Jason Molina: Pyramid Electric Co. (Secretly Canadian, 2004)

En gitar slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe. En stemme skjelver som en nattarbeider, hutrende hjem fra skiftet i frosten. Jason Molina er på vei hjem. Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

When the great pyramids
Dragged themselves out to this spot
A sickness sank into the little one’s heart
Mama said son
That’s just the cold
That’s just the emptiness
It’s being alone
In the dark
You’ll get used to it

Pyramid Electric Co. bærer i likhet med forgjengeren (Magnolia) ikke noe bandnavn, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noen gang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frambragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående, vredere å få tak på.

Molina avslører lite for oss denne gangen. Det er vi som hører på som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på ”Farewell Transmission” eller ”Not Just A Ghosts Heart”, ingen vare kjærlighetsviser som ”Being In Love”. Molina har strammet inn stilen, mer tilbake til sin første album, og maler fram en hard, mørk blues ulik noen andre. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

The endless blue
Shadow inside you
Gathered in you
Disappeared in you
Into the solid earth
Into the solid earth

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På ”Red Comet Dust” sitter han ved et piano med et blafrende lys foran seg. ”Long Desert Train” er platens mest konvensjonelle, en langtrukken, vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid. Det er en nerve av stål. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men med bare én person som sitter igjen i mørket. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Kanskje lengre. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn’t It Rain eller Magnolia Electric Co., men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co. er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og langt inn i grå, monotone dager. Mesterlig.
Bjørn Hammershaug

(Først publisert 20.01.04)

Magnolia Electric Co.: What Comes After The Blues (Secretly Canadian, 2005)

Ikke rock, ikke country – ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertene knuses, men der de ligger ødelagt igjen, ikke lidelsen i seg selv, men vissheten om at den aldri blir borte.

Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.

Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skuldrene, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.

What Comes After The Blues smelter nakenheten fra Ghost Tropic med blåbluesen på Didn’t It Rain og den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. Overført til “mentoren” Neil Young er dette gjenskinn av On The Beach, Zuma og American Stars’n Bars, med humøret av Tonight’s The Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som ham. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie And The Pinetops, Impossible Shapes skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.

Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med ”The Dark Don’t Hide It”. Studioet til Steve Albini virker å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn ”Leave The City” på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any

For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, gode sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det er sterk kost. ”The Night Shift Lullaby” er både skrevet og sunget av Jennie Benford, og hennes stemme skader ingen. Benford har sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende melodi, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom.

På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og forlanger oppmerksomhet.

Først kom ”North Star Blues”, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten ”North Star”, og om artisten Jason Molina:

Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you

Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.

Så falt ”Hard To Love A Man” på plass. Den har noe av den samme sårheten som ”North Star Blues” både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:

Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love

Endelig har ”I Can Not Have Seen The Light” begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina som står igjen foran mikrofonen:

I can’t remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don’t know what pain was yours
Or what pain was mine

Grøss & gru.

Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:

Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light

Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 07.04.05

Magnolia Electric Co.: Josephine (Secretly Canadian, 2009)

I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09

Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go (Secretly Canadian, 2006)

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06

Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian, 2007)

Magnolia i boks
Kortfilmen The Road Becomes What You Leave er tilegnet forfatteren Ian Fraziers bok Great Plains fra 1989. Frazier er fra Jason Molinas hjemtrakter; Cleveland, Ohio, og han kjenner de vide områdene i midt-vesten godt. Humpende rundt i en gammel van gjorde han oss kjent med denne mytiske delen av Amerika.

Det er til dette landskapet vi presenteres for Magnolia Electric Co. i filmen til produsentene Todd Chandler og Tim Sutton. Vi følger bandet på reise gjennom den canadiske prærien, et åpent, goldt landskap som står godt til det musikalske reisefølget. Innledet av Magnolias klassiske “I’ve Been Riding With The Ghost” er dette en film der den store samtalen, de dype betraktninger og livets generelle merksnodigheter får gå upåaktet hen. Slik sett er det en taus film, men floskelen “bilder sier mer enn…” osv er like gyldig som noen gang. Bildene farer forbi, veien, byene, alltid videre. Tonesatt av noen av Magnolias fremste låter blir det hele ganske så pent.

Dette er realiteten for 99% av alle band; et liv langs veien, korte stopp på forblåste spisesteder, rigging av utstyr, en natt på et skittent motell og opp før morgengry. Men mellom dette; en konsert som smelter hjerter, får unge forelskede par til å ta en rolig dans og felle en tåre utpå kvelden. Det er arbeiderklasserock for middelklassebarna, en virkelighet så langt unna Pink Floyd og lignende sirkus som det er mulig å komme.

