Neil Young: Zuma (Reprise, 1975)

Bare få måneder etter On The Beach og Tonight’s The Night samlet Neil Young sine beste tropper for nok en plateinnspilling. Han surfet på en kreativ formtopp på denne tiden, fri fra det anstrengte forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress og med dødsfallet til vennene Danny Whitten og Bruce Berry mer på avstand. Det var en ganske god tid for Young. Den kommende platen skulle bli hans mest tilgjengelige siden Harvest, kjennetegnet særlig av både fengende, utadvendte låter og kraftige gitarer. Zuma ble likevel ingen umiddelbar salgssuksess. Den gikk inn på 25. plass i USA (det samme som forgjengeren), mens den i England ikke engang kom inn på topp 30.

Skal man noe banalt beskrive Youngs mesterlige trilogi på midten av 70-tallet i form av rusmidler, kan man si at der On The Beach var det bedøvende tempoet av honey slides og Tonight’s The Night ekkoet av en tom tequila-flaske, så var Zuma hvitt pulver i en åpen bil langs Pacific Coast Highway ned mot Zuma Beach. Det er noe sorgløst enkelt og gutteaktig rølpete over Zuma, en plate som taler de lange og gode barkvelders språk. Den er ikke riktig så intens som de to foregående, men føyer seg absolutt inn blant noe av det sterkeste han har laget, og best av alt – den står seg skrekkelig godt fremdeles. Og den markerte starten for den andre gullalderen til Crazy Horse.

Etter Danny Whittens død gikk ting litt i stå for gjengen. Vendepunktet kom når de knyttet til seg gitaristen Frank ‘Poncho’ Sampedro. De plukket opp den smilende slampen fra Detroit nede i Mexico, og tok ham med til sjefen. Han ble akseptert, og Poncho fylte raskt Whittens plass med sitt muskuløse gitarspill, som sammen med Youngs mest markerte gitarlyd siden Everybody Knows This Is Nowhere (1969) preger mye av Zuma.

Zuma ble spilt inn på Malibu, der Young en tid i forveien hadde kjøpt et større strandhus. Sammen med de gale hestene og (minst like gale) produsent David Briggs cruiset de rundt i rikmannsområdet, festet relativt hardt og lagde klassisk rock om hverandre. Det virker slett ikke så ille for en gjeng karer i begynnelsen av 30-åra, og de høres da også særdeles komfortable ut når de plugger inn. Damene finner vi bare som figurer i tekstene, som i stor grad vektlegger at Young nå har lagt det gamle forholdet bak seg og ser fremover.

Neil Young virker fokusert både i stemme og spill, og Crazy Horse følger ham som vanlig lett og uanstrengt. Av de ni sporene som ble med på platen er det særlig to som stikker seg ut: ”Danger Bird” og ”Cortez The Killer”. Tilsammen tar de opp omtrent et kvarter av den totale spilletiden, og begge viser hvilke kvaliteter som bor i denne gjengen. Prima gitarspill og vokalharmonier, og den gode følelsen der alt smelter sammen er det få andre band som evner. De to langsomme låtene er klassisk Young-materiale, og begge kunne sklidd naturlig inn både på Everybody Knows… og On The Beach. Men det er på Zuma de hører hjemme, og det er de som virkelig sørger for denne platens ubestridelige status. Et strømbrudd i huset der David Briggs skulle mikse skiva fjernet riktignok det siste verset av Cortez, og versjonen her er dermed bare 7 1/2 minutter lang. Det er likevel noen av de flotteste minuttene i rockens historie.

Men de syv andre, kortere låtene er heller ikke b-materiale. ”Don’t Cry No Tears” sparker i gang platen som definisjonen av hvordan en solid rockelåt skal lages. Den ble da også opprinnelig skrevet tidlig på 60-tallet, da Neil Young spilte i The Squires (titulert ”I Wonder”). Nydelig vokalarbeid på akustiske ”Pardon My Heart ”og selvsagt den drømmeaktige avslutningen ”Through My Sails” med Crosby, Stills & Nash toner ned de hardere sidene av albumet. Det er dessuten fullt mulig å smelte av de varme vokal-harmoniene på countryrockere som ”Lookin’ For A Love” og ”Stupid Girl”. Eller bare riste løs til rufsete rock med ”Barstool Blues” og ”Drive Back”.

