The Record Collection: 1989 – 2

R.E.M. | Life’s Rich Pageant | I.R.S, 1986 |

The fourth studio album from R.E.M. was my first encounter with the band. I bought it on cassette in 1986, and the LP version three years later. It’s still the favorite album from a band I never stopped adoring. Characterized by a cleaner production than on their previous efforts (thanks to Don Gehman), a punchy sound while maintaining their enigmatic presence and jangly roots. And of course, it has some of the band’s greatest songs, including the killer opening trio of “Begin the Begin”, “These Days” and “Fall On Me.” I wish I still was in college, bury magnets, swallow the rapture.

The Beasts of Bourbon | The Axeman’s Jazz | Big Time 1985 |

A super supergroup from Australia, including members from Hoodoo Gurus, The Johnnys and of course The Scientists (Kim Salmon). This is their debut album, originally released down under a year before. With a mix of swamp rock, psychobilly and country blues, somewhere between The Cramps, Nick Cave and Hank Williams, this here beast was created during one particularly dark and gloomy evening in Sydney. The opening track and leadoff single, where singer Tex Perkins does a convincing take on Leon Payne’s classic murder ballad “Psycho” still remains one of the highlight on an album packed with stories about death and misery. The Beasts of Bourbon were confronting, abusive and filled with desperation and despair. This album gives you plenty of it all. Pour yourself a glass, turn the lights down low and join this band along the lost highway and into the night.

American Music Club | California | Frontier 1988 |

‘To the left, a beautiful California landscape
Dead ends in the sky
And to the right, beautiful mountains rise
High and dry
Another futile expression of bitterness
Another overwhelming sensation of uselessness’

Mark Eitzel is one of the great American storytellers and voices; deep, stoic and soulful, he fleshes out personal anguish and wry observations with an unmatched eloquent pen. American Music Club lived up to their name and incorporated many different styles into their music over the years, always gravitating around Eitzel’s magnetic presence, and on California they played it all out so extremely well. There is a barren feeling deep inside this golden landscape, where dreams meet the sea, a sense of sadness, longing and hopelessness so wonderfully conveyed on tracks like “Last Harbour”, “Western Sky”, “Laughingstock” or “Firefly”, but all conducted with elegance and beauty. Into a story not only about inner demons, or the state of California, but of America itself.

The Band of… Blacky Ranchette | Heartland | Zippo 1986 |

When Howe Gelb got the country itch, he let Giant Sand rest for a while, saddled up Blacky, teamed up with some of his finest compadres and set out on the western trails. The first Blacky LP came back in 1985, ‘Heartland’ followed a year later. Both albums are a testament to the sparkling relationship between Gelb and Rainer Ptacek, two creative geniuses and close friends until Rainer sadly passed away in 1997. Blacky pursued a more pure country sound than the Giant Sand moniker could provide, but always bumped into the usual detours that makes Howe Gelb’s music so irresistible. This is a “lost” Americana classic way before that became a hip term.

Drivin’ N’ Cryin’ | Mystery Road | Island 1989 |

Drivin’ N’ Cryin’ masterfully merged Southern indie with Southern hard rock and country, and managed to unify it all into a stirring hot cocktail under the guidance of singer and main songwriter Kevn Kinney. Their two previous albums are both wonderful, but Mystery Road shines with confidence, power and the sharpest set of tunes in their entire album catalog. The country/folk songs are particularly strong, “Ain’t It Strange,” With the People,” “Peacemaker,” and of course the wonderful “Straight to Hell” are classics in its own right and also remains a missing link between Gram Parsons and Uncle Tupelo and the whole Americana resurgence of the 1990s. But Drivin’ N’ Cryin’ always had the urge to rock off too, Aerosmith style (“Toy Never Played With,” “Wild Dog Moon”) and ‘Mystery Road’ gives you plenty of it all. This is an album you can drive and cry to.

Pixies | Surfer Rosa | 4AD 1988 |

This is one of my definitive favorite albums of all times, and both Surfer Rosa and Doolittle are on my Top 10 Album List of the 1980s. Pixies was brand new to me when I bought ‘Surfer Rosa’, on a warm springs day, and it became the soundtrack for the summer when I turned 17. How fortunate! I believe the combination of their super catchy songs and disturbing lyrics (“He bought me a soda and he tried to molest me in the parking lot”, “I got no lips, I got no tongue, where there were eyes, there’s only space”, “I’m the horny loser”) somewhat resonated to a teen life being equally carefree and confusing. Needless to say, all these songs here are classics in my book, and every time I put on the album, not as often as before I have to admit, but it’s just as rewarding as in 1989, I’m being transferred back to this time in my life. So grateful Pixies was there to guide me into adulthood. PS: On the back cover, I still see the fingerprint marks from the day I bought it. I hated the stains back then, now it’s almost like a stamp of remembrance, something that would never occur in the digital world. There’s a beauty in that as well.

The Feelies | Only Life | A&M 1988 |

Some discovered The Feelies on their 1980 debut album, and I guess that must’ve been a thrilling experience. I bought my first Feelies-album on a hunch (I believe) some time in 1989. Their legacy didn’t matter to me, it was all about the moment. In hindsight, Only Life might not be considered such a seminal album, but to a perpetual nervous teen it was mind-blowing and just the best thing ever. I was well into jangle pop at the time, but was starting to look out for something with more punch, and The Feelies served just the right mixture of restless indie charm and groovy rhythms. As a huge fan of all kinds of horror movies, I remember how the cover art appealed to me big time, imaging these five fellas standing in front of Amityville, Elm Street or whatever VHS flick I was watching at the time. I guess that is what I still find fascinating; the dreamlike, hypnotic sounds of innocence and the tempting undertows towards something darker. I never tire of The Feelies, and I’ll never stop listening to this album.

Dinosaur Jr. | Bug | SST/Blast First 1988 |

Remember the last time you heard a new album and instinctively knew it would not only blow your brains out in the moment, but also mark the beginning of a life long relationship? An album of such impact that you just had to play it over and over again, share its brilliance with anyone with the slightest of interest and memorize every word and note? Not too often these days for my part, but hopefully youngsters still do, it’s a glorious feeling. I went and saw Dinosaur Jr in this tiny club after buying Bug in the summer of 1989, holding my under-aged breath while sneaking in, squeezed in right by the speaker and witnessed a loud, loud mess of guitar insanity, the songs hardly recognizable, buried deep below endless layers of feedback and noise. My ears were ringing for weeks afterwards. Bug is also a noisy mess, but with this brilliant mixture of emotional vulnerability, slacker coolness and full on assaults that makes it such a classic. “Freak Scene” is the obvious key track, a super catchy indie anthem if there ever was any. I was not the only kid yelling out lines like these on a frequent basis, but it was like J spoke directly to me:
“Sometimes I don’t thrill you
Sometimes I think I’ll kill you
Just don’t let me fuck up will you
’cause when I need a friend it’s still you
What a mess” ‘Bug’ is a lot more thank “Freak Scene” though, “They Always Come”, Budge” and “Let it Ride” are equally addictive, and I’ve always adored hazy slow burners like “Yeah We Know” and “The Post” just as much. One of my fondest memories is tied to the sludgy, epic finale of “Don’t.” Remember how I occupied the DJ booth at our weekly youth club disco and blasted it on max volume, giggling at the horrified faces in front of me. Oh the days of joy and guitar noise.

Black Sun Ensemble | s/t | Reckless 1988 |

Much of the music from the American southwest is rooted in the dusty ground with the barren landscape as a majestic backdrop, but some went even further. I was deep into many of the bands being labeled as ‘desert rock’ at the time, but Black Sun Ensemble was something else indeed. There is an undeniable flavor of the frontier twang in their sound, but as they reached for the sky, they also discovered other horizons, including ritual music, Medieval patterns, space rock and Indian raga. This album is a collection of some of their early hard-to-get cassette releases (‘Sapphire Sky Symphony’, ‘Raga Del Sol’) and a couple of new tracks, and works as a great introduction to one of the many overlooked bands from this time and place. It is a magic carpet ride of hypnotic cosmic desert psychedelia centered round the intricate guitar work of Jesus Acedo (1962-2013), imagine a mix of John Fahey, Jimi Hendrix and Ravi Shankar, instrumental explorations of the outer world and of the inner mind. It’s a trip alright, this is Country & Eastern at its finest.

The Leaving Trains | Transportational D. Vices | SST 1989 |

The Leaving Trains came out of the same vital Los Angeles scene that spawned likeminded artists like The Gun Club, The Flesh Eaters and The Dils. They were a wild ride in the glory days and left behind a string of great albums in the latter half of the 1980s ranging from rambling punk frenzy to introspective, self-loathing material. Transportational D. Vices leans towards the former, with its hard-hitting down-and-out tunes mostly between 1-2 minutes long (including a cool cover of Urinals’ “Black Hole”). Falling James Moreland was the only steady member in a band with a constant revolving lineup, and his keen melodic sense always shines through their ramshackle sound. Falling James is quite a story by the way, notoriously known for his crossdressing appearances, a super brief marriage with Courtney Love, name-dropped by Tom Waits (“Gun Street Girl”), and now retired from music he’s a writer for L.A. Weekly. ‘Transportational D. Vices’ is produced by Earle Mankey (the Weirdos, Runaways, Concrete Blonde, The Three O’Clock, The Long Ryders) and the album cover is a photo of Howe Gelb’s very own ’66 Barracuda. Such is the life of Falling James, packed with fame and tragedy, peculiar incidents and surrounded by cult figures, living in the gutter and looking at the stars. Just as the songs he made.

Unsung Heroes: Buffalo Tom

Boston was a pivotal nerve center for Eastern seaboard punk and hardcore in the early 1980s. A tight-knit musical community of often politically charged bands on either side of hard drinking or straight edge, commonly bonded by intensity and violence, Boston hardcore breathed through the city’s various college radio stations, Newbury Comics and the whole fanzine culture.

The scene also enjoyed the luxury of dedicated local record labels, in particular Taang!, that paved way for the alternative music boom to come. The hardcore scene waned within a few years, but the cultural impact it made is far more everlasting, and Boston had by then established a well-oiled infrastructure for fostering underground music. Taang! also gradually evolved beyond its hardcore roots, releasing hometown alternative pioneers like The Lemonheads, Moving Targets and Swirlies.

Another crucial point of interest in the growth of New England’s alternative sound was Boston recording studio Fort Apache, which housed seminal bands like Pixies, Throwing Muses, Belly, Dinosaur Jr., Bullet LaVolta, Sebadoh, Blake Babies and literal thousands more over the years. This further fortified Boston as one of the major ports of emerging indie rock of the 1980s and 1990s, continuously being fed each year by new hordes of students and local kids, including Bill Janovitz.

In 1982, at the age of 16, Bill and his family relocated from Long Island to Massachusetts. The move brought the aspiring musician straight into a honey bucket of independent creativity and vibrant teen spirit. Janovitz soon discovered usual suspects like Black Flag and the Replacements, who roamed across America and played every town and every club at the time. Attending the post-punk breeding ground of UMass Amherst, he met up with soon to be bandmates Chris Colbourn (bass) and drummer Tom Maginnis, and also befriended J Mascis of Dinosaur Jr., who later became an important patron of the band soon to be baptized Buffalo Tom.

