uttrykk.

De fem låtene er lange, men de virker aldri meningsløst utstrakte. Det primitive utlignes av det katedralske, det enkle forsvinner i det ektefølte. The Complete Guide… er ingen lystig hurra-plate, og den høystemte stemningen kan også overføres til tekstene. På ”Execution” gjentas teksten: ’I wouldn’t take her to an execution, cause I love her so…’ til hypnotisk virkning, på ”Unmarked Grave” forsvinner stemmen faktisk ned i svarteste graven sammen med linjene: ’My body rots while she is weeping, And I’ll remain forever sleeping…’ mens kirkeklokker vitterlig kan høres i bakgrunnen. Det er slike øyeblikk man lever for.

Dette blir aldri påtatt melankolsk eller klagende, tross sin noe tunge byrde. For det er kraft i Broughtons viser, og med en stemme som setter seg i de solide kirkeveggene og melodier som løftes høyt opp i kirkehvelvet bør han ikke sidestilles med de mange sutresangerne som henger over kassegitarene sine. Dette er en trendfri og tidløs skive. En samling sanger om død, krig og kjærlighet som fester seg i hjertet. Ikke bruk krefter på å tenke på hva denne mannen kan finne på videre.

Vinteren er reddet. I morgen går jeg til kirken. Med hodetelefoner.

Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003)
Opp fra graven
Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå, sa Jesus. (Luk, 16).

Vår tids Lazarus har også vendt tilbake til oss syndere etter en tid borte fra rampelyset. Født som William Trevor Montgomery kjennes han vel av enkelte som medlem i San Francisco-bandet Tarentel. Under sitt nye artistnavn har Montgomery gått fra å bedrive svevende og speisa instrumental dronepop til en mer intim singer/songwriter-stil.

Songs For An Unborn Sun er en gjennomgående spartansk utrustet og rustent lydende plate, fylt av vakre og langsomme melodier som bærer en ro bare et fåtall av oss er i besittelse av eller kan skape – men som er desto mer sjelelig helbredende å lytte til. Det kan gjerne skje i ensomhet i mørke tider, for sakte går det, stille og skjelvende synger han, mens gitaren plukkes på med den ytterste andektighet. Det knitrer sprukkent, med selskap av orgel, piano, et klokkespill, en fløyte eller diverse feltopptak som kommer innom, og av og til en lys stemme som synger sammen med ham, slik som på nydelige ”Ocean (Burn The Highways)” og ”Name”. Det er i slike øyeblikk en bare kan lure på om Lazarus har vært en tur i himmelen for å hente inspirasjon. Men aller mest er det mye luft her, og det besørger en susende og hjemmelaget atmosfære. At denne platen er spilt inn delvis i Montgomerys soverom bør ikke komme som noen stor overraskelse.

Etter omtrent 50 minutter føles det nesten som om Lazarus har lykkes i å lulle oss med tilbake til en stille grav, men etter en lengre pause kryper han sannelig frem igjen, som for å vekke oss opp med et siste, utitulert spor.

Omslaget bør også nevnes. Produsent Marty Andersons (Howard Hello) strektegninger har et kjølig erotisk tilsnitt, med alvorlige og nakne mennesker som klynger seg til hverandre, noe som underbygger den intense lengselen som Lazarus formidler så ekte.

Songs For An Unborn Sun har blitt en veldig vakker plate. Den vil nok ikke fenge massene, men har man først fått en fot innenfor er det vanskelig å stige ut av hans verden igjen. Lasarus er ikke Guds sønn, men det var tross alt han som fikk Jesus til å gråte – slik sett har Trevor Montgomery valgt artistnavn med omhu.

Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
– Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.

Med åpningssporet ”Let’s Go Driving” legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er “Let’s Go Driving”.

Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.

Eller, det stemmer ikke helt. Om ”Let’s Go Driving” skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo). Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. ”Leaving Time” heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.

Og slik skrider platen sakte og rolig fram. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life In Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.

The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til meg, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de – alltid – smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av ”Angel Eyes” (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas ”Where The Boys Are”, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige ”Black Is The Colour”, er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig ”Angel Eyes” som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.

Utstrakte (nesten 9 minutter) ”My Funny Valentine” draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen i New York eller fra Nashville. Men Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i “Leavin’ On My Mind” er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys “Song To The Siren” åpner også porene til det hardeste steinhjerte.

Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til John Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.

Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons “For Emily” og småtrøttjazza “You Don’t Know What Love Is”), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars’ diskografi på en samlet plate.

Men førsteprisen går til “Angel Eyes”. Ett blikk og du er hypnotisert.

Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Over-the-Rhine er en bydel i Cincinnati, et tidligere velstående og vitalt tysk-dominert område som de siste tiårene har forfalt dramatisk. Bydelen har også gitt navn til dette Ohio-bandet som er sentrert rundt ekteparet Linton Detweiler og Karen Bergquist. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men uten å ha oppnådd veldig stor suksess her i Norge. Litt merkelig egentlig, med tanke på deres vennlige og imøtekommende toner som bør ha stor gjenklang blant landets voksne platekjøpere. Det er på tide å bote litt på denne urettferdigheten. Ikke bare har 2007 vært et særs produktivt år for bandet, med i alt tre utgivelser bak seg, men i forbindelse med julen har de gitt noe så sjeldent som en juleplate det er verd å lytte litt ekstra til.

Snow Angels er perfekt tonefølge nå som den såkalte julestria skal sette inn og gjøre sitt beste for å ødelegge det som ellers kunne vært en fredfull innledning til jula. Nettopp her kommer denne platen inn som en reddende snøengel. Snow Angels har kvalitetene en juleplate bør ha: Her er lite av det klamme og hysteriske, lite av gla’kristen jubelsang og glorete hurragospel. Mer i tråd med juleplater av Low og Sufjan Stevens forsøker Over The Rhine å ta julens budskap tilbake fra spekulantene og selgerne. Jula må ikke bare være styrt av ellevill shopping, tjas og mas, men kanskje heller en tid for kontemplasjon og ettertanke.

For dette er en stearinlysplate, en slik som nytes med beina hevet og skuldrene senket mens snøen daler ned i skjul. ’All I ever want for christmas is blue’ crooner Bergquist innledningsvis, hennes stemme er varm, sensuell og hes. Følelsen av å trekkes inn mot en jazzklubb etter stengetid forsterkes av Detweilers pianospill, som er mest fremtredende følge til vokalen her.

Låtutvalget er med et par unntak egenkomponerte, og alle bærer den samme roen og fromheten som innledningen bærer bud om. Her er ingen skarpe kanter eller dramatiske effekter. Over The Rhine vender blikket mot de gamle klassikerne, standardlåtene fra etterkrigsårene, og innhyller tiden med sitt eget melankolske slør. Det kan nok bli noe entydig etter hvert, og søkes noe mer spenstige eller utfordrende julesanger er ikke dette plate å kjøpe. Vil også legge til at omslaget er særdeles innbydende, og skulle ikke platen falle i smak så er den absolutt en velegnet julegave til noen andre du bryr deg godt om.

Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Patrick Watson er både et band og en mann. Mannen er født ute i ørkenen i California et sted, men flyttet som barn sammen med familien over grensen til Canada. Bandet holder til i Montreal, denne byen med tilsynelatende utømmelig eksport av musikk.

Det er en utelukkende behagelig lytteropplevelse, og det skal ikke store fantasien til for å dedusere Watsons musikalske nabolag; Jeff Buckley, Rufus Wainwright og Antony kan trygt nevnes. Mye av årsaken ligger naturligvis i mannens smukke stemmeprakt, en slik smektende og inderlig innsmigrende røst som så mange faller for. Nå må det riktignok sies at Watson ikke helt løfter seg opp til de nevnte herrers nivå, verken i egenart, intensitet eller åndelighet. Han blir litt mer distansert, kryper ikke helt under huden på samme vis. Men han besitter likevel kvaliteter så det holder.

Den patosfylte falsetten til side, Patrick Watson kan skrive låter, både av den umiddelbart slentrende sorten, og av de mer snurrige som vikler seg rundt ørene og blir der først etter noen runder. Her bør det nevnes at en mulig kjærlighet til både sen Beatles, Brian Wilson og jamvel Pink Floyd kommer til uttrykk. Ikke minst kan han bekle sine låter med ulike drakter. Hovedfokus rettes mot det mildt orkestrerte uttrykket. En strykekvartett og et blåseensemble bidrar til dette, mens de øvrige musikerne legger et lunt lag av popglasur over det hele. Islett av elektroniske effekter hentes frem til tider, uten akkurat å presse et modernistisk stempel over platen. En dose cabaret-stemning sørger for passe med skygge over de noe solfylte låtene, en touch av soft jazz gir en viss klasse.

Over 13 låter blir dette litt i overkant følsomt for mine ører, uten at det trenger å bety all verden. Det er uansett mye variasjon innenfor Watsons kjerneområder, der det Beatles’ke førstesporet åpner døren ut til en pop-hage rik på flora som han evner å harmonisere uten åpenbare vansker. Ett av de aller beste sporene heter “The Storm”, og det kan tjene som eksempel på en plate som står i det kreativt blomstrende tegn: Den starter som en huskende akustisk folkvise, men blåser seg sakte opp til en mild storm med et yndig pikekor og litt baklengsgitar i løpet av et par korte minutter. Smart og catchy på en gang. La oss heller ikke overse ”Sleeping Beauty” mot slutten av platen, en Sparklehorse’sk gyser der kammerpop møter elektronika over en sen Martini og tar en langsom skål før de smelter sammen for en siste dans. Med noen flere slike øyeblikk ville Close To Paradise vært godt over halvveis på sin ferd mot det lovede land.
Bjørn Hammershaug

2+2=4: Matematisk Bråkerock

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Math rock is a rhythmically complex, often guitar-based, style of experimental rock and indie rock music that emerged in the late 1990s, influenced by progressive rock bands like King Crimson and 20th century minimalist composers such as Steve Reich. It is characterized by complex, atypical rhythmic structures (including irregular stopping and starting), counterpoint, odd time signatures, angular melodies, and extended, often dissonant, chords. – Wikipedia

Noen album som ikke nødvendigvis vil rangere som math rock, men som i det minste deler noen felles referanser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Zü: Carboniferous (Ipecac, 2009)
Mount Everest
10 etapper opp mot Carboniferous fra de siste 20 år:

1. 1979: Nederlandske The Ex dannes, i utgangspunktet et anarkopunk-band, som med årene inkluderer improvisasjon, afrikanske rytmer og post-punk i en rastløs, dynamisk og alltid putrende hekesgryte.

2. 1981: Noise Fest arrangeres i New York City, kurert av Thurston Moore og med bidrag fra blant andre Glenn Branca og Rhys Chatham. No Wave er en kortvarig, men innflytelsesrik kulturell bølge.

3. 1986: Melvins setter en ny standard for grim sludgecore og proto-grunge med sin debut-LP Gluey Porch Treatments.

4. 1989: Ken Vandermark flytter til Chicago, og starter en omfattende musikalsk vandring: Vandermark 5, med blant andre Jeb Bishop og Kent Kessler har i over ti år vært en kvalitetsleverandør av groovy frijazz og funky improv. Spacaways Inc samarbeidet med Zü på Radiale (2003), og Vandemark har blåst med folk som Joe McPhee, The Ex, Paal Nilssen-Love, Kevin Drumm, Lasse Marhaug og, ja, the whole lot. En sann eklektiker og innovatør.

5. 1994: Lightning Bolt dannes i Rhode Island, som en bastard av Sun Ra, Ruins, Melt Banana og et jordskjelv. De setter ny standard for hvor intens og rett-i-trynet en duo egentlig kan være.

6. 1999: Fantômas slipper sitt første album, og den første utgivelsen på Ipecac. Anført av Mike Patton, og med medlemmer fra Mr. Bungle, Slayer, Sepultura og Melvins. I likhet med (nesten) alle Pattons prosjekter, preget av genial galskap, dynamikk og presisjon.

7. 2000: The Thing formes av Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Trioen fjerner skillet mellom støyrock og frijazz, og fyller hullet med pumpende energiske utblåsninger uten ende.

8. 2004: Smalltown Superjazz grunnlegges, og blir et hjem for artister utenfor Supersound-paraplyen. Artiststallen består av The Thing, OffOnOff, Original Silence og denslags genreløst snop.

9. 2007: Battles blir et av de siste års mest omtale yndlinger med Mirrored. Bestående av blant andre Helmet-trommis John Stanier, Ian Williams fra Don Caballero og Tyondai Braxton (sønnen til Anthony Braxton) på vokal knyttes fortidens tråder igjen sammen til en moderne og relevant drakt. Alt går i sirkler, og den sluttes som kjent aldri.

10. 2009: Italienske Zü suger essensen ut av alle disse høydepunktene og vrir det inn i sitt eget mesterverk. Carboniferous. Det er ingen vei utenom denne perioden, dette er en plate som, om den ikke har eksistert i millioner av år, viser at sirkelen fremdeles pulserer og vokser. Press play og kast deg inn i en tidsmaskin til fremtiden.

Les Savy Fav: Inches (French Kiss, 2004)
18 biters puslespill
Inches er et puslespill som Les Savy Fav påbegynte i 1996, eller et omvendt kronologisk samlealbum. Den starter med det ferskeste materialet fra 2003 og beveger seg gjennom 9 singler tilbake til 1996, noe som i følge bandet var intensjonen siden början (omslaget er bygd opp av de ulike singlene, legg de sammen selv og se). Det er dermed mulig å oppleve store deler av deres musikalske progresjon gjennom 18 låter.

Selv om utviklingen har gått fra østkystens post-hardcore mot mer raffinert art punk, har de hele tiden i løpet av sine syv år holdt på en egenartet, kompromissløs linje langt unna hopen av monotone, identitetsløse emosippere og postpunk-band. Les Savy Fav var electroclash før termen ble oppfunnet, de kopler punkenergi med kunstskole-dannelse, humor med hjerne, og låter definitivt New York Cool der de med eleganse knytter bånd mellom Talking Heads og Sonic Youth. Legg også til Pixies, Girls Against Boys og Fugazi så vil jeg si vi har sirklet dem brukbart inn. Med sin dansbare, huggende discopunk-rytmikk, Seth Jabours hissige og sylskarpe gitar-dissonans, Syd Butlers fremtredende basslinjer og gatesmart stream-of-consciousness poesi har de karret til seg en egen nisje. Les Savy Fav er allerede godt etablerte i denne andre generasjonen som de siste par årene har tatt seg opp igjen med band som Enon og Interpol blant de mest suksessrike. De fant hverandre på kunstskole i Rhode Island i 1995 og har tre album bak seg så langt.

De 18 låtene som utgjør Inches er tidligere utgitt på oppegående undergrunnsetiketter, og for samlere allerede velkjent snacks. Det er ikke mulig å spore a- og b-sider, og det er lite daukjøtt blant låtmaterialet. 10 av 18 er gitt ut etter Go Forth, og disse er de beste. Ikke alle er like suverene som ”Hold On To Your Genre” og ”We’ll Make A Lover Of You”, begge med et mørkt og hardtslående Joy Division-beat som viser at det er ikke langt mellom trett Brooklyn-dekadanse og mørk Manchester-realisme. Dynamikken i kvartetten utnyttes med hell i ”Obsessed With The Excess” og ”Our Coastal Hymn”, allerede her har de lagt fundamentet for en formel som bare tidvis glipper. Da i øyeblikk som renere primalpunk, der den utagerende vokalisten Tim Harrington fremstår mer som en amerikansk Jokke.

Men stort sett holdes nivået høyt, med en del riktig så minneverdige momenter. Som når de inkorporerer teksten til Carole Kings ”You’re So Vain” på ”One Way Widow”, som i par med ”Yawn, Yawn, Yawn” utgjør den beste singlen, i kniving med refsende ”Meet Me In The Dollar Bin/Hold On To Your Genre”. Platens mest spesielle heter ”Reformat”, og er et slags hørespill med et mer ambient lydteppe, et undersjøisk drama om en ubåtkaptein som blir dømt til døden ved halshugging. ’Nobody’s gonna die on my sub!’ – hysterisk.

Med på førsteopplaget får du også en DVD som består av fire deler: En audioversjon av platen, 30 fotografier, en audioversjon av platen med kommentarer av bandet og ulike gjester (blant andre David Cross fra Mr. Show, Billy Preston og Henry Owings fra Chunklet Magazine) til hver enkelt låt. Det er mer eller mindre fokusert, og ganske kjedelig uten bevegelige bilder å hvile øynene på. Heldigvis er det en filmdel også. Den består av 6 musikkvideoer som ikke virker altfor påkostet, men preges av hjemmelaget lo-fi estetikk og humor. Morsomst er ikke overraskende ubåt-tragedien ”Reformat”. Til slutt får vi et liveopptak fra Brooklyn i 2003, men med bare tre låter som viser noe av galskapen i bandet på scenen. De kunne gjerne utnyttet kapasiteten bedre, og for min del tviler jeg på om dette er en DVD jeg kommer til å sette på så veldig ofte. Det mest oppløftende med denne 70 minutter lange samleren er likevel at Les Savy Fav fortsatt viser formstigning. Det lover godt for kommende år.

Black Eyes: Cough (Dischord, 2004)
Impulse!
Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og fram og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang Of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøst fet smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus’ evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, ”Another Country”: ’These days I’ve been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation’s blood blackened by too much summer fun and offshore spills…’

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende ”Drums” er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar framdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Det kan bli vel voldsomt til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra ’the whore and the wholy one’ til ”A Meditation”: ’The skies of America seem to darken each week’. Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

The Locust: New Erctions (Anti, 2007)
Nye landeplager
San Diegos The Locust har i en årrekke stått som selve opposisjonen til det meste som forbindes med California-rock, og har til fulle levd opp til sitt navn. Som en gresshoppesverm har de dekket himmelen og angrepet med voldsom slagkraft i løpet av noen hektiske sekunder. Den slags kan være underholdende å følge – ikke minst på avstand eller via deres fantasifulle liveshow. The Locust har unntaksvis telt i minutter og sjelden avtegnet veldig tydelige byggestrukturer i alt sitt energiske kaos. Nå er de tilbake etter fire år i stillhet.

På sitt hittil lengste album (23 minutter) har de faktisk ryddet opp litt i rekkene; mer planlagt og variert, tydeligere vokal – ja, tilsynelatende mer strukturert i det hele tatt enn tidligere. En låt som ”Book Of Bot” på godt over fire minutter er nærmest for episk å regne i deres katalog, og flere andre drar seg opp mot et par minutter. Denne utstrakte tidsbruken fylles godt, og bandet dveler ikke med unødige refleksjoner. Her er mengder av drøye innfall og spastiske utbrudd, og deres voldelige terrorstil, kirurgiske presisjon, desperate skrikevokal og dystopiske verdensbilde holdes fremdeles intakt.

Åpningssporet ”AOTKPTA” viser dog umiddelbart et band i endring, her kan den seigere brutaliteten minne om for eksempel tidlig Melvins. På andre låter blir det mer gjenkjennelig Locust, da som et Mars Volta for folk med liten tålmodighet eller et Naked City uten John Zorns kontrollerende hånd. Det er mulig å spore mer progressive elementer her, start/stopp-taktikken fungerer relativt greit og de støtvise angrepene er ganske så presise. Dette til tross, New Erections biter ikke like kraftig fra seg som på forgjengeren Plague Soundscapes (2003), og jeg sitter i hvert fall ikke like fascinert igjen.

Tekstene holder for øvrig god stil, både refsende, satiriske og gjerne samtidskommenterende: ’Shit-sucking kings and ass-licking peasants with their foreign tongues licking someone’s foreign affair’. Klar tale!

The Locust er riktig så stolte av LA Weekly sin hyllest som er klistret på det ellers så delikat utformede omslaget. The Locust tok utfordringen om å kreere et nytt punk-paradigme, hevder journalisten: ’Their sound is a paperweight made of diamonds’ er hans rosende – og passende – følgesord. The Locust har nok ikke satt en ny standard, eller et paradigme, med New Erections. Mest spennende er det kanskje at de ser ut til å forsøke å fornye seg selv, og det skal være interessant å se hvor svermen tar veien etter dette.

Hella
Gitarist Spencer Seim og trommis Zach Hill spiller frenetisk og dynamisk instrumentalrock med en intensitet som band med langt flere medlemmer og ditto erfaring bare kan se langt etter. Uten vokal eller andre ’forstyrrende elementer’ er vi pent nødt til å konse utelukkende på samspillet mellom de to herrene – og det er, mildt sagt, imponerende lytting.

Hold Your Horse Is (5 Rue Christine, 2002)
Hellavette!
Hold Your Horse Is er debutplaten til denne duoen fra Sacramento, California. Etter de elektroniske beepene som innleder platen overlates vi helt og holdent i duoens vold gjennom 34 minutter og åtte spor. De er hele veien en konstant bevegelse, der vi som lyttere aldri får mer enn et par sekunders hvile mellom hvert krumspring. Hill slår til høyre og venstre i voldsomme tempokliv, mens Seims gitar hele tiden følger med i de krappe svingene. De krysser forbi hverandre, duellerer og hviler litt før de fyker videre. Hella kunne gjerne endt opp som ren kaosrock, men takket være skarp presisjon, et luftig og rent lydbilde, samt faktisk øre for bærende melodier inni det hele, klarer de å opprettholde en intensitet og interesse gjennom en hel plate. Det er voldsomt hektisk til tider, men det er en utfordring som bare gjør musikken mer spennende.

Hella har et relativt åpent syn på faste melodistrukturer, og fornekter seg ikke når det gjelder å løsne litt på tøylene, og avstanden til frijazz og improv er av og til like nær som røttene til math rock og post-hardcore/støyrock. Det fordrer en balanse mellom tekniske ferdigheter og utemmet råskap for at resultatet skal bli interessant i mine ører, og det synes jeg Hella får til på denne debuten. Selv om ikke absolutt alt får meg til å sitte måpende målløs over det disse to skaper.

Det er vanskelig å unngå referanser til Don Caballero, men jeg vil nok tro at også Captain Beefheart, At The Drive-In og Slint har vært med på Hellas musikalske utdannelse. Jeg innbiller meg dessuten at instrumentalband har en noe større frihet når det gjelder valg av låttitler, i hvert fall har Hella! boltret seg i fargerike titler som ”Better Get A Broom!”, ”Biblical Violence” og ”Cafeteria Bananas”. Innholdet er minst like mangfoldig som titlene og referansene jeg har gitt her, noe man selv vil oppleve når man dukker inn i denne kompromissløse platen.

Men det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg noe sliten i kropp og sjel etter noen slike dykk.

The Devil Isn’t Red (5 Rue Christine, 2003)
Pushing the extreme
Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive. The Devil Isn’t Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zach Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. “Brown Medal 3000” skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zach Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet ”You DJ Parents” er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens ”Women Of The 90s” er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn’t Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn’t Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Nervous Cop: s/t (5 Rue Christine, 2003)
Trioistereo
Dette er en trio med den usedvanlige besetningen trommer, trommer, harpe. Bak prosjektet Nervous Cop finner vi Greg Saunier, Zach Hill og harpist Joanna Newsom. Noen drar kanskje kjensel på disse navnene, som til vanlig er å finne i rockens ytterpunkter gjennom sitt virke i band som Deerhoof, Xiu Xiu, THETEETHE og Hella. Sammenlignet med Nervous Cop og deres debutplate er alt dette riktig så tradisjonelle greier.

