Japan: Shogun Assassins

It is a good viewpoint to see the world as a dream.
When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream.
It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)

Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.

Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.

Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.

’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.

Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.

Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.

Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.

Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.

OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.

Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.

Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.

Bjørn Hammershaug

Les mer:
Envy
Mono
Ghost
Hijokaidan
Acid Mothers Temple

For Those About To Rock

Noen legger blylodd over seg, andre sparker fritt i alle retninger. Noen valser rett fram, andre beveger seg langs mer intrikate veier. Noen mumler dunkelt i mørket, mens andre skriker lungene ut. Men disse 10 bandene deler et par fellestrekk: De er blant mine favoritter, de er harde, tunge eller bråkete – og de skal spilles høyt.

Isis
Isis eksisterer i stormens mørke øye, omgitt av storhet, styrke og mektige krefter. Smak bare på albumtitler som Celestial (2000) og Oceanic (2002), to søyler innen nyere hardrock. Boston-bandet har siden slutten av 90-tallet søkt mot nye spenningsfelt innen den hardere enden av rockens spekter. Ved å manøvrere mellom stemningsladet post-rock og grovkornet metal, ved å utnytte dynamikken i langsomt oppbyggende musikkstykker som har feid med seg alt levende i umiddelbar omkrets, ved å stadig piske opp igjen nye flammer, har de klart å frelse seg til skarer av fortapte fra Mogwai til Napalm Death. Kvintetten har dessuten erfaring fra andre og ikke mindre interessante navn som Cast Iron Hike, Lotus Eaters, Old Man Gloom og House Of Low Cultures – band som genremessig strekker seg vidt, og som gjennomsyrer Isis.

Oceanic (Ipecac, 2002)
Oceanic er en passende tittel på plate som bærer i seg havets enorme proporsjoner, som evner å dra oss ned i dypet, kaste oss rundt i frådende strømninger eller sende oss intetanende ut på en ensom flåte uten land i sikte. Etter en drøy time i saltvann der Helmets sylskarpe riffpresisjon møter Sepulturas utemmede jungelbrøl kan man risikere å bli både svimmel og utmattet, men også svett og fornøyd. Med et par unntak er de ni låtene lange, og inneholder så mye vekslinger og brytninger at låtdelingen på en måte blir mindre vesentlig. Man velger ikke ett spor herfra som en snabbis. Oceanic er en plate man setter seg ned med fra begynnelse til siste slutt.

Mye av kraften i bandet ligger hos Aaron Turner, som har en meget voldsom stemme. Han henter styrke fra nederst i mageregionen og slenger det frem på en kraftfull, desperat måte, mer som gutturale skrik enn ordinær sang. Heldigvis setter bandet av såpass mye tid til instrumentale partier at man stort sett rekker å svelge hans angrep, men hele tiden med det voldsomme og brutale i nærheten. Helinstrumentale ”-” viser bandet fra sin mest innbydende side, mens de gis vokalstøtte på ”The Beginning And the End” og ”Weight” av Ayl Naor og Maria Christopher som sender englestemmene sine beroligende ned mot Isis’ opprørte vann. ”Weight” skiller seg mest ut, og her lar de seg langsomt drukne i overdøvende hvit støy, omtrent som Mogwai i sine glansdager, med gitarer som legger seg lagvis over hverandre og skaper et totalt lydbilde man ikke kan unnslippe.

Bandet har selv uttalt i et intervju at de er for treige og repetitive for hardcore- og metallfolket, for melodiøse for doom-kretsen og for harde for indiekidsa. Det hjelper kanskje litt på den musikalske plasseringen, og taler mest av alt til bandets fordel, spør du meg. For å være ærlig kan jeg ikke tenke meg et bedre rockealbum i det hele tatt akkurat nå.

Panopticon (Ipecac, 2004)
Den musikalske flerbrukstanken gjør seg fortsatt gjeldende på deres mest fokuserte utgivelse så langt. Tittelen viser til Jeremy Benthams idé fra 1700-tallet, om kontroll i fengselsvesenet. Panopticon var et arkitektonisk system der fangevokterne kunne overvåke de innsatte til enhver tid, eller: ’A simple idea in architechture’ som han kalte det. I 1973 skrev den franske filosofen og sosialkritikeren Michel Focault Discipline & Punish, der han brukte Benthams idé som et bilde på total kontroll, både globalt og individuelt, noe som for eksempel kunne overføres til totalitære regimer. Altså, et tema som i dagens terrornoia er av høyeste aktualitet. Hvordan dette påvirker Isis i tekstene er ikke så lett å si, men det er i hvert fall mulig å tenke seg platen som et slags musikalsk panopticon, der kontroll og disiplin står som to sentrale begrep.

Isis har ikke vært gjennom noen voldsomme omveltninger siden sist, men de virker mer kontrollerte i uttrykket. Jeg får faktisk noe av den samme følelsen av Panopticon som da Helmet ga ut Meantime (1992), om ikke så mye musikalsk, som i presisjon og klarhet. De har nærmet seg en mer disiplinert formel, men fortsatt bevart den bevegelige dynamikken som besørger platens puls. Den viktigste utviklingen er at de har latt sin mest eksperimentelle lyst vike til fordel for større fokus på luft, melodi og et mer rengjort lydbilde, mye takket være Matt Bayles’ åpne og klare produksjon. Blikket løftes og øynene er våkne. Låtene er lange, fra 6-9 minutter, så de tar seg fremdeles tid til å bygge opp/bryte ned, men det er klarere melodilinjer som ligger til grunn, det gis større rom for de sfæriske partiene som bygger rundt de voldsomme. Kontrasten ligger særlig i den fremskutte, kontante trommelyden og en særdeles massiv gitarmaling. Aaron Turners grove vokalrumling deles nå med en klarere sang og sammen med de mer fremtredende melodiøse trekkene, er Panopticon den mest umiddelbare platen denne gjengen har signert.

Er dette en positiv eller negativ utvikling? Jeg vet faktisk ikke helt! Panopticon er en plate som har dradd meg mellom tvil og tro. Den setter seg, langsomt, men uten å skape de helt store øyeblikkene der alt bare faller på plass. Det er noe utbrukt over denne soft/hard-formelen, men samtidig har jeg stadig trang til å høre mer. Forventningene etter Celestial og Oceanic var naturlig nok høye, og utviklingen har nok ikke gått helt den retningen jeg kunne ønsket. Jeg synes Isis har mistet noe av sin særegne posisjon, men på den annen side har de vunnet ved å finslipe uttrykket sitt med presisjon. Det er heller ikke til å unnslå at Panopticon er en plate uten særlig dødtid. Spor som ”So Did We” og ”Grinning Mouths” (som kapsler inn platen) viser hvordan dette bandet evner bedre enn noen å legge stein for stein, bygge høye, solide tårn som de så utsetter for massive angrep. Det er kanskje ikke noe nytt lenger, men det er få, om noen, som gjør det like troverdig som Isis.

Envy
Japanske Envy har holdt på siden 1992 med sin ekstreme form for screamo, post-rock/hardcore. Envy er ensbetydende med begreper som tungt og hardt, voldsomt og storslått, mektig og majestetisk.

A Dead Sinking Story (Level Plane/Rock Action, 2003)
Deres fjerde album er en koloss innen den mer kompromissløst tunge og emosjonelle delen av hardcore-genren. Kvintetten tar kvelertak på deg fra første sekund, og det er et fast grep de aldri løsner på denne enkle CD’en/doble LP’en. Når storslagne ”A Will Remains In The Ashes” toner vekk en drøy time etter start, er sjansene store for at du etterlates gispende etter oksygen, svimmel, og med hamrende hjerte. Lykkelig over at det finnes enkelte band som evner å skape så sterke følelser.