Zuma er på mange måter en komplett rockeplate, og med unntak av Rust-platene på tampen av tiåret ble den Neil Youngs siste store på 70-tallet.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 30.09.03

Neil Young: On The Beach (Reprise, 1974)

On The Beach har opp gjennom årene vært gjenstand for en usedvanlig sterk kultus. Vinylen har ikke vært så grei å få fatt i på en stund, og CD-utgaven har som kjent latt vente på seg. Undertegnede var blant de mange tusen som skrev under på en kampanje på the Internet for å få den utgitt. Lite at det hjalp, men etter alle disse årene har Neil Young nå endelig sørget for at denne mytiske platen slippes til de utålmodige masser. Det skjer samtidig med at American Stars n’ Bars, Hawks And Doves og Re-ac-tor også trykkes på ny, og dermed er snart hele hans katalog tilgjengelig igjen. Det skulle da også bare mangle. Young er en essensiell artist, men av “the missing six” er det nok On The Beach som har vært mest etterlengtet blant de fleste. Det naturlige spørsmål er selvsagt om platen lever opp til sitt rykte. Fortjener den egentlig all denne viraken?

Og det gjør den jo. Det er ingen tvil om at On The Beach er en av Neil Youngs mest sentrale utgivelser på 70-tallet, en av de jevnt sterkeste gjennom hele hans lange karriere, og en plate alle med en smule interesse for mannen vanskelig slipper unna. En virkelig  særegen plate på alle vis, fra omslagsbildet til siste låt, og et tyngdepunkt mellom hans andre klassiske medio 70-talls plater, Tonight’s The Night og Zuma.

Coveret er komponert av Neil Young selv, og omtrent som på Dylans Bringing It All Back Home er en rekke små og store ting plassert omhyggelig rundt på bildet: en ’59 Cadillac begravd i sanden, den visne palmen, en avis med Nixon på forsiden. Et par forlatte støvler. Det står to stoler under parasollen, men bare Neil Young sees på bildet, med ryggen til kamera, vendt mot bølgene og den disige himmelen. On the beach. Det er ingen sorgløse surfebølger på denne stranda. Det er ikke et lykkelig stykke land, men heller ikke direkte sorgtungt. Det er en stille, ettertenksom strand.

Det henger mørke skyer over hans hode, men Neil Young var ikke riktig så alene under innspillingen. Det var nemlig litt av et lag som ble med denne våren i 1974. Rundt Young finner vi Ben Keith som har en finger med i det meste, bassist Tim Drummond og trommis Ralph Molina fra Crazy Horse. Ellers fløt det av diverse mennesker i studio, fra Playboy-bunnies til The Bands rytmeseksjon, Billy Talbot, Crosby & Nash og ikke minst Rusty Kershaw, en spinnvill innfødt fra Louisiana, som spiller fele og slide gitar. Det var han som sørget for såkalte “honey slides”, pot & honning, tilskuddet som stadig slo knockout på alle mann og skapte en ganske så sedat stemning i studio. Det var også Kershaw som sørget for at gamle stoler og lamper ble plassert i det kliniske studiorommet for å gjøre stemningen mer intim. Det var han som krøp rundt som en pytonslange og alligator på gulvet under innspillingen av ”Revolution Blues” for å skape passende atmosfære. Jeg har lest at Kershaw ikke øvde før opptak, han tok låtene på sparket og stolte på vibbene – og det ser ut til å være en holdning som preger mye av On The Beach, og som kanskje bidrar til at den høres så befriende liketil og avslappet ut den dag i dag. Rusty Kershaw preget mye av innspillingene i Los Angeles, som ikke var så gufne som opptakene til Tonight’s The Night. Det er fortsatt mørkt og det er natt i studio, men lyset siver langsomt tilbake inn igjen.