Disse ti ’låtene’ er en sammenhengende oppdagelsesferd i trommenes og stereoeffektens dynamiske muligheter. Hill og Saunier dunker løs i hver sin kanal, og slett ikke alltid i samme rytme eller tempo; de får stort sett lov til å styre på ganske fritt. Etter knapt fem minutter viser telleverket at jeg allerede har kommet til spor fem, og det som har skjedd er en kort harpeintro, før de to herrene begynner å utfolde seg. Gjennom klipp-og-lim etterproduksjon, der plutselige volumendringer og elektronisk spraking viser seg å være normen, måtte jeg spille platen på forskjellige anlegg for å forvisse meg om at det ikke var noe feil på den, for her startet og stoppet det når man minst skulle vente det. Det var de fire første sporene altså, som mest er som en liten oppvarming skal det vise seg. For så begynner det å feste seg et inntrykk. På ”Context” og ”Ill Pearls” har ørene i stor grad tilvennet seg den rykkete rytmikken til den frenetiske dunkingen, funnet seg til rette i den, og når Newsom kommer frem med sin harpe så blir det nærmest… vakkert – om ikke annet aner vi noe melodisk bak det hele. Særlig på “Frank Vs. Frank”, som er nesten luftig med sin harpesolo og mer restriktive trommer. Newsom blir etter dette mer borte igjen, og ”Colorchains Of Inner Space” og ”Feed Itself” er platens slemmeste. Her dominerer den skarpe elektroniske støyen nesten i like stor grad som de voldsomme bankemennene, som på dette tidspunkt er mer opphisset enn noensinne, og det hele kulminerer i et voldsomt rabalder (”The Hawks Feed You To Feed Itself”). Da har vi virkelig vært med på 30 heseblesende minutter!

De enkelte kuttene er verdiløse i løsrevet tilsand, men satt i sammenheng er det i større grad mulig å forstå oppbyggingen og i hvert fall ble jeg ganske sugd inn i den utagerende stillen til dette bandet. Ikke minst er det imponerende å høre hvor presise Zach Hill og Greg Saunier framstår som. Det blir ikke lenger bare øyeblikkets tilfeldigheter som virker inn – det er (tilsynelatende) en tanke bak kaoset. En del av æren for at Nervous Cop har blitt såpass interessante, må nok også tilfalle John Dietrich. Han står oppført med electronics, og bærer sikkert ansvaret for de diverse samples og lyder (som en gjentagende operastemme som holder til langt, langt bak i lydbildet) som fester trommisenes voldsomheter sammen med finfint harpespill.

Det nærmeste jeg kjenner som kan sammenlignes med dette halsbrekkende improvisasjons-stuntet er mer dramatiske frijazz-plater, som for eksempel John Coltrane og Rashied Alis Interstellar Space, der John Coltrane har byttet plass med Alice. Nervous Cop er i likhet en plate man må ta seg tid til å bli fortrolig med, ikke minst finne rett tid og sted for avlytting. Nei, det er ikke en lettvekter dette, men takk og lov at det fortsatt finnes noen som lager musikk som renser opp i de øregangene som så altfor sjeldent blir benyttet til annet en trafikkstøy, radioskurr og gatearbeid.

Jeg var på nippet til å avslutte denne lille omtalen med en slags floskel om at ’dette ikke er musikk for alle’ eller noe i den duren, men det fikk meg til å tenke på politikeren som fikk spørsmålet i avisen ’Hvilken CD ville du valgt hvis du bare kunne valgt én?’, og vedkommende, på sitt folkelige vis, svarte: ’Jeg er ganske altetende innen musikk, derfor må jeg bare svare den siste jeg kjøpte, en samle-CD med Smokie.’

Jeg tilbyr med dette en håndsrekning til alle som regner seg som altetende platekjøpere. Men du, hold deg langt unna den nervøse politimannen som føler seg som denne platen.

Rapider Than Horsepower
Ikke vet jeg hva de puttet i drikkevannet hjemme hos familien Anderson i Bloomington, men Mike høres fortsatt ut som den hyperaktive sønnen som har sittet oppe natta lang og sett på litt for mye Tom & Jerry, tatt fort-fort og blåst heliumballonger til han kollapser. Han synger og snakker som en ustoppelig trekkoppfigur på inn- og utpust, det kan være utrolig sjarmerende og ditto irriterende, men aldri kjedelig! Som et lekent barn som fortsatt har et åpnet, ubesudlet sinn uten frykt eller skam for verden rundt seg, spretter han til alle kanter hele tiden – virr’u værra med så heng på! Denne gangen kaller banden seg Rapider Than Horsepower, og de er på litt av et røvertokt.

Stage Fright, Stage Fright… (SA (Essay), 2003)
Duracelkaniner på speed
Med seg til dette prosjektet har Anderson med seg bassist Sal Saligoe, også han fra Racebannon, samt et par andre karer som neppe har rent rulleblad. Sikkert er det at selv om Rapider Than Horsepower står for noe av det samme uvørne kaoset, så har de ikke så mye av den målrettede, kontante energien til spastikerne Racebannon. Dette er noe mer av et leket sidespor virker det som, med mer vekt på skrangel og pop enn bråk og støy – og dermed vel så underholdende. De elleve låtene raser unna på 24 minutter, så vi rekker heller ikke å gå lei av å bli kastet rundt i to minutters strekkøvelser, tøy & bøy og pogodansing. Her sniffes det på en stil som får meg til å tenke blant annet på Captain Beefheart, US Maple, Crucifucks og The Blood Brothers. Rapider Than Horsepower skrangler og rister, men er likevel presise og fokuserte nok til at flere av låtene blir smilende energibomber. Har du en relativt åpen smak, og hører på ting som kapteinen og Pere Ubu, diverse Mike Patton-prosjekter, japanske bråkebøtter, og ikke frykter unormale låtstrukturer, er det bare å hive seg med på dette toget.

Anderson tegner som vanlig opp litt av noen bilder, her sentrifugeres forrykte forstadsfamilier, hip-hop-diskusjoner og lovløse cowboys, ofte meningsløst, oftere morsomt. Det fremføres som på tegnefilmvis, uten å følge vanlige lover og regler, dyr snakker, gravitasjonskraften oppløses og alle overlever til slutt: ’He-ha-ho kittens on film, he-ha-ho milk and gin’ (”I Have Never Played The Monkey Part”), eller fra ”I Blame It On The System”:

Hair hoppers claim to rule the beat uh-huh-oh
Pill poppers are out cold on the street uh-huh-oh
The world’s been going downhill since the year the white man was born
That’s why I claim to rule the street.

Jeg mener, øh, ja, ikke sant! Men her er også helt klare historier, som når Anderson vil sjekke opp Fru Caterpillar: ’As long as Mr. Caterpillar dosen’t mind, I think I’d like to have a date with you. We’ll play dress up and guess up the good times we think we’ll have. And as long as this record’s playing I wanna keep dancing.’

Selvsagt kan man danse til denne platen, og mellom mange av låtene har de mikset inn publikumshyl, noe som skaper en ytterligere live-stemning. Riktig funky blir det på Ween-aktige ”My Baby’s Boogie Is The Baddest”, mens ”Saddle Up” med sine yeehaw! rop er en killer som rister mer enn en vårkåt villhest. ”I Blame It On The System” er det nærmeste vi kommer en regelrett glad-popper, mens platens lengste er den helt sløye avslutteren ”Lick Me On The Face It Feels Funny”, som rundes av på herlig vis da Anderson forsøker å hurrarope ut bandnavnet: ‘Gimme an R! Gimme an A! Gimme a P!’ osv. Det begynner brukbart, men responsen blir noe laber etterhvert.

Det er denne løse, humoristiske stilen som preger Rapider Than Horsepower, og som gjør det til en riktig så velkommen debut.

This Is My Big Night (SA (Essay), 2004)
Hode Skulder Kne og Trær
This Is My Big Night er andre og siste del av en serie Rapider Than Horsepower har kalt Stage Fright Stage Fright This Is My Big Night. Bak dette prosjektet står loonies som Mike Anderson og Sal Saligoe, som med hell også opptrer i kaosbandet Racebannon.

I likhet med den første delen av denne serien er dette en tøy-og-bøy øvelse av elastiske gitarer, urytmisk musikkgymnastikk og kreativ pusteteknikk. Rapider er på langt nær så utagerende som Racebannon, men ikke mindre tøylesløse. Uten bassist, men med to gitarer som vikler seg rundt hverandre i mer eller mindre kontrollerte former og en trommis som svirrer fritt rundt Mike Andersons nervøse, lett hysteriske vokal, litt som en lett tilbakestående Mike Patton. Selv om del 2 inneholder det mest strukturerte materialet jeg har hørt fra denne kanten, så strekker de fire strikken fortsatt litt lenger enn de fleste andre hjemmesittere.

’The dullnes of today’s what’s fighting with me’ erklærer de på poppa ”Especially If It Helps, You Breathe”, og det er kanskje det som er noe av drivkraften bak Rapider Than Horsepower. De forsøker i hvert fall ikke å selge seg billig. Den stressede musikken får dessuten god støtte av tekstene til Anderson. De er fylt av hverdagslige hendelser og ikke rent lite humor: ’Lips, hips, eyes, a kiss, and a chorus to make this song a hit. We write these songs about girls so we can be on radio… Just give us one first chance and then we’ll rule yr radio…’ Vel, jeg tviler på akkurat det, men det er fraser av denne typen Anderson vrir ut av seg, og som gir Rapider et herlig lite selvhøytidelig preg.

Deres to plater er begge så korte at de lett kunne blitt trykket som én, men det ville vel ikke vært noen særlig god idé. De kunne jo sortert ned noen av låtene til en hel og mer komplett plate, men det holder med 30 minutter Rapider i en dose. Selv om This Is My Big Night knapt nok kvalifiserer til fullengdestatus med sine snaue 25, ville det uansett blitt litt for heseblesende med det dobbelte.

This Is My Big Night sorteres til mentalinstitusjonens felles sangsamlinger.

Zs: New Slaves (The Social Registry, 2010)
Slaver uten lenker
Zs er et heseblesende støyrockband fra Brooklyn, som i et fortettet lydbilde av industrielle utskeielser og forstyrret elektronikk også finner rom for et heftig rytmisk sound sentrert rundt to gitarer, trommer og saksofon.

Retningen går mot noe Lightning Bolt og Boredoms sammen kunne skrudd ihop. Det lukter New Yorks asfalt over hele dette prosjektet, med idealer både i no wave, frijazz, minimalismen og byens post-discoscene på slutten av 70-tallet, men også i den uredde og offensive tilnærmingen kvartetten utviser her. Det må legges til at deres blodsbrødre og -søstre i likesinnede som Black Dice, Battles og Gang Gang Dance opererer i noenlunde samme distrikt, men med noe større spenningsfelt rundt seg.

De 8 sporene på New Slaves varierer fra relativt korte og konsise, der den frie stammedansen som finner sted i ”Acres Of Skin” stikker seg ut som platens tribale ekstasetopp, til lengre og mer krevende stykker. Det 20 minutter lange tittelsporet søker lykken mellom Archie Shepp og Battles et sted, med frenetiske gitar- og saksofonsoloer – og et ganske utmattende råkjør med relativt fantasiløs progresjon. Tilsammen tjue minutter lange ”Black Crown Ceremony I & II” viser bandets andre kinn, inn i tibetansk buddhisme og ned mot mer dvelende territorium. Med mindre kaotisk Armageddon gis Sam Hillmers tenor mer luft og rom, og bandets kosmiske egenskaper kommer også mer frem. Vel så tilfredsstillende, og ikke minst behagelig å være med på.

Snart et tiår ut i karrieren fortsetter Zs å utforske nye soniske bredder, som er krevende – men også givende.

Action Beat: The Noise Band From Bletchley (Truth Cult, 2009)
Bråkerock fra Bletchley
Hvor mange engelske ’alternative rockeband’ de siste årene har du hørt som ikke har stinket NME-ensretting, pubkultur og dårlig dop? Ikke altfor mange, nei. Lista er lang og vond, men særpreges av gjennomtrekk, lett forglemmelige navn og fravær av nytenkende elementer.

Kom Action Beat – ’the noise band from Bletchley’ (nær Milton Keynes), som de like gjerne også har kalt sitt andre album. Musikalsk er ikke Action Beat nødvendigvis så veldig nytenkende, men som britisk fenomen skiller de seg ut. De høres nemlig ikke ut som en klone av Beatles, Coldplay, Arctic Monkeys og/eller Oasis, men er inspirert av Sonic Youth og no wave-bølgen (Rhys Chatham, Glenn Branca), The Ex og musikk i grenselandet hardcore, støyrock og post-rock. Med punkens gjør-det-sjæl holdning i bunn og frirockens løse rammer som grenser byr de her på tre kvarter med (i hovedsak) instrumentale utblåsninger omringet av spilleglede og kollektiv improvisasjonslyst.

Omslaget viser omtrent 20 lettkledde fyrer i tilsynelatende lykkelig kaos, mens de trakterer strenger, blås (som ikke høres for ofte) og trommer – og de høres ut som de ønsker å fremstå: Ikke altfor strukturerte eller selvhøytidelige, men med mye vilje og energi. Action Beat kjører stort sett på i 120 hele veien, og det er riktig så underholdende å henge med i de halsbrekkende hårnålssvingene som de leder oss inn på, selv om det ikke akkurat er nok til å miste pusten. Jeg vil anta at det er et band som kommer aller mest til sin rett på en scene.

Og så er det jo lov å håpe at Action Beat varsler en ny æra i engelsk rock.

Battles: B EP (Dim Mak, 2004)
Slgfrdg kvrtett
Slaget står mellom disse fire:
John Stanier: Helmet, Tomahawk
Ian Williams: Don Caballero, Storm and Stress
Tyondai Braxton: freejazzist
David Konopka: Lynx

Det skulle være et meget godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. Battles er navnet, og de har det med å navngi både låter og EP’er på mest mulig kryptisk vis. B EP inneholder snåle kjemiske-klingende navn som ”SZ2”, ”TRAS3” og ”IPT2”. Men kvartetten er ikke så kliniske som navnene tilsier. De spiller en meget rytmisk og dynamisk form for instrumentalrock på mange av de samme frekvensene som ovennevnte band.

Det positive med Battles er at de fire aldri prøver å dominere hverandre, men smelter sammen som et helstøpt band. De passer til hverandre. Komplekse strukturer løses opp og blir groovy, svaiende partier strammes til og holdes tight. I første omgang er det særlig den bevegelige rytmikken mellom den konsise, presist timede trommis Stanier og gitaristene Williams/Braxton som utmerker seg. Det er bemerkelsesverdig hvor laidback de høres ut, uansett hvor kompakt de fyller låtene. Suggererende og intensiverende dubrytmer og prog/metalliske gitarer gjør syv minutter lange ”SZ2” til et sentralt spor. Snålest er likevel avsluttende Dance, som er støyende, funky og spastisk rock man skal være ganske tøyelig for å kunne danse til og en smule tålmodig for å nyte i fullt monn. På ”BTTLS” fjernes så rytmikken helt til fordel for et foruroligende stykke ambiens med knitrende spenning, nervøs surkling og lavfrekvente strømninger som dirrer like under overflaten. 12 minutter lange ”BTTLS” tar opp nesten halve spilletiden på en EP som er mer innholdsrik enn både format og spilletid kan forlede oss til å tro.

Bjørn Hammershaug

Brustne Hjerters Serenader

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Love not our love
Love isn’t supposed to be this way
Love is a poison ring
And love has poured you drinks
Now love waits for you to sleep
– The Black Heart Procession, ”A Cry For Love”

Foto: Chris Woo

Foto: Chris Woo

The Black Heart Procession
Black Heart Procession serverte oss en serie plater som levde opp til bandnavnet: En prosesjon av svarte hjerter marsjererende mot det mørkeste mørke. Det er fullt mulig å tenke seg San Diego-bandet som tonefølge til en eller annen Tim Burton-film, de kunne passet inn som husband på The Roadhouse i Twin Peaks, eller som backingband for Tom Waits eller Nick Cave. Pall Jenkins synger alltid som han er i ytterste nød, som en person med et blødende hjerte. Og musikken står i stil med hans lidende stemme; en ensom tango etter stengetid, en siste skål for en død venn, knirkende sirkusvogner som sakte forsvinner for godt inn i tåken.

Amore Del Tropico (Touch & Go, 2002)
Tropisk Blodnektar
På sedvanlig gotisk teatralsk vis har The Black Heart Procession gitt ut sitt eget soundtrack, formet som et tropisk drapsmysterium.

Enkelte av oss hatt stor glede av å følge bandet One, Two og Three ganger tidligere. Sist (Three, 2000) var det gjennom et blekt mesterverk som levde fullt opp til det lite muntre bandnavnet. På Amore Del Tropico har de tidligere så mutte sjøfarerne gått i land på en tropisk øy. Her er det smilende hula-hula piker, hawaii-skjorter, ja nærmest en harmonisk stemning møter oss. Piffet opp med fyldigere produksjon og en lettere stemning enn vi har hørt fra bandet tidligere. Men før du nå tror dette er blitt et slags latino-album kan det beroliges med at Amore Del Tropico er nærmere David Lynchs fløyelsmystikk enn Jimmy Buffetts palmesus. Pall Jenkins’ crooning og bandets langsomme dødsvalser smyger seg sakte innover den grønne herligheten av en øy og etterlater død og fordervelse – akkurat slik vi vil at vårt favoritt-begravelsesfølge skal gjøre. Mordgåten som er platens tema skal visstnok bli oppklart på en kommende DVD-utgivelse, så det får vi eventuelt se litt nøyere på når den tid kommer.

”Tropics Of Love” er en riktig så frisk åpning til disse svarthjertene å være, med smukke bossarytmer og kordamer som bidrar til å skape sydlandsk stemning. Men under det hele hviler en dunkel og skummel verden. Hør bare calypso-baserte ”Broken World”, som en slags vrengt versjon av ”We’ll Meet Again”: ’I know that you have a plan for me, I know that you want to torture me, now we’ll never meet again, not in this broken world…’. For de virkelig svarte stundene kan man så hygge seg med skrekkfilmlignede ”The Waiter #4” og en truende ”The Invitation” ’You will find us in the shadows, we hide…”.

Men de er aller best på ”Fingerprints” og ”A Cry For Love”, der de beveger seg inn mot demonisk og desperat kjærlighet som en date mellom Screamin’ Jay Hawkins og Julee Cruise. Suggererende og marsjtaktfaste ”Before The People”, og ikke minst ”Sympathy Crime” må også trekkes fram. Her har de hentet opp en 70-talls-aktig synth, som de også tar med seg på ”The Visitor”. Det er ikke lenger mye tropicana igjen å snakke om idet Jenkins alvorlig predikerer: ’You bleed you blister in the sun, you bleed for everyone, our visit here is through and now it’s time to leave…’ Nydelige ”The One Who Has Disappeared” får lov til å avslutte platen som en ganske rett fram og mørk ballade som Leonard Cohen eller Nick Cave kunne behandlet på noenlunde samme vis, en verdig avslutning på en variert og stilmessig glimrende gjennomført plate.

Amore Del Tropico er Black Heart Processions beste skive så langt. Mørk, mektig og merkelig som vanlig, men også med sine befriende lyse øyeblikk.

Hearts And Tanks (Shingle Street, 2003)
Fire svarte hjerter
På det vidunderlige mordmysteriet Amore Del Tropico lysnet det bittelitt for mørkemennene fra San Diego. Med den korte EP’en Hearts And Tanks er de igjen tilbake der hvor solen aldri skinner.

De fire låtene bryter ikke nevneverdig med Black Heart Processions tidligere plater. ”Radio” og ”The News” er synthdrevet tristesse i velkjent slow-motion. Førstnevnte er en instrumental, mens den andre sklir avgårde med dunkel twang og hamrende piano sammen med en italiensk damestemme (en nyhetsoppleser?) som jeg ikke aner hva snakker om. På ”Weakness”, EP’ens beste, kommer Pall Jenkins endelig fram fra skyggene i det som er en skummel spøkelsesaktig låt som knapt nok beveger seg. På sistesporet ”Following” legger de seg mer opp til en live-i-studio stil med trekkspill, theremin og litt løsere snipp enn vanlig, og befinner seg i noenlunde samme grenseområdet som Calexico, uten at de kan karakteriseres som direkte frilynte eller lystige av den grunn.

In The Fishtank 11 (Konkurrent, 2004)
m/ Solbakken
Svarte hjerter i akvariet
I juli 2003 ble Black Heart Procession huket inn av Fisketanken som for 11. gang åpnet sine dører for et band i 48 timer. Tidligere deltagere inkluderer bl.a. Tortoise, The Ex, Sonic Youth Low, Dirty Three, Motorpsycho og Jaga Jazzist. Et pågående prosjekt som har gitt tidvis spennende resultater der samarbeid på tvers eller langs musikalske grenser og improvisasjon står i fokus. Black Heart Procession kommer heller ikke så ille ut av oppholdet, selv om denne lange EP’en ikke helt kan måle med seg med deres offisielle plater.

Trenden med å invitere et annet band over til fiskeskrøner fortsetter med nummer 11, og svarthjertene ønsket å ha med det nederlandske progbandet Solbakken som ’sparringpartnere’. Jeg aner ikke hvorfor de har et så norskklingende navn og har ei heller hørt noe av dem tidligere. Men de har bakgrunn fra post-hardcore bandet Lul fra 80-tallet, og Black Heart spilte sammen med dem for første gang i 1998, så de kjenner godt til hverandre fra før.

Det vi serveres er seks låter, som stilmessig rører i farvannet mellom Nick Cave And The Bad Seeds, Serge Gainsbourg, dEUS og 90 Day Men. Den europeiske tilknytningen merkes umiddelbart i det sensuelle åpningssporet ”Voiture En Rogue”, der Pall Jenkins og den sveitsiske chanteuse Rachael Rose skaper en kjærlighetsduett som et døende Bonnie & Clyde. Tobias Nathaniels piano ruller dystert platen gjennom, og dominerer ”Dog Song”. Med sin langsomme oppbygging, rullende trommehvirvler og mektige piano blåser det opp en vind av gold ørken og Ennio Morricone i studio. Aller best blir det på østlige ”Nervous Persian” med Matt Resovichs felespill som bærende kraft på en låt som framskaper en uendelig dyp tristesse.

Mens midtpartiet følger amerikanernes veier slik vi har blitt kjent med dem tidligere, kommer samarbeidet med Solbakken mer fram på 10 minutter lange ”Things Go On With Mistakes”, som har en sjeldent aggressiv snert og et ganske så massivt gitarøs. Det er forbigående og platen avrundes med ”Your Cave”, som ikke kan være en tilfeldig valgt tittel, da den avsluttende balladen mer enn gjerne kunne vært signert Nick selv.

Six (Temporary Residence, 2009)
1-2-3-6
Six viser ingen tegn til lysning, snarere tvert om. Dette er en San Diego-bandets aller svarteste plater, og den som følger opp deres tidligste utgivelser (One, 2 og 3) både i stil og numerisk rekkefølge, avbrutt av meget anstendige, mer varierte Amore Del Tropico og The Spell.

Hovedvekten her er lagt til deres etter hvert så gjenkjennelige uttrykk av inderlige nattballader, sjeldent fint introdusert i det vevre og pianodraperte åpningskuttet ”When You Finish Me” (en låt det bare er å legge seg ned for) og påfølgende ”Wasteland”. Denne med en mer tungsinnet bomullsåker-stemning over seg, anført av Pall Jenkins’ resignerte røst: ’This is the wasteland, of all shattered hearts, I hear the ghosts calling me, back to the grave…’. Dette er ikke musikk ment for lyse sinnsstemninger eller en svingom på plattingen.

Enkelte mer oppjagede kutt bryter monotonien, ikke at det er nødvendig og uten at de løser opp den intense stemningen som er satt. Det blir nærmest en slags distansert coolness over Black Heart Procession når de reiser seg, et trassig mørkesinn og en grøftestolthet. Vi dras inn i himmel og helvete av drugs, rats, suicide og annen vonbrot på veien. Det må også anføres at bandet har utviklet en mer finpolert instrumentbruk enn deres første plater la til grunn, med delikat bruk av særlig piano og orgel som virkemiddel.

