groove.no

American Wilderness: Homeland Hymns & Acid Evangelism

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


We need the tonic of wildness. At the same time that we are earnest to explore and learn all things, we require that all things be mysterious and unexplorable, that land and sea be indefinitely wild, unsurveyed and unfathomed by us because unfathomable. We can never have enough of nature.
Henry David Thoreau

Daniel Johnston: The Early Recordings Volume I (Dualtone, 2003)
Daniel Johnston kom til verden i 1961, til en strengt kristen familie som snart flyttet fra Sacramento til West Virgina. Sønnen fant seg ikke særlig vel til rette der, og tilbragte mye og stadig mer av tiden i familiens kjeller. Her begynte den unge aspirerende kunstneren å skrive og spille, særlig inspirert av The Beatles hadde han en drøm om å bli popstjerne (han begynte å spille inn eget stoff da han skuffet fant ut at han ikke kunne synge). Han blir nok heller aldri noen ’stjerne’ for de fleste, men Johnston har opparbeidet seg solid kred blant sentrale artister innen den mer alternative scenen og nyter stor respekt blant både artister og et voksende publikum. Han har samarbeidet med størrelser som Jad Fair, Sparklehorse og Okkervil River, mens fans som Built to Spill og Yo La Tengo tidligere har tolket hans låter.

To kassetter ble spilt inn og gitt ut i årene før han flyttet til Austin, titulert Songs Of Pain og More Songs Of Pain. Grunnlaget for Johnstons merksnodige karriere begynner altså her, med dette materialet fra 1981-1983, som nå er tilgjengelig på CD. Lydkvaliteten er som man kan vente av 20 år gamle kassettopptak, men all støyen, utydelige feltopptak og båndsnurr forsterker bare varmen i sangene hans. Johnston har en boblende, kvekkende stemme som tærer på tålmodigheten til tider, og hans hamrende saloon-piano kan også bli over the top. Det gjelder særlig More Songs Of Pain (med noe masete låter som ”You Put My Love Out The Door”, ”Follow That Dream”). Men det er ikke nødvendig å høre på begge platene sammenhengende, og uansett hersker det ingen tvil om at mannen tidlig fant en egen stil med et godt utviklet øre for klassiske popviser, ja riktig så fengende til tider (”Joy Without Pleasures”, ”Wicked World”). Styrken ligger likevel i hans ærlige og åpne tekster. Med en naivistisk uskyld beretter Daniel uten blygsel om den fryktelige skuffelsen han følte da den store kjærligheten ikke viste interesse og heller stakk av med en begravelsesagent (a capella-låten ”My Baby Cares For The Dead”), skravler om lokale potheads (’you say that you are happy and that you like stormy weather, I think that you’re just dumb and you don’t know any better’) eller hilser hjemstedet i ”Wild West Virgina” (’well I don’t like John Denver, but I always come back to those rolling hills’).

Alle låtene er Johnstons egne, med unntak av en sår utgave av Beatles’ ”I Will” og en skakk versjon av Bacharach/David sin ”You’ll Never Get To Heaven”, og de oser av et ungdommelig overskudd som fortsatt får opptakene til å leve. Når man hører på Daniel Johnstons gamle låter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at artister som Sparklehorse, The Microphones, Sentridoh og Devendra Banhart også har gjort det samme. Han er en innflytelsesrik artist, og disse platene viser hvorfor. The Early Recordings Volume 1 er heldigvis påkostet et strøkent cover med mange av Johnstons egne tegninger, en lengre artikkel av Louis Black (fra The Austin Chronicle) og en kort hilsen fra Butthole Surfer Paul Leary. Han setter de rette ordene på Daniels musikk når han skriver: ’I thought my band was way out there, but Daniel Johnston was way out there’. Det blir ofte gjort et poeng av Johnstons mentale problemer, om hvordan han begynte å miste grepet for alvor etter å ha droppet syre (visstnok på en Butthole-konsert) og at han fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Disse opptakene minner om hvor fokus bør være. Daniel Johnston er først og fremst er en høyst original låtskriver/vokalist og en fantasifull og ærlig tekstforfatter. I en tid der Idol-stjerner og annet rask kaller seg artister er det på sunt å bli minnet om at det finnes de som vrenger sjelen sin når de synger. Velkommen til Daniel Johnstons verden.

Butthole Surfers: Humpty Dumpty LSD (Latino Buggerweil, 2002)
Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason To Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Herlige låter som ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave” og ”Hey” fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert mentalt ustabilt dansegulv. Jeg er vel ikke akkurat alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway To Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane’s Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte den slags. Nedturen startet med Pioughd (1991), deres første på et større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemme innspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (”Just A Boy”, ”I Hate My Job”, begge fra 1982 og ”Concubine Solo”, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta ”Night Of The Day” (1983) fram mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (”Perry Intro”, ”Hetero Skeleton”), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller ”I Love You Peggy” og ”Eindhoven Chicken Masque” fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter. Blant høydepunktene finner vi også ”Day Of The Living Dead” (1987), som er en tidlig utgave av ”Jimi” fra Hairway To Steven (den med jenta som engstelig roper ’oh daddy, daddy’) og ”One Hundred Million People Dead” fra samme år. Fra ’87 er det også tatt med to hjemmeinnspillinger kalt ”Space I” og ”Space II”, som eksempel på snåle og vridde instrumentale låter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange ”All Day” har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon. Mange husker sikkert deres ”Earthquake” på hyllestskiva til Roky Erickson (apropos gærne texanere). Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er ”Ghandi” (1992) og ”Dadgad” (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: ’Satan, Satan, Satan!’ Ya bet.

Animal Collective: Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished/Danse Manatee (Fat Cat, 2004)
Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes The Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. I forbindelse med denne var tiden dermed moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var Animal Collective bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Dette er den mest konvensjonelle av de to når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle ’ordinær pop’. Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidvis vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangslungent oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (”La Rapet”) til 12 minutter lange ”Alvin Row”, og platen preges i sin helhet av en ’alt går’-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. ”April And The Phantom” kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava sammen med David Bowie, mens de på ”Alvin Row” går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i mer luftig lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. ”Meet The Light Child” med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr Del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring – men det er det jo også noen som foretrekker.

Dette er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør trekkes fram, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

The No-Neck Blues Band: Qvaris (5 Rue Christine, 2005)
Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i nær framtid, eksemplifisert med kun én låt, så kan ”The Doon” tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo. No-Neck Blues Band, det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og ”The Caterpillar Heart” er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i ”Boreal Gluts”, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er ”Dark Equus”, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en framtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange ”Lugnagall”, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning – hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfulle kollektivet av en 7-8 individer er ingen noviser i gamet. Drøyt ti år ut i karrieren framstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks And Stones…, deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Dark Meat: Universal Indians (Cloud, 2006)
Dark Meat er en sterk gumbo sammensatt av Neil Young/Crazy Horse, Stooges og Albert Ayler, krydret med saftige Memphis-blåsere, en klype country og soul og tilsatt en solid porsjon sørstatsrock. Umulig? Neida, ikke for denne gjengen. Det som i utgangspunktet er en kvartett med svoveldryppende vokalist Jim McHugh (tenk Mick Jagger, Captain Beefheart) i front, har est ut til en gedigen hjord med base i Athens, Georgia. Av de 20+ medvirkende kjennes navn fra blant annet blomsterkollektivet Elephant 6 og Summer Hymns. Men det er ikke psych-popen som først og fremst dyrkes her. Med et 7 minutter langt frihetsrite åpnes portene til en ganske så bemerkelsesverdig plate, der særlig den kraftfulle horn-seksjonen spiller en sentral rolle, og bidrar til bandets egenart. Alle spiller samtidig, som det må briste eller bære, og med voldsom iver og energi. Tidvis renner det litt over i heseblesende kakofoni, men den glorete gjengen har likefullt endt opp med en smittende musikkfest der tuba og ølbokser(!) spiller en like viktig rolle for sluttresultatet.

Universal Indians blir aldri forutsigbar; her kan fordrukken country gjerne møte håndspåleggende gospel dypt nede i en grøfterenne, mens didgeridoo og hillbilly-fele overkjøres av et hoiende brassband på vei til Mardi Gras. På den avsluttende låten, mulig kandidat til årets tittel med ”There Is A Retard On Acid Holding A Hammer To Your Brain” messes den gjentagende linjen: ’It’s your life and you hate it, but it’s your life just the same’ mens Babels tårn blåses i tusen knas – og med det oppsummeres egentlig hele Universal Indians ganske presist.

Psychic Ills: Mirror Eye (The Social Registry, 2009)
Respekt til et band som åpner en skive med en ti minutter lang syretripp med eim av persiske tepper og røkelse. Det setter stemningen for de tre kvarterene som utgjør New York-bandets andre plate. Mirror Eye er i sin helhet hallusinerende, røykbelagt og mystisk. Her er mye ’inner space’, indisk åndelighet, spaca jammer og slikt, men med et rytmisk, medrivende groove som bidrar til en kontinuerlig rugging under lytting.

’The more it succeeds, the more it fails’ står det skrevet inne i omslaget. Det er et sitat av Alan W. Watts, som var en kjent britisk filosof i forrige århundre. Watts var dypt interessert i østlige religioner og asiatisk filosofi, som han gjorde tilgjengelig for et vestlig publikum. Han var også interessert i ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. I en av sine titalls bøker om psykedeliske droger, The Joyous Comology, leverte han blant annet det praktfulle sitatet, som kanskje like gjerne kunne vært brukt her: ’When you get the message, hang up the phone’.

Psychic Ills ’gets the message’, tror jeg, men Mirror Eye er beviset på at de ikke har hengt på røret. Tvert imot, de legger det av og setter på høyttaler slik at vi kan del i deres psykedeliske reise. Den nevnte innledende ”Mantis” er med sin ragakraut særlig egnet til selvhypnose, noe bandet ikke vender tilbake til før på jevnlange ”I Take You As My Wife Again”. Her møter Kraftwerksk disiplin og løselig jamming, minimal techno og shoegaze. Det er særlig disse to sporene – som altså utgjør over 20 minutter av platen – som er de virkelige øyelukkerne. Se også opp for gyngende ”Fingernail Tea”, platens mest umiddelbare og ganske så ’streit’ (hvis man synes Hair & Skin Trading Co. og Spacemen 3 er det). Mellomsporene er både noe uforløste (”The Way Of”) og mer som stemningsskapende bindeledd å regne.

Mirror Eye er vel ikke direkte sunn musikk, ei heller spesielt nyskapende, men for en kveld i sofamodus så er den et perfekt tonefølge. Etterpå kan du åpne øynene og gå til drømmeland.

Wooden Wand: Harem Of The Sundrum & The Witness Fig (Soft Abuse, 2005)
James Toth driver til daglig sitt avantfolk-ensemble Wooden Wand And The Vanishing Voice. De har i mange år og med en lang rekke utgivelser beveget seg i skogens ytterkanter. Når Wooden Wand himself skal debutere som soloartist er det dermed noe overraskende at det skjer i en mer konvensjonell form. Harem Of The Sundrum & The Witness Fig er mindre snål enn tittelen antyder. Dette er en plate som rusler godmodig mellom stier Will Oldham tråkket som Palace Brothers, Beck på sitt mest innadvendte, og med milde hint av Devendra Banhart sin mer psykedeliske verseform. Etter sigende ble den til mens Toth var i Los Angeles, og søkte lyden av det han kaller ’the other California sound’. Med David Crosby, John Phillips og Gene Clark i bakhodet vandret han åsene i Hollywood og langs strendene for å søke åndelig inspirasjon. Selv om han ikke tangerer de gamle mestre, så har han endt opp med noe som står godt på egne bein. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg James Toth sittende på stranda med gitaren på fanget, plukke fram melodier som flyter inn fra Stillehavet en sen sommerkveld. Det er noe mildt og vennlig over denne platen, den bærer en sedat stemning som passer godt til kvelder med lite annet gjøre enn å sitte rolig og telle ildfluer og passe på stjernene. Dette er i hovedsak en helt akustisk affære, kun elektrifisert av en gitar og med selskap av noen som korer litt enkelte steder. Lyden er like sprukken som Toths vokal, og angir også et velvillig forhold til 30- og 40-tallets fjellsangere og blueshelter fra sør. Toth søker og lykkes med sitt ’tidløse’ uttrykk, men har i gleden over å ha funnet ’the other sound’ glemt å skrive låter som står seg helt til solen står opp og det er på tide å legge seg.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: L’un Marquer Contre La Moissonneuse (Three Lobed, 2005)
James Toth har bakgrunn fra Golden Calves, som blant annet ga ut en plate sammen med Sonic Youths Thurston Moore i 1999. Som Wooden Wand And The Vanishing Voice fortsetter han sin musikalske reise inn i psykedelisk improvisasjon. I tråd med mange av dagens åndelige frifolk-navn virker også de å være mer som et løst oppbygd kollektiv av diverse skapninger, de har en bråte (seriøst, en bråte!) CD-R, vinylsingler og kassetter bak seg og hengir seg til en stil som slett ikke kan genrefestes til noen konkret retning. Men Wooden Wand tilhører den fjernere delen av skogsgalaksene, en slags form for avantgarde americana, og etter oppstarten i Brooklyn har de passende nok funnet hjem et eller annet sted i Tennessee.

L’un Marquer Contre La Moissonneuse er en proper CD, gitt ut av Three Lobed (som har utgivelser av blant andre Tarentel, Rachel’s, Six Organs Of Admittance og Bardo Pond på samvittigheten). Den består av fire spor, der ”Bloated Moray Elk” (25 minutter) og ”White Fungus Bird’s Nest And A Moon Pie” (15 min.) utgjør hovedstammen. Stikkord: Rare lyder, dvelende droner og jambaserte ragas; ’countrified acid evangelism and wordless rural ritual’ som plateselskapet Volcanic Tongue så treffende har beskrevet dem.

Åpningen ”White Fungus Bird’s Nest” bringer oss umiddelbart til et bortgjemt, eventyraktig landskap. Litt som Boxhead Ensembles ishavsknirkende ambiens, bare at her møter vi lyden av stubber og morkne trær, vindsus og glemte skogsriter. Noen slurper fra en kilde. Et stort dyr brunster i brynet. Instrumentene stemmes mens de spilles og en generell følelse av frihet, både musikalsk, mentalt og sjelelig blir nærmest påtrengende. Men som så ofte, fra det som i utgangspunktet virker usammenhengende og meningsløst, bygges det opp og sammen, både i intensitet og fasthet. ”White Fungus” blir både tiltrekkende og suggererende ettersom formen setter seg blant de involverte. Et brudd etter 10 minutter frigjør rytmen, og de siste minuttene er bare rent ut skumle.

”Bloated Moray Elk” er den lengste delen. Den åpner prøvende med gnikkende buer, tåkelyder, skraping med noe kjeler og spann, og noe tilfeldig spinkel gitarplukking. Etter en ti minutters tid klarner det opp, der gitarene trer frem fra skyggen med tydeligere melodilinje. Noen pinner og kvister skaper en form for rytmisk ballast, gir det hele et visst fundament, og sammen akselerer skogsmennene både i volum og intensitet. Rytmen øker i takt med de skarpere og tettere gitarklangene, en messende vokal sneier forbi, men opp til et visst punkt stopper det litt opp. De tar ikke låten opp til et høyere, ekstatisk nivå, slik for eksempel Sunburned Hand Of The Man kunne funnet på det, de har havnet inn i sin egen trance.

Ved siden av disse to omfattende stykkene med improvisert weirdness, dukker lille ”Counterfeit Kingdom” opp. Det er en tilnærmet ordinær lo-fi låt, som noe Lou Barlow eller Mt. Eerie kunne stelt i stand under kummerlige forhold. Pent, men drøyt skeivt. Halvannet minutt lange ”Windflower” tar oss med ut av skogen og opp i verden igjen i form av en slags naiv a capella do-re-mi. Det er en merkelig avslutning på en plate som langt fra kan kalles konvensjonell. Likevel, under de rette omstendigheter vil jeg tro at hvem som helst kan finne på å tilbe L’un Marquer Contre La Moissonneuse som veien inn i det hellige. Vel. Ikke hvem som helst.

Festival: Come, Arrow, Come (Language Of Stone, 2008)
Festival er søstrene Powell (Alexis og Lindsay). De holder til Brooklyn, men i likhet med så mange medsøstre og -brødre av i dag, er deres uttrykk fundert lengre ut på landet og lengre tilbake i tid. Med debuten Come, Arrow, Come utgitt på Espers-relaterte Language Of Stone er det heller ikke unaturlig å sy tråder fra moderne amerikansk folk-psykedelia til britisk hedenfolk. The Powells er likevel mer enn en forenklet og minimert utgave av Espers, selv om et kutt som ”Return” hadde hørt fint hjemme et sted mellom deres to plater. De spenner videre enn som så, og noe av det viktigste å legge merke til er duoens fabelaktige vokalharmonier som de spinner mye av sitt uttrykk på, faktisk ikke helt ulikt naboene i Grizzly Bear eller de mer framfuse Animal Collective på andre siden av gata. Med sine liflige kildevannsrøster som bærende element blir det myke helhetsinntrykket bevart hele veien. Lett dandert akustisk instrumentering og finornamentert låtskriving besørger en plate som favner vidt og berører mildt.

Det er ikke vanskelig å bli mo i knærne av old-timer bedhussangen ”Fair And True”, som åpner porten til en plate med mange bærende kvaliteter av rituell mosefolk, wicca-tro, akustisk skjønnhet og hellig allsang. I løpet av 28 minutter og 10 korte låter får Festival i første rekke presentert seg. De legger ut åte til seg selv i mange retninger, og det blir ikke minst spennende å se hvor de beveger seg etter denne fristende smakebiten.

Forest Fire: Survival (Catbird, 2008)
’I’m living for what’s on my mind’ gnager Mark Thresher småsurt et sted på Survival, som et annet avkom av Will Oldham. Påfølgende låt er et sveip innom kjelleren til Velvet Underground, raskt avløst av noe yndig pastoral urbanfolk. Åpningen høres ut som et kollektiv av overvintrede sen-hippies som akkurat har våknet i glenna hvor de har tilbragt de siste månedene, som griper instrumentene foran frokosten og lar også denne dagen gli hen i allsang og gruppekos.

Det bør dermed være ganske klart at Forest Fire rir på flere hester, men de beveger seg aldri langt fra regnbueranchen (platen er innspilt i Oregon, omslaget viser soverom/studio hjemme i Brooklyn). ’Homeland hymns’ kaller visst kvartetten selv det de holder på med, og det er en helt høvelig betegnelse. Deres sparsommelig arrangerte og sårbare folk-psykedelia bør vekke interesse hos dere som holder band som Castanets og Skygreen Leopards høyt. Selv om jeg ikke blir heeelt fra meg av begeistring for Survival, til det er den litt for sprikende og ujevn, treffer de en nervestreng på flere av låtene. Sjekk særlig ”Fortune Teller”, som med litt mer ork kunne utviklet seg til en liten schlager. At de har brukt 8 måneder på å fullføre Survival sier vel mest noe om arbeidstempoet til bandet, men Forest Fire føyer seg inn i rekken av lovende villmarksband fra storbyen.

Ill Lit: WACMusic (Badman, 2002)
’She stepped out of a doorway on 86th Street
startling me badly, and softly spoke
a word that might have been my name –
a pretty fourteen-year-old maybe, in black denim’

Slik starter diktet ”Encounter 3 A.M.” av den prisbelønte poeten Franz Wright, hentet fra samlingen Ill Lit. Wright er en moderne realist som gjerne knyttes til temaer som paranoia og isolasjon i en mørk verden. Boken kan hermed anbefales som lesning mens man har bandet av samme navn på anlegget. Ill Lit, bandet, er i første rekke Daniel Ahearn og Melanie Moser, i tillegg er en rekke etternavn kreditert som bidragsytere. Mest kjent er vel produsent Dylan Magierek; han styrer Badman Recordings og har tidligere jobbet med blant andre Erlend Øye, Mark Kozelek og Paula Frazer.

Selv om Ill Lit berører noe av den samme tematikken som Franz Wright, så aner jeg ikke om de kjenner til boken, jeg vet faktisk ikke stort mer om dem enn at de er to Brooklyn-baserte artister som nå bor i Los Angeles. Det har da heller ikke så stor betydning, det er som alltid musikken som teller. WACMusic that is, som ser ut til å stå for We Are Country Music. Det er det også til en viss grad, men langt unna den som kommer fra Nashville.

Ill Lit tar sine akustiske folkeviser inn i en toybox bestående av rytmer, radiosignaler, feltopptak, skurr og støy og blippblopplyder. Her inne klipper og limer de alt sammen på nytt med en barnslig iver, og når de kommer ut så har de med seg en småskev, sammenlappet samling låter som så vidt står oppreist på egen hånd. Skjørt og hjemmelaget makkverk vil sikkert puristene le hånlig – vakkert, ektefølt og naturlig sier vi som også gjerne nyter vår dose Grandaddy, My Morning Jacket og Sparklehorse i ny og ne. Deres største sjarmoffensiv mot countryfolket finner vi i den delte vokalen mellom Ahearn og Moser, de to skaper en harmonisk og stødig motvekt til lydteppet som flakser rundtforbi. På ”Here’s To Rescue” (der en spilledåse med ”New York, New York” pludrer og klunker i bakgrunnen) og ”Options” (med en finte til ”Over The Rainbow”) lykkes de til fulle å mikse tradisjonell låtskriving med fikse innfall, og dermed skape sin egen form for WACMusic. De er ikke fullt så umiddelbare som nevnte Grandaddy eller Sparklehorse, men bevares, dette er ikke bare et originalt forsøk på å smelte sammen electronica og lofi-folk/country, det er en høyst vellykket plate som ikke bare står av seg selv, men som også vokser etterhvert som man blir kjent med den.

Når tonene av skjønne ”I Would Be True” svinner hen så kan man fullføre ”Encounter 3 A.M.”, bla om til neste dikt og starte platen på ny:

’But finally I did
what lots of normal men would do,
given the chance.
I started walking, fast, and turned my back on her.’

Lights: s/t (Language Of Stone, 2008)
Etiketten til Espers’ Greg Weeks fortsetter å spre om seg med fin folk-relatert musikk. De omtaler seg selv som ’an artist-centric label that champions organic musicanship and the human element’. Denne gangen følges credoet med Brooklyn-baserte Lights. Tre damer og en herremann utgjør denne kvartetten, som egentlig ikke beveger seg så veldig langt fra det Espers presenterte på sin første plate. Vi snakker om flerstemte vokalharmonier fra de kvinnelige sirenene og lettere psykedelisk folk med relativt enkle virkemidler. Spesielt vokalen må fremheves her som særlig flott, der de vever seg inn og ut av hverandre i frilynt harmoni. Kombinasjonen av imøtekommende fraseringer og mørkere skogsmystikk er ikke å forakte, og Lights formidler dette på troverdig og lyttervennlig vis.

Det hadde faktisk vært spennende å høre dette bandet i en enda mer distingvert setting enn den noe hengslete stilen som de legger opp til her med gitarfuzz og minimalistisk backing, men musikken stjeler i hvert fall ikke fokus vekk fra stemmene. Lights er ikke akkurat ’farlige’ eller spesielt krevende å høre på, men desto mer behagelig å synke hen i. Sjekk særlig åpningssporet ”At Midnight”, ”Branches Low” og ikke minst hypnotiske ”Sing It O-O-O” for eksempel på utsøkt arbeid med å etablere et slags paradis i det grønne – tre låter som kan gi fred i de mest forstyrrede sinn. Blir disse tonene litt for bløte vil kanskje ”Break, Run, Fly” og ”For You” verdsettes høyere, der de beveger seg fra det rolige skogholtet og med åpne øyne mot den brennende Wicker Man-kjempen ute ved havgapet.

Soft Circle: Full Bloom (Eastern Developments, 2007)
Den unge studenten Hisham Akira Bharoocha ble raskt knyttet til det rike musikkmiljøet i Providence, Rhode Island. Han dannet Lightning Bolt sammen med Brian Gibson, men byttet raskt beite til eksperimentelle Black Dice. Etter at han flyttet til Brooklyn har han markert seg også der, blant annet i Among Natives, og nå med soloprosjektet Soft Circle. På Full Bloom trakterer Bharoocha det meste av instrumenter selv, eneste medhjelpere er teknikerne Chris Coady (TV On The Radio) og Griffin Rodriguez (Lichens). Utgiver er for øvrig Eastern Developments, den spennende etiketten som nylig ble stiftet av blant andre G. Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savales). Den er verd å følge med på.

Full Bloom ligger et stykke unna Bharoochas mest støyende fortid, til fordel for et organisk, nesten meditativt uttrykk. Låtene er preget av en slags åndelig oppvåkning, fylt av messende, monoton vokalchanting og tribal, sirkulær perkusjon. Låttitlene gir klare hint om fokuset: ”Moon Oar Sunrise”, ”Stones And Trees”, ”Sundazed”, ”Earthed”. Jepp, vi skal ut av byen igjen.

Soft Circle skaper myke underlag, teppekledd med lagvise lydteksturer som til sammen blir musikk velegnet å strekke armene i været og langsomt våkne til, mens sola kiler i øyekroken og gresset tørker av seg morgendugget. Kanskje er det Bharoochas japanske bakgrunn som spiller inn både i de zen-lignende passasjene, så vel som de klart østlig påvirkede rytmene. Etter hvert trekker disse over mot en form for teknobeats, noe som gir en mer oppstemt, ja, nesten dansbar virkning. Organisk ambient og grønn tekno? Fint blir det uansett på en plate som vaker smaløyd mellom syre, sommer og sjelefred.

Blir man litt daff av all klostermessingen og fuglesangen innledningsvis, så er det greit å vite at i de relativt lange sporene skjuler seg stort sett en klar progresjon, og fraværet av et klart uttalt budskap kommer til gjengjeld frem i form av Full Blooms sterke indre glød.

