Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

Nitty Gritty Dirt Band: Will the Circle Be Unbroken (Capitol, 1972/2002)
It was 30 years ago today…
Mot slutten av 1960-tallet begynte flere artister fra ulike musikalske miljøer å søke til Nashville og countrymusikken. Buffalo Springfield, The Byrds’ Sweetheart Of The Rodeo (1968) og The Beau Brummels’ Bradley’s Barn fra samme år, The Flying Burrito Brothers’ The Gilded Palace Of Sin (1969) og senere Gram Parsons bidro alle til å korte ned avstanden mellom rock og country. De gjorde nybrottsarbeid vi fortsatt har glede av den dag i dag, selv om overløperne i sin samtid ikke alltid ble like godt mottatt, verken av publikum eller pressen. Det skulle en gjeng fra Long Beach endre på.

Nitty Gritty Dirt Band var i utgangspunktet et rockeband, men med ganske klare røtter til country. De spilte for første gang i Nashville i 1970, med blant andre gitarist Earl Scruggs og hans familie som publikum. Det skulle bli starten på et langvarig vennskap, og en nyttig døråpner mot andre artister. Med kontaktnettet til Scruggs-familien i ryggen og god hjelp fra produsent Bill McEuen kom de etterhvert i kontakt med levende legender som Doc Watson (gitar) og Roy Acuff (sanger, låtskriver), og dermed de innerste sirkler i datidens countryhoff. Tvilen i konservative kretser mot disse langhårede strandguttene var visstnok sterk, men den forsvant raskt da de merket hvor respektfulle og seriøse Nitty Gritty Dirt Band var i forhold til sitt prosjekt. Det kan også høres i dag, 30 år senere, hvor mye varme og glede som ligger i denne innspillingen.

I løpet av det som må ha vært seks travle dager i 1971, på en to-spors analog opptaker, ble massive Will The Circle Be Unbroken spilt inn med blant andre Scruggs, Mother Maybelle Carter fra The Carter Family, Merle Travis og Roy Acuff. Resultatet ble 37 låter fra den amerikanske sangbokas edleste sider, et dokument som i denne nyoppussede utgaven er forlenget med fire kutt. Dette er en ren gledesreise fra start til slutt. Det er ikke en bare en brobygger mellom genre og generasjoner, det er et monument over amerikansk folkemusikk. Den forrykende åpningen ”Grand Ole Opry Song” setter standarden. Hylo Browns vise om det klassiske radioprogrammet er som en invitasjon inn en tidløs men forgangen tid. Her hylles Hank Williams, Roy Acuff, Ernest Tubbs, Uncle Dave Macon og alle de andre som sikret lørdagsunderholdningen på 40-50-tallet. Første del fortsetter da også som en ren hyllest, dog uten å stivne i gamle former. Gamlemor Carter synger fremdeles like strålende (”Keep On The Sunnyside”), Jimmie Driftwoods ”Tennessee Stud” (senere gjort kjent av Johnny Cash) og Hank Williams’ ”I Saw The Light” og ”Honky Tonkin’” er evige klassikere. Og kanskje den vakreste låten av dem alle: Merle Travis’ ”Dark As A Dungeon”.

CD2 er i hovedsak instrumental, og innledes av åtte forrykende spor, der særlig samspillet mellom Earl Scruggs (banjo) og Vassar Clements (fele) stadig finner nye høyder. I tillegg får vi servert versjoner av ”Lost Highway” (av Leon Payne, men mest kjent med Hank Williams), Hanks ”Honky Tonk Blues” og ikke minst Carter Familys egen ”Will The Circle Be Unbroken”, der nesten hele Nashville til slutt stemmer i. Avslutningsvis roes det hele ned, med kun Randy Scruggs og hans gitar som gjør Joni Mitchells ”Both Sides Now”.

Etter en slik omgang er fire bonusspor nesten overflødig, men det glemmes fort med feiende flotte ”Foggy Mountain Breakdown”. ”Warming Up For ’The Opry’” og ”Sunny Side” er dessuten kun litt småprat, og det etterlater den korte snutten ”Remember Me”, som får æren av å runde av det hele.

Selv om platen i sin tid ble stilfestet som countryrock, er det 30 år senere vanskelig å spore rockedelen. Ved å tone ned det elektriske uttrykket bidro Nitty Gritty Dirt Band å oppnå respekt i Nashville, samtidig som de økte interessen for country-musikk for nye generasjoner. Det eneste som trekker ned på denne utgaven er skuffende lite informasjon og tekst i omslaget, noe man kunne tatt seg bryet med å utbrodere når denne klassikeren nå gis ut på nytt, til glede for nok en generasjon musikkelskere.

Gram Parsons: Sacred Hearts and Fallen Angels: The Gram Parsons Anthology (Rhino, 2001)
Myten vil ha det til at han møtte sitt store idol Elvis Presley som 10-åring, og at ingenting senere ble det samme for den velstående sørstatsgutten. Hans liv skulle bli innhyllet i tragedier, fyll og dop, damer, jetsett og rennestein. Det er en annen historie, selv om den er sterkt knyttet til musikken han lagde i løpet av sin altfor korte artistkarriere. Det er den vi først og fremst skal konsentrere oss om her. Gram Parsons har for alltid skrevet seg inn i musikkhistorien, og Sacred Hearts & Fallen Angels minner oss om hvorfor i løpet av to tettpakkede skiver.

