Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.


Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.
(Secretly Canadian, 2003)

Jason Molina was the best songwriter of the 2000s, and Magnolia Electric Co remains not only his finest work, but stands as a beacon of modern American storytelling. Fifteen years down the road, this album still burns with an eternal flame. It begins dim: “The whole place is dark/Every light on this side of the town/Suddenly it all went down/Now we’ll all be brothers of the fossil fire of the sun/Now we will all be sisters of the fossil blood of the moon,” and it ends as the “lonesome whistle whine.”

The lyrics are dark, the songs heartbreakingly expressive, and the including some wonderful guest vocals by English singer-songwriter Scout Niblett and country artist Lawrence Peters. It’s also a transitional album, on the way from Molina’s lo-fi origins under the moniker Songs: Ohia to a fuller, working-class band sound as Magnolia Electric Co. Whatever he named his projects, Molina had a tight grip on the American music mythology, which he closely intertwined with his Rust Belt surroundings.

Such were his personal demons part of the geographical landscape he knew so well: the abandoned factories, the dismal towns, the taste of gasoline and the odor of hopelessness, as he was writing about a people, a culture and a landscape torn between rural downfall and post-industrial struggle.

Jason Molina dug deep in the darkest corners of the human mind. He wrote 21st century blues about crossroads and back highways, shadows and ghosts, the moon above and hell below. He unveiled the loneliness inside our hearts and the emptiness that surrounds us. And he did so with a clear vision and a beating heart that bled clear through his shirt and dripped into ours.

In March 2013, the world lost a original voice – and his peer has yet to be found.

The Album Art of William Schaff

 

william_schaff_1200 When it comes to rendering outstanding album artwork, few have proven so consistently capable as William Schaff.

The stunning and significant work of Schaff is closely connected to the visual imagery of indie veterans Okkervil River, who, with the exception of 2016’s Away, have used Schaff as their main contributor throughout their entire career. But William Schaff is also responsible for creating iconic cover art for the likes of Godspeed You! Black Emperor, Jason Molina and many others. As such, we aim to pay a humble tribute to William Schaff with this graphic presentation on some of his musical work from 2000 and up until today.

A graduate of the Maryland Institute College of Art, William Schaff is now based in Warren, Rhode Island where he resides in a large house inherited from his late father, one that, having been threatened with foreclosure on numerous occasions, is affectionately called Fort Foreclosure. (So if you ever thought making visual art is a luxury business, think again and consider donating some bucks in order to keep Fort Foreclosure and the artistic visions within it up and running.)

Human loss, suffering, death, skulls, skeletons, and human-animal hybrids are recurring themes in Schaff’s work, characterized by fairy tale-like qualities inspired from such hefty sources as the Old Testament, The Holocaust and Lewis Carroll. Working with various techniques like embroidery, wood cuts and collage, his pieces include drawings, scratchboards, mail art, motion pictures, comics and more.

While playing with various excellent bands (The Iditarod, Black Forest/Black Sea), Schaff ran into Canadian post-rock stars Godspeed You! Black Emperor in Montreal, resulting in the aforementioned group’s use of Schaff’s art for the cover of their now-legendary Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven. Such offered Schaff a proper window into the music business and soon after an initial meeting with Okkervil River’s similarly named Will Sheff (and yes, people tend to confuse the two) would bloom into a longterm professional relationship, as well as a friendship.

Making art for such highly  profiled bands over the years has rightfully garnered increased interest in Schaff’s work. More than most, Schaff is an artist who’s managed to give visual pleasure to gorgeous music with great consistency over the years.

In 2012, Graveface Records published the book From Blacksheep Boys to Bill Collectors: The Music-related Artwork of William Schaff, including a 10’’ record of previously unreleased songs by Jason Molina – the last of his music to be released during his life.

*   *   *

Godspeed You Black Emperor:
Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven

(Constellation/Kranky, 2000)

godspeed_lift

Okkervil River:
Don’t Fall in Love with Everyone You See

(Jagjaguwar, 2002)

okkervil_dontfallinlove

Songs: Ohia:
The Magnolia Electric Co.

(Secretly Canadian, 2003)

magnolia

Okkervil River:
Down the River of Golden Dreams

(Jagjaguwar, 2003)

okkervil_dreams

Dreamend:
Maybe We’re Making God Sad and Lonely

(Graveface, 2005)

dreamend_Maybe We're Making God Sad and Lonely

Kid Dakota:
The West is the Future

(Chairkickers, 2004)

kid_dakota_west

Okkervil River:
Black Sheep Boy

(Jagjaguwar, 2005)

okkervil_blacksheep

Okkervil River:
The Stage Names

(Jagjaguwar, 2007)

okkervil_stage

Okkervil River:
The Stand Ins

(Jagjaguwar, 2008)

okkervil_standins

Kid Dakota:
A Winner’s Shadow

(Graveface, 2008)

kid_dakota

Okkervil River:
I Am Very Far

(Jagjaguwar, 2011)

okkervil_iamfar

Brown Bird:
Fits of Reason

(Supply and Demand, 2013)

Cover2Final.pdf

Okkervil River:
The Silver Gymnasium

(ATO, 2013)

okkervil_silver

Gravenhurst:
Offerings: Lost Songs 2000-2004

(Warp, 2014)

gravenhurst

Swearing at Motorists:
While Laughing, The Joker Tells The Truth

(A Recordings, 2014)

swearing_motorists

Brown Bird:
Axis Mundi

(Supply and Demand, 2015)

brown_bird

Jason Molina:
The Townes Van Zandt Covers

(Secretly Canadian, 2016)

molina_townes

Follow William Schaff on Instagram for frequent updates on his current work: (@williamschaff).

Bjørn Hammershaug

Disturbance In Suburbia

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, “people persons”, slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge “My Bed”:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Magnolia Electric Co.: Wheat Hearts Of The Prairie Highway

Darling you faded on me
Don’t fade on me
You come out of the blues all them times by yourself
Nothing lives for nothing
And that goes for pain and goes for everything else

Trials & Errors (Secretly Canadian, 2005)
Tonight’s The Night
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk. Materialet er stort sett nytt, med unntak av ”Ring The Bell/Cross The Road, Molina” (fra Didn’t It Rain) og ”Almost Was Good Enough” (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus’ melankolske trompetspill på ”Leave The City” og ”The Last 3 Human Words”, mens sluggeren ”The Big Beast” setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som framstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans ’53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med avstikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji’s (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær både Trials & Errors.

Hard To Love A Man (Secretly Canadian, 2005)
Isolation Highway
”Hard To Love A Man” er en slik skjør og sår sang som lindrer sjelen og trimmer gåsehuden, en sang om ensomhet og avskjed som kanskje har sin bakgrunn i Magnolias konstante turnering og plateinnspillinger de siste månedene. Duetten med Jennie Benford er svært tjenlig og sammen med en lekker slidegitar understrekes en naken sårhet i denne følsomme stunden. De etterfølgende tre sporene er også dempede ballader av den sterke sorten. ”Bowery”, ”Doing Something Wrong” og ”31 Seasons In The Minor League” preges alle av Magnolia Electrics kjennetegn når de tar den helt ned; Molinas bølgende stemme, de såre linjene han lirer fra seg og det fintflytende spillet med Mike Kapinus’ trompet og Jim Grabowskis orgel/piano som myker opp lydbildet til den røslige gjengen. Særlig er Bowery en klassisk country-sviske som er meget velegnet for de mørke netter.