Metallic Falcons: Desert Doughnuts (Voodoo Eros, 2006)
De to medlemmene som ifører seg heldekkende ansiktsmasker kaller seg Metallic Falcons og gir ut debutplaten sin på den merkede dato 6.6.6. Men det er altså ikke et satanisk metallband vi har med å gjøre, langt derifra. Falcons er de to damene Sierra Casady (kjent fra søskenduoen CocoRosie) og Matteah Baim (en av grunnleggerne av labelen VoodooEros). De er basert i New York, tilhører avantfolk-sirkelen der borte – den løst samlende kretsen som inkluderer blant andre Devendra Banhart, Antony, Jana Hunter og Tarantula A.D – og hey, alle bidrar på Desert Doughnuts i en eller annen form. Mest markant er Antonys flotte vokalbidrag på lange ”Nighttime And Morning”.

I likhet med CocoRosie preges Metallic Falcons av gulnede noteark, støvete instrumenter og spindelvev-draperte melodier fra drømmeland. Det er noe svevende og lite håndfast over hele platen, musikken kommer i tilfeldige formasjoner ut fra tåkeheimen, flyter inn og ut av fokus. Casady/Baim broderer både yndig vakre og mystisk mørke bilder bak hettene sine, av og til som Diamanda Galas i tospann med Sigur Ros, andre steder som et mareritt fra krypten med Jarboe på vokal der harde metalliske gitarer riper deg til blods, eller slik de beskriver seg platen med egne ord: ’Samples from Nico’s last trip to Disneyland, pagan songs welcoming the solstice, small hearts waiting for the morning, and a tender electric fire fanned to a smolder by the fevered longing of teenagers’.

Like klok, montro? Vel, innholdet lar seg ikke beskrive på 1-2-3, kall det gjerne soft metal eller gotisk folk, det er like mye den mystiske stemningen som ligger over Desert Doughnuts, mer enn de enkelte låtene, som gir en ganske egenartet lytteropplevelse. Inspirert av vandringer i ørkenen i New Mexico, bragt tilbake til Brooklyn er denne platen langt mørkere enn CocoRosies mer pludrende, naivistiske badekar-fantasier. At Baim og Casady kler seg i helsort og helhvitt er vel heller ikke tilfeldig, og låttitler som ”Nighttime And Morning” og ”Snakes And Tea” spiller på noe av den samme symbolbruken – kreftene mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Du kan bli forledet til å la deg vugge i søvn av duoens forlokkende skjønnhet, men du bør ikke undervurdere disse to damenes hensikter. Om ikke direkte ondskapsfulle, de er kapable til å skape mange rare bilder inne i hodet ditt. Og det er altså ment som et kompliment.

Nymph: s/t (The Social Registry, 2010)
Noen utgivelser blir pakket inn med referanser i en størrelsesorden og et omfang det er vanskelig å leve opp til. Til foreliggende plate ramser utgiver opp 13th Floor Elevators, Coltrane, Can, Sun Ra, Black Flag, Steve Reich, This Heat… kort sagt noen av de kuleste artistene på moder jord, for å beskrive dette bandets usedvanlig omfattende musikalske uttrykk. Referansene illustrerer om ikke annet noe av det åpne og utforskende uttrykket som skjuler seg bak navnet Nymph. Dette er en Brooklyn-basert gjeng bestående av folk fra blant annet Coyote og Dark Meat, og deres først innspilling er overvåket av Jason Meagher (No-Neck Blues Band). Vi befinner oss temmelig nær Ground Zero i indierockens kultsfære. Også musikalsk er dette temmelig avantgarde stoff.

Åpningen ”Il Yo” er 10 minutter der den heftige dynamikken mellom bandleder Matty McDermott (tenk Beefheart, US Maple, Deerhoof) og den uortodokse, elsk/hat ekspressive vokalbruken til Eri Shoji (hyl, skrik, rop), bundet sammen av en riktig så intens rytmeseksjon, fungerer som et løst rammeverk. Fra en noe tung start-stopp åpning vokser ”Il Yo” sammen til en skikkelig medrivende tribal seanse som gjør den vel verd å følge helt ut. Noe av den samme intensiteten legger de til grunn på 20 minutter lange ”Namu”, som avslutter platen, med noen riktig så heftige gitarstrekk fra McDermott. Mer et langt parti der det skjer veldig mye enn en lang låt, ”Namu” tøyer uansett tålmodigheten noe. Mellom disse slagene viser Nymph flere sider fra sitt register. Jeg har vel så mye sansen når de demper seg en smule, drar opp klarinetten, og hengir seg til en mer frijazza tilnærming i sine improvisasjoner (”Reeds Of Osirion”) eller drar seg mot fjerne fjerne østen i akustiske ”Bird Song”. Hvis denne skiva sier noe om hvordan Nymph låter live, vil jeg anta vi har å gjøre med et band som kommer ytterligere til sin rett i et trangt, varmt konsertlokale.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Neil Young: Rearview Mirror

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I can be like
a fire in the night
Always warm
and giving off light
But there comes a time
when I shine too bright
Oh, I’m just a fire in the night
(”Will To Love”)

American Stars n’ Bars (Reprise, 1977)
Countryrock-platen American Stars ‘n’ Bars er en ofte undervurdert utgivelse i Neil Youngs kanon. Nå som den endelig er tilgjengelig på CD avdekker den seg da som noe rotete og ujevn. Men man må ikke glemme at her er noen låter som står igjen blant Youngs aller fineste: Både klassikeren ”Like A Hurricane” og ”Will To Love”, blant mine all-time Young favoritter, hever plata betraktelig.

American Stars ‘n’ Bars solgte ikke allverden i USA (trippel-samleren Decade ble til gjengjeld sendt ut på markedet noe senere og solgte bøtter og spann), men den gikk inn på listene i Storbritannia på 12. plass. Akkurat som Tonight’s The Night ble valgt ut til fordel for opprinnelige Homegrown noen år tidligere, var også Stars ‘n’ Bars et mer impulsivt prosjekt i typisk Neil Young-stil. Egentlig var et det titulert Chrome Dreams og ferdig for lansering, men sjefen ville det annerledes. I mellomtiden gjorde han opptak med blant andre Linda Ronstadt og Nicolette Larson, og det var disse Young ville inkludere på sin plate. American Stars ‘n’ Bars består av låter fra 1974-1977, og det ble dermed litt av hvert som ble inkludert: ”Hold Back The Tears” var opprinnelig fra opptakene av Chrome Dreams, ”Star Of Betlehem” er en eldre innspilling med Emmylou Harris, og ”Homegrown” var tittellåta på den nevnte platen som ble droppet.

Side 1 på LP’en og de fem første låtene, framføres av Young, Crazy Horse og The Bullets. Sistnevnte er altså Ronstadt og Larson, samt Carole Mayedo på fele og selvsagt Ben Keith på steel. Disse opptakene er alle gjort i april 1977. Det er en løs, landlig stemning på låter som ”The Old Country Waltz”, ”Saddle Up The Palomino”, ”Hold Back The Tears” og Comes A Time-lignende ”Hey Babe”, sidens triveligste spor. Langt mer vellykket enn senere country-prosjekt som Old Ways (1985), men heller ikke med låter som står igjen som direkte Young-klassikere. Typisk også av Young å vende tilbake til ranchen det samme året som punken slo an for fullt, men han har alltid gått sine egne veier, og disse sporene minner mest om at han også har vært en viktig inspirasjonskilde for alt.country-bølgen på 90-tallet, og ikke bare en ’grandfather of grunge’. Til slutt serveres anmassende ”Bite The Bullet”, som rocker til med mer elgitarer, og stikker seg mest ut som en noe plagsom bluesrocker.

For det er særlig andre del som hever Stars ‘n’ Bars opp på et høyere nivå, med Crazy Horse i sadelen er dette fire låter tatt opp mellom 1974-77. Den vakre balladen ”Star Of Betlehem” (november 1974) med Emmylou på vokal, er en slentrende country-perle. Men mest er den en oppladning til ”Will To Love” (mai 1976). Det er syv minutter med Young, hans kassegitar og den knitrende peisen, og her kryper han endelig under huden på oss. Dette er en av de mest ensomme, såre og spøkelsesaktige låtene som noensinne er skrevet. Han ’rambles on and on’, i vers etter vers, dette er Young på sitt mest magiske og låten står i klasse med ”On The Beach” og ”Ambulance Blues” (fra On The Beach).

Den drømmeaktige lignelsen starter slik:

It has often been my dream
To live with one
who wasn’t there
Like an ocean fish
who swam upstream
Through nets,
by hooks, and hungry bears

Det er ganske langt unna lettere tekster som for eksempel ”Hey Babe” (’All I need is your love, and the stars above’). Pålegg av piano og gitar er omhyggelig lagt på etterpå, men lydkvaliteten på dette hjemmelagde kassettopptaket er så-som-så. Det skjærer uansett gjennom marg, bein – og hver eneste hudfold i kroppen reiser seg når Young sprekker gjennom med:

Sometimes I ramble on and on
And I repeat myself
till all my friends are gone
And get lost in snow
and drown in rain
And never feel the same again

Phew. Etter dette mesterlige stykket kommer voldsomme ”Like A Hurricane” (november 1975), en definitiv livefavoritt, og en på alle måter stor låt. Studioversjonen gjør på ingen måte skam på det, men jeg synes nok den er noe malplassert på en plate som Stars n’ Bars. Med sitt glimrende og voldsomme gitarspill, Crazy Horse-style, er det en låt som alle kjenner til (det håper jeg da virkelig!) og refrenget er rockepensum så det holder:

You are like a hurricane
There’s calm in your eye.
And I’m gettin’ blown away
To somewhere safer
where the feeling stays.
I want to love you but
I’m getting blown away

”Like A Hurricane” er en av Youngs store signaturlåter. Sistesporet ”Homegrown” (juni 1977) avslutter på noenlunde samme måte som ”Bite The Bullet”, det vil si mer seig og heller forglemmelig countryblues-bonderock med høye gitarer. I dette tilfellet er det en ode til hjemmedyrket:

Homegrown’s
all right with me.
Homegrown
is the way it should be

Joda, han har alltid likt å smatte på snadda, Neil Young. Men akkurat denne låten er ikke den best tenkelige avslutningen, og understreker at American Stars ‘n’ Bars, uansett hvordan man snur på det, er en noe ujevn plate. Omslaget må også trekkes frem: Laget av vennen og original Topanga Canyon-kunstner, skuespilleren Dean Stockwell, er det et av Youngs morsomste, og sammen med de beste låtene nok en god grunn for å innlemme denne i samlingen.

Hawks & Doves (Reprise, 1980)
Fire hauker, fem duer
Etter de voldsomme Rust-platene året i forveien, Rust Never Sleeps og Rust Live, gir Neil Young ut en ganske merksnodig plate i 1980. Side 1 på Hawks & Doves er rasket sammen fra forskjellige steder og perioder, helt tilbake fra 1974. I likhet med på American Stars n’ Bars plukket Young nemlig låter fra de uutgitte Homegrown-sessions. Og det er ikke den eneste likheten, nok en gang deler han opp en utgivelse i to separate sider. Side 1 med fire akustiske spor og side 2 som i sin helhet innspilt i Gold Star i Hollywood, bestående av mer tradisjonell countryrock.

Den korte platen (30 minutter) bærer preg av å være satt sammen med en litt for ukritisk hånd, og det er de fire første låtene som bærer platen. Det korte åpningskuttet ”Little Wing” (1975) er nydelig, og viser igjen at årene 73-75 var en kreativt topp for Young. Dette er en trall med gitar og munnspill som har lignende potensiale som ”Will To Love”, men som dessverre rundes av etter bare et par minutter. Platens ’episke’ høydepunkt er syv minutter lange ”The Old Homestead”, spilt inn på Broken Arrow med Elliot Mazer i 1974. Igjen en akustisk perle, med spøkelsesaktig sag og som tilhører Youngs hjørnesteiner. Den lange, kryptiske teksten penser rundt ’The naked rider gallops through his head …up and down the old homestead’, og er egnet for lengre analyser med all sin mørke og hemmelighetsfulle tematikk.

Påfølgende ”Lost In Space”, den merkverdige, drømmeaktige låten med et snålt barnekor og hans majestetiske folklåt ”Captain Kennedy” er også blant mannens mer minneverdige originaler. Den seige honky-tonk/countrybluesen på side 2 er derimot litt vondere å svelge. Elegant utført, med Ben Keith i en sentral rolle (steel gitar, dobro), mens Young synger ukomplisert om Kjærligheten (”Stayin’ Power”, ”Coastline”) og om Arbeideren:

”Union Man”:
I’m proud to be a union man
I make those meetings when I can, yeah

og ”Comin’ Apart At Every Nail”:
It’s awful hard to find a job,
On one side the government,
the other the mob
Hey, hey ain’t that right
The workin’ man’s in
for a hell of a fight

Låten som vel var tyngst å svelge – i hvert fall for radikalere som hadde fulgt Neil på 70-tallet, var nok det dypt patriotiske tittelsporet:

Ready to go, willin’ to stay and pay
U.S.A., U.S.A.
So my sweet love can dance
another free day
U.S.A., U.S.A.

Jo da, Youngerns republikanske periode var kanskje ikke så lang, men resultatene av hans politiske markering fikk sine hørbare resultater. ”Hawks & Doves” er i hvert fall den mest livate av de heller traurige kuttene på denne ’siden’ av platen.

Hawks & Doves er på langt nær Neil Youngs mest solide, men enkeltlåter gjør den bedre enn det ryktet som ser ut til å ha festet seg til utgivelsen.

Greatest Hits (Reprise, 2004)
Neil Young med en Greatest Hits! Det er ikke hvert år han ser tilbake på sin karriere (sist var vel i 1977, da med den triple LP’en Decade). Mannen har da heller aldri vært noen utpreget singleartist, med enkelte opplagte unntak som ”Heart Of Gold”. Det er album han i første rekke har laget, på godt og vondt. Young har stort sett snudd ryggen til trender rundt seg og aldri tatt opplagte karrierevalg. Det har gitt få radiovennlige singler, men klassiske låter er det selvsagt nok å velge av. Det er kanskje på grunn av dette paradokset at tittelen må støttes av forklaringen ’based on original record sales, airplay and known download history’.

Det første som er slående med denne samlingen er hvor konsentrert Youngs karriere plutselig virker. Selv om låtene presses gjennom fire tiår, er 10 av 16 fra 70-tallet, fire fra 1969, og hele 11 stykker er hentet fra årene 1969-1971. Det er bare én fra det mildt sagt variable 80-tallet (”Rockin’ In The Free World”) og én fra 90-tallet (”Harvest Moon”). Med andre ord, Greatest Hits begrenser seg i hovedsak til Everybody Knows This Is Nowhere (1969), After The Goldrush (1970) og Harvest (1971). De tre resterende fra 70-talls katalogen er  ”Like A Hurricane”, ”Comes A Time” og ”Hey Hey My My (Into The Black)”. Klemt mellom disse er singlen ”Ohio” og ”Helpless” fra Crosby, Stills, Nash & Youngs Déjà Vu (1970).

Dette er altså ingen plate designet for den mest hardbarka Young-fansen. Sluppet rett før julerushet 2004 er det derimot en ypperlig gaveidé til den aldrende, en gang frika onkelen som solgte platesamlingen sin i en downperiode tidlig på 80-tallet. Eller en gave fra samme onkel til jyplingen av en nevø som bare hører på Linkin Park dagen lang. ’Her skal du få noe skikkelig musikk, gutt!’ Men for all del, dette er slett ikke den verste samlingen å skaffe seg. For den søkende gir den et raskt overblikk over den mest glamorøse delen av Youngs karriere, for den etablerte er det en lettvint oppsummering uten alle fellene han har satt opp for oss. Det er ikke vanskelig å surmule over slike samlinger, ikke minst når det gjelder Young, og det er ikke til å unngå at det særlig savnes spor fra de tre beste platene hans (Zuma, Tonight’s The Night og On The Beach). Men skitt au, de må kjøpes inn separat, uansett.

For å tilfredsstille litt bredere lag av kundene enn det jeg noe fleipete skisserte over, så følger det med en DVD. Den fordrer at du har brukbart hjemmeutstyr for å få full effekt. ’Because sound matters’ står det på omslaget, og det dreier seg om ’the original master mixes in super-saturated DVD-stereo for the highest quality audio available on DVD’. Ikke mindre. Jeg forventer uansett mer enn et bilde av en platespiller når jeg setter inn discen. To videosnutter (av de to nyeste låtene) oppveier ikke helt den skuffelsen, men for Hi-Fi entusiaster som også er Young-fans så er dette sikkert helt topp tillegg.

Greatest Hits har ikke som mål å gi et samlende inntrykk av Neil Youngs rare og fabelaktige karriere. Den samler rett og slett de 16 låtene som er mest spilt og som det er mest sjanse for at du har før. Den gangen jeg blir bedt om å plukke ut 16 låter til en slik samler vil den kanskje se ut som listen under, for deg ganske sikkert litt annerledes, og Greatest Hits er en forsonende og kompakt løsning de aller, aller fleste kan si seg fornøyd med.

Det kunne på en gitt dag kanskje blitt disse:

Down By The River
Cowgirl In The Sand
Round & Round
Running Dry
After The Goldrush
Southern Man
Out On The Weekend
Alabama
On The Beach
Ambulance Blues
Tired Eyes
Danger Bird
Cortez The Killer
Will To Love
Eldorado
Love To Burn

Living With War – Raw (Reprise, 2006)
USA Today
Neil har ladet opp gitaren, og han er pissed. Han lager gjerne sine beste plater når han er i det lune. Målskiven er denne gang i første rekke president Bush, våpenet er en gitar ladet med bly og en skarpslipt penn som maler med store bokstaver. Hvert gitarriff skriker mot oss, trommene drønner som torden over prærien, hvert ord slynges ut med et snerr. Han roper ut i billboard-overskrifter, tvinger oss til å lytte. Noe er fryktelig galt, og noen må si fra. Det er på tide å hente frem frihetens fanebærer og rettferdighetens dommer, folkets jury og maktens bøddel. Ulven Neil er tilbake.

Låtene på Living With War er ikke i seg selv blant hans mest minneverdige. De er skapt i vredens navn. Som de er blitt til av nødvendighet, smerte og andres dumskap. Vi har ofte hørt lignende toner fra denne kanten, men ikke siden Freedom (1989) har han rispet oss så til de grader opp til blods (Niko Bolas produserer også denne gang). Til og med balladene har en sint tyngde, som de bærer en massiv bør på sine skuldre. Det er i første rekke mot tekstene vår oppmerksomhet skal henledes, og med denne utgaven – Raw – er koret fra originalutgaven fjernet, og platen framstår som enda, eh, råere. Akkurat som låtene i seg selv er tekstene skrevet rett fra den dypeste levra, og i en tradisjon som har dype røtter i amerikanske protestviser. ’Let’s impeach the president for lyin’, and misleading our country into war’. Det er ikke et snev av ironi – takk og lov – og budskapet er umulig å misforstå. ’Don’t want no damned jihad, blowin’ themselves away in my hood. But we don’t talk to them, and we don’t learn from them. Hate don’t negotate with Good’. For Young elsker sitt land, han vil selv være en del av folkedypet – det er maktens stupide lederskap som skal rives ned fra tindene. Han vil ha en sjef som kan ’renske opp’ – Chuck Norris-style, og ’make this country strong’ igjen.

Harmen har ikke bare å gjøre med krigen i Irak, men også regjeringens håndtering av orkanen Katrina (til en melodi ikke akkurat ulik ”City Of New Orleans”), korrupsjon, fusk og generell løgnaktighet. I det hele tatt, the whole lot. Når støvet en gang har lagt seg på prærien, når Obama eller Powell styrer landet, og verdens framtid igjen ser lysere ut, vil Living With War stå som et minne over en tid der det ikke bare var nødvendig å rope ut – men også som en sørgelig enslig søyle over en æra hvor så mange av hans samtidige ikke evnet å gjøre det samme. Men dette er ikke i første rekke en plate for ettertidens fingranskning, det er en vekker for Her og Nå. Av og til trenger vi det også.

De gamle er fremdeles eldst. Høvdingen har talt, og har allerede vendt “Roger And Out”, trippin’ down that ol’ hippie highway. The glory is ragged and everybody knows this is nowhere. Keep on rockin’ in the free world.

Chrome Dreams II (Reprise, 2007)
Neil Young ser ikke ut til å stresse med sitt gedigne arkivprosjekt (to liveplater er så langt sluppet ut av hvelvet). Men inntil han får dette på plass kan vi hygge oss med plater som Chrome Dreams II, som altså er noe så spesielt som oppfølgeren til en ikke utgitt skive; Chrome Dreams fra 1977. Det var (og er) ikke uvanlig for Young å endre planer på kort varsel, han går som alltid sine egne stier. Det har gitt oss som har fulgt ham noen år litt hodebry. Det skyldes ikke minst den originale Chrome Dreams, som med planlagte låter som ”Will To Love”, ”Powderfinger”, ”Sedan Delivery” og ”Like A Hurricane” lett kunne blitt blant mannens aller beste utgivelser. Men neida, han valgte heller å forlate kromdrømmen i 1977, og de sporene som har sett dagens lys ble fordelt på mer ujevne plater fra American Stars ‘n’ Bars og helt opp til Freedom fra 1989.

Freedom er en nøkkelplate i Youngs diskografi, utgivelsen som markerte hans tilbakekomst som solid albumartist etter ørkenvandringen på 80-tallet. Han har sannelig gitt oss ymse også i de 20 påfølgende år (det er kvalitativt langt fra Ragged Glory til Are You Passionate?), men sett i ettertid har platene kommet jevnt og stort sett godt. Freedom viste oss artisten Neil Young i sin fulle bredde, og det er nettopp denne platen han selv peker her. Young ønsket å lage en plate der stilartene ble blandet, i stedet for å komponere en mer spesifikk grunntone. Her veksles det fra korte, myke ballader, via lange epos og til den skurrende gitarrocken fra Rust-platene. Årsaken til dette ligger naturlig nok i at låtutvalget er hentet fra varierte opptaksperioder, blant annet r&b-skiva This Note’s For You, countryplaten Old Ways og ikke utgitte Times Square. Med seg til innspillingene har han hentet inn de gode gamle gutta; Keith, Molina, produsent Bolas og en rekke andre røvere. Resultatet er en plate av solid Young-merke.

18 minutter lange ”Ordinary People”, av alle ting plukket ut som første radiosingle, er ingen ny Hurricane, men kan minne litt om ”Crime In The City” (fra Freedom) der den veksler mellom tunge gitarer, lengtende soloer og saftige blåsere, mens Young ruller ut en episodisk strøm av bilder fra bakgatene i en ode til underklassen, arbeiderne og taperne på gata som han alltid har identifisert seg med, om ikke akkurat vært en del av. Han klarer likevel å tegne troverdige bilder og fremstår som en sosialt engasjert samfunnsrefser det er verd å lytte til:

Down at the factory
They’re putting new windows in
The vandals made a mess of things
And the homeless just walked right in
Well they worked here once
And they live here now

”Ordinary People” er en sugende vinner.

Den andre kolossen her heter ”No Hidden Path”, og drar seg mot kvarteret. Her får gitarene langt friere spillerom og tonen er av det mer psykedelisk slaget. En signaturlåt, om ikke underskrevet med den kraftigste pennen. Rundt disse serveres vi altså en porsjon nytt og en skvett gammelt. Særlig de sårbare visene ”Beautiful Bluebird” og ”Shining Light” er aldeles nydelige. Dette er hengslete, Harvest-Neil; munnspill, kassegitar og en røst som siger langt ned i ryggraden. ”The Believer” er dusinvare, ”Dirty Old Man” er ganske grufull plankerock, mens ”Ever After” er en helt standard countrysviske. Da vil jeg heller trekke fram ”Spirit Road”, som i kraft av sin gitarmakt kunne flettet seg glatt inn på Ragged Glory (kanskje den stammer fra den tiden, for det jeg vet).

Det odde sistesporet ”The Way” er også verd et par ord (og vel så det). Sammen med barnekoret The People’s Chorus Of New York skapes en merkelig kontrast fra mannen som to låter tidligere snerret ’I’m a dirty old man’, og som nå smiler med nisseskjegg foran alle barna som harmløst synger i kor: ’We’ll show the way, to get you back home, to the peace where you belong…’

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Songs Of Faith And Devotion

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

På Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Menighetsfakultetet
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Kontrastvæske
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Museviser
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Sound Of The City

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

These are cities!
And this is the people for whom these
Alleghenys and Lebanons of dream have been raised!
Castles of wood and crystal move on tracks and invisible winches.

Old craters ringed with mammoth statues and
coppery palms roar melodiously in flames.
Festivals of love reverberate
from the canals suspended behind the castles.
(Arthur Rimbaud: ”Cities Vagabonds”)

Blood On The Wall: s/t (The Social registry, 2004)
Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood On The Wall et faktum. Etter bare en single (”Baby Likes To Holler”) debuterer trioen med en fullspiller.

Blood On The Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte. De har spilt med band som Enon, Liars, og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (”It’s So Strange”, ”Baby Likes To Holler”) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og gir bandet to ulike stemmer. Han: Skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), Hun: Med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm. Det største minuset er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood On The Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Anbefales som et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes.

