Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,


We need the tonic of wildness. At the same time that we are earnest to explore and learn all things, we require that all things be mysterious and unexplorable, that land and sea be indefinitely wild, unsurveyed and unfathomed by us because unfathomable. We can never have enough of nature.
Henry David Thoreau

Daniel Johnston: The Early Recordings Volume I (Dualtone, 2003)
Daniel Johnston kom til verden i 1961, til en strengt kristen familie som snart flyttet fra Sacramento til West Virgina. Sønnen fant seg ikke særlig vel til rette der, og tilbragte mye og stadig mer av tiden i familiens kjeller. Her begynte den unge aspirerende kunstneren å skrive og spille, særlig inspirert av The Beatles hadde han en drøm om å bli popstjerne (han begynte å spille inn eget stoff da han skuffet fant ut at han ikke kunne synge). Han blir nok heller aldri noen ’stjerne’ for de fleste, men Johnston har opparbeidet seg solid kred blant sentrale artister innen den mer alternative scenen og nyter stor respekt blant både artister og et voksende publikum. Han har samarbeidet med størrelser som Jad Fair, Sparklehorse og Okkervil River, mens fans som Built to Spill og Yo La Tengo tidligere har tolket hans låter.

To kassetter ble spilt inn og gitt ut i årene før han flyttet til Austin, titulert Songs Of Pain og More Songs Of Pain. Grunnlaget for Johnstons merksnodige karriere begynner altså her, med dette materialet fra 1981-1983, som nå er tilgjengelig på CD. Lydkvaliteten er som man kan vente av 20 år gamle kassettopptak, men all støyen, utydelige feltopptak og båndsnurr forsterker bare varmen i sangene hans. Johnston har en boblende, kvekkende stemme som tærer på tålmodigheten til tider, og hans hamrende saloon-piano kan også bli over the top. Det gjelder særlig More Songs Of Pain (med noe masete låter som ”You Put My Love Out The Door”, ”Follow That Dream”). Men det er ikke nødvendig å høre på begge platene sammenhengende, og uansett hersker det ingen tvil om at mannen tidlig fant en egen stil med et godt utviklet øre for klassiske popviser, ja riktig så fengende til tider (”Joy Without Pleasures”, ”Wicked World”). Styrken ligger likevel i hans ærlige og åpne tekster. Med en naivistisk uskyld beretter Daniel uten blygsel om den fryktelige skuffelsen han følte da den store kjærligheten ikke viste interesse og heller stakk av med en begravelsesagent (a capella-låten ”My Baby Cares For The Dead”), skravler om lokale potheads (’you say that you are happy and that you like stormy weather, I think that you’re just dumb and you don’t know any better’) eller hilser hjemstedet i ”Wild West Virgina” (’well I don’t like John Denver, but I always come back to those rolling hills’).

Alle låtene er Johnstons egne, med unntak av en sår utgave av Beatles’ ”I Will” og en skakk versjon av Bacharach/David sin ”You’ll Never Get To Heaven”, og de oser av et ungdommelig overskudd som fortsatt får opptakene til å leve. Når man hører på Daniel Johnstons gamle låter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at artister som Sparklehorse, The Microphones, Sentridoh og Devendra Banhart også har gjort det samme. Han er en innflytelsesrik artist, og disse platene viser hvorfor. The Early Recordings Volume 1 er heldigvis påkostet et strøkent cover med mange av Johnstons egne tegninger, en lengre artikkel av Louis Black (fra The Austin Chronicle) og en kort hilsen fra Butthole Surfer Paul Leary. Han setter de rette ordene på Daniels musikk når han skriver: ’I thought my band was way out there, but Daniel Johnston was way out there’. Det blir ofte gjort et poeng av Johnstons mentale problemer, om hvordan han begynte å miste grepet for alvor etter å ha droppet syre (visstnok på en Butthole-konsert) og at han fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Disse opptakene minner om hvor fokus bør være. Daniel Johnston er først og fremst er en høyst original låtskriver/vokalist og en fantasifull og ærlig tekstforfatter. I en tid der Idol-stjerner og annet rask kaller seg artister er det på sunt å bli minnet om at det finnes de som vrenger sjelen sin når de synger. Velkommen til Daniel Johnstons verden.

