“Guess there’s just a meanness in this world…” uttrykker drapsmannen innledningsvis på det lavmælte tittelkuttet. Historien om paret som drar på drapsturne gjennom Nebraska og Wyoming åpner Bruce Springsteens mest spartanske og avkledde plate. Med en enslig gitar og et munnspill unnfanget på en 4-spors opptaker på kjøkkenet endte disse 10 demoinnspillingene opp som det ferdige resultatet. Det var ikke bare et modig trekk fra en artist som på dette tidspunkt allerede hadde stadionstatus, men også en glimrende løsning som fremhever de beske tekstene og understreker den harde realiteten i livene til karakterene vi møter. Springsteen hadde siden debuten vokst fra sine håpefulle ungdomsbrøl (Born To Run, 1975), der han og Mary “were riding to chase the promised land”, opp til mer illusjonsløse The River (1980) hvor “all them things that seemed so important, well mister, they vanished right into the air…”
Med Nebraska tok han et naturlig skritt videre, både ut på landeveien og innover i seg selv.
Nebraska er en tilbakeskuende, personlig plate hvor han sterkere enn noensinne skildrer karakterer som ikke finner noen vei ut av det livet de er fanget inn i, noe som gjerne resulterer i desperate handlinger og konflikter med loven. Springsteen går nært inn i menneskene og livene han beretter om (han skriver i førsteperson), og der Born To Run til tider blomstret med et omfangsrikt persongalleri, fokuseres det her mer på skjebnen til enkeltindivider. Historiene, sammen med den ødslige stemningen, gjør platen lite lystbetont, og den ble da også en relativ kommersiell flopp da den kom ut. Den har likevel opprettholdt status som en Springsteen-klassiker – er i hvert fall min personlige favoritt – og kan høres både på mikronivå og som en bredere, sosialkritisk plate der Bruce Springsteen går i rollen som en slags moderne variant av Woody Guthrie.
Mens Guthrie tok utgangspunkt blant annet i 30-tallets Oklahoma, er Springsteen plantet i østkystens østkant, i en ny tids depresjon med rustne bilfabrikker, nedlagte boardwalks og en “industrial skyline” som sceneteppe, handlingen er lagt til steder som Linden, Mahwah, Perrineville og Atlantic City. Med unntak av tittelkuttet er det lite direkte referanser til midt-vesten (den er vel en versjon av historien om Charles Starkweather og Caril Ann Fugate, som ble kjent som et fryktløst drapspar i årene 1957-58.) Tittelen virker dermed like mye som å karakterisere en slags mental tilstand. Men også en geografisk, det er som om disse skrinne innspillingene er skapt for å kle en reise langs trøstesløse highway 80, mellom Lincoln og Cheyenne.
Nebraska inneholder noen av Springsteens aller beste låter, der tittelkuttet, ”Atlantic City”, ”Mansion On The Hill”, ”State Trooper” (er det bare meg, eller minner han om Alan Vega i Suicide-låten Johnny når han skriker til på slutten her?) og ”Highway Patrolman” stikker seg særlig ut. Dette er Springsteen på sitt beste som pensler ut minnerike historier i enkle, men billedrike former. ”Highway Patrolman” er særlig levende etter at den ble nydelig omformet til film av Sean Penn som Indian Runner. Bruce Springsteen har alltid hatt en rikdom i sine tekster som virker velegnet for lerretet, men denne brødretragedien er en av hans mest tidløse og dramatiske.
Selv om Nebraska er tatt opp under enkle forhold er det likevel en ganske variert plate, fra nærmest 50-talls-aktig rock’n’roll (”Johnny 99”, ”Open All Night”), til den dystre bluesstemningen som gjør ”State Trooper” til platens skumleste, og den enkle, rørende folk-hymnen ”My Father’s House”. Det var et lykketreff hvis myten om at han og The E Street Band ikke fant ut hvordan de skulle spille inn disse opptakene stemmer. Jeg tror Nebraska hadde stått igjen som en veikere plate med en fyldigere innpakning. Det heter seg også at den var så trøblete å mastre at Columbia en periode vurderte å gi den ut bare som en enkel kassett.
Med Nebraska favnet Springsteen med et enkle grep over mye av amerikansk musikkhistorie, fra Harry Smith til Bob Dylan, der både blues, folk og rock n’roll står sentralt. Det er i møtepunktet mellom de gamle tradisjonene og den moderne hverdagen Nebraska har en nerve som fortsatt dirrer. I ettertid har denne formen for lo-fi blitt formidlet av en milelang rekke med artister, men de færreste har klart å oppnå et like minneverdig resultat som det Bruce Springsteen gjorde i 1982.
Bjørn Hammershaug
Først publisert 01.06.03
Med dette som ballast går Sangild så inn i disse fire mer konkret, i det som er bokens tyngdepunkt: ”Analyser af støjrock”. Hans analyser virker i det store og hele meget fornuftige, begrepsapparatet naturlig og hans tanker er lette å følge. Når det gjelder SY brukes en figur som han kaller “støjens malstrøm”. Dette viser til bandets gjenoppfinnelse av gitarens muligheter, deres nyskapende gitarspråk når de bryter ut av melodiens struktur ved å tilføre energi gjennom støycrescendoer, akselerasjon av tempo eller stigning i tonehøyde. Dette blir en “malstrøm” som “sætter en hvirvel i scene, der nærmest suger lytteren til sig.” Denne malstrømmen er gjennomgående i bandets karriere, og det ses nærmere på låter som ”Tuff Gnarl” og ”Stalker” som eksempel (“Prægnante forekomster av “malstrøm” hos Sonic Youth” står som eget bilag bakerst). Delen om Sonic Youth er meget god, og her ser han for øvrig på andre sentrale trekk ved bandet som deres mørke, dystre side som sammen med flørten og kunnskap til popkunsten og fascinasjon for stjerne-mytologien gir dem et visst ironisk, lite selvhøytidelig preg. Dette, sammen med bandets urbane forankring, leder Sangild over i en diskusjon rundt Sonic Youth som et post-moderne fenomen.
