Øyafestivalen

Øya, mitt Øya: Bjørn Hammershaug

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Espen A. Amundsen, 12.08.2015
Publisert på popklikk.no

Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.

Redaktøren i Tidal/WiMP, Bjørn Hammershaug, gleder seg til Father John Misty og drømmer om Electric Light Orchestra.

Dine tre beste Øya-minner så langt?

– Dette blir litt ’top of my head’, som det heter, men det er kanskje det som blir mest riktig. Jeg har sett hundrevis av konserter på Øyafestivalen, men disse tre gjorde i hvert fall inntrykk på meg da – og sitter fremdeles igjen nå:

Hot Snakes, 2005: Noen ganger trenger man en knyttneve midt i fleisen, og Hot Snakes ga oss en leksjon i no nonsens rock av beste merke. ”Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band” skrev jeg den gangen, og selv om jeg ikke føler så mye med de som misset den, er jeg veldig glad for at jeg fikk sett dem i hvert fall. Pluss for verdens olmeste bassist.

Boredoms, 2007: Yamatsuka Eye og legendariske Boredoms fortryllet de av oss som så på med tribale beats og tranceskapende massesuggesjon i et sett som kunne vart evig. Tror ingen som overvar denne konserten ble helt det samme etterpå.

Les Savy Fav, 2006: Tim Harrington er en frontfigur med stor F. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dro sverdet, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe ut i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt.

Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øya-festival?

– Father John Misty. Kommer til å bli aldeles perfekt.
– Flying Lotus. En av de siste åras mest spennende artister.
– Songhoy Blues. For meg et nytt og herlig bekjentskap fra den musikalske skattekisten Mali.
– Dan Deacon. Kul på skive, men Dan Deacon er først og fremst en sjukt bra liveartist som får alle opp på beina og ut i panegyrisk danse-ekstase. Perfekt festivalpunktum)

Hva er det beste med Øya-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler?

– Jeg har vært på Øyafestivalen hvert år siden den startet opp, og kan ikke tenke meg et år uten den. Det er ingen andre festivaler jeg kan si det om. De har en booking-gjeng det går an å stole på, og selv om det er alltid er noe jeg savner er det også alltid noe interessant hver dag. Når i tillegg omgivelsene har blitt enda bedre så har jeg ikke så mye å klage på, egentlig.

Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket inn til neste års Øya-festival?

– My Morning Jacket. Fordi de er verdens beste liveband
– Electric Light Orchestra. Tror ”Showdown” hadde funket helt greit i solnedgangen)
– Butthole Surfers. Hallo.
– Fidlar. Noe av det tøffeste akkurat nå,
– Ellers kan neste års program gjerne inkludere Built to Spill, Kamasi Washington, Giant Sand, Sleaford Mods, John Zorn, Locrian, The Replacements, The Men og Sam Outlaw.

Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?

– Jeg har aldri tenkt på Leo Sayer som en typisk ’kremartist’, men når det er sagt synes jeg det er bare positivt at festivalen kryper utenfor sin egen komfortsone. Det har de også blitt flinkere til de siste årene.

Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?

– Isrosa med varm kjeks. Onsdagen rett før første konsert, mens det fremdeles er lite folk og det kribler i konsertfoten. Tøyenparken. Muligheten til å hooke opp med alle de man ikke har hatt tid til å møte i året som har gått.

Årets tre beste album så langt med begrunnelse.

– Sufjan Stevens: Carrie & Lowell. En HBO-serie i plateformat.
– Father John Misty: I Love You, Honeybear. Vestkystpop med vidd, smart, sarkastisk og utrolig flott.
– Kamasi Washington: The Epic. Lever opp til tittelen. Tre tettpakkede timer med kosmisk jazz. Har ikke kommet gjennom hele ennå, men vender stadig tilbake til den.

Velg mellom følgende artister:

The Jam eller The Clash?

– Tøff nøtt. Lander på The Clash, som var et av de første bandene jeg kjøpte på kassett og alltid har hatt et litt spesielt forhold til.

Father John Misty eller Tame Impala?

– Father John Misty, fordi jeg er en myk mann innerst inne.

Wilco eller Tom Petty?

– Øy, det var dårlig gjort!

Pink Floyd eller Fleetwood Mac?

– Pink Floyd har en albumkatalog som det er mulig å tilbringe resten av livet med.