Parsons gjorde noen viktige trekk som var avgjørende for sin karriere. Kontakten med Chris Hillman og The Byrds, de utrolige dressene fra Nudies, det brede låtutvalget han tolket, samarbeidet med Emmylou Harris, og det faktum at han døde ung. Underliggende for alt han foretok seg, med unntak av det siste, var en dyp kjærlighet til countrymusikkens røtter (Merle, Buck, George) og ikke minst hans visjon om å smelte country med rock, soul og r’n’b – til det han kalte Cosmic American Music. Med noen av de vakreste og såreste låtene som er skrevet klarte Parsons å gjøre countrymusikk akseptabel på en tid den var ute og nede, aldri en stor stjerne i sin levetid ble han et ikon og musikalsk forbilde etter sin død, og hans musikk skinner minst like sterkt i dag. Det er mange måter å ta for seg Parsons karriere, disse momentene er bare noen av mange festepunkter.

Scenen i Los Angeles fikk stor betydning for Parsons’ musikalske utvikling, hvor country-innflytelsen møtte amerikansk vestkyst, folk og psykedelia, først med The International Submarine Band. Safe At Home (1968) er anerkjent som tidenes første countryrock-plate, som i dag selvsagt høres mer ut som country enn rock. Gram debuterte med en plate inspirert av Cash, Williams og Merle Haggard (”I Must Be Somebody Else You’ve Known” er inkludert her), men i en mer ungdommelig tonedrakt. Låtene fra denne perioden er mer lettbente, og uten de mørke skyggene som etterhvert karakteriserte hans senere periode, blir de stående igjen som de minst særegne samlet sett. Submarine Band ledet ham uansett over til en kort karriere med et vaklende The Byrds. Sweetheart Of The Rodeo (1968) ble deres siste klassiske utgivelse, sterkt preget av Parsons inntreden, og ytterligere et skritt mot west fra et band som allerede hadde nærmet seg genren tidligere. Selv om ubåt-bandet var først ute, viste Sweetheart Of The Rodeo en utvikling av Parsons talent som låtskriver, der særlig ”Hickory Wind” står igjen som en av hans signaturlåter.

Etter Sweetheart satte Parsons sammen sitt eget band, med blant andre Byrds’ Chris Hillman. The Flying Burrito Brothers ga ut to album: Klassikeren The Gilded Palace Of Sin (1969) og Burrito Deluxe (1970). Parsons ga bandet et særegent image med de dekorerte dressene fra Nudie Suits, og filmregissør Gandalf Hennig, mannen bak dokumentarfilmen Fallen Angel (2004), uttalte at Parsons med dette innførte et stilig element som skilte seg ut fra datidens redneck-rockere (Creedence). Inspirert av gamle countrysangere var særlig Parsons’ dress slående; pyntet med piller, nakne damer, marihuanablader, kors og flammer illustrerte den store deler av hans verden. På Gilded Palace ble r’n’b-klassikerne ”Dark Side Of The Street” og ”Do Right Woman” omgjort til smekre countryballader, mens han nådde nye høyder med egne låter som ”Hot Burrito #1” og ”Sin City”. En mørkere, mer resignert tone ble tydeligere, og livsstilen hans ga musikken en ekstra skjelven dimensjon. Selv om Burrito Deluxe var en noe skuffende oppfølger inneholder den ikke minst ”Wild Horses”, spandert av The Rolling Stones som et resultat av Parsons nære vennskap med Keith Richards.

Men det var med sine to soloplater Parsons fullendte sin visjon. Etter et par år i grøftekanten dukket han opp igjen med GP (1973) og Grievous Angel (utgitt etter hans død, 1974). Begge tilhører amerikansk musikkhistorie, og er mer genreløse enn de tidligere platene. Den da unge folksangerinnen Emmylou Harris ble hentet inn, og Elvis Presleys musikere backet på platene. Med det fikk Parsons linket sammen den klassiske countryduetten (som George Jones/Tammy Wynette) med sitt barndoms idol. Hans såre indre og tøffe ytre koplet med en gudbenådet sans for melodier gjør disse to platene blant de bedre innen amerikansk syttitalls-rock. Men så var det slutt. Gram Parsons sluknet hen på et lurvete motell i Joshua Tree, California. Han fikk aldri gitt ut de dårlige åttitallsplatene, han mistet aldri håret eller sin ungdommelige glans. Det gjør det selvsagt langt enklere å helliggjøre en artist for ettertiden.