Butthole Surfers: Humpty Dumpty LSD (Latino Buggerweil, 2002)
Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason To Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Herlige låter som ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave” og ”Hey” fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert mentalt ustabilt dansegulv. Jeg er vel ikke akkurat alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway To Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane’s Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte den slags. Nedturen startet med Pioughd (1991), deres første på et større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemme innspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (”Just A Boy”, ”I Hate My Job”, begge fra 1982 og ”Concubine Solo”, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta ”Night Of The Day” (1983) fram mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (”Perry Intro”, ”Hetero Skeleton”), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller ”I Love You Peggy” og ”Eindhoven Chicken Masque” fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter. Blant høydepunktene finner vi også ”Day Of The Living Dead” (1987), som er en tidlig utgave av ”Jimi” fra Hairway To Steven (den med jenta som engstelig roper ’oh daddy, daddy’) og ”One Hundred Million People Dead” fra samme år. Fra ’87 er det også tatt med to hjemmeinnspillinger kalt ”Space I” og ”Space II”, som eksempel på snåle og vridde instrumentale låter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange ”All Day” har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon. Mange husker sikkert deres ”Earthquake” på hyllestskiva til Roky Erickson (apropos gærne texanere). Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er ”Ghandi” (1992) og ”Dadgad” (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: ’Satan, Satan, Satan!’ Ya bet.

Animal Collective: Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished/Danse Manatee (Fat Cat, 2004)
Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes The Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. I forbindelse med denne var tiden dermed moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var Animal Collective bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Dette er den mest konvensjonelle av de to når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle ’ordinær pop’. Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidvis vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangslungent oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (”La Rapet”) til 12 minutter lange ”Alvin Row”, og platen preges i sin helhet av en ’alt går’-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. ”April And The Phantom” kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava sammen med David Bowie, mens de på ”Alvin Row” går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i mer luftig lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. ”Meet The Light Child” med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr Del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring – men det er det jo også noen som foretrekker.

Dette er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør trekkes fram, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

The No-Neck Blues Band: Qvaris (5 Rue Christine, 2005)
Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i nær framtid, eksemplifisert med kun én låt, så kan ”The Doon” tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo. No-Neck Blues Band, det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og ”The Caterpillar Heart” er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i ”Boreal Gluts”, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er ”Dark Equus”, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en framtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange ”Lugnagall”, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning – hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfulle kollektivet av en 7-8 individer er ingen noviser i gamet. Drøyt ti år ut i karrieren framstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks And Stones…, deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Dark Meat: Universal Indians (Cloud, 2006)
Dark Meat er en sterk gumbo sammensatt av Neil Young/Crazy Horse, Stooges og Albert Ayler, krydret med saftige Memphis-blåsere, en klype country og soul og tilsatt en solid porsjon sørstatsrock. Umulig? Neida, ikke for denne gjengen. Det som i utgangspunktet er en kvartett med svoveldryppende vokalist Jim McHugh (tenk Mick Jagger, Captain Beefheart) i front, har est ut til en gedigen hjord med base i Athens, Georgia. Av de 20+ medvirkende kjennes navn fra blant annet blomsterkollektivet Elephant 6 og Summer Hymns. Men det er ikke psych-popen som først og fremst dyrkes her. Med et 7 minutter langt frihetsrite åpnes portene til en ganske så bemerkelsesverdig plate, der særlig den kraftfulle horn-seksjonen spiller en sentral rolle, og bidrar til bandets egenart. Alle spiller samtidig, som det må briste eller bære, og med voldsom iver og energi. Tidvis renner det litt over i heseblesende kakofoni, men den glorete gjengen har likefullt endt opp med en smittende musikkfest der tuba og ølbokser(!) spiller en like viktig rolle for sluttresultatet.