Six er dermed blant bandets mest fullendte, selv om det overmannende overraskelsesmomentet de la til grunn med sine tidligste utgivelser er borte. Igjen står det samme bandet, mer hutrende enn noensinne, leder oss bort fra opplyste gater og inn i de dunkleste smug hvor de gradvis forsvinner fra oss, et sted der inne i mørket.

90 Day Men
90 Day Men tok navnet sitt fra et begrep lansert av kriminologen Samuel Yochelson, som henviser til den ventetid kriminelle må gjennom før de mottar psykiatrisk behandling. Yochelson har en lang karriere bak seg med studier av kriminelle, voldsofre og samfunnets utstøtte. Om det er av pervers fascinasjon eller profesjonell interesse at St. Louis (nå Chicago)-bandet har adoptert dette uttrykket er ikke sikkert, akkurat som det er litt usikkert om medlemmene selv anser seg som pasienter eller forskere. Og det er i feltet mellom intelligens og galskap 90 Day Men befestet seg som et meget spennende band på 2000-tallet.

To Everybody (Southern, 2003)
Revolver
90 Day Men ga ut en av 2000s beste plater med (It (Is) It) Critical Band, en dynamisk og emosjonell post-hardcore utgivelse, himmelsendt for de av oss som savnet en etterfølger til A Minor Forest eller Slint. Intrikate melodier, temposkifter, vekselsvis aggresjon og følsomhet preget debuten, hvis cover viste fire slacker-utseende pøbler fra Anywhereville, USA. På To Everybody skimtes fire tegnede ansikt inne i en psykedelisk skog, mer likt Revolver enn With The Beatles, for å si det sånn. Hva har skjedd?

Med sin oppfølger viser bandet at de blir skummelt spennende å følge. De har tydeligvis gått gjennom en aldri så liten modningsprosess, og kommet ut av studio med en mer helstøpt og variert skive, mildere enn forgjengeren. Den største endringen i lydbildet kommer nemlig fra nykomlingen, keyboardist og pianist Andy Lansangan. Han tilfører et mykere og mer sofistikert uttrykk i form av aldri hvilende tangenter som får love til å styre mye av drivet i låtene. Det underbygger mørke og tunge stemningsleier mer enn den tidvis utagerende adferden som preget Critical Band.

Selv om 90 Day Men passende nok har justert uttrykket sitt noe ned, har de fortsatt beholdt sine gamle kjennetegn; den intense vokalen som veksler mellom hvesing og hvisken, innestengte skrik og sjelfull sang, en drivende rytmeseksjon og skarpe gitarklanger. Alt er sydd sammen rundt melodier som oftere er lineært oppbygd enn gjentagende med vers/refreng. Det er bare seks låter på To Everybody, men de er til gjengjeld ganske lange, og bærer på mye befriende utvikling. På åpningssporet vrir og jamrer bandet seg tilsynelatende retningsløst, inntil Lansangan etter 6.50 tar en blomstrende pianoovergang, noe som ikke bare setter hele sporet i et nytt lys, men som også fungerer som glimrende overgang til platens treminutter-hit ”Last Night, A DJ Saved My Life”.

Noe av det samme gjentas avslutningsvis, da vokalen glir inn etter syv minutter – denne gangen klar og melodiøs etter en langt droneparti. På ”We Blame Chicago” veksler de mellom harmonisk pop og avantgarde-territoriale. Merkeligste spor er likevel ”Alligator”, som etter en rolig start vokser opp mot en prog-stil der gammel Pink Floyd og Uriah Heep er like naturlige referanser som moderne post-rock, og med en tilhørende tekst om bjørner, bier og trær.

Too Late Or Too Dead (Southern, 2003)
Disse tre sporene på tilsammen 11 minutter utgjør bindeleddet mellom To Everybody og Panda Park. Det er ikke svære mengden å skryte av eller å danne seg opp en bastant mening ut fra. Men det lille vi blir servert virker heldigvis lovende nok. Bandet har denne gangen spilt inn i John McEntires Soma og Steve Albinis Electrical Audio sammen med produsent John Congleton (the pAper chAse).

Firerbanden har ikke uventet finpusset sine mer raffinerte og stilrene sider, slik de særlig introduserte på To Everybody. Den utagerende holdningen de står for på scenen, en cocktail av både psykedelia, hardcore og progrock, holdes kontrollert i tømmene. Mye takket være Andy Lansegans pianoganger som er mer i forgrunnen, melodibæreren skaper drama med sine følsomme fingre, mens de lydmalende mørkemennene beveger seg langsomt bak ham og spør med pirrende hvisken: ’Where do we go from here?’, som om de vet at svaret er uendeligheten selv – om de bare våger.

Etter det majestetiske tittelsporet står det igjen to kortere instrumentaler, og verken ”Harlequin’s Chassis” eller ”Eyes In The Road” rokker ved den klassiske elegansen som ser ut til å ha lagt seg som et krystallklart teppe over den besnærende verden til 90 Day Men.

Panda Park (Southern, 2004)
90 Day Men bandet går stadig dypere inn i syreskogen, de harde gitarriffene og post-punkpreget fra de to forrige platene er så og si fraværende denne gangen. Det mest sentrale bindeleddet er igjen Andy Lansangan (keyboards, Rhodes). Han er nå tungt involvert på alle de syv sporene, og markerer seg allerede på det schizofrene åpningssporet ”Even Time Ghost Can’t Stop Wagner”, der bassist/vokalist Robert Lowe ynker frem en uforklarlig tekst i uforlignelig stil. Linjen ’I have discovered a new world…’ burde hatt større betydning, for de har egentlig ikke oppdaget nye verdener denne gangen. Men de utforsker ytterligere den psykedeliske/symfoniske progrocken som de flørtet med på To Everybody. Jeg synes ikke de utnytter dette terrenget til fulle, og tar meg av og til i å tenke at dette er fire oppdagere som har havnet et sted de ikke helt vet hvor man skal lete opp de skjulte skattene som de vet finnes nedgravd i nærheten. Det stadige skiftet mellom vokalistene bidrar heller ikke i særlig grad til å binde platen sammen. Men hvorom allting er, det er mye snasent å oppdage på Panda Park.

Etter det intense førstekuttet, fra temaet til en horrorfilm i en lukket anstalt som med fagert fløytespill svinner ut i naturen, åpner de seg opp med forførende ”When Your Luck Runs Out”. Her er 90 Day Men på sitt mest suverene. Brian Case sordinerte hvisken står i skarp kontrast til Lowes sjelsvrenging, Lansangan triller tangenter i bakgrunnen og gir mer plass til et funky el-piano, men med sine 2.51 er den jo altfor kort! ”Chronological Disorder” har en imponerende tulletekst(?) som tar seg for alle bokstavene i alfabetisk rekkefølge fram til ’t’. Igjen er det Lowe som vrikker seg foran mikrofonen, og han får nesten Jeff Buckley til å høres livløs ut. ”Chronological Disorder” er et artig stunt, men fortsatt sitter jeg som lytter og venter på platen for fullt skal løsne. Det tar seg heldigvis kraftig opp på slutten, for den lille instrumental-snutten ”Sequel” markerer en overgang til platas to beste kutt: ”Too Late Or Too Dead”, sunget av Case og som jeg synes egner seg best i rollen. Hans sløve stemme skaper balanse til Lansangans dominans, og det er synd han synger på bare to av låtene. Mye nevnte Lansangan har også et vokalbidrag, og det med en fryktelig Bowie-lignende prestasjon på oppblåste ”Silver And Snow”, en låt jeg vil forbigå mest i stillhet. Men så er det ”Night Birds”. Ikke bare en livefavoritt, denne vigorøse instrumentalen bobler og syder med et funky, sugende driv som 90 Day Men ikke har funnet tidligere på platen. Med sine 8.30 er den også den lengste, og en killer av en avslutning.

Og så er det slutt, etter bare 34 minutter. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke ble helt forsynt. Heldigvis penser 90 Day Men innom såpass mange snåle territorier, og de er originale nok til å score litt ekstra på det. Selv om de har blitt mer teknisk drevne og vågale vil jeg fremdeles holde en knapp på To Everybody som deres fremst plate.

Desert City Soundtrack
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa, California og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EP’en Contents Of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Ingen bør bli fornærmet om man plasserer Desert City Soundtrack på den ledige flekken mellom 90 Day Men og Black Heart Procession på musikkartet, da de deler gode ideer med begge. Her finner vi noe av de svarte gravmarsjene og den tunge tragedien til Black Heart, men Desert City Soundtrack er langt mer aggressive, med heftig rytmikk og taktskifter som viktigere del av sitt mer utålmodige uttrykk. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster,

(Contents of Distraction) (Deep Elm, 2002)
Skyggebilder fra skyggesiden
(Contents of Distraction) er Portland-kvartettens første utgivelse, en mellomting mellom en fullengder og en EP, med seks sterke låter på totalt drøye halvtimen. Rastløst og intenst beveger de seg fra angstfulle, dvelende partier til ljomende sinne, slik vi kan følge vokalist Simon Matt Carrillo raskt vende fra gråtkvalte hulk til brutale skrik.

Mest bemerkelsesverdig er det varierte lydbildet, særlig det tydelige fokuset på Cory Grays pianospill som ruller og går over alle låtene. Han spiller også orgel og trompet, og bidrar i størst grad til å utvide bandets sound. Det er slett ikke ulikt 90 Day Mens flotte To Everyone (2001) dette her, men (Contents of Distraction) tar ikke så sterke ’prog-retninger’. De er hakket hvassere enn sine kumpaner fra Chicago, og med en spretten trommis i Caitlin Love må dette bare være et heftig skue live. Flott er det også på plate. Aller heftigst er den hardtslående åpningen ”What To Do In Case Of Fire”, men bandet er best i mer dramatiske og komplekse låter som ”Sleeperhold”, ”Foglifter” og ikke minst ”Murderhearts”. Her klarer de virkelig å skape et soundtrack til både en urban og sjelelig ørkenvandring, og egger frem bilder av subbende mennesker langs blygrå gater som plutselig eksploderer ut av sine tvangstrøyer. Voldsomme saker med andre ord.

Det er en fin linje mellom apati og sinne, og det er i dette spenningsfeltet Desert City Soundtrack med hell opererer.

Funeral Car (Deep Elm, 2003)
Symfoni i svart
’For our loved ones who have passed’ står det skrevet i det bleke omslaget av Funeral Car. Det er en nøkkelsetning som passer innholdet godt på en plate som høres ut til å være laget av alvorlige, sorgtunge menn kledd i sort. I begravelsesbilen på evig vei til en gravferd. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn.

Sammenlignet med EP’en er dette en langt mer fullkommen og bearbeidet plate, både når det gjelder produksjon og framførelse. Ferden åpner sobert nok, en pianodrevet ballade med myk fortellerstemme og en forsiktig trompet i bakgrunnen. Men det skal ikke vare lenge før sterkere krefter bryter løs. Vi får en forsmak på slutten av ”Drowning Horses”, og på ”Drawn And Quartered” følges angstkurven naturlig videre mot nye topper. Cory Gray og Matt Carillios splitvokal tydeliggjør noe av dualiteten som gjør Desert City Soundtrack. Melodiøs sang og skjærende skrik i møte med duvende melodier ”(Take You Under)”, akustiske partier og brutal charivari (”Dying Dawn”, Modest Mouse-aktige ”Something About A Ghost”).

Funeral Car bølger fram og tilbake mellom sinne og sorg, men er arrangert på en måte som fremhever alle nyanser. Det er noe plaget over denne musikken, Desert City Soundtrack skaper en urolig stemning uansett om de lukker øynene og bare driver med, eller vrir kniven rundt i hverandres hjerter og hyler ut sin smerte. Bandet bryter aldri kraftig ut av sitt mønster der balansen mellom det spartanske, såre og det desperate, voldsomme hele tiden skaper et vibrerende spenningsfelt. På den negative siden vil jeg kun trekke frem at ved å legge seg på såpass mange og relativt korte låter omgår de en mer komplisert oppbygging. Kanskje de kunne droppet et par spor til fordel for ytterligere å utforske sine mest majestetiske dødsmarsjer. Som for å gjøre bilturen til gravplassen enda litt lengre, altså.

Perfect Addiction (Deep Elm, 2005)
Høstsonater
Desert City Soundtrack ønsker høsten 2005 velkommen. Med tungt dryppende pianotoner, regnværsgitarer, en tåkefull trompet og hustrige tekster dekker de for sommersolen med sin andre fullengder. Åpningslinjen ’The dawn will break down when you wake up, because you spilled it all on last night’s floor…’ setter stemningen for de neste 37 minuttene.

Stilistisk er ikke Perfect Addiction så veldig ulik Funeral Car. Desert City Soundtrack er fortsatt nærmere 90 Day Men, Afghan Whigs og Black Heart Procession enn det som er gjengs på Deep Elm. De har dempet sine crescendoer og behersker sine utbrudd i større grad denne gang. Tangentstrøkene er klarere, de sinte vokalutbruddene sjeldnere, dynamikken mindre rastløs. Under den relativt beherskede fasaden dirrer likevel spenningen; angst, fyll, savn og sorg er gjennomgående tematikk. De teatralske elementene har de fremdeles bevart: Matt Carrillo, Cory Gray og nykommer Brian Wright er de sorgtunge hovedpersonene i dette burleske spillet der manesjen er belagt med gulnet løv og gårsdagens drømmer.

De 12 låtene som gjemmer seg bak sceneteppet kan gi et noe blekt og tamt førsteinntrykk, men dette er en plate som risikerer å vokse inn i deg, også takket være fravær av ordinær låtoppbygning og lettvinte løsninger. Fravær er det også av de spennende løsningene, og det som trekker mest ned er tanken om at de kunne gjort noe mer ut av dette materialet. Det er noe oppgitt over mange av låtene, en tilstand av håpløshet eller apati som hindrer kreative løsninger eller overraskelser. Men Perfect Addiction er ikke bare en gråtung elegi. Den dramatiske elegansen på ”Let’s Throw Knives”, turbulensen på ”Playing The Martyr” og horroraktige ”Mothball Fleet” (’There are bodies scattered in the yard, while wolves are screaming at the door…’) bidrar til bredde. Det er også verdt å nevne at produsent Brandon Eggleston (Modest Mouse, Les Savy Fav) har skapt et klart og rent lydbilde som sømmer seg bandets utvikling mot et mer sobert og strukturert uttrykk.

Perfect Addiction viser et band som fortsetter å dyrke livets tyngre sider, og de viser at hviskende inderlighet, langsomme bevegelser og smertefull tristesse er virkemidler med lang holdbarhet og evig aktualitet. Når platen toner ut med bønnfallende ’My beautiful friend, you weren’t always like this. If you need a friend or a place to call on, call on me…’så er det som om den etterfølgende stillheten beordrer oss om å brette opp frakkekraven og duknakket gjøre oss beredt til de lange mørke dager.

The pAper chAse
The Paper Chase er fra Denton, Texas og ledes av John Congleton – også kjent som en prisbelønnet produsent (Modest Mouse, 90 Day Men, Okkervil River, John Grant, Mountain Goats og tusen andre). Han lager også filmmusikk, blant annet for Jackass og lydeffekter for både Halloween-soundtrack og Discovery Channel.

Hide The Kitchen Knives (Southern, 2002)
Bloody strips and Barbie doll eyes
Hva er dette? De første fem minuttene minner om noe som kunne vært hentet fra Pink Floyds The Wall sunget av Crispin Glover. Pompøst, desperat, og ikke så rent lite schizofrent. Etter den spesielle innledningen åpner det seg raskt et heftigere uttrykk som innebærer sylskarpe gitarer og spastisk rytmikk. Hide The Kitchen Knives er ganske krevende lytting, man kan ikke sette den på å for å utføre huslige oppgaver som å telle kniver eller som avslappende tidsfordriv, man må være tilstede hele tiden for å unngå at den blir irriterende.

Pink Floyd har allerede vært nevnt, og ”A Little Place Called Trust” starter med å finne rytmen til lyden av kniver som hvesses, litt som ”Money” åpnet med klingende mynt. Den slipende lyden går igjen som en truende faktor, underbygget av gitarene som skjærer oss til blods og trommene som mørbanker oss, mens bassisten fillerister de siste restene vi har av sans og samling. Congleton kan minne om Bright Eyes’ Conor Oberst der han skriker, peser og gauler intenst ordstrømmende foran eller utenfor mikrofonen. Han har melodiøse popøyeblikk (”Don’t You Wish You Had Someone”) med angstfylt aura. Hans fullstendige tilstedeværelse blir for dominerende over tid, og det hadde ikke skadet å gitt mer plass til de andre musikerne som nesten blir borte i taleflommen.

Platen bindes sammen av korte, snåle intermezzoer med opptak av stemmer og andre stemningsskapende lyder, noe som skaper en filmatisk følelse, og siden flere av låtene går i hverandre, gir dette velfortjente pusterom før neste rundkast. ”Where Have Those Hands Been”, ”A Liver A Lung A Kidney A Thumb” og ”I’m Going To Spend The Rest Of My Life Lying” er suverene spor. Aggressive og dynamiske, fengende og hardtslående, og John Congleton oppsummerer det egentlig best selv med linjen ’I’m a swinging axe, I’m a baseball bat, hiding in the hall…’

God Bless Your Black Heart (Kill Rock Stars, 2004)
Home is where the hurt is
Han synger som om hjertet er i ferd med å slå ut av det spinkle brystet sitt, med en undertrykt, nærmest gråtkvalt desperasjon. Han er en emosjonell leder for en mentalt forstyrret cabaret, en andpusten dukkemester som lanserer sin siste absurde forestilling, og slipper her alle familiens skjeletter ut av skapet med et brak.

Noen subber tungt over gulvet, døren lukkes og platen starter. Gjem kjøkkenknivene, the pAper chAse er tilbake med sin tredje plate med moderne eventyr for voksne. God Bless Your Black Heart er ikke så veldig ulik forgjengeren, men hakket mer konsis og fokusert er de fremdeles ikke ulike en skrudd blanding av Bright Eyes, Tomahawk, Jesus Lizard og The Cure. Kjennetegn er stakkato melodier, triumferende marsjer, fyldig orkestrering og et forstyrret, urolig lydbilde som står godt til tekstene. Disse er hemmelighetsfulle skildringer ladet med gudstro, gruppesex, svarte hjerter og denslags. Et eksempel:

So I’ll cut you all open and see what’s inside and what’s missing
While this virgin your daughter skirt down the altar.

Du ser hvor dette leder. Sentralt ved siden av den voldsomme ordstrømmen og gitarknivingen er pianoet, som på den ene siden bidrar til å gi et slags teatralsk skjær, på den andre brukes til hamre på som om det skulle være et trommesett. Instrumenteringen er ellers mer enn tettpakket, gjerne atonal og dissonant. Bandet skjærer og river i gitarer og strykere, slår og sliter i skinn og strenger, men følger fortelleren hele tiden på imponerende tight vis. Bruken av blås og stryk skaper dermed ikke et kammerpreg, men fungerer mer som for å underbygge hissige detaljer fra en eller annen skrekkfilm. Samples fra filmer og lydopptak – av for eksempel fluesurr – er andre effekter Congleton benytter for å binde sammen denne rockoperaen. For det er noe slik storslagent han prøver å skape. Tidvis blir det ganske så fengende på sitt nervøse vis, men som et langt, sammenhengende teaterstykke omhandlende det psyke moderne samfunn preget av paranoia, angst og galskap er nok dette altfor ustabilt til å nå ut til de store masser.

Så hvorfor ligger ikke God Bless Your Black Heart helt øverst på alteret for tilbedelse og heltedyrkning? For min del skyldes det at den virker ganske så lang med sine drøye 50 minutter. Det er særlig de fanfare-pregede, mest patosfylte stykkene som blir en prøvelse. Du skal være mer enn mildt interessert i å følge Congletons behov for oppmerksomhet, og det fungerer best for pAper chAse (eller hvordan de enn nå skriver det) når de demper lyset, sirkler hvesende rundt i mørket og overlater mer til lytterens fantasi å finne ut hva som skjer der borte, bak sofaen. God Bless Your Black Heart er både intens og krevende, John Congleton forlanger at både hode og hjerte er på rett plass for å henge med, og jeg kan ikke love at den gir noe tilbake.

Når denne timen er over føles det som å vært med på en time mellom en psykolog og en dypt forstyrret mann, der det er vanskelig å si hvem som egentlig er hvem.

The Paper Chase Meet Red Worms’ Farm (2004)
m/ Red Worms’ Farm
Padova vs. Dallas
Robotradio er en nystartet label som hører hjemme i Lavis, Italia, og som med denne utgivelsen har startet et ganske interessant prosjekt. Tanken er å kople musikk, video og tegneserier, i et møte mellom to ulike band; et mindre kjent fra hjemlandet og et større utenlandsk. Første utgivelse består av stort sett uutgitte låter fra italienske Red Worms’ Farm og amerikanske The Paper Chase.

Det er mange gode krefter som har vært involvert på denne platen. Den illustrative biten er ivaretatt av den italienske tegneren Alessandro Baronciani. Hans blåhvite kraftige tusjstrek gir platen et helhetlig uttrykk. Nicola Fontana (Fountainhead) har laget en lavbudsjettsvideo til hver av bandene (Paper Chase: ”I’m Your Doctor Now”, Red Worm’s Farm: ”Pop Song”).

Når det gjelder det musikalske innholdet består det av syv låter, fire fra Italia, og tre fra USA. Dallas-bandet leverer en remiks av ”Out Come The Knives”, samt ”I’m A Doctor Now”. Det ‘nye’ sporet “Isn’t She Something” er typisk støyende angst-desperasjon fra Paper Chase.

Det fine med dette opplegget er at man kan oppdage ukjente band fra et land man ikke så ofte forbinder med alternativ rock, og for min del er Red Worms’ Farm et slik nytt bekjentskap. De kommer fra Padova, og har eksistert i undergrunnen i noen år med et par skiver bak seg. De holder seg innenfor en bråkete dissonant gren av post-punken, mer melodiøse enn Paper Chase, og med noe mindre særpreg over seg. Trolig påvirket av band som Sonic Youth og Les Savy Fav er deres fire låter her av lovende karakter. Det er mest driv i åpningssporet ”Jelly Bean”, som har noe av den samme dynamikken som Girls Against Boys. Samme låt kommer igjen avslutningsvis, og versjon to stikker seg noe ut fra de andre, da lydbildet i Giulio Faveros remiks har et mer elektronisk støyende uttrykk.

En pen utgivelse og starten på et prosjekt jeg håper å mer av fremover.

Foto: Bad Taste/Jens Nordström

Foto: Bad Taste/Jens Nordström

Logh/Log
– I am known as the Log Lady. There is a story behind that. There are many stories in Twin Peaks – some of them are sad, some funny. Some of them are stories of madness, of violence. Some are ordinary. Yet they all have about them a sense of mystery – the mystery of life.
Margaret Lanterman, The Log Lady, Twin Peaks

Every Time A Bell Rings An Angel Gets His Wings (Bad Taste/Smekkleysa, 2002)
Twin Peaks, Sweden
Ryktene sier at bandnavnet er inspirert av The Log Lady fra David Lynchs skjellsettende tv-serie Twin Peaks. Kubbekvinnens visdom kan med glede hentes fram fra skogene for å forklare noe av hva bandet står for. Det er også mange ulike historier på Every Time…, med særlig vekt på de triste og melankolske stemningene. De fremføres med Kubbedamens klokskap, men også med hennes noe svevende måte å forholde seg til verden. Som David Lynch klarer Log å trekke ut ord og setninger som passer godt til omgivelsene, men som overlater mye til lytteren å selv finne helt ut av. Det er dessuten særdeles behagelig å nyte en så avslappet vokalist som Mattias Friberg. Han hever seg ikke ofte over hviskeleie, men er stødig og klar nok til å bære låtene på en sterk måte.

