Topp 10 Album 2004

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2004 har vært et utrolig plateår, uten den ene store utgivelsen som skiller seg ut. Denne listen er bare et utsnitt fra en tilfeldig dag på tampen av året. Et femtitalls skiver kunne sneket seg med her, og jeg nevner på rams enkelte artister: Joanna Newsom, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Isis, Mastodon, Wilco, Giant Sand, Micah P. Hinson, Tanakh, Tarentel, Cul de Sac/Damo Suzuki, Black Dice, Black Keys og Black Eyes, Six Organs of Admittance, Madvillan, Kid Dakota… I Norge synes jeg Thom Hell, Washington og Noxagt leverte solide skiver – og det meste på Rune Grammofon var som alltid luggumt. The Core stod for en av årets konserter (Blå). Det samme gjorde Sage Francis (Blå), Devendra Banhart (Garage Oslo), Animal Collective (Blå) og hele Random System Festival. Månefestivalen (Fredrikstad) og Sufjan Stevens + Brother Danielson og ikke minst David Eugene Edwards (John Dee) på samme dag var uforglemmelig. La oss ikke forbigå Lightning Bolt (Mono) som satte både hørsel og oppførsel på solid prøve. Sonic Youth i Las Vegas, Calexico på Fillmore, Jackie O-Motherfucker/ Vibracathedral Orchestra/ Dizze Rascal/ Wolf Eyes i England glemmes nok heller ikke med det første. Velkommen 2005 – man gleder seg!

1.Diverse Artister: The Golden Apples Of The Sun (Bastet)
Som i alle slike forsøk på å samle en broket samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’. Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

2.Sunn O))): White2 (Southern Lord)
“Maximum volume yields maximum results” står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er i tillegg “Optimized for blackened sub-bass systems”. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde. Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House Of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris.

3.Comets On Fire – Blue Cathedral (Sub Pop)
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står frem som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: “…fucking riffs from a mighty warrior on acid.”

4.Sunburned Hand of the Man – Rare Wood (Spirit of Orr)
Det er mulig å shake ass og knytte nevene til Sunburneds frifolk improvfunk. Det er et militant groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, som en fest med Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen.

5.Devendra Banhart: Niño Rojo (XL)
Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan Devendra Banhart fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz og til evig tid. Niño Rojo er hans mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, hans tredje bare i 2004 (Rejoicing In The Hands, og samarbeidsprosjektet med Vetiver). Av alle hans tre soloplater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser. Banharts rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

6.Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City)
Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld! Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over tyve minutter lange tittelkuttet som er delt i fire partier. Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane i 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie.

7.Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat)
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Dette gjør Sung Tungs til en organisk opplevelse. Dette er en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme, men det er likevel noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel “The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

8.Wolf Eyes: Burned Mind (Sub Pop)
Omslaget til Burned Mind gir straks et tegn på hva vi kan vente oss. Ulveøyne hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette “bra” eller “dårlig”? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

9.Tinariwen: Amassakoul (Wrasse)
Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

10.Arcade Fire: Funeral (Merge / Rough Trade)
Det brenner stadig i Montreal. Igjen i form av et band som skiller seg ut fra stilen som den mer introverte byscenen som Alien8 og Constellation representerer. Akkurat som The Unicorns ga ut en av 2003s bedre popalbum, kommer The Arcade Fire susende inn mot slutten av 2004. Ekteparet Win Butler og Régine Chassagne er ikke ute etter å revolusjonere pophistorien, og med Funeral har de laget en plate som bygger på eldre band som Television, Pixies og Talking Heads, med klang av nyere ting som Neutral Milk Hotel, Decemberists, Modest Mouse og Franz Ferdinand. Funeral har likevel blitt en original og utsøkt plate som preges av stort overskudd, der bakgrunnen som ligger i tittelen gir tiltrengt alvorlig dybde.

Første gang publisert 28.12.04

Topp 10 Album 2003

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03

Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Første gang publisert: 06.08.05 – i forbindelse med bandets konsert på Øyafestivalen 2005

I 1991 besørget J. Mascis for at undertegnede fikk nesten varige hørselsskader da Dinosaur Jr. spilte på Aker Brygge i Oslo. I en av konsertens ytterst få feedback-avbrekk rekker en publikummer å smette inn med utropet: “Hey J, we don’t hear your voooice!!” J ser opp fra de lange hårflokene, smiler(!) og mumler: “That’s good” før han trøkker ned et par av de mange fuzzboksene med en bestemt fot og fortsetter med sitt. Når han 15 år senere står på scenen i samme by (Øyafestivalen 2005) er det ikke lenger i kraft å være blant de ledende artister i sin samtid, men med visshet om at han har etterlatt seg et legat som vil vare lenge etter at siste gitarskrik har stilnet. En av de sterkeste i så måte heter You’re Living All Over Me og ble gitt ut i 1987.

1987 huskes som et særs godt plateår for oss som begynner å dra litt på årene. Bare sånn i farten kan nevnes Sonic Youths Sister, Hüsker Düs Warehouse: Songs and Stories, Pixies’ debut-EP, Butthole Surfers’ Locust Abortion Technician og The Replacements’ Pleased To Meet Me. Alle står de trygt på hedersplass, om enn med litt støv på, og sannelig dannet de presedens for det meste annet som har kommet opp der i ettertid. Sammen med disse 80-tallspionerene innen amerikansk indierock (og det ordet hadde faktisk en betydning på den tiden) finner vi selvsagt Dinosaur Jr med sin andre utgivelse. Det er ikke bare en kultklassiker fra sin tid, det er en plate som også står seg svært godt snart tjue år senere.