Det er vanskelig å definere Envy som det ene eller andre. Et av de mest nærliggende bandene å sammenligne med er Isis, både når det gjelder struktur og spillestil. I Europa gis A Dead Sinking Story ut på Mogwais Rock Action i Glasgow, noe som også virker naturlig. Dette er et band som med letthet låner elementer fra mange hold og skaper sitt eget utrykk ut fra det. En viktig faktor er selvfølgelig vokalistens gutturale skrik på japansk. Men også det faktum at bandet er imponerende både når det gjelder presisjon og kraft. Det er et språk alle forstår. Envys vekslinger mellom massivt øs og helt neddempede partier er fantasifullt utført. De gir akkurat nok luft til at vi rekker å snappe litt pust før vi på ny trekkes ned i en eller annen malstrøm. Det er også en skjønnhet og sårbarhet i deres mest voldsomme crescendoer og det forhindrer låtene fra å bli endimensjonale. Nesten alle låtene strekker seg over fem minutter, og er så ladet av intensitet, dynamikk og vekslende momenter at de får en stakkars lytter til gå fullstendig i spinn.

Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange ”Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse ”Distress Of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring. Men de går også ut fra disse rammene ved enkelte tilfeller. Korte, vokalløse ”Evidence” består for eksempel av koplingen mellom fabrikklignende lyder og et enslig keyboard som underbygger den ladede undergangsstemningen som finnes her, enten de utagerer eller hviler. ”Unrepairable Gentleness” har til og med et melankolsk øyeblikk av en drømmende vise med ordinær sang – som for å minnes verden før. Slik det en gang var.

Om A Dead Sinking Story er en imponerende plate som bør høres i sin helhet, er avslutningen, 11 minutter lange ”A Will Remains In The Ashes”, en ren oppvisning i hvordan å bygge opp et fjell av en låt – så stort og så massivt at det nesten blir guddommelig. And then, then the beginning starts.

A Dead Sinking Story har et dommedagsaktig preg, men det er i høyeste grad et soundtrack av i dag. Et album av episke proporsjoner.

Insomniac Dose (Temporary Residence, 2006)
Insomniac Dose er noe mer moderert enn deres tidligere utgivelser. Det betyr mer vekt på det atmosfæriske, melodiske og mer kontrollert dynamiske utfoldelser med en tydeligere soft/loud estetikk. Jeg tilgir at partier på den første låten minner mer om Seigmen enn godt er, for det tar ikke lang tid før de åpner helvetes porter med fryktelig kraft. Det er særlig den gutturale gurglingen til Tetsuya Fukugawa som sprer død og fordervelse. Han veksler mellom mykt lavmælt, pratende og rive lungene ut av kroppen sin i et slags slow-motion harakiri, litt slik bandet beveger seg mellom partier av mer følelsesbetont melodisk materiale og voldsomt kanonøs. Nå er det engang slik at det er ikke tørt krutt over denne vekselsbruken, og jeg savnet først noen virkelige grovbygde monsterlåter her. Over tid har jeg likevel akseptert deres mer dempede stil (alt er relativt…), og Insomniac Dose er i det store og hele en ganske vakker utgivelse, der stormbruddene ikke kommer så ofte som før.

Jeg lyttet for sikkerhets skyld raskt gjennom deres to foregående plater igjen, og der særlig den rå, nesten punka lyden på Footprints… utvilsomt står frem som hakket hvassere. De syv låtene strekker seg godt utover, med 10 minutter lange ”Crystallize” og kvarterlange ”The Unknown Glow” som de mest episke, og begge viser at denne velprøvde taktikken fortsatt fungerer godt. For selv om favntaket slakkes noe, så har de hele tiden godt grep om repet, og de strammer skikkelig til når det trengs, så det er ikke akkurat snakk om noen vuggeplate heller. Sistesporet, oversatt til ”A Warm Room”, er i så måte en bergtagende avslutter i all sin strålende kraft.

US Christmas: Run Thick In The Night (Neurot, 2010)
New South
US Christmas (eller bare USX) holder til i dunkelt opplyste områder i North Carolina og østlige Tennessee. Septetten presenterer andre sider ved det myteomspunne fjellandskapet enn låvedans og hjemmebrent. Eller, det er ganske sikkert aktuelle aktiviteter også hos disse folkene, men den musikalske formen er i hvert fall langt mer progressiv enn det regionen gjerne er kjent for. Dette er bandets andre på Neurot, deres femte i alt, og en skive som i rettferdighetens navn bør innebære et lite gjennombrudd.

Run Thick In The Night (eller bare RTITN, de er glad i korte titler og lange låter disse folkene) er et ambisiøst album som strekker seg utover i mange retninger. Det nær kvarterlange åpningssporet ”In The Night” etablerer det som er en gjennomgående mørk og dyster stemning. Dette er en seig jævel av en drugjam som går og går i duknakket prosesjon et sted mellom Neurosis, David Lynch og Dead Meadow. Vi føres ikke noe særlig annet sted enn ’into the night’ med tungt symbolske tekster meislet inn med gravende alvor: ’We are legion in the night’. Vi tviler ikke! Et åpningsspor som etterlater spor dette, og et slikt som varsler om en plate langt utenom det vanlige.

”In The Night” etterfølges av mer brutale ”Wolf On Anareta”, der de bruker noe gammelt synthskrap til å lage psycha space-effekter (13th Floor Elevators/Hawkwind-ish), vrenger vokalen til grim Jesus Lizard-stil og liksom fullfører trusselen fra åpningen med kvelende kraft. De øksesvingende gitarhuggene underbygges av kraftfull og presis tromming. På ”Fire Is Sleeping” slippes Meghan Mulhearns fiolin helt fremst i lydbildet – hennes rolle i USX trekker dem et godt stykke mot uttrykket til Warren Ellis og Dirty Three, Nate Hall synger som en trucker på vei hjem fra kveldsskift til en ensom seng, og gitaristene har plugget ut. Aldeles nydelig! Den bekmørke instrumentalen ”Fonta Flora” høres ut som The Black Angels covrer Godspeed, med sine boblende stonerlyder og tunge drag fra buen til Mulhearn. Fantastiske ”Ephraim In The Stars” samler mange av de ovennevnte elementene. Tungladen og svart sleper den seg inn i mørket hvor det er a terrible thing to be lost. Det har gått nesten 40 minutter, og Run Thick In The Night har boret store, svarte hull i både hjerte og sinn.

Men dessverre. Dette er nok et eksempel på en utgivelse som ikke hadde tatt skade av en smule redigering. Det lovende gotiske marerittet de bretter ut i første halvdel, tværes noe ut etter hvert. De tyngre låtene i midtdelen blir noe gampete og stagnante på et vis som riktignok føyer seg utmerket inn i Neurot-stilen, men som heller ikke tilfører greia noe særlig nytt. Det drar seg til igjen på slutten med et par nydelige akustikere og en mektig avslutning i ”The Moon In Flesh And Bone” der Nate Hall svovelpredikerer som en annen Jeffrey Lee Pierce mens han bæres tilbake til skogen han kom fra av en hærskare med gitarer.

Apokalypsen har kommet til fjellene.

Crippled Black Phoenix: 200 Tons Of Bad Luck (Invada, 2009)
Ballader ved reisens slutt
’Endtime ballads’ omtaler Crippled Black Phoenix musikken sin som, og med det sier det britiske bandet både noe om stemningsleie, lystighetsfaktor og tempo. 200 Tons Of Bad Luck er omgitt av tunge stemninger, røykfylte visjoner og progressive ideer, og omfavner flere stilretninger.