Black Dice: Miles Of Smiles (DFA, 2004)
Gjøk og sisik, trost og stær
Frosker, sirisser, ugler, småfugler, en prustende elgokse. Skogen lever. Ellers er alt stille. Så rasler det i løvet og et merkverdig opptog kommer inn til byen. Et karnevalskledd tog av musikanter, med harper, bjeller, trompeter, klokker og skrangler tramper langsomt forbi oss som måpende står og ser på. Lyden blander seg med naturens, etterhvert overdøver marsjen alt annet i et herlig sammensurium av lyder. Fem minutter bruker opptoget på å passere – og så – kutt, helt stille. Sceneskifte: To hvitkledde, alvorlige menn med legefrakker og hansker står ovenfor hverandre. Mellom dem et bord med ulike former for rytmeinsrumenter som de prøver ut i hver sin kanal, mens fuglene plystrer lystig utenfor. Et nytt brudd oppstår. Plutselig kommer opptoget tilbake igjen, denne gangen møter vi gjengen midt inne i karnevalsfeiringen. Den monotone marsjen har blitt erstattet av fritt spill uten tilsynelatende annet mål for øyet enn jubel og fryd i en lystig frijazz-samba. Etter et par minutter inne i et kjøleanlegg toner Miles Of Smiles bort. 15 minutter har passert, og vi er halvveis. Det siste kvarteret har de kalt ”Trip Dude Delay”. Med bare strålende keyboards bak seg åpner den med et messende vokalkor. Etter noen minutter druknes idyllen med flammende cymbaler som med hvit støy dreper alt liv rundt seg i et lengre parti, der bare de mest vågale synthene våger å stikke hodene frem. De siste minuttene av denne EP’en er de mest musikalsk gjenkjennelige, med rituelle rytmer, drømmende gitarklanger og generell jungel-mystikk som virkemiddel.

Brooklyns Black Dice utvider stadig sitt terreng og Miles Of Smiles er intet unntak. Med sin organiske ambient skaper de musikalsk frihet som ville fått Miles selv til å smile. Weird stuff, great stuff.

No Age: Nouns (Sub Pop, 2008)
This Band Could Be Your Life
Los Angeles-duoen No Age har allerede en EP-samler bak seg (Weirdo Rippers) og de har rukket å skape noe forventningsfull smårøre i indiekretser forut for Nouns. Deres første fullengder, ikke en helaftens skive riktignok, er en påkostet sak når det gjelder innpakning (inkludert en fet bok), innholdet derimot er langt mer minimalistisk. Randy Randall og Dean Spunt holder seg henholdsvis til gitar og trommer/vokal, og de slipper ikke til noe annet her. Nouns er en slik plate som kan få folk på min alder til å både bli lykkelige og litt nostalgiske på samme tid. De stikker nemlig et sugerør dypt ned i amerikansk 80- og 90-talls indierock, og spytter ut sin versjon med en ujålet friskhet slik bare ungdommen kan.

Deres gjør-det-sjøl holdning strekker seg tilbake til punken (som i SST-scenen), videre med hint mot Sonic Youths disharmoniske støyrock, Hüsker Dü sin spinkle massivitet, britisk shoegaze, Sebadohs skramlende lo-fi fuzzpop og for så vidt frem mot Animal Collectives rørete gledesutbrudd. Dette er en stil som i hvert fall tiltaler meg ganske sterkt, selvsagt i kraft av å ha et nært forhold til nettopp stilen som alle disse representerer. Men Nouns er vellykket på selvstendig grunnlag, som akkurat dette brokete, eklektiske lappeteppe. Gjennom stort sett to minutter korte låter gir de oss en leksjon i det enkle. De teller til tre, kjører på og ser seg sjelden tilbake (med unntak av et par mer intetsigende instrumentaler). De er ikke akkurat de første som gjør akkurat dette, men kombinert med fengende melodier, glimt i øyet, springende register og lite nonsens har de skapt en skive som det er veldig lett å like. I hvert fall i 30 raske minutter. Om Nouns står igjen som en påle om noen år er vel heller tvilsomt, men det er ikke alltid like viktig. Dette er en plate for her og nå, fritt for pretensiøse ideer eller selvhøytidelig alvor, men med mye hamrende iver og smittende ståpåvilje – og med råtten lyd og full diskant som etter beste evne forsøke å drukne melodiene.

Det er fullt legitimt å se for seg No Age med et mer opprensket og dynamisk lydbilde og en noe mer fokusert idémyldring. Men så var dette med den sjarmerende gløden og den tilsynelatende oppriktige slacker-holdningen, som også kan være ganske uimotståelig. Det er mest lykke å hente her altså. Nostalgien – vel den får hvile litt denne gangen også. Det blir nok av tid til å plukke frem gamle gullkorn senere. Akkurat nå anbefales Nouns som følge inn i den lyse årstid, der avrundingen av denne sammen med No Age på Øya 08 ganske sikkert vil fylle oss med begge disse følelsene, smeltet sammen i et ekstatisk øyeblikk uten tanke på morgendagen.

The Ponys: Celebration Castle (In The Red, 2005)
Chicago-bandet ble med sin første plate Laced With Romance (2004) hyllet som en hybrid mellom postpunk og garasjerock, tidfestet mellom britisk 80-tall og amerikansk 60-tall. Det bør være unødvendig å legge til at platen virvlet opp en del fuzz, om ikke av The Strokes-dimensjoner, så ble debuten fôr til et tilsynelatende umettelig publikum som hungret etter denne revivalen av dansbar og energisk post-punk. Nå er nok den verste hypen i ferd med å legge seg, og når støvet atter faller tilbake til bakken, så får vi se hvem som egentlig står oppreist tilbake. Med Celebration Castle forteller The Ponys (for et fislenavn) at de ikke akter å gi seg uten sverdslag. Dette er nemlig en plate som viser et band som fortsatt har nok energi og vilje til å fylle 37 minutter, selv om første halvdel skinner aller sterkest.

Celebration Castle er spilt inn hos Steve Albini hjemme i Chicago, og han har nok ikke hatt planer om å strømlinjeforme kvartetten i særlig grad. Selv om overraskelsesmomentet ikke lenger er påtrengende, så har The Ponys igjen klart å skape noen låter som kjemper mellom britisk kjølighet og amerikansk pågåenhet, der angsten denne gang har seiret over viljen. Det er likevel et mer gjennomtenkt produkt som denne gangen slippes fra hestene, som igjen beviser at ekstensiv turnering fortsatt gjør band tightere og sikrere på hva de driver med. Fra de glassklare gitarene på triumferende ”Glass Conversation”, via korte, superfengende låter som ”I’m With You” og mørke krypere som ”We Shot The World” spenner bandet ganske vidt, og signaliserer at dette er en plate som også bør finne seg vei inn i øregangene til alle som nynner på god støypop som Arcade Fire, Franz Ferdinand og Wolf Parade. Vokalist Jared Gummere har en passe brit-cocky, spastisk attitude som skjuler både frustrasjon, emosjon, desperasjon og aggresjon. Her deler han oppgaven også med de andre bandet, noe som utvider uttrykket på en positiv måte. The Ponys klarer å virke smarte uten å bli overbærende, og det er mulig å grave opp røtter (Joy Division, The Cure, The Fall, Wire, Television, Gun Club kan nevnes) uten at de tyr til altfor klisjefylte grep. Det er helst når de gir seg i kast med mer Rolling Stones-ish garasje/bluesrock, som på ”Get Black”, at de blir litt for simple etter min smak. Heller ikke bassist Melissa Elias’ vokalbidrag på ”She’s Broken” er en veldig interessant låt, selv om man her plutselig tar seg i å tenke en blanding av Kim Gordon og Sleater/Kinney. Selv om det renner ut litt i intet på de tre-fire siste sporene, avsluttes ballet med en høyoktan rockesprut med ”Ferocious”, så da er det meste tilgitt igjen.

Når det er sagt, det er ikke enkeltlåtene som styrer denne platen, og det mest imponerende er energien som ligger i det fokuserte lydbildet, samtidig som det er en alltid tilstedeværende nerve som klarer å dekke over det mest av kildene. Med en blanding av kunstferdig post-punk, garasjerøtter og dansbar indierock/støypop er Celebration Castle riktig så vellykket, og selv om det umiddelbare vaker i skorpen, så trenger den faktisk en god del runder før den sitter full og helt. Dette er ingen Pink Flag, Marquee Moon eller Doolittle, og Celebration Castle kommer kanskje ikke til å omvende livene våre. Men det er en såpass kompakt og fengende plate, at den i det minste holder festen gående i snaue 40 minutter til.

Indian Jewelry: Invasive Exotics (Monitor, 2006)
Indian Jewelry er en trio fra Houston, nå med base i LA, som gjerne blir en røverbande som teller 20 personer på en god dag. Invasive Exotics er etter det jeg vet deres første plate – og det er slett ikke dårlig det de gir oss. Førstesporet ”Lesser Snake” er en mørk stammedans med autoritær vokal og sinte gitarhugg som higer etter å føre oss inn i en slags delirisk sekt som dyrker ekstatiske ritualer. Allerede på neste spor, talende titulert for hele platen ”Powwow”, viser Indian Jewelry at de har langt flere hensikter enn det umiddelbare. Invasive Exotics inneholder i det hele tatt et mylder av ideer, men det er likefullt en overordnet linje som er mulig å følge gjennom platen. Stilmessig er det fullt mulig å trekke tråder et par tiår tilbake, der både Suicide og Depeche Mode kan navnedroppes, og et musikalsk slektskap til nyere navn som Black Angels, Black Dice og Black Rebel Motorcycle Club. Fra tredjesporet ”Dirty Hands” er vi allerede langt borte i støyende syretrip psych-land, og der blir vi værende til ”Lost My Sight” flyter vekk noen lysår senere. Det er altså droger og droner, strober og støylag som gjelder her. Løse låtstrukturer og et gjennomført søplete lydbilde av skrapende metall og dissonante jam-sessions hjelper til med å bringe bandet nærmere avantrocken, mens både en repetitiv motorikk, stammerytmer og dansbare beats gir en viss dynamikk over det hele. De lykkes ikke helt i å omfavne meg på det som er platens definitive spor, 10 minutter lange ”Going South”, som omfavner alt som er skissert her, men jeg gir for forsøket.

Spriket mellom kjølige synthlåter som ”Come Closer” og lo-fi skrangel i ”Partying With Jandek” (som henviser til einstøingen fra hjembyen) representerer bare noe av den søkende tankegangen på Invasive Exotics – som over en hel skive aldri finner helt en samlende drivkraft – men servert fra et band det skal bli mer enn spennende å følge i tiden fremover.

Chris Brokaw: Red Cities (12XU, 2002)
Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister: Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og… kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen god og alternativ rock. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er denne stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en relativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre ”The Look Of Love (Burt Bacharach/Hal David).

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni – en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en kontinuerlig rik opplevelse å lytte til. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange ”The Fields (Part II)” som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Det viser seg raskt at det flere godsaker i vente. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, ”Calimoxcho”. Noe av det samme terrenget som Calexico/Friends Of Dean Martinez er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (”Wallet Corner”), spaghetti-western (særlig i martnas-dansen ”Topsfield State Fair”) og drone/støy-rock på rekke og rad, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene ”Shadows” og ”King Ferdinand” gir ytterligere driv). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Métal Urbain: Anarchy In Paris (Acute/Carpark, 2003)
Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol) og travere som Wire, Joy Division og Gang Of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy In Paris oppgraderes. Den består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen – slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: ’…a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach.’

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men trakterte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris’ hissige slagordformede vokal (passende nok på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk ”Train Vrs 2”), Wire og The Jesus & Mary Chain (”Ultra Violence”). Med sin første syvtommer ”Panik”/”Lady Coca Cola” (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som ”Sweet Marilyn”) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London eller New York, og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en single som solgte godt og John Peel hyllet bandet. Men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix And The The Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene, og da må særlig de tidlige singlene framheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: ’Why can’t people try to sound like Métal Urbain for a change?’ Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

Larsen: Play (Important!, 2005)
Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres sånn rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-electronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: ’Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band’. Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Det mest autechreske er nok å høre mer som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger fram med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft. Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions In The Sky og Godspeed) som sentrale kilder i sin musikk.

Sporene er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende ”C” angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir fint særpreg. ”E” strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens ”S” bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne korte platen. Det er veldig fint å høre, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk.

Larsen har etter innspillingen blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

why?: Oaklandazulasylum (Anticon, 2003)
Soveromsbeatpoesi
Det skjer så mye spennende på Anticon at det er verd å følge ekstra godt med på hva som rører seg i dette nettverket. Sage Francis og Sole, og lengre på utsiden av den rene hip-hopen finner vi mer eksperimentelle og genreoverskridende artister som Dosh, Odd Nosdam og ikke minst why?

why? kan under tvil sorteres under hip-hop genren, men det han driver med er et stykke unna de som skryter og skyter på salgslistene. Det er mulig å se Cincinnati-geeken Jonathan Wolf som en mer elektronifisert og påvirket åndsbror av undergrunnspoeter som Beck og Lou Barlow. I stedet for gitarklimpring fant Wolf en 4-spors i farens synagoge, og han rapper like gjerne som å synge med sin skrudde nesestemme der det måtte passe. Tvilende til konformiteter og flirende til autoriteter passer han lett inn under Anticons store og merkverdige parasoll, for musikalske grenser er ikke så viktige i whys hode. Lo-fi, casiopop, Nintendo-lyder og syrefolk er andre begreper som kan kle Oaklandazulasylum. why? rapper og synger, mumler og laller, gitarrocker og tv-sampler om hverandre på debutalbumet. Det hele foregår med en eim av hjemmelagde leketøy, alternativ tobakk og generell galskap hengende lunt over platens 14 spor (snutter og låter, stort & smått). Det spraglete uttrykket tar av og til vendinger mot tegneserieverden til Ween og Danielson Famile, han lirer av seg en del treffsikre vendinger og roter seg borti noe meningsløst dill han likevel stort sett klarer å komme seg tørrskodd ut av.

I just found out for sure, the girl I have a crush on is a lesbian

Det er en naturlig dysfunksjonell intelligens over Wolf. Dette er en leken person man bare må undre seg litt over, og dermed blir han også straks interessant. Selv om ikke alt funker til fulle her så har han med Oaklandazulasylum skapt en lekegrind jeg har lyst til å sitte i av og til. Det gjelder særlig når han ikke bare rører rundt, men også treffer øyeblikk der alt klaffer. Som ”Bad Entropy”, platens lengste og beste, der hans kjølige, mørke rapping etterhvert flyter ut i tåka og smelter sammen til ambient drømmepop.
Oaklandazulasylum er vel ikke en plate for alle, men den som kan digge saubreking, skrudde synther og mørke soveroms-beats har mye å hente her.

Blank Dogs: Under And Under (In The Red, 2009)
New Boredom
En av sommerens heteste hipsternavn har vært Blank Dogs, soloprosjektet til en anonym Brooklyn-basert maskekledd musiker ved navn Mike. Han har spilt som Blank Dogs siden 2007, har vært med i en del mindre kjente punkband på østkysten, driver etiketten Captured Tracks og slipper plater i kurant tempo. Under And Under gis ut på sterke In The Red (som også har Vivian Girls, her med på litt kor), og er en samling mutt, gotisk postpunk, lo-fi i holdning, stil og tone. Vår mann Mike har sikkert lagt sin elsk på Joy Division, The Cure og den generelle tidsånden i England tidlig på 80-tallet. Monotone trommebeats, kjølig, småsur vokal og litt skjærende gitarfuzz draperes i svart med et innadvendt blikk og overføres til ganske depressive låter.

Blank Dogs evner riktignok å erte oss med noen småcatchy popmelodier her og der (”Tin Birds”, ”Around The Room”, ”Setting Fire To Your House”), men dyrker ikke den tendensen til det fullkomne. Tvert imot er det fraværet av å søke mot det fullkomne som preger Under And Under og strikken strekkes for langt gjennom 15 låter. Lydbildet blir fort flatt og låtene slepes over hverandre uten nevneverdig engasjement. Det smitter over på en lytter som fremdeles har en smule livsgnist igjen. Jeg håper på et mer fullverdig konsept senere. Om han ikke tar av seg den fysiske kappen han gjemmer seg under, kan han gjerne riste av seg noe av det spinkle og grå soundet han pakker inn musikken med.

Mates Of State: Team Boo (Polyvinyl, 2003)
Par i hjerter med flere ess i ermet
Kori Gardner og Jason Hammel startet Mates Of State mens de studerte i Kansas vinteren 1997, men de flyttet snart til San Francisco for å satse videre på bandet sitt. Etter at de giftet seg vendte de hjem til East Haven, Connecticut hvor det ser ut til at de kan slå seg løs for fullt. Team Boo er den tidligere lærerinnen/legens tredje album. Det er spilt inn med Jim Eno (Spoon) og John Croslin (Beulah) i Willie Nelsons Pedernales studio. De har turnert blant annet med Beulah, Death Cab For Cutie, Bright Eyes og Mars Volta, og hvis man skal trekke noen forståelige linker mellom alle disse bandene, så kan Mates Of State være fellesnevner gode som noen.

Trekk pusten: Ivrig og energisk er viktige nøkkelord for dette bandet, og ekteparet fremstår nå som en hysterisk tromme-orgel duo som oser av glede og glød, i en konspirasjon av uskyldsren indiepop og dansbar garasjerock. De løsrevne tekststrofene slynges ut med en barnlig lyst, gjerne med flere vokalister som hojer og jubler og blander seg sammen med Gardner og Hammels ungdomsfriske hurrarop. Musikken besørges av klapping, tamburin, trompet og stadige taktbrudd fra diverse tangenter (el-piano, Rhodes, Hammond B3) samt trommer som galopperer hastig omkring. Gitar og bass er nærmest fraværende i deres vers/refreng-frie melodiverden. Her er det desto mer uvanlige harmonier og et høylytt, offensivt uttrykk som gjør Team Boo både fyldig og mettende. Det er en rastløs plate der hver låt inneholder elementer av minst fire andre. Det blir tidvis stressende, men oftere sjarmerende og uimotståelig. Er det et øyeblikk som kjeder så er det ikke lenge før det dukker opp noe nytt, så de 45 minuttene løper raskt avsted. Duoen dveler ikke nevneverdig med å se seg tilbake, og det kan gå vel raskt i svingene til tider. Pyttsann, har man trukket opp dette paret er det visst ikke noe som kan stoppe dem. Men det er ikke bare heisann og hoppsann her. Det er fantasifulle oppbygginger, smittende glede og variasjon så det holder, og viktigst av alt; duoen skriver gode låter som både er skrudde nok til at man bør bruke tid til å studere dem og medrivende nok til at man får lyst til å hoppe opp-og-ned i tre samfulle kvarter. Pust ut.

Med det energinivået disse to holder, håper jeg de ikke har for mange alvorlige krangler hjemme.

Terrestrial Tones: Dead Drunk (Paw Tracks, 2006)
Mortal, angel AND demon
Når plateselskapets lokkemat er at Terrestrial Tones denne gangen lyder som de ’spent a bit too much time in the Parisian flea markets, African food stands, forgotten European pop records, discarded American analog pedals and junk, old Soviet electronics…’, vel, da vet jeg ikke om det skal tolkes positivt eller negativt. Når vi vet at duoen bak heter Eric Copleand og David Portner, bedre kjent fra Black Dice og som Avey Tare i Animal Collective, så blir vel både forventninger og forutsigbarhet stilt på prøve.

Dead Drunk er deres tredje plate, spilt inn i en leilighet da de to luringene bodde sammen i Paris sommeren 2005. Dette er ikke lyden av Montmartres muntre tilrop eller Champs-Elysées spradevennlige eleganse. Dette er ikke fasjonable café-slurpende Paris, nei, dette er slapset fra rennesteinen, nattens synder og de fortapte kunstneres by, det er William Burroughs sitt Paris og det er Arthur Rimbauds. Ja, Copeland og Portners opphold i metropolen får meg til å tenke på det intense forholdet mellom Rimbaud og Paul Verlaine der de sjanglet seg mellom kneipene i Paris (og London) ruset på absint og dop i euforisk vannsinn fylt av vold og kjærlighet 100 år tidligere.

Dead Drunk er også turbulent, bygget opp av innfall og utfall, spilt inn i syfilis-feber, befengt med hallusinasjoner og mareritt, krydret med opptak fra det lokale galehuset uten altfor åpenbare indre sammenhenger. Melodisk frafallen og heller ikke lydmessig åpenhjertig blir dette litt for mye skrap fra livets slam og dårlige nedturer etter forrige kvelds opptur. Men, når det er sagt, det er teksturer og partier her som både er styggvakre og ganske fascinerende konstruert. Heseblesende vokalpartier, fucked opp instrumenter og en skjødesløs omgang med inventaret gjør denne til en versting en veik søndag morgen. Denslags kan man alltids like.

Kanskje dere tilbragte litt for mye tid på loppings i Paris? Ta turen til Tanger neste gang!

Ten Volt Shock: 78 Hours (X-Mist, 2009)
Sjokkfri sjokkrock
Tyske X-Mist Records har bestandig vært litt i randsonen av min musikalske radar, men tilsynelatende alltid vært der. Har du kjøpt skiver av band som So Much Hate, Crowbar, Spermbirds eller Kurt kjenner du allerede godt til deres katalog og sjangerfokus. Det er nettopp tyske Kurt som er bindeleddet til Ten Volt Shock, med vokalist Frank Otto i front. Ten Volt Shock byr heller ikke på det store musikalske sjokket, sett i forhold til X-Mists tidligere utgivelser. Dette er slarkete punk med militant presisjon, hardcore med trekk både mot emocore og støyrock, som helt sikkert vil appellere til fans av Big Black, Jesus Lizard eller Hot Snakes. Her i landet har vi band som Ranheim og Bungalow Ranch Style som opererer i omtrent samme nabolag. Det betyr en ni korte låter og en halvtime med gneldrende vokal, barbergitarer og en konsis rytmeseksjon, som helt sikkert vil være enda mer effektiv å oppleve på en liten, skitten klubb et eller annet gudsforlatt sted. Ikke hakesleppende overraskende eller preget av de enorme låtene, men en overbevisende påminnelse om powertrioens ubestridte makt. Sjekk for eksempel drepende ”Moscow” for et kjapt innblikk.

Det er lett å bli hensatt i storhetstiden av dette møtet, sentrert rundt etiketter som Amphetamine Reptile og Touch & Go tidlig på 90-tallet. Men Ten Volt Shock fortjener å leve sitt eget liv på det som er deres tredje album. 78 Hours er en nykkefri og overbevisende plate, selv om jeg nok vil vende ørene oftest mot de opprinnelige bandene når denne finner sin hylleplass.

For øvrig er det vel ampere, og ikke volt du får støt av. Men det hadde jo blitt et litt mindre snappy bandnavn.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease

Perfect Pop Forever

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Oh, and when the morning comes
We will step outside
We will not find another man in sight
We like the newness, the newness of all
That has grown in our garden
Struggling for so long
(Midlake: ”Rosco”)

Midlake: The Trials Of Van Occupanther (Bella Union, 2006)
Mjøsa, Texas
Fra noen innledende piano-toner, som hentet fra M.A.S.H., bringes vi raskt til et ytterligere utbrodert 70-talls landskap av lettere pop-psykedelia. Det er vennlig og melodiøst, litt à la Neil Young sett gjennom brillene til Jeff Lynne og tidlig ELO. Texas-bandet Midlake serverer oss sin andre plate The Trials Of Van Occupanther. De gjør ikke mye for å sprenge disse rammene i løpet av platen, og dermed blir mye av kvalitetene her hvilende særlig på melodiføringens skuldre. Og de fyrer av mest krutt i første halvdel av platen, som inneholder hitpotensielle ”Rosco” og ”Young Bride” og det tungladde tittelkuttet som de fremste – og beste – ytterpunktene.

Med base i universitetsbyen Denton har kvintetten finpusset de edlere delene av sitt fundament bygget på Elephant 6 og psych-popfenomener som Flaming Lips og Grandaddy. Nå har de uten å rødme ryddet vei for en mer elegant, tydeligere form for softrock, der inspirasjonen fra band som Fleetwood Mac og Eagles kommer klarere frem til overflaten. Den stilfulle orkestreringen kan tidvis fremkalle gulnede minner om Robert Kirbys orkesterarbeider med Nick Drake, som for å dra fokus mot den britiske folk-stilen. Fans av de mest vemodige sidene til My Morning Jacket og Band Of Horses kan nok sikkert klare å leve med Midlakes milde country-innflytelse og smukke vokalføringer. For de som synes Thom Yorke blir i overkant ’sær’, kan kanskje Midlake være medisin, for vokalist Tim Smith kan minne litt om ham i sin mest plagede stunder (f.eks ”In This Camp”).

Det er slett ikke noe halvhjertet over Midlakes grep om popmusikken, fraværet av de helt storslåtte arrangementer og ljomende melodier erstattes heller av et sordinert, behersket uttrykk der detaljene får lov til å komme frem i ro og mak. Låtene stikker seg ikke markant ut, men tilbyr seg å vokse fredelig i den musikalske vinduskarmen uten særlige viderverdigheter, uten annet å fore enn å spre seg i rommet med velduft og lovnad om evig lykke.

Kvaliteten på The Trials Of Van Occupanther er jevnt over solid, men det er utvilsomt noe mer tomgangskjør på siste halvdel av platen, selv om de tekniske endringene er marginale. Melodiene til ”We Gathered In Spring” og ”In This Camp” sitter rett og slett ikke på samme måte som de fra platens første stund, hvis bukett ville utgjort en av årets flotteste EP’er. Kanskje er det dette noe likelydende uttrykket som skaper et noe påtrengende savn etterhvert, av noe som løfter platen det lille ekstra. De to siste låtene toner ut i løpet av et par minutter, fine øyeblikk, med Neil Young Harvest-æra ”Chasing After Deer” og ertende korte ”You Never Arrived”. Men det er ikke et punktum som akkurat etterlater oss svimle, gispende etter luft eller dånende av lykke.

