Første gang publisert: 06.08.05 – i forbindelse med bandets konsert på Øyafestivalen 2005

I 1991 besørget J. Mascis for at undertegnede fikk nesten varige hørselsskader da Dinosaur Jr. spilte på Aker Brygge i Oslo. I en av konsertens ytterst få feedback-avbrekk rekker en publikummer å smette inn med utropet: “Hey J, we don’t hear your voooice!!” J ser opp fra de lange hårflokene, smiler(!) og mumler: “That’s good” før han trøkker ned et par av de mange fuzzboksene med en bestemt fot og fortsetter med sitt. Når han 15 år senere står på scenen i samme by (Øyafestivalen 2005) er det ikke lenger i kraft å være blant de ledende artister i sin samtid, men med visshet om at han har etterlatt seg et legat som vil vare lenge etter at siste gitarskrik har stilnet. En av de sterkeste i så måte heter You’re Living All Over Me og ble gitt ut i 1987.

1987 huskes som et særs godt plateår for oss som begynner å dra litt på årene. Bare sånn i farten kan nevnes Sonic Youths Sister, Hüsker Düs Warehouse: Songs and Stories, Pixies’ debut-EP, Butthole Surfers’ Locust Abortion Technician og The Replacements’ Pleased To Meet Me. Alle står de trygt på hedersplass, om enn med litt støv på, og sannelig dannet de presedens for det meste annet som har kommet opp der i ettertid. Sammen med disse 80-tallspionerene innen amerikansk indierock (og det ordet hadde faktisk en betydning på den tiden) finner vi selvsagt Dinosaur Jr med sin andre utgivelse. Det er ikke bare en kultklassiker fra sin tid, det er en plate som også står seg svært godt snart tjue år senere.

You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden. J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet. Hjulpet frem av datidens kultlabel #1 SST (Meat Puppets, Soundgarden, Sonic Youth, Hüsker Dü) havnet Dinosaur Jr. raskt i samme toppdivisjon.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot. Her er det dissonans, vreng, wah-wah og flanger i en mer post-punka attitude som gjelder, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound og enda tristere sanger. For Dinosaur Jr. bragte først og fremst gitaren til heder og verdighet – inkludert gitarsoloen – i indiekretser. Mer enn noen andre benyttet Mascis instrumentet som forlengende talerør av sitt akk så sorgtunge blikk på tilværelsen, og han viste at det fantes en middelvei mellom hardrocken, Hendrix, punken og “wall of sound”-støyen à la Hüsker Dü, noe som kommer sterkt frem på You’re Living All Over Me. Her spilles det HØYT. Høyt, desperat og hjerteskjærende med effektiv pedalbruk som hjelpemiddel, men også drivende, melodisk og strukturert. Som en syntese av, tja, la oss si Black Flag, Sonic Youth, The Cure og Neil Young er You’re Living All Over Me en av de store platene innen pre-grunge amerikansk gitarrock. Mascis’ gitarstil, bandets slacker-image og deres balanse mellom melodier og støyutbrudd, samspillet mellom dynamikk og energi, kan dessuten høres som en direkte foranledning til Nirvana og deres suksessformel på Nevermind noen år senere.

Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. J. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter samlet på en Dinosaur-skive, selv om ”Little Fury Things”, ”Sludgefeast”, ”Raisans” og ”In A Jar” alle er av klassisk materiale. Men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock, hardcore og fengende popmelodier. Dette blir klart allerede på anslaget, ”Little Fury Things”, som åpner med forrykende gitarer og desperate skrik (“What is it? Who is it? Where is it?”) før melodien slår inn og Mascis kommer inn med sin søvnige, vablete stemme: “A rabbit falls away from me, I guess I’ll crawl, A rabbit always smashes me, again I’ll crawl…” I løpet av tre minutter er platen signert, selv om den aldri faller inn i ett spor og blir forutsigbar, i sin kombinasjon av gråtkvalte melodier og gjennomtrengende slagkraft.

Selv om lyden på You’re Living All Over Me kanter over mot det søplete, og av og til druknes i gitarslam, kan ingenting skjule den suggererende flyten som preger denne platen. I tillegg til ovennevnte signaturlåter gis det også rom for bandets mer eksperimentelle sider, som Lou Barlows “Lose” og “Poledo”. Særlig sistnevnte kom lofi-bølgen i forkjøpet, en trend Barlow selv skulle bli den fremste eksponent for med sine mange prosjekter (Sebadoh, Sentridoh, Folk Implosion). Peter Framptons ”Show Me The Way” virker som den naturlige avslutter på en plate som fremdeles tangerer det meste av gitarrocken som slippes i dag.

You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.
Bjørn Hammershaug