Year of the Rooster: Retroåret 2017

Fortiden blir lengre for hvert år. I 2017 har det kommet så mange flotte reutgivelser og samlinger at man nesten ikke trenger å høre på ny musikk. Vel, bare nesten da. Vi har feiret at Bob Seger og Yoko Ono, for å ta to vidt forskjellige artister som eksempel, har kommet på plass i de digitale platehyllene, men aller viktigst var selvsagt at hele katalogen til ECM nå endelig er tilgjengelig i sin fulle bredde. Kvalitetsgarantister som Numero, Strut og Light in the Attic, og vår hjemlige Runde 2, bidrar til å pumpe ut gull fra arkivene, og eldre utgivelser blir til stadighet støvpusset og nylansert. Dette er mine fem favoritter fra retroåret 2017:

Hüsker Dü: Savage Young Dü
(Numero)


Numero er alltid en kvalitetsgaratist, og markerer sitt katalognummer 200 med praktboksen Savage Young Dü der de dokumenterer den tidlige fasen til Hüsker Dü. Her får du 69 låter, derav 47 tidligere uutgitte, som følger Minnesota-trioen fra den spede begynnelsen i 1979 og fram til de signet med SST i 1983. Dette er en viktig og fullverdig dokumentasjon av et band som utviklet seg fra ubehøvlet punkrock til et av de aller mest sentrale bandene i framveksten av den amerikanske undergrunnsscenen. Savage Young Dü høres digitalt, men nytes også i fysisk format i kraft av en massiv og godt illustrert bok.

Lal & Mike Waterson: Bright Phoebus
(Domino)


Nydelig remastering og reutgivelse av et særs vanskelig tilgjengelig album, opprinnelig utgitt i 1972. I tillegg til the Watersons ble innspillingen gjestet av nær sagt halve den britiske folk-scenen på 70-tallet: Martin Carthy, Richard Thompson, Ashley Hutchings, Dave Mattacks, Tim Hart og Maddy Prior er alle med her, på en plate som jevnlig og rettmessig beskrives som ‘a folk-noir masterpiece’.

Neil Young: Hitchhiker
(Reprise)


Man blir aldri ferdig med Neil Young. I hvert fall vi som er ekstra glad i den midtre 70-tallskatalogen hans. Hitchhiker har ligget på lager i hans legendariske arkiver altfor lenge, selv om mange av låtene herfra har sivet ut i årenes løp. Sammen med produsent David Briggs gjennomført Young såkalte ‘full moon sessions’ i årene 1975-77, og det er fra en slik kveld disse opptakene stammer fra. Nærmere bestemt 11. august 1976. Sammen med etablerte klassikere som “Pocahontas” og “Powderfinger” dukker også uutgitte “Hawaii” og “Give Me Strength” opp på en skive som bærer med seg den endeløse solnedgangen fra California på 1970-tallet slik bare Neil Young klarer å fange den.

U-Men: s/t
(Sub Pop)


Jeg har så vidt nevnt U-Men her inne tidligere, og nå har jammen meg Sub Pop skrapet sammen hist og hint fra dette oversette bandet fra Seattles pre-grunge periode. Mark Arm (Mudhoney) har skrevet liner notes, og han beskriver dem egentlig bedre enn noen andre: The U-Men are one of the best bands I’ve ever seen. They were hypnotic, frenetic, powerful and compelling. It was impossible to resist getting sucked into their weird, darkly absurd world. They effortlessly blended The Sonics, Link Wray, Pere Ubu, and Captain Beefheart. Their shows were loose-limbed, drunken dance parties and no two shows were alike. The U-Men were avant garage explorers and, most importantly, they fucking rocked.

VA: Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes
(Ostinato)


Det kommer tonnevis med samleskiver fra hele globusen i løpet av et år, enten det er psykedelisk rock fra Ghana eller strupesang fra Tibet som blir dokumentert. Så mye fet musikk fra alle verdenshjørner og tidsepoker, så liten tid til å sette seg inn i alt. Denne får lov til å representere musikk som ofte blir ignorert, i hvert fall med vestlige øyne. Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes er ikke bare en musikalsk skattekiste, som omfavner funk, Afrobeat, reggae, folk og mer, men også en kulturell dokumentasjon over et land som var – og sikkert er – langt mer enn borgerkrig og flyktninger. Vakker musikk, trist bakteppe.

…best of the rest…
The Replacements: For Sale: Live At Maxwell’s 1986
Drivin ’N’ Cryin’: Mystery Road (Expanded edition)
Buffalo Tom: Let Me Come Over: 25th Anniversary Edition
Throbbing Gristle: 20 Jazz Funk Greats (Remastered)
Fingers Inc.: Another Side
Acetone: 1992-2001
VA: Wayfaring Strangers: Acid Nightmares
Jackie Shane: Any Other Way
Mulatu Astatke: Mulatu of Ethiopia

Retroåret i spillelister

Vil du grave litt mer ned i musikk fra fortiden, nær og fjern, så har jeg plukket ut noen anbefalte spillelister på TIDAL laget i 2017, som inkluderer både strømlinjeformet country, punk, psykedelisk soul og frihetsjazz for å nevne noe. Bør være litt for enhver smak, i hvert fall for den som er nysgjerrig på musikk. God fornøyelse!

Murder Ballads: Stories of Misery & Mayhem

Murder ballads have a history that goes back to pre-modern times, with many originating in England and Scotland and written down, printed and sold on broadsheets already in the 17th century as true crime novels of their time. These dark and often grotesque stories have endured during the centuries in their purest form or mutating into something slightly different as they found new life on the other side of the Atlantic with the European settlers. A classic example would be the Appalachian murder ballad “The Knoxville Girl”, which can be derived under various names back to English ballads from the 1500s. But murder is also a frequent topic in American ballads, as Library of Congress states: “Many murder ballads were composed in America, especially after famous murder cases. An example is «Pearl Bryant,» a fictionalized account of the murder of Pearl Bryan in Kentucky in 1896.” This playlist is a collection of some of the most famous Murder Ballads, including “Tom Dooley”, “Stagger Lee” and “In the Pines”, as well as some more recent examples of the genre. [Ill: «Anguish», Albrecht Schenck, public domain]

Rumba on the River: Congolese Classics

The Democratic Republic of Congo (DRC) harbors one of the most varied and vibrant music scenes in Africa, particularly centered on the capital of Kinshasa. Formerly known as Belgian Congo and Zaire, DRC started to develop a pan-Congolese musical identity after World War II with Latin tinged Rumba as the main craze. The formation of the popular and highly influential Le Grand Kallé et l’African Jazz (African Jazz) in the early 1950s turned out to be an important event in terms of shaping a unique musical identity as well as giving voice to a rising national self-confidence. African jazz also introduced African music to Europe, and their «Indépendance Cha Cha» (1960) is commonly considered as one of the first Pan-African hit songs. Congolese rumba (or Soukous) is still an important and integrated part of Congolese music, alongside added inspiration from funk, psychedelia and later hip-hop and electronica. Follow the musical development from colonial to modern times and gives you a glimpse into a highly exciting and energetic music scene.

Country Got Soul

It came out of the south. Centered in the ‘Country-Soul triangle’ of Memphis, Nashville and Muscle Shoals in the 1960s, Country Soul was the merging of country and soul music, bridging two genres sharing so much of the same genealogy. The styles were largely segregated at the time, exacerbated by racial identifications of their respective fanbases, but drew from the same musical lineage of gospel, rhythm & blues and folk. The irresistible and triumphant mixture of country and soul worked in favor of both styles and transcended the ‘musical color line’. This playlist guides you through some classics from the Country Soul triangle and beyond.

Surfin’ the Gutter: L.A. Punk Classics

Los Angeles and its surrounding areas are crucial for the birth and development of US punk music. A social movement of Regan-era misfits grew out of the vast and affluent suburbs of Orange County, California, and spawned the birth of hardcore punk in the late 1970s (Santa Ana’s, The Middle Class, Hermosa Beach’ Black Flag, and others). The Los Angeles punk scene is also closely associated with the birth of the melodic and super catchy pop-punk scene (Bad Religion, Descendents, NOFX), and Southern California is thus to a large extent responsible for the alternative rock explosion of the 1980s and 1990s. Enjoy this selection of vintage SoCal punk classics, including FEAR, The Germs, The Dickies and loads more.

Soft Rainbow Summer: Sunshine Pop

The soft, sweet sounds of Sunshine Pop (or Soft Pop) naturally arose in 1960s Southern California, drawing on several vibes of the era, including folk, psychedelia and easy listening. Characteristics include lush vocals, light arrangements and an overall sunny vibe. Groups like The Beach Boys, The Mamas & the Papas, The Turtles, The Association and the 5th Dimension are commonly considered important influences and popular archetypes of a style more than often populated with lesser-known acts. Sunshine Pop has amassed quite a cult following over the years, highly regarded and saved from obscurity by notorious album collectors from all over the world. Let the sunshine in! (Cover picture: Summer Nomads, Life Magazine August 14, 1970).