Universal Indians blir aldri forutsigbar; her kan fordrukken country gjerne møte håndspåleggende gospel dypt nede i en grøfterenne, mens didgeridoo og hillbilly-fele overkjøres av et hoiende brassband på vei til Mardi Gras. På den avsluttende låten, mulig kandidat til årets tittel med ”There Is A Retard On Acid Holding A Hammer To Your Brain” messes den gjentagende linjen: ’It’s your life and you hate it, but it’s your life just the same’ mens Babels tårn blåses i tusen knas – og med det oppsummeres egentlig hele Universal Indians ganske presist.

Psychic Ills: Mirror Eye (The Social Registry, 2009)
Respekt til et band som åpner en skive med en ti minutter lang syretripp med eim av persiske tepper og røkelse. Det setter stemningen for de tre kvarterene som utgjør New York-bandets andre plate. Mirror Eye er i sin helhet hallusinerende, røykbelagt og mystisk. Her er mye ’inner space’, indisk åndelighet, spaca jammer og slikt, men med et rytmisk, medrivende groove som bidrar til en kontinuerlig rugging under lytting.

’The more it succeeds, the more it fails’ står det skrevet inne i omslaget. Det er et sitat av Alan W. Watts, som var en kjent britisk filosof i forrige århundre. Watts var dypt interessert i østlige religioner og asiatisk filosofi, som han gjorde tilgjengelig for et vestlig publikum. Han var også interessert i ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. I en av sine titalls bøker om psykedeliske droger, The Joyous Comology, leverte han blant annet det praktfulle sitatet, som kanskje like gjerne kunne vært brukt her: ’When you get the message, hang up the phone’.

Psychic Ills ’gets the message’, tror jeg, men Mirror Eye er beviset på at de ikke har hengt på røret. Tvert imot, de legger det av og setter på høyttaler slik at vi kan del i deres psykedeliske reise. Den nevnte innledende ”Mantis” er med sin ragakraut særlig egnet til selvhypnose, noe bandet ikke vender tilbake til før på jevnlange ”I Take You As My Wife Again”. Her møter Kraftwerksk disiplin og løselig jamming, minimal techno og shoegaze. Det er særlig disse to sporene – som altså utgjør over 20 minutter av platen – som er de virkelige øyelukkerne. Se også opp for gyngende ”Fingernail Tea”, platens mest umiddelbare og ganske så ’streit’ (hvis man synes Hair & Skin Trading Co. og Spacemen 3 er det). Mellomsporene er både noe uforløste (”The Way Of”) og mer som stemningsskapende bindeledd å regne.

Mirror Eye er vel ikke direkte sunn musikk, ei heller spesielt nyskapende, men for en kveld i sofamodus så er den et perfekt tonefølge. Etterpå kan du åpne øynene og gå til drømmeland.