– My log hears things I cannot hear. But my log tells me about the sounds, about the new words. Even though it has stopped growing larger, my log is aware.
The Log Lady.

Every Time… har både mange varierte og skjulte uttrykk i seg, noe som kan virke forvirrende de første lyttene. Her er det både innestengt gitar-aggresjon (som bare unntaksvis eksploderer), en banjolåt, streit og fengende pop, ambiente partier og flytende instrumentaler. Når dette godtas kan man lene seg tilbake og begynne å nyte den gjennomførte helheten i platen. Et fellestrekk som går igjen er en nærmest landsens følelse, en naturstemning preget av dype skoger og evig regntung tåke. Omslaget viser da også en kjempe som stiger opp fra skogen, med ryggen til byen. Det betyr ikke at dette er countrymusikk. Sammen med for eksempel Kristofer Åstrøm ser det heller ut til at svenskene er i ferd med å finpusse et egenartet stillferdig nordisk uttrykk, som låner like mye fra lange og kalde vintre som fra Ville Vesten.

Every Time A Bell Rings… er ikke et fullendt mesterstykke, men det er langt mellom utgivelser av så helstøpt karakter, og plater som på kort tid har gitt så mange gode timer i samvær med stereoanlegget. Gjør derfor som kubben kommanderer, ønsk Log velkommen inn i varmen.

The Raging Sun (Bad Taste/Smekkleysa, 2003)
Solen stiger glødende og mektig opp over Lund
På grunn av en navnekonflikt med et annet band har Log siden debuten vært nødt til å legge til en ekstra -h, de har dessuten anskaffet ny trommis og fått hjelp av amerikaneren John Congleton (the pAper chAse, 90 Day Men) som tekniker. Hans bakgrunn ser ut til å stemme bra overens med bandets ønskede utvikling, selv om Logh sjelden blir riktig så dramatiske som the yanks. De har et ubeskrivelig svensk preg over seg, kanskje er det furuskogens melankoli de har til felles med artister som Kristofer Åström og Christian Kjellvander. Logh er likevel noe ganske for seg selv, og med The Raging Sun har de ikke bare gjentatt suksessen fra debuten – de har vokst med oppgaven, og endt opp med en plate som står minst like solid.

Det tar noe lengre tid med The Raging Sun, den synker ikke så raskt inn som Every Time… Den var sjarmerende i all sin retningssøken, men likevel mer direkte og umiddelbar. Nå har Logh strammet grepet en del, og de har hardnet til i modningsprosessen. The Raging Sun spriker mindre og er fastere i både lyd og lynne, men Lund-kvartetten bedriver fortsatt langsom og følelsesladet rock som balanserer mellom himmelsk popmelankoli og utagerende styrke. Og de skjenker oss et knippe vidunderlige låter også denne gangen. Vemodige perler som ”The Contractor And The Assassin”, ”An Alliance Of Hearts” og ”Thin Lines” er blant det beste jeg har hørt fra denne kanten. På tittelsporet og ”At This My Arm Was Weakened” kan man ane spor av nyere Sonic Youth i uttrykket, og på ”The Bones Of Generations” klemmer de til i et heftig støyutbrudd.

Bortsett fra slike enkeltutblåsninger gjemmer de det meste av sin kraft, slipper det ut i passe porsjoner eller lar det komme ut mer i form av trykkende og dvelende stemninger. De to siste sporene, som varer tilsammen et kvarter, er lysende eksempler på Loghs velfunderte balansegang, der skjør, varsom melankoli og kraftigere utblåsninger begge har sin naturlige plass. Massive ”City, I’m Sorry” og den pianodominerte ’ambiente balladen’ ”Lights From Sovereign States” avslutter denne glødende solen av en plate på et vis som gjør det vanskelig å ikke sitte målløs tilbake.

Bjørn Hammershaug

Treetop Skyline: Låvedans i Brooklyn

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

10 artister som alle deler noen felles referanser: Moderne barn av vår tid, gjerne bosatt i urbane områder som Brooklyn, og de har alle en forkjærlighet for musikk som strekker seg tilbake i tid og med en annen, mer rural tilhørighet: Fra 1960-70-talls tilbake-til-naturen frilynte idyll til mer ‘autentisk’ fjellfolk. Blant annet. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Akron/Family: Set ’Em Wild, Set ’Em Free (Crammed Discs/Dead Oceans, 2009)
There’s a family affair going on
Skal man oppsummere Akron/Family med ett ord, må det være med ’overskudd’. Overskudd til å bryte med båssetting, overskudd til å utfordre seg selv, til å konstruere nye veier – og overskudd til å overskride disse igjen. Brooklyn-bandet – som nå er redusert til en trio, men høres ut som det dobbelte – har igjen kastet seg ut i villstrykene uten sikkerhetsnett. Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free er både ambisiøs og klartenkt, og som studioprosjekt deres hittil mest gjennomarbeidede.

Åpningssporet ”Everyone Is Guilty” lover noe mer enn de følger opp, men disse seks spraglete minuttene har i seg selv nok ideer og tematiske skifter til å romme en hel plate: Groovy funk møter kollektiv samsang, orkestrerte arrangementer flyter over i stammebrøl, progga gitarpartier smelter tilbake i grooven. Bare i løpet av de første to minuttene. Flotte saker, som munner ut i lettbent afropop (”River”), som igjen får selskap av en ubestemmelig sak av elektroniske beats, blåsere og smilende vokalharmonier (”Creatures”) og et par nydelige, tilbakelente akustisk spor (”The Alps”, tittelkuttet). Da er vi under halvveis.

Nei, Akron/Family spreller for mye til la seg hekte på en bestemt krok. Deres konsept kan virke å være det konseptløse, og de opererer (tilsynelatende) mest etter innfallsmetoden, som igjen plasserer dem i en veldig ’Brooklyn’sk’ kategori. Det bør nå være klart for alle at Akron/Family makter å foredle alle sine tanker – eller skal vi si samordne hverandres platesamlinger – og skape noe som låter friskt og nytenkende i 2009. Det i seg selv er en prestasjon. Selv om Set ‘Em Wild… er vellydende, godt arrangert og tydelig gjennomarbeidet, kan den også høres mer en samling enkeltstående låter og ideer til låter (og tidvis forkastede ideer) enn en plate fra A-B. Det er da heller ikke de rette linjene som interesserer Akron/Family, og som album kan fraværet av en tydelig helhetstanke, en klar rød tråd, skrives med negativt fortegn, samtidig som det nettopp danner selve essensen i hele bandets virke.

Så er det til gjengjeld mange tråder i hver enkelt låt. På mangefasetterte ”Gravelly Mountains Of The Moon” har de eksempelvis skrudd stavmikseren på full fres, og kastet alt fra Albert Ayler og Art Ensemble Of Chicago, til Jimi Hendrix og Animal Collective opp i bollen. En smakfull en, om enn med noe mektig krem. Jeg skal ikke kjede med detaljer rundt hvert spor, men ”Sun Will Shine” kan få lov til å oppsummere det hele: En gjentagende mantra (’the sun will shine, and I won’t hide’), ett bein i den amerikanske folken og ett i afrikansk stammedans, som etter tre minutter snubler ned i et hull av knitrende larm og kommer ut igjen på ryggen av noen løpske saksofoner i munter kakofoni.

Nevnte jeg overskudd?

Megafaun
Megafaun er tre fjerdedeler av bandet som dro fra Eau Claire, Wisconsin og ned til Durham for gjøre seg fete som DeYarmond Edison. Kort bakgrunn: Frontfiguren møtte veggen, vendte hjem og buret seg inne i en hytte noen måneder. Hans navn er Justin Vernon aka Bon Iver, og ut av koia kom For Emma, Forever Ago. De tre andre skjeggbusene ble værende i tobakksland, og det debuterende resultatet foreligger altså her, omtrent samtidig.

Bury The Square (Table Of The Elements, 2008)
Megafaun er anti-puristiske folkmusikere, progressive tradisjonalister og eksperimentvillige front-porch nytende rødnakker. Det er ikke så mye ’freak’ over deres folk, men desto mer menneskelig varme og jordnær troverdighet. Ved hjelp av finstemte vokalharmonier og en balansert, gjerne minimalistisk bruk av akustiske og elektriske instrumenter har de lagt godt grunnlag for å grave videre. Dette er ikke musikk som står stille eller som er heftet til et bestemt sted eller periode, men det er først og fremst rurale krefter som er i spill her. Megafaun kan således knyttes både til sørstatenes gospel, Midtvestens melankoli og Appalachenes fjellfolk.

Nøkkelsporet er 11 minutter lange ”Where We Belong”, et stykke som viser mye av drivkraften i bandet. Den starter som en smådeppa banjodreven sak, ikke ulikt Bon Iver, før de to andre stemmene kommer flytende inn i lydbildet, etterfulgt av trommer og strykere som etter hvert druknes i sagende gitarfeedback og lar liksom hele låten bare bryte sammen. Denne anti-kommersielle holdningen gjennomsyrer mye av platen. Som på ”Tired And Troubled”; en snål miks av sammenskrudde bluegrass-sanger filtrert gjennom noe båndsalat som ender opp i noe slags Konono #1-aktig hillbilly-himert.

Det finnes også mer konvensjonelle saker her. ”His Robe” er relativt streit backwoods-gospel, mens den iørefallende åpningslåta ”Find Your Mark” stikker seg fram som en delikat vokalcalypso med hendene utstrakt både mot Akron/Family og Animal Collective, slik banjostompen ”Lazy Suicide” er en avslutter som etterlater ønske om mer moro mens Phil Cook uler: ‘Lazy suicide, weak formaldehyde, you could wake up if you tried…’

Med unntak av noe langdryge ”Drains” er det lite latskap å spore her. Megafaun klarer å kombinere rotfaste tradisjoner med moderne eksperimentvilje uten at det virker påtatt ’freaky’. Ryktene skal ha det til at de er et aldeles fabelaktig liveband, og det ligger sterkere krefter latent i dette materialet enn det som kanskje kommer til overflaten her. Antydning til groovy jammer og duellerende banjosoloer vil vi ha mer av. Inntil noen tar til vettet og booker bandet hit, anbefales herved denne platen som en av årets bedre debuter, fra en av årets mest lovende nykommere.

Gather, Form And Fly (Crammed Discs, 2009)
Skogen brenner
Med Gather, Form & Fly fortsetter Megafaun ferden fra debuten. De har utviklet seg ytterligere og endt opp med en plate mettet på opplevelser. Utelukkende positive. Megafaun er ikke et band som ser begrensninger i sin musikk, og de deler en eklektisk lekenhet med sine frender i Akron/Family – om enn ikke riktig så springende. De er mer bundet i det jordnære uttrykket; bluegrass, fjellcountry og blues, men kvier seg ikke for å male med mer impresjonistiske penselstrøk. De samarbeider like lett med rustfolkerne i Bowerbirds som minimalisten Arnold Dreyblatt, de synger vestkystharmonier som Crosby, Stills & Nash det ene øyeblikket, og kaster seg ut i ramsalt banjo-impro fra Appalachene det neste. Her kan det legges til at alle tre har skolert jazz-bakgrunn, som kanskje forklarer at de kapable til å holde på med den slags uten at det blir altfor freaky-deaky.

Ok, jeg kan styre meg for den noe gampete bluesen ”Solid Ground”, men bortsett fra disse fire minuttene er det lite daukjøring her. Platens umiddelbare vinner, ”The Fade”, er forøvrig en av årets flotteste poplåter. Jovial er også den tradisjonelle feleslåtten ”The Longest Day”, en låt som egner seg like godt på lokalet som i kredrike klubblokaler. Ellers finner de fremdeles rom for å mikse feltopptak, afrikanske trommer og leirbålallsang (”Darkest Hour”), nedpå jazzfolk (som i tittelkuttet) og ikke minst et par nydelige viser av det mer intime slaget (”Kaufman’s Ballad”, ”Tides”). Det Graceland de besøker på ”Columns” huser for øvrig både Paul Simon og Willie Nelson – før de mot slutten skrur seg langt bort i romfarten.

Dette er 50 minutter med americana av alle slag, fra alle tider – og Megafaun minner om at banjo og cowboyhatt kan være så langt fra reaksjonært som det er mulig å komme.

Blitzen Trapper
Denne gjengen har spredt sine ville fjellhymner fra sin base i Portland, Orgeon siden 2003. Med sitt tredje album Wild Mountain Nation ble de fanget opp av SubPop og fikk med det sitt gjennombrudd.

Wild Mountain Nation (SubPop, 2007)
Søttitallskameratene
Wild Mountain Nation tar godt for seg fra en rekke hold; røttene til bandet kan nok spores i Grateful Deads psykedeliske country-jammer, med årene er dette et grunnlag som har blitt gradvis utprøvd og utbygd av en rekke andre. Utviklingen har heller ikke gått Blitzen Trapper hus forbi, og slik er det mulig å navnedroppe både Akron/Family og Animal Collective som ganske naturlige referansekilder.

I løpet av en kjapp halvtime farer de over mye pløyd mark på denne platen, de er i godt selskap av band som søker tilbake til naturen, til det uberørte og idylliske. Men Blitzen Trapper evner å skvise friske dråper fra tørre bekker. De presterer å binde hillbilly-musikk, psykedelisk pop og lofi-skranglerock sammen til et overbevisende sammenhengende hele, selv om det betyr at en slitsom freak out som ”Woof & Warp Of The Quiet Giant’s Hem” etterfølges av ren hjemmebrent-country som ”Wild Mt. Jam”, en småskeiv Pavement-møter-Beck låt som ”Hot Tip/Tough Club” får følge av en aldeles stjerneklar folkvise som heter ”Summer Town”. Det spretter dermed litt fram og tilbake, og det bidrar i hvert fall til at det er vanskelig å falle helt til ro med denne på øret. Selv foretrekker jeg i dette tilfellet de roligste stykkene, det er disse som er mest tiltalende med Blitzen Trapper. Samtidig, de mer høyrøstede utblåsningene er de som bidrar til å gi bandet deres karakter, det er her lekenheten og bredden kommer frem.

Men låtmaterialet er svakere enn viljen til spilleglede og lekenhet, og de er mer sjarmerende i kraft av dette enn for sine mer eller mindre løsslupne melodier. På joviale øyeblikk som ”Future & Folly” og ”Country Caravan” er de ganske uimotståelige, og med avsluttende ”Badger’s Black Brigade” viser de også at de tar seg råd til å kun bruke et drøyt minutt på det som er platens fineste øyeblikk. Neste gang kan de gjerne kutte ut litt av den atonale manien og heller dyrke den melodiøse harmonien i større grad.

Det er noe tilforlatelig og trivelig over Blitzen Trapper, som ser ut til å være lykkelig fanget i et 70-talls-univers der avstanden mellom kosmos og låveveggen ikke er urovekkende stor.

Furr (SubPop, 2008)
Blitzenheads
Med sitt fjerde album er fremdeles tilknytningen til 70-talls syrecountry og folkrock en sentral faktor for Blitzen Trapper. Samtidig er det mulig å si at, joda, de er på vei mot noe.

Dette ’noe’ er, om mulig, en i enda større grad koordinering av Grateful Deads mest kommersielle album, Workingman’s Dead, American Beauty (begge fra 1970) og Bob Dylans glansperiode. Det skjuler seg som vanlig mer når dette bandet slipper seg løs, i hovedsak tuftet på musikk fra nevnte periode. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme vekk av 80-talls metall-fonten på omslaget, bokstavene er skjært i ekte treverk, og åpnes omslaget på denne pent utformede utgivelsen ser vi bilder fra innspillingen fra et sted som kan minne om Big Pink i 1968.

Litt av utfordringen med å godta Blitzen Trappers lemfeldige stil er at den kan bli i overkant sprikende. De ønsker liksom å klemme inn så mye som mulig av skjeggete 70-tallsrock som mulig. Her står Bob Dylan side om side med Neil Young, hårsåre ballader gir stafettpinnen til vrengt gitarsmerte (”Love U”). Det gir spennvidde, men skaper også en litt schizo atmosfære som ikke alltid fungerer like smertefritt, særlig når de henfaller til humpende midt-i-veien-rock. Da er faktisk sporene som vender nesen mot popmusikken (Supertramp, Elton John) å foretrekke, som snappy ”Saturday Nite” og pianoballaden ”Not Your Lover”.

De svarte og hvite tangentene er i det hele tatt mye brukt her, visstnok et ’beast’ de fant i innspillingslokalet som var ’out of tune and missing teeth’. Det er en slik holdning som gjør det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av Blitzen Trapper, men det blir ikke nødvendigvis geniale plater ut av det.

Death Vessel
Det mest bemerkelsesverdige med Death Vessel er utvilsomt vokalen til Joel Thibodeau.

Hans klare og høye sopran har nemlig meget kvinnelige trekk, ulik det meste jeg har hørt komme fra en voksen mann. Om musikken til Death Vessel har enkelte røtter både langt tilbake i tid og høyt oppi liom, så bidrar hans røst til å befeste bandet til en tid og tradisjon der strengband møttes på den lokale kneipa, brennevinet satt løst og tæringsbefengte innavlsgutter grep mikrofonen i nattens godvilje. Thibodeaus stemme er gjenklangen fra en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke… vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd. En slik type er Joel Thibodeau. En mann med kvinnestemme.

Om ikke fullt så bemerkelsesverdig, Death Vessel spiller en lett blandingsform av moderne og tradisjonell folkemusikk.

Stay Close (North East Indie, 2005)
Redneck evenukk
Joel Thibodeau har bakgrunn fra bluegrass-bandet String Builder, og selv om disse elementene er å høre også i Death Vessel (særlig på ”Mandan Dink”), så bryter de med den formelbaserte tradisjonsmusikken til fordel for en mer udefinerbar bastardgenre av snål indiepop og luftig folkemusikk. Med på laget har Thibodeau med seg folk fra band som The Figgs, Purple Ivy Shadows og Espers, som besørger en folkelig stil platen gjennom, enten de heller mot de amerikanske fjellsidene eller ved hjelp av Thibodeaus klokkeklare stemme og originale intonasjon hinter mot mer østlige referanser. Uansett stripper Death Vessel uttrykket sitt for unødig vedheng, og står igjen med barberte simple toner som både låter autentisk og virker forfriskende.

Bandet omtaler seg selv, ganske treffende, som: ’at times haunting, at times playful, like the child-ghost of a mountain trail, humming and skipping along and leaving all passers-by to do the same’. Joda, det er en barbeint slendrian over disse låtene, tekstene er passe skrudde og stemningen jovial. Versjonen av Townes Van Zandts ”Snow Don’t Fall” tilhører platens mer alvorlige side, som sammen med spøkelsestwangen ”Blowing Cave”, high & lonesome-dansen ”Break The Empress Crown” og tunge ”Deep In The Horchata” står igjen som de mest seiglivede sporene.

Litt tilbakestående sjarmerende er Stay Close et hyggelig bekjentskap fra dette østkyst-bandet, dog uten de helt store øyeblikkene. Men den stemmen, den er noe for seg selv.

Nothing Is Precious Enough For Us (SubPop, 2008)
High Pitch Lonesome Sound
Med oppfølgeren gir Death Vessel til kjenne flere kvaliteter enn det debuten hintet om. Glem den snåle stemmen, konsentrer deg om musikken: Låtene er sterkere, framføringen bedre og helheten så gjennomført at denne ikke fortjener å bli kategorisert som en snål obskuritet.

Death Vessel er fremdeles tuftet på fjellfolk, men Appalachenes grønne åskammer reflekteres i større grad i Brooklyns mangefasetterte puls. Et uttrykk som både er tradisjonelt og moderne, spartansk og komplekst, gir i sum et flertydig resultat. Over det opplagte ’americana-fundamentet’ av folk/bluegrass finner Joel Thibodeau flere rom for både klassisk pop, jazz og psykedelia. Sammen med en krets av medspillere på alt fra blåsere og pumpeorgel til banjo og vinglass lykkes produsent-tospannet Thibodeau/Pete Donnelly å skape et både luftig og spartansk lydbilde av stilfull kledning.

Joel Thibodeau skriver ikke akkurat tekster som hvermansen. Selv om de kan være litt krøkkete å kode, så er det i hvert fall imponerende hvordan han får tilsynelatende håpløse setninger til å skli sømløst inn i sammenhengen. Et par eksempler: ’Encapsulated jive; both the quarter and the prize/out there whanging on the Naugahyde abusively’, eller hva med denne: ’Remnant fauna circa days to come will take the cake/having teethed on only scum, outstretched gums coarsely threaded’. Hele platen flommer av slik tungegym og vågal språklig kreativitet. Slik sett fungerer den flotte åpningslinjen som et slags credo til platen som helhet: ’Now I am versed in silence /My throat hurts, not from yelling but from holding back /I won’t say E, A, I, O or U’. Her er få enderim og opplagte floskler, ei heller de mest typiske låtstrukturene. Dette signaliserer ytterligere at Thibodeau markerer avstand til røttene han ofte blir knyttet til.

Nothing Is Precious… er ikke en direkte spektakulær plate. Ingen har svingt tryllestav over innspillingen. Men den er utrolig lekkert utført og et kvantesprang sammenlignet med forgjengeren. Fremdeles rik på innfall og lekende i utprøving, mer sober og raffinert der gjenkjennelsesevne og originalitet går hånd i hånd. Selv om ikke alle enkeltlåtene griper rett inn i nervesystemet (”Penninsula”), så er det vanskelig å ikke sitte imponert igjen da instrumentale ”Belt Of Foam” toner ut etter 40 minutter.

Foto: D.L. Anderson

Bowerbirds
Bowerbirds går rett inn i en av de rådende kategoriene innen amerikansk indierock i disse tider. De er en ’back to nature’, organisk lydende, naturhyllende vimsefolktrio som dyrker det rurale og åndelige som kontrast til den strømlinjeformede moderne verden ’der borte’. Heck, de til og med bor i en vogn ute i huttiheita. Denne tendensen til å søke vekk fra byen og inn i skogen er like gjerne musikalsk fundert, sentrum finner vi i tjukkeste Brooklyn, og uttrykksmessig snakker vi om alt fra enslige visefolksangere til aparte loftskollektiv. Det er viktig å skille snørr og skjegg også innen denne, skal vi kalle det bølgen. I likhet med alle andre slike tendenser eller retninger så plasserer jo de fleste seg et sted i midten, unna det ekstreme både i kvalitet og form.

Hymns For A Dark Horse (Dead Oceans, 2008)
Into The Wild
I løpet av de første fem minuttene skaper Bowerbirds presedens for de påfølgende 50, og for å si det først som sist: I likhet med så mange debutanter har ikke Bowerbirds helt gangsyn til selv å vurdere når nok er nok. Uansett, de første fem minuttene består av to låter: ”Hooves” og ”In Our Talons”. Virkemidlene er sparsommelige; akustiske gitarer, fiolin, trekkspill og utstrakt bruk av slagverk danner basisen, mens vokalist Phil Moore styrer resten med en korrekt tilpasset stemme; krokete, skjelvende og imøtekommende, som dessuten fylles ut av mye fin leirbål-allsang og innimellom små hint av sigøyner-valser og freakfolk-estetikk. Trioen utfordrer ikke det uttrykket som etableres i begynnelsen, men følger disse sporene videre – da med vekt på sine mest dempede sider.