Siste låt er en cover av Warren Zevons ”Werewolves Of London”, og den skiller seg ut som platens skitne arbeiderklasserocker, og påminner oss om hvor Molina og hans kumpaner har sin bakgrunn, sine røtter og sitt tilholdssted: Et sted på den ensomme landeveien mellom sør og nord, på vei fra den ene lugubre kneipa til den andre. Hard To Love A Man er resultatet av endeløse kvelder med asfalt, eksos og tobakk og det er en vakker liten ode til de som sitter igjen hjemme.

Han lar oss ikke glemme at han er der ute et sted, Jason Molina. Og takk for det.

Fading Trails (Secretly Canadian, 2006)
Out Of The Blues, Into The Blue
Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper Van Beethoven) i Sound Of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ’samlingen’ som spriker fra fyldige studioinnspillinger (”Talk To Me Devil, Again”) til mer spartanske hjemmeopptak (”Steady Now”).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle de ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After The Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervju med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. ”Don’t Fade On Me” er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. ”Montgomery” har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med ”Lonesome Valley” høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet i tiden rundt albumrelease

Down Depression Road

In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering,  brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar  med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene “Sauget Wind”/”Looking For A Way Out” og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen  lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug

Globusen Rundt

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’


Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Songs: Ohia: Ghost Tropic (Secretly Canadian, 2000)

Så er du på vei ut av den trivelige småbyen, ut på landeveien igjen. En feil avkjørsel endrer alt, var det virkelig Ohia det stod på det skiltet der borte? På radioen skurrer et trøstesløst mantra: ’The sound of our feet against the road, spreads through the night, and the city’s ending…’

Det tar litt tid før du helt registrerer det, men nabolaget blir gradvis mer glissent, lysene fra byen lukker seg bak deg. Fuglene kvitrer advarende i kor. Veiene er folketomme, her er det ingen veiskilt. Du er snart helt alene, på vei inn i mørket. Med stigende uro tar du av på en smal grusvei som fører inn i svarteste granskauen. Det har blitt helt stille. Dette lover ikke godt. Langt om lenge passerer du en glemt kirke, snart en postkasse med navnet Molina ripet inn, halvt utvisket. Du skimter en liten koie, og bestemmer deg for å stoppe opp her. ’This place is trouble waiting’ hvisker skogen.

En sur vind har blåst opp, du hutrer bort til den enkle koia. Ingen svarer på dine tilrop, men døren står på gløtt og du entrer et spartansk innredet rom. Det er ingen bilder på veggene, ingen lamper i taket. Du forstår at her inne, her har tiden stått stille i evigheter. Når døren knirker igjen bak deg kan du høre langsom, klagende musikk et sted borte i mørket. Du aner konturene av en mann som varmer seg på en kald ovn, som synger på en gammel trall og tramper takten med en jernstøvel. Du har glemt hvorfor du kom og siger langsomt ned ved bordet, lukker øynene og begraver ansiktet i hendene. Du synger i, med lav, fast stemme: ’I am a red flame hanging low to be close to it, hanging low to be close to you.’ Du er endelig hjemme. Og aldri mer skal du dra noe sted.

Bjørn Hammershaug

Secretly Canadian: Blooming Since 1996

Fra sin hjemmebase i Bloomington, Indiana har Secretly Canadian gitt oss kvalitet siden 1996. I utgangspunktet en label, i likhet med utallig andre, beregnet mest for å gi ut musikk med venner og kjente fra hjembyen. Med årene har både den geografiske spredningen og det musikalske fundamentet strukket seg en del. Secretly Canadian har vokst fra å være et lokalt indieselskap til å bli et mellomstort foretak takket være suksesser  med bl.a. Antony & The Johnsons, Jens Lekman og Yeasayer, samt bygget opp et finmasket distribusjonsnett (SC Distribution). Folka bak kan dessuten knyttes til favorittetiketter som Jagjaguwar, Dead Oceans og Misra. I denne albumbaserte hyllestartikkelen forbigås blant andre Songs: Ohia/Magnolia Electric Co, Damien Jurado og Antony & The Johnsons – som vil få sin egen spalteplass. Her rettes fokus mot noen litt mer forbigåtte artister og utgivelser, hentet i hovedsak fra begynnelsen og midten av 2000-tallet.

Komplett diskografi hos Secretly Canadian
Les mer om Secretly Canadian hos Urban Outfitters

Familien Danielson: Smiths Venner
The Danielson Famile er et prosjekt som nærmest er for godt til å være sant. Familien med det egentlige navnet Smith, fra New Jersey, tilhører Pentecostal-menigheten i USA, som alltid har benyttet musikk som en sentral del i sin tro (med stor betydning for utviklingen av gospelmusikken). Under ledelse av sin Fader Lenny framførte Smith-familien herrens budskap på en noe uortodoks måte, blant annet ved hjelp av lekeinstrumenter for å backe pappas selvlagde hymner. Da kunststudent Broder Daniel avla sin hovedoppgave ved Rutgers Universitet i 1995, var det naturlig nok som et musikalsk spill sammen med sine mange søsken, alle kledd i like t-skjorter og med antenner på hodet. Det holdt til en A, resultatet ble debutplaten A Prayer For Every Hour, og Danielson Famile var født. Et musikalsk ensemble noe utenom om det vanlige.

Med årene har de utviklet seg på flere vis. Fra kristne Tooth & Nail til kred-selskapet Secretly Canadian, de har også innlemmet større instrumentering og fornyet garderoben. Nå uniformerer de seg gjerne som sykesøstre, ’which are the visual reminder of the healing taking place’ ifølge bandet selv. Musikken er, i likhet med deres bakgrunn, et kapittel for seg; en vill blanding av gospel, sing-a-longs, utagerende improvisering, indie og taktfaste marsjer, beriket med skrudde og plutselige taktskifter. Daniels hysteriske falsettvokal, samt et kor som høres ut til å være hentet fra en eller annen obskur tegnefilm kan legges til menyen. Slik predikerer de et slags kristent budskap som de færreste har hørt maken til og som neppe vil bli spilt i en norsk kirke.

Danielson Famile: Fetch The Compass Kids (2001)
Fetch The Compass Kids er Danielson Familes fjerde utgivelse, deres første på Secretly Canadian, og innebærer et skifte i teknikerrollen fra Kramer (B.A.L.L., Bongwater) til Steve Albini (Big Black, Shellac). Fetch The Compass Kids kan tradisjonen tro fremdeles bli noe enerverende over tid, men i korte doser er ikke dette  bare morsomt, platen holder også høy musikalsk kvalitet. Låtene er i stadig bevegelse, og preges av en sprudlende iderikdom. Best blir det på tittelkuttet, som kombinerer Daniels stemme med et helt vilt hallelujah-kor, og catchy ”Sing To The Singer”. Danielson Famile spiller ikke musikk som lar seg plassere så lett i ordinære rockebåser. Uansett, Glem Partridge, Carter, Osmond, Jackson eller Osbourne – det blir streite familier i forhold til denne gjengen.

Br. Danielson: Brother To Son (2004)
Det skal han ha, broderen: Han synger med den stemmen han har! Pipende heliumhvin og småsure musepip gjør ham til en konstant utfordring å høre på. På dette soloalbumet viser Br. Danielson (Daniel Smith) gjennom 10 låter ulike måter å nærme seg bristepunktet, både for seg selv og lytteren.