On The Beach er da heller ikke så svart som Tonight’s The Night (som først ble gitt ut året etter). De åtte låtene her er ganske lange og det går stort sett i tilbakelent, tequilaglødende country og potrøykende blues. Det er en behagelig rufsete stil, tekstene løse, men poengterte, musikken er tidløs. Det er som om Young er i ferd med å reise seg igjen for å vakle videre innover i 70-årene. “Some get stoned, some get strange, But sooner or later it all gets real” som han synger på platens oppløftende start ”Walk On”. Det var kanskje på tide å komme seg videre, etter en destruktiv og tung periode preget av mye dop, trøbbel på hjemmebane og rystende dødsfall (Danny Whitten).

”Walk On” er en ganske streit, uptempo rufserocker og platens mest anonyme spor etter min mening. ”See The Sky About To Rain” er i både tekst og tone en mer tradisjonell folkballade. Med Young på Wurlitzer og Ben Keith på delikat steel gitar er dette klassisk sårbar Young. Den er vakker så det holder, men det er ”Revolution Blues” som er den første virkelige mesterlåten. Den er mest kjent for sin mye omtalte tekst, der Young går inn i en slags Charles Manson-rolle:

I got the revolution blues, I see bloody fountains
And ten million dune buggies comin’ down the mountains.
Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars
But I hate them worse than lepers and I’ll kill them in their cars

Neil flerrer ut den saftige teksten til en rå, sugende melodi, med bassen til Rick Danko skrudd høyt til værs, Helm stødig bak trommesettet, mens Young og David Crosby krafser på hver sin gitar. ”Revolution Blues” er en killerlåt. De to siste låtene på albumets første side er ”For The Turnstiles” og ”Vampire Blues”. Førstnevnte er en minimalistisk banjo/dobro-duett fra Young og Ben Keith, mens Vampire Blues er sløy, sumpblues i tradisjonell sangstil:

Good times are comin’, I hear it everywhere I go
Good times are comin’, I hear it everywhere I go.
Good times are comin’, but they sure comin’ slow

Exit side 1, som alene kunne vært en strålende EP. Så er det likevel side 2 som bidrar til at platen virkelig fortjener sin status: ”On The Beach”, ”Motion Pictures” og ”Ambulance Blues” tar tilsammen opp over halve platens totale spilletid og kan høres som en langsom, seig helhet. ”Motion Pictures”, en seriøs “honey slide” tilegnet kona Carrie, bidrar mest til å balansere de to gigantene rundt. Tittelsporet er syv minutter med fremmedgjøring, angst og ensomhet – blant Neil Youngs aller sterkeste øyeblikk, og et spor det er vanskelig å ikke få frysninger av. ”Ambulance Blues” er like omfattende. Med Rusty Kershaws fele, Young på munnspill og Molinas rytmiske håndtromme i bakgrunnen har de en flyt som kunne vart evig. Som en elv som langsomt renner fra Canada ut i en annen tid: “Back in the ol’ folky days, the air was magic when we played” dras vi ned til samtidens USA preget av Patty Hearst og Richard Nixon i nyhetsbildet: “I have never met a man with so many lies, he had a different story for every set of eyes.” Når låten til slutt renner ut i havet etter ni minutter har vi vært med på en svært bemerkelsesverdig reise.

Den intime, røykfylte atmosfæren og den knappe, men kraftfulle produksjonen, råheten i opptakene, den diffuse, nesten drømmeaktige stemningen, flyten i låtene og de dyktige musikerne, Youngs ærlige stemme. Tekstene, personlige og tidstypiske. Mellow yellow og helter skelter.

Alt dette – og sikkert mer til – gjør On The Beach til en essensiell plate i enhver samling.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 22.07.03

Sufjan Stevens: Greetings From Michigan – The Great Lake State (Asthmatic Kitty, 2003)

A song to thee, fair State of mine,
Michigan, my Michigan;
But greater song than this is thine,
Michigan, my Michigan;
The whisper of the forest tree,
The thunder of the inland sea;
Unite in one grand symphony
Of Michigan, my Michigan

Slik lyder første stolte vers av Michigans offisielle sang. Nå har staten blitt tilegnet en hel plate, med oppdatert innhold og en bittersøt kjærlighetserklæring som går noe på tvers av Douglas Mallochs kraftpatriotiske linjer.