Bowerbirds er på sitt mest oppstemte på ”In Our Talons”, en latterlig smittende sak, men faller snart til ro i mer tilbakelent stilling. Det er ikke mange av sporene som påkaller den umiddelbare fryd, men desto flere perler som skinner opp etter flere pusserunder. Først på drikkfeldige ”Olive Hearts” stavrer trioen seg på beina igjen, holder hverandre i hendene og danser platen inn i solnedgangen.

Bowerbirds dediserer platen til ’what still remain wild, on the earth, and inside us’ og mange av tekstene er viet naturen og naturbilder. Innledet av en hyllest til sin mor under fødselen føres vi inn i en verden der ’the sparrow sings’ og ’the leopard frogs sings sweetly. Vi utsettes altså for en del hippie-økologi, men Moores historier utspiller seg også i spenningen mellom det uskyldige og det truende. De er skrevet i en ganske snurrig stil, men i en hastig og travel tid er det i hvert fall ikke vanskelig å være enig i credoet ”Slow Down”.

My sweetheart and I will retire
will retire to the tide pools
And we’ll fix ur meals of crabs and krill in the long afternoon
And we’ll shed our skin
for a shell from a wise old snail who is singing
Slow down

Hymns For A Dark Horse inhalerer frisk luft og slurper rent kildevann fra et Utopia i lia. Det er en vakker verden der ute, og om det fremdeles finnes ubesudlede steder av uskyld og glede så kan du være sikker på at Bowerbirds vil finne frem og vise deg vei. Jeg anbefaler å slå følge.

The Dodos
Kassegitar og trommer. Det er kanskje ikke et soleklart førstevalg for band som vil foreta de mest vågale dypdykk inn i musikkens nybrottsland. Det meste er vel utforsket for lenge siden skulle vi tro. Men kvess øra, sannelig dukker det opp en duo som, om de ikke akkurat skriver historien på nytt, makter å finne nye spor langs opptråkkede stier for å gripe til flosklene. I en tid der det er ganske vanlig å dynge på med mest mulig instrumenter og lydkilder av alskens type, er den renskårede, mer minimalistiske stilen faktisk kommet til heder og verdighet igjen – også blant de som styrer unna makramé- og tøffelvarianten av folk-segmentet.

Visiter (French Kiss/Wichita, 2008)
You doo-doo right
Visiter [sic] er Dodos’ andre skive. Dette er en hel times selskap med høyoktan folkpunk og countryblues, ramlende skranglerock og tander psykedelisk hippiepop – ja, de to holder i det hele tatt et generelt høyt kreativt nivå og utnytter tosomhetens muligheter på et vis som er de færreste duoer forunt. Referanser kan droppes fra Animal Collective og Akron/Family til Sufjan Stevens og Yeasayer – og da mener jeg helst alle sammen, samtidig.

Vokalist Meric Longs lune, imøtekommende stemme og ikke minst trommis Logan Kroebers ivrige maltraktering av trommesettet danner et interessant spenn i dette bandet. Koplingen mellom rytmisk trommegymnastikk, sjarmerende melodier, fingerplukkende gitar og tilbakelent vokal gir rom for et dynamisk og mangfoldig uttrykk innenfor den stramme rammen (myket opp med ekstra vokal og litt blås her og der). Noen ganger skjener det rett inn i partier av hamrende fuzz-impro, her plukkes det frem en slidegitar fra sørstatene, andre steder hengir de seg til jublende hojing og livsbejaende tribale utflukter. De snodige innfallsvinkler og mange utveier er et ytterligere kjennetegn til The Dodos. Det bærer liksom i alle retninger her, men det er jo også et tegn i tiden.

14 låter, derav mange med en ganske saftig lengde, og den nevnte spennvidden gjør Visiter til en omfattende plate med mange stikkveier. Men de kommer seg alltid velberget frem. Som det enkle, barnslige omslaget indikerer; dette er en plate vel verdt en visitt.

Port O’Brien: All We Could Do Was Sing (City Slang, 2008)
Life Aquatic With Van Pierszalowski
Sarah Palin har bidratt til å sette Alaska på det storpolitiske kartet denne høsten. Port O’Brien vil nok ikke gjøre det samme, men jeg lurer på om jeg får større utbytte av denne gjengen av urbane fiskere og moderne sjøfolk.

Put me on a boat and cut the line
the fishin’s been much better but the weather’s fine
and all my friends are here to kill the time…

Dette kan jeg like! Store menn skriver gjerne om de store hav og vill mark. Melville, Hemingway, Verne, Twain, London, Pierszalowski… Øh, hvem? Frontfigur i Port O’Brien, Van Pierszalowski, har familierøtter i Alaska, og tilbringer store deler av hvert år der oppe. Når han ikke er ute i båten og fisker kan vi tenke oss at han henger rundt i nordlige California og skriver låter om livet der oppe i nord. Det blir til refleksjoner og frustrasjoner om hans to liv, noe som kommer tydelig fram på denne tematisk samlende platen.

I’m sick of the weather up here
It goes on and on my dear
And the fish aren’t coming still
They wait and wait until
We put our anchor down
We spend a few hours in town
My feet weren’t made for the sea
They were made for running free…

…klager han på ”Stuck On A Boat”, som går over i neste låt med de innledende fraser:

I’m doing fine i Alaska
I don’t mind the storm…

…som senere blir til:

I’m doing fine in the city
I don’t miss the stars…

Vi blir forledet innledningsvis til å tro at Port O’Brien er et slags jublende skramleorkester à la Modest Mouse eller Akron/Family, men det blir raskt klart at tempo senkes og tristessen øker i takt med dårlige værmeldinger og tomme fiskenoter. Skramlende drikkeviser og vemodige folksanger veves sammen i ett, i det som er en overbevisende samling låter. Men merk at de beste innslagene ligger først på platen.

All We Could Do Was Sing – tittelen spiller kanskje på fraværet av andre aktiviteter på Kodiakøyene eller Larsenbukta, lar oss som lytter ta del i privatlivet til Van Pierszalowski, han virker å åpne seg for oss. Denne ærligheten er en klar fordel med platen, som styrkes ytterligere av et knippe sterke låter. Ved sin side i denne kvintetten har han Cambria Goodwin, fra Cambria, California, som også er deltidsbaker der oppe i Alaska. Dette er en gjeng av farende fant, men deres maritime tristesse og sjøsyke lengten har klart å finne veien til disse grofaste skogsører. All We Could Do Was Sing bringer med seg en av denne høstens friskeste vindkast fra den amerikanske kysten.

Begushkin: Nightly Things (Locust, 2007)
Sultan Of Night Swing
Det er gode tider i gamlelandet. Slaraffendager og tropenetter avløser hverandre i dorsk harmoni. Hva er da bedre enn litt varsom og innbydende nattamusikk for alle oss ugler der ute?

Dan Smith holder til i Brooklyns mørke skoger sammen med noen få venner; primært en kvinnelig korist og trekkspiller, og et par andre fyrer på gitar og trommer. Men stort sett er dette Smiths verk og hans alene.

Hvem denne mannen med det ordinære navnet er? Han omtales som en ’swinging sultan’ og multi-instrumentalist, og har etter min viten et heller ubeskrevet blad. Men det er verd å notere seg at han av og til spiller i bandet til Will Oldham, og etter noen runder i hans nattlige selskap er det ikke vanskelig å trekke noen åpenbare tråder mellom de to.

For ærlig talt, Dan Smith som snytt ut av skaftet av Oldham. Sangstilen og stemmen er så og si identisk; enda spinklere og litt mer skjelven, men umiskjennelig Oldham’sk. Den noe arkaiske språkbruken har de til felles, eksempelvis på den brit-folk inspirerte ”Olly”: ’Your row of teeth is jolly, and there’s to me so many, that I might count them 1, 2, 3, O Nelly in the light…’ Slektskapet kan også spores i selve musikken. Nightly Things‘ åtte korte låter (fordelt på 22 minutter, det kaller vi en EP, tror jeg) vier seg i hovedsak til akustiske viser underlagt et gotisk folkuttrykk med beksvart mine, som skåret ut av både Palace Brothers tidlige fjelltoner og Bonnie Prince Billys senere og mer gemyttlige skiver.

Det er altså ikke akkurat nysådd mark som blir pløyd av Smith, men hvis vi et øyeblikk ser bort fra stempelet han lett kan påklistres som en Oldham Jr., og lar musikken tale for seg – ja, så er det slett ikke så verst det han presenterer som Begushkin (hva nå i all verden det betyr). Mye flott kvinnelig koring bidrar positivt på harmonisiden og fyller godt ut mannens nervøse røst. Innslag av fyrrig trekkspill inviterer til litt sigøynerdans (”Stroll With Mine”). Men før det tar helt av, tas vi ned igjen med helt intime låter som ”At Night With Me”. Passende titulerte ”Bitter Night Choir” deler noe av Cohens uttrykksform, mens ”Royal Things” går i samme bestemte tone som nevnte Oldhams Madeleine Mary – og mens den uunngåelige kilden ble nevnt igjen; Begushkin er ikke helt der oppe på hans nivå med dette låtmaterialet. Nesten, men ikke helt.

Men sørgtunge melodier som bare ønsker å hvile seg på en ensom skulder en nattastund skal man ikke kimse av. Ei heller denne gang.

O’Death: Head Home (Ernest Jenning Recording Co., 2005)
Hootenanny!
Kanskje de har tatt navnet fra den gamle mordballaden til Ralph Stanley, det passer i så fall denne banden godt. De bærer nemlig med seg tunge tradisjoner fra den gang da, og fremstår som en slags etterlevning av tidenes fyllefest langt inne i Appalachene, skapt av slangetemmende predikanter og tannløse whiskeysupere med halsbrekkende fjellmusikk, ilske countrybilly og fandenivoldske bluegrasspunk. Det virker som de har det i blodet, selv om sekstetten er fra mer urbane strøk og barn av mer moderne tider.

Dannet i New York City tidlig på 00-tallet, debuterte de i 2003 og fulgte opp et par år senere med Head Home. Til glede for norske platekjøpere som kun handler plater i norsk distribusjon er den nå ute på markedet, et par år for sent, også her i Europa via City Slang. De værer kanskje en potensiell kultfavoritt, noe som gjerne kan vise seg stemme. O’Death er et forrykende band – bra på plate, sikkert enda morsommere live, og de kan lett følge opp den relative suksessen til Hayseed Dixie eller Gogol Bordello som vi har opplevd i det siste.

Som en mer utvasket utgave av Violent Femmes, et noe mindre predikerende 16 Horsepower og en innavl-utgave av Modest Mouse byr O’Death opp til en real fest, der fela sitter løst og banjosoloene løper løpsk. Heldigvis, nær sagt, er ikke alle sporene like ville som temposterke ”Allie Mae Reynolds”, ”Adelita” og ”All The World” som har både punkens energi og vestens utemmede galskap halsende over seg. O’Death tar seg for av hele spekteret av gamle tradisjoner, og forvalter den amerikanske mytologien, fra klagende og gnagende bønneviser via dystre stomps, rustikk lo-fi, kupønk og gotisk country. Åpningskuttet ”Down To The Rest” minner mer om Kaizers enn Tom Waits, men det er aldri langt til neste sving. Over 15 låter presenteres hele bandets spekter til fulle, og sikrer en plate rikere på lurvete sjarm enn verdens strengeste redigering.

Det er for så vidt helt greit for et band av dette kaliber, der festen temmelig sikkert fortsetter på nærmeste låve i ubestemt tid etter at platen er slutt.

The Pine Hill Haints: Ghost Dance (K, 2007)
Old Timers
The Pine Hill Haints bedriver en lite selvhøytidelig form for ’punkgrass’; en ukomplisert blanding av folk og akustisk punk innkapslet i et råttent lo-fi uttrykk. Vaskebrett, banjo og andre tradisjonelle instrumenter er fremste våpen, brennevinsflaska beste venn og den gamle sangboka til Alan Lomax’ favorittlektyre. De pusler ikke akkurat unødig med de gamle instrumenter, men hamrer i vei på dem som om fanden sjøl er ute på dansegulvet. De rekker å feie gjennom 20 låter på drøyt 40 minutter uten å trekke pusten i særlig grad.

Tittelen på platen har de tatt fra en religiøs bevegelse blant indianerne på 1800-tallet, som inkluderte tranceskapende rundedanser og andre ritualer. Dessverre er det ikke mye indianermystikk igjen, men tittelen kan tjene som en veiviser tilbake til gamle dager, hvor vi ikke bare møter rødhuder, men også værføre fjellfolk, drikkfeldige lykkejegere og horder av immigranter fra vesten. The Pine Hill Haints, selv fra neri dalom (Huntsville, Alabama), lar det 20. århundre stort sett passere i fred, og later som lite har skjedd siden Wounded Knee. Det er i seg selv en forfalskning, men de utøver stilen med både presisjon, troverdighet og primitiv råskap som er lett smittende og gledespredende.

Det er lite som minner om det moderne samfunn. Instrumenteringen er nevnt, låtene er gjerne gamle tradisjonelle viser (de helt nyskrevne er heller ikke besudlet av industrialiseringen) og framførelsen er rå og upolert. Vokalist Jamie Barrier har en hes, malmfull stemme som slett ikke er ulik Joe Strummer, og det er nettopp punkens energi som siver inn i mellom tømmerstokkene i den morkne trehytta som er deres scene. ”The Spirit Of 1812” stiller klokka som første låt, og herfra og ut freser våre venner ut en eksosfri blanding av drikkeviser, irske røversanger, mordballader og destruktive bluesklassikere: ”Coo Coo Bird”, ”St. James Infirmary Blues”, ”Leo O’Sullivans Blues”, ”Raggle Taggle Gypsy”…

Calvin Johnson har en mannsalders erfaring med lo-fi produksjoner, mens Lynn Bridges (Immortal Lee County Killers, Devendra Banhart) kan dette med autentisitet. Begge er produsenter på en skive som høres akkurat passe lite produsert ut, det sprukne lydbildet kunne ikke vært mer høvelig på noen plate. Men Ghost Dance hører selvsagt ikke hjemme på et moderne stereoanlegg. Dette er musikk for de ville kvelder og lange netter. Skru opp lyden, sprett flaska, vri lua på snei, legg inn en svær dose med skråtobakk – og kvelden er reddet.
Bjørn Hammershaug

Current 93: Bleak Houses

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dannet av David Tibet tidlig på 80-tallet, særegne Current 93 kan være noe oversette i mainstreamen, men er blant de mest innflytelsesrike bandene innen den mørkere musikken. Deres miks av apokalyptisk folk, urovekkende goth og post-industriell avantgarde er noe helt for seg selv. Tibet er en eneste faste medlem, men Steven Stapleton fra Nurse With Wound er med på de fleste utgivelsene. Andre partners in crime inkluderer Nick Cave, Will Oldham, Antony, Björk, Andrew W.K, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Marc Almond. Med over 20 studioalbum bak seg er Current 93 et omfattende band å grave seg ned i, dette er tre av skiver verdt å anbefale.

Les også Invisible Jukebox med David Tibet i The Wire

Of Ruine Or Some Blazing Starre (Durtro/Jnana, 1994)
Durtro/Jnana fortsetter sitt forbilledlige arbeid med å reutgi eldre Current 93-skiver. Of Ruine Or Some Blazing Starre kom opprinnelig i 1994, og leveres 14 år senere i remastret versjon og i en fyldig digipack med en 20 siders booklet.

Skiva viser oss et mer nedstrippet og minimalistisk Current 93, med David Tibets rystende stemme og gitarist Michael Cashmore i fremste rekke. Innspilt i årene 1991-1993, og ’to be regarded as one piece’ som det står i coveret. Med en 4-5 lengre låter og en rekke kortere mellomspill er det forståelig. Hele denne platen henger sammen som ett, også med gjentagende musikalske motiv.

Of Ruine Or Some Blazing Starre understreker Currents vidtfavnende spekter, hele platen er dedikert middelalderkomponisten William Lawes, 1800-tallskunstneren Louis Wain, maleren Charles Sims og forfatteren HR Wakefield. Alle melodiene er bandets egne, men med utdrag fra gamle kilder. Poenget er at ingenting Current 93 foretar seg virker å være umotivert eller uten en historisk tyngde. Samtidig krever ikke musikken forhåndskunnskaper, i hvert fall etter mitt uvitende skjønn, for å inntas og nytes. Ballasten som følger musikken må ses på som en bonus for de lærde og for de som vil grave videre, lære mer.

For Of Ruine… er Current 93 fra sitt mest innyndende, slik et genuint mørkt band kan evne å innynde seg hos noen. Dette er musikk som vil finne gehør i kretser som også liker Swans, okkult litteratur og har Wicker Man som favorittfilm. Hjerteskjærende inderlig og nådeløst mørkt på en og samme tid, framført av mesterne i sin genre. Låttitler som ”Into The Menstrual Night I Go” og ”All The World Makes Great Blood” oppsummerer mye av innholdet, og allerede svorne fans av David Tibets verden vet hva som venter. De uvitende kan like gjerne åpne døren til hans rike med denne platen.

The Inmost Light (Durtro/Jnana, 2007)
For de som synes mange av samtidens folk-trubadurer blir i koseligste laget, som tenker at ny-hippiene er i overkant joviale og savner en dose god, gammeldags nihilisme og kappekledde mareritt: Anbefalingen går herved til The Inmost Light.

På denne trilogien samler David Tibet og hans kumpaner opptak fra årene 1995-96: Langspilleren All The Pretty Little Horses og EP’ene Where The Long Shadows Fall og The Stars Are Marching Home. Her i remastret utgave skinner de klarere enn noensinne, uten å miste den gjennomgående nerven som preger alle tre platene. 1600-talls kormusikk møter britiske folketoner, uskyldige barnekor møter strenge bibelske sitater, vuggeviser møter svartedauden. Mannen med ljåen banker på døra.

Det er mulig å gå seg i vill i tekstene til Tibet. Hver linje er skrevet med blod og hører til i en større sammenheng, dominert av hans interesse for filosofi, malerkunst og litteratur. Noen av deltakerne: Grøsserforfatter Thomas Ligotti, kastratsangeren Alessandro Moreschi, filosof og forfatter Edmund Burke. For å si det enkelt; her er det lite romantikk av typen boy meets girl:

Who will deliver me from this body of death nihil nihil nihil

Det er et knugende alvor som henger over David Tibet, som står fram som en blanding av dommedagsprest og bøddel, skjelvende, intenst hveser han med en hul røst som kunne tilhørt en Dickens-karakter. Musikken gjenspeiler denne gjennomgående creepy holdningen. Dette er skummel musikk. Men også betagende. Det gjelder særlig albumet All The Pretty Little Horses, som er noe av det mest tilgjengelige som er servert fra denne kretsen.

Med seg har Tibet folk som blant andre Nick Cave, folklegenden Shirley Collins, altmuligmann Steven Stapleton (Nurse With Wound) og fiolinist Joolie Wood (Nick Castro). Instrumenteringen er en blanding av akustisk (tolvstrengs gitar, strykere, fløyter, bjeller) og elektronisk (manipulerte tapes, samples), og melodiene er både iørefallende og gjenkjennelige. Dette er ikke nødvendigvis ’vanskelige’ toner, men den krever sitt. Tittelsporet med Nick Cave og John Balance fra Coil på vokal, mens Tibet kryper som en annen Gollum i bakgrunnen, er bare ett av flere høydepunkt på en plate som holder oss i et hardt strupetak fra første barnegråt til siste spiker er slått ned i kisten.

De to EP’ene er mer enten/eller. De omfattende stykkene, hver på cirka 20 minutter, er av hypnotisk karakter. Den monotone, gjentakende bruken av samples vil enten virke fullstendig overmannende, eller få en del lyttere til å falle av etter kort tid. ”Where The Long Shadows Fall” er en symbolladet messe med kastratsangeren Moreschi i gjentakende loops. ”The Stars Are Marching Sadly Home” er et vokalsamarbeid mellom folklegenden Shirley Collins, Tibet og Andria Degens, der suggererende droner og ambient folkmystikk danner et altoppslukende hele.

Aleph At Hallucinatory Mountain (Coptic Cat, 2009)
’Dette er en promo-CD’ sier et lite pikebarn, og kan videre fortelle at den som sprer innholdet – på noe vis – dømmes til ’eternal hellfire’. ’Happy listening. God is love’ avslutter hun, og åpner døren for Current 93 sin nye plate, deres første på tre år (særdeles vellykkede Black Ships Ate The Sky), med høye, metalliske gitarriff og David Tibets svovelstemme.

Vi tvinges visst til ’hellfire’ enten vi vil eller ei. ”Invocation Of Almost” er en gnistrende preken, med tordengitarer som bærer oss hele veien. Den fader over i psych-folken ”Poppyskins” – hvor tolvstrengeren til James Blackshaw spiller en ledende rolle, sammen med skjærende gitarer og Tibets paniske røst, angstfylt hvesende lykkelig som slange, samtidig følsomt, innyndende, lokkende. Han blir ikke mer forsonlig med årene, Aleph At Hallucinatory Mountain er et nytt toppunkt i en utrolig platekarriere.

Noe av årsaken til at Tibet igjen har klart å fornye og forfriske Current 93 skyldes nok også et godt utvalg gjester. Nevnte James Blackshaw, Rickie Lee Jones, Andrew W.K. (!), Baby Dee, Keith Wood (Hush Arbors), Matt Sweeney (Chavez, Zwan) og pornostjernen Sasha Grey(!) på vokal er et lite utvalg av buketten som utgjør Current 93 denne gang. Variasjonen i musikerne som bidrar kan overføres til platen, som har blitt nok en visjonær og voldsom opplevelse, utenfor genre, tid og sted. De tunge, fremtredende gitarene er en rød tråd her, den flotte bruken av stryk og de kontante trommene likeså. Tidvis formes episke ørkenlandskaper for oss, tidvis er det som å henge i skjærsilden og tidvis er det som å bli fanget inne i en tung, svart bok med uleselige bokstavtegn.

Uten teksthefte er det litt trøblete å fange opp Tibets tematikk. Han fleiper ikke med innholdet på sine skiver, og uten særlig kunnen om dette er det liten vist å gå inn i det, men bibelske referanser, Armageddon og en skikkelse ved navn Aleph er noe av det som virker å gå igjen her. Ekspertene får tolke det videre.

Aleph At Hallucinatory Mountain er ikke en utgivelse du legger fra deg med det første. Og det er akkurat like greit, for dette er noe av det beste som har trykket 2009 på ryggen.


Bjørn Hammershaug

Bright Eyes: Child Of The Corn

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Conor Oberst startet opp sitt skranglerock-prosjekt Bright Eyes hjemme i Omaha, Nebraska allerede før konfirmasjonsalderen, en gang midt på 90-tallet. Med tredjealbumet Lifted Or The Story Is In the Soil, Keep Your Ear To The Ground fikk Bright Eyes større nasjonal oppmerksomhet, og en posisjon de bare befestet utover på 2000-tallet.

Lifted Or The Story Is In the Soil, Keep Your Ear To The Ground (Saddle Creek, 2002)
Et kvalitativt kvantesprang i forhold til oberstens tidligere utgivelser. Det sprikende lo-fi preget er pusset på og delvis erstattet med et større lydbilde som inkluderer halve Nebraska i spillerstallen. De som liker statens alternative rockescene vil sikkert kjenne igjen medlemmer fra bl.a Cursive, Azure Ray, Crooked Finger, Lullaby For The Working Class. De spiller det meste som kan blåses, klimpres og strykes på, og skaper en stødig klangbunn til Obersts episke visefortellinger og hans følgesvenn kassegitaren. Conor Oberst klarer å være det naturlige midtpunkt oppi alt dette sirkuset, og framstår som en ledende autoritet innen moderne amerikansk rock. Med sin nasale stemme, syngende, fortellende eller skrikende, ruller han opp beretninger om seg selv og nasjonen med overbevisende modenhet og politisk brodd. Hans kombinasjon av angst, sjel og sinne leder til sammenligninger med både Dylan, Beck og Robert Smith.