Selv om han denne gangen kaller seg Br. Danielson så er likevel the Famile godt representert, det samme er nære venner som Sufjan Stevens (banjo), pianist Chris Palladino (som har spilt med June Panic) og Half-Handed Clouds John Ringhofer (trombone/trompet). Denne kretsen rundt Smith, Sufjan og June Panic viser sammen med blant andre Pedro The Lion og Royal City at begrepet ’kristenrock’ ikke kan begrenses til en bestemt genre. For å si det slik, hvis et kristent livssyn bestemmer dine platevalg er det flust av alternativer til Creed! Men det er ikke så mye å dvele over, for med unntak av fredsbønnen ”Daughter Will Tune You” og tittelkuttet så predikerer ikke broder’n mer enn vi syndere trenger å få med oss. Hans tekster er i like stor grad personlige observasjoner og nedtegnelser, skrevet både med vidd og humor.

I likhet med nevnte Panic og Sufjan så er Br. Danielson en slags folkbasert artist, men med en noe mer offensiv legning. Akkurat som med vokalen holder han ikke særlig tilbake, men raser avgårde med sin egenartede form for akustisk folkpunk. Han lar gjerne barnlig iver og lyst gå foran de mest umiddelbare melodiene og unnviker de mest ordinære låtstrukturene med vers/refreng, en strikk han drar akkurat litt for langt med sine 50 minutter. Lengre låter som ”Cookin’ Mid-County” og ”Sweet Sweeps” (på 7-8 minutter) kunne med hell vært kuttet noe ned.

Massene vil nok finne denne mannen hakket for masete, men det er likevel nok av låter som bærer platen fra bare å bli snål. Han roer seg dessuten noe utover, etter den den hamrende forbruker-kritikken ”Things Against Stuff”. Det synes jeg han er tjent med. Som på nydelige ”Physician Heal Yourself” eller ”Perennial Wine” som en skrudd utgave av CSN&Y. På ”Hammers Sitting Still” (mitt nye motto, forresten) avlastes han litt av Søster Elin, mens tittelkuttet kun mangler Sufjans englestemme for å bli helt himmelsk. Banjoen hans er i hvert fall på plass, som den er på store deler av på platen, så også på den mer humpende country-låten ”Animal In Every Corner”. Det er mye musikk og få hvilepauser her, og Danielson klarer ikke å holde interessen opp hele tiden. Slik blir Brother To Son en litt splittet opplevelse mellom det intelligente og det imbesile. Om han irriterer eller gleder; det er vanskelig å forholde seg likegyldig til dette.

Å ja, når Daniel spiller konserter står han inne i et frukttre, med hodet stikkende ut fra stammen. Makes sense.

Danielson Famile: Ships (2006)
De kaller seg bare Danielson denne gangen, men det kunne like gjerne stått Famile bak, for Ships er et riktig så gedigent familielag i beste dugnadsånd. I front av familien Smith står Daniel, med seg har han hele søskenflokken, selvsagt fader Lenny, kone, kusiner, åndsfrender, naboer, gamle og nye venner – over 40 personer i alt er kreditert på denne Noahs Ark av en plate. Mest kjente for oss her oppe er vel Sufjan Stevens, hele Deerhoof, why? og Emil Nikolaisen – men i sentrum styrer Daniel Smith hele menigheten med stø hånd. Dette er først og fremst hans verk – og litt av et verk har det blitt.

Ships har blitt en storslagen rockeopera i 11 akter. Den står frem som familiens mest vellykkede, fra det som allerede har rukket å bli en lang og broket platekarriere. Etter at Danielson Famile startet som en eksamensoppgave i 1995 har the Smiths skjenket oss underlig musikk i grenselandet mellom hallelujah-sang, 60-talls pop, avantrock og snålfolk med plater som Fetch The Compass Kids og Tri-Danielson. Med sin helium-pipende barnefalsett og ukonvensjonelle melodiføringer er det lett å avskrive Daniel Smith som en ren tullebukk, og hans klassiske liveopptredener underbygger hans mer humoristiske, lekne side. Disse kan like gjerne bli mer masete enn morsomme, men vellykkede Brother Is To Son pekte mot et mer helhetlig sound bygget på et mer gjennomtenkt musikalsk fundament.

Denne positive utviklingen fortsetter på Ships, som mer enn noensinne vektlegger det melodiøst umiddelbare. Danielson skreller bort noe av ’tøvet’ fra tidligere plater, uten at det fjerner den konstante kreative blomstringen som gir musikken særegenhet, og den står frem som en vital, smart konstruert og meget rikt orkestrert plate. Det er som Hr. Daniel holder seg litt i tømme, han er noe mindre spastisk, og med relativt fokusert blikk seiler Ships på trygg sjø (om enn i urolig farvann, for å tviholde på den maritime sjargong).

Det er de mest umiddelbare, skal vi si tilgjengelige låtene som bidrar til at Ships har blitt så vellykket. Superfengende ”Did I Step On Your Trumpet”, ”Five Stars And Two Thumbs Up” er en Ob-la-di Ob-la-da på speed i lykkerus, mens uimotståelige ”He Who Flattened Your Flame Is Getting Torched” framføres med strå i munnviken og hatten på snei. ”Ship The Majestetic Suffix” er Animal Collective i møte med Polyphonic Spree – en fabelaktig åpner, for øvrig. Ettertenksomme ”When It Comes To You I’m Lazy” og ”My Lion Sleeps Tonight” holdes med hell helt nede, selv om det tydelig koster dyrt for den lystne gjeng å sitte rolig i tre minutter.

Brå temposkifter og vekslinger mellom ekstatisk jubel, catchy refrenger, hjerteskjærende frihetsrus og mørke, mer innadvendte partier kan tære noe på ørene. For tross veldig mye positivt advarer denne anmelder mot øyeblikk der småhysteriske hvin, karnevalske innfall og overambisiøse proporsjoner tøyer tålmodet i meste laget, og hvor særlig vokalist Smith kunne overlatt mikrofonen til en av de andre gode stemmene som er med, og heller knekket ut en smartere melodi.

Ships er først og fremst proppfull av livslyst, kjærlighet og energi. Som en dag på tivoli med karuseller, berg- og dalbane, spøkelseshus og masse sukkerspinn. Du blir mett i magen og ør i hodet. Men når du tenker tilbake så er det med ren glede.

Ativin: Do The Math
Man kan kalle den komplekse og intrikate math-rocken for post-rockens hissige fetter. Band som Polvo, A Minor Forest og 90 Day Men er noen av eksponentene for en variert musikkform som Slint ofte holdes ansvarlig for, og som oftere henter inspirasjon fra hardcore enn fra jazzen. Bloomington-trioen Ativin var en anerkjent del av denne scenen inntil de tok farvel i 1998. Kjernen i bandet (Daniel Burton, Rory Leitch) dannet mer drone- og drømmeorienterte Early Day Miners.

Interiors (2002)
Med ny trommis i Kevin Duneman har gitaristene Burton og Chris Carothers vekket Ativin til live igjen, og de følger opp noen av restene etter German Water (1999), samt at de denne gangen i større grad drar inn elementer fra Early Day Miners’ mer saktegående og repetitive storhet. Interiors er derfor en plate som toner ned det mest punchy uttrykket, erstattet av mer mimoseaktige innspill hjulpet frem av Maggie Polk (bratsj) og Molly Kien (cello). Det gjør den mer neddempet og dvelende enn den rockekilleren mange kanskje håpet på etter German Water. De tar nemlig ikke helt av på noen av de elleve korte låtene, selv om ”Scissors” og ”Two Knives As Crutches” byr på noe av den groovy dynamikken og kraften bandet har i seg.