Midlake spilte på Øya 2006, og de kom virkelig til sin fulle rett der ute i det grønne, mens de jagde bort de siste regntunge skyene fra himmelen. Veldig trivelig, veldig lett å like i øyeblikket. Slik The Trials Of Van Occupanther er en vellykket oppfølger av et band som virker komfortable å henge midt mellom streit, drømmende og det trygge, jordnære, med forgangne skogs-svermerier og gjennomgående utendørstekster i en slags konseptuell sammenheng. Dette er slik musikk som ble spilt på FM-radioen i 1976, i en åpen bil en varm sommerettermiddag, på vei fra Los Angeles til Laurel Canyon for en sorgløs helgetur. Så får vi se om de beste låtene her vil stå seg også om 30 nye år.

Grizzly Bear: Horn Of Plenty (Rumraket, 2005)
Bjørnepop Fra Brooklyn
Ikke alt som kommer ut fra Brooklyns sidegater er destruert støy eller urbant kaos. Grizzly Bear er, som navnet tilsier, et mer naturalistisk orientert orkester som heller dyrker popens mange fine muligheter. Horn Of Plenty er deres debutalbum, utgitt i 2004 i USA og relansert på Rumraket i Europa året etter. Duoen markerer seg umiddelbart som leverandører av varsomt ynde med en grunnmur bygd opp av for eksempel Simon & Garfunkel, Syd Barrett og Nick Drake, med forgreninger til slowcore-band som Idaho og Low, elektropopen til The Notwist og CocoRosie, drodleriene til Elephant 6-scenen og ikke minst slektskap til nyere stjernebarn som Sufjan Stevens og Animal Collective. Her ligger det mye god musikk fundert, og Grizzly Bear forvalter arven med en trygghet få debutanter er forunt. Dels lo-fi/soverom, dels leirbålviser og dels mangefarget regnbuedryss er det lett å navnedroppe referanser, men Horn Of Plenty er i første rekke preges av en oppriktig originalitet.

Horn Of Plenty er ikke en umiddelbar hitparade, men det kan også være en fordel med låter som krever litt tid før de synker inn. Etter å ha plukket frem denne i ny og ne over en lengre periode, har den avslørt seg som et trofast stykke plate. Vokalen til Edward Droste/Christopher Bear er et sentralt uttrykk ved bandet, der de veves inn og ut av hverandre i søvnig harmoni, melodiene snirkler seg rundt med et drømmeaktig slør båret frem med rike teksturer av akustisk gitar/piano/blås, lekeinstrumenter, samples og ymse feltopptak. På en plate der helheten går foran de enkelte sporene, kan likevel noen trekkes frem som eksempel på grizzlybjørnenes mest vellykkede sider. På ”Don’t Ask” griper de rett inn i Quiet is the New Loud-estetikken til Kings of Convenience, ”Disappearing Act” med sitt drømmekor og xylofon-klingklang, og nydelige ”Merge” som nettopp har denne ganske så uimotståelige kombinasjonen av Sufjans to-the-bone inderlighet og Animal Collectives lemfeldige popsurr. Det er en slik rikdom som bidrar til at de søvnige sanger ikke virker søvndyssende på lytteren, men komfortable og imøtekommende. På andre enkeltspor har de mer trøbbel med holde på mitt fokus i hvert fall, og selv om Horn Of Plenty er en skive uten de store fallgruver, så unngår ikke de to herrene at de tidvis laller seg litt for mye inn i sin egen drømmevirkelighet.

Denne utgaven gjemmer mye musikk. Som bonus følger en ganske rundhåndet remiksplate der størrelser som Ariel Pink, Castanets, Dntel og Efterklang har gjort sine versjoner – 17 i alt. Her undergår Grizzly Bears lo-fi opptak en ytterligere videreutvikling, og variasjonen på de som har remikset bidrar vel til å underbygge min frodige referanseliste litt lenger opp i teksten. Slike remiksplater kan like gjerne ha samme funksjon som bonusmateriale på DVD-filmer (bidrar til interesse, men blir sjelden sett). Selv foretrekker jeg nok også originalen i dette tilfellet, men for de som virkelig har falt for Grizzly Bear vil det være mer enn interessant å høre alt fra Soft Pink Truths og Simon Bookishs teknoifisering av materialet til Castanets skumle instrumentalversjon av ”Deep Sea Diver”.

Horn Of Plenty er en uanstrengt og bedagelig anlagt plate, bjørnen sover og er ikke farlig, men den skjuler sine hemmeligheter og har en forførende mystikk som ikke bare gjøre den til koselig rugg.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free, 2007)
Clap Your Hands Say Yea
Kvartetten med base i Brooklyn (gisp) holder seg inne med gatesmart kredrock (tenk særlig Animal Collective, som i likhet med Yeasayer vokste opp på ’bygda’ i Maryland), men har en mer melodiøs og umiddelbar innfallsvinkel. De har i likhet med mange av sine bydelssøsken en forkjærlighet for 70-talls new wave (Talking Heads), afrikanske danserytmer og voksen elektronika, jeg tror også vi må nevne en dose 80-talls glamour – men uten at pastisjen blir påtrengende. Med andre ord, de evner å låte både ferskvare og holdbarhet på samme tid, de er både mainstream og vågale. Plukket fra hverandre er det lett å finne ledetråder for deres eksistens: På ”Worms” går de Band Of Horses i næringen, på ”Red Cave” tar de en Akron/Family mortale, her er spor av Pink Floyd og Crosby, Stills & Nash på en gang – men glem likevel dette. Noe av det aller beste med All Hour Cymbals ligger i hvordan Yeasayer nettopp fortrenger genre og referanser ved å hente innflytelse fra en myriade av kilder og sette det hele sammen til noe som virker å bare være sitt eget. Det gir et originalt resultat, men også tidvis en smule sprik i prestasjonene. Heldigvis har de lykkes å få det meste til å henge i hop.

Tilbake til fremtiden-singelen ”2080” må være en av årets mest vanedannende; klappende, barnekor-syngende, vuggende dub-indie sommerpop der vestkyst møter smeltedigelen på andre siden i doven harmoni over en heller dystopisk tekst: ”I can’t sleep when I think about the times we’re living in, I can’t sleep when I think about the future I was born into”. Egentlig holder alle de tre første låtene seg noenlunde innenfor det samme spekteret; ”Sunrise” og ”Wait For The Summer” er titler som henleder oppmerksomheten på hvilken årstid dette er beregnet for, og er funky, smittende perler der vi introduseres for den innsmigrende falsettvokalen som følges oss platen gjennom. De er ikke like umiddelbare hele veien, heldigvis. Det er lett nok å falle for åpningstrilogien, men når gleden har lagt seg litt er det fint å fordype seg videre utover i mer lettpsykedelisk drømmepop som gradvis gis større armslag, og der bare blyloddene på ”Wait For The Wintertime” forstyrrer den fine svevekurven denne platen legger seg på.

All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Det er rett og slett en gnistrende plate.

The Dirty Projectors: Bitte Orca (Domino, 2009)
Mylder
Med sine ubestemmelige rytmeøvelser, fikse genresprang, vokalakrobatikk og globale omfang er Bitte Orca sikret høy hipsterfaktor der den passer inn trendaksen Animal Collective – Grizzly Bear – Antony. Det er lett å slenge rundt seg med fine ord om denne, tilsynelatende vellykket i teorien. Dette er en ambisiøs produksjon, i grenselandet mellom moderne komposisjon, prog-light, 80-talls synthpop, corky danseindie og med verdensomspennende impulser (les: afropop). Hovedhjernen Dave Longstreth er utpreget flink, smart og teknisk skolert, med sin bakgrunn som komponist. Vi snakker altså om en fyr som har laget en rockopera om Don Henley og en coverplate av Black Flags Damaged. Etter hukommelsen. Longstreth er i ferd med å bevege seg over i mer mainstreame kretser, og pleier nå omgang med relevante storheter som Björk og David Byrne. Hans musikalske anskuelse kan slekte på Van Dyke Parks, Zappa eller Arthur Russell, selv trekker han gjerne fram John Coltrane. Han er med andre ord det vi trygt kan kalle en spennende og intellektuell artist! Du bør like Bitte Orca, jeg bør anbefale den.

Det er mulig å sammenligne Dave Longstreth med Dan Deacon og hans ferske Bromst,  også preget av nysgjerrig lekenhet og idérikdom, men med en helt annen entusiasme som sluttresultat. Bitte Orca blir en overdådig buffet der ovennevnte elementer glaseres til en altfor mektig kake. Hvert enkelt stykke kan være smakfullt, det er mange fine enkeltpartier og gode ideer. Ett stykke er heseblesende, men velsmakende, etter 4-5 blir jeg likevel god og mett, og må ta en bitte pause skal jeg orke å komme meg videre. Fraværet av umiddelbare låter skal kanskje oppveies i en streben etter å fortrylle lytteren med smarte moves og intrikate kompositoriske detaljer. Men Dirty Projectors klarer ikke engasjere meg med det grepet. Mitt største problem er likevel vokalen, særlig Longstreths patos beslektet til Jeff Buckley (av og til Prince krysset med Freddie Mercury). Uten de sjelfulle dybder blir den bare masete, og knapt til å holde ut. Det er når de forenkler sitt sound Bitte Orca virkelig blomstrer. Sjekk gjerne ”Two Doves”, som med sin akustiske gitarlinje og strykere paradoksalt står igjen som platens minst interessante, men også dens beste øyeblikk.

Dr. Dog: Fate (Park The Van, 2008)
Slengbuksekameratene
Gjengen med det noe malplasserte bandnavnet – dette er slett ikke breial hip-hop – har fem utgivelser bak seg fra før, som alle har unngått min radar. Ut fra det jeg har forstått skiller ikke Fate seg nevneverdig fra deres foregående skiver, hvilket betyr at vi her har å gjøre med et orkester som dyrker nostalgiske kvaliteter i sin musikk, det som noen vil kalle tidløs pop. Men Fate er definitivt tidsbestemt, og bandet gjør ikke noe forsøk på å skjule sitt ståsted der de opptrer i gammeldagse klær og mer enn hinter i både titler og tekster om at dette ikke akkurat er fremtidsmusikk. Fate er en samling fine, fengende og lett fordøyelige låter som i hovedsak har sitt opphav et sted mellom White Album-Beatles – særlig John Lennon er konstant nærværende – og 70-talls mykrock fra California, med en dæsj Todd Rundgren og The Band som dryss. Nå som skjeggete nostalgipop har blitt en pop trend, bør kanskje et slags gjennombrudd være innen rekkevidde også for Dr. Dog.

”The Breeze” og ”The Beach” rammer ikke bare inn platen, men favner over mye av atmosfæren som preger den. Her er duvende harmonier, elegante melodilinjer og hektende hooks som bør tilfredsstille særlig de mest tilbakeskuende lyttere der ute. En klar favoritt er Flaming Lips-aktige ”The Old Days” med sitt liketil western-piano og sorgløse refreng, men også tyngre stoff som ”The Ark” evner å vekke begeistring. ”100 Years” kan ellers stå som et samlende eksempel på Fates kvaliteter; der bondeland møter skvulpende bølger, litt som om Brian Wilsons luftige visjoner og Robbie Robertsons jordnære hender speiles i John Lennons runde brilleglass. Fate er krydret med slike fine detaljer, enten det er i form av stryk, blås eller banjo-klimpring, men jeg synes det pyntelige uttrykket og den noe søvnige stilen ikke bidrar til å vekke det engasjementet jeg gjerne skulle følt. Det blir mer en behagelig reise enn en sanseomveltende trip.

The Fishermen Three: Rosina On Every Balcony (Hype City, 2009)
Jeg liker sanger som gjør meg mo i knærne. ”Golden Pain” er en slik. En aldeles fortryllende liten sak, som på papiret er ganske ordinær: Slentrende, jovial folklåt i melankolsk moll. Banjo, sår vokalknekk og skyfri stemning. Det finnes så mange slike, men av og til er det noen som bare treffer den store nerven. ’Hit my head in a cloud when I stood up’ er de lovende linjene på ”Danny”, med marsjtrommer og tilbakelent gitarer og istemmende blåsere som gjør det klart at vi her har å gjøre med en aldri så liten sjarmbombe av en plate. Da tredjesporet ”If You Ever Return” triller forbi som en annen Gram Parsons med sola i øynene, så er jeg vel egentlig solgt.

’Dessverre’ blåser The Fishermen Three sitt aller beste materiale i første halvdel, men platen faller på ingen måte sammen av den grunn. The Fishermen Three er en duo, og ikke er de fiskere heller. Hjemmebase er New York, selv om de høres ut som de drømmer seg til den andre kysten for cirka 40 år siden (40 år siden 1969, dere!). De kan knyttes til antifolk-gjengen i hjembyen, frontfigur Simon Beins kjenner kanskje noen allerede fra The WoWs, utgiver på denne er norske Hype City (som nylig slapp I Was A King og er flinke folk) og dermed kan vi naturlig knytte et relevant bånd mellom urban nyfolk og skrangleskeiv indiepop. Rosina On Every Balcony avslører raskt sine kvaliteter, heldigvis av den typen som både holder. Jeg har sytet litt i det siste på at mange av dagens mest hypede artister mest er bare staffasje uten de gode låtene i bånn. Kanskje det er derfor jeg falt så for denne. For her er det nettopp disse som står i høysetet, og den godeste Beins viser et godt grep om pennen. Platen daler litt midtveis – da er det viktig å huske på at knærne allerede var skjelvne – men tar seg nydelig opp igjen med ”Obsession (It Ain’t Love)” og ”You Can Quit Me”. Rosina On Every Balcony glimrer om kapp med vårsola og bærer bud om sol, sommer og alt som er fint. Vi trenger noen slike nå.

The Good, The Bad & The Queen: s/t (Parlophone, 2007)
‘Men i all dager, dette høres jo ut som en delikat blanding av Gorillaz og The Clash’, tenkte jeg da jeg uforvarende stappet platen inn i spilleren uten å vite hva den dreide seg om. Min umiddelbare tanke viste seg å være ganske så presis. The Good, The Bad & The Queen er nemlig en supergruppe, for en gangs skyld med mer vekt på første enn siste del av uttrykket, bestående av Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen (fra blant annet Fela Kutis band). Til å sy det hele sammen er Danger Mouse hyret inn som produsent.

Deres selvtitulerte plate er en ytterst stilfull og berikende lytteropplevelse. En viktig årsak til det er at medlemmene ikke lar sin historiske ballast virke hemmende for videre utvikling og nyskaping. De er veldig ’nå’, uten at det moderne elementet virker pålagt eller tilgjort. Akkurat som The Clash virket relevante i 77, Blur i 94, senere The Streets og Burial, fanger kvartetten et moderne uttrykk som ikke utelukkende ser bakover, men som også kan betraktes som et forsøk på å fange den britiske tidsånd, jamvel bidra til å skape den. Det er særlig befriende i en tid der ungdommer heller blar i gamle Joy Division eller Brian Wilson plater, uten evne eller vilje til særlig mer enn det.

De traver stort sett i et ganske sløyt tempo. Simonons bass er dyp og tung, han gir platen en god dub-feeling, vel tilpasset Allens lettdrevne, alltid solide trommestil. Albarns nøkterne stemme, ikke så ulik Elvis Costello tør jeg mene, foredrar om dagens England, preget av et heller pessimistisk syn på det han ser: ’Drink all day, coz the country is at war’, som han sier det. Minnene om Blurs ”Country House” kommer tilbake når han foreslår å ’move to the country’, men hardere realiteter har blitt til virkelighet når han i tittelkuttet er ’Movin Uptown’ med de følgene det medfører. Mellom disse står fine ”Green Fields”, en sang han ’wrote years ago… before the war and the tidal wave engulfed us…’, mens ’we saw the green fields turn to stone’. Velkommen til 2007.

De tidvis grimme sosialrealistiske beskrivelsene og antikrigs-lyrikken forsterkes av et moderne og, skal vi si, flerkulturelt musikalsk uttrykk, som til sammen skaper en boblende gryte av en plate, som, her må det tillegges, preges av et ikke uvesentlig uutnyttet potensial – de har mer å gå på. Damon Albarn har blitt kalt ’den svarteste mannen i vest-London’, men sjelden har han vel vist sine to ansikt så tydelig som her, både med indie-sensibiliteten og meloditeften fra Blur, røttene i Mali-prosjektet, sitt futuristiske Gorillaz og med et fokusert blikk på dagens samfunn. I all sin elendighet er det nesten så man får fornyet tro til tilstanden på den lille, fortapte øya gjemt borte i tåkehavet.

The Frames: The Roads Outgrown (Overcoat, 2003)
Buskvekster fra arkivet
På The Frames’ egen hjemmeside regnes The Roads Outgrown som en EP. Det synes jeg er i overkant beskjedent, da den 9-spor/38 minutter lange platen bør holde til å kvalifisere til fullengdestatus. Dette er en samling b-sider, splitsingler, rariteter og livespor fra dette irske bandet som nå har en anselig mengde utgivelser bak seg. De har skrapet sammen ymse stoff; en liveversjon av ”Fitzcarraldo” (som ganske riktig er inspirert av Werner Herzogs film av samme navn), en cover av Will Oldhams ”New Partner”, et livespor fra Tsjekkia og annen drivved. Det er likevel ikke mye av materialet som tilsier annenrangs sortering. Opptakene er hentet fra Irland, USA, Frankrike og Tsjekkia, men låtene er av jevnt høy kvalitet og henger fornuftig sammen. For en som ikke kjenner bandet altfor godt er dette også en plate som vel kan egne seg som et førstegangs besøk. Det bør ikke bli det siste.

Storparten av låtmaterialet kan regnes som ganske neddempet vise/folk med klare røtter i den irske folkemusikken, som på ”Lay Me Down”, ”Headlong” og den sobre versjonen av ”New Partner”. Likheten med Oldham er bevart, men originalen var noe mer rufset i kantene og i all sin enkelhet står den her i full blomst. Det er et sprang fra ”New Partner” til den forrykende ti-minutter lange ”Fitzcarraldo”. Fela er et naturlig instrument å ta i bruk for dette folkrock-bandet, og brukes her både forsiktig i duvende melodier og mer fandenivoldsk riving. Og slik er The Frames, vemodige folklåter og øldryppende barviser om hverandre viser at de med rette hører til i Dublin, brun som en pub og grønn som eng som musikken deres er.

The Roads Outgrown åpner altså i meget behagelig ganglag med ”Lay Me Down” og ”Headlong”, men etterhvert kommer det også frem andre sider ved Glen Hansard & co. På ”Rise” hører vi en enslig Hansard hamre løs på gitaren i det som er en mer spartansk og hard låt. Den åpner som noe storslagent av Mike Scott, men hardner til etterhvert. Lydtekniker er Steve Albini i Chicago, byen hvor alle de fem første sporene er innspilt. En tøffere stilretning kan høres på ”God Bless Mom”, en nervøs vibrasjon med forstyrret dissonante partier, og ”Sickbeds” som mest av alt minner om en blanding av Sparklehorse og Telstar Ponies. I skyggen av mer etablerte yndlinger som David Gray og Damien Rice har Glen Hansard og The Frames eksistert i snart 15 år. The Frames er relativt store i Irland etter det jeg har skjønt, og denne platen viser at de på ingen måte har gjort seg fortjent til et stille bortgjemt liv i undergrunnen i resten av verden. For når sugende ”Fitzcarraldo” toner ut så sitter vi kanskje ikke like storøyde tilbake som etter Fairport Conventions ”A Sailor’s Life”, men sannelig er det kraftfullt liv her også.

The Frames er ikke det største bandet som finnes, men et slik trivelig bekjentskap man ikke angrer på at man har stiftet. Og når Glen Hansard avslutningsvis sier at ’this is the best life a man could ever want’ er det ingen grunn til å tvile på det, en holdning denne samleren er et hørbart bevis på.

Josh Rouse: Under Cold Blue Stars (Slow River, 2002)
Pleasantville
Under Cold Blue Stars er Nebraska-mannen Josh Rouse sitt tredje album. Etter finfine plater som Dressed Up Like Nebraska (1998) og Chester, i samarbeid med Lambchops Kurt Wagner, begynte han å spinne på en tanke om å fortelle om et ektepar fra 50-tallet. Han plasserte dem i en liten småby og bestemte seg for å følge livene deres gjennom.

En lavmælt, vakker og ikke rent lite vemodig popperle har dette blitt, om drømmer, håp og savn hos en ganske alminnelig familie. Amerikansk litteratur har i langt større grad enn den europeiske hang til å benytte reelle eller fiktive småsteder som historiemodeller, Thornton Wilder (Our Town), Sinclair Lewis (Main Street), Sherwood Anderson (Winesburg, Ohio) og William Faulkner er bare noen strålende eksempler. Selv om Rouse ikke har plass til å utbrodere så inngående, går han inn i sine karakterer og gir dem ekte, troverdig liv. Når han har vektlagt historiene rundt denne platen i så stor grad, er det litt merkelig at han ikke trykker de skikkelig i omslaget. Men de siger inn etterhvert.

Man skal heller ikke overdimensjonere tekstene. De jordnære historiene står stødig nok, men det er musikken som i fremste rekke bærer platen. Av musikalske kilder følger Rouse mer eller mindre stiene til Richard Buckner (som forøvrig gjorde noe lignende, da han tolket Spoon River Antologien til Edgar Lee Masters på The Hill i 2000), skjønt Josh Rouse har en kommersiell appell som ligger nærmere Ryan Adams. Det hviler en døsig og slentrende stil over låter som tittelsporet, ”Miracle”, ”Ears To The Ground” og ”Ugly Stories” som skaper både god trivsel og høy nytelsesfaktor. Det eneste ’problemet’ med disse låtene er at de er så smukke at de har en tendens til å bli en naturlig del av rommet, og klarer ikke å gripe skikkelig tak i eller vekke oss som lyttere i særlig grad. Rouse skriver dessuten mer fengende pop (”Feeling No Pain”) og hjerteskjærende ballader (”Summer Kitchen Ballad”, ”Women And Men”), som han bærer solid med sin naturlige, tilforlatelige stemme.

Dette er verken introvert eller vanskelig tilgjengelig musikk, men heller vennligsinnet rock med strimer av country som bør favne bredt. Josh Rouse har alltid signert velskrevne låter, men han har ikke kledd dem så fyldig og velprodusert tidligere. Sammen med musikere med bakgrunn fra blant andre Yo La Tengo, Lou Reed, Giant Sand og Kelly Joe Phelps har han skapt en av dette årets mest holdbare plater.

Au Revoir Simone: The Bird Of Music (Moshi Moshi, 2007)
Brooklyns Au Revoir Simone er sikre leverandører av pen popmusikk i skolen til Stereolab og Broadcast. På The Bird Of Music tar jentetrioen oss videre med på en ferd som de la grunnlag for med debutplaten Verses Of Comfort, Assurance & Salvation (2005). Igjen tyr de til en passende albumtittel. The Bird Of Music flyr avsted på vuggende vinger innslørt av vemod og sval lykke. Det skjer med ”The Lucky One”, allsangpreget og klokkespilldrevet ber de om å slippe inn solen, og sannelig glimter noen strimer inn også i et februarkaldt Norge til disse tonene. Det er på slike spor, på sitt mest dempede og yndige, at jeg liker Au Revoir Simone aller best. Men The Bird Of Music er aldri en plate som søker å rive opp gamle sår eller tråkke istykker brustne hjerter, snarere er det en såpeboble-skjør kvalitet over trioen og deres låter som ber om å bli behandlet varsomt og forsiktig.

På enkelte av sporene legger de opp til et mer elektronisk lydteppe; med mer utstrakt bruk av velbrukte keyboards og trommemaskiner, eller et lettere orkestrert uttrykk som også hinter om en forkjærlighet for 60-tallsband i regien til Phil Spector eller Brian Wilson. Det blir slik aldri noe utpreget modernistisk over Au Revoir Simone, snarere svever de rundt oss som en krystallklar drøm over forgangen lykke. ’The perfect soundtrack to an autumnal picnic in the park’ reklamerer plateselskapet, og selv om det kan bikke over til det i overkant park-trivelige for enkelte av oss, lar trioen aldri sin musikalske sjarm gå på bekostning av selve låtkvaliteten. Når det gjelder Au Revoir Simone tilgis raskt fraværet av en voldsom utvikling. Med sitt betagende og svale uttrykk er det slik vi helst vil at de skal være.

Phantom Buffalo: ShiShiMuMu (Rough Trade, 2005)
Golden Age
ShiShiMuMu ble opprinnelig utgitt som en dobbel LP i 2002, på den staselige vinyl-labelen Time-Lag (Fursaxa, Espers, Six Organs Of Admittance) av et band som kalte seg The Ponys. Mindre ’far out’ og mer poporienterte enn Time-Lags øvrige katalog. Innspillingen ble gjort live i studio på en ’two inch analog tape’ og med en velutrustet instrumentpark tilgjengelig står de likefullt litt til venstre for hovedstrømmen. I 2005 tok Rough Trade på seg ansvaret for å gi platen ut på nytt. Bandet har i mellomtiden skiftet navn fra hest til bøffel, men innholdet er fremdeles det samme. Vi snakker vemodig, ufarlig indiehygge med en underfundig vri. Det er lov å håpe at flere vil benytte anledningen til svinge innom ShiShiMuMu denne gangen. Det er nemlig til tider en liten popskatt som skjuler seg bak det delikat utformede omslaget.

Phantom Buffalo kommer fra Portland, Maine. Det er ikke et musikalsk mekka som vestkystbyen av samme navn, men beliggenheten kan kanskje forklare noe av grunnen til at sekstetten har utviklet et såpass sjarmerende uttrykk som vender like mye mot den andre siden av Atlanteren som vestover, like mye tilbake til 60-tallet som fremover. De drømmer om Windsor og kler seg i slør av britisk popskoledannelse i nærheten (Kinks, Belle & Sebastian, Camera Obscura), med indie-geeks (Pavement) og Elephant 6-underfundighet (Essex Green, Neutral Milk Hotel). Dermed kan vi katalogisere dem sammen med andre idérike retropoppere som appellere til de som har sans for band som The Shins, The Decemberists og The Unicorns. Med andre ord; jovial og vennlig indiepop med lo-fi snert, veksling mellom fuzz og klimprekos, skjevt og hanglete så det holder.

