The Record Collection: 1989 – 4

Beat Farmers | The Pursuit of Happiness | Curb, 1987 |

The Beat Farmers managed to combine hard hitting Southern fried rock with just the right amount of twang and jangle, including a ragged sense of humor, mighty fine songwriting and great musical skills. Now, that’s the recipe for a damn fine band in my book. Even though they never were spectacular, in terms of being visionary vanguards or anything, they were pioneers for roots based rock and paved way for numerous bands to come. Back then it was labelled as ‘cowpunk’, but in heart this is really classic all-American rock ‘n’ roll.

I bought The Pursuit of Happiness (1985) prior to this one, and it’s still my personal favorite – regardless of this here iconic cover art. But, standout tracks like “Hollywood Hills” and “Make It Last” ranks among their finest work ever, as does (as always) the deep sound of Country Dick Montana (“Big River”). The band dissolved after Country Dick passed away in 1995, while performing on stage.

Sidewinders | Witchdoctor | Mammoth/RCA 1989 |

Tucson, Arizona’s Sidewinders sure stepped up the game with their sophomore album Witchdoctor. Their mix of jangly guitars and hard rocking songs, acoustic beauty and electric rage, melted together just perfect on this album. On standout tracks like “Cigarette,” “Bad Crazy Sun” and the exquisite cover of Neil Diamond’s “Solitary Man” they’re not too far from the sound of city comrades like Naked Prey and Green On Red, but Sidewinders always had a more approachable side to their music. It all comes together on “What She Said”, just one of those great moments where melodic sensibility takes a turn and starts to explore the unknown. This close to 10 minute epic track is the highlight of an album that has plenty to give, even 30 years after it was first being released.

Rich Hopkins might never have received a massive commercial breakthrough, but he sure is an underrated songwriter and bandleader – and he’s a true desert character. Sidewinders later turned into Sand Rubies, and Hopkins has continued up until this day as Rich Hopkins and the Luminarios.

Various artists | Time Between: A Tribute to the Byrds | Imaginary, 1989 |

“It’s hard to believe that 25 years have elapsed since The Byrds took their first faltering steps into World Pacific Studios to open the chapter on a fascinating period of creative growth and bestow upon the music world an influence that is still felt to this day.” So says the album notes by Lyndon Noon. Well, it’s also hard to believe the fact that it’s 30 years since I purchased this here LP. However, the influence of The Byrds continues to live on, their songs will endure forever. More so than many of the bands honoring them on this tribute album. But the reason I bought Time Between was not first and foremost because of The Byrds, even though I already loved them in 1989, but the fact that so many of my favorite bands contributed here: Giant Sand (“Change Is Now” for sure), Thin White Rope and Dinosaur Jr. (“I Feel a Whole Lot Better” after this) all chip in, as does honorable names like Miracle Legion, The Chills, Richard Thompson, The Barracudas, The Moffs and many more. This is a wonderful homage, serving many of the purposes of a such a project: Paying respect to the mother band, creating unique versions of their original songs and expanding the understanding of their legacy. You want to dive into the original versions while listening to the covers at the same time. Well done.

Band of Susans | Love Agenda | Blast First, 1989 |

Band of Susans came from the New York City underground, and even though they basically remained there during their whole career, the band, made up of remarkably many Susan’s, sure left a mark in the history of art rock. They were students under composers like Rhys Chatham, and contemporaries with other NY bands like Sonic Youth, Live Skull and Swans.

Their second album Love Agenda, with Page Hamilton, later of Helmet fame in the line-up, has aged remarkably well. Here’s plenty of layers and layers of loud guitars and the start-stop dynamics we later came to love from Helmet, but restrained vocals and sweet melodies buried underneath the pillows of noise were not too far from British acts like The Jesus and Mary Chain or My Bloody Valentine. But, Band of Susans sure went their own way. As a matter of fact, it’s possible to map out several different schools of noise rock, with Sonic Youth as kids from the school of no wave, The Jesus & Mary Chain following the path of British post-punk and My Bloody Valentine doing what is now known as dreampop/shoegaze. Band of Susans is related to all of this, but also turned a slightly different direction with minimalistic mantras characterized with a wall of sound and a sea of noise. It all comes to life on Love Agenda.

The Denver Mexicans | The Denver Mexicans | Still Sane, 1988 |

A rather short lived band, The Denver Mexicans only released a couple albums during their time span. This is their eponymous debut, made up by legendary LA bassist Dave Provost (The Dream Syndicate, Droogs and many more), Aaron Price on guitar and vocals and drummer Steve Bidrowski (The Unknowns). This album is packed with raw and ragged tunes, ranging from garage rock and surf to cowpunk and desert rock not too far from other contemporary artists like Naked Prey and Green On Red (check out the centerpiece “Lonesome Road.”) Add some sweet acoustic numbers (“Ezras Parade”), cool instrumentals (“Dogs of Surf”, “Denver Mexican Theme”) and a more than decent version of The Dream Syndicate’s “John Coltrane Stereo Blues” in the mix, and you get a pretty wild ride of late 1980s underground rock Los Angeles style. Sadly, I never finished up ordering the t-shirt (slide 3), guess it’s too late now?

Various Artists | ‎Only 39,999,999 Behind “Thriller” – Down There Records 1981-1988 | Down There/Restless, 1989 |

The Dream Syndicate’s Steve Wynn started up Down There Records in the early 1980s. The label catalog is more qualitative than sizable impressive, with early and classic albums from The Dream Syndicate, Green On Red and Naked Prey as part of the roster. Down There also gave us awesome releases from The Romans, Russ Tolman and Divine Weeks, and quite simply ranks as one of the finest labels to document primarily a very vital Los Angeles music scene. This compilation is a pretty awesome place to start digging, it even includes several unreleased tracks, but I highly encourage chasing down the original albums right away. Highlights include Dream Syndicate’s untamed version of “Outlaw Blues” and Green On Red’s early tune “Tragedy.”

Neil Young | After the Gold Rush | Reprise 1970 |

I grew up on Neil Young. Old Ways played on repeat as the soundtrack to endless family summer trips when I was a kid, Ragged Glory and Weld being as heavy as any grunge album in the early ’90s – and later on in life, the thrill of discovering so many gems in this man’s astonishing catalog. It’s fair to say that Neil Young is one of my all time favorite artists, and After the Gold Rush is one of his finest albums. This is classic Neil at the dawn of a long career peak. You’ll find all his signature moves on this, his third solo album: The acoustic, husky folk tunes (“Cripple Creek Ferry”), the ragged, loud guitars (most notably on “Southern Man”), heartbreaking love songs (“I Believe In You”, “Only Love Can Break Your Heart”, “When You Dance I Can Really Love”), cowboy nostalgia (a slow version of Don Gibson’s “Oh Lonesome Me”), piano-led ballads (“Birds”, the eco-friendly title track)…. You know it’s a classic album straight from the get go: ‘Sailin’ hardships through broken harbors/Out on the waves in the night’ (“Tell Me Why”). Neil Young made some mighty fine albums before this one, and a whole lotta legendary ones after, but his long, sprawling career is compressed into these two sides of timeless music.