Electric Samurais: Japan Inside/Out

Japan boasts an extremely eclectic and wide-ranging music scene with prime artists on every level of the musical scope and beyond. This playlist is by no means an attempt to capture the entire national music identity of Japan, but is merely a glimpse into some of the most exciting, experimental and ethereal music coming out of Japan from the 1960s and onwards. Dig into this collection of gems from naive pop art to pure noise bliss.

Psychedelic Africa: Rainbows Over Sahara

Afro rock, psychedelia and raw funk played an important role in the music scene of many African countries from the 1970s and forward. Zamrock came out of Zambia to characterize a scene that was equally inspired by Jimi Hendrix and James Brown (including bands like Witch, Ngozi Family, Amanaz). Nigeria has a long and rich history, not to mention other West African countries like Benin and Togo, and of course among the Tuareg people of Niger and Mali. This musical journey takes you through some of the many highlights from the psychedelic sounds of Africa.

United Forces: Metal Punx

Metal heads and Punk kids used to squat on separate sides on disgruntled youth. But during the 1980s, the two camps found common ground through numerous crossover acts. This playlist highlights some bands and albums that helped unite metal and punk, tearing down subcultures’ dividing lines and paving way for new directions in hard rock in the years to come. Kicking it off with S.O.D’s «United Forces» as the perfect embodiment, and also including D.R.I, Black Flag, Metal Church and tons more.

Touch & Go: 30 Years of Discomfort

Touch & Go is among the most important independent record labels in alternative rock, not only for being home to 1980s pioneers like Butthole Surfers and Big Black, but also for providing a crucial nationwide network of underground culture. Touch & Go started out in 1979 as a music fanzine based in Lansing, Michigan, before turning into a record label that soon relocated to Chicago. Touch & Go soon enough broadened their hardcore punk roots (Negative Approach, The Meatmen) and expanded into unknown sonic terrain with seminal acts like Scratch Acid, Killdozer, Slint and Urge Overkill, and into the 2000s with bands like Yeah Yeah Yeahs and TV on the Radio. Corey Rusk has been in charge of Touch & Go since the early 1980s, and still maintains the label, while now basically handling back catalog. Join in to a trip in the archives and some highlights from a catalog packed with gems, presented more or less in chronological order.

Black Gold of the Sun: Psychedelic Soul Explosion

In the latter part of the 1960s, many soul and R&B artists started to embrace the psychedelic rock sounds of the time, leading to a new and exciting hybrid dubbed Psychedelic Soul. The style turned out to be an inventive and influential musical trend especially for the subsequent birth of funk and disco, which eventually replaced it in mass popularity. Join in for a ride back to the heyday of psychedelic soul and artists like The Temptations, Curtis Mayfield, Shuggie Otis, Sly & the Family Stone, and many others.

Jazz Is Freedom

Jazz is all about freedom from musical boundaries, exploring the unknown and looking ahead. This daring attitude resonates well with the avant-garde jazz pioneers in the 1960s, and on this playlist we pay tribute to just some freedom fighters – from Ornette Coleman and Pharoah Sanders to torchbearers in the modern day.

Wild Rodeo Ride: Cowpunk Classics

Cowpunk was term being used in the 1980s to describe bands that married traditional country and untamed rockabilly energy with a punk attitude. Los Angeles was a particular hotbed of cowpunk, and the scene is a precursor to the alt.country wave of the 1990s and what is being called Americana since turn of the century. This playlist gives you a taste of some cowpunk classics, including true pioneers and artists based more in the outskirts of the style.

Countrypolitan: Country Pop

With its blend of string-laden pop, sweet vocal harmonies and sensible country tunes, Countrypolitan followed the Nashville Sound as a hugely popular style throughout the late 1960s and 70s. Here are some radio friendly chartbusters alongside other favorites from the era.

The Nashville Sound

When the honky tonk of the early 1950s turned into rockabilly, the country roads led to a more prop friendly format known as the Nashville Sound. Studio producers Chet Atkins and Owen Bradley helped develop this style, replacing hillbilly instruments with strings and background choruses in an effort to reach the more adult oriented and commercially broader Nashville market. While honky tonk lyrics often dealt with working class issues like alcoholism, failed marriages and adultery, the Nashville Sound offered a more escapist approach both in tone and prose. Enjoy some of the era’s prime material, featuring timeless songs from the likes of Jim Reeves, Patsy Cline and many more. The Nashville Sound would later become known as Countrypolitan, distinguished from the Nashville Sound by even more lush arrangements and softer sounds.

Jazz Got Soul

Soul Jazz developed in the 1950s and is characterized by its mix of jazz, soul, blues, gospel and rhythm & blues, and closely associated with the hard bop style. We’ve picked out some groovy and soulful favorites that fit into this rather open category, including Cannonball Adderley, Lee Morgan, Jimmy Smith and other masters of soulful jazz.

More Sad and Slow Hits

In the early 1990s some bands started to turn inwards, imploding rather than exploding, in direct contrast to the prevailing indie/rock and post-grunge hegemony at the time. Terms like ‘slowcore’ and ‘sadcore’ were used to describe such artists that played really slow or really sad music. Or quite often both. Slowcore is not defined by one clear identity, but relates to hushed shoegaze, bleak singers / songwriters and experimental post-rock outfits that all found a common affinity in doing it slow. Press play and be patient.

Memphis Got Soul!

When President Barack Obama paid tribute to Memphis soul in 2013, he called the sound of Soundsville, U.S.A. “A music that, at its core, is about the pain of being alone, the power of human connection and the importance of treating each other right. After all, this is the music that asked us to try a little tenderness. It’s the music that put ‘Mr. Big Stuff’ in his place,” referring to Jean Knight and Otis Redding. Memphis soul grew out of Southern soul in the 1960s, immortalized on labels like Stax, Hi and Goldwax. Commonly described as more sultry and stylish than its origins in Southern soul, Memphis soul was a defining direction until disco changed the scene in the later parts of the ’70s. This is a collection of (mostly) vintage gems from a wonderful period in the history of music.

Intricate Guitars Inventive Rhythms

Math Rock is a term first used in the latter part of the 1980s and 1990s to describe a wave of inventive, new bands more than willing to stretch the limits with rhythmic structures and time signatures. Artists like Bastro, Shellac, Hella and Don Caballero are prime examples on bands shirking complexity in favor of simplicity and angularity in favor of the straight ahead sounds. Math Rock is no strict genre, more likely to be rejected by the ones involved, and is related to post-hardcore and emo as to jazz, prog and punk. The common denominator is their willingness to experiment, their openness for the adventurous and their courageous attitude toward the unknown. We cherish all of these with handpicked delights from just some of the names tied to the sound of intricate guitars and inventive rhythms.

Reklamer

Wire: Albums That Changed Our Lives

Since their inception in the days of punk, forming in London in 1976, Wire has continuously evolved and transcended musical trends like no other.

Their first three albums – Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) and 154 (1979) – are all rightfully considered post-punk masterpieces that established Wire as a driving force in British art-rock, and set them apart from both peers and influences. Wire has had a huge influence in modern music, ranging from R.E.M., Sonic Youth, hardcore punk and post-punk revivalists (Franz Ferdinand, Bloc Party) to the whole Britop craze (notably Blur and Elastica).

And aside from a five-year hiatus in the early 1980s, as well as a lengthy one in the 1990s, Wire has managed to repeatedly reinvent themselves sonically and refuse to call it a quits. Their last couple of studio efforts have been remarkably strong, most recently the lush and wonderful mini-album, Nocturnal Koreans, featuring music originally developed while they worked on their former, self-titled album from 2015.

Wire have also managed to keep the core of the band more or less intact, still based around Colin Newman, (vocals, guitar), Graham Lewis (bass) and Robert “Gotobed” Grey (drums). Guitarist Matt Simms joined around 2010. As a democratic unit the quartet decided to participate a round of 5 Albums That Changed My Life with one album each, turning the feature into a quartet as well. And a great one it is.

 *   *   *

Todd Rundgren: A Wizard, a True Star
(Bearsville, 1973)

“Life-Changing” is a difficult thing to be precise about. I experienced the Beatles (well the ’60s in general actually) in real time at an age when I was too young to have any cynicism and unable to understand the sub-text (but totally got the magic). David Bowie and The Velvet Underground soundtracked the moment when I started to have independent means, a rite of passage to adulthood, even if that was only from holiday jobs. And 1976/1977 would have sounded very different had the Ramones not existed. I could have chosen from any of those and many more but instead have gone for a record I bought in a sale in a record shop in Winchester when I was on my Art Foundation year.

Todd’s A Wizard, A True Star is a record that is hard to categorize. On one level it didn’t sound like anything else at the time (especially in its use of synthesizer) but on another level there’s quite a lot of him doing his blue-eyed soul thing and there’s even a cover of a song from The Wizard of Oz! The first side (which opens and closes with “International Feel”) ranges between peerless beauty, out-and-out silliness and virtual un-listenability, all in pretty quick succession, but it’s the way that the opening of “International Feel” grabbed my attention like nothing ever had before that has stuck with me. A synthesizer bong followed by the aural equivalent of something reaching escape velocity that opens out into a great keyboard riff over which a drum fill builds and then we are off. By the time the song segues into “Never Never Land” we are only 2:50 in and half of that length is intro and outro!