Hva er det så med musikken til Gram Parsons som gjør at den står så sterkt i dag? Jeg kan ikke hevde å selv ha opplevd ham i samtiden, så det vil være en floskel basert på andres oppfatninger for meg å si at han ’revolusjonerte countrymusikken’. Det bør da heller ikke være styrende for hvor bra musikken er i dag. Hans påvirkning er udiskutabel (direkte linje til Eagles og Desert Rose Band, siden til Steve Earle, Long Ryders, REM, Ryan Adams) men også den er uinteressant isolert sett. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte: Hva gjør en plate eller låt god, og hva gjør den holdbar? Og det er det heller ikke så lett å ha en enkel fasit på. Parsons omga seg riktignok med meget habile musikere, men var ingen ’stor’ gitarist/vokalist. Det dreier seg mye om følelser, og de forsterkes når de kommer rett fra hjertet og formidler sorg, smerte eller sårhet på en rørende vakker måte. Og til dette var Parsons røst just perfekt, det er en sår undertone i hans stemme som Bud Scoppa fra Rolling Stone beskrev slik: ’I said it then, and I’ll say it now: He was the most convincing singer of sad songs I’ve ever heard.’

For det er særlig balladene (”She”, ”Brass Buttons”, ”The New Soft Shoe”) og ikke minst duettene med Harris (”In My Hour Of Darkness”, ”Hearts On Fire”, ”Love Hurts”) som har en eller annen nerve og kvalitet som er like sterk hver gang de settes på. Parsons var både warm evenings, pale mornings og bottles of booze. Han var en fallen engel, et hellig hjerte, et helt menneske som var fortapt fra barndommen. Det er det han viser med sine låter, og det har noe i seg som mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje det er derfor han kan oppleves 30 år etter sin død og fremdeles virke like levende?

Townes Van Zandt
Sometimes I don’t know where this dirty road is taking me
Sometimes I can’t even see the reason why
I guess I keep on gamblin’, lots of booze and lots of ramblin’
It’s easier than just waitin’ around to die

Texas Rain: The Texas Hill Country Recordings (Tomato, 2001)
Texas Rain ble spilt inn tidlig på 90-tallet, men utgivelsen så av en eller annen grunn ikke dagens lys før i 2001. Townes Van Zandt og hans mangeårige følgesvenn og produsent Kevin Eggers ønsket å spille inn en del eldre klassikere på nytt og i nye konstellasjoner. Resultatet har blitt et meget hørbart gjenhør med et knippe tidløse låter, kledd i et noe mer polert lydbilde enn på originalversjonene.

Selv om produsent og arrangør Eggers har satt sin bestemte signatur på platen, er disse nye innspillingene i all hovedsak kommet svært godt ut av det. Hovedgrunnen ligger selvfølgelig mye i de allerede suverene låtene til Van Zandt og måten han fortsatt styrer dem. Klassikere som ”Pancho & Lefty”, ”Kathleen” og ”If I Needed You” kan vanskelig radbrekkes, på den annen side bør de heller ikke klusses for mye med. Slik sett er det bra at det er sjefen sjøl som tross alt styrer skuta. Den andre grunnen til at dette fungerer er at samarbeidspartnerne er valgt ut med omhu. Når nevnte ”If I Needed You” sklir avgårde med Emmylou Harris’ krystallstrupe er det bare storslagent. Her kan man minnes hennes duetter med Gram Parsons, og alle som har smaken for disse kan bare lene seg tilbake for å nyte. ”Brother Flower” (med Kimmie Rhodes) ligger heller ikke så mye tilbake, ei heller den mer anonyme balladen ”At My Window” med Kathy Mattea, selv om begge ikke uventet er noe blekere enn Emmylou. ”Pancho & Lefty” er vel det nærmeste man kan kalle Zandts signaturlåt. Her er den i dels spansktalende mariachi-stil med blant andre Freddy Fender, Doug Sahm og The Texas Revolution. Det virker helt riktig, og plasserer historien der den rettmessig hører hjemme – i grenseområdene mellom USA og Mexico. Noe lignende gjentas i minst like flotte ”Quicksilver Dreams Of Maria”, og det er nesten så en kunne ønske at Townes Van Zandt hadde gjort mer i den språkdrakten før han så altfor tidlig gikk bort. Her smelter i hvert fall grensene sammen tilbake til sin naturlige, diffuse form.

Our Mother The Mountain (1969) er en av Van Zandts aller beste skiver, og ”Kathleen” er en av de store øyeblikkene fra denne. Her er arrangementet med hell redusert, og tilbake står et dryppende piano og noen fantastiske harmonier fra The Chromatics. Dette er platens aller flotteste spor, og også en de mest vellykkede nyinnspillingene. Men best av alle er Willie Nelson. Som en sulten gnager stikker han hodet fram på ”Maria” og ”No Lonesome Tune” med en røst som står fantastisk til Zandts mer solide og stødige.

Townes Van Zandt rager der oppe sammen med Hank Williams og Gram Parsons som en av de aller største. I en bedre verden ville han oppnådd større suksess mens han levde, men låtene han skrev har skapt karriere for mange andre. Texas Rain hjelper oss litt på vei til å forstå hvorfor.

The Best Of Townes Van Zandt (Tomato, 2002)
Å velge ut låter til en samler med Townes Van Zandt er ikke akkurat den enkleste oppgaven. Tomato Records, som ga ut mange av mannens mest klassiske 70-talls plater, besitter en enorm skattkiste å velge fra, og The Best Of… holder seg til disse utgivelsene. De har skjøttet jobben vel, og forsøker med et par unntak å levere det tittelen lover. Zandts knallsterke signatur gjør uansett at det er vanskelig å mislykkes.