Buffalo spriker med bena og har en leken tilnærming til låtmateriale og sound. Den kazoo-blåsende ’morosaken’ ”Domestic Pet Growing Seed” er representativ for deres mer uformelle sider, mens det store åpningskuttet ”Golden Finish” viser en evne til å bygge opp kraftfulle melankolske låter, fra en spinkel vokal/enslig gitar vokser den seg sterk gjennom langsomt bølgende bevegelser over syv minutter, og er et lite popkunststykke. Jonathan Balzano-Brookes har en litt hanglete stemme som styrker lenken til Belle & Sebastian/Pavement, enten det er i rolige øyeblikk med skjerf rundt halsen og tekoppen i hånda, eller muntert hoppende i parken en sommerdag. Dette er en plate man kan hygge seg mye med når man selv er i begge luner. Med flere lengre perler som ”Golden Finish”, ”Wilamena” og ”Cheer Up My Man” og litt strammere redigering i låtmaterialet, ikke minst i siste halvdel, hadde jeg nok satt begge tomlene til været.

Bjørn Hammershaug
(Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease)

Release The Bats: 2002-2012

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Release The Bats var en åpensinnet svensk label som i årene 2002-2012 spanderte på oss en serie med plater av mangfoldig art. Stikkord er fri musikk i alle fasonger: Støy, folk og pop et stykke utenfor allfarveien, men som ofte fant veien rett til hjertet. De aller fleste utgivelsene kom i små opplag, men er vel verdt å jakte på. Som disse her:

Ducktails: Backyard (2009)
Shimmering Warm And Cloudy
New Jerseys Matthew Mondanile aka Ducktails tilhører en krets som bedriver hjemmelaget drømmepop, sfærisk støy og/eller skrudd retro-elektronika – forsøkt samlet i en ny fellesbetegnelse av The Wire (#306) som ’hypnagogic pop’. Fremste musikalske kjennetegn er inspirasjon fra drømmenes verden, New Age, post-noise og 80-tallets populærkultur (fra filmmusikken til Ghostbusters og lyden av mikrobølgeovner til kitchy slagere). Ytre særtrekk er f.eks DIY-estetikk med CD-R/kassettutgivelser gjennom nye nettverk som Shdwply Records og Olde English Spelling Bee. Artister som The Skaters og Ariel Pink, eller etiketter som Volcanic Tongue og Fonal, faller inn i det som av enkelte kan kalles en ny kategori, men som andre kanskje vil se mer som en forlenger av lignende frilynte musikalske tradisjoner, enten det omtales som frifolk, lo-fi, psykedelia eller rett og slett undergrunnsmusikk. Vi skal ikke vurdere keiserens drakt riktig ennå, men registrer med velvilje at det som alltid spirer i utmarken.

Åkkesom, Matthew Mondanile føyer seg pent inn i rekken av enslige unge menn som fyller tiden med å sy sammen melodisnutter og lydbiter ved hjelp av egne verktøy. Backyard er en samling låter tidligere utgitt på diverse kassettutgivelser, spilt inn eksempelvis ’in a toolshed out of a Fender Super 60 amp’. Mondanile unnfanger sine skimrende popdrømmer på simpelt vis, der de 21 låtene (75 minutter) er som flimrete super-8 opptak fra en fordums sommer. Lyden er selvsagt skral, noe som forsterker det funklende sløret som svaier mellom lytter og utøver. ’This is laidback music for late, late summer nights’ som Release The Bats sier det, og fra en sommer som ikke har smilt på disse breddegrader i år, så fungere Backyard desto bedre som erindringer fra en sommer som kunne vært. Sjekk låttitlene for ytterligere å komme i rett stemning.

Backyard er i det store og hele en instrumental affære, med sammenvevde skisser av gitarer og keyboards, sprukne lyder med varm klangbunn og impulsive utfall av ymse sort. Det kommer frem i både trancesøkende dronejammer (nær kvarterlange ”Dreams In Mirror Field”) og på mer håndfaste snutter av gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgia. Det er kanskje ikke helt fair å vurdere det uferdige aspektet hos en artist som tydeligvis dyrker den primitive estetikken til det ytterste. Men til tross for en gjennomgående stilsikker tone, er Backyard vel så interessant for å følge Mondaniles tidlige karrierefase, som et fullendt mesterstykke av en plate.

Backyard er sluppet i kun 500 eks.

Hanna Hirsch: Tala Svart (2008)
14 nyanser i brunt

Vi har inga frågor, bara svar/Vi vill berätta allt

Den svenske filmen La Den Rette Komme Inn er ikke bare en vampyrfortelling. Det er også portrett av en tidsperiode og en oppvekstskildring fra den triste forstaden som, blant annet, handler om å bryte ut av en ensom tilværelse og å finne seg selv i den urolige fasen mellom barndom og ungdom. Det var noe ved hele stemningen i denne filmen som er genuint svensk. Noe av det samme kan overføres på debutplaten til Stockholms Hanna Hirsch (oppkalt etter en svensk kunstner), både i tematikk (frustrasjon, tenåringsangst, sårbarhet) og tidsperiode (1970-80-tallet). Men også dette nesten ubestridelig svenske som ikke har noen umiddelbar parallell i Norge. Et velkjent moment er at det går en rød tråd i svensk fortellertradisjon, fra visesangerne via Ebba Grön og til Håkan Hellström, en tråd som fremdeles nøstes og som er sterkt tilstede også her. Mer i form av nevrotisk powerpop enn breial punk, men med røtter i begge retninger.

Mina nerver är i obalans, hjärtat slär i otakt/Men det spelar ingen roll

14 låter, 30 minutter. Det er tiden det tar å komme seg gjennom Tala Svart fra start til slutt. Men hver tominutter utgjør en ubrutt kjede hits fylt av så mye ungdommelig pasjon, desperasjon og svartsinn at jeg etterlates halvt svimeslått av glede.

På sin MySpace-side oppgir kvintetten band som Blondie, Germs, The Go-Go’s og et ’awkard Buzzcocks’ som referanser. Tala Svart er da heller ikke platen du går til for musikalsk nyoppdagelse. Hanna Hirsch er ukomplisert og ujålete trallpunk, det går rett fram og i høyt tempo hele veien, kun avbrutt av en ballade akkurat halvveis. De skal heller ikke framheves for sin tekniske briljans, verken i instrumentføring eller vokalbruk, men det låter tight og akkurat passe skranglete. Vokalist Siri (de har ikke etternavn, disse svenskene) beveger seg hele tiden på randen av kollaps, men med en ektefølt trang til å blåse ut som får det til å fungere. Det er nettopp en slik fandenivoldsk guts, en brennende vilje, som bærer – og løfter – Tala Svart.

Bak det utrettelige drivet finner vi så en god porsjon skandinavisk dunkelhet. Tala Svart er mollstemt, og nesten alle tekstene omhandler det mørke på ulike måter, både i konkret forstand og i en mer overførbar tilstand (mentalt, om fremtiden etc.). Av og til vipper det over i litt tenåringsdagobok-emo, men sterkest er inntrykket av at dette er ufiltrert og autentisk. Tala Svart er upolitisk, men likefullt samfunnsbevisst i sine skarpe skildringer av byens monotoni, innbyggernes apati og egen usikkerhet.

Vi är kvar här, ger röst åt oron där du står; skriker och bråkar/Misförstådda satans barn, vi har vår plats här/Helt utan framtid och besvär

De gjør ingen voldsom innsats for å utvikle sin basisformel. Det vil vel for enkelte virke stilrent, mens andre sikkert vil klage på manglende variasjon. Jeg anbefaler uansett en liten dose hver dag som botemiddel mot dagligdags kjedsommelighet og A4-tankespinn. Og jeg anbefaler deg å handle raskt. Den er bare utgitt i 500 eks. og i lekker innpakning. Dette er en plate som om kort tid vil bli ettertraktet fra det mest oppløftende skandinaviske bandet jeg har hørt på lenge. Jeg spår en lysende framtid omsluttet av mørke.

Heavy Winged: Spreading Center (2009)
Mayhem i to akter
Heavy Winged er virkelig i ferd med å gjøre seg gjeldende på støyrock-scenen. De siste tre-fire årene har de pumpet ut en rekke utgivelser på supre miniselskap som Foxglove, Three Lobed og Not Not Fun, da gjerne CD-R i underkant av 100 eks. Nå har turen kommet til Release The Bats. Spreading Center er trykket i 500 eks. og bør finne et hjem hos alle som liker å dykke ned kranglevoren bråkerock merket psykedelisk lo-fi. Spreading Center er to lange kutt (”Loudon” 26:15 og ”Strigoi” 26:05). Begge er innspilt live på to ulike steder i USA (Davis, California og New York).

Trioen spiller i en drøss andre mer eller mindre obskure band fordelt på hjemstedene i Brooklyn, Portland og i Vermont (Eternal Tapestry, Bloodbiker, Parlor Wit, Lilum for å nevne noen), denne settingen ser det ut til at de vier jambasert noise. ”Loudon” åpner ganske offensivt, særlig med et trommespill som nærmer seg dødelig metall, psycha gitarsoloer og en hamrende bass. Lydmessig er det ganske simpelt, men det er ikke vanskelig å se for seg at Heavy Winged må være formidable live. Ren maktdemo. ”Strigoi” starter sfærisk og bygger seg opp med noen Sonic Youthske gitarlinjer som aldri blir helt forløst. Heavy Winged åpner ikke melodiske dører, men graver seg gradvis ned i gjørma og ruller seg rundt i dritten mens de drukner i feedback. Jeg liker det! I likhet med førstekuttet trekkes også ”Strigoi” opp igjen, og de siste ti minuttene viser bandets mer søkende sider – eller kanskje de rett og slett ikke klarer å stoppe? Spreading Center er to litt for lange, men mildest talt forrykende spor av et band som spiller som jordskorpa skulle revne under dem. De kommer nok også best til sin rett i trangt, svett klubblokale en sen kveld, og denne platen gir en smakebit på hvordan det kan arte seg.

Nonhorse: Haraam, Circle Of Flame (2006)
Disco for slemme barn
Slik kan det gå når noen låser Gabriel Lucas Crane inn på lukket avdeling i noen dager, med kun en morken kassettspiller og noen utgamle tapes å forlyste seg med. Haraam, Circle Of Flame består av tape-manipulasjon, klipp-og-lim med funnen lyd, gitarstøy og diverse lydfragmenter som settes sammen på noe uvørent vis. Platen er delt i 13 spor, hver av en varighet på 3.14 (eventuelle matematiske/bibelske tolkninger overlates leseren).

Hvem er så denne Gabriel Crane? Han er nok mest ’kjent’ som medlem av Wooden Wands Vanishing Voice. Wand aka James Toth har blitt en ganske streit singer/songwriter, mens hans partner tydeligvis har interesser også i helt andre retninger. For det er ikke vennlig lytting dette. Crane skaper en slags lo-fi industriell, flammeslikkende analog støy med skarpe, metalliske klanger og brå, ubehagelige brudd. Noen av de mest voldsomme partiene kan minne litt om det Michigan-scenen driver med og band som Hair Police og Wolf Eyes. Men Nonhorse oppnår sjelden helt den samme slående effekten. Jeg synes ikke dette er så fryktelig interessant å høre på over tid, jeg finner få naturlige åpninger videre inn musikken, en dypere forståelse av den – eller et prekært ønske om å jobbe særlig mye med saken. Det finnes en drøss band og artister der ute som gjør relativt lignende ting, noen likelydende, noen mer spennende.

Når det er sagt; deler av materialet er ganske besnærende, selv om hvert enkelt spor er underordnet sammenhengen. Det er særlig et midtparti på denne platen med litt større fokus på gjenkjennelig musikk. Spor 6 trekker inn en frittgående saksofonist, og antydning til en form for destruktivt stammerituale på de nærmeste låtene er heller ikke helt å forakte.

Raccoo-oo-oon: Is Night People (2006)
Io-oo-wah-wah
Denne gjengen holder til i Iowa City, og i likhet med sine musikalske åndsfrender i Davenport (fra Wisconsin), Marylands Animal Collective eller Sunburned Hand Of The Man fra Massachussetts så er Raccoo-oo-oon (bare elsker det navnet) nok en freakbande fra Amerikas småbyland, slike som popper opp over alt nå for tiden. Ikke helt ulike disse tre, utemmede og ville skapninger som de er, Raccoo-oo-oon strekker det remmer og tøy kan holde i løpet av en passe kort skive.

Is Night People ble opprinnelig utgitt på kassett i 2005, og presenterer et band i fri utfoldelse. Rumperistende, hårslengende, danseravende og frihetsberusende; her er det mye energi som skal forløses! Av og til som et tidlig Butthole Surfers raljerende sammen med MC5, eller Sun Ra krysset med The Stooges er Raccoo-oo-oon et fyrverkeri av psykedelia, støyrock, frijazz, punk og avantfolk. Med møkkete grooves, et solid fokus på rytmer, dissonante gitarer og knapt forståelige stemmer (skrik, chants, kra-kra-kra) graver disse vaskebjørnene godt ned i søppelbøttene for å finne sitt eget uttrykk.

Til lyden av et fugleskremsel som langsomt våkner til live, dyreskrik og marsjerende trommer, senkes solen og nattmenneskene samles på et eller annet jorde for å tenne bål og utøve sine merkelige ritualer. Antakelig maskekledde, med maling i ansiktet og fjær på hodet starter de sin nattmesse. Har du sansen for både Sonic Youths asfaltgitarer, dyriske syrejammer og Sunburneds frifolk-funk så er Raccoo-oo-oon bandet du har ventet på. Is Night People er på ingen måte en perfeksjonert plate, det er heller det utprøvende og mangetydige som er Raccoo-oo-oons styrke. Dette er et band det skal bli mer enn spennende å følge fremover, selv om disse opptakene faktisk er fetere enn senere ting jeg har sjekket fra dem.

Release The Bats har for øvrig spandert et nydelig omslag på Is Night People, med gulltrykk og tegninger av bandets egen Shawn Reed. Space is the place, også langs de endeløse jordene i midtvesten!

Raccoo-oo-oon: s/t (2008)
Slipp vaskebjørnene fri, det er vår!
Dett var dett. Raccoo-oo-oon rakk på kort tid å gi ut et knippe skiver og en haug med singler og kassetter før de nå vender tilbake til skogen, søppeldynga eller hvoren de nå går. Triste nyheter for oss som ble glad i dette bandet, men de gode er at medlemmene allerede har spredt sin smitte over flere prosjekter (Wet Hair, Trash Dog, Pukers). En annen gla’sak er selvsagt herværende plate, en selvtitulert finale på 75 minutter som sørger for at karrieren avsluttes på topp. Den har inkludert villmannspunk, galaktisk friformjazz, tribal krautprog, utemmet skogsmystikk, primal no wave og pling-plong (særlig gjennom improvisasjonsserien Mythos Folkways). Med andre ord et band som lett havnet i den romslige frifolk-kurven, men som likevel falt utenfor alle forsøk på å bli plukket (som igjen er et genretegn i seg selv).

Jeg påspanderte store ord til forgjengeren Behold Secret Kingdom (2007), som jeg beskrev som ’en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd’. Raccoo-oo-oon har på ingen måte blitt snillere i løpet av året som har gått. Det ramler i vei med spor 1, som en session mellom Butthole Surfers cirka 1986 og Sunburned Hand Of The Man 20 år senere. Det er overstyrt, ufint og stygt – og det er i denne sammenheng et klart kompliment. Spor 2 beveger seg mer over i undringsfulle merksnodigheter med fløyteaktige ulyder, droner og mindre fokus på hestekrefter. Der spor 1 viser Raccoo-oo-oons forkjærlighet til buldrerocken, er dette mer atonal og løst sammensatt stammemusikk. Og slik går no dagan. Det er i dette ulendte terrenget Raccoo-oo-oon hele tiden har befunnet seg, og det er her de ender sine dager. Nærmere bestemt med tre massive beist på rundt kvarteret hver som alle går dypt ned i galskapens vanskelige materie på ulike måter. Raccoo-oo-oon (som ikke har tittel på verken plate eller låter) gis ut av alltid fabelaktige Release The Bats, og er begrenset til kun 1000 eksemplarer. Ingen grunn til å vente, dette er 75 minutter med rå, ubehøvlet og mind blowing freakness. ’It’s deconstruction time again’, som utgiver sier det. Jepp, og det for siste gang.

Shepherds: Loco Hills (2007)
El Loco
Brooklyn-banden Shepherds er satt sammen av folk som kan risikere å være kjent fra tidligere. Medlemmene her kan knyttes til for eksempel Woods, Meneguar, Castanets og Nonhorse, og det er mulig å tenke seg at de ikke akkurat streber et gull og grønne skoger i sitt musikalske virke. Vel, grønne skoger er det mulig de drømmer litt om, men heller ikke Shepherds vil nok bli en rakett på Billboard-listene. De lager bra saker uansett.

Sikkert er det i hvert fall at dette ’stjernelaget’ setter pris på noen solide jam-runder i sirkulær fredspipetilstand på et eller annet loft i Williamsburg. Loco Hills virker å være en ren jamsession, og slike kan som vi vet ha en tendens til å gå litt over styr. Det er derfor gledelig å melde at Shepherds har den nødvendige ballasten som skal til for å bringe det hele mer eller mindre tørrskodd i land. De fire låtene (på tilsammen 40 minutter) mister aldri kursen, faller aldri helt sammen. Åpningssporet ”Revenge” har klare krautrock-kvaliteter i aksen Can – Salvatore, hvilket betyr stødige rytmeganger og funky framdrift. Det er en åpning som ikke bare henleder tankene til storbyloft og tyskerpølse, men også til ørkenritualer, indiansk stammedans og en porsjon peyote i morgensola. Loco Hills er et myteomspunnet område i New Mexico, og det er fullt mulig å forestille seg denne musikken som bakgrunn for en ferd langs støvete veier, blendet av sol og varme på vei inn i en spøkelsesby for å drive ut noen indre demoner.

10 minutter lange ”We’re In It For The Corn” er en suggererende fortsettelse inn mot den andre siden, en psykedelisk ladet trance som etter hvert løses opp i vill, delirisk rus. ”Endless Horizon” er en langsom oppvåkning etter denne utladningen, der håndtrommer, wah-wah, drømmende chanting og skeive strenger vikler seg sakte sammen. Ikke før 7 minutter ut i tittelsporet våkner alle opp samtidig, kommer seg på beina, knytter trådene sammen og sørger for at de siste minuttene tar oss med ut av tåka, ute av heten og tilbake på landeveien med kurs for nærmeste by.

Wet Hair: Dream (2009)
Vaskebjørn goes industrial
Shawn Reed og Ryan Garbes kommer fra nå oppløste Raccoo-oo-oon, en nydelig bråkegjeng i nabolaget til band som Wolf Eyes, Animal Collective og Lightning Bolt – primal frirock fra skogen. Det er ingen overraskelse at denne gjengen gir seg til kjenne i andre prosjekter, og Wet Hair har allerede rukket å etterlate seg en stabel med kassetter og singler i små opplag. Dream er deres første skikkelige fullengder, og en ganske annerledes opplevelse enn vaskebjørnene. Reed har gitt seg i kast med analoge synther, gamle orgler, simple trommemaskiner, litt kraut, droner og elektronisk knotting sammen med en forvrengt, bablende snakkevokal. Resultatet er mer industrielt og kjølig enn Raccoo-oo-oon, mer kontrollert og også gjennomarbeidet kan det virke som. Men ikke like ekstatisk. ’Synth-punk-trance’ kaller utgiveren det, og hvis de med det tenker en blanding av Suicide og Spacemen 3, så gjerne for meg. Dessverre når Wet Hair aldri opp til den samme intensiteten som førstnevnte, eller ned til de samme dybder som sistnevnte i løpet av de fire låtene (30 minutter). Wet Hair kan definitivt bli noe, men savnet etter Raccoo-oo-oon fjernes ikke med denne drømmen.

Woods: How to Survive In/In The Woods (2006)
Sommeren på Bjørnefjell
De dro fra Brooklyn og ut til den nærliggende nasjonalparken Bear Mountain i New York, Jeremy Earl og Christian DeRoeck. Her satte de seg ned ved glenne og klimpret ut noen riktig trivelige viser, småsurt og sjarmerende skranglete, spilte dem inn på en råtten opptaker og slapp det ut på kassett. Nå er de 13 låtene remastret og gitt ut via Release The Bats, som har sørget for et pent, stort pappomslag.

De to spiller ellers i det mer gatesmarte bandet Meneguar (indierock av merket Pavement, Superchunk). Det er vel som Woods de da får utløp får sine mer primitive vaner og primale drifter. How To Survive In/In The Woods er en ganske back-to-basic lo-fi/folk-skive, hvor canadiske Eric’s Trip er den mest nærliggende referansene jeg kan komme på. Det betyr et ganske skjødesløst lydbilde og relativt strukturerte sanger, intimt og ganske vennlig, til tross for at omslag og bandnavn kan forlede oss til å tro at vi har med mer freakydeaky dyrekollektiv å gjøre. Det er da heller ingen voldsom blemme, og fans av for eksempel Animal Collective vil sikkert finne noe å like også i denne delen av skogen. Det er heller ingen tvil om at det finnes vakre melodier gjemt i det sprukne lydbildet, selv om styrken i låtene ligger noe under for eksempel det Mi And L’au leverte etter noen uker på sin hyttetur. Det skjener litt til mange kanter, og Woods blir aldri direkte umiddelbare. Men en låt som ”Broke” er hjerteskjærende vakker; ’I don’t have the money to visit you this week, but I can’t take another week without you’. Her tar Woods soveroms-estetikken og bringer den til skogs på fint vis. Blant mye hjemmesnekret hyttebygging og flasketuten peker på, de to er heller ikke fremmede for å legge inn snev av dissonans og leven for å forhindre at det hele blir altfor jovialt. Min favoritt i så måte er stygge og slemme ”God Hates The Faithless”. Om resten av skiva i hovedsak er fine leirbålsfortellinger, er dette lyden av bjørner som river istykker soveposene om natten og gnavler i seg matrester fra kjeler og kar.

Woods har definitivt noe innbydende og originalt over seg. I konkurranse med så mange band av relativt samme kaliber nå for tiden klarer de ikke helt å vekke meg opp av dvalen. Ikke så fryktelig farlig, men ganske så varlig.

Også på Release The Bats: Les mer om:
Skull Defekts, Blue Sabbath Black Cheer og Robedoor
Raccoo-oo-oon

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release (the bats).

Magnolia Electric Co.: Wheat Hearts Of The Prairie Highway

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Darling you faded on me
Don’t fade on me
You come out of the blues all them times by yourself
Nothing lives for nothing
And that goes for pain and goes for everything else

Trials & Errors (Secretly Canadian, 2005)
Tonight’s The Night
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk. Materialet er stort sett nytt, med unntak av ”Ring The Bell/Cross The Road, Molina” (fra Didn’t It Rain) og ”Almost Was Good Enough” (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus’ melankolske trompetspill på ”Leave The City” og ”The Last 3 Human Words”, mens sluggeren ”The Big Beast” setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som framstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans ’53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med avstikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji’s (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær både Trials & Errors.

Hard To Love A Man (Secretly Canadian, 2005)
Isolation Highway
”Hard To Love A Man” er en slik skjør og sår sang som lindrer sjelen og trimmer gåsehuden, en sang om ensomhet og avskjed som kanskje har sin bakgrunn i Magnolias konstante turnering og plateinnspillinger de siste månedene. Duetten med Jennie Benford er svært tjenlig og sammen med en lekker slidegitar understrekes en naken sårhet i denne følsomme stunden. De etterfølgende tre sporene er også dempede ballader av den sterke sorten. ”Bowery”, ”Doing Something Wrong” og ”31 Seasons In The Minor League” preges alle av Magnolia Electrics kjennetegn når de tar den helt ned; Molinas bølgende stemme, de såre linjene han lirer fra seg og det fintflytende spillet med Mike Kapinus’ trompet og Jim Grabowskis orgel/piano som myker opp lydbildet til den røslige gjengen. Særlig er Bowery en klassisk country-sviske som er meget velegnet for de mørke netter.

Siste låt er en cover av Warren Zevons ”Werewolves Of London”, og den skiller seg ut som platens skitne arbeiderklasserocker, og påminner oss om hvor Molina og hans kumpaner har sin bakgrunn, sine røtter og sitt tilholdssted: Et sted på den ensomme landeveien mellom sør og nord, på vei fra den ene lugubre kneipa til den andre. Hard To Love A Man er resultatet av endeløse kvelder med asfalt, eksos og tobakk og det er en vakker liten ode til de som sitter igjen hjemme.

Han lar oss ikke glemme at han er der ute et sted, Jason Molina. Og takk for det.

Fading Trails (Secretly Canadian, 2006)
Out Of The Blues, Into The Blue
Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper Van Beethoven) i Sound Of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ’samlingen’ som spriker fra fyldige studioinnspillinger (”Talk To Me Devil, Again”) til mer spartanske hjemmeopptak (”Steady Now”).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle de ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After The Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervju med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. ”Don’t Fade On Me” er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. ”Montgomery” har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med ”Lonesome Valley” høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet i tiden rundt albumrelease

Sunburned Hand Of The Man: Strange Wood

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, Hip Hop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’
(David Keenan, The Wire)

s/t (Wabana, 2003)
Denne utgivelsen så dagens lys i 2003, men de usle 900 kopiene forsvant raskt. Wabana har tatt ansvar, og som tredje utgivelse i sin serie som lanserer begrensede LP’er på nytt på CD er Sunburned Hand Of The Mans selvtitulerte plate atter tilgjengelig. Merk at disse nyutgivelsene er holdt i en ganske enkel stil, her er ingen informasjon, bilder eller innleggshefter.

