’The Decemberists’ var tilnavnet på en gruppe russiske revolusjonære offiserer som samlet seg etter Napoleonskrigene i 1815. Etter at Alexander I døde fikk de i 1825 med seg 3000 mann i et forsøk på å tvinge senatet til å stå mot Tsar Nikolai I. Det mislyktes, opprøret ble knust og lederne ble enten henrettet eller sendt til Sibir. De var påvirket av liberale tendenser i Tyskland og Frankrike, og ønsket sosiale endringer i hjemlandet. Selv om de ble slått tilbake under opptøyene i St. Petersburg, virket de i det minste som inspirasjon for den neste, store revolusjonen i Russland. Vår tids The Decemberists er kanskje ikke like vågale som aktivister, men navnevalget tyder vel på en viss politisk og historisk bevissthet.

Castaways And Cutouts (Hush/Kill Rock Stars, 2002)
’My name is Leslie Ann Levine
My mother birthed me down a dry ravine
My mother birthed me far too soon
Born at nine and dead at noon.

Slik åpner The Decemberists sin bemerkelsesverdige debut, en plate som kan sorteres på øverste hylle når det gjelder musikalsk spennvidde, melodisk teft og lyrisk overskudd.

The Decemberists holder hus i Portland, Oregon, men høres ut til å fortsatt befinne seg et sted midt i havet mellom Europa og USA, gyngende fornøyde og målløse i en skute med sola i nakken og behagelig bris i seilene. Lyden av trekkspill, pedal steel, kontrabass og Hammond bærer over vannet sammen med låtskriver Colin Meloys vennlige fortellerstemme, forenes som lette skyer på den klare himmelen før de drypper som sommerregn over oss lyttende landkrabber.

Det er som om disse melodiene har duppet i vannskorpa i årevis i påvente av å bli fisket opp. På sin lange vei mot kroken har de vært innom mange farvann fra sitt opprinnelige Russland, ned Seinen gjennom Paris, overlevd kriger på kontinentet og passert den engelske kanal under pop-eksplosjonen på 60-tallet, inntil de havnet i åpent hav. Når de dras opp i båten av Colin Meloy & co er de modne og klare til å fortæres. Mette og fornøyde triller så ordene ut av Colin Meloy, for selv om musikken er upåklagelig, så er det tekstene som virkelig bidrar til å skille The Decemberists ut av hopen. Små eventyr og fortellinger formelig renner ut av mannen, gjerne i ord og vendinger som ikke så ofte benyttes i rocktekster: ’I dreamt I was a soldier and I marched the streets of Birkenau and I recall the spring of the perfume that the air would bring to this indolent town’. Eller som han synger i ”The Legionnaire’s Lament”:

’I’m a legionnaire, camel in disrepair
hoping for Frigidaire to come passing by.
I am on reprieve, lacking my joie de vivre,
missing my gay paree in this desert dry.’

Ikke akkurat slik man forventer en yngre kar fra Missoula å uttrykke seg, i tillegg med hint av engelsk aksent. Men akkurat som Will Sheff i Okkervil River (hvis bandnavn også kan knyttes til St. Petersburg) klarer Meloy å spinne historier som klebrer seg fast. Det spørs vel om han har tilbragt noen timer på biblioteket i Portland, for som han sier det selv ved en anledning: ’I figured I had paid my debt to society by paying my overdue fines at the Multnomah County Library’.

Colin Meloy har etablert seg som en av de mest håpefulle låtsmedene i dag og det er bare å stemme i oppfordringen avslutningsvis: ’We’re calling all bed-wetters and ambulance chasers. Poor pick-pockets, bring ’em in. Come join the Youth and Beauty Brigad’”.

Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars, 2003)
The Decemberists fortsetter å dyrke en forgangen tid, oppsøke fremmede kontinenter, holde noble taler og lage fortryllende musikk. Innledningsvis på sitt andre album advarer de godlynte røverne:

’We set to sail on a packet full of spice, rum and tea-leaves
We’ve emptied out all the bars and the bowery hotels
Tell your daughters do not walk the streets alone tonight.’