Rikmannssønnen fra Texas døde plutselig i 1997, bare 52 år gammel. Da kunne han se tilbake på en tretti år lang unik platekarriere, noe som sikret ham et navn blant de mest udødelige av alle amerikanske låtskrivere. Den startet i 1968 med For The Sake Of The Song som ikke er representert her. Det er derimot Our Mother The Mountain (1969). Det er lett å høre hvordan Van Zandt tidlig skilte seg ut fra mengden. Med en distinkt og varm stil som var preget av både amerikansk folk, blues, outlaw-country, rock og popmusikk, hvisket han bort grensene mellom Nick Drake og Johnny Cash, mellom Leonard Cohen og Gram Parsons. Tittelkuttet og ”Snake Mountain Blues” viser noe av denne balansegangen mellom de såre visene og de mer rocka sidene ved Townes Van Zandt.

Det er også valgt ut flere konsertopptak fra ulike stadier i mannens karriere. Det er veldig greit, med tanke på at han mest av alt var en scenens mann og spilte langt mer ute blant folk enn i studio. Det er her Townes Van Zandt er sitt ess. Vi får utdrag fra fabelaktige Live At The Old Quarter (spilt inn i 1973, gitt ut i 1977) og Rain On A Conga Drum (spilt inn i 1990, utgitt i 1995), og man kan lett høre hvordan Zandts stemme med årene ble mer rusten, modnet, men også hvordan han beholdt varmen og intimiteten i vokalen.

Platen er ikke kronologisk sammensatt, og det litt innholdsløse omslaget er noe skuffende, et langt og velskrevet essay av John Kruth til tross. Det er kanskje ikke så farlig, etter noen runder med denne samleren vil nok behovet for å kjøpe opp hans originale plater melde seg uansett. For de som allerede har det meste fra før, er det ikke så veldig mye nytt å hente her. Townes Van Zandt er en viktig del av den amerikanske kulturarvens, slik John Steinbeck og Woody Guthrie er det. Å kjenne til ham, i det minste gjennom en enkel samler, er intet mindre enn obligatorisk.

In The Beginning… (Compadre, 2003)
Disse ti opptakene er et skattekammer for Townes-fans og musikkelskere i alle land. In The Beginning… inneholder nemlig låtsmedens aller første opptak som har ligget godt bortgjemt helt siden 1966. Først i 2002 dukket de fram igjen fra et støvete lager i Silver Dollar Music, der eks-kone Jeanene og produsenten Jack Clement snublet over dem. Det gir oss en unik mulighet til å høre Van Zandt to år før den klassiske debuten For The Sake Of The Song, og det er bare å takke høyere makter for at noen endelig fant disse dødehavsrullene. Ja visst er Townes ung på denne tiden, det er ingen ”Pancho & Lefty”, ”Tecumseh Valley” eller ”If I Needed You” her – men til å være så tidlige opptak holder dette materialet en standard de fleste andre ferdigformede artister bare kan drømme om. Allerede som 22-åring hadde Townes van Zandt de kvalitetene som senere skulle bli hans varemerke; den varme fortellerstemmen, de melankolske melodiene og de levende tekstene om rastløse vandringer, mennesker som har falt utenfor og personlige spøkelser. Lydkvaliteten er dessuten av bemerkelsesverdig høy karakter, så In The Beginning… fortjener å bli lagt merke til langt utenfor Van Zandts krets av nære venner.

På midten av 60-tallet hadde Van Zandt etablert seg på Houstons og Austins folk-klubber der han vanket med kumpaner som Guy Clark og Mickey Newbury. Det var sistnevnte som fikk ham over til Nashville, og i kontakt med legendariske Cowboy Jack Clement som tok ham under sine vinger. Opptakene med ham peker fram mot senere storhet, men står seg også godt som en selvstendig utgivelse. Her finner vi både pumpende bluesaktige rockere (”Black Widow Blues”, ”Hunger Child Blues”, ”Black Jack Mama”), countryballader (”Waitin’ For The Day”, ”Colorado Bound”) og akustiske folkviser (”Maryetta’s Song”, ”Gypsy Friday”). De to siste sporene, ”Big Country Blues” og ”Black Crow Blues”, gir begge frysninger på ryggen. Med den rullende gitarstilen er han en Cohen forut for sin tid, og hvis du lukker øynene til ”Black Crow Blues” er det som han står rett ved din side når han synger: ’It’s a life worth the living, but we all gotta die’, og jeg tar meg i å tenke at om dette hadde vært hans eneste plate ville han fortsatt vært en legende.

Utgivelsen er dessuten beæret med nydelig innpakning, bilder, tekster, malerier og en kort tekst av John Lomax III. Det eneste jeg savner er litt mer info om de ulike musikerne, men det blir uansett underordnet i den store sammenhengen. Townes Van Zandt døde brått i 1997, på samme dag som Hank Williams – men begge vil for alltid leve med oss videre. Disse opptakene virker som en påminnelse om akkurat det.