Their eponymous 1989 debut album, Buffalo Tom, recorded by Mascis at Fort Apache, introduced us to a band peppered with teen angst and a knack for loud, distorted walls of guitars that couldn’t quite hide an obvious flair for pop hooks underneath it all. Propelled by the lead single “Sunflower Suit,” a regular at MTV’s 120 Minutes back in the days, the debut established the band as immediate indie darlings.

But Buffalo Tom soon replaced the charming ramshackle noisefest in favor for a more coherent slacker sound on their 1990 sophomore effort, Birdbrain, gradually leading up to the power trio’s classic mid period, defined by the critically acclaimed albums Let Me Come Over (1992), Big Red Letter Day (1993) and Sleepy Eyed (1995).

The remarkably steady line-up has continued to release quality albums up to the present, albeit at a slower pace than the years of their youth. Without ever losing their initial spirit, later albums like Three Easy Pieces (2007) and Skins (2011) are characterized by as always-intelligent songwriting, thoughtful and mature without ever losing their biting edge. Buffalo Tom has always balanced on this thin line, between gorgeous melancholy, in-your-face quiet-loud dynamics, jangly post-punk and arena sized anthems.

Of all the albums in their consistently strong catalog, Let Me Come Over holds a special place amongst many of their fans. Celebrating the record’s 25th anniversary this year, it is a flawless tour de force of poignant songwriting, packed with hook-laden, angst-ridden anthems like “Taillights Fade,” “Velvet Roof,” “Porchlight” and “Mineral.” In a fair world, Let Me Come Over would have secured Buffalo Tom among the stars.

And of course, they lived through an exciting time of alternative American guitar rock, witnessing firsthand the insanity of the Nevermind-fueled craze of major label deals, radio airplay and TV-appearances. Buffalo Tom surely benefited from this boom, but they never received their deserved mainstream recognition.

In a recent interview with Stereogum, Bill Janovitz wisely reflects on their lack of commercial success: “I can give you theories why I think we weren’t bigger. I think our lyrics are opaque, but we’re not like Pavement with opaque music. A lot of our music was very emotional, but it wasn’t really direct songwriting. There really wasn’t a compelling frontman. It was faceless and nerdy, but not ‘nerdy cool,’ like Weezer. It was a bunch of things that were never quite right. I wish I could blame a press agent or a manager or a label. But I think we were given an ample shot.”

But time might still be on their side. While a huge lump of their peers has fallen back to obscurity, Buffalo Tom still shines as a beacon of guitar rock. Their timelessly crafted songs have never been in style – and they’ve never gone out of style. BBC praised its songs as “a deeper take on the usual indie fare – slightly more intense than your Lemonheads, not as drunk on soul as Afghan Whigs, but not quite the self-loathing of Nirvana,” while Magnet magazine defined it “by the contradictions between Buffalo Tom’s rock-star aspirations and its inability to stomach the posturing that comes along with it, choosing instead to lay waste to its imperfections with some of the most devastatingly beautiful guitar rock of the ’90s.”

As a songwriter that has influenced generations to come we talked to Bill Janovitz about 5 albums that changed his life, in commemoration of the 25th anniversary of Let Me Come Over and their ongoing anniversary tour.

* * *

Bob Dylan: Highway 61 Revisited
The Rolling Stones: Out of Our Heads

I received these two LPs on the same day from the next-door neighbors of my grandparents when I was about 8 years old, in 1973-74. I had no older siblings, so the only records I had around the house were from my parents’ and they were not real rock and rollers or record buyers, so there was a scarce collection of Elvis Presley, the Mills Brothers, the Ink Spots, Bossa Nova stuff, etc. But I was obsessed with AM radio and carried around a yellow Panasonic transistor radio wherever I went. But mostly spent hours in my bedroom listening to it.

Receiving these two mono LPs as a hand-me-down, though, was a huge revelation. I knew almost nothing about Dylan and had only heard a relative few Stones songs by that point. These two albums, both released in 1965, were truly life changing. This is not an overstatement; they were so mysterious and dark, and made me want to know more about the artists, depicted so enigmatically lackadaisical or aloof on their respective covers. Both records are steeped in the blues and filled with arcane references. In Bob’s case, there is the surrealist symbolism and amphetamine-driven stream of consciousness, Biblical, Shakespearean, Americana, and other obscure allusions. With the Stones, they are variously lampooning an “Under Assistant West Coast Promo Man” or dropping London references, like “an heiress” who “owns a block in St. John’s Wood.” And the Stones had all these covers of classic soul and blues songs making up half the album. So I eventually went on to find the originals.

It took me years to figure out what the hell all of this was about. And in Dylan’s case, I am still not sure. But it was all driving, compelling, and sexy music and I became hooked to smart rock and roll from that point.

The Beatles: The Beatles (The White Album)

I had bought Sgt. Peppers when I was 12, though the first LP I recall buying was Stevie Wonder’s Songs in the Key of Life. Both were hugely important in my life, but as I picked up the guitar to learn at age 12, they were both distant from what I felt I could even possibly learn how to play. Meanwhile, the White Album was far more approachable, with the exception of some of the darker experimental corners. One of the first songs I learned how to play was “Rocky Raccoon.” It might still hold number one Beatles record in my heart.

Talking Heads: Remain in Light

My “cool uncle” from NYC bought me three records (I later discovered it was his younger and hipper boyfriend who picked them out) for my 14th birthday, clearly intended to open my mind, which was begging to be opened, having grown up in the decidedly more conservative suburb of Huntington, Long Island, where ’60s and ’70s mainstream rock was holding strong in 1980. They gave me a Nina Hagen EP, the first U2 record, Boy, and Talking Heads’ Remain in Light. The Hagen record was a hoot and a mild shock. My buds and I knew about punk rock but I could not yet figure out that Nina was a poseur/train jumper. No one had heard of U2 yet, and that sounded so new and fresh, yet accessible. I am not sure if I knew they would become so huge so fast, but neither was I surprised when they did.

But it was Remain in Light that drew me in immediately and I keep listening to though all my years. The Eno-driven production; the loops; the Fela Kuti and African rhythms; the off-kilter paranoid and funny poetry of David Byrne’s lyrics; but most of all, the still-insane-sounding guitar work by Adrian Belew, who I think was the most innovative guitar player since Jimi Hendrix — all of it blew my mind and made me ambitious to be an artist, to make music that was new and at least attempted to be innovative. I had known the Heads for a few years, “Psycho Killer,” “Take Me to the River,” “Cities,” and “Life During Wartime,” were all getting lots of airplay in NY. But this record was revolutionary for me and I became a huge fan, going to see them in Providence on the tour that was filmed for the Jonathan Demme (RIP) movie, Stop Making Sense.

R.E.M.: Murmur

My trajectory of seeking out new music continued, and became especially easier when I turned 16 and my family relocated to the suburbs of Boston in 1982. College radio was and continues to be a strong presence around here. I finished my last two years of high school in a tiny conservative town, with a graduating class of 180 (compared to around 800 at my New York school). But lots of the kids in my class were into new wave, punk rock, etc. The Clash were huge and kids were buying the Violent Femmes first record, the Specials, Police, plus the more adventurous of us were going into Boston to Newbury Comics record store (there was only one at the time) and buying New Order, Mission of Burma, the dBs, Echo and the Bunnymen, and that sort of thing. It was just an exciting time. So much seemed to be changing rapidly from 1980 to 1984. One of the bands that everyone loved was the English Beat, who played the Walter Brown hockey arena at Boston University in the spring of 1983. A bunch of us loaded into a few cars and went to skank our skinny asses off.

But the opening band, R.E.M., stopped me in my tracks. No one had heard of them. Instead of the light and bright ska-pop of the Beat, R.E.M. was this murky, yes, jangly group that looked like artsy hippies in flannel shirts, long hair, white shirts with vests, Rickenbacker guitars, in blue lights and shadows. Occasional lyrics floated to the surface of this mysterious, dreamlike music. Just as with the Stones and Dylan records, they were the proverbial portals and I wanted to dive in and learn more, and just as with those artists, I became a lifelong fan of R.E.M. I felt like they were my discovery. It was not hand-me-down music. It was an unparalleled thrill when Buffalo Tom was invited to stay at Peter Buck’s house in Athens on one of our first tours. He was an exceedingly gracious host who kept us up until dawn playing records and talking about music.

If I were to go past five of these, I would add Let It Be by the Replacements and Zen Arcade by Hüsker Dü, both of which directly changed my pathway and helped lead Chris, Tom, and I into forming Buffalo Tom. But that’s for another day.

Bjørn Hammershaug

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

Continue reading

1980-tallet: 200 Favorittalbum

Denne lista over de 200 beste albumene fra 1980-tallet er ikke satt sammen av et panel med eksperter som har kåret en objektiv og endelig avgjørelse (som om det skulle være mulig). Dette er en liste over mine favoritter. De fleste ble oppdaget på 80-tallet, spesielt etter 1986, og står dermed selvsagt ekstra sterkt i internminnet. Andre har blitt ervervet og verdsatt i ettertid, og bidrar (heldigvis) til at sjangerbredden er noe variert og at tilsiget er konstant økende.

Et kjapt blikk på de 200 avslører at amerikansk gitarrock stod – og står – høyere i kurs enn, la oss si britisk synthpop. Ei heller er sjangre som hardrock og hip hop overrepresentert for å si det forsiktig – og mange av tiårets storselgere innen pop og rock gikk under denne radaren da, og har blitt liggende senere. Men noe skal man også ha til gode. Dette er min liste pr nå, og den er på langt nær hugget i stein. Tvert i mot, jeg gleder meg til å flikke på den, og bytte ut med nye favoritter ettersom de kommer min vei. Dette er uansett alle vinnere.

Utvalget er begrenset til to album pr. artist, så her er det mange darlings som er killed. Albumene er satt opp i rekkefølge, men etter de 20-30 første må det sies at den eksakte plasseringen er noe lemfeldig organisert. Uansett, skal du først ha med deg 200 80-tallsskiver på en øde øy ville jeg startet omtrent her.