De er på vei til det sørlige Australia hvor ’the natives are dark and nubile’, kanskje over fra England? Det forklarer i hvert fall noe av den britiske aksenten som preger bandet både i ord og tone. Colin Meloy minner om en britisk chap, en Dickens-karakter med glimt i øyet og skarp tunge. Fantasifull og veltalende – men med en mørk fortid som kaster skygger. Meloy skriver tekster som støtter seg på begge sider av havet, og nøler ikke med å invitere New York-forfatteren Myla Goldberg (ja, hun som skrev Bee Season) over på en kopp te i Flanderns slagmarker. Mannen har sikkert lest sin andel Patrick O’Brien og Dylan Thomas mer enn å oppleve alt selv, men fra hans penn strømmer det ut riktig så levende historier, om foreldreløse og sigøynere, om korporaler og geisha-piker, skitne skyttergraver og trett L.A-sosietet: ’O what a rush of ripe elan, languor on divans, dalliant and dainty.’

The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine). The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (”The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ”Shanty For The Arethusa”. Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel, Okkervil River og Crowded House.

Det fylles opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side. Nå er ikke dette et nytt trekk i seg selv, og det er litt drøyt å kalle The Decemberists for særlig nyskapende. Men musikerne evner både å fange og understreke Colin Meloys historier, og bidrar til at de hele tiden har et elegant, troverdig uttrykk. Meloys insisterende stemme kan bli i meste laget, så flere vokalgrep som på ”The Chimbley Sweep” hadde ikke vært å forakte.

The Decemberists følger opp sin seriøst sterke debut på solid, om enn ikke like overraskende vis. Et par anonyme spor lirer seg innimellom, men helhetsinntrykket er fortsatt at bandet – som fremdeles er i sin spede begynnelse – er av den senere tids triveligste bekjentskaper fra den amerikanske marinen.

5 Songs (Hush, 2004)
Med sine to første album i skipssekken har låtskriver/vokalist Colin Meloy etablert seg som en de mest originale stemmene innen nyere amerikansk rock. Men det er ikke mye ’hipt og moderne’ over dette bandet. Lik en eventyrer som har opplevd det mest utrolige på de syv hav ruller Meloy opp stadig nye røverhistorier om verdenskriger, legionærer, soldatlivet og poeter i et språk fylt av glemte ord og forlagte vendinger med en forkjærlighet for fortryllende popmelodier, omhyggelig påkledd med prangende gevanter.

Innspillingen er foretatt hjemme i Portland vinteren 2001 inneholder seks spor fra tiden før debuten. Det er ikke tallforvirring som ligger bak tittelen, men denne EP’en tidligere vært utgitt på lokale Hush, gjort mer tilgjengelig i en nydelig designet CD-utgave med et ekstra spor. Her holdes de mest eventyrlige trekkene i tømme, og hele den korte platen preges mest av vemodige melodier og en tilbakelent atmosfære som i ettertid peker fram mot senere oppblomstring. Den døsige brisen av et åpningsspor etterlater de fineste avtrykkene, og selv om ingen av låtene er særlig svake har vi nå en gang fått mye av det samme litt bredere penslet ved to senere anledninger.

Akustiske ”Oceanside” er en sjarmerende poplåt som umiddelbart skaper trang til å klappe takten og synge med, ”Shiny” traver i stødig rask takt med en pedal steel som kiler i nakken og et trekkspill som drar oss med til en småby i Frankrike. ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist” har mest til felles med Colin Meloys senere tekster, eksemplifisert med linjen: ’My Mother Was a Chinese Trapeze Artist in pre-war Paris, smuggling bombs for the underground. And she met my father at a fete in Aix-en-Provence’ mens søsteren blir plukket opp av en kommunist med drøm om å bli punkartist i South Carolina! Dette er Meloy på sitt mest utmalende, en låtskriver som går utenpå hjerte/smerte-indiepoesi. Kjærlighetssangen ”Angel, Won’t You Call Me” og oppstemte ”Apology Song” er de mest ordinære låtene spilt av et band som til og med får enkel pop til å høres ut som friske pust, mens deres neddempede melankoli ”(I Don’t Mind)” bærer søtladne dufter av håp i seg.

