Stikkord

, ,

Fra midten på 1990-tallet skjemte Karate oss grundig bort med plater av meget høy kvalitet. Allerede på sin selvtitulerte debut i 1995 utmerket trioen seg med distingvert og emosjonell slowcore med et særskilt preg. De utviklet seg gradvis mot en mer jazza og dvelende uttrykksform, særlig fra og med glitrende The Bed Is In The Ocean (1998), et av 90-tallets beste, og ytterligere med Unsolved (2000). De har også dreid mot noe mer eksperimentelle eller søkende retninger ved blant annet å vise større vilje til å bryte med tradisjonelle låtstrukturer og -lengde. Dette er fra deres siste del av karrieren, alle omtalene er skrevet rundt releasedato.

Cancel/Sing EP (Southern, 2002)
Karate ser ikke ut til å stagnere. De tar seg god tid med sine utgivelser, men ventetiden har alltid resultert i høykvalitetsprodukter. Emo/hardcore-elementene som preget energien på deres første skiver er etterhvert utfordret av et mer elegant og raffinert uttrykk, og bakgrunnen som skolerte musikere har kommet mer til overflaten. Karate har utviklet seg til å bli et sjeldent vellykket crossoverband, med sin blend av postrock, energisk og emosjonell hardcore og jazz. På Unsolved løste de opp låtstrukturene i større grad enn tidligere, blant annet på det lange avslutningssporet «This Day Next Year», der de holdt det gående i over 10 minutter. I ettertid kan man si at den peker fram mot denne EP’en.

Cancel/Sing er to låter og 25 minutter lang, og viser at Karate behersker låter som flyter utover standard rockelengde og at mulighetene som ligger i en klassisk rocketrio er endeløse hvis utforskertrangen er sterk nok.

”Cancel” innledes av en melodisk basslinje, som Farina etterhvert overtar med sin lett gjenkjennelige krystallklare gitarklang og halvt ropende snakkevokal. Etter et par streite vers beveger låten seg ut i mer abstrakt territorium, drevet fram av den drivende bassgangen til Jeff Goddard og Gavin McCarthys frie trommespill, før den langsomt ebber ut i et lengre improvisatorisk parti av ekko og svevende gitarklanger.

Platens andrespor, nesten femten minutter lange ”Sing”, er også en kombinasjon av fast form og improvisasjon. En overordnet melodi smeltes sammen med eksperimentelle partier som løser opp strukturene til den tilbakevendende melodien. Etter 12 minutter avsluttes låten med en rivende gitar og Goddards blytunge bass, som så bryter ut i en energisk fase, og disse minuttene er EP’ens aller største øyeblikk.

Når det gjelder tekstene til Farina kan de være vanskelige å tolke, men kanskje han selv forklarer det best på ”Sing”: ’So it’s best not to comment on objects and content, because that shit’s for beginners, as tested in the teens’.

Karate har nok en gang minnet oss om at de er blant vår tids aller mest oppegående rockeband. Hvis denne EP’en er et signal om hva som kommer på neste fullengder, så vil det bli en av 2002s mest interessante. Innen den tid har de nok også klart å finslipe vekk sine mest formålsløse partier.

Some Boots (Southern, 2002)
For å trekke frem det som er mest negativt først: De ni låtene (”Corduroy” finnes kun på CD-utgaven) bikker nesten uten unntak over fem minutter, og selv om Karate fint behersker et lengre format, så kan Farinas gitarpartier av og til bli for dominerende. Karate balanserer hele tiden på en hårfin grense, og hadde ikke tapt noe på å stramme inn enkelte spor. Hadde det ikke vært for bandets eminente spillestil ville flere partier blitt ytterligere redusert til noe meningsløse og stillestående jamsessions.

Men dette er et bra album. Ikke så slepent som Unsolved, preget av kraftigere gitarlyd. Men det er heller ikke så fremmed, og alt vi liker (og det som andre hater) med trioen er fortsatt tilstede: Farinas klare snakke-vokal, bandets elegante vendinger og jazza tilnærminger. Jeff Goddard og Gavin McCarthy gir på lett og tight Farina det spillerommet han trenger for å utfolde seg med gitaren. Det sitter som et skudd alt på ”Original Spies”, og alle de tre første låtene holder høy klasse. Særlig ”First Release” må trekkes fram, en sugende låt med et offensivt driv, rivende gitar som vrir seg inn som en kniv, og delikate brekk som gjør den lett og innsmigrende.”Ice Or Ground?” er noe slappere i fisken, men igjen er Farinas sjelfulle gitarspill og det tette samspillet mellom rytmeseksjonen en uimotståelig kombinasjon som fungerer godt.