Litt vokalbruk er det også rom for i nye Ativin, i enda mer mumlende og søvnig form enn hos Early Day Miners. Man kan hevde at denne stilen passer vel så bra i rammene til det bandet, men jeg finner likevel stor glede i å høre på Interiors. Den har en, som tittelen antyder, innadvendt retning, som en slags indre reise inn i det kalde og ensomme i oss, avbrutt av konsentrerte øyeblikk av aggresjon. Ytre sett kan man oppleve Interiors som nok en gråtung billedserie fra et vinterlig midt-vesten, der rustne bilvrak, glemte småbyer og forlatte gårder er eneste avveksling i det flate åkerlandskapet. En himmel av bly som ligger stille, der tornadoer plutselig river opp alt og kaster oss ut i det ukjente.

Night Mute (2004)
Oppfølgeren til Interiors betyr kanskje at Ativin er vekket skikkelig til live igjen. Nå ser det ut til at det bare er Daniel Burton som er igjen, og han har nok en gang med seg Chris Carothers (gitar, vokal) og ny mann Mark Rice fra The Impossible Shapes på trommer.

Ativin står for en mørk, truende slowcore (eller skal vi si sovecore?) med klare forgreininger til den mer komplekse mathrocken, da særlig til Louisville-scenen. Rodan, June of 44 og Slint kan dermed fortsatt fungere som relativt gyldige referanser. Selv om Night Mute ikke kan måle seg med de sterkeste utgivelsene fra den kanten så har Indiana-bandet igjen levert fra seg et hørbart produkt denne gangen, skjønt uten den samme intensiteten som preget forgjengeren.

Burton synger med en meget søvnig, myk hvisken som aldri heves. Vokalen ligger mest og vaker mellom gitar/bass/trommene som står for det meste av det som skjer her. Ativin bygger sin musikk med enkle redskaper, som likevel gir et ganske komplekst resultat. De unngår de mest umiddelbare måtene å skrive en låt på, men i dag er det jo heller ikke helt enkelt å lage noe som er bare sitt eget. Følelsen av å ha ‘hørt det før’ går igjen på nesten hver låt. Her kunne jeg sagt at det faktisk er tilfellet, da de spiller Love and Rockets’ “The Game”, men har ikke superkjennskap til denne. Ativin representerer dessuten et kjølig, kontrollert ytre som gir meg svake assosiasjoner til Joy Division, eller mer aktuelle Interpol. Det er jo en rådende trend, men uten sistnevntes appell er de dømt til et liv i undergrunnen.

Låttitler som ”Night Terror”, ”Saigon Sleeps” og ”Blood” vitner om et band som ikke vier seg til sommerhygge og solskinn. Det er ikke så enkelt å høre hva Burton mumler om, men det er neppe bare kos. Åpningen ”Night Terror” er muligens ment å dra oss inn i et eller annet svineri. Det dreier seg om en instrumental og utagerende sak som veksler mellom piskeslag og start-stopp rytmikk. Instrumentale ”Concentrate” følger også math-rockens logikk i ganske friske dynamiske vendinger, og det er på disse partiene bandet viser seg fra en tight side der den huggende, rene gitaren og presise trommingen fungerer best. Neddempede spor som ”Saigon Sleeps” og ”Endless” holder for så vidt også oppe spenningen, dog uten at de klarer å utnytte energien som finnes i denne trioen. Slik svinner ”The Game” unna og etterlater seg bare en grå sky inne i hodet mitt. Bassgangen på “Drink This” kunne hørt hjemme på God Machines siste plate, men igjen evner ikke Ativin å gjøre noe grep eller dreining som kunne hevet låten, skilt den ut fra det tomrommet den svever i. “Drink This” spiller på Sonic Youths banehalvdel, og har en ganske offensiv drive, skrekkelig korte “Blood” har et massivt gitarøs og pumper løs som om den skulle vært hentet fra et Mogwai-parti, før du med ”Sleep Well” trolig forsøker akkurat det. I så fall mister du et utitulert spor 11.

Det er en del positivt å gripe fatt i her, og hadde Ativin avsluttet med noe massivt killermateriale som hadde strukket seg ut over de tilmålte 3.30 så hadde nok også jeg endt mer positiv. Night Mute er en kort plate som jeg finner noe ufullstendig, og den største opplevelsen ligger mest i lysten til å fiske frem noen støvdynkede skiver fra midten av 90-tallet, da denne stilen fortsatt virket frisk og spennende.

Early Day Miners: Sovecore
Sammen med gitarist Joseph Brumley har Daniel Burton og Rory Leitch (fra ovennevnte Ativin) har Early Day Miners siden 1998 eksistert som litt mer ukjente Early Day Miners. De debuterte med fine Placer Found i 2001. Let Us Garlands Bring er oppfølgeren, og et monumentalt verk i sin genre, enten man kaller det frozen country, sadcore, sofablues eller høstrock.

Tungt og Trist er det altså, men EDM er et noe mer subtilt band enn Ativin, og erstatter sine post-hardcore røtter med mer raffinerte og minimalistiske innflytelseskilder som Talk Talk, Arvo Pärt, Stars Of The Lid og Red House Painters. Mainman Burton har ved flere anledninger nevnt disse som viktige for ham, og særlig Talk Talks Laughing Stock som et av sine mest kjære album.

Let Us Garlands Bring (2002)
Let Us Garlands Bring består bare av åtte låter, men de er til gjengjeld lange. ”A Common Wealth” drar seg opp mot tyve minutter, mens ”Summer Ends” og ”Offshore” er på cirka 10 minutter hver. Secretly Canadian har for ordens skyld vært storsinnet nok til å slippe platen på dobbel vinyl for de som skulle foretrekke det.

Det som gjør denne platen mest særegen, og tidvis storslagen, er stemningen som skapes gjennom låtenes repetitive, skjøre strukturer. Heller enn å lage tydelige melodilinjer skaper EDM en sterk nerve ved å balansere på grensen mellom eksplosiv uro og resignerte stunder gjennom langsom ynde og dvelende partier, ikke så ulikt eldre band som Radar Bros. , American Music Club og Idaho. Linken forsterkes av Daniel Burtons søvnige, bløte vokalhvisken, en stemme som er en krysning av Mark Kozelek, Jeff Martin og Jim Putnam. Et detaljert, åpent lydbildet går igjen på hele produksjonen, som blir dominert av den rene gitarlyden, marsjfaste trommer, og ikke minst cello og fiolin. Bare noen sjeldne ganger (som på ”Santa Carolina”, ”Offshore”) åpnes gitarslusene i korte øyeblikk.

Den billedskapende musikken blir ytterligere understreket av tekstene. På åpningssporet ”Centralia” portretteres Den Nye Vesten som en annen Songs: Ohia eller Godspeed You Black Emperor!: ’Rusted river towns, twisted metal lines, power lines pull grey skies down…’ Det er en tung, resignert åpning, men den setter i hvert fall lytteren i rett lune. Enten man vil eller ei blir man dratt inn i høsten og dens mest ettertenksomme øyeblikk, der det ikke finnes lys og varme. Nesten alle sporene er tidfestet til høst/vinter: ”Silvergate” ’…it’s cold outside..’, ”Summer Ends”: ’Autumn falling, the seasons change…’, instrumentale ”Autumn Wake” taler for seg og Light In August som omhandler ’…the frozen days of fall…’. Etter en time i deres selskap er det ikke å komme bort fra at man føler seg litt kjølig selv også.