The Long Ryders | Native Sons | Frontier/Planet 1984 |

Native Sons is in many ways a seminal 1980s album, as a highly influential predecessor to the alt-country resurgence a couple years later, a cornerstone in the Paisley Underground movement, a blueprint for tons of rootsy/psychedelic indie bands to come – and of course a damn fine album on its own. Still is. The Long Ryders combined jangly guitars and sweet vocal harmonies (hey, even Gene Clark joins in) with a raw, ragged garage rock attitude, often cited as the missing link between Gram Parsons and punk rock.

This is The Long Ryders’ first full length, produced by Henry Lewy (Joni Mitchell, the Flying Burrito Brothers, Neil Young, Leonard Cohen) and a tour de force of timeless songwriting from start to finish. Love it just as much now as when I purchased it 30 years ago.

Sonic Youth | Bad Moon Rising | Homestead/Blast First 1985 |

Bad Moon Rising is a dark, gloomy nightmare, slowly dragging us through post-apocalyptic city streets and desolate, industrial wastelands, a disturbing postcard from 1980s America. Just a couple years later Sonic Youth gave us Sister and Daydream Nation and forever shaped the face of alternative rock with their merge of underground noise and mainstream glam.

Wrapped in drones, decay and dissonance, there is not much glam to spot on songs like “Ghost Bitch”, “Society Is a Hole”, and “I’m Insane.” The frantic guitar riffs that would become a key signature element for the band, mostly comes to light at the tail end of the album on “Death Valley ’69” featuring Lydia Lunch. Already at this point in their career we find this clever mix of high and low culture, as they give references to Creedence Clearwater Revival, the painter Edward Ruscha and Charles Manson just to mention a few. This is pretty bleak and abrasive stuff, and even though it’s not an easy or immediate album to digest it’s highly rewarding.

Over the years Bad Moon Rising has become one of my favorite Sonic Youth albums.

Rank and File | Sundown | Slash 1982 |

The Kinman brothers, Chip and Tony, were part of the bourgeoning Southern California punk scene as members of the Dils when they decided to relocate to Austin and shift towards a more roots orientated sound.

For the debut LP Sundown they brought in phenomenal guitarist Alejandro Escovedo (formerly of the Nuns and True Believers, and still going very strong) and drummer Slim Evans. This is nothing but a seminal precursor to the whole and Americana movement, later popularized by Uncle Tupelo, Whiskeytown et al. At the time this vital combination of punk rock and country music came to be known as cowpunk. Rank and File stands next to the likes of Jason & the Scorchers, The Beat Farmers and The Blasters in pioneering this kinda lovely music, especially here on their debut album that is by far their finest moment.

The Record Collection: 1988 (51-60)

The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time. Part 5.

Sonic Youth | Daydream Nation | Blast First 1988 |

Bought in late October 1988, when this was brand new I guess. I knew Sonic Youth a little bit from before, had been scared off by ‘Confusion is Sex’ and fell in love with ‘Sister’ earlier in the same year. But this is still my gateway album into a band I’ve never tired from. Sonic Youth will forever be one of my definitive favorite bands. ‘Daydream Nation’ was a mind blowing experience back then, and it’s just as good today, 30 years later, ranking as one of the true masterpieces of not only 1980s guitar rock, but as a beacon in American underground culture.

R.E.M. | Green | Warner 1988 |

Is ‘Green’, their major label debut, the last great album of R.E.M.? I don’t know, I’m well aware of the enormous success they were about to enjoy later on, but for me, this was actually the final album I bought and enjoyed from start to finish from a band that was tremendously important to me. “World Leader Pretend” will forever remain an eternal favorite, but the whole album is just gorgeous. A soundtrack to the indian summer of 1988.

Divine Horsemen | Devil’s River | New Rose 1986 |

A Lee & Nancy kinda dark cowpunk romance set in the LA gutter, based on equal love for punk rock and honky tonk; Divine Horsemen are one of the true pioneers – but arrived a bit too early to cash in on the thing. ‘Devil’s River’ is their finest moment, and it has aged well too. Chris D and Julie Christensen was a mighty fine unit back in those days. And hey, it’s engineered by Mr Brett over at Westbeach.

Black Flag | My War | SST 1984 |

How much damage did this album cause for a young innocent kid, unaware of the sludgy nightmare on the b-side? I was already a fan of early Black Flag, “Six Pack”, TV Party” and such stuff, but this was a whole other ballgame. Little did I know that ‘My War’ became the gateway album to my grunge phase, right around the corner. The Pettibon cover is brilliant, too.

Green On Red | Green On Red | Down There/Enigma 1982 |

The musical roots to this EP can be traced back to the 1960s and bands like the Seeds and Electric Prunes, infused with the nervous tension of the early 1980s. ‘Green On Red’ is a dense masterpiece from a band in its very infancy, a night road trip from the Arizona desert to the backstreets of Los Angeles, where our protagonists evolves from youthful naivists to dark-eyed realists. “I made a pact with the devil that night” snarls Dan Stuart, while Chris Cacavas clings on to a steady organ drone. This might be a prediction of greater albums to come, but Green On Red never captured this almost dreamlike state of past and present ever again. I love it.

Thin White Rope | Red Sun EP | Demon 1988 |

“Red Sun” is the one majestic centerpiece in a catalog full of them, and it’s still the perfect song for those sweltering 100 degrees summer evenings on the porch. The grinding cover version of “Some Velvet Morning” is also worth mentioning, those guitars stems from a whole other solar system. Such a great EP, such a great band.

The Long Ryders | 10-5-60 | Zippo 1987 |

Six wonderful tracks of paisley power, where ‘60s folk rock meets ‘80s garage revival. “Born To Believe In You” was my favorite back then, and it still is.

True West | Drifters | Zippo 1984 |

The combination of chiming guitars, rootsy sound and retro-friendly jangle pop sure is irresistible. True West did it better than most of their peers, and ‘Drifters’ is their masterpiece. Especially side 2, including some of their most memorable songs, “And Then the Rain”, “Morning Light” and others, is standout. ‘Drifters’ is a mighty fine album.

Lee Clayton | Naked Child | Capitol 1979/1983 |

Where the heck is Lee Clayton today??

Motörhead | Ace Of Spades | Bronze 1980 |

Everything is cool about this album. I believe I bought it – in the fall of 1988 – mostly because of the cover art – I mean, what’s not to dig about those three mighty grim lookin’ cowboys posing in the desert. But the songs are killer too, of course. Timeless on all levels.