I didn’t really understand how records were made when I first heard this album but you could hear it wasn’t necessarily the sound of a band playing. There’s some kind of quality from it that you get from fiddling about in the studio which I felt drawn to. Rundgren is a great songwriter but not everything here qualifies as songs (and I mean that in a good way). Plus there are at least five covers on this album. It’s bewildering and somewhat unexpected. There is a sense that although he’s serious about the work he doesn’t take himself even slightly seriously. As well as a songwriter, Rundgren is also a great guitarist (and bass player) and a fantastic singer. He could have made a career out of any of those but chose instead to fiddle about in the studio and make something unexpected. What’s not to admire?

— Colin

Neil Young: After the Gold Rush
(Reprise, 1970)

The album I have chosen is After The Gold Rush by Neil Young, his solo commercial breakthrough, released in August 1970. I heard pre-released tracks first, late at night on Radio Luxemburg, played by Young’s fellow Canadian DJ David Kid Jensen. I was knocked sideways by the album’s astonishing variety, wide emotional landscape and dynamic power… From the delicate love ballad “Only Love Can Break Your Heart” to the aggressive anti-racist rant of “Southern Man,” through the magic realism of “After The Gold Rush.” A passionate blend of melody and words, economically arranged, delivered unswervingly by Young and a band containing Stephen Stills, Nils Lofgren and Jack Nietzsche. After The Gold Rush gave me thrilling, sustaining food for thought.

— Graham

Cream: Wheels of Fire
(Polydor, 1968)

In 1968, when this came out, I would have been 17. I had their first two albums, so I was already a Cream fan, but this went way beyond what they had done before and it had a live half – for someone who had never seen a band live this seemed so exciting, especially as it had a 15-minute drum solo on it. What could be better? 15 minutes of pure drums!

Also “Crossroads.” I was not aware that it was a Robert Johnson song at the time – it just had this raw, surging and driving sound. This was definitely not pop music – trumpet, glockenspiel, tubular bells, cello, bizarre lyrics, “Pressed Rat and Warthog” recited by Ginger Baker. Ginger’s drumming in general, but especially on this, affected me more than any other drummers. It was so diverse and imaginative it just sounded like he would never run out of ideas.

— Robert

Grouper: Dragging a Dead Deer Up a Hill
(Type, 2008)

This record contains a world for the listener to get happily lost in for ages. Melodies emerge and dissolve, atmospheres come and go, and the effect overall is very special. It was the first Grouper LP I’d bought, but having since picked up all the others over the following years I feel all are essential listening. It’s influenced me to have confidence in quiet and the combination of noise and beauty and to explore the creation of immersive sound over a side of vinyl.

— MatthewWIRE Bowery Ballroom 2o15 Photo Matias Corral

Originally published on read.tidal, April 2016
Bjørn Hammershaug

1970-tallet: 100 Favorittalbum

Bortsett fra en liten fraksjon av siste halvdel har jeg med noen ytterst få unntak liten musikalsk bevissthet fra 1970-tallet. Dette er altså i det store hele musikk som har kommet meg til gode i senere år, i en jevn strøm av godlyd som tilsynelatende aldri tar slutt. 1970-tallet er ikke bare tiåret for noe av historiens aller beste musikk, men også en periode som skjuler et utall av epoker og musikalske revolusjoner. Fra sen-hippie vibbene i begynnelsen av perioden til den kjølige postpunken som ledet oss inn i 80-årene er det nesten ufattelig at bare 10 år har passert. Dette er et forsøk på å rangere de 100 feteste platene, og for å skjerpe lista noe er utvalget begrenset til to titler pr. artist.

Klikk deg inn hit for listen over 70-tallets beste enkeltlåter


Neil Young: On the Beach
(Reprise, 1974)

Nick Drake:
Bryter Layter
(Island, 1970)

Miles Davis:
Bitches Brew
(Columbia, 1970)

Television:
Marquee Moon
(1977)

Can:
Tago Mago
(Elektra, 1971)

Big Star:
Third/Sister Lovers
(PVC, 1978)

The Stooges:
Fun House
(Elektra, 1970)

Pink Floyd:
Animals
(Harvest, 1977)

Soft Machine:
Third
(CBS, 1970)

The Clash:
London Calling
(CBS, 1979)

…and the best of the rest….

Blondie: Parallel Lines (1978)
The Modern Lovers: s/t (1977)
Suicide: s/t (1977)
Neil Young: Rust Never Sleeps (1979)
Leonard Cohen: Songs of Love and Hate (1971)
Black Sabbath: Masters of Reality (1971)
Alice Coltrane: Ptah, the El Daoud (1970)
Can: Future Days (1973)
Brian Eno: Another Green World (1975)
Sex Pistols: Never Mind the Bollocks (1977)


Nick Drake: Pink Moon (1972)
Gram Parsons: GP (1973)
Neu: s/t (1972)
Bob Dylan: Blood on the Tracks (1975)
Creedence Clearwater Revival: Cosmo’s Factory (1970)
The Congos: Heart of the Congos (1977)
Pink Floyd: Meddle (1971)
Miles Davis: On the Corner (1972)
Joy Division: Unknown Pleasures (1979)
Patti Smith: Horses (1975)

Crosby, Stills, Nash and Young: Déjà Vu (1970)
Warren Zevon: s/t (1976)
Alice Coltrane: Journey in Satchidananda (1971)
Deep Purple: Made in Japan (1972)
Shuggie Otis: Inspiration Information (1974)
The Jam: In the City (1977)
Elton John: Honky Chateau (1972)
Tangerine Dream: Phaedra (1974)
Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
Townes van Zandt: Live at the Old Quarter (1977)

Tom Waits: Blue Valentine (1978)
Ramones: s/t (1976)
Gram Parsons: Grievous Angel 1974)
Jackson Browne: Late for the Sky (1974)
The Clash: Give ‘Em Enough Rope (1978)
Nilsson: Nilsson Schmilsson (1971)
The Stranglers: Black and White (1978)
Kraftwerk: Autobahn (1974)
Pharoah Sanders: Thembi (1971)
Stevie Wonder: Innervisions (1973)

Al Green: Call Me (1973)
Buzzcocks: Singles Going Steady (1979)
Judee Sill: s/t (1971)
Iggy Pop: Lust For Life (1977)
David Bowie: Low (1977)
Hawkwind: Space Ritual (1973)
Joni Mitchell: The Hissing of Summer Lawns (1975)
Popul Vuh: In Den Gärten Pharaos (1971)
Lee Clayton: Naked Child (1979)
Robert Wyatt: Rock Bottom (1974)

Marvin Gaye: What’s Going On (1971)
Jackson Browne: s/t (1972)
Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (1970)
George Harrison: All Things Must Pass (1970)
Faust: IV (1973)
David Crosby: If I Could Only Remember My Name (1971)
Caetano Veloso: s/t (1971)
Funkadelic: Maggot Brain (1971)
Sly & the Family Stone: There’s a Riot Going On (1971)
Bert Jansch: L.A. Turnaorund (1974)

Bruce Springsteen: Born to Run (1975)
Wire: Pink Flag (1977)
Electric Light Orchestra: A New World Record (1976)
Uriah Heep: Salisbury (1971)
Ramones: s/t (1976)
Talking Heads: Fear of Music (1979)
The Specials: s/t (1979)
Elvis Costello: My Aim is True (1978)
Bob Dylan: Desire (1976)
Joe Ely: Honky Tonk Masquerade (1978)

David Bowie: Station to Station (1976)
Bill Fay: Time of the Last Persecution (1971)
Gil Scott-Heron: Small Talk at 125th and Lenox (1970)
Frank Sinatra: Watertown (1970)
Sun Ra: Space is the Place (1973)
Van Morrison: Moondance (1970)
The Beatles: Let it Be (1970)
Gang of Four: Entertainment! (1979)
This Heat: s/t (1978)
Richard Hell & The Voidoids: Blank Generation (1977)

Residents: The Third Reich ’n Roll (1976)
The Last Poets: s/t (1970)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (1978)
Harmonia: Deluxe (1975)
Rolling Stones: Sticky Fingers (1971)
Swell Maps: A Trip to Marineville (1979)
John Cale: Paris 1919 (1973)
Faust: Faust IV (1973)
Herbie Hancock: Sextant (1973)
Devo: Q. Are We Not Men? A: We Are Devo! (1978)

Bjørn Hammershaug

1960-tallet: 100 Favorittalbum

En høyst dynamisk liste over mine 100 favorittskiver fra 1960-tallet – og en høyst personlig rangering, skjønt da den var ferdig ble den til forveksling identisk med den etablerte 60-tallskanoen, med mange av de største tungvekterne trygt på plass. Det ble derfor ikke en så original liste som jeg hadde trodd og håpet, men den er til gjengjeld veldig sterk, og understerker periodens posisjon som da alt kunne skje – og der alt skjedde, ikke minst innen musikken. Det er tre små år mellom «Please Please Me» og «Tomorrow Never Knows». 1960-tallet var tiåret da musikken tok steget fra singleformat og låtfokus til albumformat og konseptkunst. Det er tiåret da tenåringene  ikke bare fikk frihet fra voksengenerasjonen, men grep mulighetene som bød seg og skapte sin egen identitet. I USA dannet Vietnam-krigen lange skygger over samfunnet, og sammen med økt bevisstgjøring, et skarpere politisk klima, urban uro og ikke minst sosialt og kulturelt engasjement, skaptes en motkulturell bevegelse som strømmet fritt gjennom til musikken. 1960-tallet ga oss Newport og Antibes, men også Woodstock og Altamont. Det var ‘A time for greatness’ og det var ‘the summer of love’, og det var den tunge nedturen som fulgte i dens kjølevann.