Det er ikke så rart, for Crippled Black Phoenix er satt sammen av folk med bred erfaring, der Electric Wizard, Portishead og Mogwai bare er noen referansepunkter. Justin Greaves (Wizard, Iron Monkey, Earthtone 9 og en rekke andre) har samlet et stort ensemble for å skape visjonær musikk som er smeltet samme av hvert enkelt medlems forhistorie. Dette er musikk som er tuftet i tidlige 70-talls idealer; pompøst og progga, langhåret og vidstrakt. Her er også hint av stoner, frifolk og mer moderne, konseptuell post-rock (med poststempel både fra Glasgow og Montreal). Det kunne fort blitt en vassen grøt, men det skjer aldri her. 200 Tons Of Bad Luck, deres andre, er en altomfattende og episk sak på nærmere 80 minutter, og en plate som er en kontinuerlig fryd å dukke ned i.

Ok, noe av eklektiske samrøret drar platen i litt for mange retninger, og et spor som ”444”, med trekk fra både britisk folkrock og Queens Of The Stone Age, synliggjør noen av fallgruvene som dette bandet aldri er langt unna å stupe rett ned i. Utover på platen blir det også tydelig at gjerne kunne strammet inn materialet en del, men skitt au. Det forplikter å levere 200 tonn med gigantisk musikk.

Jeg vil anmode om å først sjekke ut det sfæriske åpningssporet ”Burnt Reynolds”, en av årets flotteste døråpnerne til et album. Og selvsagt det nær 20 minutter lange eposet ”Time Of Ye Life/Born For Nothing/Paranoid Arm Of Narcoleptic Empire” – noe så utdatert som en låtsyklus, og omtrent noe sånt som et samspill med Pink Floyd og Isis kunne blitt. Endtime power ballads har aldri virket som et så bra konsept som akkurat her.

Kylesa: Static Tensions (Prosthetic, 2009)
Savannah-bandet har tross en rekke utskiftninger stablet på beina sitt fjerde album. Static Tensions er nok et høydepunkt i en stadig mer imponerende karriere.

Kylesa startet opp med å spille noe et sted mellom hardcore eller metal, og det gjør de fremdeles. I tillegg har bandet ytterligere finslipt sitt register som bør tilfredsstille mer alternativt interesserte, herunder stoner, hardcore punk og screamo. Gneldrende vokalbjeffing, en rytmeseksjon av en annen verden med to trommiser i et konstant rituelt battle (sjekk bare fantastiske ”Unknown Awareness”) og gnistrende gitarpartier bindes sammen i den krystallklare og stramme produksjonen. Kylesa balanserer mellom utemmet aggresjon og stålkontroll, som i åpningen ”Scapegoat”: Et bikkjeslagsmål av en låt der vi som lytter er beinet som slites i stykker av flekkende tenner til blødende fråding som: ’I put my hand to your heart, and let the bullet burn your blood…’

Med et så fantastisk utgangspunkt som det Kylesa har opparbeidet er det synd de i enda større grad ikke utnytter mulighetene som ligger foran dem. Det ligger så mye potensial til å strekke seg og utforske dette ytterligere, som de bare hinter om gjennom kortere partier. Isolert sett er hver enkelt låt en killer, men de trekker alle i stort sett samme retning, og jeg savner et par lengre, eksperimentelle brudd som ville satt Static Tensions aller øverst på tronen over nytenkende metall i dag. Det er uansett bare litt simpel neserynking, for jeg tror dette er et helt logisk skritt på den veien. Static Tensions er uansett en ualminnelig fet rockeplate.

From Ashes Rise: Nightmares (Jade Tree, 2003)
På jakt etter noe moderne, vettug og sinna old school hardcore med mening? Du kan hermed innstille jakten for en stund. From Ashes Rise fra Portland via Nashville har beredt en styrkedrikk av 12 korte bomber av noen hardtslående mareritt til deg.

Nightmares er kvartettens tredje, jeg har i skrivende stund ikke hørt deres to foregående. Det jeg vet er at medlemmene har en fortid fra blant annet Tragedy, og at de til denne platen har fått med seg produsent Matt Bayles, som blant annet har jobbet med The Blood Brothers og Isis. Han sørger for at Nightmares låter stramt og kraftfullt, og dermed er velegnet til å spilles høyt. De befinner seg et sted mellom disse tre i sitt uttrykk, ikke så trekkoppspilte som blodsbrødrene og på langt nær så storslagne som Isis, men har gått på den gamle hardcore-skolen, med metal som valgfag og smugrøykt med Neurosis i storefri. Om de ikke direkte revitaliserer sin genre, så klarer de i hvert fall å sparke overbevisende fra seg.

Pussig nok er det Jade Tree som står bak utgivelsen, et selskap man helst forbinder med mer sofistikert emo/hardcore. Det er følelser i sving her også, men sparkene utføres med tyngre hæler og rettes mer direkte mot der det gjør mest vondt. Vokalistene Brad Boatright og John Wilkerson deler på oppgaven, og utfører den med voldsom styrke. Den grøvste av dem blir litt for baktung for min smak, men han er ikke rent lite fryktinngytende når han brøler: ’This is no make believe, this is so fucking real!’ på ”In A Free Land”. Men det er det fengende åpningssporet ”Reaction” som slår an tonen. Med en gitarlinje som tørker opp blodrestene etter sør-Californias pop-punkere og et heseblesende driv dras vi umiddelbart inn i bandets kombinasjon av kraftfullt øs og dystopiske tekster. Enda raskere går det på utrolige ”Hell In The Darkness”: ’In a hell of gray, a flood of locrian noise, full of deafening rain, sings the songs of the storm: ’Welcome to a hell in the darkness’…’ De maler stadig opp slike svarte bilder, med en viss engasjerende brodd, uten å bli direkte politisk predikerende.

30 minutters spilletid er kort, men i dette tilfellet akkurat passe. Man blir tross alt litt sliten av den enorme intensiteten som From Ashes Rise pumper ut. Heldigvis legger de inn et par relative sidestikkere, slik som ”On The Fray”: Her senker de tempoet noe og toner ned gitarduellene. Teksten stiger dermed klarere frem og vi kan hygge oss med meldinger som: ’Black smoke rise and fill the blood red skies, manmade dust designed to blind our eyes.’ ”Black Granite” er også et slik unntak. Her bistår Matt Bayles på piano, men den altfor korte instrumentalen kunne med glede vært utviklet ytterligere. Og skal jeg peke på et savn med Nightmares, så er det nettopp dette. From Ashes Rise høres ut til å være kapable til å begi seg ut på noe dristigere eksperimenter. Men til gjengjeld er de sinte og forbanna så det holder.

Wild dogs are running, bearing their fangs,
In shock and fury, bloodlust controls,
Lock your doors, the dogs want in. The dogs want in!

Det er kanskje klokt å få boltet den døra skikkelig nå.

Hot Snakes: Audit In Progress (Swami, 2004)
Youth Of America
Tredje skive fra Hot Snakes er en energiutladning av de sjeldne. Audit In Progress svir avgårde som en grillfest i helvete, og holder godt på varmen platen gjennom. ”Braintrust”, ”Hi-Lites”, ”Retrofit” og ”Kreative Kontrol” åpner som en russisk rulett mellom Mötörhead og Wipers, to vokalister som dirrer et sted mellom panisk bitterhet og snerrende arroganse, to gitarer som smeller sammen i dissonans og huggriff, en rytmeseksjon som freser avgårde i en spretten blanding av psychobilly-punk og støypunk.