Jeg er litt svak for ambisiøse prosjekter, men Sufjan Stevens tar kaka med sin plan om å lage 50 plater med utgangspunkt i USAs delstater. Fleip eller fakta, hva er vel mer naturlig enn å ta fatt med hjemstaten Michigan? Det er et mildt sagt overmodig prosjekt denne eksentrikeren har gitt seg i kast med, men Greetings From Michigan – The Great Lake State viser at han har potensiale til å lykkes.

Stevens er en misunnelsesverdig kreativ herre; multi-instrumentalist (han trakterer ca. 25 stykker) og utdannet musiker som nå bor i NYC. Startet selskapet Asthmatic Kitty hjemme i Holland, Michigan sammen med sin stefar, og fyller ellers tiden som grafisk designer og forfatter. Han suger til seg inspirasjon fra et vidt spenn av artister, som Prince, Bela Bartok og John Fahey, og har allerede et par varierte world/electronica-album bak seg. Stevens spilte første gang i Norge på den kristne DP Festivalen i Blaker i 2001, og kan ellers knyttes opp til samarbeid med Marzuki (et folkband fra Michigan), Soul-Junk, Danielson Famile og Half-Handed Cloud. På Greetings From Michigan har han fått hjelp fra nettopp John Ringhofer (Half-Handed Cloud) og noen søsken fra kjernefamilien Smith (The Danielson Famile). Resultatet har blitt 15 varierte popperler der han har lagt vekk elektronikken til fordel for en bukett av blåsere, strykere, fløyter, strenger, bjeller, klokkespill og what not.

Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

Det er heller ikke lett å pelle ut enkeltlåter på denne rikt sammensatte platen. Jeg kan riktignok styre min begeistring for de mest voldsomme øyeblikkene av dramatisk “cocktail-pop” (”All Good Naysayers…”, ”Alanson”, ”Crooked River”). De gir i hvert fall platen variasjon og fremhever dessuten noe av Sufjan Stevens’ blomstrende kreativitet. Behagelige og langsomme visefolk-låter som ”For The Widows In Paradise”, ”Romulus” og ”Sleeping Bear” kan med fordel trekkes fram som lyden av en perfekt skyfri himmel. Det gjelder også særlig de Neil Young-hviskende hymnene ”Oh God, Where Are You Now?” og ”Vito’s Ordination Song”, som er som en gløtt gjennom perleporten. Også på disse mer sparsommelige balladene drysser Stevens på med lekker instrumentering, det være seg obo, banjo eller et klokkespill som triller nett forbi, og som får Michigan til å bli en kontinuerlig oppdagelsesferd.

The Great Lake State kjennes ikke bare for sin imponerende natur og verdenskjente bilindustri, men også for belastede områder i Detroit og Flint (som ble glimrende portrettert av Michael Moore i dokumentaren Roger & Me). Selv om omslaget her presenterer postkortversjonen av staten, er innholdet mer i samsvar med Moores filmer. Nå er ikke Stevens riktig så politisk, men med låttitler som ”Flint (For The Unemployed and Underpaid)” og ”Detroit, Lift Up Your Weary Head” gir han visse signaler. Titlene er forøvrig storslagne så det holder, og tekstene som skjuler seg bak kan knyttes både til staten og Stevens tro. Vår mann Sufjan skriver meget gode historier, som tross stedsfestingen er skrevet med en personlig vinkling som gir låtene allmenn gyldighet. Han benytter Michigan mer som ramme, eller bakgrunn for sine hverdagslige skråblikk.