Det er ikke mangel på gode plater som er den største utfordringen når 100 favorittalbum skal plukkes fra dette grensesprengende tiåret, utfordringen ligger mest i begrensningens noble art. For å hjelpe litt til, så er utvalget avgrenset ned til to plater pr. artist, ellers ville nok f.eks. The Beatles, John Coltrane eller Miles Davis vært tyngre representert. Rekkefølgen er noenlunde korrekt organisert.

For 60-tallets beste låter: People in the Sun: 100 Favorittlåter fra 1960-tallet


The Velvet Underground & Nico: s/t
(Verve, 1967)

John Coltrane: A Love Supreme
(Impulse!, 1965)

The Beatles: Rubber Soul
(Parlophone, 1965)

Nick Drake: Five Leaves Left
(Island, 1969)

Neil Young & Crazy Horse: Everybody Knows This Is Nowhere
(Reprise, 1969)

Miles Davis: In a Silent Way
(Columbia, 1969)

Captain Beefheart and His Magic Band: Safe as Milk
(Buddah, 1967)

The Stooges: s/t
(Elektra, 1969)

Frank Zappa: Hot Rats
(Bizarre, 1969)

The Jimi Hendrix Experience: Electric Ladyland
(Reprise, 1968)

….and the rest of the best….:

The Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Can: Monster Movie (1969)
The Byrds: Younger Than Yesterday (1967)
Love: Forever Changes (1967)
Dr. John: Gris-Gris (1968)
Creedence Clearwater Revival: Green River (1969)
Bob Dylan: Blonde on Blonde (1966)
Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You (1967)
The Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced (1967)
Thelonious Monk: Straight, No Chaser (1966)

John Coltrane: Live at Birdland (1964)
Captain Beefheart and His Magic Band: Trout Mask Replica (1969)
The Beatles: Revolver (1966)
Bill Evans: Sunday at the Village Vanguard (1961)
Otis Redding: Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965)
Leonard Cohen: The Songs of Leonard Cohen (1967)
John Fahey: Dance of Death & Other Plantation Favorites (1965)
Ornette Coleman: Free Jazz (1960)
Pink Floyd: The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Miles Davis: Miles Smiles (1967)

The Byrds: The Notorious Byrd Brothers (1968)
Crosby, Stills & Nash: s/t (1969)
Van Morrison: Astral Weeks (1968)
Bob Dylan: Bringing It All Back Home (1965)
James Brown: Live at the Apollo (1963)
Caetano Veloso: Tropicalia (1968)
The Band: Music from Big Pink (1968)
Townes Van Zandt: Our Mother the Mountain (1967)
Johnny Cash: At Folsom Prison (1968)
Pharoah Sanders: Karma (1969)


The Soft Machine: s/t (1968)
13th Floor Elevators: The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (1966)
The Flying Burrito Brothers: The Gilded Palace Of Sin (1969)
The Kinks: The Village Green Preservation Society (1968)
Alice Coltrane: A Monastic Trio (1968)
Townes Van Zandt: For the Sake of the Song (1968)
Van Dyke Parks: Song Cycle (1968)
Os Mutantes: s/t (1968)
Terry Riley: A Rainbow in Curved Air (1969)
Raymond Scott: Soothing Sounds For Baby Volume 1 (1962)

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady (1963)
Fairport Convention: Unhalfbricking (1969)
The Jimi Hendrix Experience: Axis: Bold as Love (1967)
The Seeds: s/t (1966)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum (1968)
Tim Buckley: Goodbye and Hello (1967)
The Doors: s/t (1967)
Sonny Sharrock: Black Woman (1969)
Archie Shepp: Mama Too Tight (1967)
The Rolling Stones: Beggars Banquet (1968)

MC5: Kick Out the Jams (1969)
Bob Dylan: Highway 61 Revisited (1965)
The Zombies: Odessey & Oracle (1968)
The Beach Boys: Pet Sounds (1966)
Silver Apples: s/t (1968)
The Sonics: Here Are the Sonics (1965)
John Fahey: The Transfiguration Of Blind Joe Death (1965)
Eric Dolphy: Out to Lunch (1964)
The United States of America: The United States of America (1968)
Yusef Lateef: The Blue Yusef Lateef (1969)

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)
Led Zeppelin: II (1969)
Dusty Springfield: Dusty in Memphis (1969)
The Zombies: Odessey and Oracle (1968)
Jim Ford: Harlan County (1969)
Shirley Collins & Davy Graham: Folk Roots, New Routes (1964)
Etta James: At Last! (1961)
Tony Joe White: Black & White (1968)
Bill Evans: Waltz For Debby (1962)
Thelonious Monk: With John Coltrane (1961)

Monks: Black Monk Time (1966)
Tim Hardin: 2 (1967)
Isaac Hayes: Hot Buttered Soul (1969)
Buffalo Springfield: Buffalo Springfield Again (1967)
Jan Johansson: Jazz på Svenska (1964)
Nico: Chelsea Girl (1967)
Scott Walker: Scott 2 (1968)
Various Artists: A Christmas Gift to You From Phil Spector (1963)
Roland Kirk: I Talk With the Spirits (1964)
The Shaggs: Philosophy of the World (1969)

Karlheinz Stockhausen: Kontakte (1964)
The Red Crayola: Parable of Arable Land (1967)
Sandy Bull: Inventions for Guitar & Banjo (1965)
Howlin’ Wolf: s/t (1962)
David Axelrod: Songs of Innocence (1968)
Robbie Basho: Venus in Cancer (1969)
Alexander Skip Spence: Oar (1969)
Amon Düül II: Phallus Dei (1969)
AMM: AMMMusic (1966)
Pierre Henry: Messe Pour Le Temps Présent (1967)
The Holy Modal Rounders: The Moray Eels Eat the Holy Modal Rounders (1968)

Days of Heaven: 1970-tallet – 100 Favorittlåter

70-tallet! For et fantastisk musikktiår. Fra etterdønningene av Woodstock til etterdønningene av punken, fra gedigen arenarock til tysk minimalisme, dette tiåret har alt – og det har noe av den aller beste musikken som er skapt. Denne listen med 100 utvalgte favorittlåter er mer en personlig odysse enn en nøktern framstilling av tiårets største og mest kjente hits. Mye bra der også, men bakom listene ligger deg også særs mye gull det er verdt å minnes.

Denne ferden starter omtrent midt i tiåret, med en Neil Young som reflekterer nettopp over dette tiåret han her er inne i, preget av nedturene etter 60-åras blomsterliv og søkende etter ny grunn. On the Beach er en påle ikke bare i hans diskografi, men i hele 70-tallsrocken. De første låtene angir mye av det som presenteres her, Nick Drake med sin noble britiske folk, Can med sin utagerende psykedelia, Television med sine sylskarpe gitardrønn fra New Yorks asfalt og Pink Floyd med sin utsvevende stormannsgalskap. Dette er en rundreise gjennom et fargerikt og variert tiår, som er langt bedre enn sitt rykte – begrenset ned til én låt pr. artist.