Pommac eller Villa Farris?

– Jeg er Villa-fan, så det sier seg selv.

The Faces eller Donna Summer?

– Pass.

Dexys Midnight Runners eller The Smiths?

– Skal ikke skryte på meg et langt Smiths-forhold, men jeg hørte en del på Dexys back in the days.

Kate Bush eller Prince?

– Nja, Prince har jeg aldri blitt helt klok på så det må nesten bli han.

Beck eller Thåström?

– Jeg blir bare mer og mer Thåström desto eldre jeg blir.

Øyafestivalen 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Etter at Middelalderparken i Oslo igjen har falt til ro, er tiden kommet for etterpåklokskap og forsøksvis oppsummering. Øyafestivalen har blitt en fast tradisjon, en sikker publikumssuksess og står frem som et selvsikkert og solid arrangement på alle måter. I år var 12 000 mennesker innom portene hver dag, tredagerspassene gikk fort unna og ingen store skandaler er å hefte ved årets festival som i løpet av fire dager presenterte et tresifret antall artister av ymse slag.

Øyafestivalen befestet sin stilling som landets fremste store rockefestival. Bare Quart kan sidestilles i størrelse og programkvalitet, men der sørlendingene fokuserer mer på moderne rytmiske former i takt med utviklingen, spisser hovedstadens store festival i første rekke sin rockeprofil. Det skaper ikke nødvendigvis det mest progressive programmet – men jeg tror det er greit å ha en ting i bakhodet nå når tre-fire dager fullpakket med inntrykk skal festes til papiret: Øya er en rockefestival. Det er ikke stedet for å få med seg bredden i internasjonal hip hop, det er ikke en arena for glitch-entusiaster, ei heller rette plassen for etnisk visesang. Øya er først og fremst en rockefestival, men med vekt på musikalsk bredde som dekker mange avarter, historisk tyngde, med en ikke ubetydelig indie-profil og med et solid norsk fokus. Og viktigst av alt; de presenterer et program som tangerer de fleste andre her til lands. Det er sikkert mange grunner til det; solide folk i hele organisasjonen og en nærmest garantert utsolgt park hjelper sikkert på.

Selv om antall festivaler har økt kraftig her i landet de siste årene, er ikke nødvendigvis innholdet blitt så veldig mye fetere. Etter en heseblesende festivalsommer er inntrykket at det store flertall rundt om i bygd og by mest eksisterer på festivalens eget premiss: det er kult å arrangere festival og det er kult å gå på festival (med unntak av Hortens Roserock gikk de fleste riktig så bra også i år), og drives mer på dette enn som sultne bidrag satt i gang for å berike kulturnasjonen og sprenge musikalske grenser. Det er ikke nødvendigvis noe negativt i seg selv. En vellykket festival vil forhåpentligvis generere ytterligere musikkinteresse lokalt, stimulere de ulike musikkmiljøene og skape grobunn for gryende artistpoder.

Oss kritikere imellom
Programmet for Øya 06 var nok på papiret det beste noensinne. Noe flisespikk er det alltid mulig å henge seg opp i for penneknekter som oss, for eksempel at yndlingene i Pipettes ble ’gjemt bort’ på Rockefeller etter midnatt – de hadde vel vært ypperlige å se på ute en varm sommerdag? Av ulike årsaker havnet KILLL (hyggelig nok) øverst på plakaten sammen med Beck og Morrissey. Til tross for en velfungerende innpakning ble ikke deres integrerte lysshow på storscenen en tidlig ettermiddag like epileptisk som det de får til i en mørk klubb, og kanskje de kunne fått fremføre sitt sett etter mørkets frembrudd i en litt annen setting?

Det er også mulig å argumentere for en noe alderstung headliner-profil, med Beck, snart 50 år gamle Morrissey, The Fall (Mark E. Smith har rundet 50), The Cramps (Lux Interior er 64) og Yoko Ono (73) på topp. Men alle disse navnene er i seg selv såpass sterke og står for noe så sentralt innen hvert sitt felt, de fleste er også vitale kunstnerisk sett, at alderen ikke spiller så stor rolle. Øyafestivalen fungerer slik sett også ’oppdragende’ på nye generasjoner publikum, men en noe spissere vinkling mot nye bølger og med friske navn hadde ikke vært å forakte – sett fra mitt synspunkt.