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

Continue reading

1980-tallet: 200 Favorittalbum

Denne lista over de 200 beste albumene fra 1980-tallet er ikke satt sammen av et panel med eksperter som har kåret en objektiv og endelig avgjørelse (som om det skulle være mulig). Dette er en liste over mine favoritter. De fleste ble oppdaget på 80-tallet, spesielt etter 1986, og står dermed selvsagt ekstra sterkt i internminnet. Andre har blitt ervervet og verdsatt i ettertid, og bidrar (heldigvis) til at sjangerbredden er noe variert og at tilsiget er konstant økende.

Et kjapt blikk på de 200 avslører at amerikansk gitarrock stod – og står – høyere i kurs enn, la oss si britisk synthpop. Ei heller er sjangre som hardrock og hip hop overrepresentert for å si det forsiktig – og mange av tiårets storselgere innen pop og rock gikk under denne radaren da, og har blitt liggende senere. Men noe skal man også ha til gode. Dette er min liste pr nå, og den er på langt nær hugget i stein. Tvert i mot, jeg gleder meg til å flikke på den, og bytte ut med nye favoritter ettersom de kommer min vei. Dette er uansett alle vinnere.

Utvalget er begrenset til to album pr. artist, så her er det mange darlings som er killed. Albumene er satt opp i rekkefølge, men etter de 20-30 første må det sies at den eksakte plasseringen er noe lemfeldig organisert. Uansett, skal du først ha med deg 200 80-tallsskiver på en øde øy ville jeg startet omtrent her.

Pixies: Doolittle (1989)
Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)
Nirvana: Bleach (1989)
The Replacements: Let It Be (1984)
R.E.M: Murmur (1983)
Violent Femmes: s/t (1983)
Pixies: Surfer Rosa (1988)
Beastie Boys: Paul’s Boutique (1989)
Giant Sand: Valley of Rain (1985)

Gun Club: Miami (1982)
The Feelies: Crazy Rhythms (1980)
The Dream Syndicate: The Days of Wine and Roses (1982)
Hüsker Dü: Warehouse: Songs and Stories (1987)
Wipers: Youth of America (1981)
Minutemen: Double Nickels on the Dime (1984)
Butthole Surfers: Locust Abortion Technician (1987)
Thin White Rope: Moonhead (1987)
Green on Red: Gravity Talks (1983)
Public Enemy: It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back (1988)

R.E.M: Reckoning (1984)
Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (1988)
deLillos: Suser avgårde (1986)
Meat Puppets: II (1983)
Sonic Youth: Sister (1987)
Dinosaur Jr.: Bug (1988)
Nick Cave and the Bad Seeds: Tender Prey (1988)
The Smiths: The Queen is Dead (1986)
Nomeansno: Wrong (1989)
Hüsker Dü: New Day Rising (1985)

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables (1980)
Brian Eno & Daniel Lanois: Apollo – Atmospheres & Soundtracks (1983)
Talking Heads: Remain in Light (1980)
Black Flag: Damaged (1981)
Giant Sand: The Love Songs (1988)
Slayer: Reign in Blood (1986)
David Bowie: Scary Monsters (and Super Creeps) (1980)
Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987)
Joy Division: Closer (1980)
Julee Cruise: Floating Into the Night (1989)

Fugazi: s/t EP (1988)
The Replacements: Tim (1985)
The Stone Roses: s/t (1989)
Raga Rockers: Maskiner i Nirvana (1984)
The Rain Parade: Emergency Third Rail Power Trip (1984)
Tom Waits: Rain Dogs (1985)
Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988)
Green on Red: Gas Food Lodging (1985)
N.W.A: Straight Outta Compton (1988)
Killdozer: Intellectuals Are the Shoeshine Boys of the Ruling Elite (1984)

deLillos: Hjernen er alene (1989)
Leonard Cohen: I’m Your Man (1988)
Godflesh: Streetcleaner (1989)
Arthur Russell: World of Echo (1986)
Naked City: Torture Garden (1989)
Descendents: Milo Goes to College (1982)
Cosmic Psychos: Go the Hack (1989)
Tad: God’s Balls (1988)
Big Black: Songs About Fucking (1987)
Swans: Children of God (1987)

Butthole Surfers: A Brown Reason to Live (1983)
The Dream Syndicate: Live at Raji’s (1989)
Thin White Rope: In the Spanish Cave (1988)
The Cramps: Psychedelic Jungle (1981)
The Pogues: If I Should Fall From Grace With God (1988)
Barracudas: Drop Out With the Barracudas (1982)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: It’s Time For… (1986)
Bad Brains: s/t (1982)
The Fall: This Nation’s Saving Grace (1985)
Sunnyboys: s/t (1981)

Bad Religion: Suffer (1988)
The Soft Boys: Underwater Moonlight (1980)
Faith No More: The Real Thing (1989)
Bruce Springsteen: Nebraska (1982)
American Music Club: California (1988)
Metallica: Master of Puppets (1986)
Napalm Death: Scum (1987)
The Waterboys: This is the Sea (1985)
Nick Cave and the Bad Seeds: Kicking Against the Pricks (1986)
Hasil Adkins: He Said (1985)

Soundgarden: Ultramega OK (1988)
Lounge Lizards: s/t (1981)
Cowboy Junkies: The Trinity Sessions (1987)
Rapeman: Two Nuns and a Pack Mule (1989)
Orchestra Baobab: Pirates Choice – the 1982 Sessions (1989)
Massacre: Killing Time (1981)
Michael Jackson: Thriller (1982)
Guns N’ Roses: Appetite for Destruction (1987)
King Sunny Ade: Juju Music (1982)
Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1983)

The Birthday Party: Junkyard (1982)
The Jesus and Mary Chain: Psychocandy (1985)
XTC: English Settlement (1982)
Prince: Sign ‘O’ The Times (1987)
Tom Waits: Swordfishtrombones (1983)
The The: Infected (1986)
Talk Talk: Spirit of Eden (1988)
dePress: Block to Block (1981)
Brian Eno & David Byrne: My Life in the Bush of Ghosts (1981)
Motörhead: Ace of Spades (1980)


My Bloody Valentine: Isn’t Anything (1988)
The Pogues: Rum, Sodomy and the Lash (1985)
This Heat: Deceit (1981)
Paul Simon: Graceland (1986)
Richard & Linda Thompson: Shoot Out the Lights (1982)
Dire Straits: Making Movies (1980)
The Go-Betweens: 16 Lovers Lane (1988)
Young Marble Giants: Colossal Youth (1980)
Echo & The Bunnymen: Ocean Rain (1984)
Prefab Sprout: Steve McQueen (1985)