Oberst tøyer grensene på det lange åpningssporet ”The Big Picture” en noe stillestående låt der det høres ut som han står i grøftekanten, predikerende om å vende hjem mens bilene suser forbi. Den løper ut i et plutselig skrik som liksom åpner selve platen, ’there is no beginning to the end’ som han begynner på andresporet ”Method Acting”, og her kommer også de andre musikeren etterhvert fram. Den avsluttes med ”Let’s Not Shit Ourselves”, som også er en slik lang, fortellende låt i Dylans ånd, men med langt bedre flyt enn åpningen. Mellom disse ligger perlene på en snor. Varme ballader som svulstige ”False Advertising”, ”Nothing Gets Crossed Out” og verandacountry-allsangen ”Laura Laurent” blander seg med Bright Eyes’ mer rølpete og begersvingende sider.

Tekstmessig kan Conor Oberst virke vel opptatt av seg og sitt univers, men det er ikke til å komme unna at hans personlige beretninger virker bemerkelsesverdig ærlige og uredde. Gledelig er det derfor at omslaget er tykt og fint med alle tekstene inkludert, noen trykksleiver til tross. Selv om hele platen er gjennomarbeidet, er den også preget av en slik løs stemning, der ’feilene’ som gjøres er en del det store bildet, og det er vel opp til hver enkelt å vurdere om det er negativt eller om det bare ytterligere bidrar til å gjøre Bright Eyes til et humant og sjarmerende band, ’We need a record of our failures’ som det heter et sted her. Ulike former for feltopptak gjør ytterligere sitt til at Lifted… aldri preges av en steril studioatmosfære.

Enkelte svakheter til tross, man må bare beundre den enorme kapasiteten som bor i den modige lille spretten fra Omaha. Hans liveopptredener er allerede klassiske, og akkurat som på denne platen vet vi aldri om de vakre øyeblikkene vil vare, eller om han vil eksplodere i frådende sinne. Det er dessuten ikke så nøye hva vi skriver om ham, ’Ambition I have found can lead only to failure. I do not read the reviews. No I am not singing for you’. Fett nok, Conor Oberst er uansett ritalin for sin generasjon. Historiene hans løftes høyt til himmels, men de er fundert dypt i jorda. Legg øret til bakken. Lytt.

—
Et nederlag kommer sjelden alene. Conor Oberst fordeler like gjerne noen av sine mest minneverdige over to hele plater utgitt på samme dag, som for å veie opp for den lange ventetiden etter forgjengeren. De to skivene kan ganske enkelt skilles fra hverandre med at den første er akustisk, folkbasert og den andre mer programmert og digitalisert. Begge har sine kvaliteter, men førstnevnte er hakket bedre.

I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek, 2005)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.

Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning (bokstavelig talt, mange av tekstene sentrerer rundt det å våkne opp til en ny dag, ord som ’vekkerklokke’ og ’morgen’ går igjen). Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

Det er ikke en spesielt original tonedrakt på låtene her, men Bright Eyes har det lille ekstra som hever dem over mengden: Gnisten som balanserer mellom desperasjonen (det å aldri gi opp, eller bare ’fuck it up and make some noise’) og den såre følsomheten som fanges opp i ærlige, gode tekster. Conor gjør ingen forsøk på å skrive om annet enn det han selv ser og opplever, men hver linje dirrer av levende bilder, aktuelle for alle. Verden dreier rundt kneiper i byen, ensom, sammen med damer eller forlatt av de samme. Hele tiden mens krigsbilder flimrer på skjermen som en konstant puls som passer hans eget turbulente følelsesliv.

Innledningen slår an tonen for hele platen. Oberst’n tar en slurk kaffe, og forteller en historie om et fly som får motortrøbbel og styrter mot bakken. Piloten ber om tilgivelse over høyttalerne og en livredd kvinne spør den tause sidemannen om hva som skjer: ’We’re going to a party!’ jubler han, og starter å nynne på det som blir til ”At The Bottom Of Everything”. Sammen med Jim James (My Morning Jacket) huskes platen slik i gang, en halvrølpete vise som høres på de irske pubene nede i gata og hele veien ut til Greenwich Village og Lower East Sides antifolkere. Fra en Dylan anno 2005 blir han en Gram Parsons på ”We Are Nowhere And It’s Now” og ”Land Locked Blues” hvor han leies trygt av Emmylou Harris. Hennes tre vokalbidrag lindrer hans nervøse, skjelvne på-randen-stemme og sildrer alle som en fjellbekk i en gjørmepytt. Han høres aldri helt fornøyd ut, men heller ikke resignert. Fra den skjelvne singlen ”Lua” (minner ikke den litt om Åges ”Lys og Varme”…): ’When everything is lonely I can be my own best friend, I get a coffee and the paper, have my own conversations…’ Og går det til helvete likevel så er det alltid mulig å søke en ’liquid cure’ under ’a favorite neon sign’.

Selv om det er en del arrangerte låter her, ”Another Travelin’ Song”, så er det de mer barberte sporene som virkelig gir platen karakter. På ”Old Soul Song” bidrar Nate Walcott (Pinetop Seven) på trompet og Alex MacManus’ (Lambchop, The Bruces) gitar til å underbygge en musikalsk stemning ikke helt ulik det Lambchop dyrker.

Spankulerende ”The First Day Of My Life” er en rørende kjærlighetsberetning: ’I realized that I need you, and I wondered if I could come home…’, mens ”Poison Oak” ligger plassert i platens høst. Det er en slik vise som skrives, fremføres og lyttes til best om natten, og med det kunne den tonet platen ut.Så avsluttes det likevel med en huiende fanfare i ”Road To Joy”. I’m wide awake it’s morning! Vekkerklokka ringer på ny, sola kommer opp uten noen klar konklusjon, blomstene sover, gravplassen nynner og avisa er full av smittende dritt. Det er på tide å stå opp!

Digital Ash In A Digital Urn (Saddle Creek, 2005)
Et for så vidt et ’modig’ skritt av Conor Oberst. Platen forhindrer i det minste at han blir plassert som utelukkende en urban countryromantiker med kassegitar og skarp tunge. Her bruker han ikke gitar i det hele tatt, men krediteres med samples og keyboards. Dessverre synes det som den digitale prosessen har gått på bekostning av de gode låtene som dominerte I’m Wide Awake… Det er mulig de ligger og godter seg i bakgrunnen et sted, men Oberst, Mike Mogis & co sørger for å pakke dem litt for godt inn. En drøss folk er kreditert som bidragsytere, og i tillegg til en strykekvartett er det mange som driver med programmering av et eller annet slag. Dermed bobler denne platen av rytmer, effekter og lyder, men uten å finne den samme balansen som for eksempel Grandaddy har lykkes med. En av grunnene til det kan være at Oberst i stor benytter den samme gjengen som på sin akustiske plate, det vil si folk fra Saddle Creek-familien og band som Now It’s Overhead, The Faint og Elected (samt et lite innhopp fra Yeah Yeah Yeahs Nick Zinner). Hadde han tatt med seg materialet til mer eksperimentelle elektrikere, kunne nok lydbildet også blitt mer interessant.

Mens I’m Wide Awake.. står som en ung gutts umiddelbare møte med storbyen, er Digital Ash In A Digital Urn mer gjennomtenkt og bearbeidet. Tekstene er ikke like hvasse, og raseriet/desperasjonen som skinte gjennom der har her blitt erstattet av et mer livstrøtt britisk 80-tall som minner mer om Robert Smith enn Bob Dylan, og som et forsøk på å tilnærme seg Radioheads elektroniske tilsnitt. Mer angrende i tonen (’skal slutte å drikke nå…’) og mer melankolsk (’savner Omaha litt i blant…’) savnes noe av den fandenivoldske spruten til broderplaten. Den umiddelbare stemningen der gjenspeilet seg også i et mer direkte lyrisk språk, mens Digital Ash har flere hemmeligheter både i språk og tone. Mens I’m Wide Awake… var gjennomført som album i sin helhet, er det et knippe låter som i første rekke løfter denne (”Ship In A Bottle”, ”I Believe In Symmetry”). Disse øyeblikkene kommer i stigende antall utover her, og det er noe fengslende med det mørke, forstyrrede uttrykket som dominerer denne platen.

Hver sin smak, men jeg holder fortsatt en knapp på morgenstunden til Conor Oberst.

Cassadaga (Saddle Creek, 2007)
’I was a hopeless romantic, now I’m just turning tricks’, innrømmer Conor Oberst, og med det vender han ryggen til ungdomstiden og innser at alvoret begynner. Heldigvis fungerer gamle triks fremdeles for den smarte låtsnekkeren.

Med sine forrige tvillingplater ble det et mer åpent spørsmål hvor Bright Eyes’ Conor Oberst ville dra videre; mer mot den elektroniske indiepopen eller videre inn mot countrymusikkens beitemarker. Cassadaga (tittelen henviser visst til en by i Florida) etterlater (stort sett) ingen tvil om at det er mot sistnevnte spor han har søkt seg. De 13 sporene som utgjør denne tidvis vidunderlige platen er riktignok ikke helt krøtterbasert, til det er lydbildet for moderne og mangfoldig, men det er som sanger/låtskriver i tradisjonen fra Woody Guthrie og opp til Ryan Adams vår mann befester sin posisjon i toppsjiktet. Ikke minst briljerer Oberst fremdeles som tekstforfatter.

I’m Wide Awake it’s Morning var særlig preget av å være skrevet post 9/11 som nyinnflyttet Omaha-tamp til Brooklyn. Cassadaga preges fortsatt av spenninger, mer ytre enn indre og med den pågående krigen i Irak som ett bakteppe og religion som overbygning:

The bible is blind, the Torah is deaf
The Qur’an is mute.
If you burned them all together you’d get
close to the truth

Refsen er hentet fra ytterst fengende ”Four Winds” og kan tjene som eksempel på en ytterligere engasjert, ’voksen’ låtskriver. Han begynner jo (endelig) å dra litt på årene selv, og det er mindre fest og moro, mer alvor og dagen derpå å spore i hans tekster. Synger han i ”Middleman”:

I have become the Middleman
The gray areas are mine
The in-between, the absentee
Is a beautiful disguise

Der den forrige platen befant seg i hovedsak mellom Brooklyn og Manhattan, har Conor Oberst nå løftet blikket. Han skuer ikke bare ut over kontinentet, (fra ’the new pyramids in old Manhattan’ til California, via ’old Dakota where genocide sleeps’) men hele verden. Obersts engasjement er velkjent og ektefølt, han var blant annet med Bruce Springsteen og Michael Stipe under forrige valgkamps anti-Bush kampanje. Selv om tonen er besk og stilen refsende, står han ikke frem som fullstendig desillusjonert eller oppgitt. Det er en slags kampvilje over denne mannen som kommer til uttrykk når han intenst spytter ut fraser som:

Death may come invisible or in a holy wall of fire
In the breath between the markers on some
black I-80 mile
From the madness of the governments to the vengeance
of the sea
Everything is eclipsed by the shape of destiny

Og med den erkjennelsen mykner nydelige ”No One Would Riot For Less” i et saftig orkester, og den mer emosjonelle vokalisten trer frem og ber: ’So love me now, Hell is coming, kiss my mouth, Hell is here’.

Kan like gjerne kose seg mens man kan, med andre ord.

Et begrep som går igjen ved et par anledninger er ’babylon’, og i et intervju med Dagsavisen forklarte Conor Oberst om noe av bakgrunnen for akkurat dette:

’Babylon er jo et godt eksempel på en sivilisasjon som ikke var bærekraftig. Så kan man jo tolke det til å være USA, eller zoome ut og se det som vår manglende evne til å leve i harmoni med naturen og med hverandre, om hvordan vår grådighet til slutt vil slå tilbake på oss’.

Ordene til Conor Oberst er som vanlig skrevet med skarp penn, men ikke mindre viktige er melodiene av umiskjennelig kvalitet. Et viktig poeng i den sammenheng er den store hopen som utgjør eller kretser rundt dette bandet. Med multi-instrumentalist Mike Mogis og Nate Walcott i spissen, Oberst har invitert en bråte gjester fra fjern og nær, både fra hjemlige Omaha-band (som vanlig), men også folk fra Tortoise, M. Ward og Gillian Welch bidrar til at Cassadaga aldri faller ned i de mørke, ensomme krokene der slike låtskrivere ofte ender. Platen er heller fylt opp med rikholdig instrumentering, storslagne orkester og flust av vokalister. En produksjon som er langt mer velsmurt enn på hans tidligere utgivelser virker ytterligere som anti-depressiva til tekstene.

Selv om jeg innledningsvis betonte at Bright Eyes beveget seg nærmere countryrocken til Wide Awake… enn Digital Ash…, må det understrekes at ”Four Winds” – eller mer rølpete ”Soul Singer In A Session Band” – ikke er representativ for hele platens komplekse uttrykk. Ta en låt som ”Coat Check Dream Song” med nordafrikansk vokal og østlig pregede rytmebruk som eksempel, eller de mektige strykerne som bryter med den rustne gitaren på ”Hot Knives”. Likevel, de aller lekreste sporene er balladene her, ”Make A Plan To Love Me”, ”Lime Tree” og ”No One Would Riot For Less” smelter alle i ørene.

Cassadaga befester Bright Eyes’ plass i indierockens elitedivisjon. Den tidligere så selvopptatte røveren har blitt mer engasjert og alvorlig siden sist, men som han selv sier det: ’You can move mountains with your misery’.

Desaparecidos: Read Music/Speak Spanish (Wichita, 2002)
Husker du filmperlen True Stories? I en minneverdig scene vandrer David Byrne over en naken prærieslette i Texas, sammen med en entreprenør som peker forventningsfullt ut i luften, mens han ivrig forklarer at “her skal det bli et kjøkken og der skal det bli en stue”. De stille slettene skulle i optimistisk pionerånd forvandles til enda et stykke velstelt suburbia. Desaparecidos debutskive tar utgangspunkt i et slik boligområde, men handlingen er denne gangen lagt til Omaha, Nebraska, og småbarna som flyttet inn på 80-tallet har vokst opp som frustrerte og sinte unge borgere. Veldig sinte, faktisk.

Read Music / Speak Spanish har et strøkent design som understreker en helhetlig visjon bak det hele. Et gjennomsiktig folieomslag med fargeløse fuglekassehus er lagt over bilder av tomme jorder, mens tekstene står imellom et dokument fra Omaha City Planning Department som omhandler behandlingen av en sak om utbygging av beiteland. Det er slett ikke så tørt som det høres ut til, tekstene er tematisk ganske omfattende og musikken er i hvert fall saftig nok.

Det er vel ikke helt uventet når ’De forsvunnede’ er en kvintett bestående av fortsatt unge Conor Oberst, og gjengen rundt hans mer etablerte Bright Eyes. Mens sistnevnte er et mer introvert og skranglete lo-fi band, skrur Desaparecidos opp volum og intensitet mot en klarere punkattityd. Den energiske og utagerende stilen er dermed mer i tråd med Bright Eyes’ fantastiske liveopptredener. Read Music / Speak Spanish har blitt et klassisk rockealbum; 10 låter, gitarbassogtrommer, tre minutter korte låter, kraftige lynattack som frontes av Obersts høyenergiske og harmfulle sang-til-skrik stemme.

Desaparecidos er som et fluepapir over hvit amerikansk middelklasserock de siste 20 årene, med inspirasjon fra 80-tallets SST/ Blast First post-punk scene, via den melodiøse poppunk-stilen til Nirvana og Weezer til nyere sinnatagger som At The Drive-In. Ikke minst minner de om tidlig The Replacements, som leverte sitt definitive dokument over forstadsfrustrasjon med Let It Be (1984). Read Music / Speak Spanish er lyden av det samme i 2002, og lite har altså endret seg. Desaparecidos bidrar heller ikke til noe særlig nytt. Men når de skarpe tekstene, formidlet gjennom Obersts troverdige fremføring, blir backet av et aggressivt orkester som aldri hviler, har det lite å si.

’They say it’s murder on your folk career to make a rock record with the Disappeared’ synger han (på ”Mall Of America”), og som for å komme kritikerne i forkjøpet fortsetter: ’There is not an image that I must defend, there are no art forms now, just capitalism’. Dette er nemlig ikke nok en selvsentrert sutreutgivelse, selv om fortellingene virker selvopplevde og personlige. Desaparecidos tar sin kjedsommelige og monotone middelklassebakgrunn, kaster den på sjøen med knyttede never og frådende sinne. Tennisbaner, malls, designerklær, Disney, kaffekjeder, leger og advokater, snut og kapitalisme; Obersten gir hele røkla inn, og forsøker å vekke naboene ut av dvalen for å få dem til å innse. ’Form a line. Let’s march under the golden arch. March! march! March!’ kommanderer han med revolusjonær glød (på ”$$$”), uten at det defineres noe klart budskap i hva de skal marsjere mot.

Balansen mellom tvil og tro kommer også frem i ”The Happiest Place On Earth”. ’I want to pledge allegiance to the country where I live/ I don’t want to be ashamed to be American’ innleder Oberst, men gis ikke noe valg. Han vurderer derfor å la seg innrullere i hæren, ikke av nasjonal stolthet, men fordi “I just have to kill something”, akkurat som den apatiske verden han selv er vokst opp i, og er en del av.

Read Music / Speak Spanish bør være et must for alle med en smule opprørstrang i kroppen, men de vil ikke finne noen klare løsninger her. Et pokker så godt manifest har Desaparecidos uansett levert, og endelig begynner en del rockeband å sparke utover igjen ved å kombinere fengende rock med meningsbærende lyrikk. Da er det bare å håpe at den også vil tenne en glød blant massene. Det bør være potensielt mange av dem der ute – enten du bor i Omaha eller Rakkestad – som tåler 35 minutter med kvalitetspropaganda.
Bjørn Hammershaug

The Mountain Goats: All Hail John Darnielle

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

John Darnielle har siden 1991 nærmest spydd ut låter av ymse variasjon, uttrykk og kvalitet som The Mountain Goats. En utfordrende artist å komplettere for den som ønsker det. I utgangspunktet satt han stort sett alene og lagde sine skranglete og sjarmerende popviser med smarte tekster og et budskap med en penn få er forunt. Med årene har Mountain Goats tatt mer form som et band, der Jon Wurster (Superchunk) og Peter Hughes er tatt inn som faste medlemmer.

All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Som tittelen indikerer er denne både påvirket av de store landområdene mellom San Angelo, Abilene, Lubbock og El Paso, og den rike musikalske tradisjonen som staten har fostret. John Darnielle skrev låtene etter å tilbragt sommeren 2000 der, mens selve innspillingen fant sted i Iowa i 2001.

Darnielle er mer en tekstforfatter og historieformidler enn melodimaker. På omslaget loves det denne gangen fjorten sanger om syv mennesker, to hus, en motorsykkel og en anstalt for voksen ungdom. Han er personlig, men ikke på en introvert eller navlebeskuende måte. Mer en forteller som observerer det som skjer rundt seg og tegner levende historier om venner, været, veien og Texas. Med kun en enslig kassegitar (og litt keyboard) som følgesvenn til sin nasale, smådesperate stemme blir uttrykket nakent, men takket være det lyriske overskuddet savnes ikke et større lydbilde.

Innspillingen av All Hail West Texas fant sted sammen med en defekt Panasonic RX-FT500, og lyden blir deretter; knitrende og skurrende. Det gamle utstyret ble hentet inn fra garasjen da Darnielle skulle spille inn disse låtene, og synes det ble for uniformert lyd med sin Marantz PMD 222 (for deg som er teknisk interessert). Som han selv sier, denne platen er ’the sound of a long-broken machine deciding to function again’. Resultatet blir definitivt lo-fi, for en uvitende lytter kunne disse låtene like gjerne tilhørt en gammel 78-plate med en gammel, obskur visesanger.

Om det er selvopplevd vites ikke, men en spesial takk går i hvert fall til ’young men and women in bedrooms with electric guitars and Morbid Angel T-shirts around the country. The future is yours.’ Om fremtiden ikke akkurat tilhører en hær av John Darnielle-kopister, så har han igjen vist seg som en av våre mest originale visesangere. All Hail West Texas er vel verd å hylle. Uansett hva slags T-skjorte du bruker.

Tallahassee (4AD, 2002)
Med Tallahassee har John Darnielle forflyttet seg West Texas, skiftet plateselskap (igjen), og enda viktigere, gått inn i et skikkelig studio for å pusse opp sitt ellers så skralt lydende uttrykk. Det er ikke nødvendigvis en fordel for alle, men det klare og vennlige lydbildet har slått bra ut for Darnielles vedkommende – han skriver sterke nok låter til at vi ikke savner gamle trommemaskiner og fillete båndsalat.

For de av dere som har satt pris på mannens tidligere utgivelser kan det være betryggende å vite at The Mountain Goats fortsatt er ensbetydende med kreative tekster, nasal vokal og akustisk gitarspill, som John Darnielle bruker enten det er i nakne ballader eller i hamrende garasjefolk. Men det er også gjort visse utvidelser i besetningen, blant annet bidrar Franklin Bruno på gitar, Flaming Lip Michael Ivins er med på tamburin, mens Peter Hughes og Darnielle selv trakterer de fleste instrumentene. Tony Doogan (Belle And Sebastian, Delgados, Mogwai) har produsert det som er fjellgjeitas mest forseggjorte utgivelse så langt.

Tallahassee er en sangsyklus om kjærlighetens håp og håpløshet med en skjebnetung dunst av alkoholfylt desperasjon, og åpner lovende med den mørke og stillferdige tittellåten om mannen som drar til Florida for å treffe sin kjære:

Window facing an ill-kept front yard
Plums on the tree heavy with nectar
Prayers to summon the destroying angel
Moon stuttering in the sky like film stuck in a projector
And you
You

Det utvikler seg etterhvert lite idyll i den klamme, råtne luften som omgir det fatale paret.

Look beyond the broken bottles
Past the rotting wooden stairs
Root out the wine-dark honeyed center
Not everyone can live like millionaires
(”The House That Dripped Blood”)

I takt med de tunge, dampende omgivelsene nøster Darnielle opp et forhold som er riktig så haltende, og han bruker både sorgmuntert vidd og talende bilder i sine skildringer av tosomheten:

Our conversations are like minefields
No one’s found a safe way through one yet
(”Southwood Plantation Road”)

Our love is like the border between Greece and Albania
Trucks loaded down with weapons
Crossing over every night
(”International Small Arms Traffic Blues”)

Your eyes twin volcanoes
Bad ideas dancing around in there
(”Idyll Of The King”)

Det er fullt mulig å få nok av Darnielles nasale stemme, men varme orgeltoner (”Old College Try”, ”Oceanographer’s Choice”), drivende garasjepop (”See America Right”), blodrøde samlivsscener og dunkel frontporch-stemning gjør sitt til at Tallahassee er både variert og spennende nok til gjentatte runder i spilleren.

Get Lonely (4AD, 2006)
I’ll leave the house as soon as it gets light outside
like a prisoner, breaking out of jail

Med disse ordene åpner John Darnielle sin 12. plate under navnet The Mountain Goats. Han viser seg som artist uten nevneverdig idétørke – det er tydeligvis nok å ta av i hans skyggefulle hode. Med Get Lonely vender han helt tilbake til et enkelt, ganske nedstrippet lydbilde, men uten lofi-preget fra de tidligste platene. Mens hans forrige utgivelse The Sunset Tree i hovedsak omhandlet forholdet til en voldelig stefar, er Get Lonely en plate om ensomhet, isolasjon og trøblete sjeleliv, uten særlig dialog, men med mye mørke tanker.