You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden. J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet. Hjulpet frem av datidens kultlabel #1 SST (Meat Puppets, Soundgarden, Sonic Youth, Hüsker Dü) havnet Dinosaur Jr. raskt i samme toppdivisjon.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot. Her er det dissonans, vreng, wah-wah og flanger i en mer post-punka attitude som gjelder, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound og enda tristere sanger. For Dinosaur Jr. bragte først og fremst gitaren til heder og verdighet – inkludert gitarsoloen – i indiekretser. Mer enn noen andre benyttet Mascis instrumentet som forlengende talerør av sitt akk så sorgtunge blikk på tilværelsen, og han viste at det fantes en middelvei mellom hardrocken, Hendrix, punken og “wall of sound”-støyen à la Hüsker Dü, noe som kommer sterkt frem på You’re Living All Over Me. Her spilles det HØYT. Høyt, desperat og hjerteskjærende med effektiv pedalbruk som hjelpemiddel, men også drivende, melodisk og strukturert. Som en syntese av, tja, la oss si Black Flag, Sonic Youth, The Cure og Neil Young er You’re Living All Over Me en av de store platene innen pre-grunge amerikansk gitarrock. Mascis’ gitarstil, bandets slacker-image og deres balanse mellom melodier og støyutbrudd, samspillet mellom dynamikk og energi, kan dessuten høres som en direkte foranledning til Nirvana og deres suksessformel på Nevermind noen år senere.

Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. J. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter samlet på en Dinosaur-skive, selv om ”Little Fury Things”, ”Sludgefeast”, ”Raisans” og ”In A Jar” alle er av klassisk materiale. Men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock, hardcore og fengende popmelodier. Dette blir klart allerede på anslaget, ”Little Fury Things”, som åpner med forrykende gitarer og desperate skrik (“What is it? Who is it? Where is it?”) før melodien slår inn og Mascis kommer inn med sin søvnige, vablete stemme: “A rabbit falls away from me, I guess I’ll crawl, A rabbit always smashes me, again I’ll crawl…” I løpet av tre minutter er platen signert, selv om den aldri faller inn i ett spor og blir forutsigbar, i sin kombinasjon av gråtkvalte melodier og gjennomtrengende slagkraft.

Selv om lyden på You’re Living All Over Me kanter over mot det søplete, og av og til druknes i gitarslam, kan ingenting skjule den suggererende flyten som preger denne platen. I tillegg til ovennevnte signaturlåter gis det også rom for bandets mer eksperimentelle sider, som Lou Barlows “Lose” og “Poledo”. Særlig sistnevnte kom lofi-bølgen i forkjøpet, en trend Barlow selv skulle bli den fremste eksponent for med sine mange prosjekter (Sebadoh, Sentridoh, Folk Implosion). Peter Framptons ”Show Me The Way” virker som den naturlige avslutter på en plate som fremdeles tangerer det meste av gitarrocken som slippes i dag.

You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.
Bjørn Hammershaug

Dinosaur Jr. – Cruise café,1991

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Min andre skikkelige konsert, og den som trolig må bære ansvar for fremtidige hørselsskader. Husker egentlig bare bruddstykker, men kom i hvert fall hjem med en signert t-skjorte. Nazneen Khan fra Musikkavisen Puls var også der, og leverte denne rapporten der hun – helt korrekt – fastslår at det ”finnes ikke et mer vidunderlig band”. Dinosaurene blir også beskrevet som ”nusselige” og sammenlignet med en gammel kosebamse i den rosende omtalen:

En hyllest til Coltrane & Miles

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

29. september 2006 viet DJs Mulimæggi og Hammers fra groove.no en hel kveld til å presentere utvalgte høydepunkt fra katalogen til Miles Davis og John Coltrane – som begge ville fylt 80 dette året. Aftenposten skrev samme dag et lengre innlegg om feiringen:

Innen jazzens verden er det få musikere som har hatt større innflytelse og skinner med en sterkere glød enn legendene Miles Davis og John Coltrane. De er begge borte, men musikken deres lever videre i beste velgående (…)Det blir presentert godbiter fra deres rikholdige og varierte kataloger. Man kan oppleve John Coltrane på film fra 1964, høre utdrag med deres mest kjente grupper, stifte bekjentskap med galskapen til Miles på 70-tallet, og noen smakebiter fra det beste fra perioden da Miles og Coltrane spilte i samme band. (Svein Andersen, 29.09.06)

Følgende låter ble spilt:

On Green Dolphin Street
’58 Sessions, Miles Davis & John Coltrane, 1958

Teo
Complete Columbia Recordings 1955 – 1961, Miles Davis & John Coltrane

So What
Miles Davis – Kind of Blue, 1959

Ah-Leu-Cha
Miles Davis – At Newport 1958

Milestones
Miles Davis & John Coltrane – Live in New York 1958 (m/Bill Evans, Paul Chambers, Philly Joe Jones)

Someday My Prince Will Come
Miles Davis – Someday My Prince Will Come, 1961

Blue Train
John Coltrane – Blue Train, 1957

Mr. PC
John Coltrane – Giant Steps, 1961

Africa
John Coltrane – The Complete Africa Brass Sessions, 1961

Spiritual
John Coltrane – Live at The Village Vanguard, 1961

Afro Blue
John Coltrane – Live at Birdland, 1963

My Favourite Things
John Coltrane – My Favourite Things, 1961

Call Me By My Rightful Name
Archie Shepp/John Coltrane – New Thing at Newport, live, 1965

