Darling you faded on me
Don’t fade on me
You come out of the blues all them times by yourself
Nothing lives for nothing
And that goes for pain and goes for everything else

Trials & Errors (Secretly Canadian, 2005)
Tonight’s The Night
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk. Materialet er stort sett nytt, med unntak av ”Ring The Bell/Cross The Road, Molina” (fra Didn’t It Rain) og ”Almost Was Good Enough” (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus’ melankolske trompetspill på ”Leave The City” og ”The Last 3 Human Words”, mens sluggeren ”The Big Beast” setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som framstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans ’53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med avstikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji’s (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær både Trials & Errors.

Hard To Love A Man (Secretly Canadian, 2005)
Isolation Highway
”Hard To Love A Man” er en slik skjør og sår sang som lindrer sjelen og trimmer gåsehuden, en sang om ensomhet og avskjed som kanskje har sin bakgrunn i Magnolias konstante turnering og plateinnspillinger de siste månedene. Duetten med Jennie Benford er svært tjenlig og sammen med en lekker slidegitar understrekes en naken sårhet i denne følsomme stunden. De etterfølgende tre sporene er også dempede ballader av den sterke sorten. ”Bowery”, ”Doing Something Wrong” og ”31 Seasons In The Minor League” preges alle av Magnolia Electrics kjennetegn når de tar den helt ned; Molinas bølgende stemme, de såre linjene han lirer fra seg og det fintflytende spillet med Mike Kapinus’ trompet og Jim Grabowskis orgel/piano som myker opp lydbildet til den røslige gjengen. Særlig er Bowery en klassisk country-sviske som er meget velegnet for de mørke netter.

Siste låt er en cover av Warren Zevons ”Werewolves Of London”, og den skiller seg ut som platens skitne arbeiderklasserocker, og påminner oss om hvor Molina og hans kumpaner har sin bakgrunn, sine røtter og sitt tilholdssted: Et sted på den ensomme landeveien mellom sør og nord, på vei fra den ene lugubre kneipa til den andre. Hard To Love A Man er resultatet av endeløse kvelder med asfalt, eksos og tobakk og det er en vakker liten ode til de som sitter igjen hjemme.

Han lar oss ikke glemme at han er der ute et sted, Jason Molina. Og takk for det.

Fading Trails (Secretly Canadian, 2006)
Out Of The Blues, Into The Blue
Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper Van Beethoven) i Sound Of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ’samlingen’ som spriker fra fyldige studioinnspillinger (”Talk To Me Devil, Again”) til mer spartanske hjemmeopptak (”Steady Now”).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle de ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After The Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervju med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. ”Don’t Fade On Me” er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. ”Montgomery” har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med ”Lonesome Valley” høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet i tiden rundt albumrelease

En gitar slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe. En stemme skjelver som en nattarbeider, hutrende hjem fra skiftet i frosten. Jason Molina er på vei hjem. Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

When the great pyramids
Dragged themselves out to this spot
A sickness sank into the little one’s heart
Mama said son
That’s just the cold
That’s just the emptiness
It’s being alone
In the dark
You’ll get used to it

Pyramid Electric Co. bærer i likhet med forgjengeren (Magnolia) ikke noe bandnavn, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noen gang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frambragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående, vredere å få tak på.

Molina avslører lite for oss denne gangen. Det er vi som hører på som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på ”Farewell Transmission” eller ”Not Just A Ghosts Heart”, ingen vare kjærlighetsviser som ”Being In Love”. Molina har strammet inn stilen, mer tilbake til sin første album, og maler fram en hard, mørk blues ulik noen andre. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

The endless blue
Shadow inside you
Gathered in you
Disappeared in you
Into the solid earth
Into the solid earth

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På ”Red Comet Dust” sitter han ved et piano med et blafrende lys foran seg. ”Long Desert Train” er platens mest konvensjonelle, en langtrukken, vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid. Det er en nerve av stål. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men med bare én person som sitter igjen i mørket. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Kanskje lengre. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn’t It Rain eller Magnolia Electric Co., men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co. er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og langt inn i grå, monotone dager. Mesterlig.
Bjørn Hammershaug

(Først publisert 20.01.04)

I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06