Johnny Cash
And I heard a voice in the midst of the four beasts
And I looked and behold, a pale horse
And his name that sat on him was Death
And Hell followed with him

Sings The Ballads Of The True West (Columbia Legacy, 1965)
Det er lite som måler seg med å våkne litt groggy til tonene av tv-serien Bonanza. Den snille kjempen Hoss, rettferdige Ben, Ponderosa – et vemodig bilde av the true west en lørdag morgen. Nå har Columbia Legacy gjort det fristende for oss å dykke dypere ned i vestens mytologi og historikk. Nyutgivelsen av The Ballads Of The True West er som en dobbelepisode og ønskereprise av Bonanza på en gang.

Det er ikke mange generasjonene siden vesten virkelig var vill og utemmet, og bare de 40 årene som har passert siden Cash spilte inn sitt album har den vært gjennom store endringer. Det gamle Ville Vesten har opplevd store folkeforflytninger av solfugler og en urbanisering uten sidestykke i det moderne USA, og byer som San Antonio, Tucson og Reno rager som moderne metropoler. Men mytene om disse områdene lever sterkere enn noensinne, og det er disse mytene Johnny Cash gjør levende med sine låter. Selv om kuguttene har blitt fordrevet, er det kanskje fortsatt mulig å høre hestenes ekko hvis man lytter. Johnny Cash skriver i omslaget:

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

…True West er et konseptalbum der Cash tar for seg nettopp legender, sanger og historier som alle er knyttet til Ville Vesten. Bakgrunnen for prosjektet var en henvendelse fra produsent Don Law, og med hjelp fra historisk westernlitteratur, countrystjernen Tex Ritter, som fungerte som en slags mentor, samt produsent Frank Jones, fant Cash frem til ’the west wind’ som han sier. Blant musikerne finner vi dessuten The Carter Family (som både deltar som fullt band (vokal), låtskrivere (Mother Maybelles ”A Letter From Home”) og som enkeltstående musikere). Ellers er det et lite stjernelag dette her, Charlie McCoy på munnspill, strengmester Bob Johnson, The Statler Brothers og gitarist Jack Clement. Men aller mest fant Cash tilbake til vesten ved selv å oppleve den, sove der, lytte til vinden og legendene og ’learned to throw a bowie knife and kill a jack rabbit at forty yards, not for the sport but because I was hungry. I learned of the true West the hard way – a la 1965’. Vi tror ham.

Shel Silversteins artige, om enn dystre henge-vise ”25 Minutes To Go” er tatt med, Mother Maybelle har skrevet ”A Letter From Home” spesielt for platen, og Tex Ritter, Ramblin’ Jack Elliott, Carl Perkins og rodeo-legenden Peter LaFarge bidrar alle på låtskriversiden. Her det også eldre klassikere som en gammel engelsk folkmelodi (”The Streets Of Laredo”), ”Green Grow The Lilacs”, visstnok skrevet av en soldat fra Texas i 1848 og funn fra John Lomax’ skattekiste. Arven etter folklorister som Lomax og Harry Smith er de mest umiddelbare, og denne autentiske gjennomføringen bidrar til at Ballads Of The True West høres like frisk ut i dag som for 40 år siden.

Albumet er befriende fritt for svulstige arrangementer, og kun ”The Streets Of Laredo” og ”I Ride an Old Paint” er noe friserte. Det betyr at Cash kan boltre seg relativt fritt med baryton-stemmen og klassisk travtakt. Tekstene er i stor grad historiske, og refererer til Daniel Boone, Tombstone, John Wesley Hardin, borgerkrigen og drapet på president Garfield. Ved å flette inn snakkende monologer (som versjonen av Longfellows dikt ”The Song Of Hiawatha”, her kalt ”Hiawatha’s Vision”) bidrar han til ytterligere å guide oss gjennom vesten som en historieforteller.

Det er langt fra Ponderosa til dagens glitrende metropoler, som David Berman i Silver Jews en gang sang om Dallas: ’How did you turn a billion steers into buildings made of mirrors’. Johnny Cash foreviget krøttersporene dagens skyskrapere er bygget på.

American IV: The Man Comes Around (American Recordings, 2002)
Det er ingen hemmelighet at Johnny Cash begynner å skrante. Den svartkledde klippen har etterhvert blitt gammel, gusten og grå. Men stemmen holder fortsatt, med kledelige rynker og en tungpusten eim av tre og jord, preget av et langt liv. Med The Man Comes Around leverer Cash og produsent Rick Rubin fjerde bind av den akustiske suksess-serien American Recordings. Mer enn noensinne er det lagt opp til en reflekterende plate, der avskjed, savn og døden står som sentrale tema.

Igjen har Cash/Rubin valgt ut en variert blanding av nytt og gammelt, både når det gjelder låter og musikere, og vi finner flust av dyktige artister her: Gitaristene Randy Scruggs, Smokey Hormel, Mike Campbell, Marty Stuart og John Frusciante, Billy Preston (piano), gode gamle Jack Clement (dobro), keyboardist Benmont Tench og vokalistene Fiona Apple, Nick Cave og Don Henley er blant de som yter bistand. I den likevel intime og enkle settingen skapes en sakral atmosfære der Johnny Cash er naturlig sentrum. Han har med årene gått fra å være en levende legende til å bli et ikon, en naturlig autoritet uavhengig av hvem han står sammen med.