E.S.P.
Miles Davis – E.S.P., 1965

Milestones
Miles Davis – Highlights From the Plugged Nickel, 1965 (m/Wayne Shorter, Tony Williams, Herbie Hancock, Ron Carter)

Olé
John Coltrane – Olé Coltrane. 1961

Crescent
John Coltrane – Crescent, 1964

Riot
Miles Davis – Nefertiti, 1967

Your Lady
John Coltrane – Live at Birdland, 1963

Resolution
John Coltrane – A Love Supreme, 1964

Freedom Jazz Dance
Miles Davis – Miles Smiles, 1966

Impressions
John Coltrane – Live at The Village Vanguard, 1961

Jupiter
John Coltrane – Interstellar Space, 1967

Shhh/Peaceful
Miles Davis – In A Silent Way, 1969

Bitches Brew
Miles Davis – Birches Brew, 1969

Miles Runs the Voodoo Down
Miles Davis – Live at Fillmore East, 1970

Spanish Key
Miles Davis – Live at Fillmore West, 1970

Rated X
Miles Davis – Get Up With It, 1974

Mr. Freedom X
Miles Davis – On the Corner, 1972

Intervju: Salvatore – øvrevoll, marokko, via chicago

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.08.02

Oslo-bandet Salvatore har siden 1998 vokst fra å være en ubetydelig kvartett til en fullblods sekstett. De har siden debuten Clingfilm (1998), som ble innspilt på Øvrevoll, reist til Marokko hvor materiale til to hele skiver ble unnfanget. Det ble til kritikerroste Jugend – A New Hedonism (2000) og Fresh (2001). I år har de vært i Chicago og spilt inn med John McEntire. Det kan høres på den rykende ferske Tempo, som kan anskaffes på en platebutikk nær deg. Det var derfor mer enn på høy tid for å ta et uhøytidelig møte med medlemmene på deres hjemmebane i Brugata på Oslos østkant, som i tillegg til Salvatore engasjerer seg på mange kanter i prosjekter som The White Birch, Portrait Of David, Boy, Perculator og Palace of Pleasure.

Denne brede bakgrunnen kommer også “superkollektivet” til gode, og Salvatore spiller en rytmisk og drivende form for instrumentalmusikk som ikke tilhører noen bestemt “scene”. De har et fundament der alle medlemmene trekker i samme retning, med innflytelser blant annet fra krautrock, dub, eksperimentell space-rock og post-rock. Siste benevnelse ble først og fremst festet på musikk fra Chicago-området siden midten av 90-tallet, og benyttet om artister som lånte uttrykksformer fra både jazz, rock, improv og electronica, og som dermed gjorde dem vanskelige å genrefeste etter ordinære termer. Sentrale band innen post-rock bevegelsen er blant andre Gastr Del Sol, The Sea and Cake, Directions og Tortoise. Et nøkkelnavn i dette miljøet er John McEntire, multi-instrumentalist og produsent for overnevnte band og en rekke andre. Det er på mange måter McEntire som har definert den vage post-rock termen, og lyden av McEntire/Soma Studios (og selskapet Thrill Jockey) blir ofte karakteristisk uansett artist. Det er nettopp McEntire som har produsert Salvatores kommende plate.

– Vi sendte en demotape til ham, og lurte på om han var villig til å jobbe sammen med oss, og det var han, kan Jon Birger Wormdahl fortelle. Det koster ikke stort mer å jobbe med ham i Soma enn det ville kostet å spille inn platen i for eksempel Halden, hvis man ser bort fra reiseutgiftene.

Salvatore reiste til Chicago uten nevneverdig studioerfaring. I Marokko spilte de alt inn direkte på en PC, nesten uten å etterarbeide låtene.

– Det var derfor litt uvant å komme inn i et stort studio med en slik størrelse bak spakene, men det gikk fort over. Vi tilbragte atten dager i byen, hvor det aller meste gikk med til hard jobbing. Vi gjorde nesten ingenting utenom å jobbe, men bodde i det mexicanske området av byen sammen med McEntire. Så vi hang stort sett sammen med hans venner om kveldene for å spilte flipper på stamstedet. Hele prosessen ble mer profesjonell når vi kom i studio. McEntire var dessuten en rolig og hyggelig fyr som ga oss mye frihet til å gjøre det vi selv ønsket. I tillegg var studioet overelesset med alskens effekter, og mye av instrumentene på platen tilhører Soma, blant annet elektrisk sitar og vocoder.

Til og med gitaren til Ola Fløttum er ny, da han ankom byen noen dager etter de andre – uten bagasje. Hans 12-strengers Jerry Jones var forsvunnet med resten av bagasjen, men heldigvis lå det en Gretsch i studio til fri disposisjon.