Pixies: Doolittle (1989)
Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)
Nirvana: Bleach (1989)
The Replacements: Let It Be (1984)
R.E.M: Murmur (1983)
Violent Femmes: s/t (1983)
Pixies: Surfer Rosa (1988)
Beastie Boys: Paul’s Boutique (1989)
Giant Sand: Valley of Rain (1985)

Gun Club: Miami (1982)
The Feelies: Crazy Rhythms (1980)
The Dream Syndicate: The Days of Wine and Roses (1982)
Hüsker Dü: Warehouse: Songs and Stories (1987)
Wipers: Youth of America (1981)
Minutemen: Double Nickels on the Dime (1984)
Butthole Surfers: Locust Abortion Technician (1987)
Thin White Rope: Moonhead (1987)
Green on Red: Gravity Talks (1983)
Public Enemy: It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back (1988)

R.E.M: Reckoning (1984)
Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (1988)
deLillos: Suser avgårde (1986)
Meat Puppets: II (1983)
Sonic Youth: Sister (1987)
Dinosaur Jr.: Bug (1988)
Nick Cave and the Bad Seeds: Tender Prey (1988)
The Smiths: The Queen is Dead (1986)
Nomeansno: Wrong (1989)
Hüsker Dü: New Day Rising (1985)

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables (1980)
Brian Eno & Daniel Lanois: Apollo – Atmospheres & Soundtracks (1983)
Talking Heads: Remain in Light (1980)
Black Flag: Damaged (1981)
Giant Sand: The Love Songs (1988)
Slayer: Reign in Blood (1986)
David Bowie: Scary Monsters (and Super Creeps) (1980)
Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987)
Joy Division: Closer (1980)
Julee Cruise: Floating Into the Night (1989)

Fugazi: s/t EP (1988)
The Replacements: Tim (1985)
The Stone Roses: s/t (1989)
Raga Rockers: Maskiner i Nirvana (1984)
The Rain Parade: Emergency Third Rail Power Trip (1984)
Tom Waits: Rain Dogs (1985)
Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988)
Green on Red: Gas Food Lodging (1985)
N.W.A: Straight Outta Compton (1988)
Killdozer: Intellectuals Are the Shoeshine Boys of the Ruling Elite (1984)

deLillos: Hjernen er alene (1989)
Leonard Cohen: I’m Your Man (1988)
Godflesh: Streetcleaner (1989)
Arthur Russell: World of Echo (1986)
Naked City: Torture Garden (1989)
Descendents: Milo Goes to College (1982)
Cosmic Psychos: Go the Hack (1989)
Tad: God’s Balls (1988)
Big Black: Songs About Fucking (1987)
Swans: Children of God (1987)

Butthole Surfers: A Brown Reason to Live (1983)
The Dream Syndicate: Live at Raji’s (1989)
Thin White Rope: In the Spanish Cave (1988)
The Cramps: Psychedelic Jungle (1981)
The Pogues: If I Should Fall From Grace With God (1988)
Barracudas: Drop Out With the Barracudas (1982)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: It’s Time For… (1986)
Bad Brains: s/t (1982)
The Fall: This Nation’s Saving Grace (1985)
Sunnyboys: s/t (1981)

Bad Religion: Suffer (1988)
The Soft Boys: Underwater Moonlight (1980)
Faith No More: The Real Thing (1989)
Bruce Springsteen: Nebraska (1982)
American Music Club: California (1988)
Metallica: Master of Puppets (1986)
Napalm Death: Scum (1987)
The Waterboys: This is the Sea (1985)
Nick Cave and the Bad Seeds: Kicking Against the Pricks (1986)
Hasil Adkins: He Said (1985)

Soundgarden: Ultramega OK (1988)
Lounge Lizards: s/t (1981)
Cowboy Junkies: The Trinity Sessions (1987)
Rapeman: Two Nuns and a Pack Mule (1989)
Orchestra Baobab: Pirates Choice – the 1982 Sessions (1989)
Massacre: Killing Time (1981)
Michael Jackson: Thriller (1982)
Guns N’ Roses: Appetite for Destruction (1987)
King Sunny Ade: Juju Music (1982)
Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1983)

The Birthday Party: Junkyard (1982)
The Jesus and Mary Chain: Psychocandy (1985)
XTC: English Settlement (1982)
Prince: Sign ‘O’ The Times (1987)
Tom Waits: Swordfishtrombones (1983)
The The: Infected (1986)
Talk Talk: Spirit of Eden (1988)
dePress: Block to Block (1981)
Brian Eno & David Byrne: My Life in the Bush of Ghosts (1981)
Motörhead: Ace of Spades (1980)


My Bloody Valentine: Isn’t Anything (1988)
The Pogues: Rum, Sodomy and the Lash (1985)
This Heat: Deceit (1981)
Paul Simon: Graceland (1986)
Richard & Linda Thompson: Shoot Out the Lights (1982)
Dire Straits: Making Movies (1980)
The Go-Betweens: 16 Lovers Lane (1988)
Young Marble Giants: Colossal Youth (1980)
Echo & The Bunnymen: Ocean Rain (1984)
Prefab Sprout: Steve McQueen (1985)

The Cure: Pornography (1982)
The Wipers: Over the Edge (1983)
Neil Young: Freedom (1989)
Dumptruck: for the Country (1987)
The Jesus Lizard: Pure (1989)
The Gun Club: Fire of Love (1981)
Donald Fagen: The Nightfly (1982)
Elvis Costello/The Costello Show: King of America (1986)
Lou Reed: New York (1989)
Dexy’s Midnight Runners: Searching For the Young Soul Rebels (1980)

Scratch Acid: Berserker EP (1987)
Pylon: Chomp (1983)
David Sylvian: Secrets of the Beehive (1987)
Anthrax: Among the Living (1987)
Scientists: Weird Love (1986)
AC/DC: Back in Black (1980)
Talking Heads: Stop Making Sense (1984)
Orange Juice: You Can’t Hide Your Love Forever (1982)
Flipper: Album – Generic Flipper (1982)
Danny & Dusty: The Lost Weekend (1985)

Mission of Burma: vs (1982)
Iron Maiden: Number of the Beast (1982)
Slint: Tweez (1989)
Roky Erickson: The Evil One (1980)
Alice Donut: Donut Comes Alive (1988)
Died Pretty: Free Dirt (1986)
The Legendary Stardust Cowboy: Rock-It to Stardom (1984)
U2: War (1983)
Killing Joke: s/t (1980)
Circle Jerks: Group Sex (1980)

Saccharine Trust: Paganicons (1981)
Squeeze: Argybargy (1980)
Radka Toneff: Fairytales (1982)
Kate Bush: Hounds of Love (1985)
Fang: Landshark (1982)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Moving Targets: Burning in Water (1986)
The Long Ryders: Native Sons (1984)
Swell Maps: Jane From Occupied Europe (1980)
Tears For Fears: Songs From the Big Chair (1985)

The Triffids: Born Sandy Devotional (1986)
Motor Boys Motor: s/t (1982)
Living Colour: Vivid (1988)
P.I.L: Metal Box (1980)
X: Los Angeles (1980)
The db’s: Stands For Decibels (1987)
Hoodoo Gurus: Stoneage Romeos (1984)
Agent Orange: Living in Darkness (1981)
The Psychedelic Furs: s/t (1980)
Eyeless in Gaza: Red Rust September (1983)

ESG: Come Away With ESG (1983)
RUN DMC: Raising Hell (1986)
Galaxie 500: On Fire (1989)
True West: Drifters (1984)
Minutemen: What Makes a Man Start Fires? (1982)
Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (1986)
Black Flag: My War (1984)
Minor Threat: Out of Step (1983)
Divine Horsemen: Devil’s River (1986)
Naked Prey: 40 Miles From Nowhere (1987)

The Feelies: Only Life (1988)
Stan Ridgeway: The Big Heat (1985)
Green River: Rehab Doll (1988)
Coil: Horse Rotorvator (1986)
D.O.A: War on 45 (1982)
Dead Kennedys: Frankenchrist (1985)
David Lynch: Eraserhead (1982)
The Cramps: Songs the Lord Taught Us (1980)
Wall of Voodoo: Call of the West (1982)
The Beasts of Bourbon: Sour Mash (1988)

The Waterboys: A Pagan Place (1984)
Beastie Boys: Licensed to Ill (1986)
Dead Moon: In the Graveyard (1988)
The Pretenders: s/t (1980)
Los Lobos: How Will the Wolf Survive (1984)
Suicidal Tendencies: s/t (1983)
Camper Van Beethoven: Telephone Free Landslide Victory (1985)
Violent Femmes: Hallowed Ground (1984)
Lloyd Cole & the Commotions: Rattlesnakes (1984)
The Rainmakers: s/t (1986)

Rockpile: Seconds of Pleasure (1980)
The Crucifucks: s/t (1984)
Glenn Branca: The Ascension (1981)
M.D.C: Millions of Dead Cops (1982)
Dumptruck: for the Country (1987)
The New Christs: Distemper (1989)
Bitch Magnet: Umber (1989)
Oxbow: Fuck Fest (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Alphaville: Forever Young (1984)

Bjørn Hammershaug

Adjø Solidaritet: 1980-tallet – 100 Favorittlåter

For noen er musikken på 80-tallet ensbetydende med spjåkete metal eller dyster synthpop. For meg var 80-tallet først og fremst synonymt med en musikalsk oppvåkning, der første halvdel stort sett handlet om barndommens tilfeldigheter, men som i siste halvdel fant en form som har vært et fundament siden: Amerikansk undergrunnsrock, både i ulike punka varianter og i mer roots-orientert form.

Denne lista preges ikke uventet av nettopp låter fra denne opplysningstiden: Fra undergrunns-pionerer som The Feelies og Sonic Youth og punk fra Descendents og The Dead Kennedys, via janglerock (R.E.M) og ørkenrock (Giant Sand). Men i denne – for mange sikkert ensartede – miksen er det også funnet rom for mer enkeltlåtfavoritter fra artister som Jona Lewie og David + David. Kun én låt pr. artist, likevel er det altfor mange som ikke har fått plass, for mange til å nevnes, men dette summerer i det store og hele opp mitt 80-tall på låtsiden.

Sonic Youth: Teen Age Riot (1989)
Dinosaur Jr.: Freak Scene (1988)
Fugazi: Waiting Room (1988)
Pixies: Debaser (1989)
Violent Femmes: Blister in the Sun (1983)
Nirvana: School (1989)
The Feelies: The Boy With The Perpetual Nervousness (1980)
Mudhoney: Touch Me I’m Sick (1988)
Wipers: Youth of America (1981)
R.E.M: So. Central Rain (1984)


Tad: Loser (1989)
The Dead Kennedys: Holiday in Cambodia (1980)
Giant Sand: Thin Line Man (1986)
The Replacements: I Will Dare (1984)
The Dream Syndicate: Halloween (1982)
Butthole Surfers: Hey (1983)
The Gun Club: Carry Home (1982)
Julee Cruise: Falling (1989)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Mercy Seat (1988)
Brian Eno: Weightless (1983)


Thin White Rope: Red Sun (1988)
Hüsker Dü: She Floated Away (1987)
deLillos: Sveve over byen (1989)
The Church: Under the Milky Way (1988)
World Party: Ship of Fools (1986)
Echo & the Bunnymen: The Killing Moon (1984)
Jokke & Valentinerne: Tida er inne (1987)
Slayer: Angel of Death (1986)
John Cooper Clark: Beasley Street (1980)
Minutemen: This Ain’t No Picnic (1984)


Raga Rockers: Når knoklene blir til gele (1983)
The Cramps: Sunglasses After Dark (1980)
Meat Puppets: Plateau (1984)
The Smiths: Bigmouth Strikes Again (1986)
Black Flag: Rise Above (1981)
Alice Donut: Lisa’s Father (Waka Baby) (1988)
The Dicks: The Dicks Hate the Police (1980)
Nomeansno: It’s Catching Up (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Green on Red: Sea of Cortez (1985)