Når Sufjan Stevens ramser opp statlige særtrekk som Henry Ford, Windsor Park, Saginaw, Wolverine, Pontiac og innleder med linjen “Once a great place, now a prison” er det egentlig bare på tide å bytte ut den gamle statssangen:

Thou rich in wealth makes a State,
Michigan, my Michigan;
Thou great in things that make us great,
Michigan, my Michigan;
Our loyal voices sound thy claim
Upon the golden roll of fame
Our loyal hands shall write the name
Of Michigan, my Michigan

Bjørn Hammershaug

Først publisert 28.06.03

All Tomorrow’s Parties, Camber Sands 12-15. mai 2006

“Actually I have no idea on how this thing works…”

Stephen McBean fra Black Mountain står med hodet dypt inne i strømboksen på det maurbefengte rommet mitt som ikke har vært pusset opp siden Harold MacMillans dager. På plenen utenfor ligger fire nakne jenter under en dyne og spiser noe fritert fett og snakker med en slang som ville gjort Mike Skinner lettere forvirret. Nabokåkens australske gla’gjeng har trolig forsørget minst et par luksusbiler i Mendellin og i vårt reisefølge hersker det mild forvirring om hvor mange vi egentlig er. Det er en gusten dag, de truende og glupske måkene er nærgående og på størrelse med havørn – og jeg lurer på hva i huleste McBean gjør inne på det som skal være mitt hjem de neste tre dagene. Yup, det er utvilsomt All Tomorrow’s Parties igjen. Stedet er fremdeles et av de minst glamorøse feriestedene i den vestlige verden: Camber Sands i East Sussex og Pontin’s Family Park.

Vaktene var blitt en smule strengere, lyden var som vanlig under pari og det var fremdeles ingen andre aktiviteter enn konserter på kveldene (med mindre man ville bruke sparepengene på spillmaskiner og fritert mat). Selv om konsertene startet relativt tidlig på ettermiddagen er det nesten litt merkelig at det ikke satses litt mer på også andre kulturelle aktiviteter under en slik helg. Men programmet – det viktigste – på denne artiststyrte festivalen var som alltid glimrende og stemningen vennlig og usnobbete: Kurert av Mudhoney, Yeah Yeah Yeahs og Devendra Banhart, hvilket betød tre dager med henholdsvis mye møkkete gitarer, en solid porsjon energisk rock og en svær bøling med lurvete folksters.

Dag 1
Mudhoney hadde satt sammen en pakke som balanserte fint mellom gammelt og nytt. Smålegendariske The Flesh Eaters markerte at det var 25 år siden de spilte med originalbesetningen, blant andre Chris D., Steve Berlin, Dave Alvin og John Doe – med andre ord var store deler av Los Angeles’ rockescene tidlig på 80-tallet inkludert (Blasters, X, Los Lobos, Divine Horsemen), mens australske The Scientists med Kim Salmon nærmest var en selvfølge i kraft av å være en av Mudhoneys store inspirasjonskilder. Ingen av disse to bandene rocket min verden til himmels, og begge bar preg av alderens tyngde vil jeg mene – men det var et par andre band som gjorde helgen hot.

Først og fremst Comets On Fire. Noe annet ville da også vært en overraskelse. Med både nytt og gammelt materiale, en Ben Chasny i storform på gitar som tryllet frem soloer som strakk seg fra Sussex til Saturn, Noel Harmonsons frenetiske mishandling av sin echoplex og vokalist Ethan Miller supercoole attitude leverte Santa Cruz-bandet en konsert som ville tatt fyr hvis noen hadde kastet en fyrstikk opp på scenen. Hvis de nye låtene er representative for den kommende platen er det bare å glede seg, i mellomtiden oppfordres alle til å anskaffe deres to foregående mesterverk. Tidvis heftig ble det også under Black Mountain, som aldri søkte seg opp til det samme energinivået. Det canadiske bandet, frontet av ekstremt sedate Stephen McBean, er heller ikke et storslagent liveband, men med et fokusert sett basert på den strålende debutplaten var det fornøyelig å oppleve hvordan de rullet ut ”No Hits”, ”Set Us Free”, ”No Satisfaction” og ”Modern Music”.

Melbourne-bandet The Drones fortjener også et par linjer. Med ett bein i sumpen og det andre i garasjen er The Drones destillatet av en lang fest med The Birthday Party, Royal Trux og Green On Red, skikkelig møkkete og grinete bluesrock bygget på tomme kanyler og slunkne whiskey-flasker, og som dermed plasserer seg solid i den australske rocktradisjonens stolteste øyeblikk.