Hot Snakes viser glefsende tenner her, men Audit In Progress er både melodiøst fokusert og har en fandenivoldsk, uformell stemning som gjør den til en kort, intens og aldri hvilende plate. Noe av grunnen til den sikkerheten som preger bandet er selvsagt at de har godt treningsgrunnlag. John Reis er gudfar i San Diegos punkmiljø, med erfaring fra både Rocket From The Crypt og Drive Like Jehu. I sistnevnte spilte han med slangegitarist Rick Froberg, og Snakes kan også høres som en kombinasjon av nettopp Rockets tidlige plater og Jehus mer intrikate math-rock. Trommis Mario Rubalcaba har tidligere dunket med for eksempel stoner/psykedelia-bandet Sea Of Tombs og gravfølget Black Heart Procession, og han holder tydeligvis armmuskulaturen i hevd. Hot Snakes fortsetter å jage et hardere og råere sound, knapper ned på lengden og øker farten, men de viser også at det primale ikke trenger å være uforenlig med det underholdende. Tvert om. Selv om kullene kjølner noe etterhvert er det begrenset hvor kalde de blir i løpet av drøye 30 minutter. Dessuten er den avsluttende Slash rip-off’en ”Plenty For All” verd mye av prisen alene.

Tomahawk: Mit Gas (Ipecac, 2003)
Ugh!
Jeg blar i gulnede papirer. Graver i forhistorien til Tomahawk. Stopper ved denne historien, om et blodig angrep på en familie i Kentucky i 1755, slik den er fortalt av historikeren Jadon Gibson:
’Colonel Patton fired, killing a brave immediately but he had no time to reload. Grabbing his broad-bladed sword he processed to swing at the red men as they closed in. One blow nearly severed the arm of a brave while a second blow to the brave’s neck left him dying on the floor of the cabin. The older Indian kept his distance and fired a death shot at Patton from the doorway, his sword falling from his grasp.’

Nederst i kistebunnen dukker det opp mer. Om The Wyoming Valley Massacre fra 1778 og her står det å lese: ’The yells of the Indians had been heard by the feeble ones at Forty Fort, and terror reigned there. Colonel Dennison, who had reached the valley that morning, had escaped to the stronghold, and prepared to defend the women and children to the last extremity’. (fra boken Our Country, 1877). Han gikk selvsagt en tung skjebne i møte.

Over 200 år senere sverger oberstene hevn. Vi er vel mange som fortsatt husker kvartettens første og svært vellykkede angrep, som ble foreviget på en selvtitulert plate fra 2001. Vi vet at disse fire ikke farer med tomme trusler. Krigshylene til Mike Patton lyder igjen over prærien, mens Duane Denison på ny henter sin fryktinngytende tomahawk ut av skapet. Med seg har de en liten, men trofast stamme bestående av sluggeren Kevin Rutmanis (Melvins) og krigstrommis John Stanier (Helmet).

Slaget finner sted på en åpen slette, der bare fuglekvitter bryter stillheten. Raskt fremad, med våpnene høyt hevet, rullende krigstrommer og Pattons truende snerr ’I’ll feed you now…’ knuses så idyllen, og som tilskuere kan vi bare lene oss tilbake i sitrende fryd for å nyte skuet – bare avbrutt av spontane gledeshyl og rituell stammedans.

Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. ”Birdsong” og ”Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens ”You Can’t Win” og ”Mayday” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket på grunn med omslag fra engelsk til spansk. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.

Særlig imponerende er som vanlig Mike Patton, som i kjent stil ikke går av veien for å vise alt han er god for på kortest mulig tid – og det er vel hans altomfattende rolle som virker mest avskyelig på deres fiender. For vennligsinnede er det derimot ingen grunn til å frykte Tomahawk, for de har skrevet noen svært umiddelbare låter denne gangen, og med den sylskarpe fremføringen kvartetten alltid holder, vil jeg tro at det er like greit å overgi seg først som sist. Avslutningsvis får også Patton slappet av litt. På ”Harlem Clowns” er fuglekvitteret forsvunnet til fordel for en sur vind som blåser over de falne, og med navnedropping av blant andre Clint Eastwood og Neil Young. Til slutt feires det med en rytmisk seiersdans med kodeordet ”Aktion 13F14”, som ender i en massiv støyende salutt.

Etter drøye 40 minutter har røyken lagt seg. Da er de fire allerede over åskammen med sine skalper, på vei mot nye jaktmarker. Vel vitende om at de har etterlatt seg et skue som vil bli husket av mange i tiden som kommer.

Bear vs Shark: Terrorhawk (Equal Vision, 2005)
Andreplaten til Bear vs Shark er en av de friskeste innen ’indiecore’-genren i 2005. Ikke at undertegnede er den som følger stilen med de skarpeste argusøyne, men man børster da i det minste støvet av Dischord-skivene, Pixies, Wire, Cursive og At the Drive-In i ny og ne. Hæ! Hva har disse bandene har til felles, spør du? Det har Bear vs Shark kanskje spurt seg om også, og de har kommet opp med et svar som nettopp sneier innom dette krysningspunktet – et sted mellom post-punk, emo/hardcore og indierock. Her er melodiene, følelsene, energien og dynamikken som må til, men også en genremessig variasjon, grom lyd og flere tilløp til fantasifulle ideer som bidrar til å løfte en utgivelse hakket over de mange unge, sinte amerikanere som driver i noenlunde samme kategori.

Bear vs Shark brøyter riktignok ikke revolusjonerende ny grunn med Terrorhawk. Dette er ingen milepæl, men den har noe over seg som sporer til gjentatt lytting og stadig nye oppdagelser. Det kan være en slik låt som ”Baraga Embankment”, en piano/blåser-dominert låt (med sax fra ex-Morphine Dana Colley), som skaper nødvendig luftehull. Det kan være Marc Paffis vokal som raskt utarter fra melodisk sang til troverdige desperate skrik, den samme dynamikken som bandet utnytter på vellykket vis – nesten hele platen gjennom. For den både tighte og løsslupne stilen som bandet etablerer tidlig på platen sklir noe ut etter hvert, og også Bear vs Shark skuer ned i det enorme hullet av likelydende band, men de faller ikke ned. Selv om de 15 låtene går ganske kjapt unna, så bygges ikke platen opp mot et forløsende klimaks, men den toner ut med klasse. Sistelåta ”Rich People Say Yeah Hey Hey” burde vært et hit på alle dansegulv..

Ikke minst viser Bear vs Shark at bak deres aggressive holdning finnes det rom for melodier. Frontmann Paffi har uttalt ’We’re all fans of older music and take influence from a lot of the stuff we grew up listening to. I think that helps us have a unique slant on things, especially during a time when so much music seems to be mass-produced’. Kjærligheten til eldre musikk – og da eldre som i 80/90-talls amerikansk indie (Hüsker Dü, Fugazi, Dinosaur Jr., Pixies, Jesus Lizard) kan skimtes, og det er røtter gamle menn som undertegnede kan like svært godt. Det umiddelbare åpningssporet ”Catamaran” er ikke helt representativ for resten av platen, for dette Michigan-bandet har mer å by på enn det rent kontante øset. Bear vs Shark har ikke bare riffene, melodiene og sinnet – de har pokker meg en levende sjel som de vrenger fra seg.

Beestung Lips: Songs To And From The Iron Gut (Capsule, 2008)
I skyggen av Villa Park
Fra den stolte by Birmingham – hjemsted for verdens beste fotballag – kommer endelig et britisk band som ikke på død og liv skal høres ut som en dansepunk-klone av Joy Division og Gang of Four. Beestung Lips er kontant, ujålete punkrock i tradisjonen etter AmRep-band som Guzzard, Unsane og Hammerhead, haugevis av navn fra San Diego eller annen amerikanske anger som Jesus Lizard og Oxbow. Helt storveis, med andre ord.