The Cure: Pornography (1982)
The Wipers: Over the Edge (1983)
Neil Young: Freedom (1989)
Dumptruck: for the Country (1987)
The Jesus Lizard: Pure (1989)
The Gun Club: Fire of Love (1981)
Donald Fagen: The Nightfly (1982)
Elvis Costello/The Costello Show: King of America (1986)
Lou Reed: New York (1989)
Dexy’s Midnight Runners: Searching For the Young Soul Rebels (1980)

Scratch Acid: Berserker EP (1987)
Pylon: Chomp (1983)
David Sylvian: Secrets of the Beehive (1987)
Anthrax: Among the Living (1987)
Scientists: Weird Love (1986)
AC/DC: Back in Black (1980)
Talking Heads: Stop Making Sense (1984)
Orange Juice: You Can’t Hide Your Love Forever (1982)
Flipper: Album – Generic Flipper (1982)
Danny & Dusty: The Lost Weekend (1985)

Mission of Burma: vs (1982)
Iron Maiden: Number of the Beast (1982)
Slint: Tweez (1989)
Roky Erickson: The Evil One (1980)
Alice Donut: Donut Comes Alive (1988)
Died Pretty: Free Dirt (1986)
The Legendary Stardust Cowboy: Rock-It to Stardom (1984)
U2: War (1983)
Killing Joke: s/t (1980)
Circle Jerks: Group Sex (1980)

Saccharine Trust: Paganicons (1981)
Squeeze: Argybargy (1980)
Radka Toneff: Fairytales (1982)
Kate Bush: Hounds of Love (1985)
Fang: Landshark (1982)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Moving Targets: Burning in Water (1986)
The Long Ryders: Native Sons (1984)
Swell Maps: Jane From Occupied Europe (1980)
Tears For Fears: Songs From the Big Chair (1985)

The Triffids: Born Sandy Devotional (1986)
Motor Boys Motor: s/t (1982)
Living Colour: Vivid (1988)
P.I.L: Metal Box (1980)
X: Los Angeles (1980)
The db’s: Stands For Decibels (1987)
Hoodoo Gurus: Stoneage Romeos (1984)
Agent Orange: Living in Darkness (1981)
The Psychedelic Furs: s/t (1980)
Eyeless in Gaza: Red Rust September (1983)

ESG: Come Away With ESG (1983)
RUN DMC: Raising Hell (1986)
Galaxie 500: On Fire (1989)
True West: Drifters (1984)
Minutemen: What Makes a Man Start Fires? (1982)
Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (1986)
Black Flag: My War (1984)
Minor Threat: Out of Step (1983)
Divine Horsemen: Devil’s River (1986)
Naked Prey: 40 Miles From Nowhere (1987)

The Feelies: Only Life (1988)
Stan Ridgeway: The Big Heat (1985)
Green River: Rehab Doll (1988)
Coil: Horse Rotorvator (1986)
D.O.A: War on 45 (1982)
Dead Kennedys: Frankenchrist (1985)
David Lynch: Eraserhead (1982)
The Cramps: Songs the Lord Taught Us (1980)
Wall of Voodoo: Call of the West (1982)
The Beasts of Bourbon: Sour Mash (1988)

The Waterboys: A Pagan Place (1984)
Beastie Boys: Licensed to Ill (1986)
Dead Moon: In the Graveyard (1988)
The Pretenders: s/t (1980)
Los Lobos: How Will the Wolf Survive (1984)
Suicidal Tendencies: s/t (1983)
Camper Van Beethoven: Telephone Free Landslide Victory (1985)
Violent Femmes: Hallowed Ground (1984)
Lloyd Cole & the Commotions: Rattlesnakes (1984)
The Rainmakers: s/t (1986)

Rockpile: Seconds of Pleasure (1980)
The Crucifucks: s/t (1984)
Glenn Branca: The Ascension (1981)
M.D.C: Millions of Dead Cops (1982)
Dumptruck: for the Country (1987)
The New Christs: Distemper (1989)
Bitch Magnet: Umber (1989)
Oxbow: Fuck Fest (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Alphaville: Forever Young (1984)

Bjørn Hammershaug

Adjø Solidaritet: 1980-tallet – 100 Favorittlåter

For noen er musikken på 80-tallet ensbetydende med spjåkete metal eller dyster synthpop. For meg var 80-tallet først og fremst synonymt med en musikalsk oppvåkning, der første halvdel stort sett handlet om barndommens tilfeldigheter, men som i siste halvdel fant en form som har vært et fundament siden: Amerikansk undergrunnsrock, både i ulike punka varianter og i mer roots-orientert form.

Denne lista preges ikke uventet av nettopp låter fra denne opplysningstiden: Fra undergrunns-pionerer som The Feelies og Sonic Youth og punk fra Descendents og The Dead Kennedys, via janglerock (R.E.M) og ørkenrock (Giant Sand). Men i denne – for mange sikkert ensartede – miksen er det også funnet rom for mer enkeltlåtfavoritter fra artister som Jona Lewie og David + David. Kun én låt pr. artist, likevel er det altfor mange som ikke har fått plass, for mange til å nevnes, men dette summerer i det store og hele opp mitt 80-tall på låtsiden.

Sonic Youth: Teen Age Riot (1989)
Dinosaur Jr.: Freak Scene (1988)
Fugazi: Waiting Room (1988)
Pixies: Debaser (1989)
Violent Femmes: Blister in the Sun (1983)
Nirvana: School (1989)
The Feelies: The Boy With The Perpetual Nervousness (1980)
Mudhoney: Touch Me I’m Sick (1988)
Wipers: Youth of America (1981)
R.E.M: So. Central Rain (1984)


Tad: Loser (1989)
The Dead Kennedys: Holiday in Cambodia (1980)
Giant Sand: Thin Line Man (1986)
The Replacements: I Will Dare (1984)
The Dream Syndicate: Halloween (1982)
Butthole Surfers: Hey (1983)
The Gun Club: Carry Home (1982)
Julee Cruise: Falling (1989)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Mercy Seat (1988)
Brian Eno: Weightless (1983)


Thin White Rope: Red Sun (1988)
Hüsker Dü: She Floated Away (1987)
deLillos: Sveve over byen (1989)
The Church: Under the Milky Way (1988)
World Party: Ship of Fools (1986)
Echo & the Bunnymen: The Killing Moon (1984)
Jokke & Valentinerne: Tida er inne (1987)
Slayer: Angel of Death (1986)
John Cooper Clark: Beasley Street (1980)
Minutemen: This Ain’t No Picnic (1984)


Raga Rockers: Når knoklene blir til gele (1983)
The Cramps: Sunglasses After Dark (1980)
Meat Puppets: Plateau (1984)
The Smiths: Bigmouth Strikes Again (1986)
Black Flag: Rise Above (1981)
Alice Donut: Lisa’s Father (Waka Baby) (1988)
The Dicks: The Dicks Hate the Police (1980)
Nomeansno: It’s Catching Up (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Green on Red: Sea of Cortez (1985)