Nå tar ikke Cash de mest utfordrende musikalske veivalgene, og mye av spenningen i denne serien har ligget i hvilke låter som blir Cashifisert. Han har tidligere overrasket gledelig med bl.a. Danzig (”Thirteen”), Spain (”Spiritual”), Soundgarden (”Rusty Cage”) og Will Oldham (”I See A Darkness”). På The Man Comes Around er det Depeche Modes ”Personal Jesus” og Nine Inch Nails ”Hurt” som tjener som overraskelsesmoment, og trolig vil virke mest forlokkende på den yngre delen av publikum. Cash har en egen evne til å gjøre andres låter til sine egne, så også her, men det har etterhvert blitt noe rutinepreget over å omforme slike rockelåter, noe som bidrar til at overraskelsesfaktoren ikke lenger er så høy. ”Hurt” er et høydepunkt, sammen med Stings ”I Hung My Head” (som høres ut til å være skrevet for eller av Cash), ”First Time I Ever Saw Your Face” (som høres ut til å være spilt inn i et gravkammer) og Vera Lynns ”We’ll Meet Again”, rørende, med fullt kor fra hele familien.

Stemmen til Cash holder fortsatt mål alene, men han har også denne gangen fått med seg drahjelp på enkelte spor. Når det gjelder disse duettene er det Fiona Apple (på ”Bridge Over Troubled Water”) som gjør best inntrykk med en drømmende og vakker stemme som skaper motsetninger til hans mørke baryton. Don Henley makter ikke å gjøre samme inntrykk på sin egen ”Desperado”, men også Cash høres noe anstrengt ut på denne. Verst går det likevel med Nick Cave som gjør en heller slett figur på Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry”. Cash selv behersker klassikeren til fulle, men Cave evner ikke å komme inn i låten, og det virker i det hele tatt noe malplassert å bruke ham her. Det er også funnet plass til gamle Cash-kjenninger som ”Streets Of Laredo” og ”Sam Hall” (fra Sings The Ballads Of The True West), ”Danny Boy” og skillingsvisen ”Give My Love To Rose”, alle i nyarrangerte versjoner tilpasset platens uttrykk. Det er fine gjenhør og solide låter, men de tilfører ikke allverden.

Friskest av alle er faktisk den syke mannens nyskrevne tittelkutt. Det knauser som platens bibelske bauta, et spor som setter de andre i skyggen med sine tunge referanser til skapelsen og undergangen er den et udiskutable høydepunkt. Cash setter sin skjelvende signatur med stø hånd, men med tanke på at platens beste låt er hans egen får vi bare håpe at han utsetter sitt møte med Herren ennå en stund og kanskje satser enda mer på eget materiale neste gang.

Emmylou Harris: Portraits (Reprise, 1996)
Portraits er en kronologisk tidsreise fra 1975 til 1992, årene Emmylou spilte inn for Warners underlabel Reprise, samt utdrag fra andre samarbeid med blant andre The Band, Gram Parsons og The Trio. Disc 1 inneholder låter fra 1975-78, disc 2 fra 77-85, mens den siste platen følger Emmylou inn på 90-tallet. Det er mange år og mange plater å velge mellom, men sjelden har vel samlerne hatt en mer delikat artist å jobbe med. Harris har en særdeles sterk og jevn katalog bak seg, og det største problemet må vel ha vært hva som skulle lukes bort. Selv om det alltid mangler et par personlige favoritter på slike samlere, er Portraits 3 1/2 time med utelukkende høydepunkt.

Emmylou Harris ble etter sigende oppdaget av medlemmer fra The Flying Burrito Brothers tidlig på 70-tallet. Via Chris Hillman (The Byrds) ble hun lenket sammen med Gram Parsons, som på den tiden var på jakt etter en kvinnelig sanger. Han levde akkurat lenge nok til at vi fortsatt kan tørke tårer til skjønnheter som ”Love Hurts”, ”In My Hour Of Darkness” og ”Sleepless Nights”. Til tross for det korte samarbeidet har Harris og Parsons gått velfortjent inn i historiebøkene blant de store duettparene i musikkhistorien.

Sammen med den sentrale musikeren, produsenten og senere ektemannen Brian Ahern klarte Harris etterhvert å stable sammen en gjeng musikere, og i 1975 kom hennes debutplate Pieces Of The Sky (den egentlige debuten Gliding Bird fra 1968 er den eneste utgivelsen Harris har ’glemt’, noe hun blant annet viste ved å kalle sitt fjortende album for Thirteen). Pieces… inneholdt blant annet hennes egen ”Boulder To Birmingham” og ”Too Far Gone”, og var en utgivelse som umiddelbart ble godt mottatt i brede kretser, og som ikke er hørbart preget av debutnerver. Harris ser alltid ut til å ha hevet seg over rådende trender og genre, og har klart å bli akseptert blant både modernister og tradisjonalister i country- og popkretser. Ikke bare har hun kommet helskinnet ut av det, hun har alltid stått fjellstøtt som en stilsikker og høyt respektert artist. Fra og med hennes andre album, rikt produserte Elite Hotel (1976) har hun mer eller mindre holdt seg på toppen. Med Buck Owens’ ”Together Again” fikk hun sin første #1 hit, mens singlens b-side, den stillfarne versjonen av The Beatles’ ”Here, There And Everywhere”, fant en naturlig plass på poplistene. Akkurat som Harris’ plater ble til over lang tid, er platene hennes seige selgere. Akkurat som Harris selv er trofast og målrettet, selger de jevnt og trutt inntil de tikker inn til gull (Elite Hotel i 1976, Pieces.. i 1980).