Wooden Wand: Harem Of The Sundrum & The Witness Fig (Soft Abuse, 2005)
James Toth driver til daglig sitt avantfolk-ensemble Wooden Wand And The Vanishing Voice. De har i mange år og med en lang rekke utgivelser beveget seg i skogens ytterkanter. Når Wooden Wand himself skal debutere som soloartist er det dermed noe overraskende at det skjer i en mer konvensjonell form. Harem Of The Sundrum & The Witness Fig er mindre snål enn tittelen antyder. Dette er en plate som rusler godmodig mellom stier Will Oldham tråkket som Palace Brothers, Beck på sitt mest innadvendte, og med milde hint av Devendra Banhart sin mer psykedeliske verseform. Etter sigende ble den til mens Toth var i Los Angeles, og søkte lyden av det han kaller ’the other California sound’. Med David Crosby, John Phillips og Gene Clark i bakhodet vandret han åsene i Hollywood og langs strendene for å søke åndelig inspirasjon. Selv om han ikke tangerer de gamle mestre, så har han endt opp med noe som står godt på egne bein. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg James Toth sittende på stranda med gitaren på fanget, plukke fram melodier som flyter inn fra Stillehavet en sen sommerkveld. Det er noe mildt og vennlig over denne platen, den bærer en sedat stemning som passer godt til kvelder med lite annet gjøre enn å sitte rolig og telle ildfluer og passe på stjernene. Dette er i hovedsak en helt akustisk affære, kun elektrifisert av en gitar og med selskap av noen som korer litt enkelte steder. Lyden er like sprukken som Toths vokal, og angir også et velvillig forhold til 30- og 40-tallets fjellsangere og blueshelter fra sør. Toth søker og lykkes med sitt ’tidløse’ uttrykk, men har i gleden over å ha funnet ’the other sound’ glemt å skrive låter som står seg helt til solen står opp og det er på tide å legge seg.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: L’un Marquer Contre La Moissonneuse (Three Lobed, 2005)
James Toth har bakgrunn fra Golden Calves, som blant annet ga ut en plate sammen med Sonic Youths Thurston Moore i 1999. Som Wooden Wand And The Vanishing Voice fortsetter han sin musikalske reise inn i psykedelisk improvisasjon. I tråd med mange av dagens åndelige frifolk-navn virker også de å være mer som et løst oppbygd kollektiv av diverse skapninger, de har en bråte (seriøst, en bråte!) CD-R, vinylsingler og kassetter bak seg og hengir seg til en stil som slett ikke kan genrefestes til noen konkret retning. Men Wooden Wand tilhører den fjernere delen av skogsgalaksene, en slags form for avantgarde americana, og etter oppstarten i Brooklyn har de passende nok funnet hjem et eller annet sted i Tennessee.

L’un Marquer Contre La Moissonneuse er en proper CD, gitt ut av Three Lobed (som har utgivelser av blant andre Tarentel, Rachel’s, Six Organs Of Admittance og Bardo Pond på samvittigheten). Den består av fire spor, der ”Bloated Moray Elk” (25 minutter) og ”White Fungus Bird’s Nest And A Moon Pie” (15 min.) utgjør hovedstammen. Stikkord: Rare lyder, dvelende droner og jambaserte ragas; ’countrified acid evangelism and wordless rural ritual’ som plateselskapet Volcanic Tongue så treffende har beskrevet dem.

Åpningen ”White Fungus Bird’s Nest” bringer oss umiddelbart til et bortgjemt, eventyraktig landskap. Litt som Boxhead Ensembles ishavsknirkende ambiens, bare at her møter vi lyden av stubber og morkne trær, vindsus og glemte skogsriter. Noen slurper fra en kilde. Et stort dyr brunster i brynet. Instrumentene stemmes mens de spilles og en generell følelse av frihet, både musikalsk, mentalt og sjelelig blir nærmest påtrengende. Men som så ofte, fra det som i utgangspunktet virker usammenhengende og meningsløst, bygges det opp og sammen, både i intensitet og fasthet. ”White Fungus” blir både tiltrekkende og suggererende ettersom formen setter seg blant de involverte. Et brudd etter 10 minutter frigjør rytmen, og de siste minuttene er bare rent ut skumle.

”Bloated Moray Elk” er den lengste delen. Den åpner prøvende med gnikkende buer, tåkelyder, skraping med noe kjeler og spann, og noe tilfeldig spinkel gitarplukking. Etter en ti minutters tid klarner det opp, der gitarene trer frem fra skyggen med tydeligere melodilinje. Noen pinner og kvister skaper en form for rytmisk ballast, gir det hele et visst fundament, og sammen akselerer skogsmennene både i volum og intensitet. Rytmen øker i takt med de skarpere og tettere gitarklangene, en messende vokal sneier forbi, men opp til et visst punkt stopper det litt opp. De tar ikke låten opp til et høyere, ekstatisk nivå, slik for eksempel Sunburned Hand Of The Man kunne funnet på det, de har havnet inn i sin egen trance.