Jefferson At Rest (2003)
Early Day Miners åpner sin tredje langspiller på overraskende offensivt vis. De svømmende gitarkaskadene på “Wheeling” vekker minner tilbake til gammel Codeine og Idaho, noe Daniel Burtons søvnige stemme ytterligere bidrar til. Nå svinner riktignok gitarene i bakgrunnen for en stund på spor to, “New Holland”, som forøvrig er en riktig godbit der Burton synger duett med nykommeren Erin Houchin. Ellers består bandet av gamle og gode kjenninger som trommis Rory Leitch, gitarist Joseph Brumley og fiolinst Maggie Polk som denne gangen er skjøvet noe til side til fordel for opptil tre gitarister. En hardere og mer kontant stil enn det vi kunne nyte på Let Us Garlands Bring (2002) er dermed påtagelig, og det viser seg at Jefferson At Rest er en gjennomgående mer gitarorientert og strammere strukturert plate enn deres tidligere drømmedronerier.

Det synes jeg ikke dette bandet er spesielt godt tjent med, selv om de fortsatt skaper følsom og langsom midvest-tristesse. Jeg har særlig sans for deres mest svevende sider, som ”A Common Wealth” (fra Garlands) og ”The Ninth Ward” (fra Stateless, 2002) og synes de har mistet noe av magien sin på veien mot en mer anonym slowcore-stil, som er innbydende men aldri bergtagende. For en håpløs depper er det gledelig at de i det minste finner rom for mer spartanske låter som ”McCalla” og sov-i-ro avslutteren ”Cotillion”. Da er alt bra igjen, den lille tiden det varer.

Early Day Miners jager ikke de store spenningene i musikken sin, og disse syv korte låtene rekker aldri å klebre seg fast som minneverdige nok til at bandet befester den statusen de forrige skivene la grunnlaget for.

Racebannon: Indy500
Enkelte vil kanskje stusse over at Racebannon holder hus hos Secretly Canadian og at Mike Mogis sitter bak spakene. Denne kvintetten er nemlig det stikk motsatte av innadvendt folkemusikk / skranglete indierock. Det er kanskje den felles tilhørigheten til staten Indiana som er årsaken til kontrakten, en annen kan være at kvalitetslabelen ikke er så nøye med genre så lenge musikken i seg selv er spennende nok.

Racebannon spiller en form for kompromissløs, støyende og meget energisk rock, som noen vil kalle “bare bråk”, andre helt kaotisk, og atter andre vil finne som endelig bevis på menneskets evige fortapelse. Nå er rett nok både leven, armageddon og vansinn viktige elementer her, men det er også mye mer, det gjelder bare å ikke la seg lure av et ugjennomtrengelig ytre.

In The Grips Of The Light (2002)
In The Grips Of The Light kan ved første lytt virke som et rent helvete på jord, men etter litt lytting avdekkes et velberegnet og svært velspilt uttrykk. Kvintetten tar våre vante forestillinger om hvorledes en låt skal bygges opp eller hvordan en rockegruppe bør spille, snur det opp-ned, rister kraftig og slipper det ut igjen i stor fart. Skillet mellom det meningsløse og det engasjerende er ikke så stort, men Racebannon havner hele tiden på rett side. Av og til kan de minne om John Zorns Naked City og deler av den japanske støyscenen (Boredoms, Melt Banana), men de har også gode melodier, humor og ikke minst et fantastisk groove drevet frem av rytmeseksjonen, noe som ofte nedprioriteres innen denne scenen. Ta en blanding av overnevnte, miks med Jesus Lizard og Fantomas, U.S. Maple og Today Is the Day, hell i en skvett Captain Beefheart, så nærmer vi oss Racebannons musikalske verksted.

Det er lyden av hissige motorer som åpner In The Grips Of The Light, og det er nærliggende å tro at det er opptak fra Indianapolis’ klassiske racingarena vi hører. Det er en intro som kanskje kan fungere som bilde på hva de holder på med. Racebannon holder omtrent samme fart som på den banen, men som i all motorsport er det krasjene vi innerst inne higer etter å se. På denne eminente platen får vi derfor både i pose og sekk; fart, spenning og ekstreme ulykker.

Når det gjelder selve låtmaterialet er det riktig så variert, og Racebannon beviser at spastisk rock også kan fungere i lengder opptil ti minutter. Hver enkelt låt inneholder mye utvikling, noe som kan skape kvalme, svimmelhet og angst, men som også bidrar tll at det aldri blir kjedelig å høre på. Det veksles mellom det brutale og presise, mellom tunge riff, lengre dronepartier og plutselige utbrudd av ekstremiteter, og det i taktskifter som skjer så fort at man kan miste pusten. Den tighte rytmikken fungerer dessuten glimrende i samspill med James Baumans merkelige gitarlyder og Mike Andersons gutturale stemme.

Et høydepunkt er versjonen av Captain Beefhearts “Electricity” (Safe As Milk). Det er ikke mange som våger eller lykkes i å tolke kapteinen. Denne versjonen er ikke bare tro mot originalens lett gjenkjennelige melodi, den er også intensivert og modernisert. Borte er det skranglete garasjekompet, men på desperat og kontant manér fornyer Racebannon låten på forbilledlig vis, og gjenskaper dessuten Sam Hoffmans syke theremin-lyd. Vil nok tro at både Beefheart selv og hans kjennere går god for denne utgaven. “Electricity” er ellers plassert befriende midt i platen, og som dens mest melodiøse spor får lytteren et lite pusterom mellom berg-og-dalbane rytmikken og det heseblesende tempoet.

Et annet skjellsettende spor er den 11 minutter lange avslutteren “I’m Yr Egomaniac (In the Grips Of The Light)”. Her er den hysteriske sangvokalen lagt til side til fordel for en svovelpreken uten sidestykke, som står tekstet i sin helhet i omslaget, og som druknes i bølger av altomfattende svovel og ild skapt av gitarer, trommer og gudene-vet-hva.

Bandet balanserer på stram line, og ikke alle låtene/partiene er like fengende. Potensielle kjøpere bør vise forståelse for at en time i samvær med disse karene vil kreve noe tålmodighet, både av seg selv og naboer. Det er ikke til å unngå å bli svett i ørene etter gjentatte lytt, men det er uansett en smertefull glede mange bør unne seg. Med trekk fra både støyrock, avantgarde og punk er det en stimulerende time, som bør få enkelte til å revurdere sitt syn på noise-core som meningsløst eller uinteressant.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In (2002)
Indianas mest brutale kaosband har knapt rukket å pushe sin glimrende In The Grips Of The Light (2002) før de er klare med et nytt sonisk angrep. Satan’s Kickin’ Yr Dick In er den talende tittelen på dette 35 minutter lange eposet, et konseptalbum i fem deler med undertittelen “The Story of Rhonda Delight”. Platens ramme er i korte trekk den tragiske historien om unge og frustrerte Rodney Mitchell som drømmer om å bli stjerne, selger seg til Satan og blir stjernen Rhonda Delight. Courtney Love-dobbelgjengeren blir medias yndling og henger med “money movers” som Sean Penn, Thurston Moore og JFK Jr., før han/hun ender i Satans favn i en tåke av dop, sex og skandaler.