Jeg synes også at artistene som opptrådde inne på ØyaKino virket å bli noe stemoderlig behandlet. Det stod blant annet ingen tidspunkter om disse i mitt hendige lommeprogram, noe som medførte at konserten med DEAF CENTER skammelig nok gikk rent i glemmeboken. Disse burde blitt satt opp i programmet. Det var også veldig leit at Amadou & Mariam fra Mali måtte avlyse. De hadde vært perfekte i parken, men det er nå slik som skjer. (Datarock stilte opp på kort varsel.)

Gamle ringrever
Av de gamle ringrevene synes jeg THE FALL sparket godt fra seg. Bygget opp rundt lange, nesten krautrock-lignende låter med motorisert trøkk serverte de en kompromissløs konsert med en sedvanlig tverr og gretten Mark E. Smith i front. Ikke direkte publikumsvennlig, men knallhardt og tøft var det.

THE CRAMPS leverte også mer enn godkjent, i et sett som var en nærmest tour de force gjennom en lang karriere. ”TV Set” og ”The Way I Walk” ble framført av en djevelsk blek Interior og en kjølig stoisk Poison Ivy – slik de har holdt det gående i over 30 år. Levende (?) legender, ingen legendarisk konsert, men med den fine blandingen av bizarro world og villstyrig rock’n’roll som de fleste kom for å se.

YOKO ONO er vel ikke akkurat kjent som noen typisk festivalartist, hennes platekarriere kjenner jeg kun overfladisk og det hun holdt på med der oppe på scenen var meg raskt totalt likegyldig. Hennes rallende skrik fulgte meg som vonde drømmer flere netter etterpå, og avslutningen ”Give Peace A Chance” ga mer en følelse av å bli bønnhørt enn lyst til å synge allsang.

MORRISSEY og Oscar Wilde var derimot langt hyggeligere kompaniskap. Den sveisne briten var like dandy som alltid, og briljerte til tider under et sett som hyggelig nok ikke bare bestod av gamle Smiths-låter, men også nyere materiale. Det vitner om en artist som fortsatt er ute etter å fornye seg som kunstner, og selv om The Smiths og Morrissey aldri har vært min kopp te, så ble jeg nesten sjarmert av denne bitende bitre briten.

BECK hadde enten store kroppslige plager (det gikk rykter om ryggtrøbbel) eller så hadde han tankene langt borte i scientologi-land. Han var stiv som en stokk under konserten, noe som også satte et visst preg på hele utførelsen. Det ble noe distansert over dette, men låter som ”Loser” og ”Devil’s Haircut” (for et åpningspar!), et kompakt band og ikke minst minneverdige dukkefilm-seanser bidro til å minne om at han fremdeles rager et stykke over de fleste andre når det gjelder elegant stilmiks og genreblandende lekenhet. Folk, funk og hip hop og elektronika – denne mr. cool triller det ut som det mest naturlige i verden, selv om jeg forlot ham midtveis for heller å se Stavanger-bandet NOXAGT.

I sum så leverte de internasjonale trekkplastrene som forventet, selv om ingen av konsertene direkte risset seg inn i mitt hode med store bokstaver for evigheten. Da vil jeg nok ikke overraskende vende blikket mot de to mindre scenene. En ting er at dette var åsted for de mest spennende bandene, en annen er den intimiteten særlig lille Vika-scene kan by på og som jeg synes er langt å foretrekke når man skal oppleve levende musikk.

Ikke fullt så gamle ringrever
For å ta for oss de internasjonale artistene først, og like gjerne de tre beste konsertene under hele festivalen:

1. LES SAVY FAV
Endelig skulle man få oppleve New York-bandet og deres notorisk berømte sceneshow, anført av spinnville Tim Harrington. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dra sverd, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt. Han holdt konstant liv i massene, men konserten hadde vært like bra (om enn på langt nær så minneverdig) om han hadde stått med ryggen til og gjemt seg bak trommisen. Les Saves levde opp til navnet sitt som ’de ville beistene’ med en smittende konsert bygget på dansbar punk og alternativ rock (tenk Fugazi, Pixies) der über-fengende ”Yawn Yawn Yawn” bare var ett av høydepunktene. Deres konsert var den som virkelig fikk meg i humør, i hvert fall, og denne går rett inn i Øyas historiebøker. Les Savy Fav minner ikke minst om hvor viktig det er med band som gir noe av seg selv, også på festivaler, og som gir publikum følelsen av å være med på noe unikt (selv om deres opptreden som sagt er velkjent). Ofte bærer festivalkonserter, særlig hos de mer etablerte artistene, litt for mye preg av rutine.