The Road Becomes What You Leave er derfor like mye en ode til denne kulturen, en hyllest til alle hardtarbeidende og musikkelskende band der ute, som en film der vi nødvendigvis blir kjent med Molina og hans Magnolia på noe mer dypsindig vis. Deri ligger den korte og stillferdige filmens vinnende sjarm.

Denne kortfilmen er en av fem plater i boksen Sojourner, som sammenfatter mye av det Jason Molina har syslet med de siste årene. Få artister har vel blitt til del så nesegrus beundring for sitt virke som denne mannen her på groove, men faste lesere vil kanskje ha registrert en smule vegring i omtalen av hans to siste. “Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ‘samlingen'” klaget undertegnede i forbindelse med Fading Trails i 2006. O lord, mine bønner er hørt, og Secretly Canadian skjenker oss i denne hendige treboksen fire ulike innspillinger:

Nashville Moon innspilt av Steve Albini i Chicago. Sun Sessions spilt inn i klassiske Sun Studios i Memphis. Black Ram innspilt av David Lowery i Richmond, Virginia, og med et nytt spillelag; Lowery, Rick Alverson, Andrew Bird, Molly Blackbird, Miguel Urbiztondo og Alan Weatherhead. Endelig; Shohola som er Jason Molina alene.

For å gjøre unna det opplagte: Gi meg en låtskriver som de siste ti årene kan prestere noe i nærheten av en gullrekke av dette kaliber, og jeg skal spise min venstre hånd.

Tenkte meg det. Vel, dette er en fantastisk samler av uutgitt materiale, nye og gamle låter. Og den setter langt på vei deres to siste plater i skyggen. Nashville Moon inneholder kanskje det mest velkjente materialet, som “North Star”, “Don’t Fade On Me” og “Don’ This Look Like The Dark”. Magnolia kler det fyldige, rike lydbildet, dette er klassisk amerikansk rock, ikke spektakulært i seg selv, men i kombinasjon med Molinas brennende tekster og inderlige stemme blir resultatet enestående. Preget av dødsfallene til tre venner som omkom i en bilulykke, blant annet Silkworms Michael Dahlquist, er dette Molinas Tonight’s The Night.

Sun Sessions består av bare fire låter, blant annet en høystemt, åpen utgave av “Hold On Magnolia” og en for meg ukjent. “Trouble In Mind” er et av disse magiske øyeblikkene der Molina crooner halvveis håpefullt “Trouble in mind, I’m blue, but I won’t be blue always, the sun is gonna shine in my backdoor sometimes…”, mens orgelet legger seg som et mykt teppe rundt ham. Det er mange slike øyeblikk her.

Størst interesse har kanskje The Black Ram, spilt inn med David Lowery (Cracker, Camper van Beethoven), og med folk som Andrew Bird og Rick Alverson (Spokane) med på laget. Den ble til mens Molinas egen mor gikk bort og har et umiskjennelig slør av tristesse hengende over seg. Også denne har en del ikke utgitte låter, som “Kanawha”, “Blackbird” og “Will-o-the-Wisp”. Uten at de helt revolusjonære endringene er tydelige, skinner det gjennom at Molina har hatt godt av å jobbe med nye musikere og i nye omgivelser. Åpningssporet er vel verd å bite seg merke i; “What’s Broken Becomes Better” har både nerven og gløden, tristessen og tyngden.

Magnolia live kan være en ymse opplevelse. Deres konsert på Rockefeller våren 2007 hadde klare svakheter, der de fire ovennevnte momenter, om ikke var fraværende, aldri fant hverandre i et riktig styrkeforhold. Noe tidligere på året spilte Molina live på John Dee i Oslo, og det var en mer minneverdig opplevelse, selv om han ikke ser ut til å ønske å gå tilbake til det bunnløst svarte som i Songs:Ohia-dagene. Shohola er for tredje gang et møte mellom oss og ham alene med gitaren. “Night Country”, “Shiloh Temple Bell” og “The Spell” har alle denne helt øde, ugjestmilde tonen som vibrerer som stålstrenger fra vesten og inn i ørene våre uten å miste sin kraft. Han tvinger oss nærmest til å sitte ned, bli med inn i den kalde ferden gjennom The Great Plains, gjennom hans eget indre præriehjerte. Åpent, tomt – alltid på vei videre.

Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei:

Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn like me
I know what you’re trying to be

Først publisert på groove.no: 20.08.2007