Cosmic Psychos: Quarter to Three (1988)
Kjøtt: Jeg vil bli som Jesus (1980)
NWA: Straight Outta Compton (1988)
Jane’s Addiction: Mountain Song (1988)
The Cure: Just Like Heaven (1985)
Suicidal Tendencies: Institutionalized (1983)
Lillebjørn Nilsen: Aleksander Kiellands Plass (1985)
Laibach: Across the Universe (1988)
Public Enemy: Bring the Noise (1988)
Lounge Lizards: Incident on South Street (1981)


Pylon: Crazy (1983)
American Music Club: Highway 5 (1988)
The Pogues: Thousands Are Sailing (1988)
David + David: Welcome to the Boomtown (1986)
Rod Stewart: Young Turks (1981)
dePress: Bo Jo Cie Kochom (1981)
Tears For Fears: Head Over Heels (1985)
Imperiet: Märk hur vår skugga (1987)
Swans: New Mind (1987)
Killdozer: Man of Meat (1984)


Young Marble Giants: Searching for Mr. Right (1980)
Big Black: L Dopa (1987)
Bad Religion: I Want to Conquer the World (1989)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: Just About Seventeen (1986)
Agent Orange: Bloodstains (1981)
Naked Prey: What Price for Freedom (1986)
The Jesus Lizard: Blockbuster (1989)
Died Pretty: Blue Sky Day (1986)
Flipper: Sex Bomb (1982)
Bad Brains: Pay to Cum (1980)


Tom Waits: Cold Cold Ground (1987)
Dire Straits: Tunnel of Love (1980)
Helmet: Born Annoying (1989)
Scratch Acid: Mary Had a Little Drug Problem (1986)
Bob Seger and the Silver Bullet Band: Against the Wind (1980)
L7: Bite the Wax Tadpole (1988)
Prince: Sign O the Times (1987)
Green River: Swallow My Pride (1988)
Bitch Magnet: Americruiser (1989)
The La’s: There She Goes (1988)


The Waterboys: Church Not Made With Hands (1984)
Wall of Voodoo Mexican Radio (1982)
Faith No More: Epic (1989)
Zero Boys: Livin in the 80’s (1980)
The Bangles: Manic Monday (1986)
Descendents: Suburban Home (1982)
Motor Boys Motor: Drive Friendly (1982)
Massacre: Killing Time (1981)
Stan Ridgeway: Camouflage (1986)
XTC: Dear God (1986)


Soundgarden: Ugly Truth (1989)
Arthur Russell: Treehouse (1986)
The Stone Roses: Fools Gold (1989)
Madonna: Like a Prayer (1989)
The Rain Parade: Look At Merri (1983)
Yo La Tengo: The Evil That Men Do (1989)
Jason & The Scorchers: Broken Whiskey Glass (1985)
The Boomtown Rats: Banana Republic (1981)
Bruce Springsteen: Atlantic City (1982)
Metallica: Master of Puppets (1983)

Bjørn Hammershaug

…the longlist….
Cowboy Junkies: Misguided Angel (1988)
Eldkvarn: Kungarna Från Broadway (1988)
Talking Heads: Once in a Lifetime (1980)
Buffalo Tom: Sunflower Suit (1989)
Go-Betweens: Was There Anything I Could Do (1988)
Mission Of Burma: That’s When I Reach For My Revolver (1981)
Neneh Cherry: Buffalo Stance (1988)
Opal: Happy Nightmare Baby (1987)
The New Christs: No Way on Earth (1989)
Billy Joel: A Matter of Trust (1986)
Lee Clayton: 10 000 Years/Sexual Moon (1983)
The Triffids: Wide Open Road (1986)
INXS: Never Tear Us Apart (1987)
Dinosaur L: GoBang! (1982)
Tom Petty & The Heartbreakers: The Waiting (1980)
Naked City: The Sicilian Clan (1989)
Chris Isaak: Blue Hotel (1987)
E.S.G: Dance (1983)
Sunnyboys: Happy Man (1981)
John Mellencamp: Rain On The Scarecrow (1985)
Glenn Branca: Lesson No. 2 (1981)
Beastie Boys: High Plains Drifter (1989)
Electric Light Orchestra: From the End of the World (1981)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Joy Division: Islolation (1980)
The db’s: Bad Reputation (1981)

Øyafestivalen 2005

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.

All Tomorrow’s Parties 2006: Et Førjulsmareritt

Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.

Årsaken til flyttingen fra Rye ligger nok både i at standarden på Butlin’s Minehead er noe høyere, fasilitetene flere og ikke minst at publikumskapasiteten omtrent er det dobbelte. Etter billettnumrene å dømme var det cirka 6000 betalende her, og selv om chaletene var plettfrie bungalower og spisestedene mer varierte (dog, alle sørget for å holde kolestrolnivået på et behagelig smertepunkt) innebar ikke denne flyttingen en udelt positiv opplevelse.

Størrelsen sørget for at noe av den mest intime atmosfæren var forsvunnet, mens køene til tider var trøttende lange. Avstanden til London var lengre enn antatt, og med togpriser som får NSB til å virke som et indisk billigselskap, var det mest reelle alternativ en busstur på 5 timer. Siden morgenflyet var kansellert grunnet en tornado (!) i London dagen før, gikk alle våre planer om en myk fredagsstart i vasken. Taterfølget fra Norge var ikke framme i Minehead før klokken ti fredag kveld, og vi misset dermed potensielt legendariske konserter som Melvins og Nurse With Wound med David Tibet. Det skulle vise seg å være et dypere mønster bak det som i utgangspunktet virket som slike rene uhell, men det får holde her å tipse fremtidige festivalreisende om å beregne skikkelig med tid. Ta det som en tur!

Årets kurator for alle dagene var Sonic Youths Thurston Moore, og han har nok kost seg glugg ihjel med denne oppgaven. Mannen er kjent for å være mer enn godt orientert innen den alternative delen av rocken (med vekt på alternativ, han vet jo mer om norske punkflexisingler enn noen her hjemme), og har tydeligvis fått boltre seg fritt med Sonic Youths flertydige estetikk i naturlig sentrum og som en avspeiling av det ferdige programmet: Støy/støyrock, frijazz, rock’n’roll og avantrock – med improvisasjon som felles overbygning. Han gjorde selv godt rede for sine valg i programmet, hvor han tok brodden fra potensiell kritikk ved i kjent stil gremme seg over manglende navn som ingen andre har hørt om, slik som Sutcliffe Jugend og Hardline Elephants. Hans oppgave var å presentere ’the relative aesthetic vision between the royal high time of Iggy & The Stooges and the bloodymindedness that is Blood Stereo’ – og den oppgaven bestod han godt. Fraværet av britiske artister ble fornuftig redegjort for med ønsket om å fremheve navn som ellers ikke spiller til vanlig på øya.

’See you at the merch table’, hilste Moore, og med det minnet han om den pressefrie, backstage-løse og flate strukturen som fremdeles er ATP, der gleden over å oppdage musikk litt på utsiden av de mest kjente festivaltraverne og der alle kan mingle fritt skal stå i høysete. Her møtes alle på likefot. Artistene jeg intervjuet var da også skjønt enige om at dette var en eneste stor fest, ikke bare en mulighet til å spille for et større publikum, men også å henge ut med fans og venner i en hyggelig, felles atmosfære.

ATP Minehead var utvidet fra to til tre scener: Hovedscenen Centre Stage med plass til et par tusen, mellomstore Reds og minstescenen Crazy Horse. Sistnevnte, innredet i dårlig western-stil, fungerte ikke optimalt. Rommet var for stort til lavmælte artister som Charalambides og Fursaxa, og støynivået bakover i rommet var til tider helt uholdbart, og noe jeg aldri har opplevd på ATP tidligere. Tilløp til buing og latterliggjøring av artister (riktignok ganske så weirde, men dog) er ikke denne festivalen verdig. Det er vel prisen å betale for å slippe inn større folkemengder enn de dedikerte, og til senere anledninger bør slike artister bli tilbudt bedre vilkår. Jeg likte Reds best; passe stor, med bedre lyd og samtidig liten nok til det var lett å rusle rundt å møte folk. Det måtte skje i blinde for å slippe unna den grelle pornofargen (derav navnet) på vegger og gulv, og ikke minst det heslige spilleområdet som var plassert bak i rommet. Jeg har ikke vært på konsert i mer absurde omgivelser siden jeg så Sonic Youth spille i et casino i Las Vegas – til og med der var forholdene mer nøkterne! Storscenen sikret både god lyd og sikt, og var derfor velegnet til å ta i mot størrelser som Iggy & The Stooges, Gang of Four, Dinosaur og Sonic Youth.

Moores program har jeg siklet meg i søvn over hver natt de siste seks månedene. Fraværet av noe beats, en liten dose melodisk pauseunderholdning eller overraskende sibirsk strupesang ble en smule påtrengende etter dager som vekslet mellom sfærisk impro-folk og brutal noise – og det faktum at slett ikke alle klarte overgangen fra sirkulære loft-seanser til festivalformatet like bra. La oss først som sist fremheve de to som klarte akkurat dette aller best:

Comets On Fire (agitatedrecords/J. Bennett)

Comets On Fire: At middelmådige Wolfmothers debut blir kåret til årets beste plate i en av landets største aviser vitner i beste fall om manglende orienteringsevne, ikke minst når langt fetere Comets On Fire blir så glatt oversett. Avatar er etter min mening blant årets aller beste plater, men det er som liveband kometene virkelig brenner. Fjorårets konsert på ATP var et fyrverkeri, og årets utgave viser i ytterligere grad et band på høyden av sin karriere – som også har klart overgangen til å møte et relativt stort publikum. Hvis ikke en eneste norsk sommerfestival som ønsker å fremstå som noenlunde med i tiden snart forstår dette, vel, så kan de knapt tas seriøst. Gjengen fra California er en heksegryte av classic rock, psykedelia, støy og solskinn som går utenpå det aller meste annet i dag. Så det så.

Wolf Eyes (

Wolf Eyes (

Wolf Eyes: De samme argumentene kan brukes om trioen fra Michigan. De evner å bryte ned grensene mellom rock og støy, og spilte for en fullpakket storscene som de holdt i sine hule hender og knyttede never. Wolf Eyes fremstår mer og mer som et genrekryssende band, med en sceneutstråling som tar elementer fra gaterocken, humor og en forståelse for at bråkerock slett ikke trenger å være vanskelig tilgjengelig. De kan naturlig samarbeide med avantgarde støymusikere (Fe-Mail) og frijazzister (Anthony Braxton), men i bunn og grunn er de egentlig tre hyperaktive barn av hjembyens store sønn, Iggy Pop. De forstår og dyrker rockens tradisjoner, men satt i en kontekst som gjør rocken både relevant, nyskapende, underholdende – og farlig – også i dag. Hvor mange rockeband kan man egentlig si det om i 2006? Wolf Eyes er et monster av et band.