Mens vi er inne i garasjen: Seattles gudfedre Mudhoney rocker fremdeles fletta av de fleste. Den litt deprimerende tanken på at det var 15 år siden sist jeg så dette bandet på en scene ble raskt glemt da de kjørte et vinnersett fra store deler av karrieren – med særlig vekt på de første utgivelsene: ”If I Think”, ”Touch Me I’m Sick”, In N’ Out Of Grace”, og selvfølgelig ”Here Comes Sickness” og ”Hate The Police! Ingen kan brøle “Mooommmyy” som Mark Arm hvis raspende barberblad-stemme bare blir råere med årene. De er godt opp i 40-årene, og ikke lenger like utagerende som tidlig på 90-tallet, men låtene kler nettopp en seigere og mer gretten fremføring, ikke minst den kanskje beste av dem alle; ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More”. Ah, for et ungdoms-anthem.

Dag 2
Ikke uventet hadde New York-bandet Yeah Yeah Yeahs plukket med seg artister med en estetikk ikke helt ulikt sin egen. Liars, Blood Brothers, TV On The Radio og Ex Models var blant bandene som gjorde lørdagen til helgens mest heseblesende – og likelydende. De som virkelig brant seg mest fast i minnet var faktisk Oneida, som med noe skuffende The Wedding i bagasjen, leverte en gnistrende konsert, en slags hurtigvariant av Each One Teach One og en psykedelisk scenografi gjorde det til en nærmest transcenderende opplevelse å følge trioens eksesser på scenen.

Dag 3
Spol over til skeive strenger, batikk, strenginstrumenter og uflidd skjegg. Devendra Banhart hadde satt sammen et imponerende program, med en blanding av gamle helter (Jandek, Bert Jansch, Ramblin’ Jack Elliott, Vashti Bunyan, som sang så lavt at det knapt var mulig å høre hennes vakre viser), gode venner (Vetiver, Espers) og introverte damebekjentskaper (Jana Hunter, Danielle Stech-Homsy). Jeg skal være den første til å innrømme en smule savn av noe mer utadvendte øyeblikk denne søndagen, men du verden så mye fin musikk som ble presentert, selv om det ble en dag fri for de helt store øyeblikk eller voldsomme overraskelser, heller en konstant følelse av kreativitet og kvalitet, i time etter time. Det er slett ikke så ille.

Blant mange snålinger stiller nok Jandek likevel i en særklasse. Han har vel snart spilt fire hele konserter i løpet av sin 30 år lange karriere, og begynner å bli skikkelig scenevant nå. Han hadde denne gangen med seg en bassist og en trommeslager som virket relativt skvetne med tanke på hva den merkelige mannen i svart til enhver tid skulle finne på. Det er noe merkelig besnærende over Jandeks ukomfortable låter, hjerteskjærende tekster, hans krasse gitarspill og en vokal som ikke virker å trives ute i det fri. Lokalet ble gradvis glissent utover konserten, men jeg tok meg selv i å bli stående, og, vel ikke akkurat glede meg over den, men jeg lot meg fascinere på et slags merkelig vis. Det er øyeblikk i hans låter som er fryktinngytende bra, men sannelig er det også lange ørkenvandringer som fører oss dit.

Espers var blant de jeg gledet seg mest til, ikke minst med tanke på deres kommende og flotte plate Espers II. Philadelphia-bandet står for en mykere og vennligere folk, som særlig er beslektet i den britiske tradisjonen, halvt paganistisk ritualstyrt, halvt kollektivbasert nyhippie-orientert. Denne konserten var både vakker og ven, og den manglende sisteprikken kan nok dels skyldes noe grumsete lyd som ikke tjente detaljene som platen kan tilby – og det faktum at sekstetten stilte på scenen uten alle de rare instrumentene som fargelegger platen. Vetiver har også en meget sterk oppfølgerskive på gang (To Find Me Gone), og sammen med sitt band og Devendra Banhart hensatte den godeste Andy Cabic oss til California en gang tidlig på 70-tallet med et sett blandet av viser, country og folk fremført på liketilt og slentrende vis.