Det ’vanskelige’ tredjealbumet, Luxury Liner (1977) høres ikke vanskelig ut i det hele tatt. Igjen griper Harris tak i andres låter og gjør dem til sine egne. Gram Parson (tittelkuttet), Townes Van Zandt (”Pancho & Lefty”) og Chuck Berry (”You Never Can Tell”). Emmylou Harris har ikke bare teft i forhold til velge låter og låtskrivere. Hun har også omgitt seg med noen av vår tids mest profilerte musikere. The Band, Ricky Skaggs, Ry Cooder, Flaco Jimenez, Albert Lee, Waylon Jennings, Dolly Parton, Willie Nelson, Roy Orbison og David Lindley er bare noen av artistene som har spilt med henne opp gjennom årene. Det er som Harris evner å trekke ut det beste og de mest inspirerte sidene av sine samarbeidspartnere, uten at hun selv virker som en vampyr. Både i duetter og med musikere forøvrig blir samarbeidet både gjensidig og en viktig del i Harris’ karriere.

I 1978 tok hun en sprek vending, og vendte seg mot utelukkende yngre låtskrivere. Det resulterte i platen Quarter Moon In A Ten Cent Town og låter av samtidige som Carlene Carter (”Easy From Now On”) og Delbert McClinton (”Two More Bottles Of Wine”). Med Grammy-vinnende Blue Kentucky Girl (1979) tok hun en ny kuvending og søkte helt ned til røttene av countrymusikken. Albumet, som i begynnelsen floppet salgsmessig, inneholder klassikere som ”Everytime You Leave” (sammen med Don Everly), tittelkuttet og rørende ”Beneath Still Waters”. Hun fulgte røttene videre med Roses In The Snow (1980), et album som ganske så vellykket mikser tradisjonell bluegrass med et mer poporientert uttrykk. Det gir seg også utslag i låtutvalget, der vi finner både folkevisa ”Wayfaring Stranger” og Simon & Garfunkels ”The Boxer”. Det bør være unødvendig å si at begge står helt naturlig ved siden av hverandre.

Emmylou Harris er blant de artistene som ikke ble lot seg friste på 80-tallet, verken av styringskåte produsenter eller av nye, fancy instrumenter. Et konsept-album med Levon Helm og Johnny Cash (The Legend Of Jesse James) introduserte tiåret, etterfulgt av Evangeline (1981). Platen er representert her med den morsomme versjonen av ”Mister Sandman” (med Linda Ronstadt og Dolly Parton), et stunt som holder akkurat i to minutter.

Slitasje på stemmen, trøbbel på hjemmebane og behovet for et klimaskifte førte Emmylou Harris fra Los Angeles til Nashville i 1983. Som etter Parsons tragiske bortgang ga hun seg selv tid til en ny start. Hun innledet et samarbeid med Paul Kennerley (de giftet seg i 1985) og etter en lang prosess kom The Ballad Of Sally Rose (1985). Emmylou forsøkte seg igjen med et konseptalbum. Denne gangen omhandlet det tiden med Parsons, uten at hun lyktes å forføre publikum. ”Sweet Chariots” er nå uansett en vakker låt, og et fint minnesmerke over Parsons og hans bortgang i Joshua Tree.

I motsetning til ambisiøse Sally Rose ble Angel Band (1987) godt mottatt, og innspillingen var langt mer puritansk enn hva som var vanlig. Tidligere samme år opplevde Harris også en gigantisk kommersiell suksess med Trio, et samarbeid med Parton og Ronstadt. De tre fjellstemmene tok hillbilly-musikken opp på et nytt nivå. Drevet frem av hitsinglen ”To Know Him Is To Love Him” ble den en millionselger. Til tross for et noe glatt pop-preg (den gjorde det da også nesten like godt på poplistene som på countrylistene) er de tre låtene her som akkurat passe med krem på en stor, deilig bløtkake.

Emmylou Harris har alltid vært tro mot sine musikalske røtter, og hva var mer passende enn å avslutte sitt Warner-forhold med live-platen At The Ryman (1992). Det var en hyllest til Ryman, stedet som huset radioshowet Grand Ole Opry fra 1943-1974, og som fikk Harris til å kalle platen for Hillbilly Dust. Gjerne det, men ingen kan tørke støv som henne. Som alltid låter tolkninger av både nytt og gammelt materiale fortsatt friskt og tidløst, og det er nesten umulig å datere låtene og innspillingene uten å smugkikke på følgeteksten. Felles for alle sporene på Portraits er at de holder en svært høy standard i alle ledd.