Beestung Lips har tydeligvis ingen voldsomme planer om å variere uttrykket sitt altfor mye, så en EP er en akkurat passe dose: 6 låter, 16 minutter, no fillers. Når det hele er over sitter vi svette og lykkelige tilbake, noen gram lettere og med fornyet tro på britisk rock. Ikke at Beestung Lips akkurat redefinerer historien, men de evner i det minste å blåse liv i ulmende glør på en troverdig måte. Kranglevorne, gretne og energiske framstår kvartetten som en løst sammensatt enhet, på strak vei mot ubønnhørlig kollaps. Men de henger sammen, om enn i en tynn tråd, og deres bære eller briste-strategi holder akkurat helt til mål. Med vrælevokal, sylskarpe riff og en snublende men aldri ufokusert rytmeseksjon tar de sats fra første sekund, og hvile det kan de gjøre i graven. Dette er rett og slett ‘songs to and from the iron gut’. Og nok en god grunn til å besøke Birmingham!
Bjørn Hammershaug

2+2=4: Matematisk Bråkerock

Math rock is a rhythmically complex, often guitar-based, style of experimental rock and indie rock music that emerged in the late 1990s, influenced by progressive rock bands like King Crimson and 20th century minimalist composers such as Steve Reich. It is characterized by complex, atypical rhythmic structures (including irregular stopping and starting), counterpoint, odd time signatures, angular melodies, and extended, often dissonant, chords. – Wikipedia

Noen album som ikke nødvendigvis vil rangere som math rock, men som i det minste deler noen felles referanser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Zü: Carboniferous (Ipecac, 2009)
Mount Everest
10 etapper opp mot Carboniferous fra de siste 20 år:

1. 1979: Nederlandske The Ex dannes, i utgangspunktet et anarkopunk-band, som med årene inkluderer improvisasjon, afrikanske rytmer og post-punk i en rastløs, dynamisk og alltid putrende hekesgryte.

2. 1981: Noise Fest arrangeres i New York City, kurert av Thurston Moore og med bidrag fra blant andre Glenn Branca og Rhys Chatham. No Wave er en kortvarig, men innflytelsesrik kulturell bølge.

3. 1986: Melvins setter en ny standard for grim sludgecore og proto-grunge med sin debut-LP Gluey Porch Treatments.

4. 1989: Ken Vandermark flytter til Chicago, og starter en omfattende musikalsk vandring: Vandermark 5, med blant andre Jeb Bishop og Kent Kessler har i over ti år vært en kvalitetsleverandør av groovy frijazz og funky improv. Spacaways Inc samarbeidet med Zü på Radiale (2003), og Vandemark har blåst med folk som Joe McPhee, The Ex, Paal Nilssen-Love, Kevin Drumm, Lasse Marhaug og, ja, the whole lot. En sann eklektiker og innovatør.

5. 1994: Lightning Bolt dannes i Rhode Island, som en bastard av Sun Ra, Ruins, Melt Banana og et jordskjelv. De setter ny standard for hvor intens og rett-i-trynet en duo egentlig kan være.

6. 1999: Fantômas slipper sitt første album, og den første utgivelsen på Ipecac. Anført av Mike Patton, og med medlemmer fra Mr. Bungle, Slayer, Sepultura og Melvins. I likhet med (nesten) alle Pattons prosjekter, preget av genial galskap, dynamikk og presisjon.

7. 2000: The Thing formes av Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Trioen fjerner skillet mellom støyrock og frijazz, og fyller hullet med pumpende energiske utblåsninger uten ende.

8. 2004: Smalltown Superjazz grunnlegges, og blir et hjem for artister utenfor Supersound-paraplyen. Artiststallen består av The Thing, OffOnOff, Original Silence og denslags genreløst snop.

9. 2007: Battles blir et av de siste års mest omtale yndlinger med Mirrored. Bestående av blant andre Helmet-trommis John Stanier, Ian Williams fra Don Caballero og Tyondai Braxton (sønnen til Anthony Braxton) på vokal knyttes fortidens tråder igjen sammen til en moderne og relevant drakt. Alt går i sirkler, og den sluttes som kjent aldri.

10. 2009: Italienske Zü suger essensen ut av alle disse høydepunktene og vrir det inn i sitt eget mesterverk. Carboniferous. Det er ingen vei utenom denne perioden, dette er en plate som, om den ikke har eksistert i millioner av år, viser at sirkelen fremdeles pulserer og vokser. Press play og kast deg inn i en tidsmaskin til fremtiden.

Les Savy Fav: Inches (French Kiss, 2004)
18 biters puslespill
Inches er et puslespill som Les Savy Fav påbegynte i 1996, eller et omvendt kronologisk samlealbum. Den starter med det ferskeste materialet fra 2003 og beveger seg gjennom 9 singler tilbake til 1996, noe som i følge bandet var intensjonen siden början (omslaget er bygd opp av de ulike singlene, legg de sammen selv og se). Det er dermed mulig å oppleve store deler av deres musikalske progresjon gjennom 18 låter.

Selv om utviklingen har gått fra østkystens post-hardcore mot mer raffinert art punk, har de hele tiden i løpet av sine syv år holdt på en egenartet, kompromissløs linje langt unna hopen av monotone, identitetsløse emosippere og postpunk-band. Les Savy Fav var electroclash før termen ble oppfunnet, de kopler punkenergi med kunstskole-dannelse, humor med hjerne, og låter definitivt New York Cool der de med eleganse knytter bånd mellom Talking Heads og Sonic Youth. Legg også til Pixies, Girls Against Boys og Fugazi så vil jeg si vi har sirklet dem brukbart inn. Med sin dansbare, huggende discopunk-rytmikk, Seth Jabours hissige og sylskarpe gitar-dissonans, Syd Butlers fremtredende basslinjer og gatesmart stream-of-consciousness poesi har de karret til seg en egen nisje. Les Savy Fav er allerede godt etablerte i denne andre generasjonen som de siste par årene har tatt seg opp igjen med band som Enon og Interpol blant de mest suksessrike. De fant hverandre på kunstskole i Rhode Island i 1995 og har tre album bak seg så langt.

De 18 låtene som utgjør Inches er tidligere utgitt på oppegående undergrunnsetiketter, og for samlere allerede velkjent snacks. Det er ikke mulig å spore a- og b-sider, og det er lite daukjøtt blant låtmaterialet. 10 av 18 er gitt ut etter Go Forth, og disse er de beste. Ikke alle er like suverene som ”Hold On To Your Genre” og ”We’ll Make A Lover Of You”, begge med et mørkt og hardtslående Joy Division-beat som viser at det er ikke langt mellom trett Brooklyn-dekadanse og mørk Manchester-realisme. Dynamikken i kvartetten utnyttes med hell i ”Obsessed With The Excess” og ”Our Coastal Hymn”, allerede her har de lagt fundamentet for en formel som bare tidvis glipper. Da i øyeblikk som renere primalpunk, der den utagerende vokalisten Tim Harrington fremstår mer som en amerikansk Jokke.

Men stort sett holdes nivået høyt, med en del riktig så minneverdige momenter. Som når de inkorporerer teksten til Carole Kings ”You’re So Vain” på ”One Way Widow”, som i par med ”Yawn, Yawn, Yawn” utgjør den beste singlen, i kniving med refsende ”Meet Me In The Dollar Bin/Hold On To Your Genre”. Platens mest spesielle heter ”Reformat”, og er et slags hørespill med et mer ambient lydteppe, et undersjøisk drama om en ubåtkaptein som blir dømt til døden ved halshugging. ’Nobody’s gonna die on my sub!’ – hysterisk.