Devendra Banhart ja, han var sistemann ut på hele festivalen, og bar selv preg av at han ikke bare hadde ligget på gresset som oss andre. Kanskje var det litt grunnet et festivaltrøtt publikum, men konserten med Banhart og hans familie var ikke like forrykende som for eksempel det han leverte på Accelerator i fjor. Men for all del, fantastiske versjoner av ”Little Boys” og ”Heard Somebody Say”, etter en del om og men fikk han til en duett på ”Dragonflys” (og sjelden har 40 sekunder virket så forbasket kort), et sjarmerende stunt der han overlot scenen til en tilfeldig publikummer (en heldig unggutt fikk trampeklapp for sin innsats – og det var vel fortjent) bidro til at vi alle kastet ponchoen og danset oss inn i den lyse morgen.

Av de mer ukjente bandene vil jeg særlig trekke frem trioen Bat For Lashes fra nærliggende Brighton, fremstilt som en blanding av Cat Power og Kate Bush (og legg gjerne til litt Björk) tok i hvert fall meg litt med storm med sin rike vokalbruk, folk-instrumentering og veksling mellom uskyld og mørke. Det var heller ikke lett å komme seg unna favntaket til Bert Jansch, den legendariske gitaristen fra Pentangle, det var nesten som å overvære Nick Drake eller John Martyn, og ikke vanskelig å forstå hans påvirkningskraft til for eksempel Six Organs of Admittance, Jack Rose/Pelt eller Harris Newman.

Summarum: All Tomorrow’s Parties levde igjen opp til forventningene, og om man ikke blir slått i bakken så ofte så som før, kan det skyldes helt andre ting enn kvaliteten på det som serveres. Man blir unektelig mer kresen og tilbakeholden med årene, og ikke minst; tre dager med nærmest konstant livemusikk sliter både på ører og kropp. Men vi ses vel igjen i desember.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 18.05.06

Bruce Springsteen: Nebraska (Columbia, 1982)

“Guess there’s just a meanness in this world…” uttrykker drapsmannen innledningsvis på det lavmælte tittelkuttet. Historien om paret som drar på drapsturne gjennom Nebraska og Wyoming åpner Bruce Springsteens mest spartanske og avkledde plate. Med en enslig gitar og et munnspill unnfanget på en 4-spors opptaker på kjøkkenet endte disse 10 demoinnspillingene opp som det ferdige resultatet. Det var ikke bare et modig trekk fra en artist som på dette tidspunkt allerede hadde stadionstatus, men også en glimrende løsning som fremhever de beske tekstene og understreker den harde realiteten i livene til karakterene vi møter. Springsteen hadde siden debuten vokst fra sine håpefulle ungdomsbrøl (Born To Run, 1975), der han og Mary “were riding to chase the promised land”, opp til mer illusjonsløse The River (1980) hvor “all them things that seemed so important, well mister, they vanished right into the air…”

Med Nebraska tok han et naturlig skritt videre, både ut på landeveien og innover i seg selv.

Nebraska er en tilbakeskuende, personlig plate hvor han sterkere enn noensinne skildrer karakterer som ikke finner noen vei ut av det livet de er fanget inn i, noe som gjerne resulterer i desperate handlinger og konflikter med loven. Springsteen går nært inn i menneskene og livene han beretter om (han skriver i førsteperson), og der Born To Run til tider blomstret med et omfangsrikt persongalleri, fokuseres det her mer på skjebnen til enkeltindivider. Historiene, sammen med den ødslige stemningen, gjør platen lite lystbetont, og den ble da også en relativ kommersiell flopp da den kom ut. Den har likevel opprettholdt status som en Springsteen-klassiker – er i hvert fall min personlige favoritt – og kan høres både på mikronivå og som en bredere, sosialkritisk plate der Bruce Springsteen går i rollen som en slags moderne variant av Woody Guthrie.