De fire opptakene på drøyt 40 minutter er spilt inn live på bandets loft i Charlestown, Massachusetts. Den store gjengen fremstår på sitt mest frihetssøkende. Groovy, spaca, funky og fjernt er dette en jampreget innspilling som heller mot både Sun Ra og elektrisk Miles, såvel som hard funk og Can. Spor 1 (ingen titler er gitt) bæres av sexy gitarlicks, som pådrysset stjernestøv i form av varierende lyder av det som er for hånden (sax, vannpiper, bjeller). 1 fører ikke noe spesielt sted, men med en gradvis økende intensitet og rytmiske driv kunne den blitt en hit på alternative dansegulv langt på natt. Eggende krautrytmer lokker oss videre inn i spor 2, som ellers domineres av en ganske løssluppen saksofon og mer eller mindre meningsløs vokaljalling. Her oppnår bandet en ganske motiverende kombinasjon av stammedans og rituell frijazz som mildt sagt er eggende. Selv om de sklir ut i tåka av og til, ligger det hele tiden et bindende fundament som bringer gjengen tilbake til… vel, om ikke akkurat på sporet, så videre mot nye steder. Nummer 3 lurker langs mer mystiske stier. Mørkere, mer dvelende og med arabisk-klingende overtoner er den både forførerisk og vakker, nærmere Brokeback/Cul De Sac enn tidligere nevnte referanser. Det siste sporet gjeninnfører den ustødige prekingen, og åpner ellers ganske kakofonisk med trommer, blåsere og diverse rasleting i uskjønn forening. Her er den pågående rytmikken og de funky elementene nesten fraværende, erstattet av et mer forstyrret lydbilde med abstrakt oppbygning. Etter godt og vel 10 minutter er det egentlig greit å trekke pusten å nyte stillheten.

Lydkvaliteten i seg selv avslører ikke at dette er en ex-bootleg og stilen avviker lite fra bandets allerede enorme katalog. Denne skiva dokumenterer hjertet i bandets sjel, direkte fra loftet, og om det ikke er slik at alle opptak og jammer nødvendigvis fører til at taket letter og himmelen titter inn, så skal de ha for forsøket.

No Magic Man (Bastet, 2004)
Dette er fjerde utgivelse fra Bastet Records, selskapet som er tilknyttet det lesbare Arthur Magazine som i 2004 stod bak den sjangerdefinerende samleren Golden Apples Of The Sun. Her fikk Devendra Banhart presentere noen av vår tids fremste folk/psykedelia-artister (Espers, Iron & Wine, Six Organs Of Admittance etc.) på en plate som bidro til å rette søkelys mot en voksende undergrunnsscene. Sunburned Hand Of The Man er et naturlig valg når den hippere delen av New Yorks musikkpresse igjen gir ut CD. I tråd med den økende interessen for og ikke minst oppblomstringen av all slags frifolk, står Sunburned som litt av et nøkkelband. De representerer en langt mer løssluppen, maksimal og genrefri stil enn ’lo-folken’ Siden de fleste av det 10-15 mann store orkesterets tidligere utgivelser kun er tilgjengelige via mindre kanaler og gjerne på CD-R, er No Magic Man en gylden mulighet for folk flest å bli enda litt bedre kjent med magikerne. Nåja, folk flest er vel å ta litt hardt i da platen er trykket i usle 1000 eks. Kjenn din besøkelsestid, med andre ord.

Den flagrende storfamilien åpner platen med utdrag fra noe som høres ut som en shaolin-film; ’My right eye is the day, my left eye is the night’ leser en mann, før bandet leder oss inn i sin magiske dal med suggererende rytmer, fløytelokk og dødsskrik titulert ”The 1st Degree”. Ahh… ugh… Igjen er det med et krautrock-aktig, tungt groove at Sunburned viker fra sine mange samtidige frifolkere. De benytter seg av mindre sfærisk rasling og Fahey’sk gitarplukk, låner heller impulser fra godteposen til Hawkwind, Sly Stone eller Can. Det kvarterlange tittelkuttet er et godt eksempel på Massachusetts-bandens gjerninger: Her beveger de seg som Romlingane på reise til Østen ledsaget av LaMonte Young, en vuggende hippie-jam med forvridde stemmer som blir til en evig dyssende, hypnotisk seanse. Nettopp de østlige trekkene utforskes i enda større grad her enn på Rare Wood, og No Magic Man er som en eventyrreise inn i en verden langt unna det moderne vesten. Den skumle eventyrfortelleren, som jeg ikke vet hvem er, binder den nærmest sammenhengende platen sammen og bidrar til å skape en særegen atmosfære. Som på ”Stoneboat”: ’Behold, I was sitting in my palace, meditating upon the being who created me when the voice of my heart spoke, telling me to make two golden obelisks for him’. Det er en kort innledning til nok et langt og mektig spor: ”Yer Own Eyes & The Number None” som umiddelbart gir assosiasjoner til et tidlig Pink Floyd på øving i Velvet Undergrounds kjeller. Som så ofte kan Sunburned holde det gående lenge, lenge, men de driver sjelden aaaltfor fjernt ut i space. De jager heller etter ekstasen og søker nirvana. Med en kontinuerlig progresjon på instrument- og vokalfronten, skiftende rytmemønstre og gjennom en slags sirkulær samhørighet er de i slike stunder nærmere som åndemanere å regne enn rockemusikere. Det behøver ikke alltid bli like vellykket; blant annet blir den saftige orgelseansen ”Serpent’s Wish” for ubestemmelig, ”The Air Itself” kan minne om Velvets ”The Gift” uten den samme drivende historien. ”Gather ‘Round” er banden på sitt mest utagerende, og selv om den er i overkant jam-preget, får man i slike stunder en enorm trang til å se dem live.

Sunburned Hand Of The Man er et band uten særlige grenser, og deres blanding av psykedelia, motorisk krautrock, mystisisme/okkultisme, avant garde og groovy folk-funk er alltid utfordrende, aldri uengasjerende.

Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på Vera Groningen og det siste tatt opp hjemme på landsbygda et sted i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Fire Escape (Smalltown Supersound, 2007)
Sunburned Hand Of The Man har et antall utgivelser bak seg som kan måle seg den samlede årlige plateproduksjonen i Baltikum. Det er vanskeligere å holde tritt med det som skjer enn å vurdere det helhetlige resultatet som noe svingende. Sunburned har aldri fremstått som en samlet enhet med en felles front, mer som en organisme, et levende fenomen i en ellers så striks musikkverden. Det er selvsagt også en sannhet med modifikasjoner, for de utgjør et tyngdepunkt innen nyere amerikansk undergrunnsrock med betegnelser de fleste bør kjenne til nå, og som stadig endrer innhold og betydning. La oss bare fastslå at Sunburned er mer fri enn folk, og sjelden har dette vært tydeligere enn på Fire Escape.

Til tross for sine mange utgivelser har det heftet en større spenning enn vanlig ved denne platen. Ikke minst for oss nordmenn. Utgiver er nemlig vår egen lille stjerneetikett Smalltown Supersound. Større grunn til spenning utover dette lå selvsagt i det faktum at Kieran Hebden (Four Tet) tok på seg jobben som tekniker og produsent. Det åpnet for en rekke potensielle muligheter. Og Hebden har ikke temmet denne ville gjengen, men han har ryddet litt opp i rotet. Resultatet er bandets mest vellydende, umiddelbare og fengende utgivelse. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende i betydning deres beste. Men det kan godt være det.

Dette krotes ned på papir noen få dager etter bandets elleville konsert i Oslo, en herlig revansje fra forrige gang, og en påminnelse om at det skal mer til enn en britisk tekniker for å legge bånd på disse dyriske menneskene. Det er vel på scenen de kommer fullt og helt til sin rett, men jeg synes Hebden har tatt tak i og utviklet mange fete elementer her. Han har særlig vektlagt det rytmiske fundamentet, grooven og kraut-tendensene, som mest har vært hentydet tidligere. ”Nice Butterfly Mask”, ”The Parakeet Beat” og tittelsporet er dansbare maktdemonstrasjoner fra denne kanten, mer enn musikalsk utforskerarbeid av særegenheter. Det er egentlig helt greit. Det er også veldig nærliggende å minne om Salvatore i denne sammenheng, som et av våre egne band som driver med noe av det samme, som søker noe av den samme tribale ekstasen. Jeg vil også vende oppmerksomheten mot (det grelle) omslaget som er skapt av Eye fra Boredoms, sånn for å minne om hvor Sunburned har sine fjerne slektninger.

Litt plass settes også av til mer abstrakte ting. Platens lengste spor, ”The Wind Has Ears”, er en klassisk frifolker, med løsslupne fløyter, chanting, plingplong og ubestemmelige rytmer i vag utfoldelse. Noe av det samme gjentas i naturalistiske ”What Color Is The Sky…”, som en liten påminnelse om hvor disse folkene egentlig kommer fra og hvor de nå er på vei tilbake.

Bjørn Hammershaug

Slow Dance & Fake Surfers: Bright Pop For The New Millennium

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Traveling lightly in your neighbor’s yard
Burned out roman candle, calling cards
Someone forgot the golden rule
Let’s go find another swimming pool
(Real Estate: Pool Swimmers)

Jeremy Jay: Slow Dance (K, 2009)
Nerdenes Hevn II
Jeremy Jay oppholder seg fremdeles i sitt skrå univers av 50-tallsrock, twee-pop og 80-talls synth, der artister som The Cure, David Bowie, Gene Pitney, Gene Vincent, Beat Happening og Jonathan Richman er likestilte og likeverdige. På sitt andre album har han dandert lydbildet til fordel for en kjøligere eleganse, skrudd opp synthen og vokalen noe, men beholdt sin slacke fremtreden og sørgmodige retrobriller. Jay har en herlig stemme som signaliserer at alt er sånn passe uinteressant, en slags giddalaus sangstil der ingenting virker betydningsfullt, men som likevel rommer mye patos. ’Will you dance with me’ hulker han gråtkvalt et sted her, mens han litt senere knipser han seg elegant gjennom en ’slow dance’. På den første versjonen av det todelte tittelsporet byttes 50-talls uskylden ut med åttitalls-look og pastellsynth, og de to favner dermed over mye av hans uttrykk som samles i gymsalen på en high school prom night et sted mellom 1954 og 1984.

Første halvdel av Slow Dance inneholder noen fabelaktig fine poplåter. I særdeleshet ”In This Lonely Town”, hvor fusjonen mellom snappy gitarpop og oppsyntha new wave fungerer aldeles utmerket, mens han selv spankulerer mellom havna, pizzasjappa og kaffekneipa. Høydepunktene er allikevel ”Gallop” med sine galopperende beats, og ”Canter Canter” som legger seg til rette med duvende synther og et catchy driv. Det er ikke alltid like lett å si om han driver gjøn med oss, lar ironien få fritt spillerom eller åpner av hele sitt hjerte, men på disse nevnte spor smelter i hvert fall jeg som en is i sola.

Jeremy Jay har først og fremst laget en plate som behager, mer enn å inneha de store musikalske dybder vil jeg mene. Slow Dance er ikke dandert med fargerike glorier og blinkende neon, men holdes hele tiden i en nøktern ramme både instrumentalt og teknisk. Det er fullt mulig å hefte begreper som ’kitchdisco’ eller ’nerderock’ over dette, og da blir det litt opp til den enkelte å tolke det som positivt eller negativt. Selv om Slow Dance ikke holder helt til morgengry i all sin gjentagende sirkling rundt samme tema har jeg tatt meg selv i å nynne med mens jeg har forsøkt å finne igjen den rosastripede genseren og persiennebrillene et sted inne i skapet.

Final Fantasy: Has A Good Home (Tomlab, 2005)
Eg tok min nystemte…
The New York Times omtalte ham nylig som ’The World’s Most Popular Gay Postmodern Harpsichord Nerd’. Ikke la den flåsete overskriften eventuelt skremme deg unødig. Fra Toronto kommer Owen Pallett, kjent fra band som Les Mouches og Hidden Cameras, med sin første soloplate under artistnavnet Final Fantasy. Has A Good Home er en delikat pop-plate dominert av hans hovedinstrument fiolinen. Stikkord er minimalistisk orkestrerte arrangementer, vevre, komplekse melodier og dempet skjønnhet vevd sammen til originale og smektende strukturer. Dette er en plate om spøkelser, romantikk, skyld og røffe videospill (for eksempel Final Fantasy) som vil vokse på deg.

Pallett har lang erfaring som stryker-arrangør (Arcade Fire, Do Make Say Think), som soloartist viser han disse evnene på en mer subtil måte enn i en typisk rock-kontekst. Med sin myke stemme og kammer-ladne pop vil Has A Good Home finne et godt hjem hos lyttere som ikke frykter klassiske elementer i sin pop. Antony, Sufjan Stevens, Andrew Bird og Joanna Newsom er i nærheten av lignende former i sine uttrykk. Palletts bånd knyttes mer over Atlanteren og mot både britisk folk-nostalgi og moderne komposisjon, som en dandy utgave av Nick Drake, en åndsbror med Rufus og Antony, en følsom Stephin Merritt kan hans plate sammenfattes et sted mellom linjene: ’Be sure of one thing: every song from a heart, this mangled will be draped in strings, strings, strings…’ og ’Don’t let your cock do all the work’.

Hjemlandet danner rammen på mange av låtene. På ”That’s When The Audience Died” nevnes Trudeau, ”The CN Tower Belongs To The Dead” forteller historien om gamle begravelsesplasser under Torontos landemerke, mens ”This Is The Dream Of Win & Regine” selvsagt henspiller på frontfigurene i The Arcade Fire. Denne stikker seg ut, sammen med ”Please Please Please”, som de mest catchy øyeblikkene. Euforien som lyser opp kunne gjerne vært mer framtredende, selv om høystemte låter som ”Better Than Worse” og romantiske drops som ”Took You Two Years To Win My Heart” fyller opp kvoten av ektefølt inderlighet mellom låter som ikke fester seg like sterkt.

Palletts vekslinger mellom dramatisk gnikking og strengeplukk, forsiktig bruk av horn og trommer og ikke minst de ærlige tekstene bidrar alle til at Has A Good Home er en plate som kommer styrket ut av lengre tids lytting. Owen Pallett åpner sitt hjerte for deg, og du skal være relativt kaldblodig om du ikke tar imot hans utstrakte hånd. Så kan du gå tilbake til voldsspillene dine etterpå som et litt gladere menneske.

Ariel Pink: The Doldrums (Paw Tracks, 2004)
Drowned In Smog
Sjansene er relativt store for at du raskt vil finne Haunted Graffiti 2: The Doldrums enten plagsomt irriterende, oppriktig forbausende eller ytterst oppstemmende. Dette er lo-fi så indie som man kan få det, tatt opp en sliten 8-spors, med falsettvokal og hjemmesydde rytmer, drysset med dandy Bowieglam, freaky Zappamania og vrengte Wilsonvisjoner. Det er primitiv pop som sprer seg med smogen i Los Angeles fra en innestengt kjeller, dårlig narkotika som skjerper øyeblikkets sanser og erotisk synthflørt med 80-talls FM-sus. Ariel Pink heter figuren som lager alle lydene du hører, og The Doldrums er over en time i selskap med hans hode (til og med trommelyden har han visstnok skapt med munnen…).

Faktadepartementet kan fortelle at Ariel Pink er den første utenfor Animal Collective som slippes på deres Paw Tracks, at The Doldrums opprinnelig var en brent hjemmelaget plate som ble gitt ut for en tid tilbake og som dyrekollektivet været seg frem til en gang de drev over til vestkysten. Det de hørte var såpass weird at de ønsket å slippe Ariel Pink løs på hele verden, og takket være sin egen heltestatus sikre ham en flyvende start på karrieren. Heldigvis høres han ut til å kunne klare seg godt også utenfor buret sitt. Tidene endrer seg. For noen år siden ville dette trolig blitt avfeid som noen uferdige skisser av Beck, eller noe Ween kunne holdt på med i sin tidlige fase. I dag er værhårene mer innstilt mot artister av denne typen, og et såpass tradisjonelt magasin som Uncut satte den endog på sin ti-på-topp liste for 2004. Det var vel i overkant drøyt, men, joda, det mye herlige påfunn her. The Doldrums er et merkelig platestykke, som fanger en artist ’in the making’ uten klare forankringspunkter. Her er originale innfall, overraskende krumspring og ikke så rent få delikate melodilinjer i en hemningsløs collage der låtene flyter over i hverandre i skitten sus og rus. Tyngdepunktet finnes i den 11 minutter lange krautjoggen ”The Ballad Of Bobby Pyn”, der Ariel i likhet med på flere andre spor overvurderer sin evne til å holde lytteren fascinert gjennom samme låt i lengre tid.

Mine inntrykk veksler mellom de som er skissert på toppen, og jeg kan ikke gi en mer fornuftig anbefaling til deg som leser enn at du enten vil falle i bakken av The Doldrums fordi den er (intelligent, vakker, sjarmerende) eller så hører du keiseren kle av seg (rørete, tåpelig, amatørmessig). Selv veksler jeg mellom begge stadier, og bare det er jo i og for seg en berikende opplevelse.

Real Estate: s/t (Woodsist, 2009)
Suburban Beach Bums
Real Estate oppgir litt forskjellige hjemmeadresser i New Jersey, blant annet Point Pleasant. Det var her jeg selv forsøkte å lære surfingens noble kunst for noen år siden, og det bør være unødvendig å si at det endte med et plask. Jeg har etter dette forbundet Point Pleasant med mislykket surfing og sene sommerkvelder. Nå har denne tilstanden sannelig fått sitt eget soundtrack. Real Estate er nettopp lyden av sand, sol og groggy dagen-derpå stemning.

I kvartetten finner vi Matthew Mondanile fra Ducktails, kjent for sin gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgi med sine sommerlige og psykedeliske kassettopptak. Ducktails står blant de sentrale navnene i en bølge (elsker vi ikke bølger) som The Wire har kalt ’hypnagogic pop’, New York Times ’nu-gaze’ og andre for ’shitgaze’, ’stargaze’ eller ’shoetronica’. Jeg har gitt opp å holde styr på alle definisjonene, men vi snakker altså om en gjenoppliving av shoegaze-begrepet fra slutten av 80-tallet. Real Estate har også visse slike kvaliteter over seg, de spiller doven drømmepop og smugkikker tidvis ned på skoene sine. Men ulikt for eksempel Ducktails skriver de faktisk låter, og tidvis riktig så fine også. Det er ganske befriende i en genre som gjerne vier seg like mye til stil som form og innhold. Debutplaten deres er et sløyt ekko av varme sommerkvelder, preget av sorgløs kjedsommelighet, slentrende målløst og småstein og med sine ungdommelige betraktninger av livet sett fra forstedene: ’Now I sell shit on the phone/’Cause I don’t want to live at home’ som de synger et sted her. Den vil ikke forandre livet ditt, mest sannsynlig, men det er med sine enkle og upretensiøse grep denne platen også har sin fremste styrke. Fans av Yo La Tengos mest vemodige øyeblikk og Fleet Foxes’ mer velpolerte popharmonier bør kjenne sin visittid. Dette er surfmusikk for anti-surfere, for oss som liker best å dorske på stranda og flire av alle posørene der ute. Surfnerdenes ultimate hevn!

Khonnor: Handwriting (Type, 2004)
Clever Connor
Noen som husker da Conor Oberst var bright eyes og talk of the town? Tiden flyr, nå er det nytt år og ferske talenter. Eller det vil si, denne Connoren her er vel for mange allerede blitt gårsdagens overskrift, for på Handwriting står det 2004 og 17 år har blitt til 18.

17 år. En tid da gutter flest tusler rundt på et gymnas uten særlig mål og mening, og de færreste knapt har lært å stemme gitaren som skal sikre musikerdrømmen. Men Khonnor (døpt Connor Kirby-Long) fra Vermont ga ut sine to første indietronica EP’er som 15-åring (tilgjengelig på veven, begge skapte en smule buzz), og er allerede ’erfaren’ plateartist. Erfaring har han også fått i sitt møte med publikum, som i stor grad har hyllet hans debutplate med et unisont bifall og ærefryd en hjemvendt Messias verdig. Ikke spør meg om hva det skaper av forventningspress videre i karrieren, det er da heller ikke min oppgave å opptre som verge for yngre kunstnere. Men, lovord har altså haglet tett rundt Handwriting. Da kan det selvsagt være fristende å påta seg den tunge rollen som motvekt til hypen, men det er ikke så stor grunn til det denne gangen (heller). Khonnor har faktisk laget en veldig besnærende plate. Handwriting er en imponerende moden og vakker utgivelse, der hans alder ikke har noen overordnet betydning. Samtidig er ungdommens virrende sinnsstemninger og uredde påskudd levende tilstede – på godt og vondt: ’The time has come to say goodbye, to all my lies, no more crying Connor, slice the flesh, like mother’s chicken breasts, into tiny pieces’.

Selv om Handwriting ikke akkurat er en ’coming of age’ plate, så er det en moden styrke over det arbeidet som er lagt ned og som det er lett å bli imponert over. Det blir raskt klart at Khonnor har mer å tilby enn bare enkle ungdommelige svermerier og lånte tilfeldigheter. Hans framstøt virker lekne, og han utviser trygghet til sitt materiale. Forankringen kan vi lese på coveret, der han takker blant andre Sonic Youth, Jim O’Rourke, David Lynch, The Walkmen (to ganger), My Bloody Valentine, Morrissey, Phil Elvrum (The Microphones/Mt. Erie) og Radiohead – en fargerik bukett navn jeg går ut fra har bidratt til at skolegangen gikk brattere parallelt med tilveksten av nye plater. Slik skal det være, kid! Grunnen til at jeg nevner denne rekken er selvsagt at Handwriting befinner seg nettopp i krysningspunktet mellom avantpop, skoglaning, lo-fi og glitch electronica (og de eneste jeg savner for å fylle opp denne rekken er den melodiøse glitchen som Fennesz best representerer og den langsomme tåken som Slowdive behersket – hør spesielt på ”Daylight And Delight”). Så for å si det kort; referansene er de beste, og brukes med omhu. Handwriting er ikke ren avskrift, men en plate som søker en egen signatur. Nå er ikke mumlende vokal og melankolske gitardrodlinger som vaskes bort i dunkle beats og hvite støyfelt en helt fremmed fremgangsmåte, og det er ikke alt ved Handwriting som er egnet til å dåne av. Vokalen er ikke den sterkeste, tekstene virker noe skjødesløse og noen av de bedre partiene forhastes vekk. Stilistisk låser Khonnor seg litt for mye fast i sitt eget grep og selv om både variasjon og overskudd er tilstede, skapes også en viss statisk følelse etterhvert.

Basisen er enkel; akustisk gitar, piano, vokal, en billig mikrofon og noe gammelt PC-herk som så vidt skurrer og går. Kast det opp i senga til Kirby-Long, og det låter organisk, hjemmelaget, sjarmerende og… riktig på et vis. En singer/songwriter med forkjærlighet for elektronisk støy, Khonnor klarer å tilpasse sine intensjoner med simple virkemidler, slik at de vuggende vakre melodiene, den drømmende, knapt hørbare livsfjerne stemmen og varme elektroniske støyen henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kanskje feil å fokusere på alderen så mye, men jeg klarer ikke å slippe tanken om at den selvsikre måten han beveger seg mellom digitalt og analogt er et produkt av vår tid. Og selv om spor fra alle de overnevnte kilder er tungt tilstede, så er det å håpe at Khonnor fortsetter å søke sitt eget uttrykk i myriaden av kilder og impulser han er påvirket av. Han er godt på vei.

The Strange Boys: …And Girls Club (In The Red, 2009)
Nuggets!
Har du noensinne lurt på hvordan Bob Dylan ville hørt ut om han hadde blitt backet av Velvet Underground eller 13th Floor Elevators? The Strange Boys letter på akkurat det sløret. Albumdebuten …And Girls Club er et classic rockstøkke av typen skramlende rhythm & fuzz, psykedelisk garasjerock og lo-fi punkrock tenkt fremført i de dypeste sørstater og avspilt på en rustholk av en platespiller.

De fire texanerne virker å være mer opptatt av fortidens helter enn morgendagens trender. Akkurat som Dylan ’lånte’ en bunke skiver fra den amerikanske sangboken for å sette sin karriere i sving, kan man tenke seg at The Strange Boys har tafset til seg et par Nuggets og Pebbles-samlinger en heldig kveld. Glem derfor …And Girls Club hvis nyskapende originalitet er det fremste kriterium for ditt musikkvalg, men hvis spiriten fra midten av 60-tallet ønskes i rendyrket og revitalisert utgave, så er dette platen for deg. (Og egentlig om du har et minste hjerterom for skranglerock generelt.)

The Strange Boys har ikke bare satt sammen elementer fra gamle da’r, men de har funnet både en stil som er oppdatert til å være gyldig for vår tid og ikke minst utviser de en offensiv og åpen holdning til materialet som taler til deres fordel. Mer enn å ende som retro-dyrkende nostalgikere fremstår The Strange Boys som et band som er veldig ’nå’, der deres historisk ballast gir solid grunnlag for å forsyne seg av over 50 år med underlagsmateriale. Åpningssporet og singlen ”Woe Is You And Me” sparker skrålende inn porten til de 16 låtene som raser ut av skapet på til sammen 37 minutter, som egentlig er en sammenhengende rad med korte killere. Gutta har mer til felles med Stones enn Beatles, men er fremdeles snurtne på drapet på Lennon: ”Shoud Have Shot Paul” er en yndig surflåt om å skyte ’the wrong moptop’.