Picaresque (Kill Rock Stars, 2005)
Det noe overtydelig teatralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avleggse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler. Linjer som ’Among five score pachyderm, all canopied and passengere’d, sit the Duke and the Dutchess’s luscious young girls’ (fra åpningskuttet ”The Infanta”) er i hvert fall ikke hverdagskost blant popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Så er da The Decemberists ei heller ’your average cup of joe’. Nei, de har funnet sin plass – som tidligere nevnt – et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På ”We Both Go Down Together” er de såmenn allerede fremme: ’Here on the white cliffs of Dover, So high, you can’t see over, and while your head is spinning, hold tight, it’s just the beginning.’ For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende ”The Mariner’s Revenge Song”.

Men utkommet er ikke nødvendigvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pub-band med irsk blod, Oasis (”On The Bus Mall”) eller Belle & Sebastian (”Sporting Life”). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på et par låter. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på deres to første. Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen ”The Bagman’s Gambit”, som renner ut i et litt for langt strykeparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange ”The Mariner’s Revenge Song”, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten ”16 Military Wives”, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men ’the anchor person on TV’ som ’goes na na na na na na na…’ Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet ”The Infanta” til Meloy avslutter alene på ”Of Angels and Angels” er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til ’picaresquen’.

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende ”The Engine Driver” og ”From My Own True Love (Lost at Sea)” i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørefallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

The Crane Wife (Capitol, 2006)
Colin Meloy har sunget sine fargerike sjantys og fortalt absurde eventyr gjennom tre bejublede plater med marinegastene i The Decemberists. De har seilt på alle verdenshav siden 1700-tallet, gravd opp historier fra borgerkrigen og skyttergravene, berettet om svunnen romantikk og tragiske skjebner. For fjerde gang setter de seil mot nye eventyr, og igjen kommer de hjem til Portland med reisetasken full av og de røverfortellinger.

The Crane Wife tar utgangspunkt i et gammelt, velkjent japansk folkeeventyr om seilmakeren Osamu og hans elskede kvinne/trane Yukiko. Et forhold som ender katastrofalt, og som her brettes ut gjennom tre deler. Platen åpner pussig nok med den siste delen, som dermed legger grunnen for mang en sorgfull beretning der tap og savn er gjennomgående og med krig i en eller annen forstand som bakteppe. Meloy har skarp nok penn til å beherske en episk fortellerstil, selv om språket blir i overkant gammelmodig og karakterene noe teatralske.

For det har utvilsomt vært tekstene til den beleste Meloy som har løftet The Decemberists over gjengs stødig folkpop, som de stort sett har holdt et sted mellom Neutral Milk Hotel, The Go-Betweens og The Smiths. Mellom forventet britisk-inspirert balladeri (”Shankill Butchers”) og frydefull, fengende indiepop (”O Valencia!”, ”Summersong”) er det også gitt rom for enkelte låter som søker nytt musikalsk farvann: Blytunge ”When The War Came”, 12 minutter lange ”The Island” som bikker mer over mot 70-talls prog og funk-flørten (gisp!) i ”The Perfect Crime” stikker seg alle positivt ut. Sammen med det lange eposet fra Japan står The Crane Wife igjen som både smittende og smart, to helt sentrale karakteristika for en vellykket pop-plate.
Denne omtalen var opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 10. oktober 2006

Tarkio: Omnibus (Kill Rock Stars, 2006)
Collegedager
De fleste artister har noen spøkelser gjemt i skapet, gjerne fra tidlige, formative ungdomsår, preget av uferdige og ofte pubertale feilgrep. Colin Meloy har gjennom sitt virke som frontmann i The Decemberists meislet ut sin egen nisje med sin blanding av americana, britpop, shantys og ramsalte eventyr. I årene før The Decemberists frontet han collegebandet Tarkio, og det er en komplettering av deres utgivelser/låter som med Omnibus samles over 2 CD’er.