Rundt dette sørgelige skuespillet spiller Racebannon fortsatt desperat støyrock med uforutsigbare taktskifter, eksplosiv kraftutbrudd, andpustne pustepauser og hyperaktive spasmer. Å være med disse er som å sette seg ombord på en dampende berg-og-dalbane på vei til helvete uten noen form for sikring. Man kastes rundt og rundt, skyter fart oppover før man slenges brått nedover igjen uten å rekke annet enn å hyle for livet mens man må holde seg fast etter beste evne.

Racebannon tar sin andel av eksperimentell noise og blander med hardcore, punk og metal som nok en gang fremstilles krystallklart av tekniker Mike Mogis (Bright Eyes). Det geniale er at de også evner å være suggererende og fengende inne i alt kaoset, alltid dynamiske, alltid på hugget og aldri avventende er Satan’s Kickin’ Yr Dick In en plate som krever din fullstendige oppmerksomhet. Som takk for tålmodigheten får du føle hvor deilig det er å bli mørbanket uten å få blåmerker på andre steder enn langt inne i ørene.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In er altså vel verd å oppleve. Den er ikke fullt så total som forgjengeren, uansett er dette et band å sjekke ut hvis du ikke er redd for litt djevelsk galskap. Run Rhonda, Run!

Swell Maps: Villa Park Punks
Det henger en skygge over Swell Maps. Birmingham-bandets kjerne bestod av brødrene Godfrey, bedre kjent som Epic Soundtracks (trommer, piano) og Nikki Sudden (vokal, gitar). Begge døde i relativt ung alder. Bandets utspring kan spores tilbake til tidlig 70-tall, men kom i mer faste former omtrent samtidig med punken da bassist Jowe Head og gitarist Richard Earl ble med. Deres karriere varte kun frem til 1980, så det musikalske utkomme er derfor relativt kortfattet og oversiktlig (hvert enkelt medlems videre karriere er desto mer spraglete, og inkluderer blant andre The Jacobites, Television Personalities og Crime + the City Solution). Swell Maps’ påvirkningskraft er kanskje ikke mye større enn platebunken, men band som Pavement og Sonic Youth er blant mange som har trukket fram bandet som viktige for sin egen utvikling. Ikke mindre er de fremdeles interessante nå over 25 år senere. Nå er det ingen selvfølge at nytenkende eksperimentvilje og musikalsk kvalitet henger tett sammen, og Swell Maps preges også av frustrerende ufullstendigheter, sprikende låtmateriale og mange blindveier. På den annen side – dette er alle elementer som er noe av deres styrke.

Det er naturlig å sette Swell Maps inn i tidens kontekst, det vil si post-punk/new wave med punkens DIY-attityd i bunn. I så måte var de et foregangsband. Et dykk ned i deres platekarriere avdekker raskt et langt bredere register, som omfatter musikk av mer eksperimentell stil og mot mer avantgardistiske retninger, der instrumental ambient, surf, krautrock og tape-manipulasjon er noen av virkemidlene. Deres anarkistiske holdning til bestående musikkformer ga seg utslag i en nærmest dadaistisk tilnærming til kunsten som langt på vei oversteg punkens snevre formspråk.

Swell Maps var noen uforutsigbare lømler som etterlot seg en broket platekarriere. To i alt. I 2004 gjenutga Secretly Canadian studioplatene A Trip to Marineville (1979) og Jane From Occupied Europe (1980) i oppusset form, uten at lyden akkurat skinner. Fem år senere er det Mute/EMI som står bak en remastret serie av disse to, samt samleren Train Out Of It (1986, med singlekutt, låter fra samlere og diverse rask). Swell Maps kan knapt kalles et typisk album-band, og i tråd med deres mange utflukter så er det en posthume samleplaten som anbefales sterkest. I hvert fall i første omgang. De ga seg nok litt for tidlig, og det ene, virkelige mesterverket kom aldri.

A Trip To Marineville (1979, 2009)
Debutplaten A Trip To Marineville (1979) består av en del besk post-punk, spyttende punkvokal og et mildt sagt hengslete sound som til sammen ikke bærer preg av et band som er direkte strukturerte i formen. Det er da heller ikke nødvendigvis i den sjanglende tregrepspunken de mest interessante låtene finnes, selv om de brenner av britisk gruff slik vi har fått den formidlet i ulike former fra kullsvarte slumhøl i uminnelige tider, men like gjerne i lydcollagene, de plutselige støypartiene, krautelementene (tyske Can blir gjerne trukket frem som et forbilde, selv om Swell Maps aldri når helt dit), kjølig industriell kynisme og ville tribale seanser. En cocktail av dette gir en helhet som skiller A Trip To Marineville fra mye av sin samtid, og det blir en plate som paradoksalt ville være umulig å kopiere i dagens fragmenterte musikalske virkelighet. Det er noe med det uferdige og eksperimentvillige som gir en følelse av nybrottsarbeid som så altfor ofte er fraværende på dagens mer innstuderte plater for å male med bred generell pensel, kanskje det bare er tidens tann som spiller mine ører et puss.

Noe sklir ut i det reneste tøv, men jeg vil henlede oppmerksomheten til Full Moon, en studie i Can-disiplin og røykhoste, 8 minutter lange ”Gunboats”, et dystert frampek mot Joy Division med ballonggnikking som virkemiddel og ”Adventuring Into Basketry” som er en like lang prøvelse av feedback, mikrofonknusing og tørr latter som akselererer på en ganske medrivende måte. Ikke nødvendigvis superbra, men en påminnelse om at no wave og krautrock aldri var langt unna hos Swell Maps.

8 bonusspor er inkludert på denne remastrede utgaven, som i seg selv gir et godt totaltoverblikk på Swell Maps i all sin schizofrene omfangsrikdom.

Jane From Occupied Europe (1980, 2009)
Jane From Occupied Europe ble gitt ut året etter debuten, og er svanesangen til Swell Maps. Den viser et band i rask progresjon, med bedre produksjon, klarere lydbilde og tydeligere vokal som noen opplagte trekk. Et mer oppryddet lydbilde åpner også for at det blir lettere å oppdage deres melodiske kvaliteter, men som igjen gjerne blir druknet med ulike hjelpemidler og skjules bak en del instrumentaler som bidrar til å knytte sammen en plate som virker å være konseptuelt tenkt, ambisiøst anlagt og som også er mer helhetlig enn debuten. Men der A Trip To Marineville bærer seg på en manisk sjarme, har oppfølgeren blitt erstattet av noe mer livstrøtt og kontrollert, mindre Pistols og mer angst. Bedre som plate, men svakere i uttrykket.

Sjekk umiddelbart ”Let’s Buy A Bridge”, en fengende kopling av ska, no wave og punk og ”Collision With A Frogman” for å finne ut hvordan industriell surf høres ut.

Denne utgaven inkluderer 8 bonusspor, blant annet singleversjonen av Let’s Build a Car.

Bobb Trimble: The 5th Beatle
Det finnes overraskende mange slike ’lost treasures’ som dukker opp fra det såkalte intet, litt slik man stadig finner små rare stammer i Amazonas i det man tror at den skogen snart må være saumfart en gang for alle: Jim Ford, Linda Perhacs, Michael Yonkers… og Bobb Trimble.