Cosmic Psychos: Quarter to Three (1988)
Kjøtt: Jeg vil bli som Jesus (1980)
NWA: Straight Outta Compton (1988)
Jane’s Addiction: Mountain Song (1988)
The Cure: Just Like Heaven (1985)
Suicidal Tendencies: Institutionalized (1983)
Lillebjørn Nilsen: Aleksander Kiellands Plass (1985)
Laibach: Across the Universe (1988)
Public Enemy: Bring the Noise (1988)
Lounge Lizards: Incident on South Street (1981)


Pylon: Crazy (1983)
American Music Club: Highway 5 (1988)
The Pogues: Thousands Are Sailing (1988)
David + David: Welcome to the Boomtown (1986)
Rod Stewart: Young Turks (1981)
dePress: Bo Jo Cie Kochom (1981)
Tears For Fears: Head Over Heels (1985)
Imperiet: Märk hur vår skugga (1987)
Swans: New Mind (1987)
Killdozer: Man of Meat (1984)


Young Marble Giants: Searching for Mr. Right (1980)
Big Black: L Dopa (1987)
Bad Religion: I Want to Conquer the World (1989)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: Just About Seventeen (1986)
Agent Orange: Bloodstains (1981)
Naked Prey: What Price for Freedom (1986)
The Jesus Lizard: Blockbuster (1989)
Died Pretty: Blue Sky Day (1986)
Flipper: Sex Bomb (1982)
Bad Brains: Pay to Cum (1980)


Tom Waits: Cold Cold Ground (1987)
Dire Straits: Tunnel of Love (1980)
Helmet: Born Annoying (1989)
Scratch Acid: Mary Had a Little Drug Problem (1986)
Bob Seger and the Silver Bullet Band: Against the Wind (1980)
L7: Bite the Wax Tadpole (1988)
Prince: Sign O the Times (1987)
Green River: Swallow My Pride (1988)
Bitch Magnet: Americruiser (1989)
The La’s: There She Goes (1988)


The Waterboys: Church Not Made With Hands (1984)
Wall of Voodoo Mexican Radio (1982)
Faith No More: Epic (1989)
Zero Boys: Livin in the 80’s (1980)
The Bangles: Manic Monday (1986)
Descendents: Suburban Home (1982)
Motor Boys Motor: Drive Friendly (1982)
Massacre: Killing Time (1981)
Stan Ridgeway: Camouflage (1986)
XTC: Dear God (1986)


Soundgarden: Ugly Truth (1989)
Arthur Russell: Treehouse (1986)
The Stone Roses: Fools Gold (1989)
Madonna: Like a Prayer (1989)
The Rain Parade: Look At Merri (1983)
Yo La Tengo: The Evil That Men Do (1989)
Jason & The Scorchers: Broken Whiskey Glass (1985)
The Boomtown Rats: Banana Republic (1981)
Bruce Springsteen: Atlantic City (1982)
Metallica: Master of Puppets (1983)

Bjørn Hammershaug

…the longlist….
Cowboy Junkies: Misguided Angel (1988)
Eldkvarn: Kungarna Från Broadway (1988)
Talking Heads: Once in a Lifetime (1980)
Buffalo Tom: Sunflower Suit (1989)
Go-Betweens: Was There Anything I Could Do (1988)
Mission Of Burma: That’s When I Reach For My Revolver (1981)
Neneh Cherry: Buffalo Stance (1988)
Opal: Happy Nightmare Baby (1987)
The New Christs: No Way on Earth (1989)
Billy Joel: A Matter of Trust (1986)
Lee Clayton: 10 000 Years/Sexual Moon (1983)
The Triffids: Wide Open Road (1986)
INXS: Never Tear Us Apart (1987)
Dinosaur L: GoBang! (1982)
Tom Petty & The Heartbreakers: The Waiting (1980)
Naked City: The Sicilian Clan (1989)
Chris Isaak: Blue Hotel (1987)
E.S.G: Dance (1983)
Sunnyboys: Happy Man (1981)
John Mellencamp: Rain On The Scarecrow (1985)
Glenn Branca: Lesson No. 2 (1981)
Beastie Boys: High Plains Drifter (1989)
Electric Light Orchestra: From the End of the World (1981)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Joy Division: Islolation (1980)
The db’s: Bad Reputation (1981)

Festival: Accelerator 2005

Coco Rosie

The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005

Øyafestivalen 2005

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.

All Tomorrow’s Parties 2004

I år ble All Tomorrow’s Parties arrangert for femte gang. I løpet av disse årene har festivalen etablert seg som en av de fremste i Europa, og til og med fått en søster i USA. To utsolgte helger vitner også om at interessen er stor for artister hjemhørende i den mer alternative delen av rocken og beslektede avarter, selv om ATP ikke akkurat er Glastonbury i størrelse (med kun to scener, Upstairs og mer intime Downstairs, og et begrenset antall billetter på cirka 3000).

Stedet heter fremdeles Camber Sands og ligger cirka fem kilometer utenfor den pittoreske småbyen Rye i East Sussex. Ganske sprøtt å rotere mellom svømmebasseng, minigolf, spillearkader og glorete familieforlystelser for å høre mindre familievennlig musikk – det skaper i hvert fall en kontrast. Anlegget er ellers velegnet, med overnatting i egne ’chalets’ inkludert i billettprisen. Det store området med små leiligheter, som kan minne om en russisk forstad, sikrer tilgang til både eget bad og kjøkken. Det må også nevnes at stemningen på festivalen er meget behagelig; fritt for skrikende sponsorer, brautende vakter og med et stort sett genuint musikkinteressert publikum råder en sedat idyll over området. Med andre ord ligger forholdene godt til rette for å oppleve noen av dagens mest oppegående artister i løpet av tre hektiske dager og netter. Selv om de to helgene kvalitetsmessig var jevngode, valgte jeg altså å følge den andre helgen. Kuratorer var Stephen Malkmus (fredag), Sonic Youth (lørdag) og festivalen selv på søndag. De to artistenes musikalske bakgrunn preget til en viss grad programmet, helheten var god, spennvidden stor og kvaliteten høy.

Stephen Malkmus & The Jicks (Matador, presse)

Fredag: Gold Sounds
Stephen Malkmus hadde satt opp et program med en del av sine ’elever’, naturlig innledet av Cass McCombs og avrundet av sjefen selv. Stikkord er gitarbasert indierock. Unge CASS MCCOMBS er aktuell med solodebuten A (4AD) og har bakgrunn fra både Palace Brothers og Baltimores støyband Oxes. Som soloartist står han fram som en troverdig sanger/låtskriver, men uten å kjenne låtene særlig godt fra før ble han ikke særlig mer enn et trivelig ettermiddags-bekjentskap.