Med på førsteopplaget får du også en DVD som består av fire deler: En audioversjon av platen, 30 fotografier, en audioversjon av platen med kommentarer av bandet og ulike gjester (blant andre David Cross fra Mr. Show, Billy Preston og Henry Owings fra Chunklet Magazine) til hver enkelt låt. Det er mer eller mindre fokusert, og ganske kjedelig uten bevegelige bilder å hvile øynene på. Heldigvis er det en filmdel også. Den består av 6 musikkvideoer som ikke virker altfor påkostet, men preges av hjemmelaget lo-fi estetikk og humor. Morsomst er ikke overraskende ubåt-tragedien ”Reformat”. Til slutt får vi et liveopptak fra Brooklyn i 2003, men med bare tre låter som viser noe av galskapen i bandet på scenen. De kunne gjerne utnyttet kapasiteten bedre, og for min del tviler jeg på om dette er en DVD jeg kommer til å sette på så veldig ofte. Det mest oppløftende med denne 70 minutter lange samleren er likevel at Les Savy Fav fortsatt viser formstigning. Det lover godt for kommende år.

Black Eyes: Cough (Dischord, 2004)
Impulse!
Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og fram og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang Of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøst fet smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus’ evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, ”Another Country”: ’These days I’ve been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation’s blood blackened by too much summer fun and offshore spills…’

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende ”Drums” er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar framdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Det kan bli vel voldsomt til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra ’the whore and the wholy one’ til ”A Meditation”: ’The skies of America seem to darken each week’. Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

The Locust: New Erctions (Anti, 2007)
Nye landeplager
San Diegos The Locust har i en årrekke stått som selve opposisjonen til det meste som forbindes med California-rock, og har til fulle levd opp til sitt navn. Som en gresshoppesverm har de dekket himmelen og angrepet med voldsom slagkraft i løpet av noen hektiske sekunder. Den slags kan være underholdende å følge – ikke minst på avstand eller via deres fantasifulle liveshow. The Locust har unntaksvis telt i minutter og sjelden avtegnet veldig tydelige byggestrukturer i alt sitt energiske kaos. Nå er de tilbake etter fire år i stillhet.

På sitt hittil lengste album (23 minutter) har de faktisk ryddet opp litt i rekkene; mer planlagt og variert, tydeligere vokal – ja, tilsynelatende mer strukturert i det hele tatt enn tidligere. En låt som ”Book Of Bot” på godt over fire minutter er nærmest for episk å regne i deres katalog, og flere andre drar seg opp mot et par minutter. Denne utstrakte tidsbruken fylles godt, og bandet dveler ikke med unødige refleksjoner. Her er mengder av drøye innfall og spastiske utbrudd, og deres voldelige terrorstil, kirurgiske presisjon, desperate skrikevokal og dystopiske verdensbilde holdes fremdeles intakt.

Åpningssporet ”AOTKPTA” viser dog umiddelbart et band i endring, her kan den seigere brutaliteten minne om for eksempel tidlig Melvins. På andre låter blir det mer gjenkjennelig Locust, da som et Mars Volta for folk med liten tålmodighet eller et Naked City uten John Zorns kontrollerende hånd. Det er mulig å spore mer progressive elementer her, start/stopp-taktikken fungerer relativt greit og de støtvise angrepene er ganske så presise. Dette til tross, New Erections biter ikke like kraftig fra seg som på forgjengeren Plague Soundscapes (2003), og jeg sitter i hvert fall ikke like fascinert igjen.

Tekstene holder for øvrig god stil, både refsende, satiriske og gjerne samtidskommenterende: ’Shit-sucking kings and ass-licking peasants with their foreign tongues licking someone’s foreign affair’. Klar tale!

The Locust er riktig så stolte av LA Weekly sin hyllest som er klistret på det ellers så delikat utformede omslaget. The Locust tok utfordringen om å kreere et nytt punk-paradigme, hevder journalisten: ’Their sound is a paperweight made of diamonds’ er hans rosende – og passende – følgesord. The Locust har nok ikke satt en ny standard, eller et paradigme, med New Erections. Mest spennende er det kanskje at de ser ut til å forsøke å fornye seg selv, og det skal være interessant å se hvor svermen tar veien etter dette.

Hella
Gitarist Spencer Seim og trommis Zach Hill spiller frenetisk og dynamisk instrumentalrock med en intensitet som band med langt flere medlemmer og ditto erfaring bare kan se langt etter. Uten vokal eller andre ’forstyrrende elementer’ er vi pent nødt til å konse utelukkende på samspillet mellom de to herrene – og det er, mildt sagt, imponerende lytting.

Hold Your Horse Is (5 Rue Christine, 2002)
Hellavette!
Hold Your Horse Is er debutplaten til denne duoen fra Sacramento, California. Etter de elektroniske beepene som innleder platen overlates vi helt og holdent i duoens vold gjennom 34 minutter og åtte spor. De er hele veien en konstant bevegelse, der vi som lyttere aldri får mer enn et par sekunders hvile mellom hvert krumspring. Hill slår til høyre og venstre i voldsomme tempokliv, mens Seims gitar hele tiden følger med i de krappe svingene. De krysser forbi hverandre, duellerer og hviler litt før de fyker videre. Hella kunne gjerne endt opp som ren kaosrock, men takket være skarp presisjon, et luftig og rent lydbilde, samt faktisk øre for bærende melodier inni det hele, klarer de å opprettholde en intensitet og interesse gjennom en hel plate. Det er voldsomt hektisk til tider, men det er en utfordring som bare gjør musikken mer spennende.

Hella har et relativt åpent syn på faste melodistrukturer, og fornekter seg ikke når det gjelder å løsne litt på tøylene, og avstanden til frijazz og improv er av og til like nær som røttene til math rock og post-hardcore/støyrock. Det fordrer en balanse mellom tekniske ferdigheter og utemmet råskap for at resultatet skal bli interessant i mine ører, og det synes jeg Hella får til på denne debuten. Selv om ikke absolutt alt får meg til å sitte måpende målløs over det disse to skaper.

Det er vanskelig å unngå referanser til Don Caballero, men jeg vil nok tro at også Captain Beefheart, At The Drive-In og Slint har vært med på Hellas musikalske utdannelse. Jeg innbiller meg dessuten at instrumentalband har en noe større frihet når det gjelder valg av låttitler, i hvert fall har Hella! boltret seg i fargerike titler som ”Better Get A Broom!”, ”Biblical Violence” og ”Cafeteria Bananas”. Innholdet er minst like mangfoldig som titlene og referansene jeg har gitt her, noe man selv vil oppleve når man dukker inn i denne kompromissløse platen.

Men det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg noe sliten i kropp og sjel etter noen slike dykk.

The Devil Isn’t Red (5 Rue Christine, 2003)
Pushing the extreme
Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive. The Devil Isn’t Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zach Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. “Brown Medal 3000” skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zach Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet ”You DJ Parents” er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens ”Women Of The 90s” er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn’t Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn’t Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Nervous Cop: s/t (5 Rue Christine, 2003)
Trioistereo
Dette er en trio med den usedvanlige besetningen trommer, trommer, harpe. Bak prosjektet Nervous Cop finner vi Greg Saunier, Zach Hill og harpist Joanna Newsom. Noen drar kanskje kjensel på disse navnene, som til vanlig er å finne i rockens ytterpunkter gjennom sitt virke i band som Deerhoof, Xiu Xiu, THETEETHE og Hella. Sammenlignet med Nervous Cop og deres debutplate er alt dette riktig så tradisjonelle greier.