Selv om Soma/McEntire har sin personlige signatur, var ikke dette noe Salvatore spesielt higet etter. Alle medlemmene kjente godt til McEntires signatur fra før, men de har et ganske reflektert forhold til hans tidligere meritter:

– Vi prøvde ikke å gjenskape et bestemt lydbilde, eller plukke fra det andre har gjort før oss. Vi ønsket oss et renere og mer konkret lydbilde enn det vi har hatt tidligere. McEntire gjorde en kjempejobb, noe vi særlig merket når han skulle mikse platen sammen. Han jobbet uhyggelig fort og godt, snudde opp-ned på låtene våre og viste at han hadde et meget godt lydøre. Så det var under miksingen vi merket hans kvaliteter best. Musikken er mer effektbelagt, det er mer lydlek her, og Tempo er et album med en mer poppa feeling enn tidligere.

Wormdahl representerer også plateselskapet Racing Junior, som i den senere tiden har opplevd økende interesse for artister som St. Thomas og Ai Phoenix, som er lisensiert ut til respekterte labels som City Slang og Glitterhouse. En lisensavtale for Salvatore er heller ikke helt uaktuelt, men ingen konkrete planer er i skrivende spikret.

Etter en lengre prat er bandet sånn omtrent fulltallige, og vi beveger oss inn i deres lekestue. Inne i en labyrintaktig leilighet har de et arsenal av elektronisk utstyr og diverse instrumenter (blant annet bordtennisracketer, et merkelig marokkansk strengeintrument og hjemmelagde effekter). Etter bare et par minutter finner en av dem en rytme, en plattform som de andre kan bygge videre på, og gradvis bygger de opp sin monumentale musikk. Ingen gir ordrer. Ingen sjefer. I nesten kommunistisk ånd er det den kollektive tanken som styrer hver og enkelt inn i nye musikalske rom, der harmoni og musikalsk forståelse råder.

groove.no tusler etterhvert ut av rommet, med den sedvanlige Salvatorske-gåsehuden over hele kroppen, vel vitende om at Tempo kan være kapabel til å gi samme følelse.

Intervju: Howe Gelb – a perfect harvest

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment
Giant Sand, tidlig 90-tall

Giant Sand, tidlig 90-tall

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 18.03.02

Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.

Gravitasjon
Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god (“publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…”) og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.

– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.

Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. “Man, it was a breeze” sier han med ettertrykk.

– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.

Motivasjon
Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:

– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da”, fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.

Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – “retirement and full circle” som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.

– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en “uplifting experience”, ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.

Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.

– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.

The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?

– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.

– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.

“Those kids… they’ll learn”, humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.

Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra “Giant Sand” navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i “sitt eget” Calexico.

Progresjon
I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.

– Jeg hadde aldri skrevet “love songs” før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.

En låt som skiller seg ut er “Fingernail Moon, Barracuda and Me”…

– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.

Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.

– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.

– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i “the high desert” like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – “right then and there”. Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.

På Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.

– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.

– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.

Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.

– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.

Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: “There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…”

Intervju: Jim Stärk – sakte. sikkert

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 12.02.03

Oslo-bandet Jim Stärk har mottatt mange lovord for sin debutplate Ten Songs And Hey Hey, som kom ut på den lille jazzlabelen bp høsten 2002.

Vokalist og låtskriver Einar Stokke Fadnes og bassist Inge Sørbrøden letter ikke helt i taket av den grunn. Sakte, men sikkert er et munnhell som ser ut til å kle både artistene og den tidløse, visebaserte musikken de fremfører. En relativt anonym tilværelse som kritikerroste yndlinger kan likevel endre på seg i tiden som kommer. TV-opptredener, by:Larm, Alarm- og Spellemann-nominasjoner, ny singel ute og kommende plate på vei peker mot at 2003 kan vise seg å bli et enda viktigere år for det sympatiske bandet fra Oslos vestkanter.

Siden oppstarten i 2001 begynner det nå å “ta av” for Jim Stärk. Platen selger fortsatt jevnt og trutt og førsteopplaget er allerede utsolgt. groove.no finner tiden overmoden for et møte med herrene Stokke og Sørbrøden over en søndagskaffe i Oslo sentrum, for å prate litt på hva som venter i tiden fremover.

De to er ofte å finne i arbeid på populære Gloria Flames på Grønland, men Jim Stärk har likevel unngått å bli et slags husband der.

– Vi har valgt å være noe restriktive med spillejobbene sier Inge, som særlig understreker at det har vært viktig å unngå slitasjen slikt raskt fører til i en liten by. Nå skal vi spille på Mono på tirsdag, og da har vi spilt der for et års tid fremover.

Det å holde litt tilbake, se an og ikke forhaste seg ser ut til å være en gjennomgående tankegang. De lar seg ikke synlig stresse, men velger med omhu ut scener og mediadeltagelse, slik at presse og publikum stadig påminnes deres eksistens uten at de blir mette. Med bare en plate ute og et noe begrenset låtutvalg å velge i er det sikkert fornuftig.

– Vi har ikke faste øvinger engang, men møtes når Einar har skrevet en ny låt eller i forbindelse med spesielle anledninger, slik som nå, sier Inge to dager før konserten på Mono.

En miniturne med blant annet fullsatt hus på Garage og opptreden på Frokost-TV med Per Ståle Lønning (!) er noe av det Jim Stärk har brukt vinteren til. Nå er de singleaktuelle med en versjon av Grease-hiten “You’re the One That I Want”, der Olivia Newton-Johns stemme ivaretas av Claudia Scott, den norske countrystjernen som for tiden bor i Nashville og livnærer seg som låtskriver der.