Dagen var for meg var totalt sett den minst givende, med amerikanske THE SHINS som høydepunkt. Selv om de kommer fra New Mexico har SubPop-bandet mer til felles med britiske frender som Dodgy, Hefner og The Kinks, det vil si at her er det friske og fengende poplåter som gjelder. Av og til kan 2:30 med uforfalsket pop være akkurat det man trenger, særlig når et band har så mange opplagte ess i ermene som The Shins. De spilte et konsist sett basert på sine to utgivelser som aldri rakk å skli ut i det opplagte.
MODEST MOUSE er også rede med en ny utgivelse, Good News For People Who Love Bad News, og de vektla sitt sett rundt denne. Litt kjipt at vokalist Isaac Brock var særdeles tverr denne kvelden, og ved flere anledninger skjelte ut en eller annen foran i salen som drev med noe spikk. Mest jubel vakte gamle kjenninger, særlig fra favoritten The Lonesome Crowded West (1997), ikke minst utrolige ”Cowboy Dan”.
Også NINA NASTASIA sin enkle, intime konsert og THE FIERY FURNACES lo-fi Royal Trux-a like bluesrock var vel verd å få med seg, selv om jeg forlot begge med relativt blanke ark og uten altfor sterke minner for ettertiden.
Det samme kan sies om STEPHEN MALKMUS AND THE JICKS. Mannen hadde utvilsomt sin kreative formtopp en gang på 90-tallet, og i likhet med for eksempel Frank Black vil alt han driver med i etterkant måles opp mot tidligere tilsynelatende uoppnåelige prestasjoner. Litt urettferdig muligens, for The Jicks er slett ikke noe dårlig band. Jeg har ikke noe varmt forhold til dem, og fikk heller ikke noe særlig større ønske om å fordype meg i bandet etter at konserten var ferdig. Dessuten visste jeg at det ventet to dager med muligheten for mer eksepsjonelle opplevelser, og prioriterte dyp søvn foran videre tanker rundt Malkmus og DJs fra Stereolab og Belle & Sebastian.

Lightning Bolt

Lørdag: Sonic Sounds
Dette var dagen Sonic Youth styrte showet, og det sier seg selv at det var av høyeste interesse. Mens fredagens stikkord generelt sett var indie og rock, tilhørte lørdagen de dype droner, utagerende leven og improvisasjon. Her var det bare å svelge en neve med hodepinetabletter og knytte ryggstøtten stramt til. En lang lunch og dype Chesterfield-stoler i Rye ble prioritert foran Nels Cline, Saccharine Trust og Fuck – selvsagt et utilgivelig valg, men de stolene var til gjengjeld pokker så gode.

Uansett, BLACK DICE ventet på meg. Lovende omtalt som ’too stoned to gamble but too high to whip tricycles thru waterfront weeds’ ble jeg ikke direkte bergtatt av deres kombinasjon mellom gitardrodlinger og formel-1 støy. Det var også litt tidlig på aftenen for å konsentrere seg særlig om DREAM/AKTION UNITs frie improv-sett med Thurston Moore, Jim O’Rourke (eller, det så jeg ikke med mitt flaggermusblikk, men det ble i hvert fall hevdet. Arrangørene fant det ikke for godt å opplyse om slikt) og Paul Flaherty på saksofon. Early morning avant garde for de spesielt våkne, litt for mye bruddstykker for meg.
Dagens første killa – og en av festivalens beste konserter stod OOIOO for. Det japanske jentebandet (med Yoshimi P-We fra Boredoms) leverte et forrykende sett med japanske jungelrytmer og tribal kraut-postrock som burde vært selvskreven på alle hjemlige festivaler som regner seg for oppegående. Litt mye forlangt kanskje, men OOIOO lykkes til fulle med det de nesten fikk til på ferske Kila Kila Kila (Thrill Jockey). Et band man ble i særdeles godlune av.
Det var mer enn man kunne si om ANGELBLOOD. Metallbandet med to gotiske messedamer i forgrunnen skremte meg ‘downstairs’ igjen, til tryggere omgivelser med CHARALAMBIDES. Det var englemessing her også (egentlig påfallende mange av artistene denne helgen som drev med det) men i langt roligere former. Texas-duoen Tom og Christina Parker lot det ikke overraskende gå særdeles andektig for seg med steel gitar, e-bow og hallusinerende stemningsbilder.
En lett oppvarming til WOLF EYES, for meg et nytt bekjentskap – og et meget positivt sådan. Kvartetten fra Michigan stilte med to gonger, fløyter og blås og tonnevis av ubehagelig ekstremstøy, blant annet en svært så utagerende ’vokalist’ (tror han bare skrek, jeg kunne i hvert fall ikke skjelne noen meningsbærende ord). Wolf Eyes har omtrent 100 utgivelser bak seg, med kassetter, CD-R, stort og smått, men vil nok aldri bli noen nasjonale kjæledegger. For de av oss som trives litt i stormen er de derimot verd å knaske videre på.
Tilbake til hovedstrømmen opp trappa, og en eksklusiv happening med VINCENT GALLO, for anledningen med John Frusciante på gitar (som heller ingen opplyste noe om på forhånd…) og en eller annen trommis. Med krystallklar lyd var det deilig å lene seg tilbake og bare ta innover seg det vakre settet som de to skadeskutte legendene mante fram. Melankolske gitarlinjer svingte fram og tilbake, vokste seg store og vibrerte mot det eksploderende, mens trommisen og Gallo smeltet sammen som en mektig helhet. Settet kunne nok bli litt for ’progaktig’, men jeg synes det var meget delikat. Og mens vi snakker om delikatesse og makt:
Evigunge SONIC YOUTH var neste ut. Hva skal man si? De har forlengst passert ordinære parametere for et såkalt alternativt rockband og er i år aktuelle med sitt – hva er det – 20. album? Thurston Moore ser akkurat like fjern ut som i 1983, Kim Gordon blir bare flottere ettersom årene går, Steve Shelley har vel passert 40 han også, men ser fortsatt ut som en college-gutt. Det er som om de suger til seg næring fra stadig nye ungdommer som flokker seg rundt bandet, og det er også noe av grunnen til at de ikke bare bærer floskler som ’gudfedre’, men fremdeles er å regne spennende som artister av i dag. Sonic Youths vei fra å være et støyband til det nærmeste vi kommer alternativ mainstream uten å avvike fra sitt opprinnelige er en utrolig prestasjon. De fikk da også litt lengre spilletid enn de andre, uten at noen protesterte hørbart på det, og spilte en del fra den kommende platen. Et problem med å presentere helt nytt materiale er jo at vi i salen blir opptatt av å avvente det som til enhver tid kommer, vi kan ikke være i forkant, og det gjør ikke nødvendigvis konserten bedre. Nå er det jo å foretrekke å høre levende band mer enn døde idoler (mer om det senere), men de nye låtene ble stående som noe anonyme mellom eldre utvalg, fra særlig Dirty og Goo. Hvordan de nye vil stå seg er en modningsprosess, vi vil nok finne ut det om 5 – 10 eller 15 år. Med Jim O’Rourke som fast medlem noen år nå er Youth så tighte og solide at de er et av de sikreste kortene uansett hvordan de legger opp konsertene sine. Men når de avsluttet med en lang og noe retningsløs instrumental (som jeg ikke dro kjensel på der og da) var det likevel med en viss følelse av at de ikke har den samme gløden som ved tidligere anledninger. Selv om alt rundt bandet er prima kan de også virke noe utilnærmelige og kalkulerte i all sin vridde gitarprakt. Akkurat det sjekket en publikummer ut nærmere ved å renne Moore ned på gulvet sammen med mikrofonstativet, men begge kom seg heldigvis helskinnet opp igjen.
Dette skulle egentlig være siste konsert for kvelden, men grunnet noe forsinkelser i et program som ellers fulgte tidsskjemaet omtrent på minuttet, ble LIGHTNING BOLT flyttet opp til den store scenen og lagt etter Sonic. Jeg fryktet at avstanden mellom publikum og band vil forhindre Bolt fra å spre sine ondskap like effektivt som de er berømte for. Dette gikk jeg å tenkte på mens jeg var på vei ut for å snappe litt luft, da noe oppstandelse i et mørkt hjørne fanget min oppmerksomhet – og joda, nede på gulvet, i et mørkt hjørne hadde duoen rigget seg opp.
Umiddelbart etter at Sonic plugget ut, plugget terrorduoen inn, og oppfylte alle mine håp om at de skulle skape mayhem – som de så korrekt ble presentert: ’Deathrock in extasis’. De spiller jo gjerne i publikum, der skillet mellom utøvere og tilhørere omtrent opphører. Bevæpnet med en særdeles slagferdig trommis/vokalist (han har tapet mikrofonen fast inne i munnen) og en helt stillestående bassist som frembringer den mest kraftfulle lyd som kan tenkes er Lightning Bolt en mellomting mellom Nirvana anno Bleach, frijazz, bombeangrep, speed metal og stonerrock å regne som et sosiologisk eksperiment, muligens satt i verk av CIA over hvordan kaotiske masser kan styres. Som vanlig ble det dokumentert med både filmkamera og fotoapparat av to bebrillede alvorlige menn som fokuserer på publikums bevegelser. De første 15 minuttene hersket et vilt kaos jeg sjelden har sett maken til, det er noe med duoen som får folk til å miste fullstendig forstanden og mens jeg krabbet rundt på gulvet og så etter småpenger slo det meg at de faktisk er i stand til å rigge opp og spille når som helst og hvor som helst i løpet av meget kort tid. Creepy. Anyways, etter et kvarters tid altså, da jeg var sikker på at ting skulle gå veldig galt skjedde festivalens mest usannsynlige hendelse. Brian Chippendale reiser og skriker med sin skjærende ødelagte mikrofon at alle skal sette seg ned – og vi gjør det. Alle som en. Om det ikke var artig nok å se folk gå bananas oppreist så var det hysterisk å se folket utagere til Bolts torpederende støyangrep sittende! Om de kan bli noe strengt på plate er de et utrolig liveband, som mest av alt krever at man blir en del av det selv. Og det er det jo ikke alle som har verken lemmer eller tøyler til. Lightning Bolt minner om noe av betydningen i rockens grunnleggende fundament, og var perfekt som avslutter på en ellers strålende konsertaften.