2. HIGH ON FIRE
Drøyere riff skal man lete lenge etter. Den amerikanske power-trioen ga dette begrepet nytt innhold der de kvestet Motorhead, Black Sabbath, Slayer og jamvel Metallica på særdeles voldsomt vis. Anfører Matt Pike har sin bakgrunn i kongebandet Sleep, og deres doom-styrke kunne også høres i slagene mellom svartmetall, hardcore og punk. En energiutladning av det sjeldne!

3. BLACK MOUNTAIN
I motsetning til en tidligere konsert jeg så med Black Mountain i England i år, spilte Vancouvers fineste et stort antall nye låter på Øya – og de virket meget bra der de snek seg mellom livefavoritter som ”Don’t Run Your Hearts Around” og ”No Hits”. Black Mountain har funnet en herlig nisje mellom halvveis frittgående jammer og fengende sirupsrock som det er vanskelig å ikke la seg forføre av.

Kudos må også gå til det joviale Seattle-bandet BAND OF HORSES, hvis debutplate av året er et aldri så lite drops. Et sted på den gylne landeveien, mellom Neil Young, The Shins og My Morning Jacket leverte den godslige og utvidede gjengen en nydelig festivalstund med semi-hiten “The Funeral” som lite høydepunkt. De ble aldri trollbindende, og tilhører kategorien band som faktisk er like bra på plate – men det er altså riktig så fint, ikke minst takket være Ben Bridewells vidåpne vidvinkel-vokal.

Den største positive overraskelsen for mitt vedkommende var likevel Texas-bandet MIDLAKE. Også de kunne sin Neil Young, men da mer i betydning med Crosby, Stills & Nash. Særs sommerlig og vennlig og et perfekt band å nye i solen utendørs en varm ettermiddag. Milde vokalharmonier og lette, lekre melodier kunne de by på. Det var heller ikke vanskelig å få opp pulsen under gigen til LIARS, som på sitt beste hørtes ut som Sonic Youth i dissonant parring med Talking Heads. Dessverre forsvant konserten til SPANK ROCK i ett av mange regnskyll den første dagen – det var veldig synd, for det hørtes ut som både de og publikum koste seg veldig på den lille scenen.

Selv om ikke Øya forsøker å være først ute med de nye navnene, så får oppsummeringen være at de gjør en god jobb med de mellomstore utenlandske navnene, uten å bringe frem de helt store overraskelsene.

Rødt, hvitt, blått
Øyafestivalen jobber gledelig aktivt for å holde det norske fokuset i hevd, og de strever nok litt med å finne navn som særlig kan fylle den største scenen. Årets norske trekkplaster var for mange DUMDUM BOYS, som i 2006 omtrent er like spennende som en boks trøndersodd. Men de tilhører den lille eksklusive gruppen artister her i landet som klarer nettopp å trekke masse folk og fungerer i stort format. Men det er vel litt tankevekkende at under årets festivaler i Norge er det nettopp navn som Raga Rockers, Seigmen og DumDum som troner på topp?

Det drives et solid vekstarbeid i underskogen av norsk rock, med for eksempel by:Larm og Zoom som to viktige arrangementer. Øyafestivalens kanskje viktigste funksjon for norsk musikkliv er dens fokus på nettopp artister som kommer herfra og som med dette får en glimrende anledning til å presentere seg både for et stort publikum, og ikke minst et voksende internasjonalt presseoppbud. Øya vil nok for mange av de ’unge, sultne’ være et foreløpig høydepunkt i karrieren, så får vi se hvor mange som klatrer videre opp på karrierestigen. For det er tynnere med artister i midtsjiktet og (naturlig nok) bare noen ytterst få som er store nok til å fungere som et slags norsk trekkplaster-alibi. Uten å si noe stygt om DumDum Boys, og de underholdt sikkert sine fans på solid vis, det er ikke et navn som akkurat skriker fornyelse og sprengkraft.