Disse ti ’låtene’ er en sammenhengende oppdagelsesferd i trommenes og stereoeffektens dynamiske muligheter. Hill og Saunier dunker løs i hver sin kanal, og slett ikke alltid i samme rytme eller tempo; de får stort sett lov til å styre på ganske fritt. Etter knapt fem minutter viser telleverket at jeg allerede har kommet til spor fem, og det som har skjedd er en kort harpeintro, før de to herrene begynner å utfolde seg. Gjennom klipp-og-lim etterproduksjon, der plutselige volumendringer og elektronisk spraking viser seg å være normen, måtte jeg spille platen på forskjellige anlegg for å forvisse meg om at det ikke var noe feil på den, for her startet og stoppet det når man minst skulle vente det. Det var de fire første sporene altså, som mest er som en liten oppvarming skal det vise seg. For så begynner det å feste seg et inntrykk. På ”Context” og ”Ill Pearls” har ørene i stor grad tilvennet seg den rykkete rytmikken til den frenetiske dunkingen, funnet seg til rette i den, og når Newsom kommer frem med sin harpe så blir det nærmest… vakkert – om ikke annet aner vi noe melodisk bak det hele. Særlig på “Frank Vs. Frank”, som er nesten luftig med sin harpesolo og mer restriktive trommer. Newsom blir etter dette mer borte igjen, og ”Colorchains Of Inner Space” og ”Feed Itself” er platens slemmeste. Her dominerer den skarpe elektroniske støyen nesten i like stor grad som de voldsomme bankemennene, som på dette tidspunkt er mer opphisset enn noensinne, og det hele kulminerer i et voldsomt rabalder (”The Hawks Feed You To Feed Itself”). Da har vi virkelig vært med på 30 heseblesende minutter!

De enkelte kuttene er verdiløse i løsrevet tilsand, men satt i sammenheng er det i større grad mulig å forstå oppbyggingen og i hvert fall ble jeg ganske sugd inn i den utagerende stillen til dette bandet. Ikke minst er det imponerende å høre hvor presise Zach Hill og Greg Saunier framstår som. Det blir ikke lenger bare øyeblikkets tilfeldigheter som virker inn – det er (tilsynelatende) en tanke bak kaoset. En del av æren for at Nervous Cop har blitt såpass interessante, må nok også tilfalle John Dietrich. Han står oppført med electronics, og bærer sikkert ansvaret for de diverse samples og lyder (som en gjentagende operastemme som holder til langt, langt bak i lydbildet) som fester trommisenes voldsomheter sammen med finfint harpespill.

Det nærmeste jeg kjenner som kan sammenlignes med dette halsbrekkende improvisasjons-stuntet er mer dramatiske frijazz-plater, som for eksempel John Coltrane og Rashied Alis Interstellar Space, der John Coltrane har byttet plass med Alice. Nervous Cop er i likhet en plate man må ta seg tid til å bli fortrolig med, ikke minst finne rett tid og sted for avlytting. Nei, det er ikke en lettvekter dette, men takk og lov at det fortsatt finnes noen som lager musikk som renser opp i de øregangene som så altfor sjeldent blir benyttet til annet en trafikkstøy, radioskurr og gatearbeid.

Jeg var på nippet til å avslutte denne lille omtalen med en slags floskel om at ’dette ikke er musikk for alle’ eller noe i den duren, men det fikk meg til å tenke på politikeren som fikk spørsmålet i avisen ’Hvilken CD ville du valgt hvis du bare kunne valgt én?’, og vedkommende, på sitt folkelige vis, svarte: ’Jeg er ganske altetende innen musikk, derfor må jeg bare svare den siste jeg kjøpte, en samle-CD med Smokie.’

Jeg tilbyr med dette en håndsrekning til alle som regner seg som altetende platekjøpere. Men du, hold deg langt unna den nervøse politimannen som føler seg som denne platen.

Rapider Than Horsepower
Ikke vet jeg hva de puttet i drikkevannet hjemme hos familien Anderson i Bloomington, men Mike høres fortsatt ut som den hyperaktive sønnen som har sittet oppe natta lang og sett på litt for mye Tom & Jerry, tatt fort-fort og blåst heliumballonger til han kollapser. Han synger og snakker som en ustoppelig trekkoppfigur på inn- og utpust, det kan være utrolig sjarmerende og ditto irriterende, men aldri kjedelig! Som et lekent barn som fortsatt har et åpnet, ubesudlet sinn uten frykt eller skam for verden rundt seg, spretter han til alle kanter hele tiden – virr’u værra med så heng på! Denne gangen kaller banden seg Rapider Than Horsepower, og de er på litt av et røvertokt.

Stage Fright, Stage Fright… (SA (Essay), 2003)
Duracelkaniner på speed
Med seg til dette prosjektet har Anderson med seg bassist Sal Saligoe, også han fra Racebannon, samt et par andre karer som neppe har rent rulleblad. Sikkert er det at selv om Rapider Than Horsepower står for noe av det samme uvørne kaoset, så har de ikke så mye av den målrettede, kontante energien til spastikerne Racebannon. Dette er noe mer av et leket sidespor virker det som, med mer vekt på skrangel og pop enn bråk og støy – og dermed vel så underholdende. De elleve låtene raser unna på 24 minutter, så vi rekker heller ikke å gå lei av å bli kastet rundt i to minutters strekkøvelser, tøy & bøy og pogodansing. Her sniffes det på en stil som får meg til å tenke blant annet på Captain Beefheart, US Maple, Crucifucks og The Blood Brothers. Rapider Than Horsepower skrangler og rister, men er likevel presise og fokuserte nok til at flere av låtene blir smilende energibomber. Har du en relativt åpen smak, og hører på ting som kapteinen og Pere Ubu, diverse Mike Patton-prosjekter, japanske bråkebøtter, og ikke frykter unormale låtstrukturer, er det bare å hive seg med på dette toget.

Anderson tegner som vanlig opp litt av noen bilder, her sentrifugeres forrykte forstadsfamilier, hip-hop-diskusjoner og lovløse cowboys, ofte meningsløst, oftere morsomt. Det fremføres som på tegnefilmvis, uten å følge vanlige lover og regler, dyr snakker, gravitasjonskraften oppløses og alle overlever til slutt: ’He-ha-ho kittens on film, he-ha-ho milk and gin’ (”I Have Never Played The Monkey Part”), eller fra ”I Blame It On The System”:

Hair hoppers claim to rule the beat uh-huh-oh
Pill poppers are out cold on the street uh-huh-oh
The world’s been going downhill since the year the white man was born
That’s why I claim to rule the street.

Jeg mener, øh, ja, ikke sant! Men her er også helt klare historier, som når Anderson vil sjekke opp Fru Caterpillar: ’As long as Mr. Caterpillar dosen’t mind, I think I’d like to have a date with you. We’ll play dress up and guess up the good times we think we’ll have. And as long as this record’s playing I wanna keep dancing.’

Selvsagt kan man danse til denne platen, og mellom mange av låtene har de mikset inn publikumshyl, noe som skaper en ytterligere live-stemning. Riktig funky blir det på Ween-aktige ”My Baby’s Boogie Is The Baddest”, mens ”Saddle Up” med sine yeehaw! rop er en killer som rister mer enn en vårkåt villhest. ”I Blame It On The System” er det nærmeste vi kommer en regelrett glad-popper, mens platens lengste er den helt sløye avslutteren ”Lick Me On The Face It Feels Funny”, som rundes av på herlig vis da Anderson forsøker å hurrarope ut bandnavnet: ‘Gimme an R! Gimme an A! Gimme a P!’ osv. Det begynner brukbart, men responsen blir noe laber etterhvert.

Det er denne løse, humoristiske stilen som preger Rapider Than Horsepower, og som gjør det til en riktig så velkommen debut.