– Hun var i Norge i forbindelse med rettsaken mot Øyvind Myhrvold og Casino Steel, og da huket vi fatt i henne. Låten hadde vi spilt inn tidligere, på samme session som selve platen. Det hele begynte vel egentlig som en flipp, sier Fadnes som bærer Travoltas del av vokalen. Singelen er i første rekke tiltenkt radiospilling, og den bemerkelsesverdige varianten av har allerede fått en del oppmerksomhet på eteren, blant annet på P1.

Stärk står også på reisefot til årets by:Larm i Trondheim. På spørsmål om hva de forventer etter det arrangementet oppstår det en liten, munter taushet, og spørrende blikk utveksles.

“Nei, hva skal vi egentlig dit for…?” sies det med latter. De er skjønt enige om at by:Larm er et viktig treff, særlig i forhold til spillejobber senere og ikke minst bare ved å minne om at man fortsatt “lever” som band.

Det er nok liten mulighet for at Stärk blir borte i vrimmelen oppe i Trøndelag. De skal spille to konserter og er dessuten nominert som årets popband til årets Alarmpris, en utmerkelse som de ikke anser seg som favoritter til å vinne.

– Vi ligger solid plassert nederst på publikumskåringen på nettet, smiler Inge og innrømmer at de heller ikke har gjort noen voldsomme grep for å rykke oppover akkurat der. De befinner seg dessuten i sterk konkurranse med Thomas Dybdahl, Monopot, Loch Ness Mouse og Hello Goodbye. Enda sterkere anser de konkurransen ved årets Spellemannpris, der de tror Gåte og Maria Mena er soleklare favoritter som Årets nykommer. De er likevel godt fornøyd med å bli nominert uansett utfall.

– Årets nykommer er en kategori vi synes spesielt godt om å bli nominert til, sier Inge, vel vitende om at det er første og siste gang de blir nominert i akkurat den kategorien.

For nå er det den “vanskelige” andreplaten som står for tur.

Fadnes: – Jeg føler det nesten som om dette blir den virkelige debuten. Låtene til Ten Songs and Hey Hey ble til over en periode på flere år, nå må alt skrives i løpet av mye kortere tid.

Samtidig er Jim Stärk blitt mye sikrere som spillepartnere:

– Vi merker hvor mye tryggere vi har blitt på hverandre i løpet av det siste året, nå kjenner vi hverandre som band på en mye bedre måte, og kan spille på hverandres kvaliteter. Vi vet hvor vi har hverandre musikalsk. Sørbrøden og Stokke forteller at de to har spilt sammen siden midten av tenårene, men det var først i kontakt med Asbjørn Ribe (tangenter) og Simen Mæhlum (trommer) – kjent fra blant andre Number Seven Deli – fant en kjemi som de forstod passet perfekt.

De er fortsatt tidlig i prosessen med hensyn til oppfølgeren av Ten Songs and Hey Hey, men planleggingen er i full gang og de har allerede vurdert ulike løsninger i forhold til den kommende platen.

– Det er mulig vi pakker sammen alt og drar til et sted på landet hvor vi kan holde på i ro og fred sier Inge, som også innrømmer at de leker med tanken på ulike samarbeidspartnere – uten at noen konkret er bestemt.

Enkelte av låtene er allerede begynt å komme på plass, og de to virker oppløftet over utviklingen.

– Det blir kanskje en mer utadvendt plate denne gangen, og mer sjelfull, tror Fadnes. De er heller ikke urolige med tanke på å bli sett og hørt i den etterhvert store strømmen av norske plater som kommer ut hvert år. Det er mulig det blir en oktober-plate igjen. Men man kan jo ikke slippe en plate avhengig av når det passer best i markedet.

—
Konsert: Cafe Mono 11.02.02
Jim Stärk entrer scenen til kledelige toner fra Calexicos brennferske Feast Of Wire, og kan trygt skue ned på et dørgende utsolgt Mono som ønsker dem hjertelig og varmt velkommen. Tilløp til ampert press ved døra vitner om at de har en solid posisjon i hovedstaden. Stinn brakke betyr ikke alltid fullt fokus, men til tross for at likegyldigheten økte desto lengre bakover man kom i lokalet, så var Jim Stärk på hjemmebane denne kvelden. Kvartetten er ikke akkurat de mest utadvendte på scenen, men så er det da heller ikke koseprat og sceneshow man forventer når Oslo-bandet skal presentere sine sobre låter.

Jim Stärk fungerer som et meget solid liveband, og det er slående hvor sikre de har blitt som sceneband. Det er særlig de mest uptempo eller utadvendte låtene som sitter best live, ikke minst takket være Asbjørn Ribes tangentlek som gir Stärk et noe mer lekent preg, og frigjør bandet fra havne i den mer typiske singer/songwriter-tradisjonen. “Let It Out”, “Pillow”, “Claire” og “Take Your Coat Off” blomstrer opp og kles med mer fylde og trøkk enn på plate.

Nydelige melodier som Talk to Me og Sweet forsvant litt blant menneskestemmer og mingling, i hvert fall for oss som måtte trekke noe bakover for å gispe inn luft. Det er synd, for det er noe inderlig og ekte over Einar Stokkes nakne ballader som fortjener publikums fulle oppmerksomhet.

De spilte fra hele Ten Songs, samt et par nye låter som ikke rakk å feste seg helt etter første gangs lytting. Deres neddempete versjon av “You’re The One That I Want” mistet noe av sin identitet uten Claudia Scotts partnerskap på vokal, men den har likevel de kvaliteter som trengs for å sprite opp en konsert som ellers, naturlig nok, består av stort sett kjente låter.

