Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07