Meloy har ingen grunn til å skjemmes over de tingene han gjorde i årene 1996-1999, mens han fullførte studiene ved universitetet i Missoula, Montana. Siden bandets to utgivelser med små opplagstall i takt med The Decemberists popularitet har spredt seg rundt på diverse nedlastningssider, var det vel like greit å samle sammen støvete opptak og få gitt de ut på skikkelig vis. 27 låter utgjør selvsagt ingen ren hitparade, og det er like greit å nevne først som sist at Omnibus i første rekke henvender seg til mer enn gjennomsnittlige Decemberists-fans (og dem er det jo en del av). Utvalget er hentet fra I Guess I Was Hoping For Something More (1000 eks., 1998) og egenutgitte Sea Songs For Landlocked (200 eks., 1999). I tillegg er det med noen livespor, blant annet en cover av Squeeze’ “Goodbye Girl”, demoer og uutgitte låter. Det ligger vel ikke så mye igjen i skuffene etter dette vil jeg tro.

Det som er umiddelbart slående med låtkvaliteten er Meloys tidlig fremtredende episke fortellerkunst og ikke minst hans forkjærlighet for britisk-lydende pop satt inn i en amerikansk kontekst. Dermed kan Tarkio høres som en krysning av REM og The Smiths på sitt beste, og som en million andre collegeband på sitt jevne. Hensatt i forblåste Missoula er det ikke vanskelig å definere Meloy som en av skolens nerder, en smart, potrøykende romantiker med stor bok- og platesamling – dere kjenner alle typen. Et annet særtrekk ved Tarkio kontra The Decemberists er den mer tradisjonelle framføringen, i hovedsak som standard indiepop-kvartett, til forskjell fra den senere mer storslagne og varierte orkesterpop-stilen. Det bidrar ytterligere til å alminneliggjøre Tarkio (hvis treige navn er hentet fra en exit på hovedveien til Missoula). Ganske utstrakt bruk av banjo bidrar til å underbygge en mild countrystemning på de fleste låtene.

Hadde ikke Tarkio hatt pekere mot større ting senere, la oss si at dette hadde vært hele Colin Meloys musikalske arv, så ville nok platen gått mer ubemerket hen. På den annen side, da hadde de også sluppet å bli så farget av senere prestasjoner. For det er slett ikke søppel vi serveres her. Mange av låtene er regelrett flotte poplåter, enkelte er tatt videre senere (nydelige ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist”), mens åpningssporet ”Keeping Me Awake” kan stå som representant for Meloys naturtalent for enkle, vakre folkmelodier, her som The Waterboys er på fiskemanns-blues sammen med The Go-Betweens. ”Carolina Avenue” runget sikkert på mange av de tettpakkede, røykfylte, vindunstende rommene på dorm, slentrende arm-i-arm poplykke på tre minutter. Sammen med bittersøte tragedier som ”Save Yourself”, min personlige favoritt, så står CD1 frem som den beste. Den ble da også spilt inn i studio sammen med tekniker Kevin Suggs (The Walkabouts, Shins), og viser mest tydelig de direkte trådene til tidlig Decemberists (Castaways & Cutouts).

Colin Meloy skriver i heftet: ’As for the songs: feh. I like them pretty well. Some I like a lot, while some of them tend to belie the age of their author at the time of writing’. Vi er dermed på linje, Colin & jeg. Hadde jeg vært i tidlig i tyveårene og student i Missoula ville sikkert Tarkio vært de store heltene, glemt året etter vi mottok eksamenspapirene.

Honnør til Kill Rock Stars for et skikkelig innleggshefte med mye info, følgetekster og bilder. De har sørget for en skikkelig dokumentasjon av et band som vel ikke vil bli regnet som en av de viktigste innen amerikansk indie på slutten av 90-tallet.

Bjørn Hammershaug