Disse låtene – i hvert fall de aller fleste – står seg dessuten like godt den dag i dag.

neil_young_1200

Neil Young: On the Beach (1974)
Nick Drake: Hazey Jane II (1970)
Can: Halleluwah (1971)
Television: Marquee Moon (1977)
Pink Floyd: Echoes (1971)
The Modern Lovers: Roadrunner (1977)
Bruce Springsteen: Thunder Road (1975)
Suicide: Ghost Rider (1977)
Chris Bell: I Am the Cosmos (1978)
Neu!: Hallogallo (1972)

soft_machine

The Soft Machine: Moon in June (1970)
Big Star: Thirteen (1972)
Gram Parsons: She (1973)
Allen Toussaint: Southern Nights (1975)
Bob Dylan: Hurricane (1976)
Electric Light Orchestra: Showdown (1973)
The Congos: Days Chasing Days (1979)
XTC: Making Plans For Nigel (1979)
Miles Davis: Miles Runs the Voodoo Down (1970)
The Stranglers: Nice ‘n’ Sleazy (1978)

alice_coltrane

Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
The Clash: Guns of Brixton (1979)
Blondie: One Way or Another (1978)
John Martyn: Solid Air (1973)
Pharoah Sanders: Astral Traveling (1971)
The Nerves: Hanging on the Telephone (1976)
Alice Coltrane: Blue Nile (1970)
Gene Clark: Silver Raven (1974)
Shuggie Otis: Aht Uh Mi Hed (1974)
Bert Jansch: Needle of Death (1974)

creedence_clearwater_1200

Creedence Clearwater Revival: Run Through the Jungle (1970)
John Phillips: Topanga Canyon (1970)
Paul Giovanni & Magnet: The Willow Song (1973)
Garland Jeffreys: City Kids (1979)
Judee Sill: The Kiss (1973)
Syd Barrett: Dominoes (1970)
Patti Smith: Gloria (1975)
Harry Nilsson: Without You (1971)
Captain Beefheart & His Magic Band: Kandy Korn (1971)
Todd Rundgren: I Saw the Light (1972)

dolly_parton

Dolly Parton: Jolene (1973)
Curtis Mayfield: Move On Up (1970)
Matthews Southern Comfort: Woodstock (1970)
Sonic Rendevouz Band: City Slang (1978)
America: Ventura Highway (1972)
Wire: Ex Lion Tamer (1977)
Jesse Colin Young: Ridgetop (1973)
Black Sabbath: Iron Man (1970)
Nick Lowe: Cruel to Be Kind (1979)
Poco: Magnolia (1973)

carpenters

Brinsley Schwarz: Country Girl (1970)
Junor Murvin: Police & Thieves (1976)
Archie Shepp: Attica Blues (1972)
Hole in the Wall: Restless Man (1972)
The Carpenters: (They Long to Be) Close to You (1970)
Flamin’ Groovies: Shake Some Action (1976)
Little Feat: Willin’ (1972)
Leonard Cohen: Avalanche (1971)
Al Green: Let’s Stay Together (1972)
Talking Heads: Psycho Killer (1977)

rodrigues

Dead Boys: Sonic Reducer (1977)
Graham Parker: You Can’t Be Too Strong (1979)
Donnie & Joe Emerson: Baby (1979)
Iggy & the Stooges: Down on the Street (1970)
The Adverts: Gary Gilmore’s Eyes (1977)
The Real Kids: All Kindsa Girls (1977)
The Rubinoos: I Think We’re Alone Now (1977)
Gil Scott-Heron: The Revolution Will Not Be Televised (1970)
Rodrigues: Sugar Man (1970)
Lynyrd Skynyrd: The Seasons (1970)

0 R

James Chance & The Contortions: Contort Yourself (1979)
ZZ Top: La Grange (1973)
Min Bul: Champagne of Course (1970)
This Heat: 24 Track Loop (1979)
The Motors: Airport (1978)
Kinky Friedman: Sold American (1974)
Gang Of Four: Damaged Goods (1979)
The Only Ones: Out There in the Night (1979)
Tom Petty: American Girl (1977)
Tom Robinson Band: 2 4 6 8 Motorway (1977)

kris_kristofferson

Steve Young: Alabama Highway (1975)
Loudon Wainwright III: School Days (1970)
B-52’s: Rock Lobster (1979)
Gong: The Isle of Everywhere (1974)
Augustus Pablo: King Tubby Meets the Rockers Uptown (1975)
Richard Hell and the Voidoids: Blank Generation (1977)
Hall & Oates: Lady Rain (1973)
Jimmy Webb: Galveston (1972)
Kris Kristofferson: Border Lord (1972)
Jimi Hendrix: Machine Gun (1970)

jobim_1200

Joe McPhee: Nation Time (1971)
Graham Nash: Chicago (1971)
Tim Buckley: Sweet Surrender (1972)
Karen Dalton: Katie Cruel (1971)
Graham Nash/David Crosby: Southbound Train (1972)
Last Poets: Niggers Are Scared of Revolution (1970)
Marianne Faithfull: Broken English (1979)
Flower Travellin’ Band: Satori 1 (1971)
Antonio Carlos Jobim: Brazil (1970)
John Lennon/Plastic Ono Band: Working Class Hero (1970)

Bjørn Hammershaug

People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

60-tallet var et tiår med enorme omveltninger, sosialt, kulturelt og musikalsk. Denne lista gjenspeiler noe av dette, dog med hovedvekt på siste halvdel av tiåret. Aldri har vel popmusikken sett så gjennomgripende endringer som i de turbulente årene fra 1966 og i noen år framover, der nye studiomuligheter, psykedelisk dop og politiske spenninger ble gjenspeilet i musikk som ikke bare utfordret eksisterende rammer, men sprengte nye grenser med drønn som fremdeles vibrerer fram til vår tid.

Dette er mine favorittlåter fra tiåret, begrenset ned til én låt pr. artist. Bare The Beatles alene kunne jo lett fylt opp en slik Topp 100-liste. De aller fleste tilhører den angloamerikanske tradisjonen, men her både norsk jazz, sør-amerikansk tropicalia, tysk kraut og etiopiske grooves blant opplagte valg som The Velvet Underground, Neil Young og The Byrds. De kommer høyt opp på en liste som toppes av britisk høststemning på sitt aller fineste.

nick_drake_1200

Nick Drake: River Man (1969)
The Beatles: Something (1969)
Nina Simone: Sinnerman (1965)
Neil Young: Down By the River (1969)
Velvet Underground: Sister Ray (1967)
Mulatu Astatke: Yekermo Yew (1969)
Dr. John: I Walk on Guilded Splinters (1968)
John Coltrane : Mr. P.C. (1963)
Fairport Convention: Autopsy (1969)
Captain Beefheart: Electricity (1967)

roy_orbison_1200

Roy Orbison: In Dreams (1963)
Frank Zappa: Willie the Pimp (1969)
Creedence Clearwater Revival: Walk on the Water (1968)
Grant Green: Idle Moments (1963)
The 13th Floor Elevators: Reveberation (1966)
The Byrds: Goin’ Back (1967)
Roberta Flack: The First Time Ever I Saw Your Face (1969)
Isaac Hayes: Walk on By (1969)
Ennio Morricone: Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto (1966)
Pink Floyd: Set the Controls For the Heart of the Sun (1968)

flying_burrito_1200

Can: Father Cannot Yell (1969)
Bob Dylan: Masters of War (1963)
Miles Davis: Shhh/Peaceful (1969)
The Flying Burrito Brothers: Hot Burrito #1 (1969)
The First Edition: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In) (1968)
Buffalo Springfield: Broken Arrow (1967)
Johnny Cash: Folsom Prison Blues (1968)
MC5: Kick Out the Jams (1969)
Son House: John the Revelator (1965)
Tony Joe White: Don’t Steal My Love (1968)

santana_1200

Townes Van Zandt: Tecumseh Valley (1969)
Santana: Soul Sacrifice (1969)
Jan Johansson: Visa Från Utanmyra (1964)
The Band: The Weight (1968)
Skeeter Davis : The End of the World (1963)
Elvis Presley: Suspicious Minds (1969)
Jimi Hendrix: All Along the Watchtower (1968)
Nancy Sinatra & Lee Hazlewood: Some Velvet Morning (1967)
James Carr: The Dark End of the Street (1967)
Love: This House Is Not a Motel (1967)

otis_redding

Sam Cooke: A Change Is Gonna Come (1964)
Simon & Garfunkel: The Sounds of Silence (1964)
Otis Redding: I’ve Been Loving You Too Long (1965)
Leonard Cohen: Suzanne (1968)
Booker T. & Thee M.G’s: Green Onions (1962)
Caetano Veloso: Tropcália (1967)
Dionne Warwick: Walk On By (1964)
The Rolling Stones: Sympathy For the Devil (1968)
James Brown: Think (Live, 1962) (1963)
The Ronettes: Be My Baby (1969)

os_mutantes

Testa-maryam Kidane: Heywete (196?)
The Mamas & the Papas: Twelve Thirty (Young Girls Are Coming to the Canyon) (1967)
Donovan: Hurdy Gurdy Man (1968)
Sun Ra and His Myth-Science Arkestra: Angels and Demons at Play (1967)
Os Mutantes: A Minha Menina (1968)
Jefferson Airplane: Comin’ Back to Me 1967
Van Morrison: The Way Young Lovers Do (1968)
The Sonics: Strychnine (1965)
Buffy Sainte-Marie: God Is Alive Magic Is Afoot (1969)
Julie Driscoll & Brian Auger: Indian Rope Man (1969)

monks_1200

Laura Nyro: New York Tendaberry (1969)
Bobby Fuller Four: I Fought the Law (1966)
The Monks: Black Monk Time (1966)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
Arlo Guthrie: Coming Into Los Angeles (1969)
Bobby Vinton: Blue Velvet (1963)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
The Electric Prunes: I Had Too Much to Dream (Last Night) (1966)
Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix (1967)
Pete Drake: Forever (1964)