For lange ”South” lider noe under mangelen på akkurat dette, og er en påminnelse om at Karate fungerer best som en power-trio. De mister rett og slett for mye kraft på sine lounge-forsøk. Det hjelper ikke at Farina spiller bra, her blir han surrende rundt alene tilsynelatende uten mål og mening. Dette retter seg opp igjen på ”In Hundreds” som presenterer en råere og mer overstyrt gitarlyd enn vi har hørt fra denne kanten på en stund, og igjen er det på de drivende partiene at Karate virkelig blomstrer. ”Airport” og ”Baby Teeth” følger i noe av de samme sporene, uten å trekke verken opp eller ned. ”Corduroy” huskes som en stemningsfull livelåt, og er en ny tur tilbake til lounge-land. Den fungerer likevel noe bedre enn ”South”, særlig når Farina tar en slo-mo-Hendrix mot slutten.

Med Some Boots høres det ut til at Karate har forsøkt å samle sine skolerte røtter, sin bakgrunn i det alternative rocke-miljøet og sin klare inspirasjon fra jazzens lekenhet og frihet. De har tidvis lykkes med dette, selv The Bed Is in The Ocean fortsatt er bandets fineste utgivelse.

Pockets (Southern, 2004)
Nøkkelord er fremdeles jazzbaserte akkorder og finslepent gitarspill, en samstemt, løs rytmeseksjon, stilrent lydbilde og en klar, fast vokal. Helt siden The Bed Is In The Ocean har jeg umiddelbart følt en skuffelse over det de har prestert. Men både Unsolved og (i noe mindre grad) Some Boots har vist en seig holdbarhet. Jeg er fremdeles usikker på om dette vil gjelde for Pockets. Men med visshet om at Boston-trioen neppe kommer til å tangere tidligere prestasjoner, i hvert fall ikke når det gjelder nyskapning, så er det også lettere å bare nyte dette bandets force: Solid låtskriving og karakteristisk samspill. Det er disse elementene Karate fortsetter å rendyrke på Pockets, for det er ikke til å unngå at Farina går rundt seg selv noen ganger her. De er i ferd med å bli formelbaserte og forutsigbare. Jazzelementene som virket så friske har blitt gjentagende, ja, hele tonen virker nærmest resignert, og resultatet grenser opp til det stillestående. Det er som om de møter seg selv for hvert skritt de tar. Og strikken strekkes til det ytterste med dryge ”Alingual”. Borte er det tunge bassdrivet til Jeff Goddard og borte er mye av den dynamikken som gjorde Karate så unike i utgangspunktet.

Det var den mest negative kritikken, for det er selvsagt mye positivt her også – som forventet. Et poeng er at låtlengden er kortere, innstrammingen fungerer godt, og korter først og fremst ned Farinas soloer. Denne gangen finnes de beste øyeblikkene i de mest dempede låtene, særlig et nydelig spor som heter ”Water”. En av Karates roligste i karrieren. Chris Brokaw legger ekstra gitardybde på lange ”Concretes” og ”Cacophony”, men ellers går denne platen merkverdig stille i dørene. Låtene er knappe, soloene kortere og vokalen ikke så fast som tidligere. Pockets kan virke som grått kjøtt ved første smaksprøve, og selv om det ikke akkurat avdekkes store overraskelser over tid, så er det noe ved Karate som gjør at de har en lang holdbarhet. Gitarspillet til Farina er allerede nevnt, delikat som alltid, og trioens lette jazzpreg er bekvem lytting. Den som søker mer up-beat materiale får dessuten dekket behovet allerede på første spor, ”With Age”, som truer med å bli riktig så spretten, men som stykkes noe opp. Historien om lastebilsjåføren som frykter for jobben sin (”Tow Truck”) har noe av tidligere tiders trio-driv, men mest snert er det likevel i «‘The State I’m In’ AKA ‘Good Buy From Cobbs Creek Park'».