Jim Stärk står i grenselandet mellom obskuritet og nasjonal berømmelse. Mye avhenger av deres neste plate, og med den gode opplevelsen de etterlot på Mono denne kvelden ser jeg ingen grunn til at de ikke skal havne i sistnevnte kategori.

Intervju: Pamelia Kurstin – me & my theremin

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.07.08 i forbindelse med Safe As Milk 2008

Amerikanske Pamelia Kurstin kommer til Norge, og spiller på Safe as Milk festival i Haugesund. Kurstin er fra sørlige California, er en multi-instrumentalist og regnes for å være blant verdens fremste og mest progressive utøvere på theremin. Hun har samarbeidet med artister som David Byrne, Bela Fleck og norske Ulver, og slapp sitt soloalbum Thinking Out Loud i 2007. Hun bor for tiden i Wien.

Pamelia Kurstin er blant disse artistene som ikke kan plasseres til noen bestemt genre, og som heller ikke ønsker å tilhøre et bestemt musikalsk felt. Dermed passer hun godt inn på Safe as Milk, som nettopp søker å være en bred, genrefri festival. Kurstin har nærmest på egenhånd gjort thereminen interessant igjen, og både gjennom hennes uortodokse, imøtekommende vesen, morsomme sceneopptredener og utsøkte øre for musikk er hun en bemerkelsesverdig kunstner. Dette er hennes første opptreden i Norge som soloartist.

– As a soloist, I’m improvising and what comes out I can’t really describe. But it does involve the use of looping, since my instrument is monophonic and I like having layers of harmony, sier Kurstin.

Hun omtaler seg selv først og fremst improvisasjonsmusiker, og er ikke så opptatt av hva slags etiketter som puttes på det som kommer ut:

– Some people just know of me as a jazz thereminist, or classical, or playing with hard-to-describe bands or ensembles that don’t quite fit genres. Or you might run into me playing in some dive-hole beer and vomit stinking punk clubs along with a band covering a Black Sabbath song.

I det siste har hun spilt i tospann med Laurette Friis fra Tys Tys, i det som omtales som ikke-kategoriserbar form for musikk, et sted i grenseland mellom improv og struktur. Det bør også nevnes at piano er hennes opprinnelige instrument, og at et solo pianoalbum er under arbeid i disse dager.

Men det er altså som theremin-spiller hun er mest kjent, etter 11 år med dette elektroniske vidunderinstrumentet. Det er nærmest uunngåelig å la være å spørre om hvordan man faller for et instrument som vel er mest kjent fra utallige 50-talls sci-fi filmer.

Kurstin oppdaget thereminen gjennom en dokumentar om oppfinneren, russeren Leon Theremin, og fikk umiddelbart lyst til å prøve det ut – i likhet med de fleste instrumenter hun har vært borti – sammen med bandet Geggy Tah som hun da var involvert i.

– It was difficult, nearly impossible to find a theremin just to try out and we ended up buying one of the small theremins that Bob Moog was manufacturing, the Etherwave model. When I finally got the thing in the mail I immediately set it up to try it out. It was difficult, so I turned it around the other way and discovered I was a lefty on it – and it just made sense.

– At that time, I had some string arrangements for what we were working on recording, and I was having a hard time trying to find a cello and violin to borrow so I could just overdub the parts – no budget to hire a quartet – and I heard the possibilities of the theremin and knew, fuck it, I can do all those parts with the theremin and it’s a direct input clean signal. The parts were not so hard to play and my goal was just to play those parts. But I ended up playing more and more with it just for fun, and played it a couple of weeks later at a gig and it was kind of quickly that I started to be a session musician in Los Angeles recording theremin parts for people. It helped a lot too that I could read music. I ended up sticking with the instrument because it felt very comfortable to play and was capable of expressive subtleties that I love in bowed string instruments. If I owned a cello or violin, I probably wouldn’t have continued with the theremin.

Hva finner du mest fascinerende ved thereminen?

– This question is a can of worms! Let me try my best to summarize some things about what is so fascinating or interesting:

– First off, that it was of the very first synthesizers that were created with the idea in mind of not trying to be like another instrument. It is based on the idea of a musical instrument that is based on infinitely variable pitch and volume. The inventor didn’t make it controllable with a keyboard or other familiar interface that would resemble any other known instrument. It was something that you would have to use your ears to play, similar to working with your voice – with no visual reference points – but also, without physical reference points, which makes it very difficult, but forces the player to use intuition and ears. It is the only electronic instrument or synthesizer that is truly capable of sounding as vocal as a voice or string instrument and I don’t know of any other way that this concept could be accomplished even today. You realize that there is infinity between any two notes no matter how close together they are to each other, and the same idea with the volume control: It is like the first and last of the most advanced and forward thinking of ideas for a non-acoustic instrument to support the capability to sound so human and natural – besides also sounding completely the opposite, depending on how it is played.

– The other fascinating aspect of it is how it is all based on relativity. Moving the weight of your body from your heels to the front of your feet will re-calibrate the pitch field. For example, if there are three centimeters between a root note and a whole step, like from C to D, when you shift more body mass towards the pitch antenna, you will make the distance between the notes expand. And there is no such thing as a true consistency. It is a complete balancing act to play on it, and I think the only instrument that works this way, but makes it so difficult to get accustomed to.

Jeg leste et sted at du utviklet en spesiell teknikk som du kalte “the walking bass”. Hva går denne ut på?