I 2008 løftet Secretly Canadian – helt rettmessig – fram denne kuriositeten fra forstedene i Massachusetts. Bobb Trimble utga to plater i 1980 og 1982 da han var i begynnelsen av 20-årene, begge i et opplag på et par-tre hundre, distribuert stort sett til venner og kjente før de havnet nederst i hylla og forsvant i garasjesalg i årenes løp. I undergrunnen har det lenge vært en buzz rundt Trimble, og på eBay har de to platene gått for astronomiske summer. Enkelte entusiaster har bidratt til å rette søkelys mot denne glemte skatten, og i dette tilfellet har både Ariel Pink, Animal Collective og selvsagt alltid interesserte Thurston Moore gitt sine anbefalinger. Om Trimble skal sistnevnte ha uttalt at ’It doesn’t get much realer than this.’

Det har han ganske så rett i. Det er noe genuint, ’ekte’ over Bobb Trimbles to skiver, trolig en del forsterket av det faktum at han har vært bortglemt i et kvart århundre. Hadde han kommet ut av egget i dag ville han sikkert blitt utsatt for en mer forbeholden mottagelse, og plassert et sted mellom Ariel Pink og Magnus Moriarty på aksen. Det er ikke noe særskilt dramatisk over historien til Trimble. Intet tragisk endelikt eller mystisk livsløp som kunne bidratt til å underbygge kulten. Han fortsatte å pusle litt med lokale band i sentrale Massachusetts, men skal ikke ha laget noen nye låter på et 10 års tid. Hans obskuritet skyldes ikke manglende talent, men heller tilfeldighetenes spill, rådende trender og historiens raske glemsel.

Trimbles to plater er ikke veldig lette å skille fra hverandre, hans kaleidoskopiske skråblikk på 60-tallet virker å være tuftet på genuin kjærlighet. De beste sporene fra Iron Curtain Innocence og Harvest Of Dreams ville utgjort en fabelaktig samling. Fordelt over to skiver avsløres et noe sprikende, uomtvistelig stort, talent. Har så Bobb Trimble hatt noen innflytelse på ettertiden? Nei, det har han nok ikke. Men han har oppnådd en viss kultstatus, og med disse to er det lov å håpe at denne ’child out of time’ endelig skal få tre ut av skyggen, og finne et scenelys som ikke lyste i hans storhetstid.

Det er gledelig at Secretly Canadian har tatt på seg oppgaven som støvtørkere, og at de har lagt så mye i det. Begge reutgivelsene kommer med originalt cover, samt fyldig innleggshefte og bonusspor.

Iron Curtain Innocence (1980, 2008)
I 1980 ga Trimble ut sin debutplate, der han med molefonken mine poserer med et maskingevær, mens innsiden består av følgende hilsen til hans store idoler: ’Dear John, Paul, George and Ringo. If I’m a good boy and work real hard, may I please be the 5th Beatle someday…’ De psykedeliske overtonene kan nok minne noe om senere Beatles, i tillegg til andre artister fra Trimbles oppvekst som David Bowie, Pink Floyd/Syd Barrett og Love. En mild melodisk fønvind er aldri langt unna i hans viser, samtidig som han shiner opp låtene med billige effekter, hjemmelaget gjøre-alt-selv atmosfære og hint av usunne psykedeliske interesser. Den luftige falsetten kan sikkert være en kime til både glede og irritasjon, og særlig gitarspillet til Trimble bør fremheves.

Første halvdel av debuten er en eminent dose folkrock og psychpop, der særlig ”Night At The Asylum” stikker seg frem med akkurat den rette miksen av sofistikert popeleganse og nervøs forstadsstemning som bare det tidlige 80-tallet kunne frembringe. Men det er også verd å merke den vakre ”One Mile From Heaven” som er en studie i melankolsk solnedgangs-psykedelia av beste merke.

Bonussporene består av tre demoversjoner av de tre første – og beste – sporene, og er vel mest beregnet for komplettistene der ute.

Harvest Of Dreams (1982, 2008)
På sin debutplate fra 1980 satte Bobb Trimble inn et ønske om å bli ’the 5th Beatle’. To år senere prydes innercoveret av et budskap om verdensfred fra den da drepte John Lennon. En mer reell hverdag gjenspeiles kanskje også på frontcoveret, der postergutten med maskinpistol er byttet ut med et uklart bilde av et par typer som kikker på en geit. Vi har å gjøre med en fyr som definitivt går sine egne veier – og jeg tror ikke det var så fancy i 1982 som i dag – og den veien peker ikke nødvendigvis frem i tid. Trimbles psych-folk/rock virker veldig ute av synk med den øvrige tidsånden, og han fremstår som det manglende ledd mellom 60-tallets psykedelia og eklektisk indierock som vokste frem i ettertiden, der Dylan, Syd Barrett og Love alle kan være relevante forbilder.

Harvest Of Dreams følger i hovedsak samme løype som debuten, men med hakket hvassere låter og et mer gjennomført lydbilde. Et Dylan-aktig munnspill preger flere av sporene. ”If Words Were All I Had” må være Trimbles flotteste, lange ”Armour Of The Shroud” og ”Paralyzed” viser et høyt ambisjonsnivå og en visjonær artist som strakk seg høyere og lengre enn de fleste.

Blant Trimbles mer obskure karriere-moves finner vi også spor med Bobb And The Kidds; bestående av ham og tre unggutter. Bandet ble raskt oppløst av mistenkelige foreldre som synes det var litt underlig med en 25 år gammel mann og en gjeng 11-12-åringer som lekte sammen. Deres grep om utfrika og knapt sammenhengende garasjerock vitner om at verden kanskje ikke glipp av det helt store.

Også her er det gjort plass til tre demoversjoner, men i motsetning til den første reutgivelsen er disse mer interessante. ”Life Is Like A Circle” omtales som ’the missing link between J. Mascis og Jonathan Richman’ – begge fra Massachusetts, og sett i denne konteksten dannes et spennende kjede.

June Panic: Fargo Rock City
June Panic er en høyst original låtskriver fra Fargo, North Dakota med en ekstensiv stemmebruk man helst bør innfinne seg med så raskt som mulig. Han synger med en gnagende, litt atonal froskerøst, som slett ikke er så ille når man blir vant til den. Både stemmen og musikken får meg til å tenke på noenlunde nærliggende referanser som Violent Femmes, Danielson Famile, 22 Pistepirkko og Neutral Milk Hotel – uten at noen av disse matcher direkte.

Baby’s Breadth (2002)
Panic har haugevis med utgivelser bak seg, men beveget seg fra soverommet til alltid-herlige Secretly Canadian i 1996. Det er god avstand fra hjemmemekka lo-fi kassetter til dette fullverdige albumet, hans 11.(!) siden 1990. Baby’s Breadth høres likevel forfriskende fresh ut, og det er en slags naiv barnslig iver over Panic, en humørsmittende tone selv på de tyngste visene som holder mørkemennene på god avstand. Han skriver dessuten noen glitrende viser fremført et egenartet sted mellom skjevpsykedelisk pop, lap-steel countryfolk og skranglerock, uten at de begrepene skaper noen motstridende skiller i hans verden.