Thurston Moore trakk linjer mellom genre og mellom generasjoner. Det går en naturlig linje fra Iggy & The Stooges til Wolf Eyes, fra noise-innovatørene The New Blockaders til Prurient, fra Dinosaur Jr. til Comets On Fire og fra Sun City Girls til Sunburned Hand Of The Man. En helg på ATP innebærer å bevege seg fra konsert til konsert, der ingenting virker irrelevant, naturlige lover oppheves og der man tar seg selv i tanker som ’Tja, skal jeg gidde å gå på Dead C, egentlig’ – og det virker ikke engang absurd før i etterkant. Musikk, ansikt og stemmer flyter langsomt over i hverandre. Hva sitter egentlig igjen etter at eksplosjonene av inntrykk og opplevelser har lagt seg?

– Jackie-O Motherfuckers, for anledning uten leder Tom Greenwood, mystisk hengende spøkelsestoner?
– Iggy & the Stooges’ versjon av ”No Fun” med halve salen dansende på scenen?
– No-Neck Blues Bands pappeske-hoder og halvnakne sangerinne?
– Lee Ranaldo og Thurston Moores laserkrig med gitarene?
– Sunburned Hand Of The Mans hang til stagediving og voldsomme omgang med prøvedukker?
– MV&EE and The Bummer Road Bands hamptunge blanding av hippieshit og kosmisk psykedelia?
– Sun City Girls’ delikate surftwang?
– Mats Gustafssons frie utblåsninger?
– Wooden Wands vakre, nedstrippede countrysett?
– Britisk dagen-derpå frokost?

Blant annet.

Det er mulig å etterlyse noen nye navn, til tross for at mange av artistene var totalt ukjente på forhånd, som overrasket virkelig positivt. Av de unge, friske kan Be Your Own Pet trekkes fram, som en mer viril utgave av Yeah Yeah Yeahs. En noe bredere genresammensetning ville kanskje forhindret tilløp til zombie-tilstand, og skjerpet sansene ytterligere, men da hadde det blitt en annen fest. Når alt er sagt, vis meg en festival som kan skryte av et bedre, bredere og mer spennende festivalprogram enn ATP – og jeg skal spise det offentlig. Sammen med en fet tallerken Full English.

Full line-up:

Bjørn Hammershaug, 2006

Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)

Første gang publisert: 06.08.05 – i forbindelse med bandets konsert på Øyafestivalen 2005

I 1991 besørget J. Mascis for at undertegnede fikk nesten varige hørselsskader da Dinosaur Jr. spilte på Aker Brygge i Oslo. I en av konsertens ytterst få feedback-avbrekk rekker en publikummer å smette inn med utropet: “Hey J, we don’t hear your voooice!!” J ser opp fra de lange hårflokene, smiler(!) og mumler: “That’s good” før han trøkker ned et par av de mange fuzzboksene med en bestemt fot og fortsetter med sitt. Når han 15 år senere står på scenen i samme by (Øyafestivalen 2005) er det ikke lenger i kraft å være blant de ledende artister i sin samtid, men med visshet om at han har etterlatt seg et legat som vil vare lenge etter at siste gitarskrik har stilnet. En av de sterkeste i så måte heter You’re Living All Over Me og ble gitt ut i 1987.

1987 huskes som et særs godt plateår for oss som begynner å dra litt på årene. Bare sånn i farten kan nevnes Sonic Youths Sister, Hüsker Düs Warehouse: Songs and Stories, Pixies’ debut-EP, Butthole Surfers’ Locust Abortion Technician og The Replacements’ Pleased To Meet Me. Alle står de trygt på hedersplass, om enn med litt støv på, og sannelig dannet de presedens for det meste annet som har kommet opp der i ettertid. Sammen med disse 80-tallspionerene innen amerikansk indierock (og det ordet hadde faktisk en betydning på den tiden) finner vi selvsagt Dinosaur Jr med sin andre utgivelse. Det er ikke bare en kultklassiker fra sin tid, det er en plate som også står seg svært godt snart tjue år senere.

You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden. J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet. Hjulpet frem av datidens kultlabel #1 SST (Meat Puppets, Soundgarden, Sonic Youth, Hüsker Dü) havnet Dinosaur Jr. raskt i samme toppdivisjon.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot. Her er det dissonans, vreng, wah-wah og flanger i en mer post-punka attitude som gjelder, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound og enda tristere sanger. For Dinosaur Jr. bragte først og fremst gitaren til heder og verdighet – inkludert gitarsoloen – i indiekretser. Mer enn noen andre benyttet Mascis instrumentet som forlengende talerør av sitt akk så sorgtunge blikk på tilværelsen, og han viste at det fantes en middelvei mellom hardrocken, Hendrix, punken og “wall of sound”-støyen à la Hüsker Dü, noe som kommer sterkt frem på You’re Living All Over Me. Her spilles det HØYT. Høyt, desperat og hjerteskjærende med effektiv pedalbruk som hjelpemiddel, men også drivende, melodisk og strukturert. Som en syntese av, tja, la oss si Black Flag, Sonic Youth, The Cure og Neil Young er You’re Living All Over Me en av de store platene innen pre-grunge amerikansk gitarrock. Mascis’ gitarstil, bandets slacker-image og deres balanse mellom melodier og støyutbrudd, samspillet mellom dynamikk og energi, kan dessuten høres som en direkte foranledning til Nirvana og deres suksessformel på Nevermind noen år senere.

Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. J. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter samlet på en Dinosaur-skive, selv om ”Little Fury Things”, ”Sludgefeast”, ”Raisans” og ”In A Jar” alle er av klassisk materiale. Men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock, hardcore og fengende popmelodier. Dette blir klart allerede på anslaget, ”Little Fury Things”, som åpner med forrykende gitarer og desperate skrik (“What is it? Who is it? Where is it?”) før melodien slår inn og Mascis kommer inn med sin søvnige, vablete stemme: “A rabbit falls away from me, I guess I’ll crawl, A rabbit always smashes me, again I’ll crawl…” I løpet av tre minutter er platen signert, selv om den aldri faller inn i ett spor og blir forutsigbar, i sin kombinasjon av gråtkvalte melodier og gjennomtrengende slagkraft.

Selv om lyden på You’re Living All Over Me kanter over mot det søplete, og av og til druknes i gitarslam, kan ingenting skjule den suggererende flyten som preger denne platen. I tillegg til ovennevnte signaturlåter gis det også rom for bandets mer eksperimentelle sider, som Lou Barlows “Lose” og “Poledo”. Særlig sistnevnte kom lofi-bølgen i forkjøpet, en trend Barlow selv skulle bli den fremste eksponent for med sine mange prosjekter (Sebadoh, Sentridoh, Folk Implosion). Peter Framptons ”Show Me The Way” virker som den naturlige avslutter på en plate som fremdeles tangerer det meste av gitarrocken som slippes i dag.

You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.
Bjørn Hammershaug

Dinosaur Jr. – Cruise café,1991

Min andre skikkelige konsert, og den som trolig må bære ansvar for fremtidige hørselsskader. Husker egentlig bare bruddstykker, men kom i hvert fall hjem med en signert t-skjorte. Nazneen Khan fra Musikkavisen Puls var også der, og leverte denne rapporten der hun – helt korrekt – fastslår at det ”finnes ikke et mer vidunderlig band”. Dinosaurene blir også beskrevet som ”nusselige” og sammenlignet med en gammel kosebamse i den rosende omtalen:

Reagan Youth: 20 høydepunkt fra amerikansk undergrunn 1980-89

— 20 definerende plater innen amerikansk undergrunnsrock på 80-tallet —

Det fine med å lage lister uten innblanding fra andre, er at man slipper å kompromisse og ta andre hensyn enn sine egne. Denne listen er derfor en ganske så subjektiv (om ikke så veldig original) plassering av 20 definerende plater innen ‘amerikansk undergrunnsrock’ på 80-tallet.

80-tallet forbindes nok av mange med helt andre musikalske strømninger enn hva denne listen byr på. Tittelen indikerer både tidsrom og geografisk opphav. For min del kunne nok overskriften like gjerne vært ’80-tallets beste plater’ uten å bytte ut altfor mange, men av respekt for de med større inn- og oversikt over andre genre, så holder jeg meg til det jeg kan best. Så får andre vurdere hiphop, synthpop, hårmetall etc.

‘American underground’ er et begrep som fremdeles brukes om musikk fra denne perioden. Dagens etterkommere blir omtalt med andre begreper, for eksempel collegerock, alternativ rock og etter hvert indierock. Grenseoppgangene er noe utydelige, men det er verd å merke seg at ‘indierock’ like gjerne brukes om et band på stort selskap og med høye salgstall, uaktuelt for et “undergrunnsband” fra 80-tallet, og et begrep uten egentlig innholdsverdi.

Veldig mye av det vi i dag hører som streit rock, ‘indierock’ eller ikke, ble grunnlagt i første halvdel av 80-årene. På slutten av 70-tallet var punken i ferd med å bli uvesentlig som motkulturelt fenomen, disco og synthmusikken kom rekende som en ondskapsfull epidemi og britisk musikk var som alltid noe anemisk. Det var en passende tid for brytning og nye strømninger. Ut fra forsteder, bakgater og studentbyer dukket det i løpet av få år opp en rekke amerikanske band som ikke passet inn – eller ønsket å passe inn. Politisk ukorrekte, mentalt forstyrrede eller kreativt virile (noen var alt på en gang) famlet de seg frem på tross – og på trass – og i jakten etter noe eget.

Amerikansk undergrunnsrock omfavner en rekke stilarter. Dette var nemlig en tid da flere uttrykk kunne få plass under samme paraply, noe som gjorde grensene mellom ulike genre mindre synlige enn i dag. Det er et hav av avstand mellom Flipper og REM, for å ta to ytterpunkter. Alternativene var færre, sulten desto sterkere. Det mest vanlige er nok å omtale ‘amerikansk undergrunnsrock’ med tanke på de med røtter i punken og videre inn i post-punken. Sentrale etiketter blir da SST, Blast First, Touch & Go og Alternative Tentacles for å nevne noen. For min del finner jeg det like naturlig å inkludere band med noe annet ståsted, som ny-psykedeliaen på vestkysten, løselig omtalt som ‘paisley underground’ og ‘ørkenrocken’ med sentrum i Tucson, Arizona.

Dette er musikk sprengt frem under Ronald Reagans imperium, en tid med sosial og økonomisk turbulens, økende klasseskille, og et stramt trusselbilde (som på slutten av tiåret smeltet). En tid før Internett og mp3, og en tid med eksploderende utvikling innen amerikansk rock nedenfra. Kanskje er det en glorifiserende misoppfatning eller nostalgisk ønsketenkning, men var ikke mange av 80-tallsbandene mer poengterte og morsomme i all sin skakke sjarme, hadde de ikke mer på hjertet og større vilje til å få det ut enn dagens likesinnede? I disse platene finner du ikke bare en enorm gjør-det-sjæl holdning og fandenivoldsk innsats, men også et knippe utrolige låter med et særegent sound som de etterfølgende 20 års genre-eksplosjon ikke har klart å matche. Kanskje fordi det fremdeles fantes terreng som ikke var helt nedtråkket. Ingenting er helt uavhengig av fortiden, og noen opplagte kilder til innflytelse er Velvet Underground, Byrds og Stooges, Captain Beefheart, Residents og Pere Ubu. Punken spiller en helt sentral rolle i pionertiden, men samtidig går et band som Creedence Clearwater Revival igjen på flere plater.