Jackie O-Motherfucker

Søndag: Drone Sounds
Ahh.. søndag, de lange droners dag. Hva passer vel bedre enn å børste av seg skomerkene på nakken og sveve inn i det britiske kollektivet VIBRACATHEDRAL ORCHESTRAs eventyrverden. De har i en årrekke frambragt rytmiske og suggestive toner et sted mellom LaMonte Young/Velvet Underground, folk, kraut og spacerock, og hadde ingen problemer med å få et morgentrøtt publikum (igjen og som alltid; fullpakket, relativt stille, lyttende) til å falle i kollektiv trance – ja, kvinnen foran meg fikk åpenlys orgasme da konserten nådde sitt klimaks. Et sjeldent skue, men ikke overraskende når det er VCO vi snakker om. En flott start på dagen!
Da gikk det roligere for seg med Constellation-pakken POLMO POLPO/HANGED UP og kammerorkesteret THRENODY ENSEMBLE (med Erik Hoversten fra altfor glemte A Minor Forest). Begge underbygget den grå søndagen utenfor med tungladen tristesse og glimt av sol mellom skylagene.
Mellom disse gløttet jeg også opp i storstua og kikket på EXPLOSIONS IN THE SKY. De spiller etter forventede prinsipper, og selv om det er ganske tøft når de river seg løs så klarer jeg ikke helt å la meg imponere av de samme kunststykkene gang etter gang. Det er noe forutsigbart over bandet, utvilsomt meget bra, men ikke akkurat overraskende. Men, de spiller en form for alternativ arenarock, og passet godt på den store scenen.
Et band som definitivt søker å utfordre de musikalske prinsipper et JACKIE-O MOTHERFUCKER, sammen med Lightning Bolt og Vibracatherdal Orchestra de jeg hadde størst forventninger til i forkant. Nå fikk de riktignok en dårlig start, i og med at de brukte en halvtime av spilletiden sin på å rigge seg til. Jeg vet ikke hvem som kan lastes for det, men med syv stykker på den lille scenen, cirka 200 instrumenter og noen kilometer kabler som skulle plugges riktig stilles det vel litt høyere krav til effektivitet enn det bandet selv så ut til å være kapable til. Og kanskje det var stresset og tiden som gjorde at deres konsert ikke ble helt den store happeningen jeg hadde håpet på. JOMF prøver å fremskape en slags kollektiv frihetsgreie (kall det gjerne free folk), ved hjelp av platespillere, samples og en hel rekke lydkilder (fløyter, blåsere, sag, vokalmessing, bjeller, gitarer, rasleting, cymbal med bue, ja, alt som gir en form for lyd). Det første partiet som ble dominert av en monoton tromming var meget vellykket, men etterhvert virket det som om de var mest interessert i å vise hvor mange instrumenter de kunne traktere på kortest mulig tid, og jeg synes de rotet seg litt bort. Jeg snakket litt med den ene gitaristen etterpå (for anledningen påskekledd med gult hår, gul lue og gul hettegenser), som uttalte at han heller ikke var helt fornøyd med det de leverte. ’We can take you higher than this’ lovte han. Og det er jo… betryggende!
BARDO POND og THE NOTWIST derimot, leverte to meget bra konserter denne ettermiddagen. Isobel Sollenbergers drømmende stemme fikk en bekjent til å få skjelvinger etter at konserten var over, og det er en type reaksjon jeg ikke blir overrasket av. Bardo Ponds kombinasjon av svevende dronerock og overmannende støy er både vakker og effektfull. Også tyske Notwist gjorde seg godt på scenen. De trives tydeligvis med litt ullen lyd, men settet de spilte på ATP var langt hvassere enn deres siste plate, fortsatt gylne Neon Golden.
Etter dette var det opp for å høre to større navn, LOVE og TINDERSTICKS. Man går liksom ikke glipp av muligheten for å oppleve Arthur Lee, og rapportene har fortalt at de leverer glitrende konserter. Lee har dessuten skrevet noen låter av ubestridelig rang, og her leverte han alle som en. Det er ikke å forakte å få for eksempel ”Red Telephone”, ”A House Is Not A Motel” og ”Old Man” servert på rekke og rad, men jeg synes likevel at Love var det bandet som passet dårligst inn i denne festivalen. De peker utelukkende bakover, og Arthur Lee har ikke samme glans som han en gang hadde. Når det er sagt, skal man høre et band fra 60-tallet i dag er ikke Love det verste alternativet. Et sprek gjeng musikere sørget dessuten for å gi den aldrende stjerne kompakt behandling. Tindersticks er heller ikke et band i tiden akkurat, men det glemte jeg raskt da stjernene ble tent bak Stuart Staples og han hulket frem låter som ”No More Affairs” og ”Travelling Light”. Kombinasjonen av Cohen og Cave funker fortsatt den!
Avslutningsvis må jeg nevne de to avsluttende konsertene med DIZZEE RASCAL og HAR MAR SUPERSTAR. Rascal leverte et intenst, humørfylt sett som trollbandt et både kresent, bortskjemt og slitent publikum. Unggutten stod for en av fjorårets feteste skiver med Boy In Da Corner, men viste seg fra en langt mer publikumsvennlig side enn det platen tilsier. Har Mar er en sann superstjerne; skallet, svett, fet og bare utrolig cool. Partyløve og pornostjerne, Prince krysset med Ron Jeremy, og en sårt trengende oppmuntring etter en rekke nedstemte konserter.