– Oh, it was just a joke idea I had one night. I just thought, what if I play bass lines on it – since I am a bassist, and I had an octave pedal to drop the range on the small theremin, plugged it into a fat bass amp and it worked! In order to get a plucked upright sound, I just calibrated the volume control to be extra sensitive so with a small movement from the volume antenna, I could have full volume and staccato without jerking my hand strenuously and returning the hand to the volume antenna slowly to control how long the notes would “resonate” as if on a bass when plucking notes that walk slowly.

Hvordan arbeider eller øver du for å utvikle deg som theremin-spiller?

– Practice? He-he, I don’t practice. I hate practicing. It is really really, really, really boring. I think my progression has more to do with what I get inspired by, like something I hear and really get excited about wanting to play. And then somehow along the way of trying to execute something in a way I am happy with. It isn’t centered round the theremin. There are many things I like to explore with other instruments, and I think everything you dive into and explore makes some sort of contribution to everything else you do. Discovering something new I didn’t know I could do, and learning of a new technique to be able to make use of.

– Since I moved to New York and met a lot of people with much more diverse record collections, and also the move to Vienna. I think all of those inspirations have helped push me into experimenting with what I was doing and opening up to new ideas of the limitless possibilities of expression could be that could be explored.

Hva førte deg egentlig til Wien – og hvordan opplever du den byen?

– I think falling in love has inspired me to make the biggest long distance moves of my life, whether it be the time I spent not playing any music and living on a farm surrounded by animals and perfectly happy, or a move from New York to some city I never ever imagined or dreamt or considered living in if i were to move to Europe.

– By chance it seems to be a really great place for me after all; easy to get out to a farm and contact with animals, so many styles of music and inspiring people I am working with or just hanging out with here in town. I have my big classical gig debut at the Musikverein this fall, a hard-to-describe wonderful local band that is completely insane and hilarious and serious and weird, I recently became part of – and learning some Viennese expressions, poetry and culture from them.

– I really, really am loving how quiet it is everywhere. No background music when I go to coffee shops and restaurants. Quiet people. A really healthy place for me to rest when I am not on the road, but I couldn’t imagine being here full time. I think I would go completely nuts and depressive. It’s a good balance and challenge for me, especially learning German… ouch!

Din første soloplate Thinking Out Loud kom ut i fjor. Hva ønsket du å presentere med denne?

– It took a while to figure out what I would do. At some point I decided I wanted to make an album that is live improvisations, no overdubs and more to do with stream of consciousness, and at the same time to be able to listen back and live with what went down. It took time for me to really feel like I had control of the gear and my body – like, stepping onto a pedal while balancing my weight so I don’t fuck up the pitch I am playing as I record into a loop. There were many things which were not intended when I was first working with this pedal set-up and being in a live situation I couldn’t just stop and start over, I had to live with what happened, and listen to what possibilities could fit with what I just did.

– I learned the most about what was possible from so many shows and situations where what I intended to do got fucked up and was surprised with a new possibility I didn’t think of. Eventually, there was a new vocabulary of techniques that got added to what I could make use of when improvising live and I felt ready to start recording. I had a couple of weeks of tour, recorded shows and so the names of the cities or clubs where the tracks were recorded are on the album. Except for the piano piece and one track which I had to overdub, guitar and theremin. Now, I just feel strange about selling that album because it is old for me and sounds nothing like the live shows these days.

Hva kan vi forvente av Pamelia Kurstin på scenen under Safe as Milk?

– I try not to even think about or make any expectations for myself before a gig, just so I don’t set myself up for disappointment which could totally sabotage a clear-headed improv. There are moments it can seem orchestral or like church organs or twinkling stars or rolling up a burrito.

– I’m more curious to hear what the audience thinks of what comes out afterwards!

https://ted.com/talks/view/id/218

Intervju: Howe Gelb – preaching to the choir

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Tekst og foto: Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 13.05.09

Så, vet du hva du hva skal gjøre i kveld?

Tenkepause.

– Nei. Sadly. Det er fremdeles samme greia. Det er noe feil med meg, og det mener jeg. Jeg skal faktisk ikke engang spille i kveld. I honestly believe to God.

Howe Gelb løfter blikket over brillene. Intervjuet er over, han er på vei inn på lydsjekk og har det travelt. Han ser opp og humrer:

– Jeg spiller ikke før jeg står der oppe på scenen.

Han har vært Giant Sand i et kvart århundre, Howe Gelb i litt over det dobbelte. Vi har fått sneket til oss en snau halvtime bak scenen på Rockefeller, der han senere på kvelden skal varme opp for PJ Harvey og John Parish. Han har blitt grå i håret, tynnere i det også, blikket er fremdeles like våkent, vennlig. Han snakker lavt og langsomt med rusten twang i røsten, tenker seg om før han sier noe, og i hvert svar, i hver setning, gjemmer det seg en tekstfrase som kunne smyget seg ombord på hans egne låttekster. Det er noe genuint over hele hans språk, væremåte og stil. Gelb er hel ved, en mann som inngir respekt, men som også utstråler imøtekommenhet.

Vi snakker litt om å eldes. Gelb bikket 50 for et par år siden, og jeg undres på hvilke refleksjoner han har gjort seg rundt dette.