Noen kriterier er forsøkt fulgt, om ikke slavisk, for å i det hele tatt kunne koke sammen en liste med 20 titler: Bare én plate pr. artist (Sonic Youth kunne lett fått inn en 4-5 stykker her), forsøk på variasjon fremfor ensretting (bare katalogen til SST kunne fylt denne listen alene), hovedfokus på undergrunnsselskap (ekskluderer for eksempel Hüsker Dü og deres Warehouse som ble utgitt på Warner), og rock som genre (ekskluderer blant andre Beastie Boys). Det er vektlagt band som ’tilhører’ 80-tallet, som debuterte eller hadde sin hovedkarriere i tiåret. Ordinær langspiller er det primære format. Listen er organisert kronologisk på årstall for utgivelse. For plater som tidligere er omtalt på groove er utdrag fra denne teksten benyttet.

Det skal være nok snop å ta av her, fra det kanskje beste av alle tiår i amerikansk rock. For å være eksakt er 20 album plukket ut, og med tre tilleggstips til hver plate (som også kunne vært med på selve listen) skulle det være grunnlag for mye gullgraving for de som også vil skue litt tilbake. Alle disse bør tilhøre enhver platesamling med respekt for seg selv. Håpet er at denne listen vil spore til nyoppdagelser for de som har glemt og grunnlagsmateriale for de som ikke har vært her ennå.

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables
(Cherry Red/Alternative Tentacles, 1980)

Fresh Fruit For Rotting Vegetables er en påle over Californias hardcore/punk-scene på 80-tallet, en scene som inkluderer band som Germs, Circle Jerks og Weirdoes.

Dead Kennedys’ debutplate ble også deres beste; nær fri for dødpunkter og en ren hitparade av fengende punklåter, politisk engasjement og raljerende samfunnsrefs. Bare med bandnavnet påkalte de mørkemennenes vrede, og en lang batalje med ordensmakt og myndigheter startet utenfor konsertscenene i San Francisco. Det endte med en trasig rettssak rundt sensur av musikk. Den offisielle bakgrunnen var innleggsplakaten på Frankenchrist (1985); HR Gigers “Penis Landscape”. Anført av kongressfruene med Tipper Gore i spissen, ble Dead Kennedys skjøvet foran mer formuende artister (Prince, Madonna) som eksempel på hvor ille det kan gå med et samfunn hvis ikke “noe gjøres” for å stoppe moralnedbrytende musikk. Resultatet ble noen stickers som automatisk økte salget der de ble påklistret – og et band i ruiner. Vokalist Jello Biafra har for øvrig bygget store deler av sin videre karriere på erfaringene fra denne rettssaken, og skal ikke beskyldes for å ha “solgt seg” med årene.

På debuten er Biafras tekster krasse, morsomme og refsende. Deres to første singler, “California Über Alles” og “Holiday in Cambodia”, er to høydepunkt både i bandets karriere og innen amerikansk 80-tallsrock i det hele. Førstnevnte et trusselbilde om hva som vil skje når Californias guvernør Jerry Brown tar over som president etter Carter (en versjon fra 1982 har endret teksten fra Brown til Reagan), et samfunn med paralleller til Nazi-Tyskland og George Orwells framtidsvisjoner om overvåkningsstaten. Andresinglen “Holiday In Cambodia” holder samme stil og er både et satirisk spark til unge vestlige yuppies og samtidig et angrep mot regimet til Pol Pot.

Selv om ikke absolutt alle låtene holder helt samme nivå som de nevnte, representerer disse to mye av bandets fundament og denne platens suksessformel. Etterfølgeren Plastic Surgery Disaster (1982) mangler nok de mest catchy elementene fra debuten, men er i helhet en plate mer i 80-tallets ånd og anbefales også på det varmeste. Kennedys la med sin debut dessuten grunnlaget for den helt sentrale etiketten Alternative Tentacles hvor alle deres videre plater ble utgitt.

Fresh Fruit For Rotting Vegetables dro med seg 70-tallet inn i det nye tiår, et decennium som innen amerikansk undergrunnsrock tok steget fra varebilenes bagasjerom til Billboards førsteplass. Vi skal videre i denne artikkelen følge nettopp denne ferden.

The Feelies: Crazy Rhythms
(Stiff, 1980)
De så ut som en gjeng college-jyplinger, men hørtes ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies var barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.

“De kom fra forstedene”, for å parafrasere samleren “Teen Rock from the Kennedy Era”, og kom til et New York i sosial nedgang og kulturell blomstring. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert “indierock”. The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.

“Well, he’s not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all…” synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet “The Boy With The Perpetual Nervousness”. Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singlen “Fa-Ce-La”, “Loveless Love” og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.

Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies’ beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles’ “Everybody’s Got Something To Hide” eller Stones’ “Paint It Black” i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes – uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.

Wipers: Youth of America
(Restless, 1981)

Wipers er først og fremst Greg Sage, en gudbenådet gitarist og et standhaftig vesen som heller aldri har mottatt særlig anerkjennelse for sin oppoverbakkekarriere. Den startet i Portland, Oregon på slutten av 70-tallet, og har humpet og gått siden. Sage og Wipers fikk en slags oppreisning på 90-tallet, og ble trukket frem med samleren Eight Songs For Greg Sage And The Wipers (senere utvidet til Fourteen) med blant andre Nirvana, Napalm Beach og Poison Idea. Nirvanas Kurt Cobain var også en svoren tilhenger av Wipers, og de gjorde senere en cover av deres “D-7”.

Fra deres katalog er det vanskelig å omgå Youth of America, som i alle henseende er et essensielt gløtt inn i den frustrerte og desperate middelklassen. Youth of America er primitiv og skitten, men også melodisk og medrivende. Bare 30 minutter lang, og med en tredel av plassen viet det episke tittelkuttet – som egentlig er episenter for hele denne listen: “Youth of America is living in the jungle/Fighting for survival, but there’s no place to go…” vræler Greg Sage mens gitarene sager i vei med ufortrødent driv i 10 samfulle minutter på det som er et et kjølig monsterverk av en låt.

Det er denne følelsen av å ikke høre til og samtidig ikke slippe unna som tydeligvis har vært en direkte spore til inspirasjon og en drivkraft for det livet de har valgt som gjelder mange av bandene som er representert her. Artistene på 80-tallet som klatret ned i undergrunnen gjorde det vel ikke akkurat med tanke på å komme seg opp igjen med penger i baklomma. Wipers var intet unntak, og Greg Sage har da heller aldri gløttet på lokket etterpå. Han har levd som han predikerte, og ordene hans har fremdeles like stor slagkraft i dag: “Do you want to be born here again? I don’t want to be bored here again!”

Gun Club: Miami
(Animal, 1982)

“Come down to, the willow garden with me…”, hulker Jeffrey Lee Pierce innledningsvis på Miami. Med disse ord som jærtegn over det som skal komme føres vi inn i hans mørke sinn, kastes ut på motorveien og en ferd gjennom mytenes kontinent sett gjennom en junkies øyne. Ghosts on the highway, indeed.

Miami er en bluesplate i hjertet, men skapt i punkens tegn, og er ikke så helt ulik forgjengeren Fire Of Love (1981). Denne har nok noe mer ubehøvlet desperasjon over seg, men begge er for klassikere å regne. Mørk og suggererende dyrker de på Miami voodoo-ritualer, country og psychobilly-drapert post-punk i et mer velkledd lydbilde enn på debuten. Særlig er bruken av steelgitar slående, og åpningen mot andre stilarter enn punken er et forvarsel om en utvikling som bare eskalerer de neste årene innen amerikansk undergrunnsrock.

Selv har jeg alltid likt Miami best av Gun Clubs katalog. Bare omslaget alene gjør den umiddelbart tiltrekkende: Den smaragdgrønne himmelen, palmene som strekker seg mot den, og rager opp bak trioen i front av bildet. To av dem ser på noe til høyre for seg, blonde Pierce er kledd i mørkt og ser ned. Tittelen gjør det mulig å trekke paralleller til regissør Jim Jarmusch og hans kostelige Stranger Than Paradise fra et par år senere som følger nettopp en luguber trio gjennom midt-vesten og ned til et forsoffent turisthøl i Miami. Det er ikke mye paradis å hente her, og det er heller ikke mot paradis Jeffrey Lee Pierce tar oss med til på sin ferd, fra “Carry Home” og “Like Calling Up Thunder”, via “Texas Serenade”, “Watermelon Man” og en sugende versjon av Creedence “Run Through The Jungle” til det munner ut i en hjerteskjærende countrylåt i “Mother Of Earth”: “I gave you the key to the highway/and the key to my motel door/and I’m tired of leaving and leaving/so, I won’t come back no more….”

De kom riktignok tilbake, men aldri like brennende som her. Jeffrey Lee Pierce døde i 1996 etter et kort, men trøblete liv.

The Dream Syndicate: The Days Of Wine And Roses
(Ruby/Slash, 1982)

Det sies at bare 1000 stykker kjøpte Velvet Undergrounds første skive, men til gjengjeld dannet alle sitt eget band etterpå. Det gjelder kanskje også for Dream Syndicate. Ikke bare tok de navn etter Tony Conrads droneprosjekt (med Velvets John Cale) og hadde en vokalist i Steve Wynn som ikke befant seg så langt unna Lou himself, på debuten deler de også Velvets voldsomme gitarbruk, feedbackorgier og utagerende jamming. Med unntak av på scenen markerte langspilldebuten et høydepunkt av denne delen i bandets karriere. Og spør du meg, et høydepunkt uansett målemerker.

The Days Of Wine And Roses satte standard for det som senere ble omtalt som “paisley underground”, men det var i så fall en standard som aldri ble tangert. Denne skiva har da heller ikke så mye med blomsterskjorter, psykedelia eller countryrock å gjøre. The Days Of Wine And Roses er i bunn og grunn en foregangsplate innen gitardominert rock, uten omveien om punken (vel, “Then She Remembers” er så nær punk Syndicate kan komme). Mye av æren for uttrykket må gis gitarist Karl Precoda. Hans barberende larm, hør “When You Smile”, ble produsert vekk på oppfølgeren Medicine Show (1984), som også dessverre ble hans siste. Med hans bortfall forsvant veldig mye av Syndicates signatur, selv om Steve Wynn fortsatte å skrive eminente låter (slik han fremdeles gjør den dag i dag). Etter debuten forsvant også Kendra Smith til Opal. Hun gir oss fine “Too Little Too Late” som en annen Nico. Og, uten å ribbe Syndicate for all egenart, for å dra Velvet-lenken ytterligere; de begir seg både ut i heroin-tåka på “When You Smile” (“I dreamed last night I was born a hundred years ago/But when I woke up I was lost with only one place to go”) og inn i White Light/White Heat på tittelkuttet. Men Dream Syndicate var langt fra rennesteinspoeter som Velvet, noe de underbygde i de neste 8-10 årene etter debuten.

The Days Of Wine And Roses er et undervurdert album i 80-tallets kanon. Start med fantastiske “That’s What You Always Say” og “Halloween” som forsmak: “Two steps forward/don’t say I didn’t warn you…” Right!