Darnielle er en smed med ordene, og tar for seg velbrukte emner på en frisk og ærlig måte. Tekstene er skrevet med tydeligere skrift enn vanlig, de er enkle og åpne mot det hverdagslige og det gjenkjennelige. Om ikke selvbiografiske, er alle skrevet i jeg-form og bringer oss som lytter inn i en intim sfære, og felles sentrum for de fleste fortellingene ligger i hjemmet. Fortelleren er gjerne alene, forlatt og i en meningsløs tilstand av håpløshet, forvirring eller desillusjon. Historiene er bygget opp med en klar progresjon. Persongalleriet er lite. Utveiene få og problemene mange. Det er en slags Carversk presisjon over dette, som man må være språkkyndig og stilsikker for at det skal virke troverdig. Det synes jeg Darnielle er.

Det vakre tittelkuttet fanger mye av både stemning og budskap:

I will rise up early
dress myself up nice
I will leave the house
check the deadlock twice

I will find a crowd
blend in for a minute
I will try to find
a little comfort in it

Innledet med en enkel akustisk gitarlinje og sunget med stoisk ro, med trykk på ’house’ og ’crowd’ som hviskende uttales med et tyngende mørke, en slags redsel over det disse begrepene representerer. Så åpnes låten opp med strykere og horn i et nesten hjerteskjærende vakkert refreng:

I will get lonely
and gasp for air
send your name up
from my lips
like a signal flair

Vi følger personen på vei til byen for en meningsløs tur. Han fryser. Tusler hjem. Setter seg og ser skyggen av sin kjære et sted i vinduet.

Det skjer ikke så mye mer, men det er med slike enkle historier platen har sin styrke i det enkle og det er med disse virkemidlene John Darnielle underbygger budskapet om tomhet og brustne drømmer han nok ønsker å fremheve her.

Et eksempel til; I ”Moon Over Goldsboro” går ’jeg’ igjen ut av huset, og igjen som for å befeste sin egen isolasjon og distansen i forhold til omverdenen:

I went down to the gas station
for no particular reason
heard the screams from the high school
it’s football season

Hovedpersonen klatrer over et gjerde og faller til en slags ro, inntil han blir jaget vekk og igjen må luske seg hjem. Denne gangen er det en som venter hjemme, men ’spend each night in your arms, always wake up alone’. Ensomheten kommer innenfra, og igjen er det fristende å ty til Raymond Carvers lignende beskrivelser fra ødelagte forhold og tomme skall.

And as I was crossing our doorstep
I hesitated just a moment there
remember the day
we moved into our small house
’till the vision got to vivid to bare

You were almost asleep
Halfway undressed
I lay down right next to you
held your head against my chest

I et forhold preget av taushet og ikke dialog sover de to sammen – men alene; ’in the company of ghosts’.

Jeg synes John Darnielle tegner akkurat slike bilder med veldig sterk pensel, utvetydig og konkret. Kanskje aller best på tittelkuttet og ”Moon Over Goldsboro”, men alle låtene dreier seg rundt dette og alle har fraser som kunne vært uthevet på lignende vis. La disse to tjene som eksempler.

Selv om det er en mørk tematikk over Get Lonley, framstilles de av Darnielle ikke som ’sutrende’, men mer som nærmest nøkterne betraktninger av en tilstand. Han har også en god dose svart humor som mildner inntrykket av at dette er en selvmorders betraktninger slik vi møter i avsluttende ”In Corolla”.

Tidvis får vi også møte ’den forlatte’ virke mer komfortabel sin skjebne. Nesten fengende ”Woke Up New” er lettere i både tekst og tone:

The first time I made coffee
For just myself
I made too much of it
But I drank it all
Just cause you hated
when I let things go to waste

Ikke mindre viktig, selv om stilen her er ganske barbert, så er arrangementene velskapte, vokalen til Darnielle behagelig soft og melodiene egentlig ganske så vennlige med myke arrangementer av drevne Franklin Bruno (blås) og cellisten Erik Friedlander (stryk). De to har gjort en god jobb med en nøktern orkestrering tilpasset innhold og låter, for øvrig er det bare lagt til litt tåredryppende pianotrilling og noe vemodig klokkespill hist og her.

På ”If You See Light” kommer særlig blåserne litt mer frem, men i det store og hele foretas ingen grep for å skake lytteren ut av den konsentrerte posisjon. Det er dog et noe likelydende preg over alle 12 sporene, give or take a few, og det er vel en slags ironi over at Darnielle selv faller for den apatiske tomheten som han beretter om. Avstanden er vel kanskje ikke så veldig stor mellom forfatter og forteller når alt kommer til alt.
Bjørn Hammershaug

Karate: Routine Locked In Code

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Fra midten på 1990-tallet skjemte Karate oss grundig bort med plater av meget høy kvalitet. Allerede på sin selvtitulerte debut i 1995 utmerket trioen seg med distingvert og emosjonell slowcore med et særskilt preg. De utviklet seg gradvis mot en mer jazza og dvelende uttrykksform, særlig fra og med glitrende The Bed Is In The Ocean (1998), et av 90-tallets beste, og ytterligere med Unsolved (2000). De har også dreid mot noe mer eksperimentelle eller søkende retninger ved blant annet å vise større vilje til å bryte med tradisjonelle låtstrukturer og -lengde. Dette er fra deres siste del av karrieren, alle omtalene er skrevet rundt releasedato.

Cancel/Sing EP (Southern, 2002)
Karate ser ikke ut til å stagnere. De tar seg god tid med sine utgivelser, men ventetiden har alltid resultert i høykvalitetsprodukter. Emo/hardcore-elementene som preget energien på deres første skiver er etterhvert utfordret av et mer elegant og raffinert uttrykk, og bakgrunnen som skolerte musikere har kommet mer til overflaten. Karate har utviklet seg til å bli et sjeldent vellykket crossoverband, med sin blend av postrock, energisk og emosjonell hardcore og jazz. På Unsolved løste de opp låtstrukturene i større grad enn tidligere, blant annet på det lange avslutningssporet “This Day Next Year”, der de holdt det gående i over 10 minutter. I ettertid kan man si at den peker fram mot denne EP’en.

Cancel/Sing er to låter og 25 minutter lang, og viser at Karate behersker låter som flyter utover standard rockelengde og at mulighetene som ligger i en klassisk rocketrio er endeløse hvis utforskertrangen er sterk nok.

”Cancel” innledes av en melodisk basslinje, som Farina etterhvert overtar med sin lett gjenkjennelige krystallklare gitarklang og halvt ropende snakkevokal. Etter et par streite vers beveger låten seg ut i mer abstrakt territorium, drevet fram av den drivende bassgangen til Jeff Goddard og Gavin McCarthys frie trommespill, før den langsomt ebber ut i et lengre improvisatorisk parti av ekko og svevende gitarklanger.

Platens andrespor, nesten femten minutter lange ”Sing”, er også en kombinasjon av fast form og improvisasjon. En overordnet melodi smeltes sammen med eksperimentelle partier som løser opp strukturene til den tilbakevendende melodien. Etter 12 minutter avsluttes låten med en rivende gitar og Goddards blytunge bass, som så bryter ut i en energisk fase, og disse minuttene er EP’ens aller største øyeblikk.

Når det gjelder tekstene til Farina kan de være vanskelige å tolke, men kanskje han selv forklarer det best på ”Sing”: ’So it’s best not to comment on objects and content, because that shit’s for beginners, as tested in the teens’.

Karate har nok en gang minnet oss om at de er blant vår tids aller mest oppegående rockeband. Hvis denne EP’en er et signal om hva som kommer på neste fullengder, så vil det bli en av 2002s mest interessante. Innen den tid har de nok også klart å finslipe vekk sine mest formålsløse partier.

Some Boots (Southern, 2002)
For å trekke frem det som er mest negativt først: De ni låtene (”Corduroy” finnes kun på CD-utgaven) bikker nesten uten unntak over fem minutter, og selv om Karate fint behersker et lengre format, så kan Farinas gitarpartier av og til bli for dominerende. Karate balanserer hele tiden på en hårfin grense, og hadde ikke tapt noe på å stramme inn enkelte spor. Hadde det ikke vært for bandets eminente spillestil ville flere partier blitt ytterligere redusert til noe meningsløse og stillestående jamsessions.

Men dette er et bra album. Ikke så slepent som Unsolved, preget av kraftigere gitarlyd. Men det er heller ikke så fremmed, og alt vi liker (og det som andre hater) med trioen er fortsatt tilstede: Farinas klare snakke-vokal, bandets elegante vendinger og jazza tilnærminger. Jeff Goddard og Gavin McCarthy gir på lett og tight Farina det spillerommet han trenger for å utfolde seg med gitaren. Det sitter som et skudd alt på ”Original Spies”, og alle de tre første låtene holder høy klasse. Særlig ”First Release” må trekkes fram, en sugende låt med et offensivt driv, rivende gitar som vrir seg inn som en kniv, og delikate brekk som gjør den lett og innsmigrende.”Ice Or Ground?” er noe slappere i fisken, men igjen er Farinas sjelfulle gitarspill og det tette samspillet mellom rytmeseksjonen en uimotståelig kombinasjon som fungerer godt.

For lange ”South” lider noe under mangelen på akkurat dette, og er en påminnelse om at Karate fungerer best som en power-trio. De mister rett og slett for mye kraft på sine lounge-forsøk. Det hjelper ikke at Farina spiller bra, her blir han surrende rundt alene tilsynelatende uten mål og mening. Dette retter seg opp igjen på ”In Hundreds” som presenterer en råere og mer overstyrt gitarlyd enn vi har hørt fra denne kanten på en stund, og igjen er det på de drivende partiene at Karate virkelig blomstrer. ”Airport” og ”Baby Teeth” følger i noe av de samme sporene, uten å trekke verken opp eller ned. ”Corduroy” huskes som en stemningsfull livelåt, og er en ny tur tilbake til lounge-land. Den fungerer likevel noe bedre enn ”South”, særlig når Farina tar en slo-mo-Hendrix mot slutten.

Med Some Boots høres det ut til at Karate har forsøkt å samle sine skolerte røtter, sin bakgrunn i det alternative rocke-miljøet og sin klare inspirasjon fra jazzens lekenhet og frihet. De har tidvis lykkes med dette, selv The Bed Is in The Ocean fortsatt er bandets fineste utgivelse.

Pockets (Southern, 2004)
Nøkkelord er fremdeles jazzbaserte akkorder og finslepent gitarspill, en samstemt, løs rytmeseksjon, stilrent lydbilde og en klar, fast vokal. Helt siden The Bed Is In The Ocean har jeg umiddelbart følt en skuffelse over det de har prestert. Men både Unsolved og (i noe mindre grad) Some Boots har vist en seig holdbarhet. Jeg er fremdeles usikker på om dette vil gjelde for Pockets. Men med visshet om at Boston-trioen neppe kommer til å tangere tidligere prestasjoner, i hvert fall ikke når det gjelder nyskapning, så er det også lettere å bare nyte dette bandets force: Solid låtskriving og karakteristisk samspill. Det er disse elementene Karate fortsetter å rendyrke på Pockets, for det er ikke til å unngå at Farina går rundt seg selv noen ganger her. De er i ferd med å bli formelbaserte og forutsigbare. Jazzelementene som virket så friske har blitt gjentagende, ja, hele tonen virker nærmest resignert, og resultatet grenser opp til det stillestående. Det er som om de møter seg selv for hvert skritt de tar. Og strikken strekkes til det ytterste med dryge ”Alingual”. Borte er det tunge bassdrivet til Jeff Goddard og borte er mye av den dynamikken som gjorde Karate så unike i utgangspunktet.

Det var den mest negative kritikken, for det er selvsagt mye positivt her også – som forventet. Et poeng er at låtlengden er kortere, innstrammingen fungerer godt, og korter først og fremst ned Farinas soloer. Denne gangen finnes de beste øyeblikkene i de mest dempede låtene, særlig et nydelig spor som heter ”Water”. En av Karates roligste i karrieren. Chris Brokaw legger ekstra gitardybde på lange ”Concretes” og ”Cacophony”, men ellers går denne platen merkverdig stille i dørene. Låtene er knappe, soloene kortere og vokalen ikke så fast som tidligere. Pockets kan virke som grått kjøtt ved første smaksprøve, og selv om det ikke akkurat avdekkes store overraskelser over tid, så er det noe ved Karate som gjør at de har en lang holdbarhet. Gitarspillet til Farina er allerede nevnt, delikat som alltid, og trioens lette jazzpreg er bekvem lytting. Den som søker mer up-beat materiale får dessuten dekket behovet allerede på første spor, ”With Age”, som truer med å bli riktig så spretten, men som stykkes noe opp. Historien om lastebilsjåføren som frykter for jobben sin (”Tow Truck”) har noe av tidligere tiders trio-driv, men mest snert er det likevel i “‘The State I’m In’ AKA ‘Good Buy From Cobbs Creek Park'”.

Jeg nevnte ovenfor den klassiske måten Farina kaster ut en strofe eller et ord på, som her ’…Pennsylvania’, og når han benytter dette for å markere overgangen til en knapp, konsis solo er det duket for øyeblikk av klassiske Karatespark, som er deres varemerke. Tekstene til Farina er da også noe for seg selv, han fletter personlige historier og nasjonale hendelser sammen på egenartet vis: ’I swear I can see Mumia straight from the mall…’, ’Nights used to be dangerous here/ but now the mornings have exceeded her deepest fears..’ eller ’Now I don’t want nothing from anyone’s God/ But from my country I want better than that…’

Hvis du ikke forventer at Karate har begått et musikalsk kvantesprang, og hvis snaue 40 minutter med mer av det samme er det som skal til for å tilfredsstille deg, ja så holder Pockets mål. Mer bekymringsverdig at det virker som Geoff Farina nærmest kjeder seg, både når han synger og spiller gitar. Det kan fort smitte over på den som lytter.

595 (Southern, 2007)
Denne platen er dedikert alle som hjalp til på veien i de årene Karate eksisterte (1993-2005). Som husvert for bandet ved et par anledninger kan jeg derfor holde den opp med litt ekstra stolthet. Men den går også ut til alle som har et forhold til Karate, et band som bør være dypt savnet.

Karate var blant disse utallige traverne. År etter år reiste de rundt på de samme små klubbene, lempet utstyr, sov på de samme gulvene og kjørte den samme skranglete vanen rundt på europeiske og amerikanske veier. De kan umulig ha tjent mange slantene, det var neppe overvettes behagelig å våkne opp med beina til Geoff Farina i ansiktet hver morgen, og det var neppe trangen til å klemme seg inn i en nedfryst bil i en fremmed by som lokket til gjentagelse. Likevel, de kom tilbake, gang etter gang. Av og til uinspirerte og irriterte, men også glimrende og uforglemmelige.

Karate var fra første dag noe helt for seg selv. De hørtes aldri ut som noen andre. Det var noe forfinet over denne trioen, noe henslengt og naturlig coolt. De to første platene viste mest tydelig røttene i østkystenes undergrunnsscene (Jones Very, Bullet LaVolta, Moving Targets). Men allerede fra første stund var det som om Karate var litt finere enn de andre i gata, mer delikate, hele tiden ment for større ting. Fra og med The Bed Is In The Ocean og framover frigjorde de seg mer, fant en egen stil og skapte nye rom med større plass for henslengt jazz, groovy motorikk og det distinkte gitarspillet som ramme. Med Farinas tilknappede og bestemte snakkesang var hele bildet komplett.

De var mer ujevne på scenen enn det studioplatene kunne tilsi. Karate nytes like godt på et skikkelig anlegg med en drink i hånda som stående i en skitten klubb. Men de kunne skinne på scenen også. Som i mai 2003, da de spilte i Leuven, Belgia. Det kunne vært Oslo, Antwerpen eller Rotterdam, men det var altså denne konserten, nummer 595 totalt, som de fikk tilsendt ved en senere anledning. Opptaket gjorde inntrykk, de mente det var ’on par with their best studio records’.

For de slapp seg litt mer løs på scenen, improviserte over studioversjonene og ga dem en røffere behandling, en mer ubehandlet finish. På denne konserten tar de for seg fra hele karrieren. Avslutningssporet er en 10 minutter lang utgave av ”Caffeine Or Me” fra debuten, som sammen med ”There Are Ghosts” er mest tro mot deres tidlige estetikk. Førstnevnte sklir i overkant ut i intet på slutten, men ellers er dette et stramt sett. Lyden er god, livefølelsen intakt. Dette er ingen best of-plate, men låtutvalget er representativt. Aller best er de på lange ”In Hundreds” og selvsagt ”Sever”. Jeg elsker det like mye hver gang når Farina bryter ut: ’Watch the traffic, you know it’s a friday’. Da er det litt som å vende tilbake til de samme mørke grottene der dette bandet tryllet ut fantastiske låter, gang etter gang.

Jeg synes Southern kunne gjort litt mer ut av en slik utgivelse. Ingen bilder, ingen bio, ikke noe ekstra av noe slag. Bare 50 snaue minutter musikk og et dårlig platecover. Det holder ikke. Karate hadde fortjent noe bedre. La oss spå at den tid kommer.
Bjørn Hammershaug

The Decemberists: Illustrerte Klassikere

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

’The Decemberists’ var tilnavnet på en gruppe russiske revolusjonære offiserer som samlet seg etter Napoleonskrigene i 1815. Etter at Alexander I døde fikk de i 1825 med seg 3000 mann i et forsøk på å tvinge senatet til å stå mot Tsar Nikolai I. Det mislyktes, opprøret ble knust og lederne ble enten henrettet eller sendt til Sibir. De var påvirket av liberale tendenser i Tyskland og Frankrike, og ønsket sosiale endringer i hjemlandet. Selv om de ble slått tilbake under opptøyene i St. Petersburg, virket de i det minste som inspirasjon for den neste, store revolusjonen i Russland. Vår tids The Decemberists er kanskje ikke like vågale som aktivister, men navnevalget tyder vel på en viss politisk og historisk bevissthet.

Castaways And Cutouts (Hush/Kill Rock Stars, 2002)
’My name is Leslie Ann Levine
My mother birthed me down a dry ravine
My mother birthed me far too soon
Born at nine and dead at noon.

Slik åpner The Decemberists sin bemerkelsesverdige debut, en plate som kan sorteres på øverste hylle når det gjelder musikalsk spennvidde, melodisk teft og lyrisk overskudd.

The Decemberists holder hus i Portland, Oregon, men høres ut til å fortsatt befinne seg et sted midt i havet mellom Europa og USA, gyngende fornøyde og målløse i en skute med sola i nakken og behagelig bris i seilene. Lyden av trekkspill, pedal steel, kontrabass og Hammond bærer over vannet sammen med låtskriver Colin Meloys vennlige fortellerstemme, forenes som lette skyer på den klare himmelen før de drypper som sommerregn over oss lyttende landkrabber.

Det er som om disse melodiene har duppet i vannskorpa i årevis i påvente av å bli fisket opp. På sin lange vei mot kroken har de vært innom mange farvann fra sitt opprinnelige Russland, ned Seinen gjennom Paris, overlevd kriger på kontinentet og passert den engelske kanal under pop-eksplosjonen på 60-tallet, inntil de havnet i åpent hav. Når de dras opp i båten av Colin Meloy & co er de modne og klare til å fortæres. Mette og fornøyde triller så ordene ut av Colin Meloy, for selv om musikken er upåklagelig, så er det tekstene som virkelig bidrar til å skille The Decemberists ut av hopen. Små eventyr og fortellinger formelig renner ut av mannen, gjerne i ord og vendinger som ikke så ofte benyttes i rocktekster: ’I dreamt I was a soldier and I marched the streets of Birkenau and I recall the spring of the perfume that the air would bring to this indolent town’. Eller som han synger i ”The Legionnaire’s Lament”:

’I’m a legionnaire, camel in disrepair
hoping for Frigidaire to come passing by.
I am on reprieve, lacking my joie de vivre,
missing my gay paree in this desert dry.’

Ikke akkurat slik man forventer en yngre kar fra Missoula å uttrykke seg, i tillegg med hint av engelsk aksent. Men akkurat som Will Sheff i Okkervil River (hvis bandnavn også kan knyttes til St. Petersburg) klarer Meloy å spinne historier som klebrer seg fast. Det spørs vel om han har tilbragt noen timer på biblioteket i Portland, for som han sier det selv ved en anledning: ’I figured I had paid my debt to society by paying my overdue fines at the Multnomah County Library’.

Colin Meloy har etablert seg som en av de mest håpefulle låtsmedene i dag og det er bare å stemme i oppfordringen avslutningsvis: ’We’re calling all bed-wetters and ambulance chasers. Poor pick-pockets, bring ’em in. Come join the Youth and Beauty Brigad’”.

Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars, 2003)
The Decemberists fortsetter å dyrke en forgangen tid, oppsøke fremmede kontinenter, holde noble taler og lage fortryllende musikk. Innledningsvis på sitt andre album advarer de godlynte røverne:

’We set to sail on a packet full of spice, rum and tea-leaves
We’ve emptied out all the bars and the bowery hotels
Tell your daughters do not walk the streets alone tonight.’

De er på vei til det sørlige Australia hvor ’the natives are dark and nubile’, kanskje over fra England? Det forklarer i hvert fall noe av den britiske aksenten som preger bandet både i ord og tone. Colin Meloy minner om en britisk chap, en Dickens-karakter med glimt i øyet og skarp tunge. Fantasifull og veltalende – men med en mørk fortid som kaster skygger. Meloy skriver tekster som støtter seg på begge sider av havet, og nøler ikke med å invitere New York-forfatteren Myla Goldberg (ja, hun som skrev Bee Season) over på en kopp te i Flanderns slagmarker. Mannen har sikkert lest sin andel Patrick O’Brien og Dylan Thomas mer enn å oppleve alt selv, men fra hans penn strømmer det ut riktig så levende historier, om foreldreløse og sigøynere, om korporaler og geisha-piker, skitne skyttergraver og trett L.A-sosietet: ’O what a rush of ripe elan, languor on divans, dalliant and dainty.’

The Decemberists, anno 1958.

The Decemberists, anno 1957.

The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine). The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (”The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ”Shanty For The Arethusa”. Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel, Okkervil River og Crowded House.

Det fylles opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side. Nå er ikke dette et nytt trekk i seg selv, og det er litt drøyt å kalle The Decemberists for særlig nyskapende. Men musikerne evner både å fange og understreke Colin Meloys historier, og bidrar til at de hele tiden har et elegant, troverdig uttrykk. Meloys insisterende stemme kan bli i meste laget, så flere vokalgrep som på ”The Chimbley Sweep” hadde ikke vært å forakte.

The Decemberists følger opp sin seriøst sterke debut på solid, om enn ikke like overraskende vis. Et par anonyme spor lirer seg innimellom, men helhetsinntrykket er fortsatt at bandet – som fremdeles er i sin spede begynnelse – er av den senere tids triveligste bekjentskaper fra den amerikanske marinen.

5 Songs (Hush, 2004)
Med sine to første album i skipssekken har låtskriver/vokalist Colin Meloy etablert seg som en de mest originale stemmene innen nyere amerikansk rock. Men det er ikke mye ’hipt og moderne’ over dette bandet. Lik en eventyrer som har opplevd det mest utrolige på de syv hav ruller Meloy opp stadig nye røverhistorier om verdenskriger, legionærer, soldatlivet og poeter i et språk fylt av glemte ord og forlagte vendinger med en forkjærlighet for fortryllende popmelodier, omhyggelig påkledd med prangende gevanter.