Print

Terje Rypdal: Dead Man’s Tale (1968)
The West Coast Pop Art Experimental Band: Shifting Sands (1967)
Wendy & Bonnie: Let Yourself Go Another Time (1969)
John Fahey: Wine & Roses (1965)
Martha & the Vandellas: Heat Wave (1963)
Yusef Lateef: Juba Juba (1968)
Led Zeppelin: Dazed & Confused (1969)
Erik Andersen Quartet: Cordon Bleu (1969)
The Shangri-Las: Out in the Streets (1965)
The Seeds: Pushin’ Too Hard (1965)

silver_apples

Karin Krog: Mr. Joy (1968)
Henry Flynt & The Insurrections: Uncle Sam Do (1966)
The Supremes: Baby Love (1964)
Sandy Bull: Carmina Burana Fantasy (1963)
Oliver Nelson: Stolen Moments (1961)
Desmond Dekker & The Aces: Israelites (1968)
Count Five: Psychotic Reaction (1965)
The Zombies: Time of the Season (1968)
Blue Cheer: Parchment Farm (1968)
Silver Apples: Oscillations (1968)

joe_meek

Frank Sinatra: It Was a Very Good Year (1965)
The Crystals: Then He Kissed Me (1963)
Terry Callier: Golden Apples of the Sun (1968)
Muddy Waters: I’ve Got My Mojo Working (Live, Newport) (1960)
Blood, Sweat & Tears: I Love You More Than You’ll Ever Know (1968)
The Stooges: 1969 (1969)
John Jacob Niles: Hangman (1961)
Joe Meek: I Hear A New World (1960)
Scott Walker: Winter Night (1969)
The Doors: The End (1967)

Bjørn Hammershaug

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Neil Young: Rearview Mirror

I can be like
a fire in the night
Always warm
and giving off light
But there comes a time
when I shine too bright
Oh, I’m just a fire in the night
(”Will To Love”)

American Stars n’ Bars (Reprise, 1977)
Countryrock-platen American Stars ‘n’ Bars er en ofte undervurdert utgivelse i Neil Youngs kanon. Nå som den endelig er tilgjengelig på CD avdekker den seg da som noe rotete og ujevn. Men man må ikke glemme at her er noen låter som står igjen blant Youngs aller fineste: Både klassikeren ”Like A Hurricane” og ”Will To Love”, blant mine all-time Young favoritter, hever plata betraktelig.

American Stars ‘n’ Bars solgte ikke allverden i USA (trippel-samleren Decade ble til gjengjeld sendt ut på markedet noe senere og solgte bøtter og spann), men den gikk inn på listene i Storbritannia på 12. plass. Akkurat som Tonight’s The Night ble valgt ut til fordel for opprinnelige Homegrown noen år tidligere, var også Stars ‘n’ Bars et mer impulsivt prosjekt i typisk Neil Young-stil. Egentlig var et det titulert Chrome Dreams og ferdig for lansering, men sjefen ville det annerledes. I mellomtiden gjorde han opptak med blant andre Linda Ronstadt og Nicolette Larson, og det var disse Young ville inkludere på sin plate. American Stars ‘n’ Bars består av låter fra 1974-1977, og det ble dermed litt av hvert som ble inkludert: ”Hold Back The Tears” var opprinnelig fra opptakene av Chrome Dreams, ”Star Of Betlehem” er en eldre innspilling med Emmylou Harris, og ”Homegrown” var tittellåta på den nevnte platen som ble droppet.

Side 1 på LP’en og de fem første låtene, framføres av Young, Crazy Horse og The Bullets. Sistnevnte er altså Ronstadt og Larson, samt Carole Mayedo på fele og selvsagt Ben Keith på steel. Disse opptakene er alle gjort i april 1977. Det er en løs, landlig stemning på låter som ”The Old Country Waltz”, ”Saddle Up The Palomino”, ”Hold Back The Tears” og Comes A Time-lignende ”Hey Babe”, sidens triveligste spor. Langt mer vellykket enn senere country-prosjekt som Old Ways (1985), men heller ikke med låter som står igjen som direkte Young-klassikere. Typisk også av Young å vende tilbake til ranchen det samme året som punken slo an for fullt, men han har alltid gått sine egne veier, og disse sporene minner mest om at han også har vært en viktig inspirasjonskilde for alt.country-bølgen på 90-tallet, og ikke bare en ’grandfather of grunge’. Til slutt serveres anmassende ”Bite The Bullet”, som rocker til med mer elgitarer, og stikker seg mest ut som en noe plagsom bluesrocker.

For det er særlig andre del som hever Stars ‘n’ Bars opp på et høyere nivå, med Crazy Horse i sadelen er dette fire låter tatt opp mellom 1974-77. Den vakre balladen ”Star Of Betlehem” (november 1974) med Emmylou på vokal, er en slentrende country-perle. Men mest er den en oppladning til ”Will To Love” (mai 1976). Det er syv minutter med Young, hans kassegitar og den knitrende peisen, og her kryper han endelig under huden på oss. Dette er en av de mest ensomme, såre og spøkelsesaktige låtene som noensinne er skrevet. Han ’rambles on and on’, i vers etter vers, dette er Young på sitt mest magiske og låten står i klasse med ”On The Beach” og ”Ambulance Blues” (fra On The Beach).

Den drømmeaktige lignelsen starter slik:

It has often been my dream
To live with one
who wasn’t there
Like an ocean fish
who swam upstream
Through nets,
by hooks, and hungry bears

Det er ganske langt unna lettere tekster som for eksempel ”Hey Babe” (’All I need is your love, and the stars above’). Pålegg av piano og gitar er omhyggelig lagt på etterpå, men lydkvaliteten på dette hjemmelagde kassettopptaket er så-som-så. Det skjærer uansett gjennom marg, bein – og hver eneste hudfold i kroppen reiser seg når Young sprekker gjennom med:

Sometimes I ramble on and on
And I repeat myself
till all my friends are gone
And get lost in snow
and drown in rain
And never feel the same again

Phew. Etter dette mesterlige stykket kommer voldsomme ”Like A Hurricane” (november 1975), en definitiv livefavoritt, og en på alle måter stor låt. Studioversjonen gjør på ingen måte skam på det, men jeg synes nok den er noe malplassert på en plate som Stars n’ Bars. Med sitt glimrende og voldsomme gitarspill, Crazy Horse-style, er det en låt som alle kjenner til (det håper jeg da virkelig!) og refrenget er rockepensum så det holder:

You are like a hurricane
There’s calm in your eye.
And I’m gettin’ blown away
To somewhere safer
where the feeling stays.
I want to love you but
I’m getting blown away

”Like A Hurricane” er en av Youngs store signaturlåter. Sistesporet ”Homegrown” (juni 1977) avslutter på noenlunde samme måte som ”Bite The Bullet”, det vil si mer seig og heller forglemmelig countryblues-bonderock med høye gitarer. I dette tilfellet er det en ode til hjemmedyrket:

Homegrown’s
all right with me.
Homegrown
is the way it should be

Joda, han har alltid likt å smatte på snadda, Neil Young. Men akkurat denne låten er ikke den best tenkelige avslutningen, og understreker at American Stars ‘n’ Bars, uansett hvordan man snur på det, er en noe ujevn plate. Omslaget må også trekkes frem: Laget av vennen og original Topanga Canyon-kunstner, skuespilleren Dean Stockwell, er det et av Youngs morsomste, og sammen med de beste låtene nok en god grunn for å innlemme denne i samlingen.

Hawks & Doves (Reprise, 1980)
Fire hauker, fem duer
Etter de voldsomme Rust-platene året i forveien, Rust Never Sleeps og Rust Live, gir Neil Young ut en ganske merksnodig plate i 1980. Side 1 på Hawks & Doves er rasket sammen fra forskjellige steder og perioder, helt tilbake fra 1974. I likhet med på American Stars n’ Bars plukket Young nemlig låter fra de uutgitte Homegrown-sessions. Og det er ikke den eneste likheten, nok en gang deler han opp en utgivelse i to separate sider. Side 1 med fire akustiske spor og side 2 som i sin helhet innspilt i Gold Star i Hollywood, bestående av mer tradisjonell countryrock.

Den korte platen (30 minutter) bærer preg av å være satt sammen med en litt for ukritisk hånd, og det er de fire første låtene som bærer platen. Det korte åpningskuttet ”Little Wing” (1975) er nydelig, og viser igjen at årene 73-75 var en kreativt topp for Young. Dette er en trall med gitar og munnspill som har lignende potensiale som ”Will To Love”, men som dessverre rundes av etter bare et par minutter. Platens ’episke’ høydepunkt er syv minutter lange ”The Old Homestead”, spilt inn på Broken Arrow med Elliot Mazer i 1974. Igjen en akustisk perle, med spøkelsesaktig sag og som tilhører Youngs hjørnesteiner. Den lange, kryptiske teksten penser rundt ’The naked rider gallops through his head …up and down the old homestead’, og er egnet for lengre analyser med all sin mørke og hemmelighetsfulle tematikk.

