En gitar slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe. En stemme skjelver som en nattarbeider, hutrende hjem fra skiftet i frosten. Jason Molina er på vei hjem. Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

When the great pyramids
Dragged themselves out to this spot
A sickness sank into the little one’s heart
Mama said son
That’s just the cold
That’s just the emptiness
It’s being alone
In the dark
You’ll get used to it

Pyramid Electric Co. bærer i likhet med forgjengeren (Magnolia) ikke noe bandnavn, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noen gang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frambragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående, vredere å få tak på.

Molina avslører lite for oss denne gangen. Det er vi som hører på som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på ”Farewell Transmission” eller ”Not Just A Ghosts Heart”, ingen vare kjærlighetsviser som ”Being In Love”. Molina har strammet inn stilen, mer tilbake til sin første album, og maler fram en hard, mørk blues ulik noen andre. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

The endless blue
Shadow inside you
Gathered in you
Disappeared in you
Into the solid earth
Into the solid earth

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På ”Red Comet Dust” sitter han ved et piano med et blafrende lys foran seg. ”Long Desert Train” er platens mest konvensjonelle, en langtrukken, vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid. Det er en nerve av stål. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men med bare én person som sitter igjen i mørket. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Kanskje lengre. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn’t It Rain eller Magnolia Electric Co., men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co. er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og langt inn i grå, monotone dager. Mesterlig.
Bjørn Hammershaug

(Først publisert 20.01.04)