– Jeg kan endelig konkludere. Du spiller hver konsert som det er din siste, gir ut hver plate som det er den siste. For det er det. Til det kommer en ny. Og du vet ikke om det gjør det. Det er annerledes når man er ung, you cannot imagine demise, and you can’t feel the tentacles of… mortality. Når du blir eldre, overlever de 40, ser du at mange har gått bort, havnet i fengsel, på dop, det er ulykker, forferdelige sykdommer, og jo mer forstår du at livet spinner rundt døden – og det spiser oss. Da… skjønner du at det er et begrenset tall show igjen, et begrenset antall skiver. Du husker akkurat det når du spiller hver kveld.

Hva er bra med det?

– Man setter større pris på en del ting når man blir eldre. At man har evnen til å spille, for det vil forsvinne, the eyes’ gonna go, the senses’ gonna go, everything’s gonna go. So you evaluate and handle it in a way you’ve never done before. With a certain kind of care. Jeg har også blitt fortrolig med at jeg har lidd – og tjent – på et fravær av ambisjoner. Selv om jeg liker å lage musikk, liker å spille, så er jeg ikke ambisiøs i forhold til hva som skjer. Jeg har sett hva som har skjedd med folk som har levd for å fôre sine ambisjoner. Det er ikke bare negativt, men det er annerledes. Jeg har alltid ment at for mye suksess er vanskelig, men for lite blir også vanskelig. Man skal forsørge sin familie. Så blir foreldrene syke, alt blir tøffere. Det er grunner til at folk sjekker ut.

Han plukker på gitaren, en strofe kommer mens han snakker videre:

– So, through it all, you cut a course, and hang to the vessel that you manage to keep afloat, you pray for good winds, calm seas, but you enjoy a good storm now and again…

Accurate view
Howe Gelb tilbringer sommermånedene i Danmark med sin danske kone Sofie Albertsen Gelb og sine to yngste barn. Da har de fri fra skolen og det er mulig å unnslippe heten i hjembyen Tucson for en periode. Han mener også at barna har godt av å få innsikt i et annet samfunn og en annen mentalitet, gis en mer accurate view mens de fremdeles er små. Han beskriver årene med den forrige presidenten – som han ikke nevner ved navn – som “dark, depressive” og en periode med “lack of inspiration”.

– Vi har nyhetskanelene, spesielt Fox News som var pupetteers of that regime, and comically so, og som nå er så stakkarslige at det er rent morsomt å se på. Før stod de i skyggen av den fyren, snakket som news, kledde seg som news, de måtte være de ekte nyhetene, ikke sant? Men det var det ikke. Det eneste andre Fox har er gode tegnefilmer, som The Simpsons, men det er egentlig nyhetene deres som er tegnefilm.

Gelb avsluttet Australiaturneen en dag tidligere enn planlagt for å reise hjem og være med på valgnatten, og har sterke sympatier med Obama som han, om han ikke vil endre så mye, ”will make a dent” som han sier.

Jeg synes å spore noen tekster som visst politisk ladet på proVISIONS (Yep Roc, 2008)?

– Ja, og det var derfor vi måtte få den ut før det ble skifte, slik at vi kunne fortelle hvordan ting har vært. Etterpå ville det vært mer uinteressant. But I don’t wanna make it so apparent, so that the songs would be punished for it. It’s better he gets punished, not the songs.

I tiden fremover kan vi også se frem til en plate sammen med noen spanske flamencospillere, en liveskive – og film med ‘Sno Angel, og filmmusikk til animasjonsfilmen Mars, der Gelb også har fått en talerollen (til en skurk, kan han fornøyd fortelle). Han jobber også med et annet filmprosjekt i Tucson titulert The Lightbulb, og han ser på filmmusikk som noe han vil gjøre mer av, ikke minst for å slippe all reisingen.

Hvordan klarer man seg som musiker i dag?

– Jeg har en ganske god deal, en 50/50 splitt og alle rettigheter selv. Greia er at jeg gjør en hovedplate cirka annethvert år, samtidig gjør jeg en rekke andre prosjekter. Pianoplater, tour-only plater, Down Home-series, mer uoffisielle offisielle utgivelser kan du si. Hovedplaten selger mest, de andre selger halvparten og under det igjen. Men til sammen blir det 50 000 skiver hvert annet år. Det er ganske bra. Men det er konserter man lever på. Musikk høres ikke så bra ut lengre, men live låter det bedre enn noen gang.

Hva er ditt syn på nedlastning i et slikt bilde?

– MP3 er behagelig, men det høres ikke så godt ut. Det er greit å laste ned musikk, men hvis man liker musikken bør man gjøre seg selv den tjenesten å kjøpe en større fil. Downloading er en god måte å spre ordet på, og det er lettvint. Men jeg ender alltid opp med å kjøpe på CD eller LP til slutt selv.

I kveld skal du varme opp for andre artister, hvordan opplever du den rollen?

– Harvey og Parish er gode, gamle venner. Men det er litt snålt å åpne for noen. I am just 10 minutes to old to try to explain myself in song and application. I just wanna preach to the choir. Hver kveld står du mellom det folk har kommet for se mens klokken tikker. Man må være smart, finne det. Jeg gjør fremdeles noe nytt hver kveld for å utfordre meg selv.

Så også denne kvelden. For han kom på scenen. En kort halvtime med gelbness, on the spot versjoner av låter som Explorer og gullkorn som “This is not jazz. No clapping during soloes” og “Takk! …what are you takking about? I’m from Arizona. Tucson. Tucson talk…”

Yeah, takk Howie.