Påfølgende ”Lost In Space”, den merkverdige, drømmeaktige låten med et snålt barnekor og hans majestetiske folklåt ”Captain Kennedy” er også blant mannens mer minneverdige originaler. Den seige honky-tonk/countrybluesen på side 2 er derimot litt vondere å svelge. Elegant utført, med Ben Keith i en sentral rolle (steel gitar, dobro), mens Young synger ukomplisert om Kjærligheten (”Stayin’ Power”, ”Coastline”) og om Arbeideren:

”Union Man”:
I’m proud to be a union man
I make those meetings when I can, yeah

og ”Comin’ Apart At Every Nail”:
It’s awful hard to find a job,
On one side the government,
the other the mob
Hey, hey ain’t that right
The workin’ man’s in
for a hell of a fight

Låten som vel var tyngst å svelge – i hvert fall for radikalere som hadde fulgt Neil på 70-tallet, var nok det dypt patriotiske tittelsporet:

Ready to go, willin’ to stay and pay
U.S.A., U.S.A.
So my sweet love can dance
another free day
U.S.A., U.S.A.

Jo da, Youngerns republikanske periode var kanskje ikke så lang, men resultatene av hans politiske markering fikk sine hørbare resultater. ”Hawks & Doves” er i hvert fall den mest livate av de heller traurige kuttene på denne ’siden’ av platen.

Hawks & Doves er på langt nær Neil Youngs mest solide, men enkeltlåter gjør den bedre enn det ryktet som ser ut til å ha festet seg til utgivelsen.

Greatest Hits (Reprise, 2004)
Neil Young med en Greatest Hits! Det er ikke hvert år han ser tilbake på sin karriere (sist var vel i 1977, da med den triple LP’en Decade). Mannen har da heller aldri vært noen utpreget singleartist, med enkelte opplagte unntak som ”Heart Of Gold”. Det er album han i første rekke har laget, på godt og vondt. Young har stort sett snudd ryggen til trender rundt seg og aldri tatt opplagte karrierevalg. Det har gitt få radiovennlige singler, men klassiske låter er det selvsagt nok å velge av. Det er kanskje på grunn av dette paradokset at tittelen må støttes av forklaringen ’based on original record sales, airplay and known download history’.

Det første som er slående med denne samlingen er hvor konsentrert Youngs karriere plutselig virker. Selv om låtene presses gjennom fire tiår, er 10 av 16 fra 70-tallet, fire fra 1969, og hele 11 stykker er hentet fra årene 1969-1971. Det er bare én fra det mildt sagt variable 80-tallet (”Rockin’ In The Free World”) og én fra 90-tallet (”Harvest Moon”). Med andre ord, Greatest Hits begrenser seg i hovedsak til Everybody Knows This Is Nowhere (1969), After The Goldrush (1970) og Harvest (1971). De tre resterende fra 70-talls katalogen er  ”Like A Hurricane”, ”Comes A Time” og ”Hey Hey My My (Into The Black)”. Klemt mellom disse er singlen ”Ohio” og ”Helpless” fra Crosby, Stills, Nash & Youngs Déjà Vu (1970).

Dette er altså ingen plate designet for den mest hardbarka Young-fansen. Sluppet rett før julerushet 2004 er det derimot en ypperlig gaveidé til den aldrende, en gang frika onkelen som solgte platesamlingen sin i en downperiode tidlig på 80-tallet. Eller en gave fra samme onkel til jyplingen av en nevø som bare hører på Linkin Park dagen lang. ’Her skal du få noe skikkelig musikk, gutt!’ Men for all del, dette er slett ikke den verste samlingen å skaffe seg. For den søkende gir den et raskt overblikk over den mest glamorøse delen av Youngs karriere, for den etablerte er det en lettvint oppsummering uten alle fellene han har satt opp for oss. Det er ikke vanskelig å surmule over slike samlinger, ikke minst når det gjelder Young, og det er ikke til å unngå at det særlig savnes spor fra de tre beste platene hans (Zuma, Tonight’s The Night og On The Beach). Men skitt au, de må kjøpes inn separat, uansett.

For å tilfredsstille litt bredere lag av kundene enn det jeg noe fleipete skisserte over, så følger det med en DVD. Den fordrer at du har brukbart hjemmeutstyr for å få full effekt. ’Because sound matters’ står det på omslaget, og det dreier seg om ’the original master mixes in super-saturated DVD-stereo for the highest quality audio available on DVD’. Ikke mindre. Jeg forventer uansett mer enn et bilde av en platespiller når jeg setter inn discen. To videosnutter (av de to nyeste låtene) oppveier ikke helt den skuffelsen, men for Hi-Fi entusiaster som også er Young-fans så er dette sikkert helt topp tillegg.

Greatest Hits har ikke som mål å gi et samlende inntrykk av Neil Youngs rare og fabelaktige karriere. Den samler rett og slett de 16 låtene som er mest spilt og som det er mest sjanse for at du har før. Den gangen jeg blir bedt om å plukke ut 16 låter til en slik samler vil den kanskje se ut som listen under, for deg ganske sikkert litt annerledes, og Greatest Hits er en forsonende og kompakt løsning de aller, aller fleste kan si seg fornøyd med.

Det kunne på en gitt dag kanskje blitt disse:

Down By The River
Cowgirl In The Sand
Round & Round
Running Dry
After The Goldrush
Southern Man
Out On The Weekend
Alabama
On The Beach
Ambulance Blues
Tired Eyes
Danger Bird
Cortez The Killer
Will To Love
Eldorado
Love To Burn

Living With War – Raw (Reprise, 2006)
USA Today
Neil har ladet opp gitaren, og han er pissed. Han lager gjerne sine beste plater når han er i det lune. Målskiven er denne gang i første rekke president Bush, våpenet er en gitar ladet med bly og en skarpslipt penn som maler med store bokstaver. Hvert gitarriff skriker mot oss, trommene drønner som torden over prærien, hvert ord slynges ut med et snerr. Han roper ut i billboard-overskrifter, tvinger oss til å lytte. Noe er fryktelig galt, og noen må si fra. Det er på tide å hente frem frihetens fanebærer og rettferdighetens dommer, folkets jury og maktens bøddel. Ulven Neil er tilbake.

Låtene på Living With War er ikke i seg selv blant hans mest minneverdige. De er skapt i vredens navn. Som de er blitt til av nødvendighet, smerte og andres dumskap. Vi har ofte hørt lignende toner fra denne kanten, men ikke siden Freedom (1989) har han rispet oss så til de grader opp til blods (Niko Bolas produserer også denne gang). Til og med balladene har en sint tyngde, som de bærer en massiv bør på sine skuldre. Det er i første rekke mot tekstene vår oppmerksomhet skal henledes, og med denne utgaven – Raw – er koret fra originalutgaven fjernet, og platen framstår som enda, eh, råere. Akkurat som låtene i seg selv er tekstene skrevet rett fra den dypeste levra, og i en tradisjon som har dype røtter i amerikanske protestviser. ’Let’s impeach the president for lyin’, and misleading our country into war’. Det er ikke et snev av ironi – takk og lov – og budskapet er umulig å misforstå. ’Don’t want no damned jihad, blowin’ themselves away in my hood. But we don’t talk to them, and we don’t learn from them. Hate don’t negotate with Good’. For Young elsker sitt land, han vil selv være en del av folkedypet – det er maktens stupide lederskap som skal rives ned fra tindene. Han vil ha en sjef som kan ’renske opp’ – Chuck Norris-style, og ’make this country strong’ igjen.

Harmen har ikke bare å gjøre med krigen i Irak, men også regjeringens håndtering av orkanen Katrina (til en melodi ikke akkurat ulik ”City Of New Orleans”), korrupsjon, fusk og generell løgnaktighet. I det hele tatt, the whole lot. Når støvet en gang har lagt seg på prærien, når Obama eller Powell styrer landet, og verdens framtid igjen ser lysere ut, vil Living With War stå som et minne over en tid der det ikke bare var nødvendig å rope ut – men også som en sørgelig enslig søyle over en æra hvor så mange av hans samtidige ikke evnet å gjøre det samme. Men dette er ikke i første rekke en plate for ettertidens fingranskning, det er en vekker for Her og Nå. Av og til trenger vi det også.

De gamle er fremdeles eldst. Høvdingen har talt, og har allerede vendt «Roger And Out», trippin’ down that ol’ hippie highway. The glory is ragged and everybody knows this is nowhere. Keep on rockin’ in the free world.

Chrome Dreams II (Reprise, 2007)
Neil Young ser ikke ut til å stresse med sitt gedigne arkivprosjekt (to liveplater er så langt sluppet ut av hvelvet). Men inntil han får dette på plass kan vi hygge oss med plater som Chrome Dreams II, som altså er noe så spesielt som oppfølgeren til en ikke utgitt skive; Chrome Dreams fra 1977. Det var (og er) ikke uvanlig for Young å endre planer på kort varsel, han går som alltid sine egne stier. Det har gitt oss som har fulgt ham noen år litt hodebry. Det skyldes ikke minst den originale Chrome Dreams, som med planlagte låter som ”Will To Love”, ”Powderfinger”, ”Sedan Delivery” og ”Like A Hurricane” lett kunne blitt blant mannens aller beste utgivelser. Men neida, han valgte heller å forlate kromdrømmen i 1977, og de sporene som har sett dagens lys ble fordelt på mer ujevne plater fra American Stars ‘n’ Bars og helt opp til Freedom fra 1989.