Mens Guthrie tok utgangspunkt blant annet i 30-tallets Oklahoma, er Springsteen plantet i østkystens østkant, i en ny tids depresjon med rustne bilfabrikker, nedlagte boardwalks og en “industrial skyline” som sceneteppe, handlingen er lagt til steder som Linden, Mahwah, Perrineville og Atlantic City. Med unntak av tittelkuttet er det lite direkte referanser til midt-vesten (den er vel en versjon av historien om Charles Starkweather og Caril Ann Fugate, som ble kjent som et fryktløst drapspar i årene 1957-58.) Tittelen virker dermed like mye som å karakterisere en slags mental tilstand. Men også en geografisk, det er som om disse skrinne innspillingene er skapt for å kle en reise langs trøstesløse highway 80, mellom Lincoln og Cheyenne.

Nebraska inneholder noen av Springsteens aller beste låter, der tittelkuttet, ”Atlantic City”, ”Mansion On The Hill”, ”State Trooper” (er det bare meg, eller minner han om Alan Vega i Suicide-låten Johnny når han skriker til på slutten her?) og ”Highway Patrolman” stikker seg særlig ut. Dette er Springsteen på sitt beste som pensler ut minnerike historier i enkle, men billedrike former. ”Highway Patrolman” er særlig levende etter at den ble nydelig omformet til film av Sean Penn som Indian Runner. Bruce Springsteen har alltid hatt en rikdom i sine tekster som virker velegnet for lerretet, men denne brødretragedien er en av hans mest tidløse og dramatiske.

Selv om Nebraska er tatt opp under enkle forhold er det likevel en ganske variert plate, fra nærmest 50-talls-aktig rock’n’roll (”Johnny 99”, ”Open All Night”), til den dystre bluesstemningen som gjør ”State Trooper” til platens skumleste, og den enkle, rørende folk-hymnen ”My Father’s House”. Det var et lykketreff hvis myten om at han og The E Street Band ikke fant ut hvordan de skulle spille inn disse opptakene stemmer. Jeg tror Nebraska hadde stått igjen som en veikere plate med en fyldigere innpakning. Det heter seg også at den var så trøblete å mastre at Columbia en periode vurderte å gi den ut bare som en enkel kassett.

Med Nebraska favnet Springsteen med et enkle grep over mye av amerikansk musikkhistorie, fra Harry Smith til Bob Dylan, der både blues, folk og rock n’roll står sentralt. Det er i møtepunktet mellom de gamle tradisjonene og den moderne hverdagen Nebraska har en nerve som fortsatt dirrer. I ettertid har denne formen for lo-fi blitt formidlet av en milelang rekke med artister, men de færreste har klart å oppnå et like minneverdig resultat som det Bruce Springsteen gjorde i 1982.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.06.03

Magnolia Electric Co.: What Comes After The Blues (Secretly Canadian, 2005)

Ikke rock, ikke country – ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertene knuses, men der de ligger ødelagt igjen, ikke lidelsen i seg selv, men vissheten om at den aldri blir borte.

Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.

Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skuldrene, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.

What Comes After The Blues smelter nakenheten fra Ghost Tropic med blåbluesen på Didn’t It Rain og den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. Overført til “mentoren” Neil Young er dette gjenskinn av On The Beach, Zuma og American Stars’n Bars, med humøret av Tonight’s The Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som ham. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie And The Pinetops, Impossible Shapes skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.

Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med ”The Dark Don’t Hide It”. Studioet til Steve Albini virker å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn ”Leave The City” på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any

For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, gode sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det er sterk kost. ”The Night Shift Lullaby” er både skrevet og sunget av Jennie Benford, og hennes stemme skader ingen. Benford har sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende melodi, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom.

På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og forlanger oppmerksomhet.

Først kom ”North Star Blues”, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten ”North Star”, og om artisten Jason Molina:

Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you

Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.

Så falt ”Hard To Love A Man” på plass. Den har noe av den samme sårheten som ”North Star Blues” både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:

Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love

Endelig har ”I Can Not Have Seen The Light” begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina som står igjen foran mikrofonen:

I can’t remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don’t know what pain was yours
Or what pain was mine

Grøss & gru.

Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:

Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light

Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 07.04.05

Magnolia Electric Co.: Josephine (Secretly Canadian, 2009)

I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09

Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go (Secretly Canadian, 2006)

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06

Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02