Man vet tiden flyr i feil retning når det lanseres jubileumsutgivelser på plater som kom for… et par-tre år siden… eller er det 20?! Vel, det noe begredelige faktum har i det minste en del positive sideeffekter. Som at det nå er mulig å anskaffe enda en variant av Superfuzz Bigmuff. For de som allerede har denne er det vel ingen direkte nødvendighet, så følgende ord går til de som ennå ikke har anskaffet seg herligheten:

Superfuzz Bigmuff vil være den feteste punkrockskiva fra 80-tallet du noensinne kjøper. Den er fri for dødpunkter og uten dødtid. Glem skipknappen og iTunes-vurderinger. Fra de første udødelige riffene på ”Chain That Door” til det siste bremsesporet på ”In ‘n’ Out Of Grace” er Superfuzz Bigmuff en seksløpet EP som vil blåse deg nonstop til himmels.

I seg selv et must. Men i tillegg følger de virkelige monsterklassikerne med på lasset denne gangen: ”Touch Me I’m Sick”, ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More,” ”Need”, Sonic Youths ”Halloween” og ”Burn It Clean” danner en bukett låter som aldri visner.

Det belastede grunge-uttrykket forbindes helst med en gjeng nisser med topplue, bukkeskjegg, Doc Martens og dyyyyype stemmer. Det er grønsj, det. For meg ble grungen virkelig fastsatt med superseige ”Sweet Young Thing” og albumcoveret til tolvtommeren Burn It Clean av de fire smilende innsmurt i gjørme. Selv om Mudhoney ofte ramses opp som en del av denne Seattle-bølgen er deres røtter å finne et stykke utenfor kaffebarene til Alice in Chains eller Pearl Jam. Denne todelingen av Seattle-soundet er, for å gjøre det kort og greit, å finne i Green River som eksisterte midt på 80-tallet. Dette var forløperen til, på den ene siden Mudhoney (Mark Arm, Steve Turner) og på den andre Mother Love Bone og Pearl Jam. Forskjellene er, om ikke akkurat drastiske, så av elementær art. Mudhoney-fraksjonen – om det er lov å si noe slikt, hadde direkte forgreininger til pionerer som Melvins, og for akkurat dette bandets del, røtter som stikker dypere enn Starbucks. Den amerikanske vestkysten har en lang tradisjon i å fostre garasjerockband, der The Kingsmen, The Wailers og ikke minst The Sonics er relevante eksempler.

Mudhoney kan sin historie. Det går en påtent lunte fra ”Psycho” til ”Touch Me I’m Sick” – det sene 80-talls ungdomsanthem #1. Det er en rød tråd mellom åpningen på ”In ‘n’ Out Of Grace”, hentet fra Cormans Wild Angels (1966) – en klassisk bikerfilm med Peter Fonda (den som slutter med det utrolige masseslagsmålet i en begravelse, scenen hvor sitatet på platen også er hentet fra) til Stooges på 70-tallet, fra The Dicks’ ”Hate The Police” fra 1980 til Sonic Youths støytock – der er den tråden Mudhoney nøstet til sitt eget uttrykk på debuten.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å gå inn og analysere hver enkelt låt her. Så komplisert er det ikke. Mudhoneys sound er tidløst så lenge rock er det. Omslaget er klassisk Charles Peterson, fotografen som gikk inn på bandet, ble en del av det mer enn en utenforstående observatør, og produksjonen like klassisk Jack Endino. Dette er fundamentet som hele Sub Pops suksess er bygget på, som Nirvana toppet, og som eierne har sørget for å styre med en fabelaktig stø hånd i tiden etter jordskjelvet. Men det er neppe så morsomt som i disse utrolige pionerårene som Superfuzz Bigmuff representerer.

Superfuzz Bigmuff er i korthet en fabelaktig fet skive, nå delikat remastret, og sammen med bonussporene (i hovedsak de samme som på CD-utgaven fra 1990, mener jeg å huske) er den et naturlig valg i alle platesamlinger som tillater bannskap og dårlig moral.

Om ikke dette er nok: CD2 inneholder liveopptak fra Berlin (1988) og et amerikansk radioopptak (med slett lyd) fra samme år. De av oss som husker kaoset som rådet på Alaska i Oslo et par år senere vet hva vi skal begi oss ut på her. Jeg hadde ikke kjøpt denne utgaven for CD2 alene, men det er vel omtrent det eneste jeg har å utsette denne gangen. At det er en plate for mye, liksom.

Det lages ikke band som dette mer. Ikke med den samme teften for høyt volum og smittende melodier, med det samme blandingsforholdet av 60-tallets fuzzrock og 80-talls punk. Ikke engang Mudhoney har klart å toppe seg selv etterpå.

Først publisert 10.06.08