Innspillingen er foretatt hjemme i Portland vinteren 2001 inneholder seks spor fra tiden før debuten. Det er ikke tallforvirring som ligger bak tittelen, men denne EP’en tidligere vært utgitt på lokale Hush, gjort mer tilgjengelig i en nydelig designet CD-utgave med et ekstra spor. Her holdes de mest eventyrlige trekkene i tømme, og hele den korte platen preges mest av vemodige melodier og en tilbakelent atmosfære som i ettertid peker fram mot senere oppblomstring. Den døsige brisen av et åpningsspor etterlater de fineste avtrykkene, og selv om ingen av låtene er særlig svake har vi nå en gang fått mye av det samme litt bredere penslet ved to senere anledninger.

Akustiske ”Oceanside” er en sjarmerende poplåt som umiddelbart skaper trang til å klappe takten og synge med, ”Shiny” traver i stødig rask takt med en pedal steel som kiler i nakken og et trekkspill som drar oss med til en småby i Frankrike. ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist” har mest til felles med Colin Meloys senere tekster, eksemplifisert med linjen: ’My Mother Was a Chinese Trapeze Artist in pre-war Paris, smuggling bombs for the underground. And she met my father at a fete in Aix-en-Provence’ mens søsteren blir plukket opp av en kommunist med drøm om å bli punkartist i South Carolina! Dette er Meloy på sitt mest utmalende, en låtskriver som går utenpå hjerte/smerte-indiepoesi. Kjærlighetssangen ”Angel, Won’t You Call Me” og oppstemte ”Apology Song” er de mest ordinære låtene spilt av et band som til og med får enkel pop til å høres ut som friske pust, mens deres neddempede melankoli ”(I Don’t Mind)” bærer søtladne dufter av håp i seg.

Picaresque (Kill Rock Stars, 2005)
Det noe overtydelig teatralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avleggse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler. Linjer som ’Among five score pachyderm, all canopied and passengere’d, sit the Duke and the Dutchess’s luscious young girls’ (fra åpningskuttet ”The Infanta”) er i hvert fall ikke hverdagskost blant popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Så er da The Decemberists ei heller ’your average cup of joe’. Nei, de har funnet sin plass – som tidligere nevnt – et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På ”We Both Go Down Together” er de såmenn allerede fremme: ’Here on the white cliffs of Dover, So high, you can’t see over, and while your head is spinning, hold tight, it’s just the beginning.’ For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende ”The Mariner’s Revenge Song”.

Men utkommet er ikke nødvendigvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pub-band med irsk blod, Oasis (”On The Bus Mall”) eller Belle & Sebastian (”Sporting Life”). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på et par låter. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på deres to første. Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen ”The Bagman’s Gambit”, som renner ut i et litt for langt strykeparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange ”The Mariner’s Revenge Song”, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten ”16 Military Wives”, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men ’the anchor person on TV’ som ’goes na na na na na na na…’ Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet ”The Infanta” til Meloy avslutter alene på ”Of Angels and Angels” er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til ’picaresquen’.

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende ”The Engine Driver” og ”From My Own True Love (Lost at Sea)” i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørefallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

The Crane Wife (Capitol, 2006)
Colin Meloy har sunget sine fargerike sjantys og fortalt absurde eventyr gjennom tre bejublede plater med marinegastene i The Decemberists. De har seilt på alle verdenshav siden 1700-tallet, gravd opp historier fra borgerkrigen og skyttergravene, berettet om svunnen romantikk og tragiske skjebner. For fjerde gang setter de seil mot nye eventyr, og igjen kommer de hjem til Portland med reisetasken full av og de røverfortellinger.

The Crane Wife tar utgangspunkt i et gammelt, velkjent japansk folkeeventyr om seilmakeren Osamu og hans elskede kvinne/trane Yukiko. Et forhold som ender katastrofalt, og som her brettes ut gjennom tre deler. Platen åpner pussig nok med den siste delen, som dermed legger grunnen for mang en sorgfull beretning der tap og savn er gjennomgående og med krig i en eller annen forstand som bakteppe. Meloy har skarp nok penn til å beherske en episk fortellerstil, selv om språket blir i overkant gammelmodig og karakterene noe teatralske.

For det har utvilsomt vært tekstene til den beleste Meloy som har løftet The Decemberists over gjengs stødig folkpop, som de stort sett har holdt et sted mellom Neutral Milk Hotel, The Go-Betweens og The Smiths. Mellom forventet britisk-inspirert balladeri (”Shankill Butchers”) og frydefull, fengende indiepop (”O Valencia!”, ”Summersong”) er det også gitt rom for enkelte låter som søker nytt musikalsk farvann: Blytunge ”When The War Came”, 12 minutter lange ”The Island” som bikker mer over mot 70-talls prog og funk-flørten (gisp!) i ”The Perfect Crime” stikker seg alle positivt ut. Sammen med det lange eposet fra Japan står The Crane Wife igjen som både smittende og smart, to helt sentrale karakteristika for en vellykket pop-plate.
Denne omtalen var opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 10. oktober 2006

Tarkio: Omnibus (Kill Rock Stars, 2006)
Collegedager
De fleste artister har noen spøkelser gjemt i skapet, gjerne fra tidlige, formative ungdomsår, preget av uferdige og ofte pubertale feilgrep. Colin Meloy har gjennom sitt virke som frontmann i The Decemberists meislet ut sin egen nisje med sin blanding av americana, britpop, shantys og ramsalte eventyr. I årene før The Decemberists frontet han collegebandet Tarkio, og det er en komplettering av deres utgivelser/låter som med Omnibus samles over 2 CD’er.

Meloy har ingen grunn til å skjemmes over de tingene han gjorde i årene 1996-1999, mens han fullførte studiene ved universitetet i Missoula, Montana. Siden bandets to utgivelser med små opplagstall i takt med The Decemberists popularitet har spredt seg rundt på diverse nedlastningssider, var det vel like greit å samle sammen støvete opptak og få gitt de ut på skikkelig vis. 27 låter utgjør selvsagt ingen ren hitparade, og det er like greit å nevne først som sist at Omnibus i første rekke henvender seg til mer enn gjennomsnittlige Decemberists-fans (og dem er det jo en del av). Utvalget er hentet fra I Guess I Was Hoping For Something More (1000 eks., 1998) og egenutgitte Sea Songs For Landlocked (200 eks., 1999). I tillegg er det med noen livespor, blant annet en cover av Squeeze’ “Goodbye Girl”, demoer og uutgitte låter. Det ligger vel ikke så mye igjen i skuffene etter dette vil jeg tro.

Det som er umiddelbart slående med låtkvaliteten er Meloys tidlig fremtredende episke fortellerkunst og ikke minst hans forkjærlighet for britisk-lydende pop satt inn i en amerikansk kontekst. Dermed kan Tarkio høres som en krysning av REM og The Smiths på sitt beste, og som en million andre collegeband på sitt jevne. Hensatt i forblåste Missoula er det ikke vanskelig å definere Meloy som en av skolens nerder, en smart, potrøykende romantiker med stor bok- og platesamling – dere kjenner alle typen. Et annet særtrekk ved Tarkio kontra The Decemberists er den mer tradisjonelle framføringen, i hovedsak som standard indiepop-kvartett, til forskjell fra den senere mer storslagne og varierte orkesterpop-stilen. Det bidrar ytterligere til å alminneliggjøre Tarkio (hvis treige navn er hentet fra en exit på hovedveien til Missoula). Ganske utstrakt bruk av banjo bidrar til å underbygge en mild countrystemning på de fleste låtene.

Hadde ikke Tarkio hatt pekere mot større ting senere, la oss si at dette hadde vært hele Colin Meloys musikalske arv, så ville nok platen gått mer ubemerket hen. På den annen side, da hadde de også sluppet å bli så farget av senere prestasjoner. For det er slett ikke søppel vi serveres her. Mange av låtene er regelrett flotte poplåter, enkelte er tatt videre senere (nydelige ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist”), mens åpningssporet ”Keeping Me Awake” kan stå som representant for Meloys naturtalent for enkle, vakre folkmelodier, her som The Waterboys er på fiskemanns-blues sammen med The Go-Betweens. ”Carolina Avenue” runget sikkert på mange av de tettpakkede, røykfylte, vindunstende rommene på dorm, slentrende arm-i-arm poplykke på tre minutter. Sammen med bittersøte tragedier som ”Save Yourself”, min personlige favoritt, så står CD1 frem som den beste. Den ble da også spilt inn i studio sammen med tekniker Kevin Suggs (The Walkabouts, Shins), og viser mest tydelig de direkte trådene til tidlig Decemberists (Castaways & Cutouts).

Colin Meloy skriver i heftet: ’As for the songs: feh. I like them pretty well. Some I like a lot, while some of them tend to belie the age of their author at the time of writing’. Vi er dermed på linje, Colin & jeg. Hadde jeg vært i tidlig i tyveårene og student i Missoula ville sikkert Tarkio vært de store heltene, glemt året etter vi mottok eksamenspapirene.

Honnør til Kill Rock Stars for et skikkelig innleggshefte med mye info, følgetekster og bilder. De har sørget for en skikkelig dokumentasjon av et band som vel ikke vil bli regnet som en av de viktigste innen amerikansk indie på slutten av 90-tallet.

Bjørn Hammershaug

Okkervil River: Elvelangs med Will Sheff

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.

Stars Too Small To Use (1999)
Stars Too Small To Use ble i følge vokalist og låtskriver Will Sheff spilt inn i Austin sommeren 1999, i løpet av tre glovarme dager uten vinduer og air condition. Platen preges da også av å være tatt opp live i studio uten særlig fiksfakseri i etterkant. Sammenlignet med mer storslagne Don’t Fall In Love With Everyone You See blir dette dermed mest som en velsmakende forrett å regne, en lillebror både i låtmateriale, spilletid og fantasi.

Her er ikke Don’t Fall In Loves blomstrende sider, men et råere og enklere sound som ikke gir bandet spesielt særpreg. Færre personer er involvert, og instrumenteringen er stort sett standard trioformat, med unntak av litt mandolin og David Dalrymples trekkspill på ”Whole Wide World”. Låtene er heller ikke så minneverdige, men dere som kjenner til bandet vil nok likevel sette pris på denne korte platen. Fra den Violent Femmes-lignende cowpunk-åpningen ”Kathy Keller” til den lengselsfulle allsang-balladen ”He Passes Number Thirty-Three” en drøy halvtime senere har vi uansett fått presentert syv låter som nå i ettertid mest av alt peker fremover, ikke minst takket være de beste sporene (”The Velocity Of Saul At The Time Of His Conversation” og ”For The Captain”). Kjennetegnene er alle tilstede – og best av alt: Will Sheff er som vanlig en rev med pennen, og skriver både fargerikt og levende, trist og morsomt om hverandre. Et fint, lite tekstark er heldigvis inkludert i denne elegante nyutgivelsen, som du nok må påregne å bestille fra bandets hjemmeside.

Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Velkommen til en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff. Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel og fiolin, horn og strykere sjaues også inn. Tilsammen er nesten 20 musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres ”Red”, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke tårene: ‘Red is my favorite color, red like your mother’s eyes after a while of crying about how you don’t love her’.

Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: ‘I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue!’. I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på ”Lady Liberty”. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. ”My Bad Days” er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider ‘when the doorknob becomes your enemy’ og om ‘a cellar that’s as dark as winter’s cold’.

Det gryr langsomt mot dag, ”Westfall” starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. Én etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men plugger inn og stemmer i: ‘They’re looking for evil, thinking they can trace it, but evil don’t look like anything.’ Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn selveste Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på ”Happy Hearts”. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på ”Dead Dog Song”: ‘He never went to church, so he doesn’t have a soul, he isn’t waiting at the place where allof is will go’.

Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. ‘Home is where beds are made and butter is added to toast…’ synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på ”Listening To Otis Redding At Home During Christmas”. Strykertrioen understreker lengselen mens Sheff gråter videre: ‘Come back to New Hampshire. We’ll stay here forever’. Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. ‘Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back’. Svaret kommer i form av erkjennelsen ‘Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return’.

Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre nedover Okkervil River, mot nye historier som nok vil komme oss til glede ved neste landlov.

Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Da røverorkesteret forlot oss sist var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av ”Okkervil River Song”. Mye vann er rent i havet siden den gang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!

-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien:

Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See så vellykket har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:

’So they found a lieutenant who killed a village of kids.
After finishing of the wives, he wiped off his knife and that’s what he did.
And they’re not claiming that there’s any excusing it; that was thirty years back,
and they just get paid for the facts the way they got them in.
Now he’s rising and not denying
His hands are shaking but he’s not crying’
(”The War Criminal Rises And Speaks”)

Sheffs språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen ”It Ends With A Fall” til avslutningslåta ”Seas Too Far To Reach”: ’We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we’ll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again’.

Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender, og som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen ”Maine Island Lovers”. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på ”For The Enemy” eller mandolin-soloen på ”Yellow”. Hver låt har flere slike lag av detaljer som du etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele plata et varmt, vennlig preg.

Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down The River Of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister.

Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.

Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger ’det sorte får’ som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. Det sorte fåret går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendende figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.

De mer hujende og offensive låtene som stormende ”For Real”, litt for stampende ”Black” og svært så utadvendte og radiovennlige ”The Latest Toughs” er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. ”In A Radio Song” er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er ”Get Big”, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse – og de fleste andre – er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. ”Song Of Our So-Called Friend”, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning – alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.

Med denne befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre poporkester. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante frender som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.

Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, og tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.

Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
Den originale låten ”Black Sheep Boy” er en kort, enkel og varm vise fra Tim Hardins 2 (1967), klemt mellom de to vakre kjærlighetssangene ”Red Balloon” og ”Lady Came From Baltimore” – Hardins ode til sin store kjærlighet. Will Sheffs fascinasjon av Tim Hardin har fulgt bandet fra deres forrige album og over til denne utvidede EP’en. Her finner vi “Black Sheep Boy #4” – som også har referanser til en lady fra Baltimore:

’Pacing Black Sheep Boy, the floor just won’t support you.
You hover through the room.
Get in your battered Mustang and the backseat will be your tomb.
And I rode into Baltimore and I found a hotel room.’

Mens Tim Hardin var en mester til å skrive låter med et enkelt, ektefølt kjærlighetsbudskap (blant mye annet), ble hans eget liv en katastrofe. På hvilket nivå Sheff opererer er ikke alltid lett å si, hans tekster er mer enn gjennomsnittlig gjennomtenkte, og her kan man lese både Hardins egne tekster, hans privatliv og ikke minst Sheffs lyriske univers i en stor sammenheng. Det er i første rekke tragedien og det mørke som kommer frem i hans tekster. Fra første spor, ”Missing Children”:

’Kids get lost, lambs out wandering.
Bigger, blacker things go following them
into a patch of forest somebody once planted for this song.’

En oppfølger av ”In A Radio Song” dukker opp igjen, utkledd som ”Another Radio Song”, hvor det tematiske ’samrøret’ igjen dukker opp:

’I could sigh into your hide and say:
I hope I’m here forever
But Black Sheep Boy – with your lovers, with your list of favorite pillows
with your list of missing children, with the walls where you drew windows
overlooking hidden gardens cut apart by jagged mountains’

Og fra det siste sporet ”Last Love Song For Now”:

’And kids get lost, lambs out wandering.
And bigger, blacker things come calling
from outside a tiny garden somebody once laid their hearts on.’

Om tekstene til Sheff er betonet av det mørke, så er musikken, om ikke akkurat slentrende munter, nydelig og rikt arrangert, mer overdådig enn noensinne, men aldri pålesset eller for inntrengende. ”Missing Children” har et tungt drapert kammerpreg med strykere og pumpeorgel som angir en korrekt tåkefull og tung stemning. Den bærer rett over i ”No Key, No Plan” som er en upbeat og emosjonell skrangler, hvor en spyttende Will Sheff freser ut:

’I’m a rich young sophisticate,
I’ve got girls and friends.
I’m doing what I really like and getting paid for it.
There is no key, no plan: I discovered that.’

”Black Sheep Boy #4” er skivas aller beste spor, og Okkervil på sitt mest yndige og innsmigrende. En countrysmyger med munnspill og pedal steel som jeg håper fester seg på hjernen resten av året og gjerne langt ut i det neste. Når Sheff synger i duett med Amy Annelle på slutten: ’Go back beyond the pasture, or I’ll smash your mirror till you’re dead…’ så er det med en brennende intensitet som flammer ut av høyttalerne og slikker seg oppover veggene. Latterlig bra.

På nesten like intense, men mer utadvendte og råere ”Another Radio Song” og ”Last Love Song For Now” (en mer voldsom variant av åpningslåten) makter Sheff å formidle en sår, pasjonert desperasjon der hans etterhvert store band behersker en stadig rikere instrumentpark. Melodier som sitter, arrangementer som funker, tekster med klasse og en fremførelse som syder av liv – alt dette klarer Okkervil River å formidle på stadig mer overbevisende måte. Til tross for dette, så må det sies at på låter som disse to savnes en noe mer raffinert eller sofistikert fremførelse, det er som om bandet forsøker å bryte seg løs av Sheffs rike tekstunivers ved å rase avgårde i et mer heseblesende tempo.

The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
Med sin finstemte miks av storslått, emosjonell indiepop og dempet, sårbar folkrock har Okkervil River i snart 10 år levert plater med kvalitetsgaranti og lang holdbarhet. Beleste Will Sheff er blant USAs fremste tekstforfattere av i dag, og her er hans omfattende karakterunivers plassert i et mer moderne landskap enn tidligere. Han pensler ut tragiske samtidsdrama av kulturell tristesse og mørk realisme med dagens medievirkelighet som flimrende bakteppe. Sheff er dels gatesmart, dels biblioteknerd. Han skriver små noveller som tonefølges av et passende sofistikert band som kan kunsten å balansere mellom sordinerte strenger og rufsete riff: De suger næring fra bl.a. The Cure, Randy Newman og Faces og har etablert et nærmest tidløst uttrykk som underbygger Sheffs skråblikk over vår tids massekultur. Okkervil River har en skjult storhet i seg, og de kunne gjerne latt den blomstre ut her i enda større omfang. ’Its just a life story, so theres no climax’, sies det her, men The Stage Names er nærmest et eneste sammenhengende klimaks fra et band som altfor lenge har eksistert i skyggen til The Shins, Decemberists og Arcade Fire. En av årets bedre plater.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 14.08.2007

SHEARWATER
Ved siden av Okkervil River har Will Sheff og Jonathan Meiburg sitt Shearwater å kose seg med når kveldene blir mørke og nettene lange. Der Okkervil spiller blomstrende og fargerik folkrock, griper Shearwater tak i de mollstemte øyeblikkene av livet og kler dem i en minimal musikalsk drakt.

The Dissolving Room (Grey Flat, 2001)
De omtaler seg selv om en trio her; Sheff, Jonathan Meiburg og hans forlovede Kim Burke lister opp en bråte instrumenter de trakterer. I tillegg har de fått med seg gjester i studio på blant annet cello, trekkspill og pedal steel, der det er mulig å kjenne igjen en del navn fra nettopp Okkervil River. Hvor de har gjemt alle instrumentene under innspillingen er ikke godt å vite. De finnes et sted der langt bak, via forsiktige anstrøk i akkurat passe doser som aldri får true den minimalistiske stemningen som dominerer The Dissolving Room.

Dette er deres debutplate, og den har blitt fryktelig vakker. Meiburg og Sheff deler jevnt på vokalen, der det må være Meiburg som innehar en falsett som kan minne om Thom Yorke eller Elliott Smith i inderlighet, en meget behagelig sådan. Det gir en mer distingvert atmosfære enn Sheffs gråtkvalte rufsestemme, noe som tjener for eksempel ”Mullholland”, en poplåt som handler om å forlate iskalde Dakota til fordel for ’the berryline hummingbirds’ i California, med et munnspill á la Neil Young som gynger rundt den akustiske gitaren. Det er en start som bare leder oss lyttere ut på verandaen igjen, der vi kan sitte lenge å patte pipe og telle solstråler i horisonten. Det er høy porch-faktor over hele platen, skjønt noen av låtene nesten blir for innesluttet, til og med for en sutretilhenger som undertegnede. Bedre blir det når de legger seg på en sløv countrylinje som ”Military Clothes” eller melodiøs tristesse som i ”Not Tonight”. Om ikke alt høres like planlagt ut, kan vel det skyldes at albumet ble til etter bare en ukes bekjentskap mellom de to herrene, der låtene fant sin form via e-post, uten at noen hadde tanker om et band i hodet.

Tekstene holder som vanlig høy kvalitet når Will Sheff står bak, som med sin knappe form klarer å skape de rene novellene. Jeg velger ut følgende strofe fra vakre ”The Left Side”: ’A pretty one-eyed girl from the state of Maine can’t see the church: it’s on the left side of her brain…’ Slike kreative linjer gjør samværet The Dissolving Room til et både seriøst, rørende og morsomt bekjentskap.

Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
Shearwater er fortsatt Jonathan Meiburg og Will Robinson Sheff, begge medlemmer i Okkervil River. Her har de med hjelp som i stor grad er hentet fra denne fine kretsen, der blant andre David Lobel, James Alexander og Travis Weller bidrar med klarinett, bratsj og fiolin. Kim Burke er fremdeles med i bandet, mens ny trommis for året er Thor Harris (kjent fra blant andre Michael Giras prosjekt The Angels Of Light). Til tross for bred hjelp og variert instrumentering har Everybody Makes Mistakes blitt et hvitt album, som stillferdig, akustisk og sakralt tar for seg menneskets svakheter, sorger og feiltrinn.

Omslaget viser bilder av tomme, forlatte rom. En stue. En trapp. Et kjøkken. Et soverom. Ingen mennesker er å se noe sted. Kanskje noen har reist i all hast. Kanskje noen nettopp har gått bort. Man kan tenke seg at Shearwater sitter etterlatt i et hjørne av dette kjølige huset og spiller så forsiktig at de ikke virvler opp et eneste støvkorn rundt seg.

’People got no respect for the dead, they roll new plans out neatly’ gråter Meiburg på pianovisen ”An Accident”. Vi tas rett inn i begravelsesmodus, understreket av hans skjelvende sjelfulle vokal. Han skriver i en knapp, stram stil, eksempelvis fra ”The Ice Covered Everything”:

’My friends got so threatening.
You know.
They shut the blinds, cut day from night, but beautiful day came in with the maids.
I’d like to bash my head on the rail of this beautiful day.
You knew’.

Uten å utbrodere ytterligere framkaller han lignende polaroidbilder av frosne øyeblikk i alle sine sanger.

Sheff og Meiburg synger cirka annenhver låt (Kim Burke får lov til å gjøre sin egen ”All The Black Days”, og det riktig så pent), der Sheffs bidrag er de sterkeste. Han er en ordkunstner av det sjeldne, og beretter om hverdagsliv og -mennesker på samme varme og underfundige måte som referanseforfatteren Raymond Carver. Selv om det er mye tomhet, savn og lengsler i dette, er det likevel noe mer befriende og en lettere stemning over hans låter enn Meiburgs. Sheff kaster i det minste noen rå vedkubber inn i den kalde peisen. Han synger på mer avslappet vis, og på hans viser kan vi høre klarere spor av Okkervils fargerike, melodiøse stil. Sheff er fortsatt et vandrende overskudd av ord og historier, og øser av en tilsynelatende endeløs kilde her også. Det gjør låter som ”Well Benjamin”, ”Room For Mistakes” og ikke minst ”Safeway” til platens beste.

Det kan være fristende å hoppe rett til låtene ledet av Sheff når man skal velge ut høydepunkt, men det er på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og det er sammen med Meiburg at Shearwater kommer til sin fulle rett. Denne gjengen har igjen skapt en plate som gir frostroser på innsiden av vinduene. Gjør deg klar for vinteren.
Bjørn Hammershaug