Freedom er en nøkkelplate i Youngs diskografi, utgivelsen som markerte hans tilbakekomst som solid albumartist etter ørkenvandringen på 80-tallet. Han har sannelig gitt oss ymse også i de 20 påfølgende år (det er kvalitativt langt fra Ragged Glory til Are You Passionate?), men sett i ettertid har platene kommet jevnt og stort sett godt. Freedom viste oss artisten Neil Young i sin fulle bredde, og det er nettopp denne platen han selv peker her. Young ønsket å lage en plate der stilartene ble blandet, i stedet for å komponere en mer spesifikk grunntone. Her veksles det fra korte, myke ballader, via lange epos og til den skurrende gitarrocken fra Rust-platene. Årsaken til dette ligger naturlig nok i at låtutvalget er hentet fra varierte opptaksperioder, blant annet r&b-skiva This Note’s For You, countryplaten Old Ways og ikke utgitte Times Square. Med seg til innspillingene har han hentet inn de gode gamle gutta; Keith, Molina, produsent Bolas og en rekke andre røvere. Resultatet er en plate av solid Young-merke.

18 minutter lange ”Ordinary People”, av alle ting plukket ut som første radiosingle, er ingen ny Hurricane, men kan minne litt om ”Crime In The City” (fra Freedom) der den veksler mellom tunge gitarer, lengtende soloer og saftige blåsere, mens Young ruller ut en episodisk strøm av bilder fra bakgatene i en ode til underklassen, arbeiderne og taperne på gata som han alltid har identifisert seg med, om ikke akkurat vært en del av. Han klarer likevel å tegne troverdige bilder og fremstår som en sosialt engasjert samfunnsrefser det er verd å lytte til:

Down at the factory
They’re putting new windows in
The vandals made a mess of things
And the homeless just walked right in
Well they worked here once
And they live here now

”Ordinary People” er en sugende vinner.

Den andre kolossen her heter ”No Hidden Path”, og drar seg mot kvarteret. Her får gitarene langt friere spillerom og tonen er av det mer psykedelisk slaget. En signaturlåt, om ikke underskrevet med den kraftigste pennen. Rundt disse serveres vi altså en porsjon nytt og en skvett gammelt. Særlig de sårbare visene ”Beautiful Bluebird” og ”Shining Light” er aldeles nydelige. Dette er hengslete, Harvest-Neil; munnspill, kassegitar og en røst som siger langt ned i ryggraden. ”The Believer” er dusinvare, ”Dirty Old Man” er ganske grufull plankerock, mens ”Ever After” er en helt standard countrysviske. Da vil jeg heller trekke fram ”Spirit Road”, som i kraft av sin gitarmakt kunne flettet seg glatt inn på Ragged Glory (kanskje den stammer fra den tiden, for det jeg vet).

Det odde sistesporet ”The Way” er også verd et par ord (og vel så det). Sammen med barnekoret The People’s Chorus Of New York skapes en merkelig kontrast fra mannen som to låter tidligere snerret ’I’m a dirty old man’, og som nå smiler med nisseskjegg foran alle barna som harmløst synger i kor: ’We’ll show the way, to get you back home, to the peace where you belong…’

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Neil Young: Tonight’s The Night (Reprise, 1975)

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 1970-tallet vil for alltid være det beste og viktigste i hans karriere. Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en «blåøyd gutt» fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla’ naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. ”Heart Of Gold” var å høre på alle radiokanaler, Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt – men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er var et stort og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnetunge Time Fades Away-turneen med The Stray Gators i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale hippiestedet Topanga Canyon utenfor Los Angeles der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i biografien Shakey (Vintage, 2002):

«Neil Young was not around, not involved, didn’t even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan.»

Dette var episoder som ledet opp mot Neil Youngs kreativt mest spennende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse’ gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio var uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette; ubarberte, ubehøvlete og snøvlete – og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne «Tonight’s The Night» gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige «Tired Eyes» er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin’ in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket «Come On Baby Let’s Go Downtown» (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som «Albuquerque» og «Tired Eyes». Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader («Borrowed Tune», «New Mama») og fullblodsrock («Come On Baby Let’s Go Downtown») fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er «the real deal». Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; ”Mellow My Mind”, ”Albuquerque” og ikke minst forsoffne ”Tired Eyes” er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i ”Roll Another Number (For the Road)” og ”Lookout Joe”, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som ‘A hip drag queen and, a side-walkin’ street wheeler, Comin’ down the avenue.’

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight’s The Night er uansett en plate man aldri blir helt ferdig med.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 21.09.03

Neil Young: Zuma (Reprise, 1975)

Bare få måneder etter On The Beach og Tonight’s The Night samlet Neil Young sine beste tropper for nok en plateinnspilling. Han surfet på en kreativ formtopp på denne tiden, fri fra det anstrengte forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress og med dødsfallet til vennene Danny Whitten og Bruce Berry mer på avstand. Det var en ganske god tid for Young. Den kommende platen skulle bli hans mest tilgjengelige siden Harvest, kjennetegnet særlig av både fengende, utadvendte låter og kraftige gitarer. Zuma ble likevel ingen umiddelbar salgssuksess. Den gikk inn på 25. plass i USA (det samme som forgjengeren), mens den i England ikke engang kom inn på topp 30.

Skal man noe banalt beskrive Youngs mesterlige trilogi på midten av 70-tallet i form av rusmidler, kan man si at der On The Beach var det bedøvende tempoet av honey slides og Tonight’s The Night ekkoet av en tom tequila-flaske, så var Zuma hvitt pulver i en åpen bil langs Pacific Coast Highway ned mot Zuma Beach. Det er noe sorgløst enkelt og gutteaktig rølpete over Zuma, en plate som taler de lange og gode barkvelders språk. Den er ikke riktig så intens som de to foregående, men føyer seg absolutt inn blant noe av det sterkeste han har laget, og best av alt – den står seg skrekkelig godt fremdeles. Og den markerte starten for den andre gullalderen til Crazy Horse.

Etter Danny Whittens død gikk ting litt i stå for gjengen. Vendepunktet kom når de knyttet til seg gitaristen Frank ‘Poncho’ Sampedro. De plukket opp den smilende slampen fra Detroit nede i Mexico, og tok ham med til sjefen. Han ble akseptert, og Poncho fylte raskt Whittens plass med sitt muskuløse gitarspill, som sammen med Youngs mest markerte gitarlyd siden Everybody Knows This Is Nowhere (1969) preger mye av Zuma.

Zuma ble spilt inn på Malibu, der Young en tid i forveien hadde kjøpt et større strandhus. Sammen med de gale hestene og (minst like gale) produsent David Briggs cruiset de rundt i rikmannsområdet, festet relativt hardt og lagde klassisk rock om hverandre. Det virker slett ikke så ille for en gjeng karer i begynnelsen av 30-åra, og de høres da også særdeles komfortable ut når de plugger inn. Damene finner vi bare som figurer i tekstene, som i stor grad vektlegger at Young nå har lagt det gamle forholdet bak seg og ser fremover.

Neil Young virker fokusert både i stemme og spill, og Crazy Horse følger ham som vanlig lett og uanstrengt. Av de ni sporene som ble med på platen er det særlig to som stikker seg ut: ”Danger Bird” og ”Cortez The Killer”. Tilsammen tar de opp omtrent et kvarter av den totale spilletiden, og begge viser hvilke kvaliteter som bor i denne gjengen. Prima gitarspill og vokalharmonier, og den gode følelsen der alt smelter sammen er det få andre band som evner. De to langsomme låtene er klassisk Young-materiale, og begge kunne sklidd naturlig inn både på Everybody Knows… og On The Beach. Men det er på Zuma de hører hjemme, og det er de som virkelig sørger for denne platens ubestridelige status. Et strømbrudd i huset der David Briggs skulle mikse skiva fjernet riktignok det siste verset av Cortez, og versjonen her er dermed bare 7 1/2 minutter lang. Det er likevel noen av de flotteste minuttene i rockens historie.

Men de syv andre, kortere låtene er heller ikke b-materiale. ”Don’t Cry No Tears” sparker i gang platen som definisjonen av hvordan en solid rockelåt skal lages. Den ble da også opprinnelig skrevet tidlig på 60-tallet, da Neil Young spilte i The Squires (titulert ”I Wonder”). Nydelig vokalarbeid på akustiske ”Pardon My Heart ”og selvsagt den drømmeaktige avslutningen ”Through My Sails” med Crosby, Stills & Nash toner ned de hardere sidene av albumet. Det er dessuten fullt mulig å smelte av de varme vokal-harmoniene på countryrockere som ”Lookin’ For A Love” og ”Stupid Girl”. Eller bare riste løs til rufsete rock med ”Barstool Blues” og ”Drive Back”.

Zuma er på mange måter en komplett rockeplate, og med unntak av Rust-platene på tampen av tiåret ble den Neil Youngs siste store på 70-tallet.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 30.09.03