Ved siden av disse to omfattende stykkene med improvisert weirdness, dukker lille ”Counterfeit Kingdom” opp. Det er en tilnærmet ordinær lo-fi låt, som noe Lou Barlow eller Mt. Eerie kunne stelt i stand under kummerlige forhold. Pent, men drøyt skeivt. Halvannet minutt lange ”Windflower” tar oss med ut av skogen og opp i verden igjen i form av en slags naiv a capella do-re-mi. Det er en merkelig avslutning på en plate som langt fra kan kalles konvensjonell. Likevel, under de rette omstendigheter vil jeg tro at hvem som helst kan finne på å tilbe L’un Marquer Contre La Moissonneuse som veien inn i det hellige. Vel. Ikke hvem som helst.

Festival: Come, Arrow, Come (Language Of Stone, 2008)
Festival er søstrene Powell (Alexis og Lindsay). De holder til Brooklyn, men i likhet med så mange medsøstre og -brødre av i dag, er deres uttrykk fundert lengre ut på landet og lengre tilbake i tid. Med debuten Come, Arrow, Come utgitt på Espers-relaterte Language Of Stone er det heller ikke unaturlig å sy tråder fra moderne amerikansk folk-psykedelia til britisk hedenfolk. The Powells er likevel mer enn en forenklet og minimert utgave av Espers, selv om et kutt som ”Return” hadde hørt fint hjemme et sted mellom deres to plater. De spenner videre enn som så, og noe av det viktigste å legge merke til er duoens fabelaktige vokalharmonier som de spinner mye av sitt uttrykk på, faktisk ikke helt ulikt naboene i Grizzly Bear eller de mer framfuse Animal Collective på andre siden av gata. Med sine liflige kildevannsrøster som bærende element blir det myke helhetsinntrykket bevart hele veien. Lett dandert akustisk instrumentering og finornamentert låtskriving besørger en plate som favner vidt og berører mildt.

Det er ikke vanskelig å bli mo i knærne av old-timer bedhussangen ”Fair And True”, som åpner porten til en plate med mange bærende kvaliteter av rituell mosefolk, wicca-tro, akustisk skjønnhet og hellig allsang. I løpet av 28 minutter og 10 korte låter får Festival i første rekke presentert seg. De legger ut åte til seg selv i mange retninger, og det blir ikke minst spennende å se hvor de beveger seg etter denne fristende smakebiten.

Forest Fire: Survival (Catbird, 2008)
’I’m living for what’s on my mind’ gnager Mark Thresher småsurt et sted på Survival, som et annet avkom av Will Oldham. Påfølgende låt er et sveip innom kjelleren til Velvet Underground, raskt avløst av noe yndig pastoral urbanfolk. Åpningen høres ut som et kollektiv av overvintrede sen-hippies som akkurat har våknet i glenna hvor de har tilbragt de siste månedene, som griper instrumentene foran frokosten og lar også denne dagen gli hen i allsang og gruppekos.

Det bør dermed være ganske klart at Forest Fire rir på flere hester, men de beveger seg aldri langt fra regnbueranchen (platen er innspilt i Oregon, omslaget viser soverom/studio hjemme i Brooklyn). ’Homeland hymns’ kaller visst kvartetten selv det de holder på med, og det er en helt høvelig betegnelse. Deres sparsommelig arrangerte og sårbare folk-psykedelia bør vekke interesse hos dere som holder band som Castanets og Skygreen Leopards høyt. Selv om jeg ikke blir heeelt fra meg av begeistring for Survival, til det er den litt for sprikende og ujevn, treffer de en nervestreng på flere av låtene. Sjekk særlig ”Fortune Teller”, som med litt mer ork kunne utviklet seg til en liten schlager. At de har brukt 8 måneder på å fullføre Survival sier vel mest noe om arbeidstempoet til bandet, men Forest Fire føyer seg inn i rekken av lovende villmarksband fra storbyen.