Violent Femmes: s/t
(Slash, 1983)

Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde hatt det. Det kan ikke være så mange skiver fra de siste tyve årene som vekker så mange ungdomsminner blant oss som er vokst opp en gang på 80-tallet, flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, dristige fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen når man setter på dette albumet. 25 år går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre “Add It Up” den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når vokalist Gordon Gano synger “Kiss Off” og xylofonen til Brian Ritchie går solo på “Gone Daddy Gone”. Føttene blir plutselig dansbare igjen når “Prove My Love” ruller ut av høyttalerne. Man vet det er et klassisk album allerede på anslaget av “Blister In The Sun” og er overbevist da den vakre folktrallen “Good Feeling” toner ut.

Minutemen: Double Nickels on the Dime
(SST, 1984)

Minutemen var noe helt annerledes i 1984, og det er de fremdeles. Ingen andre kunne fylle 90 sekunder med så mye dynamikk, eksperimentelle låtstrukturer og genrehoppende innfall. En fin dokumentarfilm og intro til bandet er We Jam Econo, en tittel som spiller på “filosofien” deres, og som har blitt nærmest et slags samlebegrep på den rådende 80-tallsånden, både i musikalsk utkomme og for turnélivets enkle kår. Minutemen “jammet econo”, og her var de på høyden av sin karriere.

Double Nickels On The Dime var Minutemens tredje – og siste – studioplate, bestående av 45 låter fordelt på fire platesider. Tittelen skal visstnok spille på den da fastsatte fartsgrensen på Californias motorveier (“double nickels” er slang for 55 mph, “dime” er tilnavnet på Califonias Interstate 10), og en kommentar til vulgærrockeren Sammy Hagar som bruste med fjæra da loven om fartsgrenser ble innført. Minutemen synes 55 mph var akkurat passe for dem, og coverbildet viser derfor Mike Watt kjørende nøyaktig etter loven på I-10. Minutemen ville heller bryte musikalske grenser enn veitrafikkloven.

Med sin blanding av hardcore punk, jazz og funk er platen en missing link mellom Captain Beefhearts Trout Mask Replica, The Pop Group, Pere Ubu og Wires Chairs Missing. Inspirert av Hüsker Dü og deres samtidige Zen Arcade ønsket de å skape et verk som også brøt ut av punkens begrensede rammer og lage noe helt nytt. De fikk inn blant andre andre Black Flags Henry Rollins som låtskriver og Ethan James (Rain Parade, Bangles) på produsentsiden, dekonstruerte classic rock-band som Van Halen og Steely Dan og utviste i det hele tatt en kreativ energi som ga seg utslag i et eklektisk fyrverkeri. Herlige øyeblikk som “If we heard mortar shells/We’d cuss more in our songs and cut down the guitar solos…” – etterfulgt av en gitarsolo (“Political Song For Michael Jackson”) og fengende spaghetti-punk på “Corona” (som Jackass-gjengen benytter som signaturlåt) er bare to eksempler på det de har å tilby.

D. Boon døde i en tragisk trafikkulykke i 1985, og med det var Minutemen historie. Mike Watts senere prosjekter har aldri tangert Double Nickels on the Dime, men han cruiser fremdeles rundt i San Pedros gater i lovlig tempo.

Killdozer: Intellectuals Are The Shoeshine Boys of the Ruling Elite
(Touch & Go, 1984)

Det var en gang da navnet Butch Vig påtrykket et plateomslag var ensbetydende med kvalitet. Det er lenge siden nå, men i en periode på 80-tallet var miljøet rundt Vig og Smart Studios (i den pittoreske studentbyen Madison, Wisconsin) et arnested for amerikansk skittenrock. Madison var bare ett av flere områder i midt-vesten med høy aktivitet, som Chicago, Minneapolis, Milwaukee og Bloomington. Killdozer er en naturlig representant for undergrunnslyden fra dette flatlandet.

Killdozer tok punken ned i et urlangsomt tempo. Debutplaten definerte umiddelbart det som skulle bli deres varemerke fremover. Selv om senere utgivelser skulle bli jevnt bedre (Snake Boy), voldsommere (12 Point Buck) og både morsommere og mer kommersielt svelgbare (For Ladies Only), står Intellectuals… igjen som kanskje deres mest sjarmerende.

Bare tittelen alene indikerer en politisk slagside og et humoristisk talent de alltid har holdt fast ved, en dualisme av intellektuelt vidd og gi-faen holdning som illustreres på det herlige omslaget. Tre jyplinger i en sofa, øl og gunnere, Elvis og Ben Cartwright (Bonanza) på veggen. Collegekids eller rednekcs, ironisk flirende eller seriøst tenkende? Killdozer var alt på en gang, drevet av like deler Birthday Party og innavl.

De ser helt ordinære ut, tre gutter med boys next door-image det er lett å identifisere seg med for de fleste. Slik sett representerer Killdozer et grunnleggende element ved undergrunnsrocken, og en motsats til metallen som kom for fullt i denne perioden. Det er glimrende berettet i boken Fargo Rock City (Chuck Klosterman) med historier fra samme område og tidsrom. Klosterman understreker nettopp at metallbandenes over the top image, eksessive livsstil og vulgære adferd var det som for mange virket tiltrekkende. Vi som falt for undergrunnsrocken har kanskje aldri hatt det samme behov for eskapisme i rocken, men heller søkt samhold i mindre og mer intime miljøer.

Killdozer foregrep på sett og vis sludgemetallen, men de var ikke noe metallband. Intellectuals… er fri for lange gitarsoloer (de var ikke noe særlig til spille – kanskje det er derfor det går så sakte?) og falsett (Michael Geralds gutturale vræl kan knapt kalles sang). Det er langsomt og det er tungt, som å være på monstertruckshow i sakte film. Slik brettes småbyamerika ut med vrangsiden opp, gjennom fortellinger om “Ed Gein”, “Farmer Johnson” og “Man Of Meat”. Der Gun Club dro “Run Through The Jungle” tilbake inn i det krigstraumet den ble skapt, basker Killdozer rundt i et gjørmehøl – ikke i Vietnam, men utenfor den lokale kneipa.

Killdozer ble oppløst midt på 90-tallet, markert med avskjedsturneen Fuck You, We Quit! En æra var over.

The Replacements: Let It Be
(Twin/Tone, 1984)

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnsten innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken sjanglet de inn i voksenlivet som et band med fokus på å skrive gode, mer “seriøse” låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av bandene nevnt i artikkelen, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

“The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.”

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ “Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen “I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og “the screen door that slams…” der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

“Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…”

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som “We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer eh.. edruelige låter. Det er et pent stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som “Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men satte markøren ned i bakken med egne hender.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel og fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i historien.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”
“Favorite Thing”

R.E.M.: Life’s Rich Pageant
(I.R.S., 1986)

Er det noen som definerer begrepet “collegerock”, så er det vel REM. Fra skolebyen Athens, Georgia var de så langt fra punkens bølger det var mulig å komme i USA. Det var langt ut til kystene og det var høyt opp til midt-vesten. Og veldig strengt tatt hører de ikke hjemme på en liste over amerikansk undergrunnsrock (plateselskapet I.R.S kan knapt kalles uavhengig). Men de er viktige av mange grunner, de fleste opplagte.

R.E.M. gjorde for eksempel gitarpop og folkpop akseptabelt for et nytt publikum, og deres enorme suksess utover på 90-tallet sprengte alle grenser for hva et “alternativt” band var kapable til. Deres innflytelse har vært enorm. Viktigst av alt, på 80-tallet ga de ut stort sett bare kremskiver. Det er vanskelig å plukke “den beste”. Med mumlende Murmur (83) la de grunnlaget for alt som senere skulle skje, lysere Reckoning (84) har knapt noen svakheter. Det har Life’s Rich Pageant, som er mitt valg.

Jeg kjøpte den på kassett i 1986, og brukte flere dager på å komme forbi åpningssporet “Begin The Begin”. Aldri hadde jeg da vel hørt noe så fantastisk! Ikke før jeg kom til banjoåpningen på I Believe som kolliderer med Peter Bucks typiske jangly gitar. Det tok vel noen uker å komme dit, for jeg husker jeg spolte tilbake og tilbake etter “Begin The Begin”, “These Days”, “Fall On Me” og “Cuyahoga” – de fire første sporene. Det er egentlig disse jeg virkelig husker med størst glede, når jeg tenker meg om. Men Life’s Rich Pageant var min døråpner inn til amerikansk undergrunnsrock. Uten den, ingen liste. Det ville vært et svik å forbigå den her.

Sun City Girls: Grotto Of Miracles
(Placebo, 1986)

Sun City Girls er et omfattende lerret å bleke. De har gjennom en lang karriere vist seg å være et band vanskelig å fange med få ord. Phoenix-trioen har holdt det gående siden 1982, helt til trommeslager Charles Gocher gikk bort grunnet kreftsykdom i 2007. De etterlater seg en gedigen diskografi (og ditto arkiv) som blant annet omfatter mange kassetter (de stod sentralt i kassettkulturen i USA). Deres senere plater preges av stor eksperimentvilje og stadig utvidet geografisk blikk, og her må det nevnes at både gjennom sin egen etikett Abduction og ikke minst Alan Bishops fantastiske Sublime Frequencies har Sun City Girls slått et slag for musikk utenfor den vestlige verden. Sublime Frequencies har åpnet mangt et øre for betydningen av det utvannede begrepet “world music”. Brasiliansk gangsterfunk, thaipop, kambodsjansk kassettkultur og nord-koreansk agitasjonspop er bare en brøkdel av hva de har gitt oss de siste årene på denne etiketten. Broder Sir Richard Bishop kjennes nok av mange også som eminent gitarist og soloutøver.

Bishop og resten av bandets interesse for musikk utenfra er allerede sterkt tilstede på Grotto Of Miracles, deres andre plate. Åpningslåten er den delikate instrumentalen “Radio Morrocco”, hvor de forener nettopp amerikansk ørkensol og nord-afrikansk kultur på sømløst vis. Surf eller sufi, frijazz eller westerntwang – Trioen viker ikke unna for noe eller noen – og står igjen med like deler Residents og bynaboene i Meat Puppets.

Med andre ord helt i en egen klasse.

Butthole Surfers: Locust Abortion Technician
(Latino Bugger Veil, 1987)

“Son, if you see your mom this weekend; be sure to tell her: Satan, Satan, Satan!” Med disse faderlige ord innledes Locust Abortion Technician, en av de siste virkelig fabelaktige Butthole-skivene, der mental utglidning, syreprøver og støyrock var likeverdige elementer. Det er en lang og god tradisjon for tvilsomme texanere der ute, og Butthole Surfers er intet unntak. “Pittsburgh To Lebanon” er Captain Beefheart på halv fart, “The O-Men” (som har gitt navn til et norsk punkband) høres ut som kverning av en barnehage, mens “Kuntz” er en thai-flørt fra helvete. Locust Abortion Technician holder seg hele tiden godt på utsiden av normen. Enhver norm, that is.