Baby’s Breadth er delt i fem ’kapitler’, med titler som alle henspiller på fødsel (”Our Baby, Faith Born Prematurely – To The Incubator, and Hurry” eller ”The Wondering Womb Or God’s Hysterical Pregnancy”). Under disse overskriftene finner vi 14 låter som tar for seg relaterte emner som kjærlighet, tilblivelse, hat og død (i omtrent den rekkefølgen), blandet inn med doser av tvil og tro. Det høres kanskje kjent ut, men Baby’s Breadth avslører – for de som ikke visste det fra før – at Panic er en riktig så underholdende tekstforfatter med en uventet vri på det meste. Må bare trekke fram llinjer som ’Fuck you for your beautiful children who will come to believe in your life’, ’I saw the devil, she take my soul, but I sold my body to rock n’ roll’ og ’Don’t circumcise your baby! Leave your baby intact! Don’t sacrifice skin to bad med-isin’ som døme på hans kreative penn.

Den helhetlige tonen i tekstene følges opp av et sprekt musikalsk verksted, med en gjeng som banker og sager og høvler og sliper til Panics gitarbaserte viser. De skaper en slentrende, løs stemning på hele platen, og selv om det til tider både knirker og bråker underveis, er det slett ikke et falleferdig byggverk de reiser. Enkelte låter sklir riktignok forbi med mer skissepreg enn andre, men alt i alt har June Panic født nok et meget velskapt og levedyktig barn med Baby’s Breadth.

Hope You Fail Better (2002)
’A lemon is a sour fruit. It grows on trees. It has citric acid in it. A real battery has acid in it, too. The sour juice of lemons helps electricity to flow. This gives you “Lemon Power!’

Tredjeklassingen Jeremy Preuss prosjekt Lemon Power!, levert ved El Paso city-wide Science Fair i 1983, får omkranse omslaget på Hope You Fail Better. Platen som etterfølger den fin-fine gjenfødelses-syklusen Baby’s Breadth. Det har blitt nok en vellykket innlevering av mannen som nå kaller seg June Panic. Han har igjen har gitt ut en vakker og original plate, fylt av sårbare ballader, hjemmebakt popmusikk og småskrudde viser.

’Experiment: You need a lemon, a knife, a thin strip of zinc and a thin strip of copper 2 inches long, a nail, a hammer, a 1.5 volt light with wires.’

June Panic skriver låter og gir ut plater/kassetter i et avsindig tempo. Siden 1990 har han signert omtrent 20 utgivelser, og selv om Panic fremdeles kan regnes som en snodig artist, lager han stadig mer tilgjengelig musikk. Denne gangen har han med seg en gjeng lokale musikere fra hjemstedet Grand Forks, North Dakota samt Daniel Smith fra Danielson Famile som produsent/tekniker. Med sin skjelvne, såre stemme som kryper både høyt og lavt kan han minne om en Gene Pitney som blir tolket av Tom Petty med Violent Femmes’ Gordon Gano som veileder. Det blir til en gnagende røst som muligens kan virke plagsom. Jeg synes den er omfavnede, der andre nok vil finne den frastøtende.

’Purpose: The purpose of this project is to show that lemons have citric acid in them, and that this acid will help make electricity flow…’

June Panic åpner på ganske sorgtung maner med enslige tørre gitarer som slås langsomt i bakken som gjerdepåler der ute på prærien. ”Dirge Without Music” er en tonesetting til poeten Edna St. Vincent Millays dikt av samme navn, rettere sagt første vers av dette. Resten er minst like nydelig, som hun selv fortsetter:

Lovers and thinkers, into the earth with you.
Be one with the dull, the indiscriminate dust.
A fragment of what you felt, of what you knew,
A formula, a phrase remains, -but the best is lost.

Panic røsker forøvrig raskt opp i den strenge stilen, og Hope You Fail Better er både løs og ganske rufsete i formen. De etterfølgende låtene er nærmest som hjemmelaget skranglepop å regne, med håndklapp, orgel og fengende melodier. Av og til vipper det over til det litt for masete, men stort sett er dette en imponerende samling låter. Spesielt flott er det når Panic uler i mer ensom stil (”On H’s ’They’, Leaving My Eyes”).

’Results: Nothing happened!! The light should have turned on when I put the zinc and copper into the lemon.’

Jeg får litt prestasjonsangst av å skrive om artister som utrykker filosofiske intensjoner til det de driver med, særlig når jeg utfra tekstene ikke helt fatter hva intensjonen egentlig er. June Panic kan være en slik type, og jeg våger ikke engang å gå inn på poesien hans. Men han skriver i litt andre former enn den gjengse hjerte-smerte poeten: ’Even if the parking lot says “Go!”, you can not go. Even when you are salivating snow, your food gets cold. If this invitation is an order, no wonder no one comes.’ (”Paint Legs On The Snake”).

June Panic skjærer små kunstverk ut av de morkne trestykkene han tar fatt i, og viser både et lyrisk og melodiøst overskudd som skiller ham ut fra den gemene hop. Men Hope You Fail Better blir nok enda en plate så altfor få vil bry seg med. Vi som gjør det, får til gjengjeld en rik opplevelse.

’Conclusions: The light didn’t light because the flow of electricity wasn’t enough.’

Heldigvis, Panics tidlige eksperimenter var på langt nær så vellykkede som de han utfører nå i sitt voksne liv.

Bjørn Hammershaug

Zero Boys: Livin’ In The 80’s

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse

Molina And Johnson: Molina And Johnson (Secretly Canadian, 2009)

Jason Molina og Will Johnson er ikke akkurat to komplementærartister. De har i årevis vaket rundt i noenlunde samme landskap: Molltung tristessefolk og muskulær truckrock henger ved deres navn. Men de står godt til hverandre. Johnson (Centro-Matic) med sin all-american grovbygde røst og Molina (Magnolia Electric Co.) med sin mer kantete og hjerteskjærende stemme. Begge med evner godt over snittet til å komponere minneverdige beretninger fra de brede slettene i vesten, fra Texas og nordover. Men deres egne veier har ikke krysset hverandre. Før nå.

Molina/Johnson er det konkrete utkommet av møtet mellom to ganske likesinnede artister, ti dager i Denton, Texas lastet med mat, røyk og drikke, nok av tid til skyting i hagen og spelling på kveldene. Resultatet bør ikke overraske noen som kjenner til deres soloutspill fra før (South San Gabriel og Songs: Ohia). Dette har blitt en meget dempet plate, spartansk og stillferdig, med en 50/50-deling av et låtmateriale som nesten utelukkende spinner seg rundt langsomme nattballader.

Johnsons låter er nok de mest anonyme (selv om åpningssporet ”Twenty Cycles To The Ground” er det mest fullblodige), mens Molinas bidrag med noe dandering kunne sklidd inn på hans Josephine av året, uten at de føles som direkte restavfall av den grunn. Molina/Johnson er dermed en plate som ikke føles direkte nødvendig, ei heller særlig “viktig”. Men så er det en gang slik at noen artister bare har det i seg. De to skaper en veldig samstemt og enhetlig stemning, slik man kan forvente av to karer som tydelig trives i hverandres selskap. Ikke rent få venner har også kommet innom og besørger gode doser av orgel og gjestevokal, og gjort dette til en plate det er lett å vende tilbake til. Med mer anonyme folk i styringen kunne det nok blitt småkjedelig, men Jason Molina og Will Johnson bekrefter igjen at de er låtskrivere med en egen evne til å pirke borti de rette nervetrådene.

Dette prosjektet har allerede blitt kalt “phantoms of folk”, kanskje som et pek til det mer profilerte Monsters Of Folk (Conor Oberst, Jim James m.fl). Og det er jo her disse to er. I skyggene av alle de andre, dette er tonene fra nattens ensomme menn. Det er gjerne der magien skapes.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 04.11.09