Ill Lit: WACMusic (Badman, 2002)
’She stepped out of a doorway on 86th Street
startling me badly, and softly spoke
a word that might have been my name –
a pretty fourteen-year-old maybe, in black denim’

Slik starter diktet ”Encounter 3 A.M.” av den prisbelønte poeten Franz Wright, hentet fra samlingen Ill Lit. Wright er en moderne realist som gjerne knyttes til temaer som paranoia og isolasjon i en mørk verden. Boken kan hermed anbefales som lesning mens man har bandet av samme navn på anlegget. Ill Lit, bandet, er i første rekke Daniel Ahearn og Melanie Moser, i tillegg er en rekke etternavn kreditert som bidragsytere. Mest kjent er vel produsent Dylan Magierek; han styrer Badman Recordings og har tidligere jobbet med blant andre Erlend Øye, Mark Kozelek og Paula Frazer.

Selv om Ill Lit berører noe av den samme tematikken som Franz Wright, så aner jeg ikke om de kjenner til boken, jeg vet faktisk ikke stort mer om dem enn at de er to Brooklyn-baserte artister som nå bor i Los Angeles. Det har da heller ikke så stor betydning, det er som alltid musikken som teller. WACMusic that is, som ser ut til å stå for We Are Country Music. Det er det også til en viss grad, men langt unna den som kommer fra Nashville.

Ill Lit tar sine akustiske folkeviser inn i en toybox bestående av rytmer, radiosignaler, feltopptak, skurr og støy og blippblopplyder. Her inne klipper og limer de alt sammen på nytt med en barnslig iver, og når de kommer ut så har de med seg en småskev, sammenlappet samling låter som så vidt står oppreist på egen hånd. Skjørt og hjemmelaget makkverk vil sikkert puristene le hånlig – vakkert, ektefølt og naturlig sier vi som også gjerne nyter vår dose Grandaddy, My Morning Jacket og Sparklehorse i ny og ne. Deres største sjarmoffensiv mot countryfolket finner vi i den delte vokalen mellom Ahearn og Moser, de to skaper en harmonisk og stødig motvekt til lydteppet som flakser rundtforbi. På ”Here’s To Rescue” (der en spilledåse med ”New York, New York” pludrer og klunker i bakgrunnen) og ”Options” (med en finte til ”Over The Rainbow”) lykkes de til fulle å mikse tradisjonell låtskriving med fikse innfall, og dermed skape sin egen form for WACMusic. De er ikke fullt så umiddelbare som nevnte Grandaddy eller Sparklehorse, men bevares, dette er ikke bare et originalt forsøk på å smelte sammen electronica og lofi-folk/country, det er en høyst vellykket plate som ikke bare står av seg selv, men som også vokser etterhvert som man blir kjent med den.

Når tonene av skjønne ”I Would Be True” svinner hen så kan man fullføre ”Encounter 3 A.M.”, bla om til neste dikt og starte platen på ny:

’But finally I did
what lots of normal men would do,
given the chance.
I started walking, fast, and turned my back on her.’

Lights: s/t (Language Of Stone, 2008)
Etiketten til Espers’ Greg Weeks fortsetter å spre om seg med fin folk-relatert musikk. De omtaler seg selv som ’an artist-centric label that champions organic musicanship and the human element’. Denne gangen følges credoet med Brooklyn-baserte Lights. Tre damer og en herremann utgjør denne kvartetten, som egentlig ikke beveger seg så veldig langt fra det Espers presenterte på sin første plate. Vi snakker om flerstemte vokalharmonier fra de kvinnelige sirenene og lettere psykedelisk folk med relativt enkle virkemidler. Spesielt vokalen må fremheves her som særlig flott, der de vever seg inn og ut av hverandre i frilynt harmoni. Kombinasjonen av imøtekommende fraseringer og mørkere skogsmystikk er ikke å forakte, og Lights formidler dette på troverdig og lyttervennlig vis.