Alaska In Winter: Dance Party In The Balkans (Regular Beat, 2007)
Ny hertug fra sør
De lange og rike kulturelle tradisjonene fra Sentral-Europa og østover, gjennom Transilvania, Balkan og langt inn i Tyrkia, har, hvor snålt det enn kan høres ut, de siste årene fått resonans blant enkelte musikere med tilhold i New Mexico. Den store avstanden mellom Albuquerque og Odessa har blitt kortet ned, det kulturelle gapet mellom den amerikanske kaktusmetropol og de Østeuropeiske dalfører har blitt litt mindre. Jeremy Barnes (A Hawk And A Hacksaw) og Zach Condon (Beirut) står som fremste eksponenter for dette fenomenet, og nå har de forsørge meg fått selskap av en annen unggutt med tilhold i ’the duke city’.

Brandon Bethancourt heter han, en ung kunststudentspire som tok med studielånet og en tilhenger med instrumenter til en hytte oppe i Alaskas villmark. Her blant bjørner, Lars Monsen og myggsvermer brukte han et semester til å spille inn musikk for det som har blitt Dance Party In The Balkans. Vel hjemme i varmere strøk fikk han med seg – ikke uventet – blant andre Condon fra Beirut og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw for å ferdigstille prosjektet. Resultatet bør tilfredsstille skoleledelsens sensorer, og Bethancourt fortjener A i karakterboken for sin kreativitet.

Det vil neppe dukke opp en eneste omtale av denne platen uten at Beirut dukker opp som referanse. Heller ikke her. Men nå skal det til Bethancourts fordel sies at han ikke kloner Beirut, de mange parallellene til tross. Alaska In Winter er mer elektronisk og beatbasert i uttrykket. Bethancourts bruk av synther, trommemaskin og vocoder skaper en litt merkelig hybrid av tradisjon og nyskapenhet der arabiske eventyr liksom snor seg i de moderne bygater og gamle sigøynersagn suser i grantoppene. Beirut og Bethancourts veier krysses nok i korte øyeblikk, men de svinger raskt hver til sitt.

Dance Party In The Balkans er ingen festplate for bryllupet (en av låtene heter passende nok ”Wedding Song At Cemetery”). Melankolien og lengselen henger over melodiene slik vi vet de liker det østover, Bethancourt svaier med trærne mer enn å ramle over bordet i vodkafylla. Kanskje det er tiden i Alaska som har bidratt til det noble, majestetiske preget, kanskje det er bakgrunnen fra sør som skaper varmen og nærheten, kanskje dette bare er geografiske myter. Men platen preges nettopp av noe storslagent og lengtende, samtidig som Bethancourt lykkes å gi dette en varm form, tidvis elektronika med et humant ansikt, tidvis indiefolk med urbant skjær.

Det settes en høy standard med salige ”The Homeless And The Hummingbirds”, der flerstemt sang, mariachi-trompet og franske beats smelter sammen på løfterikt vis. 13 låter senere forlater vi Brandon Bethancourt med et smil om ansiktet, dog uten at øyenbrynene presser mot hårfestet. Dette til tross for en rekke fine øyeblikk. Platen strekker seg ikke akkurat mot noe klimaks, og den dovne, litt dvelende tilbakeholdenheten kan sikkert virke søvndyssende for enkelte. Den sammenhengende flyten (låtene sklir ofte over i hverandre) og det finvevde lydbildet er nok mer slitesterkt enn enkeltspor her, men hør nydelige ”Horsey Horse”, ”Lovely Lovely Love” og sakrale ”The Beautiful Burial Flowers We Will Never See” så er du nok trolig solgt. Du også.

Herman Dune: Mas Cambios (Track & Field, 2003)
Fortauspoesi fra gyngestolen
Denne svensk/sveitsiske trioen har spilt inn sitt fjerde album i Brooklyn. Herman Düne er ikke fremmede for å invitere andre musikere med på samspel, og under besøket sommeren 2002 fant de særlig tonen med deler av bydelens fargerike Antifolk-krets, i folk som Jack Lewis, Prewar Yardsale, Diane Cluck og Turner Cody. Det preger Mas Cambios på en heldig måte. Her hører vi både folkelig visesang, landlig indiepop og melankolsk lo-fi i en meget trivelig kombinasjon, bordplassert sånn cirka mellom St. Thomas, Mendoza Line, Will Oldham og Silver Jews.

Mas Cambios er en naturlig småskranglete affære med ubestridelig sjarm og vinnende vesen. Det er noe likesælt over den såre vokalen og den enkle, nesten minimale stilen med et par kassegitarer og bongos som basis. Gode melodier hjelper selvsagt, og det gjør også The Flower Choir Ensemble som kommer inn med harmonisk koring og litt klapping ved flere anledninger. Antifolk-koret skaper en stemning som faktisk ikke er helt ulik den vi husker fra Bonnie Prince Billys Ease Down The Road. Men Mas Cambios er ikke riktig så leirbålaktig. Den store byen har vært en tydelig inspirasjon for våre venner, som heller søker rytmen til en gatesmart hipster fra Brooklyn. Tonen er gjennomgående tilbakelent, men blikket er årvåkent og pennen skarp, asfalten er het og kaffebarene ligger på rekke og rad. De humper gjerne nølende avsted, men kommer alltid ut av det på en ’cool’ måte, til og med når de lar en småsur blokkfløyte være soloinstrument (”Red Blue Eyes”). Jeg kan styre meg for de mest poppa låtene, som Belle & Sebastian/Jonathan Richman-lignende spor som ”In August” og ”At Your Luau”. For mer langsom tristesse anbefales for eksempel ”Winners Lose” og ”So Not What I Wanted” (med Diane Cluck), samt en smak av litt sorgtung landsbyidyll (”With A Fistful of Faith”, ”The Static Comes From Broken Heart”, ”Show Me The Roof”) som preger så mye av Brooklyn-scenen i disse dager.

Mas Cambios er kanskje ingen viktig plate for de mange. Men den er akk så velegnet som selskap i gyngestolen på takterrassen. Da går det også an å synge litt med, mens man ser menneskene virre som maur langt der nede. Så kan man stemme i på ”So Not What I Wanted” og la blikket vende oppover – og det er som om stjernene er kommet litt nærmere.

The Soft Pack: s/t (Heavenly, 2010)
Party Like It’s 1986
Det gis ut for mye musikk i alle kompassretninger til å beskrive noe som ’bølge ditt eller bølge datt’, men det er i hvert fall mulig å merke seg en rekke band den senere tiden som lar seg påvirke av harmløs solskinnspop og punka garasjerock i ulike sjatteringer. The Soft Pack har funnet sin vei inn i dette mylderet, og uten å ty til annet enn gamle knep har de her sendt fra seg en positiv debutskive som raser avsted på 30 underholdende minutter.

Enkelte vil nok vite at The Soft Pack tidligere gikk under navnet The Muslims, men grunnet såkalt ’åpenbare årsaker’ valgte de etter et par singler et mer nøytralt navn. Debutplatens beste låt er da også nettopp fra muslimtiden, og jeg snakker da om avslutningen ”Parasites”. Her legger kvartetten seg godt til rette med et målrettet, primitivt beat som drar veksler både på The Fall og The Cramps. The Soft Pack sitter med gamle kort på hånda, dette er retro så det holder. Flaks for omtalen at denne anmelder har hjerte svært nær bandets uttrykk, som er et destillat av amerikansk rock fra Velvet, via Modern Lovers og frem mot 80-tallets undergrunnsrock og 90-talls harDCore (Girls Vs. Boys’ Eli Janney har produsert). Men de vitner også om at det er fullt mulig å lage ’gubberock’ uten at det blir altfor støvete. Bandet fra Sør-California har en frisk tilnærming til historien. Hør den overstrømmende åpningen ”C’mon”, som på en god dag er en varm miks av tidlig R.E.M og The Replacements, og som i litt mørkere humør mest bare blir til dusinvare-poppunk. Det samme referansebildet dukker opp på ”More Or Less”, og det slår meg her at The Soft Pack bare er litt slappere lyd unna å skape det autentiske 80-tallssoundet, dette sjarmerende skakke med en slags naiv desillusjonisme som preget tiden. Sjekk også gjerne ut de litt mer hissige ”Pull Out” og ”Flammable” der de viser sine San Diego-røtter. Selv om da ikke glefser like saftig fra seg som Hot Snakes eller Rocket From The Crypt.

The Soft Pack virker ikke å ha noen voldsomme ambisjoner utenom å spre noen minutter med vibrasjoner fra en svunnen tid – fra et sted der solen aldri går ned over forstedsgarasjene som liksom innbyr fire unggutter til å plugge inn, skru opp og slynge ut sin frustrasjon mot verden utenfor. Og akkurat det er jo like tidløst som rocken selv.

Tapes ‘n Tapes: The Loon (2005)
Loon Tunes
Dette Minneapolis-bandet har levert et aldri så lite gullkorn av en skive i indierockens hederstegn. Det er ikke noe eksepsjonelt over The Loon, det er ingen plate som vil sette dype spor i rockhistorien eller som staker ut nye retninger for fremtiden. Den er ikke krevende å sette seg inn i eller utfordrende å lytte til, ingen uprøvde grep foretas. Men det er med dette relativt grunnleggende og enkle utgangspunkt Tapes ‘n Tapes faktisk har sin styrke. Nå er det selvsagt ikke nok å kunne sin Talking Heads, Pixies, Pavement eller Violent Femmes for å levere holdbart materiale, men det er et veldig bra startsted. Vi krever også en frisk tilnærming og ikke minst låter som holder mål. Når Tapes ‘n Tapes har alle disse faktorene på sin side, så er det klart at vi her står overfor en av de bedre debuter i kategorien, av et band som må omtales som mer enn lovende.

På The Loon viser de en riktig fin blanding av ungdommelig rastløshet, snublende nerdesjarm og viril glede som i all hovedsak faller heldig ut. Fans av nyere band som Franz Ferdinand og Arcade Fire vil sikkert omfavne dette med varme, men jeg hører også klare spor av band fra litt lengre tilbake i tiden. Man tar seg å minnes Pixies frese i vei med ”Mr. Grieves” når de fyker avgårde med platens to beste spor; ”Insistor” og ”Cowbell”, to umiddelbare favoritter som tjener som påminnelse om hvor medrivende og uimotståelig tre minutter med nervøs poplykke kan være. Mer Pavement-inspirerte øyeblikk som ”Omaha” (den smelter som is på tungen en varm sommerdag) og ”Buckle” (som sprader fra hujende barnslighet til gyngende melankoli) er også mer enn vellykket.

The Loon skjuler noe mindre essensiell andresortering, instrumentale ”Crazy Eights”, halvtreige ”Manitoba” og ”Jakov’s Suite” fra deres tyngre side er en trio som ikke blender oss helt. Men aldri faller The Loon med begge beina ned i den grå, intetsigende gjørme. Der det skorter på musikalsk galskap, hvasse tenner og mer skarpsnodde, minneverdige tekstlinjer, tar de igjen på ektefølt sjarme og melodisk glede. For Tapes ‘n Tapes forsøker ikke å tilsløre hvor de kommer fra eller hva de gjør. Det er en uforfalsket glød over The Loon som i hvert fall har gitt denne anmelder mer enn en ordinær dose poplykke.

Utgitt på sitt eget selskap i Minneapolis, og tilgjengelig stort sett via bandets egen hjemmeside, kan The Loon ende opp som en obskuritet i Minnesota og omegn. Måtte det ikke skje. Med linjen ’We still belong in Houston, In Oslo’ ønsker vi bandet velkommen til Øyafestivalen 2007?

The Unicorns: Who Will Cut Our Hair When We’re Gone (Alien8, 2003)
A Magical Mystery Tour
Hver sommer sitt soundtrack, hver sommer et nytt, friskt bekjentskap. Sommeren 2004 kan like gjerne tilhøre The Unicorns, i hvert fall for oss som smører oss inn med solfaktor av det mer indiebaserte merket. Nå er det ikke helt korrekt å omtale Who Will Cut Our Hair When We’re Gone som et sommeralbum, det kom ut i statene på tampen av 2003, men uten skikkelig distribusjon her til lands er nok albumet fortsatt upløyd mark for mange. Og tonene som skjuler seg bak regnbuen inneholder mengder av solskinn.

Canada har i det siste markert seg som leverandør av en rekke kvalitetsband (Hot Hot Heat, Broken Social Scene, Soft Canyon, The Hidden Cameras, Stars). The Unicorns er enda et navn i rekken, selv om bandnavnet mer hinter om et glemt progband fra 1974. Disse enhjørningene her spiller en form for kandisert psykedelia på lykkepillerus, fengende powerpop uten et eneste refreng, lettfattelig og fantasifullt fra ende til annen er denne platen velegnet for gjentatte opplevelser. Om Animal Collective driver naturrocken ut mot nye jorder, forsøker The Unicorns å gjøre noe av det samme med den corky indiepopen. De går i hvert fall på med samme offensive og uredde vilje. Det er nok ikke umulig at disse ungguttene har skulket skolen for å lytte til Elephant 6-band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control, kanskje har Grandaddy, Weezer og Ween også sneket seg opp på tallerkenen. Jeg tenker av alle ting litt på salige The Auteurs og glemte Supernova på en del stykker, Wayne Coyne paret med Doug Martsch på andre.

Ikke alle låtene slår meg i bakken av beundring, det blir noe tivoli og barnslig uhøytidelig kvasi-særegenheter særlig midtveis, men i det store hele er dette en overskuddsopplevelse av mangeartet lo-fi pop. Ja, en dose politisk kritikk i ”Tuff Luff” (’So blow your head on the turn of the fan/ Don’t put another down payment on the oil of Iran’) kommer også inn mellom spøkelsestrilogier, dårlig rap og en litt irritabel krangel mellom en stjerne og hans fan (”Child Star”).

Det hele holdes i tømmene av de to barndomsvennene Nicholas Diamonds og Alden Ginger, som trakterer et vell av instrumenter, det være seg sure fløyter, trommemaskiner, lekeorgel, gamle synther og trekkspill. Legg til godt humør og klapping, harmonisang og generelt uforutsigbare innspill og brede smil så kapsler det inn det meste av platens innhold. Den selvforklarende ”I Was Born (A Unicorn)” kan stå som eksempel på det:

We’re the Unicorns,
We’re more than horses,
We’re the Unicorns,
And we’re people too!

Det er lov å være noe skeptisk til hypen som herjer rundt bandet, og kanskje er The Unicorns glemt allerede neste sommer. Men jeg tror sannelig Who Will Cut Our Hair When We’re Gone varer til langt ut i oktober og neste hårklipp. Og det er perfekt nok akkurat nå.

James William Hindle: Prospect Park (Badman, 2003)
En fin spasertur i parken
Prospect Park er James Willam Hindles andre utgivelse siden den selvtitulerte debuten fra 2001. Med denne har briten igjen levert en sval sommerbris av en plate, der duse arrangementer og behagelige, melankolske melodier står i sentrum. Hindle er mildere stemt enn den gjengse singer/songwriter i folk-avdelingen, og har tidligere tolket artister som Glen Campbell, Bee Gees og John Denver. Det beskriver noe av hans musikalske startkapital (og vi kommer vel ikke utenom de store denne gangen heller; Dylan, Drake og Young, hør særlig den gromme gitarlyden på ”You Will Be Safe” og ”Hollow Bodies”).

Grønne, vennlige Prospect Park er et trivelig sted å legge søndagsturen, og her møter man gjerne venner som Hayden, Radar Bros., Iron & Wine og Elliott Smith. Hindle har dessuten invitert halve Brooklyn på picnic og folk fra The Ladybug Transistor, Essex Green og Aden gjør sitt til å prege hans låter med sin urbane folkstil. Særlig hørbar er Julia Rydholms fiolinspill og Sasha Bells piano/orgel – hun kunne forøvrig med hell skjenket oss litt av sin fagre stemme. Det er en letthet over Prospect Park, ikke i form av billige poenger, men i form av en ubesværet stemning og enkle, vemodige melodier. Hindle synger avslappet og døsig, som om han ligger på ryggen og bare lar ord og toner komme ned fra himmelen og musikerne tar aldri grep for å få ham på beina. Han har gitt plass til hint av twang som gjør låter som til en riktig så slentrende spasertur på 35 minutter, der ”The Great Woodland Summer” og ”Doubt” står som den beste biten.

Prospect Park blir likevel ikke noe stort mer enn en behagelig drøm om den kommende sommeren, mer enn selve smaken av den.

Adrian Orange & Her Band: s/t (K, 2007)
Fremmede klær
Han kan jo ikke synge noe særlig, den godeste Adrian Orange. Hans frie tilnærming til klang og toner fungerer fint når han driver med sitt mer lo-fi baserte visemakeri, men som storbandleder faller han litt gjennom. Det er synd, men et faktum som trekker ned på denne platen. Adrian Orange (fra Thanksgiving) kommer fra samme krets oppe i det nordvestlige hjørnet som har fostret Calvin Johnson og Phil Elvrum (begge er med her), og han har definitivt lært et og annet fra denne kanten. Med konstellasjonen Adrian Orange & Her Band forsøker han å utvikle sitt musikalske språk en god del. Her blir hans viser omgjort fra sprukkent viseknitter til groovy africana med en bøling av hornblåsere, vokalister og slagverkere. Ideen er god, men gjennomføringen når ikke helt fram til mål. The Ex sitt samarbeid med etiopiske Getachew Mekuria er et strålende eksempel på at det er mulig å fusjonere ulike stilarter, uten å trekke den sammenligningen for langt. Orange har ikke den samme pondusen, han er mer som en Will Oldham eller Jonathan Richman som har gått seg vill i jungelen, skjønt mange vil sikkert også bli sjarmert av hans sjanglete vokalfremføringer rundt det kompetente bandet. Jeg finner den ofte som et irritasjonsmoment. Når det er sagt, det er en del fete øyeblikk her. Gi ”A Flower Is Mine” en annen røst, så har vi en floorfiller når som helst. Koret som kommer inn på ”Give To Love What Love’s” slår aldri feil, med den påfølgende saksofon-soloen til Ben Hartman som perfekt avrunding. Det fyldige orgelet som pumper inn mot slutten av ”Then We Play” oser av svetten til Booker T.

Orange er fremdeles veldig ung, og han fortjener en tommel opp for å prøve ut slike ting. Han trenger, litt fleipete sagt, bare å bytte ut seg selv for å få det hele til å sitte skikkelig.

Owen: (the ep) (Polyvinyl, 2004)
Frokostgjesten
Mike Kinsella sitter ved kjøkkenbordet, mens han grunner over livets gang:

I eat with these crooked teeth
Tomato soup and grilled cheese
You already know that cause you used to dine with me
Do you remember?
I listen to the same old CD’s
New Order and Morrissey
…I thought I’d be singing a different tune by now…

Kinsella har i årevis vært en del av Chicagos emosjonelle rockdistrikt, involvert i band som Joan Of Arc, Cap’n Jazz og American Football. Når broder Tim ikke henger rundt så jobber Mike under artistnavnet Owen, som har to plater bak seg. Med Owen får lillebror vist sine evner fra en mer tander og nedstrippet folkbasert singer/songwriter side, nærmere beslektet Elliott Smith, Joe Pernice og Mark Kozelek enn hans andre bandprosjekter. Temaet på (the ep) er den tilbakevendende håpløse romantikken, sett fra en barkrakk, frokostbordet eller i en bok av Raymond Carver: ’You pull out the Carver book you grabbed before leaving. It’s then you realize: In this, too, she was right.’ Uten å være pretensiøs eller melodramatisk, tegner Kinsella små hverdagsbilder det er lett å relatere seg til.

(the ep) regnes som et mellomspill mellom No Good For No One Now (2002) og hans kommende fullengder høsten 2004. På denne lille, trivelige platen har han fått med seg blant andre Cale Parks (Aloha) på trommer, Bob Hoffnar (Hem, Mendoza Line) på pedal steel og et par andre som trakterer ulike former for strykere. Han presenterer fem korte, stillferdige spor med søvnig, tidvis gråtkvalt, stemme og uanstrengt akustisk gitarspill, backet av kvitrende instrumentering og lette rytmer. Kinsella fyller sin solbrisne viser med sår melankoli, og det er i dette skjæringspunktet han lykkes å komme oss nær. De hardeste kantene serveres på ”Skin And Bones”, men antydningen til svømmende fuzzgitarer driver bort på lette skyer med platens flotteste bidrag, ”In The Morning, Before Work”. Med pedal steelen til Hoffnar skapes en vemodig landlig stemning. ”Breaking Away” og ”That Mouth” er mer nedstrippet med kun kassegitar og litt stryk, og står frem som to intime viser uten forstyrrende fakter av noe slag. På ”Gazebo” vender el-gitarene tilbake, men langt bak i lydbildet, uten å virke truende. Vi etterlates egentlig med et utilfredsstilt behov for mer av Mike Kinsellas klimpring og fine historier. Selv om (the ep) ikke skinner med voldsom glans nok til at den vil bli noe mer enn et hyggelig selskap til en kort frokost.

Bjørn Hammershaug

Norske Eventyrere

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

ad·ven·tur·ous adjective \əd-ˈven-ch(ə-)rəs\
:not afraid to do new and dangerous or exciting things
:exciting or unusual
:full of danger and excitement

Hør 10 Strake: Norske Eventyrere i WiMP med utvalgte smakebiter fra disse skivene

Salvatore
Jugend – A New Hedonism (Racing Junior, 2000)
Beauty is a form of genius
Etter den vellykkede debuten Clingfilm (2000) dro Salvatore ned til Marokko for å spille inn oppfølgeren. Nå er ikke Jugend en plate med direkte nord-afrikanske impulser, men det er tydelig at Marrakech har virket svært så inspirerende for det instrumentale Oslo-bandet. Skiva er basert rundt en installasjon bygd på Oscar Wildes The Picture Of Dorian Gray – en forfatter bandet har vist sterk interesse for, og hvis tekster de også har innlemmet i en del utrolige konsertshow. Det nydelige omslaget er også kledd i en tekst av Wilde.

Med det lange åpningssporet ”Jugend II” fortsetter de å sette ny standard for post-krautrock i Norge. Den inneholder både den monotone rytmikken Salvatore er så kjent for og kaskader av overstyrte gitarer. Herlig forstyrrende! Etter mellomspillet med ”Ambrosia” skyver de i gang ”We Have Found The Enemy And He Is Us”. På denne og ”Nirgendwo” er Salvatore slik jeg setter dem aller høyest. Igjen bygger de på krautrockens fundament; med et endeløst driv som kunne vart evig. Tuftet på den stødige rytmikken er det god plass til de melodiøse gitarene som vibrerer på toppen og som flettes sammen med ulike former for lyder i bakgrunn. Det setter lytteren nærmest i en transe, og minner noe om amerikanske Cul De Sac, som har pusset på lignende i årevis. Platens nydeligste kutt, ”Gallo” (mon om den er en liten hilsen til Neu!), står bass og keyboard alene, og sammen skapes en sfærisk stemning. Når de lar rytmeinstrumentene hvile viser de en fin evne til å skape skjønnhet av støyudyr, selv om de på slike spor kan bli noe utilgjengelige. Det kan da også virke retningsløst, men det gjør lite så lenge ørene smiler.

Tempo (Racing Junior, 2002)
Il Salvatore Gigante
Deres to forrige utgivelser ble spilt inn i Marokko, nå har Salvatore siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr Del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra deres tidligere plater, Salvatore har opparbeidet seg et takknemlig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetitive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig – så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på ”rockefeller 3” har fått en slik dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet muligheten til å underbygge detaljrikdom og variasjon. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både stramt og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma studios, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise og Neu! så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også.

Luxus (Racing Junior, 2004)
Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likeså (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Metronomicon). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg.

Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp tidligere bragder, men strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke dårligere, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs – men den gir ikke det samme siklende hakesleppet.

Introdusert med korte ”Hefe” og videre utforsket med ”Brugata” og ”Orval” tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på ”Orval” kommer en kvinnelig vokalgjest svevende inn) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På ”In Gekko” tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. ”In Gekko” er dog en mild strøm, i motsetning til ”Fluxus” der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. ”Roots & Weather” er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet – men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Og Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate.

Days Of Rage (Racing Junior, 2007)
Med sitt sjette album har tiden nådd igjen Salvatore. Ikke i betydning av at de har stagnert, men at publikum forhåpentligvis nå vil være mer mottakelig for deres rytmiske, lettbente instrumentalrock enn tidligere. De er i så måte høvelig imøtekommende ved å presentere sin mest umiddelbare og helhetlig gjennomførte plate i karrieren. Kjernen i Salvatore – Larsen, Wormdahl, Jørgensen – har vært intakt siden 1998. De tre er fundamentet som gir de mer flyktige gjestene riktig så stort boltringsrom. Årets utgave presenterer to nye bekjente; Leon Muraglia på tangenter og Anthony Barratt (eks-Billy Mahonie) på gitar. Salvatore er dermed i ferd med å bli det verdensomspennende bandet musikken alltid har higet etter. Det er muligens de to nykommerne som sikrer nyfunnen energi og målrettet iver som var noe fraværende på Luxus. Det 13 minutter lange todelte tittelsporet og ”M Is For Magnetic Field Reversal” viser Oslobandet fra sin mest dansevennlige side med trippende, småjoggende grooves og en hypnotisk motorikk. De holder det rasende trøkket platen gjennom, men uten å kjøre seg helt tomme på post-kraut à la Neu! og Can. Det er klokt, og forhindrer et altfor entydig uttrykk. Elementer av postpunk og dub flettes uanstrengt inn i lydbildet, og gjesteopptredener fra vokalist Lisa Dillan og Nils Økland (hardingfele) bidrar til ytterligere strekk. Med verdensborger Jørgen Skjulstad som sentralt medlem ivaretas også en søken bortenfor den vestlige musikkens mest utbrukte standarder. Salvatore fra lille Norge har med Days Of Rage blitt et band av den store verden.
Først publisert i Dagsavisen/Nye Takter 02.01.2007

The Low Frequency In Stereo
s/t (Rec90, 2002)
The Low Frequency In Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København. Med sitt debutalbum nærmer de seg deler av landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og de lykkes godt på ”Die Electro Voice” og ”All In All”. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunktet. Mest brutal er ”Large Truck f.h.l”, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og ”Space Echo, Low Frequency” og ”High Rider” renner forbi uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens ”Electone” mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). ”Still (#)” er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av. Lange ”Atreides” er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom ”Space Echo” og ”High Rider”. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist. At de tar seg tid til å la en låt utvikle seg, vokse over tid er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med ”Atreides”, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett – men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

The Low Frequency in Stereo har ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

The Last Temptation Of… (Rec90, 2006)
Man, you gotta move on man
Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene sømløse, The Low Frequency In Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation Of… kan være både frenetisk og hissig, men alltid balansert med stilsikker lekenhet.