Portraits holder en gjennomgående klar og god lydkvalitet som tjener Harris’ klare stemme og alltid nydelige produksjon. Det eneste lille spørsmålstegn jeg stiller meg er hvorfor det er gjort rom for en fjerde plate inne i boksen, men det kan kanskje noen andre svare på. I tillegg til nevnte spor (og mange, mange flere) inneholder samlingen også enkelte opptak som tidligere ikke har vært utgitt, blant annet Don McLeans aldeles fortryllende ”And I Love You So” (muligens verd prisen alene) og Dylans ”When I Paint My Masterpiece”. Dette er ikke en kompletterende samler, men mer en samling gullbarrer fra en rikholdig gruve. Legg til et informativt (om enn noe tynt) hefte, så har du en perfekt gave til deg selv.

Willie Nelson: The Great Divide (Lost Highway, 2002)
Det er opp til deg nå, Willie. Johnny har akkurat fylt 70 vintre og begynner å bli blek rundt det svarte nebbet sitt. Waylon har tatt ut på den Store Reisen og Kris er tilbake på oljeriggen. Du er den siste Highway Man i et land og en verden som sårt trenger din stemme i disse tider. Kan du forføre oss igjen, Willie?

Den lille mannen med det lange håret, den vibrerende nasale stemmen og det vennlige smilet har sunget seg inn i The Great American Songbook (Stardust, 1978), vært rebell og outlaw, en potforkjempende skattefuskende røver, stått oppreist i storm og uvær, støttet de svake rundt seg. Diskografien er en kvalitativ berg-og-dalbane, men han har skrevet klassiske låter for store artister og tolket andres på en stor måte. Derfor gleder vi oss til en ny Nelson. The Great Divide ser umiddelbart innbydende ut (Lost Highway gir nesten alltid ut strøkne utgivelser). På omslagsbildet holder han opp en sliten gitar, preget av gamle sår, skrammer og et langt liv, litt som Willie selv. Bildene på innsiden viser ham i ørkenen og i skogen, smilende med gitaren på skulderen og hatten på snei, skuende utover i landskapet hvor han hører hjemme.

The Great Divide skulle så gjerne vært en ny Willie-klassiker. Men det er det ikke. Den spretne, men anonyme pop-åpningen (”Maria”) overøses av instrumenter og er et lite forvarsel om hva som skal komme. Da er duetten med Lee Ann Womack et betryggende løft. ”Mendocino County Line” er en klassisk kjærlighetsduett i beste Nashville-stil, og med to stemmer som står godt til hverandre. Fint felespill utligner noe av det glatte preget og lover godt for fortsettelsen. ”Won’t Catch Me Cryin’” er en lavstemt ballade, som igjen forringes av det store uttrykket produsent Matt Serenic tydeligvis jakter etter.

’I was looking for America, in a western movie’ åpner Nelson på ”Last Stand In Open Country”. Der finner han ingen ringere enn ’Pike Bishop stridin’ through agua verde’ Gjennom William Holden fremstilles denne bankrøveren og outlawen i Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Den starter som en klassisk skillingsWillie-vise, som avsluttes med det faktum at det alltid finnes yngre krefter klare til å overta; ’Someone younger steppin’ up to be the next outlaw’. Det er mulig det finnes en ironisk dybde i det faktum at Nelson har fått Kid Rock som medvokalist på dette sporet. Willie kan nok være en Pike Bishop, men ungfolen er på ingen måte en verdig arvtager. Last Stand… druknes fullstendig i pompøse gitarer og Kid Rocks heseblesende stemme, som ikke en gang Willies stolte røst klarer å drukne. Takket være det plagsomme arrangementet blir dette en låt som hører mer hjemme på flaggviftende arenaer og andre patriotiske massemønstringer enn i en blodig western-setting.

Det er med sorg å melde at de gode melodiene og ditto tekstene ved flere anledninger overøses med en altfor pompøs kledning. Det gjelder særlig duetten med Sheryl Crow (”Be There For You”) med sin flotte intro, og likelydende ”This Face”. Ved hjelp av en storslått oppbygging fjernes Nelson fra gitaren og landskapet sitt, og plasseres på et sted han ikke virker like komfortabel. Heller ikke de to mest kjente coverlåtene kan rette opp helhetsinntrykket. Cindy Laupers gamle hit ”Time After Time” oser lite oppfinnsomhet, mens versjonen av ”Just Dropped In” er svakere enn Kenny Rogers, særlig savnes det friske damekoret som Nelson ikke klarer å løfte alene. (Det er for så vidt greit, da vi snakker Rogers’ egentlig eneste brukbare låt.) Legg til en dvask soulpop-duett med Brian McKnight, så begynner denne utgivelsen å bli ganske håpløs.

Heldigvis reddes stumpene av tre glitrende spor: Tittelkuttet, ”Recollection Phoenix” og avslutningsnummeret ”You Remain” med Bonnie Raitt. Felles for disse tre er at Willie Nelson får holde på stort sett for seg selv. Da er han best, der er han hjemme. Vi høres ved neste vannhull, Willie.

Bjørn Hammershaug