Det hadde faktisk vært spennende å høre dette bandet i en enda mer distingvert setting enn den noe hengslete stilen som de legger opp til her med gitarfuzz og minimalistisk backing, men musikken stjeler i hvert fall ikke fokus vekk fra stemmene. Lights er ikke akkurat ’farlige’ eller spesielt krevende å høre på, men desto mer behagelig å synke hen i. Sjekk særlig åpningssporet ”At Midnight”, ”Branches Low” og ikke minst hypnotiske ”Sing It O-O-O” for eksempel på utsøkt arbeid med å etablere et slags paradis i det grønne – tre låter som kan gi fred i de mest forstyrrede sinn. Blir disse tonene litt for bløte vil kanskje ”Break, Run, Fly” og ”For You” verdsettes høyere, der de beveger seg fra det rolige skogholtet og med åpne øyne mot den brennende Wicker Man-kjempen ute ved havgapet.

Soft Circle: Full Bloom (Eastern Developments, 2007)
Den unge studenten Hisham Akira Bharoocha ble raskt knyttet til det rike musikkmiljøet i Providence, Rhode Island. Han dannet Lightning Bolt sammen med Brian Gibson, men byttet raskt beite til eksperimentelle Black Dice. Etter at han flyttet til Brooklyn har han markert seg også der, blant annet i Among Natives, og nå med soloprosjektet Soft Circle. På Full Bloom trakterer Bharoocha det meste av instrumenter selv, eneste medhjelpere er teknikerne Chris Coady (TV On The Radio) og Griffin Rodriguez (Lichens). Utgiver er for øvrig Eastern Developments, den spennende etiketten som nylig ble stiftet av blant andre G. Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savales). Den er verd å følge med på.

Full Bloom ligger et stykke unna Bharoochas mest støyende fortid, til fordel for et organisk, nesten meditativt uttrykk. Låtene er preget av en slags åndelig oppvåkning, fylt av messende, monoton vokalchanting og tribal, sirkulær perkusjon. Låttitlene gir klare hint om fokuset: ”Moon Oar Sunrise”, ”Stones And Trees”, ”Sundazed”, ”Earthed”. Jepp, vi skal ut av byen igjen.

Soft Circle skaper myke underlag, teppekledd med lagvise lydteksturer som til sammen blir musikk velegnet å strekke armene i været og langsomt våkne til, mens sola kiler i øyekroken og gresset tørker av seg morgendugget. Kanskje er det Bharoochas japanske bakgrunn som spiller inn både i de zen-lignende passasjene, så vel som de klart østlig påvirkede rytmene. Etter hvert trekker disse over mot en form for teknobeats, noe som gir en mer oppstemt, ja, nesten dansbar virkning. Organisk ambient og grønn tekno? Fint blir det uansett på en plate som vaker smaløyd mellom syre, sommer og sjelefred.

Blir man litt daff av all klostermessingen og fuglesangen innledningsvis, så er det greit å vite at i de relativt lange sporene skjuler seg stort sett en klar progresjon, og fraværet av et klart uttalt budskap kommer til gjengjeld frem i form av Full Blooms sterke indre glød.

Metallic Falcons: Desert Doughnuts (Voodoo Eros, 2006)
De to medlemmene som ifører seg heldekkende ansiktsmasker kaller seg Metallic Falcons og gir ut debutplaten sin på den merkede dato 6.6.6. Men det er altså ikke et satanisk metallband vi har med å gjøre, langt derifra. Falcons er de to damene Sierra Casady (kjent fra søskenduoen CocoRosie) og Matteah Baim (en av grunnleggerne av labelen VoodooEros). De er basert i New York, tilhører avantfolk-sirkelen der borte – den løst samlende kretsen som inkluderer blant andre Devendra Banhart, Antony, Jana Hunter og Tarantula A.D – og hey, alle bidrar på Desert Doughnuts i en eller annen form. Mest markant er Antonys flotte vokalbidrag på lange ”Nighttime And Morning”.