Dette er selvsagt en helt overfladisk gjennomgang, slik det gjerne blir av festivaler der artistene tenderer til å overgå hverandre, og til slutt flyte over i hverandre. Jeg misset legender som MISSION of BURMA og ESG, hete poteter som LE TIGRE, ERASE ERRATA og ENON, godtfolk som ARAB STRAP, SOPHIA og CAT POWER (hun hadde gjemt seg i et hjørne på den store scenen og når jeg stakk inn hodet for å høre litt stoppet hun like etter konserten og begynte å røre med alt mulig annet enn å spille, blant annet forlangte hun at lyset i salen skulle skrus på, mens lyset på scenen skulle skrus av… og da tuslet jeg like gjerne tilbake til mørket) og potensielle favoritter som DEERHOOF og MIGHTY FLASHLIGHT – tilsammen en festival god nok i seg selv, UTEN å føle at jeg gikk glipp av noe.

Kan det være FOR mye må-se på en og samme helg? Vel, det kan nok diskuteres. En annen ting som også kan diskuteres er hvorvidt band som Love, Tindersticks, Sonic Youth og The Jicks egentlig hører hjemme her. Med et lite unntak av Youth, som fortsatt er et band av i dag, er dette alle artister som hadde sin prime time i andre tiår. Et annet ønskelig aspekt kunne vært å fått inn noe mer jazz-relaterte artister, både for å øke spennvidden ytterligere, men også for i enda større grad å spisse festivalens progressive linje. Slik sett er også band som Arab Strap og Sophia strengt tatt litt for trygge kort. Men, dette er jo som smårusk å regne, så lenge man til enhver tid har noe interessant å se frem til har det lite å si. ATP er utvilsomt et glimt inn i fremtiden, noe norske festivalarrangører ikke alltid er like opptatt av.

Bjørn Hammershaug
Først publisert april 2004

Sonic Youth: New York Is Now

In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies

NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.

Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.

Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.

Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.

The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.

New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.

Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.

Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.

Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.

Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.

Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.

Bjørn Hammershaug

South Bronx Serenades: 80’s New York City

Foto: Steven Siegel

Foto: Steven Siegel

Soundtrack til bildene: Åpne spillelista Dirty Old Town: South Bronx Serenades i WiMP

Steven Siegel har vært ute med sitt fotoapparat i New Yorks gater siden tidlig på 1980-tallet. Få har som ham dokumentert byens transformasjon fra urbant wasteland til gentrifiseringen som skjøt fart fra tidlig på 90-tallet. På sin egen Flickr-side utdyper han litt om denne endringen:

Some older people are nostalgic for ’the good old days’. For example, they remember the Times Square of the 80’s… And what they remember is not so much the danger but the grittiness and (for lack of a better word) the authenticity. Yes, there was sleaze, but there were also video arcades, cheap movies, restaurants, and weird places. These same people resent the ’Disney-ification’ of Times Square and the gentrification of virtually all of Manhattan and many areas of the boroughs, and the loss of cheap housing and local stores everywhere.
Others’ reactions to these same photos could not be more different. If they’re over a certain age, they remember the high crime, the twin crises of AIDS and crack, the racial tension, the lurid tabloid headlines about the latest street crime. They say: ’It was a nightmare, and thank God it’s over’.
Of course, both views are right.

Foto: Steven Siegel

South Bronx. Foto: Steven Siegel

Foto: Steven Siegel

World Trade Center. Foto: Steven Siegel

Foto: Steven Siegel

Times Square. Foto: Steven Siegel

Foto: Steven Siegel

The Bowery. Foto: Steven Siegel

Foto: Steven Siegel

Subway. Foto: Steven Siegel

Alle bildene er gjengitt med tillatelse fra fotografen.

Se mer fra Steven Siegel i hans omfattende arkiv på Flickr
Steven Siegel @ Flickriver

Lyden av New York plukket i hovedsak fra slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet. En heksegryte av musikk som danser i takt med gatevold, AIDS, crack, Son Of Sam, korrupsjon og urbant kaos. Vi sneiser innom hiphop, no wave, disco og avantjazz på denne asfaltpromenaden. Fra 60-tallshelten Dion og John Zorns Naked City (begge 1989) til Miles Davis’ betraktninger fra gatehjørnet i 1972, dette er noen kings & queens of the New York streets.

Hør spillelista Dirty Old Town: South Bronx Serenades i WiMP

Bjørn Hammershaug