This Is My Big Night (SA (Essay), 2004)
Hode Skulder Kne og Trær
This Is My Big Night er andre og siste del av en serie Rapider Than Horsepower har kalt Stage Fright Stage Fright This Is My Big Night. Bak dette prosjektet står loonies som Mike Anderson og Sal Saligoe, som med hell også opptrer i kaosbandet Racebannon.

I likhet med den første delen av denne serien er dette en tøy-og-bøy øvelse av elastiske gitarer, urytmisk musikkgymnastikk og kreativ pusteteknikk. Rapider er på langt nær så utagerende som Racebannon, men ikke mindre tøylesløse. Uten bassist, men med to gitarer som vikler seg rundt hverandre i mer eller mindre kontrollerte former og en trommis som svirrer fritt rundt Mike Andersons nervøse, lett hysteriske vokal, litt som en lett tilbakestående Mike Patton. Selv om del 2 inneholder det mest strukturerte materialet jeg har hørt fra denne kanten, så strekker de fire strikken fortsatt litt lenger enn de fleste andre hjemmesittere.

’The dullnes of today’s what’s fighting with me’ erklærer de på poppa ”Especially If It Helps, You Breathe”, og det er kanskje det som er noe av drivkraften bak Rapider Than Horsepower. De forsøker i hvert fall ikke å selge seg billig. Den stressede musikken får dessuten god støtte av tekstene til Anderson. De er fylt av hverdagslige hendelser og ikke rent lite humor: ’Lips, hips, eyes, a kiss, and a chorus to make this song a hit. We write these songs about girls so we can be on radio… Just give us one first chance and then we’ll rule yr radio…’ Vel, jeg tviler på akkurat det, men det er fraser av denne typen Anderson vrir ut av seg, og som gir Rapider et herlig lite selvhøytidelig preg.

Deres to plater er begge så korte at de lett kunne blitt trykket som én, men det ville vel ikke vært noen særlig god idé. De kunne jo sortert ned noen av låtene til en hel og mer komplett plate, men det holder med 30 minutter Rapider i en dose. Selv om This Is My Big Night knapt nok kvalifiserer til fullengdestatus med sine snaue 25, ville det uansett blitt litt for heseblesende med det dobbelte.

This Is My Big Night sorteres til mentalinstitusjonens felles sangsamlinger.

Zs: New Slaves (The Social Registry, 2010)
Slaver uten lenker
Zs er et heseblesende støyrockband fra Brooklyn, som i et fortettet lydbilde av industrielle utskeielser og forstyrret elektronikk også finner rom for et heftig rytmisk sound sentrert rundt to gitarer, trommer og saksofon.

Retningen går mot noe Lightning Bolt og Boredoms sammen kunne skrudd ihop. Det lukter New Yorks asfalt over hele dette prosjektet, med idealer både i no wave, frijazz, minimalismen og byens post-discoscene på slutten av 70-tallet, men også i den uredde og offensive tilnærmingen kvartetten utviser her. Det må legges til at deres blodsbrødre og -søstre i likesinnede som Black Dice, Battles og Gang Gang Dance opererer i noenlunde samme distrikt, men med noe større spenningsfelt rundt seg.

De 8 sporene på New Slaves varierer fra relativt korte og konsise, der den frie stammedansen som finner sted i ”Acres Of Skin” stikker seg ut som platens tribale ekstasetopp, til lengre og mer krevende stykker. Det 20 minutter lange tittelsporet søker lykken mellom Archie Shepp og Battles et sted, med frenetiske gitar- og saksofonsoloer – og et ganske utmattende råkjør med relativt fantasiløs progresjon. Tilsammen tjue minutter lange ”Black Crown Ceremony I & II” viser bandets andre kinn, inn i tibetansk buddhisme og ned mot mer dvelende territorium. Med mindre kaotisk Armageddon gis Sam Hillmers tenor mer luft og rom, og bandets kosmiske egenskaper kommer også mer frem. Vel så tilfredsstillende, og ikke minst behagelig å være med på.

Snart et tiår ut i karrieren fortsetter Zs å utforske nye soniske bredder, som er krevende – men også givende.

Action Beat: The Noise Band From Bletchley (Truth Cult, 2009)
Bråkerock fra Bletchley
Hvor mange engelske ’alternative rockeband’ de siste årene har du hørt som ikke har stinket NME-ensretting, pubkultur og dårlig dop? Ikke altfor mange, nei. Lista er lang og vond, men særpreges av gjennomtrekk, lett forglemmelige navn og fravær av nytenkende elementer.

Kom Action Beat – ’the noise band from Bletchley’ (nær Milton Keynes), som de like gjerne også har kalt sitt andre album. Musikalsk er ikke Action Beat nødvendigvis så veldig nytenkende, men som britisk fenomen skiller de seg ut. De høres nemlig ikke ut som en klone av Beatles, Coldplay, Arctic Monkeys og/eller Oasis, men er inspirert av Sonic Youth og no wave-bølgen (Rhys Chatham, Glenn Branca), The Ex og musikk i grenselandet hardcore, støyrock og post-rock. Med punkens gjør-det-sjæl holdning i bunn og frirockens løse rammer som grenser byr de her på tre kvarter med (i hovedsak) instrumentale utblåsninger omringet av spilleglede og kollektiv improvisasjonslyst.

Omslaget viser omtrent 20 lettkledde fyrer i tilsynelatende lykkelig kaos, mens de trakterer strenger, blås (som ikke høres for ofte) og trommer – og de høres ut som de ønsker å fremstå: Ikke altfor strukturerte eller selvhøytidelige, men med mye vilje og energi. Action Beat kjører stort sett på i 120 hele veien, og det er riktig så underholdende å henge med i de halsbrekkende hårnålssvingene som de leder oss inn på, selv om det ikke akkurat er nok til å miste pusten. Jeg vil anta at det er et band som kommer aller mest til sin rett på en scene.

Og så er det jo lov å håpe at Action Beat varsler en ny æra i engelsk rock.

Battles: B EP (Dim Mak, 2004)
Slgfrdg kvrtett
Slaget står mellom disse fire:
John Stanier: Helmet, Tomahawk
Ian Williams: Don Caballero, Storm and Stress
Tyondai Braxton: freejazzist
David Konopka: Lynx

Det skulle være et meget godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. Battles er navnet, og de har det med å navngi både låter og EP’er på mest mulig kryptisk vis. B EP inneholder snåle kjemiske-klingende navn som ”SZ2”, ”TRAS3” og ”IPT2”. Men kvartetten er ikke så kliniske som navnene tilsier. De spiller en meget rytmisk og dynamisk form for instrumentalrock på mange av de samme frekvensene som ovennevnte band.

Det positive med Battles er at de fire aldri prøver å dominere hverandre, men smelter sammen som et helstøpt band. De passer til hverandre. Komplekse strukturer løses opp og blir groovy, svaiende partier strammes til og holdes tight. I første omgang er det særlig den bevegelige rytmikken mellom den konsise, presist timede trommis Stanier og gitaristene Williams/Braxton som utmerker seg. Det er bemerkelsesverdig hvor laidback de høres ut, uansett hvor kompakt de fyller låtene. Suggererende og intensiverende dubrytmer og prog/metalliske gitarer gjør syv minutter lange ”SZ2” til et sentralt spor. Snålest er likevel avsluttende Dance, som er støyende, funky og spastisk rock man skal være ganske tøyelig for å kunne danse til og en smule tålmodig for å nyte i fullt monn. På ”BTTLS” fjernes så rytmikken helt til fordel for et foruroligende stykke ambiens med knitrende spenning, nervøs surkling og lavfrekvente strømninger som dirrer like under overflaten. 12 minutter lange ”BTTLS” tar opp nesten halve spilletiden på en EP som er mer innholdsrik enn både format og spilletid kan forlede oss til å tro.

Bjørn Hammershaug