I likhet med CocoRosie preges Metallic Falcons av gulnede noteark, støvete instrumenter og spindelvev-draperte melodier fra drømmeland. Det er noe svevende og lite håndfast over hele platen, musikken kommer i tilfeldige formasjoner ut fra tåkeheimen, flyter inn og ut av fokus. Casady/Baim broderer både yndig vakre og mystisk mørke bilder bak hettene sine, av og til som Diamanda Galas i tospann med Sigur Ros, andre steder som et mareritt fra krypten med Jarboe på vokal der harde metalliske gitarer riper deg til blods, eller slik de beskriver seg platen med egne ord: ’Samples from Nico’s last trip to Disneyland, pagan songs welcoming the solstice, small hearts waiting for the morning, and a tender electric fire fanned to a smolder by the fevered longing of teenagers’.

Like klok, montro? Vel, innholdet lar seg ikke beskrive på 1-2-3, kall det gjerne soft metal eller gotisk folk, det er like mye den mystiske stemningen som ligger over Desert Doughnuts, mer enn de enkelte låtene, som gir en ganske egenartet lytteropplevelse. Inspirert av vandringer i ørkenen i New Mexico, bragt tilbake til Brooklyn er denne platen langt mørkere enn CocoRosies mer pludrende, naivistiske badekar-fantasier. At Baim og Casady kler seg i helsort og helhvitt er vel heller ikke tilfeldig, og låttitler som ”Nighttime And Morning” og ”Snakes And Tea” spiller på noe av den samme symbolbruken – kreftene mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Du kan bli forledet til å la deg vugge i søvn av duoens forlokkende skjønnhet, men du bør ikke undervurdere disse to damenes hensikter. Om ikke direkte ondskapsfulle, de er kapable til å skape mange rare bilder inne i hodet ditt. Og det er altså ment som et kompliment.

Nymph: s/t (The Social Registry, 2010)
Noen utgivelser blir pakket inn med referanser i en størrelsesorden og et omfang det er vanskelig å leve opp til. Til foreliggende plate ramser utgiver opp 13th Floor Elevators, Coltrane, Can, Sun Ra, Black Flag, Steve Reich, This Heat… kort sagt noen av de kuleste artistene på moder jord, for å beskrive dette bandets usedvanlig omfattende musikalske uttrykk. Referansene illustrerer om ikke annet noe av det åpne og utforskende uttrykket som skjuler seg bak navnet Nymph. Dette er en Brooklyn-basert gjeng bestående av folk fra blant annet Coyote og Dark Meat, og deres først innspilling er overvåket av Jason Meagher (No-Neck Blues Band). Vi befinner oss temmelig nær Ground Zero i indierockens kultsfære. Også musikalsk er dette temmelig avantgarde stoff.

Åpningen ”Il Yo” er 10 minutter der den heftige dynamikken mellom bandleder Matty McDermott (tenk Beefheart, US Maple, Deerhoof) og den uortodokse, elsk/hat ekspressive vokalbruken til Eri Shoji (hyl, skrik, rop), bundet sammen av en riktig så intens rytmeseksjon, fungerer som et løst rammeverk. Fra en noe tung start-stopp åpning vokser ”Il Yo” sammen til en skikkelig medrivende tribal seanse som gjør den vel verd å følge helt ut. Noe av den samme intensiteten legger de til grunn på 20 minutter lange ”Namu”, som avslutter platen, med noen riktig så heftige gitarstrekk fra McDermott. Mer et langt parti der det skjer veldig mye enn en lang låt, ”Namu” tøyer uansett tålmodigheten noe. Mellom disse slagene viser Nymph flere sider fra sitt register. Jeg har vel så mye sansen når de demper seg en smule, drar opp klarinetten, og hengir seg til en mer frijazza tilnærming i sine improvisasjoner (”Reeds Of Osirion”) eller drar seg mot fjerne fjerne østen i akustiske ”Bird Song”. Hvis denne skiva sier noe om hvordan Nymph låter live, vil jeg anta vi har å gjøre med et band som kommer ytterligere til sin rett i et trangt, varmt konsertlokale.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Reklamer