Artig for både små og store var sikkert konserten med KNUTSEN & LUDVIGSEN, som startet ukristelig tidlig for de av oss som holdt ut litt kvelden i forveien. Deres opptreden tjente vel mest som en slags nostalgisk honnør og familiært trekkplaster for å få folk tidlig ned på området. Jeg fant det litt moro at de satte strålende LOW FREQUENCY IN STEREO og terrorbandet KILLL umiddelbart etter den kosekonserten.
Fredagskonserten med MOTORPSYCHO bør også bemerkes, særlig den farlig sterke åpningen med en nær halvtime mye basert på ”The Wheel”, i en konsert som beveget seg fra tung psykedelisk prog over til lettere mer poporienterte låter (”Hey Jane”, ”Devil Dog”) som aldri løftet seg til de helt store høyder.

Gjennomgangsartisten i år var Duplex-kollektivet, som i tre ulike sammenhenger befant seg på hovedscenen. Det ble brutalt oppgulp med THE CUMSHOTS, Sabbath vs. Ibsen av BLACK DEBBATH og hvitevare-ramponering med HURRA TORPEDO. Av disse tre er det The Cumshots som har mest å fare med musikalsk.

En artist som forlengst har passert småscenen er MARIT LARSEN. Med et overraskende sjarmerende album bak seg, og et lag av kompetente musikere med seg (bl.a David Wallumrød og Thom Hell) presterte hun en meget skuffende konsert. Noe av grunnen kunne være den tamme lyden så mange musikere fikk ut av seg, men det var noe reservert og distansert over låtene til Larsen, noe ikke engang hennes kvitrende innspill mellom låtene kunne endre på. På langt nær så dårlig som fjorårets Annie-katastrofe, bare veldig kjedelig. Og akkurat som platen er overraskende bra, ble denne konserten en overraskende nedtur.

Av de ferskere artistene fra årets festival, vil jeg framheve GRAND ISLAND og THE CHEATERS, uten å ha sett for eksempel Adjagas, The Apple Falls, Magnus Hængsle, 120 Days eller Heroes & Zeros. Plateaktuelle Grand Island har allerede fått rikelig med blest for sin spretne ’punkgrass’, og selv om de blir i overkant masete til tider så er det unektelig noe friskt over denne gjengen. Det gjelder også for The Cheaters. Det unge Tønsberg-bandet har både image, energi og til og med catchy låter som de sikkert vil utvikle ytterligere fremover. Juksemakerne er heller ikke ute etter å omskrive rockehistorien med store bokstaver, og spiller en ganske konservativ form for garasjerock – men med et glimt i øyet og nevnte energi som også smitter godt over til publikum. En vokalist som roper ’Heia Eik’ kan man ikke bli i dårlig humør av!

Om Øya ikke akkurat omfavner eksperimentell musikk, så er det gledelig at de finner rom for et band som NOXAGT, som på langt nær har fått den oppmerksomheten de fortjener. Makttrioen fra sør serverte som vanlig et kontant og knallhardt sett bygget rundt Anders Hanas frie gitarspill og de pumpende rytmene fra bassist Kjetil D. Brandsdal og trommis Kyvik. Hana fyller godt ut skoene til bratsjist Nils Erga, ikke minst i en slik livesetting. Plassert på den minste scenen samtidig med Beck var det nok likevel mange som gikk glipp av Noxagt.

Øya som aldri sover
ØyaNatt foregikk utover natten på Rockefeller og John Dee, med THE WRENS som naturlig høydepunkt. Programmet her var også relativt sterkt, med blant andre Tralala fra New York, dEUS og Diamond Nights på plakaten. Sammen med konseptet KlubbØya som omfavner hele byen betyr det at Øya har blitt en nær komplett og betydningsfull festival for hovedstaden. Når den siste festivalgjenger lukker døra bak seg, åpner alle klubbene igjen for en lang høst og vinter. Vi får håpe at publikum ikke har blitt mettet i løpet av sommeren og at alle festivalene snarere har økt interessen for å oppleve levende musikk gjennom hele året – der den bør oppleves: På klubbene.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2006

Øyafestivalen 2005

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Program05
Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.

Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Første gang publisert: 06.08.05 – i forbindelse med bandets konsert på Øyafestivalen 2005

I 1991 besørget J. Mascis for at undertegnede fikk nesten varige hørselsskader da Dinosaur Jr. spilte på Aker Brygge i Oslo. I en av konsertens ytterst få feedback-avbrekk rekker en publikummer å smette inn med utropet: “Hey J, we don’t hear your voooice!!” J ser opp fra de lange hårflokene, smiler(!) og mumler: “That’s good” før han trøkker ned et par av de mange fuzzboksene med en bestemt fot og fortsetter med sitt. Når han 15 år senere står på scenen i samme by (Øyafestivalen 2005) er det ikke lenger i kraft å være blant de ledende artister i sin samtid, men med visshet om at han har etterlatt seg et legat som vil vare lenge etter at siste gitarskrik har stilnet. En av de sterkeste i så måte heter You’re Living All Over Me og ble gitt ut i 1987.

1987 huskes som et særs godt plateår for oss som begynner å dra litt på årene. Bare sånn i farten kan nevnes Sonic Youths Sister, Hüsker Düs Warehouse: Songs and Stories, Pixies’ debut-EP, Butthole Surfers’ Locust Abortion Technician og The Replacements’ Pleased To Meet Me. Alle står de trygt på hedersplass, om enn med litt støv på, og sannelig dannet de presedens for det meste annet som har kommet opp der i ettertid. Sammen med disse 80-tallspionerene innen amerikansk indierock (og det ordet hadde faktisk en betydning på den tiden) finner vi selvsagt Dinosaur Jr med sin andre utgivelse. Det er ikke bare en kultklassiker fra sin tid, det er en plate som også står seg svært godt snart tjue år senere.

You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden. J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet. Hjulpet frem av datidens kultlabel #1 SST (Meat Puppets, Soundgarden, Sonic Youth, Hüsker Dü) havnet Dinosaur Jr. raskt i samme toppdivisjon.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot. Her er det dissonans, vreng, wah-wah og flanger i en mer post-punka attitude som gjelder, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound og enda tristere sanger. For Dinosaur Jr. bragte først og fremst gitaren til heder og verdighet – inkludert gitarsoloen – i indiekretser. Mer enn noen andre benyttet Mascis instrumentet som forlengende talerør av sitt akk så sorgtunge blikk på tilværelsen, og han viste at det fantes en middelvei mellom hardrocken, Hendrix, punken og “wall of sound”-støyen à la Hüsker Dü, noe som kommer sterkt frem på You’re Living All Over Me. Her spilles det HØYT. Høyt, desperat og hjerteskjærende med effektiv pedalbruk som hjelpemiddel, men også drivende, melodisk og strukturert. Som en syntese av, tja, la oss si Black Flag, Sonic Youth, The Cure og Neil Young er You’re Living All Over Me en av de store platene innen pre-grunge amerikansk gitarrock. Mascis’ gitarstil, bandets slacker-image og deres balanse mellom melodier og støyutbrudd, samspillet mellom dynamikk og energi, kan dessuten høres som en direkte foranledning til Nirvana og deres suksessformel på Nevermind noen år senere.

Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. J. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter samlet på en Dinosaur-skive, selv om ”Little Fury Things”, ”Sludgefeast”, ”Raisans” og ”In A Jar” alle er av klassisk materiale. Men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock, hardcore og fengende popmelodier. Dette blir klart allerede på anslaget, ”Little Fury Things”, som åpner med forrykende gitarer og desperate skrik (“What is it? Who is it? Where is it?”) før melodien slår inn og Mascis kommer inn med sin søvnige, vablete stemme: “A rabbit falls away from me, I guess I’ll crawl, A rabbit always smashes me, again I’ll crawl…” I løpet av tre minutter er platen signert, selv om den aldri faller inn i ett spor og blir forutsigbar, i sin kombinasjon av gråtkvalte melodier og gjennomtrengende slagkraft.

Selv om lyden på You’re Living All Over Me kanter over mot det søplete, og av og til druknes i gitarslam, kan ingenting skjule den suggererende flyten som preger denne platen. I tillegg til ovennevnte signaturlåter gis det også rom for bandets mer eksperimentelle sider, som Lou Barlows “Lose” og “Poledo”. Særlig sistnevnte kom lofi-bølgen i forkjøpet, en trend Barlow selv skulle bli den fremste eksponent for med sine mange prosjekter (Sebadoh, Sentridoh, Folk Implosion). Peter Framptons ”Show Me The Way” virker som den naturlige avslutter på en plate som fremdeles tangerer det meste av gitarrocken som slippes i dag.

You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.
Bjørn Hammershaug