Jeg nevnte ovenfor den klassiske måten Farina kaster ut en strofe eller et ord på, som her ’…Pennsylvania’, og når han benytter dette for å markere overgangen til en knapp, konsis solo er det duket for øyeblikk av klassiske Karatespark, som er deres varemerke. Tekstene til Farina er da også noe for seg selv, han fletter personlige historier og nasjonale hendelser sammen på egenartet vis: ’I swear I can see Mumia straight from the mall…’, ’Nights used to be dangerous here/ but now the mornings have exceeded her deepest fears..’ eller ’Now I don’t want nothing from anyone’s God/ But from my country I want better than that…’

Hvis du ikke forventer at Karate har begått et musikalsk kvantesprang, og hvis snaue 40 minutter med mer av det samme er det som skal til for å tilfredsstille deg, ja så holder Pockets mål. Mer bekymringsverdig at det virker som Geoff Farina nærmest kjeder seg, både når han synger og spiller gitar. Det kan fort smitte over på den som lytter.

595 (Southern, 2007)
Denne platen er dedikert alle som hjalp til på veien i de årene Karate eksisterte (1993-2005). Som husvert for bandet ved et par anledninger kan jeg derfor holde den opp med litt ekstra stolthet. Men den går også ut til alle som har et forhold til Karate, et band som bør være dypt savnet.

Karate var blant disse utallige traverne. År etter år reiste de rundt på de samme små klubbene, lempet utstyr, sov på de samme gulvene og kjørte den samme skranglete vanen rundt på europeiske og amerikanske veier. De kan umulig ha tjent mange slantene, det var neppe overvettes behagelig å våkne opp med beina til Geoff Farina i ansiktet hver morgen, og det var neppe trangen til å klemme seg inn i en nedfryst bil i en fremmed by som lokket til gjentagelse. Likevel, de kom tilbake, gang etter gang. Av og til uinspirerte og irriterte, men også glimrende og uforglemmelige.

Karate var fra første dag noe helt for seg selv. De hørtes aldri ut som noen andre. Det var noe forfinet over denne trioen, noe henslengt og naturlig coolt. De to første platene viste mest tydelig røttene i østkystenes undergrunnsscene (Jones Very, Bullet LaVolta, Moving Targets). Men allerede fra første stund var det som om Karate var litt finere enn de andre i gata, mer delikate, hele tiden ment for større ting. Fra og med The Bed Is In The Ocean og framover frigjorde de seg mer, fant en egen stil og skapte nye rom med større plass for henslengt jazz, groovy motorikk og det distinkte gitarspillet som ramme. Med Farinas tilknappede og bestemte snakkesang var hele bildet komplett.

De var mer ujevne på scenen enn det studioplatene kunne tilsi. Karate nytes like godt på et skikkelig anlegg med en drink i hånda som stående i en skitten klubb. Men de kunne skinne på scenen også. Som i mai 2003, da de spilte i Leuven, Belgia. Det kunne vært Oslo, Antwerpen eller Rotterdam, men det var altså denne konserten, nummer 595 totalt, som de fikk tilsendt ved en senere anledning. Opptaket gjorde inntrykk, de mente det var ’on par with their best studio records’.

For de slapp seg litt mer løs på scenen, improviserte over studioversjonene og ga dem en røffere behandling, en mer ubehandlet finish. På denne konserten tar de for seg fra hele karrieren. Avslutningssporet er en 10 minutter lang utgave av ”Caffeine Or Me” fra debuten, som sammen med ”There Are Ghosts” er mest tro mot deres tidlige estetikk. Førstnevnte sklir i overkant ut i intet på slutten, men ellers er dette et stramt sett. Lyden er god, livefølelsen intakt. Dette er ingen best of-plate, men låtutvalget er representativt. Aller best er de på lange ”In Hundreds” og selvsagt ”Sever”. Jeg elsker det like mye hver gang når Farina bryter ut: ’Watch the traffic, you know it’s a friday’. Da er det litt som å vende tilbake til de samme mørke grottene der dette bandet tryllet ut fantastiske låter, gang etter gang.

Jeg synes Southern kunne gjort litt mer ut av en slik utgivelse. Ingen bilder, ingen bio, ikke noe ekstra av noe slag. Bare 50 snaue minutter musikk og et dårlig platecover. Det holder ikke. Karate hadde fortjent noe bedre. La oss spå at den tid kommer.
Bjørn Hammershaug

Reklamer