Thin White Rope: Moonhead
(Frontier, 1987)

Thin White Rope (bandnavnet er tatt fra William Burroughs) var en øyåpner ikke bare i form av sine egne kvaliteter, men også takket være et nennsomt utvalg coverlåter gjennom sin karriere: “Some Velvet Morning” (Lee Hazelwood), “Yoo Doo Right” (Can) og “Ain’t That Lovin’ You Baby” av Jimmy Reed tjener som gode eksempel på deres rekkevidde. Plassert i sin samtid som en del av Paisley Underground-scenen (Rain Parade, Long Ryders, Green On Red), men uten å passe helt inn.

Thin White Rope dyrket ørkenens estetikk i både form og image, men kom egentlig fra den pyntelige studentbyen Davis, California. Moonhead var deres andre plate, og deres mest intense og minst imøtekommende. “I’m going to kill moonhead tonight” knurrer Guy Kyser på tittelsporet. Han bidro til at TWR fremstod som en mørk utgave av Lee & Nancy (uten Nancy); stoisk og dirrende, foran et orkester som alltid var for tungt til at de kunne defineres inn i countryrocken – i hvert fall de første årene.

TWR var i likhet med Dream Syndicate et gitarband, mer etter Neil Youngs linjer enn Velvets, og da særlig den larmende varianten. “I hate this business of visiting my hometown/Moving the corpse from place to place…” snakkesynger Kyser på “Mother” mens gitarene skjærer seg inn i marg og bein. Til og med når de lar kanonene hvile og går akustisk på “Thing”, skjer det med en følelse av undergang i ødemarken. De var alltid dunkle og disiplinerte, Thin White Rope, ikke et band som påkalte det lyse og trivelige. Det gjelder især for Moonhead – der iskalde vinder feier over ørkenens øde byer. Ironisk nok oppløste Kyser bandet tidlig på 90-tallet for å bli botaniker.

Beste tekstlinje: “It isn’t that she hated you because she thought you’re Mormon pure/But you should see she doesn’t like you and it’s nothing drugs will cure…”

Dinosaur Jr: You’re Living All Over Me
(SST, 1987)

Dinosaur har laget den samme platen i 20 år, og den er omtrent akkurat like bra hver gang. Det er vel så greit å starte med deres andre skive. You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden først og fremst J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound – og enda tristere sanger. Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter fra deres katalog, men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock/hardcore og fengende melodier. You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.

Big Black: Songs About Fucking
(Touch Go, 1987)

“Making noise like an animal, fornicate and fornicate…” skriker Steve Albini på åpningssporet “The Power Of Independent Trucking”, et drøyt minutt der signaturen til Big Black klaskes på med fet pensel: Huggende, smertefull gitardrilling, systematisk trommepisking, autoritær vokal og eksplosiv energi som slippes ut i pumpende støt.

Big Black var et brølende lokomotiv på stø kurs mot stupet, et industrielt kollaps som kvelte nynnbar vårduft til fordel for et systematisk kvernende maskinhelvete. “L Dopa”, “Bad Penny”, “Colombian Necktie”: Alle klassikere som foregrep senere industrielle mainstream-suksesser, støyrocken til Amphetamine Reptile-bandene eller Jesus Lizard på 90-tallet. Få band gikk så langt ned gørra som Big Black, og de kom alltid opp igjen med fortellinger fra et sted de færreste av oss ønsket å være altfor lenge. Songs About Fucking ble deres svanesang til verden. S&M-style. “I’ll piss on everything you value”. Yes, yes!

Negativland: Escape From Noise
(SST, 1987)

Negativland har siden slutten av 70-tallet vært en sentral motkulturell stemme i Amerika. Et anarkistisk fristed og en nytenkende tenketank innen kulturell aktivisme. Dels musikalsk, dels gjennom lydcollager har Negativland banet vei for den voksende interessen for “kulturell jamming” – kampen mot homogen massekultur og ensretting av massemedia.

Mest kjent er de nok for den såkalte “U2-episoden”. Tidlig på 90-tallet slapp de en single med tittelen U2 og med omslag av spionflyet av samme navn og med parodier på U2-låter. De ble naturligvis saksøkt av Island Records. Imens fikk to av Negativlands medlemmer sneket seg til et intervju med The Edge fra U2, hvor de i første halvdel av intervjuet snakket om U2’s bruk av rettighetsbelagt materiale på deres da pågåede Zoo TV Tour. Halvveis i intervjuet avslørte Negativland sin identitet til en både overrasket og noe ydmyk The Edge. Det ryktes også at U2 støttet amerikanerne under hånden senere. Negativland har dessuten vært sterkt delaktig i utviklingen av Creative Commons, som arbeider nettopp med rettighetsproblematikk (løsningsorientert og fremtidsrettet som sådan).

Før alt dette hadde de markert seg gjennom hele 80-tallet med plater og stunt. Escape From Noise er en veldig kurant start for begynnere, hvor de tar for seg i kjent stil. Et høydepunkt er låten “Michael Jackson”, hvor de stiller en rekke artister på tiltalebenken – og med det aktualiserer mye av det denne listens verdigrunnlag:
Paul McCartney, Michael Jackson, Bruce Springsteen, Van Halen, Tina Turner, David Bowie, Prince, Madonna, Huey Lewis and the News, The Cars, Herbie Hancock, Bonnie Tyler, ZZ Top, Weird Al Yankovic, Cyndi Lauper, Pink Floyd, The Pretenders, Billy Joel, Billy Idol, Elton John, Neil Young, Sheena Easton, John Lennon, Alan Parsons Project, Rick Springfield, Rolling Stones, Pat Benatar, Hall and Oates, Rick Springfield, Adam Ant, Queen, Fleetwood Mac, Duran Duran, Police, John Cougar Mellencamp, Eurythmics, Culture Club including Boy George, Kenny Rogers, Stevie Wonder, Julio Iglesias & Diana Ross, Donna Summer, Dean Martin, Kiss…
…and we especially call for the judgement in this hour and the destroying of rock music directed specifically against children and working specifically through these individuals for whom we call for the judgement in the sacred fire in the hour before the throne of almighty God.

Amen to that (selv om jeg ikke ville hatt med Neil Young så klart).

Escape From Noise åpner med en bilbombe og fortsetter med en collage av samples, radiojingler, lydopptak, stemmer og musikk om hverandre. Det kan bli noe stressende til tider, men oftest både morsomt og interessant. Her er også en konvensjonell akustiker i “Nesbitt’s Lime Soda Song”, en ubetalelig barneversjon av “Over The Rainbow” – titulert “Over The Hiccups” (du forstår raskt hvorfor) og industrielle “Christianity Is Stupid”, med den gjentagende hjernevaskingen: “The loudspeaker spoke up and said: Christianity is stupid, communism is good, give up!”

Giant Sand: Love Songs
(Homestead, 1988)

Da jeg snublet over Love Songs i 1988 var det innledningen på et kjærlighetsforhold som står like sterkt i dag, 20 år senere. Jeg husker jeg mottok en pakke fra hovedmann Howe Gelb med sand (!) som ble sølt utover gulvteppet til min store fortvilelse og et bilde der jeg ble utnevnt til “Grandmaster in the Norwegian Chapter of Giant Sand Land” fra sjefen sjøl. En form for sikkerhet som jeg tok med på min første virkelige konsert, med nettopp Giant Sand på Cruise Cafe, i tilfelle jeg skulle bli stoppet av dørvakten.

Love Songs etterfulgte tre plater fundert i ørkenrocken: Valley Of Rain, Ballad Of A Thin Line Man og Storm. Alle etablerte Gelb som et utskudd ridende inn i ørkenen med Neil Young og Bob Dylan på hver sin vannflaske. Med Love Songs tok han turen for alvor ut i mer personlig terreng. Det er her Howe Gelb virkelig står frem som original ordsmed og det er her han for alvor bygger ut det som blir et klassisk “Giant Sand-uttrykk”, travende mellom Cash, Lou Reed og Beefheart. Dette skyldes ikke minst inntreden av en ung John Convertino på trommer, og stilen fullendes da Joey Burns kommer inn på bass litt senere. Det er også her Giant Sand tar mer form som et familieforetak enn et ordinært band, med kone og datter som del av det hele. Samtidig er Love Songs fint balansert mellom det stringente og det løsslupne – og det er nok den beste samlingen låter Gelb har samlet på en hel plate.

Pixies: Surfer Rosa
(4AD, 1988)

Så var det at ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de mørkeste dalfører i Norge. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker etter to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene. Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe, hva skal jeg si, aldeles nytt, utrolig catchy og besnærende merkelig på en gang – begrep som fortsatt benyttes her i gården, men som med årene i større grad har mistet mye av sin mening.

Sonic Youth: Daydream Nation
(Enigma/Blast First, 1988)

Hvor skal man egentlig starte? Sonic Youth står i en særklasse i enhver historie som omhandler 80-tallets undergrunnsmusikk, musikk fra de siste 25 år eller moderne populærkultur generelt.

Deres påvirkningskraft kan neppe overvurderes. Å velge bare én plate til slik liste er egentlig håpløst, men samtidig er det umulig å komme unna Daydream Nation – en kanonisert plate og en fast gjenganger på alle lister. Også denne.

Nirvana: Bleach
(Boner/Tupelo, 1989)

På tampen av 80-tallet vendes fokus mot det nordvestlige hjørnet av USA. Med Sub Pop som den førende etiketten ble Seattle sentrum for en ny fremvekst av undergrunnsband, som ganske snart fikk hele verdens oppmerksomhet. Nirvanas inntreden på Billboards førsteplass skapte rabalder i platebransjen som fremdeles merkes. I noen få nervøse og hektiske år gikk storselskapene i spinn for å sikre seg det “nye Nirvana”, slik britene fremdeles snakker om “nye Beatles” med en standhaftighet som ikke engang evangelikerne klarer å matche. Det ga seg utslag i at relativt marginale band som Steel Pole Bath Tub, Sleep og Tad fikk kontrakt med store plateselskap. Ikke noe sjakktrekk.

Nirvanas Nevermind er en ubestridt ener innen 90-tallsrocken. Men grunnlaget for suksessen ble skapt med den mer skitne og primale Bleach. Her er ingen krystallklare gitarer eller dynamisk produksjon. Dette er en plate i 80-tallets ånd; ubehøvlet, rå, gretten og helt fantatstisk bra – oppsummert helt enkelt: “I’m a negative creep, I’m a negative creep, and I’m stoned…” I all sin gjørmete stoner-mentalitet er Bleach også et album som på sett og vis markerer avskjed med 80-årene. I historiens lys vet vi at den definitivt peker frem mot et nytt tiår. Nevermind fullendte den løypa som ble tråkket opp på 80-tallet, en løype preget av gjør-det-sjøl attitude og enorm vilje til å bryte med det konforme, en holdning som frembrakte noen av de beste platene som er laget. 90-tallet ville by på et vell av nye navn som fortsatte å gjøre undergrunnsrocken vital: Fugazi, Jesus Lizard og Pavement, for å nevne tre. Men den frådende stemningen som preget 80-tallet, pionerånden, den ville aldri komme tilbake på samme måte.

Bjørn Hammershaug

Artikkelen er opprinnelig publisert 25.12.08 på