De fem første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende låter som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder enkeltlåter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både ”21” og ”Jimmy Legs” tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte hun forøvrig et sitat fra Can når hun slenger inn et ’Man you gotta move on, man you gotta move on man’, som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig åpenbart på ”Axes”. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter seks år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter skiva. ”Bahamas” tar tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. ”Bahamas” er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett cruiser de langs bølgetoppene langs Space Highway uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake – samtidig som de aldri slipper jorden av syne. ”Bahamas” finner veien til tittelkuttet som er en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av ”Hallogallo!” Kvarteret med disse to er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter. Med eksplosive ”Red Flag”, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen der ute.

Med tittelen The Last Temptation Of… kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Youth Pictures Of Florence Henderson: Unnoticeable In A Tiny Town, Invisible In The City (Dead Letter, 2005)
Umerkelige i Norge, usynlige i verden
Slik jeg hører Youth Pictures Of Florence Henderson, så er det med utgangspunkt i et par ulike retninger innen post-rocken, denne diffuse genrebetegnelsen som har blitt så utvannet i betydning at jeg selv har problemer med å beskrive den. Det er kanskje like greit å gå litt mer systematisk til verks, for å sirkle inn denne platens tilhørighet og kvaliteter.

La oss starte med en del konkrete signaler. Abstrakte fargeklatter i brunt og grønt utgjør en innpakning som er meget forseggjort. Et tykt innleggshefte bundet sammen med hyssing viser diverse bilder (som eldre bryllupsfotografier, som kanskje skal virke som et slags nostalgisk minne over svunne tider? Ungdomsbilder av en eller annen Florence kanskje?), løse tekstfragmenter og ulike bakgrunnsmønstre. Dette skaper et førsteinntrykk av noe lite informativt og lett sammenrasket, men som selvsagt viser et band som kjenner sin stil og som er opptatt av det rent visuelle. Bandnavn, album- og låttitler er heller ikke tilfeldig valgt. Alt er langt og stort med disse guttene fra Bodø, fra førstelåten ”Van Gogh Kept Painting Himself Because He Was the Only Model He Had til We May be Remembered By What We Did When We Sat Down” avslutter drøyt 40 minutter senere. Bare seks låter er det gjort plass til, men de strekker seg uten unntak godt over radio/singleformatet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er mulig å ane inspirasjon eller i hvert fall trekk fra et par ulike retninger, uten at det på noen måte skapes et skisme. Ganske så forenklet kan man si at Youth Pictures… har i seg den noe drømmende/flytende elektronikken til band som Múm og Sigur Rós, men også en mer truende/oppbyggende gitarbasert form som Mogwai og Explosions In The Sky. I tillegg vil jeg trekke inn emo/math tendenser, à la Slint og June Of 44 (særlig tilstede på ”How Odd To See These Lamps Still Burning” og ”I’ve Got a Picture Of You Boss”).

Unnoticeable In A Tiny Town… virker ved førstelytt såpass moden, fokusert og velgjort at det nesten er skummelt. Bodø-kvartetten glipper likevel på et par punkter når man har blitt bedre kjent med platen. Når det er såpass enkelt å peke på kilder fra moderne tid (det er sikkert mulig å hente frem andre, for all del) så betyr kanskje det at de selv har hentet inspirasjon fra relativt ferdig raffinerte band. Skal de lykkes å bli et lokomotiv – og ikke bare henge med på lasset – så kreves det nok ytterligere fokus på både originalitet og visjonære evner. Slik platen fremstår så virker den veldig flink, på mange et korrekt produkt av vår tid, og den er i høyeste grad flott å høre på. Men de har ikke klart å skape nok musikalsk spenning eller tilføre nok egenart til at den stikker seg ut eller fester seg. Da tenker jeg ikke bare på her i landet – for jeg har ingen problemer med å se dette bandet vokse seg større. Og det gjelder ikke bare innovativt. Youth Pictures… ser ikke ut til å ha som misjon å skremme vekk det brede lag av lyttere, for selv om det finnes støyende partier her, så er det i første rekke de skjøre og vakre melodier som sørger for at det kaotiske hele tiden holdes i sjakk. Elling Snøfugls cello og de genrefaste klokkespillene bidrar med ytterligere anstendighet. Det kontrollerte, kjølige inntrykket og mangelen på dynamikk mellom de ’rolige’ partiene og crescendoene, fjerner også noe av spenningen som er under overflaten. Den blir for diffus. Nå er det altså slik at dette er en debut, og gir litt ekstra takhøyde for det. Argumenter som ’hørt det før’ er relevante nok, men de brukes av en eller annen grunn oftere i denne genren, enn la oss si for eksempel i den mer streite rocken. Er man over 25 år så har vel de fleste hørt det meste før.

Etter å ha hentet frem platen med jevne mellomrom i løpet av sommeren 2005 har jeg aldri blitt direkte lei den, og heller aldri fått et direkte kick av den. Her er ingen irritable eller flaut svake øyeblikk, men heller ikke mange momenter fylt av magi med gåsehudvekkende kvaliteter. De seks låtene flyter uanstrengt avsted, vekslende mellom overnevnte stiler. Av og til økes tempo og intensitet, men det forblir likevel noe uforløst over det hele. Kort sagt, en bra debut, et meget lovende band, og et noe uforløst potensiale.

s/t (How Is Annie, 2010)
Lokalposrock
Og prisen for årets flotteste omslag går til… Youth Pictures Of Florence Henderson! Deres andre plate er formet som en bok, 32 sider med kunsttegninger og -bilder, med stiv perm og gulltrykk, trykket i fire ulike farger. Med en slik kunstnerisk vellykket innpakning blir man også umiddelbart positivt innstilt til innholdet. På tide å legge bort boken og fordype seg i musikken, med andre ord. Det har tatt gjengen fem år å følge opp debuten fra 2005. Jeg forsøker å ikke lese andres tekster i forkant av mine egne, men for nostalgiens del vender jeg tilbake til min egen omtale av debuten. Ingenting er som å sitere seg selv. Den viser seg fremdeles å være ganske holdbar, og mange av poengene kan lett overflyttes hit. Jeg kan ta noen av de mer opplagte:

De er fremdeles genretro mot post-rocken i stilen (prosaiske låttitler), i formen (lange låter gjerne bestående av klar gitarlyd, stemmeopptak og strykere) og i innhold (beslektet mot linjen Montreal, Reykjavik, Glasgow). Den gang da trakk jeg også fram emo/math-tendenser som et sentralt element i deres musikk. Dermed er de plassert i landskapet, som i større grad enn tidligere viser et større spenn med klarere trekk av drømmepop, shoegaze og britisk deppepop fra medio 80-tall. Til sammen et grunnlag som bør ende opp i en plate som strekker seg i mange retninger, som omfavner ulike stiler og kanaliserer det mot nye dimensjoner. Det skjer ikke så altfor ofte.

Et ankepunkt mot debuten var dens noe anonyme uttrykk og uforløste inntrykk. Etter fem år på vent, er vi endelig vitne til den store vårløsningen? Svaret er igjen et soleklart tja. Dette er avventende musikk som gir avventende reaksjoner.

De må nesten få ros for å holde seg så statisk til en godt velbrukt formel, og de griper ikke til ytterligheter for å endre på det. Men jeg mener også at dette er lyden av teknisk mer kompetent og stilsikkert band med sans for fine detaljer. Det er helt klart et ambisiøst trekk ved Youth Pictures…, noe de nærmest skjuler mer enn å fremdyrke. Det ligger en form for musikalsk mot bare der. Vokalen som nå slippes inn i stor grad er passelig lat og bedagelig, og resonnerer slik fornuftig til det drømmeaktige sløret de legger over seg. Til og med når den skjener ut i skrik så skjer det på restriktivt, tilbaketrukkent vis. Hele platen preges av dette. Pent og pyntelig dandert, men noe anemisk i lengden.

Det er likevel opplagt at Youth Pictures… har arbeidet frem en plate med store ambisjoner, og de mislykkes ikke med sitt prosjekt. Dette er egentlig en flott lytteropplevelse – en klokketime fordelt over to plater. Eterisk og distansert holder de oss på en armlengdes avstand, og slipper oss liksom aldri helt inn. Litt som en avstandsforelskelse som aldri får bruse helt ut. Det kan være pirrende nok, men sjelden skapes inntrykket av å høre et band som pirrer det sentrale nervesystemet idet de nærmer seg ekstatiske opplevelser. Det blir mest med behagelig nakkekiling, på litt for lange og litt for trygge låter. Men det er ikke den vågale kunsten som er dette bandets uttrykk. Det er bilder av det hverdagslige de tonesetter, og slik sett er den medfølgende boken illustrerende nok. En blyanttegning av ansiktsløs mann i robåt. Et foto av en gammel mann på vei inn på et postkontor et eller annet sted på landet. Et slørete foto av noen blomster. Bilder som skaper en form for nostalgi, vemod. Bilder som kanskje ønsker å underbygge noe om ensomhet, fremmedgjøring, bilder som gir et blaff av ettertanke. Vakkert, om ikke spesielt mindblowing. Ikke ulikt musikken til Youth Pictures Of Florence Henderson.

Ranheim: Rock & Science (Kong Tiki, 2006)
Ranheim Kraft
Det er ikke hverdagskost med raffe rockeband i Norge, slike som hverken tilhører den dominerende ’breibeint’-stilen der Turboneger og Gluecifer har vært ledende eller den mer grimme svartmetallen. Merkelig nok har vi bemerkelsesverdig få band som kan sorteres i den retningsgivende skolen til SST, Touch & Go og dess like. Heldigvis har vi Ranheim, trioen som er oppvokst i skyggene av Ranheim Cellulose utenfor Trondheim, og som består av de tre herrer Admiral Von, Don og Kaptein Ranheim. I omslaget kan man skjelne en person som minner litt om Per Gisle Galåen, men dette er noe ganske annet enn hans mer eksperimentvillige prosjekter (Del og The Birds). Han er uansett en habil gitarist, og tar lett med seg elementer fra sine mange andre frittgående prosjekter over til Ranheims mer kontante og direkte utrykk.

Rock & Science lener seg nemlig mest mot første del av tittelen, og er 40 minutter av den ganske gromme typen. Raneims første langspiller er en aldri så liten oppvisning innen Steve Albinisk gitarslang, Helmets militante rytmikk, obskure hørespill-opptak, dissonant leven og medrivende bråkerock. På en skive som er jevnt solid kan nevnes truende og fengende ”Cucumber”, blytunge ”Spider King”, med et seigt groove som Melvins kunne danset til, spastiske ”Another What” bygget opp rundt huggende gitarriff som knurrer godt fra seg, og morbide ”Tina (Give It To Me)” som en småcreepy avslutter.

Ranheim har kledelig distanse til sine kilder og et befriende lite høytidelig image. Pluss også for absurde tekster (av typen: ’I choke my pride and merge into pee’ og ’I got parents, they got worms when they go for the birds’), flott coverkonsept, fet lyd fra Tommy Hjelm, mikset sammen av John Fryer (Wire, Nine Inch Nails). Noe manglende pondus i vokalen, som med glede kunne vært enda barskere og låter som gjerne kunne vært litt mer tilgriset til tross, dette er en gledelig debut.

Syme: Swing Swing (Karisma, 2005)
Swing, Swing er debuten til Zoom-vinnerne fra Bergen 2003. Det har blitt både en frustrerende prøvelse i umodent sprik og en bemerkelsesverdig variert og gjennomarbeidet plate, som på sitt beste kan plasseres i klasse med Samuel Jackson Five og Tuna Laguna på listen over landets mer oppegående unge artister. Det til tross for at de har en del umiddelbare odds mot seg; et intetsigende navn og et noe amatørpreget platecover. Men det er ikke utseendet, men det som er inni som teller, vet vi. Femmerbanden Syme ser ut som dels retrofetisjistiske proggere, dels hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods, og dette gjenspeiles til en viss grad i musikken de lager. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer gjennom åtte relativt lange spor.

Platen åpner nølende, nesten nervøst prøvende med en livstrøtt stemme, usikre tangenter og litt bakgrunnsrasling i en låt som aldri helt starter. ”Psychedelic Heart” er et spor som ikke umiddelbart fenger. Hva er dette, vil den gjengse lytter kanskje spørre seg. Men den som blir med fire minutter ut vil oppleve en forløsning der strykere kommer inn og legger seg pent til rette fremst i lydbildet. Dermed festes alle løse tråder og bitene faller på plass. ”Psychedelic Heart” blir med ett en helt uimotståelig vakker, og tones dessverre ned altfor tidlig. Noe av den samme grepet gjentas på ”Letterbag”, innledet av en slags 80-talls discosynth. ’Inside my head’ synges det, og titter man på omslaget kan man tenke seg at det er mange tanker som fører inn og ut av syme-hodet. Her viser de også noen av sine gitarmuskler, som for øvrig kommer mer fram når de står på en scene. Halvveis beveger ”Letterbag” seg mer ut i drømmepop/post-rockens univers med druknende gitarkaskader à la Mogwai/Explosions In The Sky, og med det klarer de igjen å omskape en haltende låt om til en vakker svane. Swing, swing!

I løpet av platens første kvarter og to spor har Syme vist flere sider av seg selv, uten at man har blitt særlig klok på hva som er deres prosjekt. Og det kan være bra! Noe av ’problemet’ til Syme er at den relativt frie tilnærmingen til både musikkhistoriens genre og låtskriverkunstens lærebok krever mer enn ungdommelig mot og stå-på-vilje. Enkelte av låtene virker for lange og retningsløse, tekstene framstår som litt platte og liksomsmarte, og vokalen er jevnt over litt for veik. En eller annen i bandet har en hang til en svært enerverende synth, og jeg mistenker at vokalisten har en Casio av et eller annet slag i baklomma. Verst er den plagsomme TV-spill-lyden som dukker opp i ny og ne. Som på ”Ad Kosmos!”, her kombinert med en henslengt stemme som strør om seg med esperanto, Nordpolen og sykkelparkering. Men tross en del minuser, Swing Swing er en debut fra et band som vil noe. Man kan hevde at de forsøker å stå på mange stoler samtidig, men det er bedre enn ikke å klatre opp i det hele tatt. Hittil i år er dette den norske platen jeg har brukt mest tid på. Låtene fester seg lett, samtidig som man gledes over å stadig avdekke noen nye vendinger.

For det er mye bra her. ”Greenhouse” får stå som en potensiell radiohit der Syme komprimerer sitt ellers noe uklare forhold til tidsbruk. En joggende rytme og en av platens lettere melodier gir den en funky fremdrift som poleres med glassklare gitarer. ”Get Forget” huskes for sitt Tortoise-aktige beat og sine skeive Modest Mouse-gitarer. ”Rocky Rocky Mountains” er dvelende og mektig med en slags Flaming Lips/Radioheadsk sårhet blant truende gitarhugg og progressive partier. ”Krdish” (hvor tar de disse titlene fra?) bryter løs fra sine dype strykere og paniske gitarøs med noe sambalignende rytmer, og viser Syme på en kreativ formtopp.

De makter ikke å bygge opp mot et klimaks eller avslutte med et smell, men den ti minutter ”Map Map Map”, som etter en vuggende nydelig åpning jazzer seg dandy opp i røyk etterlater likevel bud om at Swing Swing er en av årets sterkeste og mest særegne norske debutanter. Bonus er den fine videoen som er inkludert, som viser et band som forsøker å favner hele universet med en sang. Planen er klar! I mellomtiden kan vi nyte disse åtte her på jorden.

Children And Corpse Playing In The Streets: Honey I’m Home! (Diger, 2009)
Hjemmekjær og borte best
Etter noe om og men er debutplaten til Children & Corpse… nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet bråk om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye labelsatsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad – begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en fin dynamikk, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er ’sært alternativt’ og ’mainstream’ ikke lenger er like tydelig. Og bra er jo det.

Children And Corpse Playing In The Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på ”When Spring Comes” eller mer Stereolabish electropop på ”The Greatest Thrill”, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine ”France”. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer ’corpse’ og mindre ’children’, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som ”My Tiny” og ”Oh… You Are Too Slow”. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I’m Home er preget av de store ujevnheter. Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk. Dette er en duo som ønsker å prøve seg fram og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I’m Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Mindy Misty & Europ Europ: Mindy Misty vs.Europ Europ (Handmade, 2009)
Mindy Misty og Europ Europ er begge band fra undergrunnen, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men med noenlunde samme utsikt mot stjernene. Jeg kjenner fra før best til Mindy Mistys småskeive, melodivennlige poprock (anført av Kenneth Amundsen som også driver den finfine, lille utgiveren Handmade). Europ Europ har jeg ikke særlig kunnskap om, de skal ha sin bakgrunn fra Köln, ha en mer avantgardistisk tilnærming til musikken sin og omtales av Handmade som ’støydrapert neopop’. Begge deler, både det melodiske tilsnittet og de mer utagerende sidene, kommer til uttrykk her, kokt sammen til en skikkelig lurvete, larmende og far out affære fordelt over 10 spor.

Mindy Misty vs.Europ Europ rasker over mye av det bedre fra amerikansk undergrunnsrock, være seg Butthole Surfers’ maniske galskap eller Sonic Youths dissonante vreng (på ”Force Feed” er det som Kim Gordon svever i bakgrunnen). Da gir det mening at ringreven Kramer har hatt siste hånd om lyden, hans bakgrunn i storheter som Bongwater, B.A.L.L og nettopp Butthole Surfers gir grunnlag for god forståelse av hva som ønskes. Mindy Misty og Europ Europ er likevel ikke helt incestuøse, og kildene kommer mer fram i form av inspirasjon enn ren kopitrang. Stusselig, knapt bærende vokal (kan den minne om Residents noen ganger tro?), vonbrotne gitarer og sjanglete rytmer. Det er ikke så langt unna Årabrot til tider, men med flere hint av psykedeliske innfall på både ene og andre måten. Jeg vil særlig anbefale syv minutter med grinebiteren ”No-One”, seig som tjære. Det samme er den såre ’balladen’ ”Last Song For You”, en nervøs duett med skjærende metallyder i bakgrunnen. På den andre siden finner vi blindveier som ”Transport Fluid Factory” og ”Girls On Earth”, den er for øvrig kreditert Duran Duran som en mishmash av ”Girls On Film” og ”Planet Earth”.

Jeg liker denne platen veldig godt, den har på en bisarr måte festet seg til øret og slipper ikke taket. Passe slurvete, passe grovkornet og alltid langt ute – eller som utgiveren selv sier det så fint: ’Utagerende støy-hørespill med dansbar pop-estetikk’.

Noxagt: The Iron Point (Load, 2004)
Kling no, klokka! Ring og lokka!
Ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn

Roots, bloody roots: Akkurat som amerikanske Sunn O))) nylig benyttet seg av norsk folketradisjon, tar Noxagt sitt jafs av kulturarven med salmedikteren Elias Blix’ ”Kling No Klokka”, framført av Nils Ergas bestefar Hagbard Heien. Erga & co har utvilsomt kommet et godt stykke siden sine tidlige bruddstykke-baserte eksperimenter. Med The Iron Point følger de tendensen fra Turning It Down Since 2001 med en kort plate bestående av ni fokuserte angrep av kraftfull tungrock, djevelske bratsj-droner og gamle norske folketoner.

Energien mellom Kjetil D. Brandsdal (bass, gitar), Nils Erga (bratsj) og Jan Christian Kyvik (trommer) utgjør fremdeles grunnstammen i denne instrumentale kraft-trioen. Men de har vendt fokuset noe vekk fra Ergas syklon-bratsj, utvidet med gitar, piano og fiolin, og ikke minst konsentrert seg mer om å jage tusser og troll med et tyngre og mektig grooves. The Iron Point er ikke fullt så frenetisk som Turning It Down, det ville da også være et uklokt forsøk å tangere eller kopiere den. Noxagt kunne risikert å miste noe av identiteten sin, men stødig produksjon av Billy Anderson (Swans, Neurosis, Sleep) og deres tette samspill gjør at de har kommet ut med nok en djerv plate som plasserer dem blant støyrockens mer originale fenomen. Stavangers fineste har forøvrig funnet et passende hjem blant likesinnede på galehuset Load Records (Lightning Bolt, Pink and Brown, Arab On Radar).

Det kaster seg fremdeles ut i forrykende farvann som ”Blood Thing”, hissige ”A Blast From The Past”, der Kyvik virkelig får vist seg fram, og ”Svartevatn” omgitt av de farlig huggende gitarskjærene. Med The Iron Point viser de likevel i større grad evnen til å beherske sine utbrudd, slippe fanden løs i mer kontrollerte former kan man si. Det klarer Noxagt godt, og det gjør skiva til et ganske så variert stykke musikk. Men det må understrekes at de fortsatt og først og fremst spiller voldsom, majestetisk styggrock, og det er mye ørerenskende materiale her. Nærmest stoner-tendenser å spore på det brutalt medrivende åpningssporet ”Naked In France” og et Melvins-lignende trøkk på ”Acasta Gneiss”, med den foruroligende gnissingen av Erga som gjør at Noxagt ikke høres ut som noen andre. På ”The Hebbex” er det særlig miksen av bass og bratsj som gjør norsk folkemusikk om til rent hekseri, mens ”Thurmaston” er som en sørgemarsj fra svartedauden, fylt av både tung sorg og hysteri. Ytterkanten av deres register markeres med ”Regions Of May”, en cover av Tom Rapp fra de psykedeliske folklegendene Pearls Before Swine, som viser Noxagt fra en mer dempet og dronevillig side – så langt det er mulig. De har ledet oss gjennom stormen, vært med ned i dragsuget og latt oss knuse til pinneved. Med ”Regions Of May” vender Noxagt rolig tilbake til hulene de kom fra. Havet ser ut som før, men fra et sted langt borte kvedes det:

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky

Sacred Harp: s/t (The Perfect Hoax, 2009)
Sacred Harp er en kvartett med bred bakgrunn, både geografisk og musikalsk, men med solid utdannelse som felles forankring. Tre av medlemmene er uteksaminert ved NMH, og ut fra det kunne man anta at et fellesprosjekt som dette ville blitt et skolert svennestykke forankret i jazz, klassisk eller samtidsmusikk. Selv om kvartetten tydelig kan sitt fag, har de heller vendt seg mot den mer luftige sfæren av rocken. Steder der band som Sigur Rós og Low tidvis kikker innom, tydeliggjort av Jessica Sligters alveaktige stemmeprakt. Samtidig har de et visst preg av Louisville-band som Slint og Rex. De omgir seg med svevende synthdroner, murrende krigstrommer og av og til mindre gitarutløsninger som forløser noe av spenningen de søker å bygge opp. Det gir en spenning mellom det det lette og tunge i uttrykket som Sacred Harp, om ikke har funnet nøkkelen til, utnytter på tilfredsstillende vis.

Det er særlig de roligere delen av deres uttrykk som er mest givende, konkretisert med dovne og fine ”Wither The Wind” og det drømmeaktige åpningssporet. Det tungladde dyrkes i større grad på ”Elevator Endeløs” og noe mer anonyme ”(Trial) & Felt”. Det hviler i det hele en tålmodig prakt og majestetisk tyngde over denne musikken som både drar oss ned og løfter oss opp på samme tid. Med bandnavnet mer enn hinter de om at de søker sine musikalske røtter i de sørlige USA, og om de ikke har fullt utnyttet det potensial som gjemmer seg i menighetenes harde kirkebenker, så er denne fire spor korte EP’en absolutt et stillferdig rop i natten om et band vel verd å følge videre.

Alpine Those Myriads!: Death, A Skeleton & The Holy Ingredient 7’’ (Osito, 2002)
Alpine Those Myriads! Det ligger vel i bandnavnet at dette ikke akkurat er P4-musikk. Duoen består av herrene Elijah Noah og Gypus Chelofan, som trolig kommer fra universets innerste kroker. De følger altså ikke de mest nedtråkkede stiene på sin debutsingel. A-siden og tittelsporet er en gotisk teatralsk vise, der parodisk scenevokal med tyskklingende aksent møter et tungt, dramatisk piano som til slutt ender i et skurrende collage og kunne passet inn i Tom Waits’ teaterstykke The Black Rider.

De to andre sporene viser at bandet ikke kan skyfles inn i en bestemt bås – og akkurat det lover godt for et eventuelt debutalbum. ”Feline Jive” er nærmere folk-strukturene, riktignok med utradisjonell cabaret-touch, hvor bruken av kassegitar og melodica er mest fremtredende sammen med den glassaktige, barnslige vokalen. Hvis Donovan og Lydia Lunch noensinne skulle lage barn sammen… ”Country Poe” er hakket mer desperat, en lo-fi folkbluespunk-låt med et sykelig preg, som i hvert fall gir meg assosiasjoner til freaks som The Legendary Stardust Cowboy og Captain Beefheart. Denne hjemmelagde urgalskapen er singlens høydepunkt på det som enkelte vil kalle variert, og andre vil mene er sprikende. Strøken coverkunst, med håndmalte innleggskort som bærer kryptiske budskap er ytterligere en god grunn til å skaffe seg denne syvtommeren.

Bjørn Hammershaug