Disturbance In Suburbia

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, “people persons”, slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge “My Bed”:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Japan: Shogun Assassins

It is a good viewpoint to see the world as a dream.
When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream.
It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)

Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.

Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.

Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.

’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.

Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.

Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.

Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.

Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.

OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.

Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.

Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.

Bjørn Hammershaug

Les mer:
Envy
Mono
Ghost
Hijokaidan
Acid Mothers Temple

Jessica Sligter: Personlighet foran perfeksjon

– Jeg streber ikke etter å polere musikken mot det ”fullkomne”. – I’m more interested in character, forteller sanger, musiker og låtskriver Jessica Sligter.

Sligter har vært bosatt i Oslo det siste året, men kommer opprinnelig fra Utrecht, Nederland og har sin utdannelse fra musikkonservatoriet i Utrecht og Amsterdam. Hun har allerede gjort seg bemerket med bandet The Story Of Modern Farming, og er i disse dager aktuell med prosjektet Jæ sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold.

Musikalsk bakgrunn
– Jeg kommer fra en musikalsk familie med klassisk bakgrunn. Det bidro nok at jeg tidlig ble inspirert til å lage musikk på egen hånd. Fra jeg var 14 ble jeg mer seriøs på å lage musikk, og da jeg oppdaget jazzen som 16-åring var det ingen vei tilbake, smiler Sligter.

– Vi hadde et flygel hjemme som jeg tidlig begynte å bruke. Det gikk med mange timer der jeg satt hjemme alene og spilte for meg selv. Jeg tok opp mye av dette på kassett, og disse opptakene utviklet seg gradvis mot sanger som jeg lager i dag.

Søker det upolerte
Sligter beveger seg i et ganske åpent musikalsk terreng, men jazz, alternativ pop og folk er naturlige bærebjelker i hennes uttrykk.

– I det siste har jeg vært opptatt av gammel blues og gospel, som Elizabeth Cotton, Charley Patton og den slags, og nyere rock som Sonic Youth og PJ Harvey. For meg er dette en miks som passer godt, og den gjenspeiles i min fascinasjon av jazz som noe upolert. Jeg er mer interessert i å forme et spesielt bilde slik jeg synes det er interessant fremfor å gjøre noe som andre mener er ”riktig”. Jeg foretrekker det røffe og edgy som har en viss ukomfortabel, naken følelse over seg, samtidig som jeg søker det ekte. Dette finner jeg igjen i mye gammel blues og folkemusikk. Lyden her er analog, varm og full, samtidig lite presis. Det er mange frekvenser, lyder og stemmer som forsvinner på de gamle opptakene, men det er et utrykk jeg liker veldig godt, sier Sligter og nevner PJ Harveys Uh Huh Her fra 2004 som eksempel på en nyere plate som har et særegent uttrykk hun liker godt.

Reisende eremitt
Jessica Sligter har til tross for sin unge alder (født i 1983) flyttet mye på seg. Moderne teknologi har gjort det mulig for henne å kombinere reising, jobbing og musikk.

– Jeg kjøpte en PowerBook med innebygd mikrofon og et godt innspillingsprogram som gjorde det mulig å synge rett inn og bearbeide musikken direkte. Det åpnet muligheten for å sette sangene mine sammen på en helt ny måte. Siden mye av det jeg lager er ’hermit music’, skapt fra blå netter hjemme alene, intime stunder der ingen andre er involvert har dette gjort det lettere for å skrive, spille og mikse alt på egen hånd.

Sligter har bodd på Island de siste par somrene, der hun har kombinert arbeid på kaffesjapper mens hun har jobbet med musikk i pausene. I New York bodde hun hos en musiker som hadde et ustemt flygel stående i leiligheten som hun kunne bruke.

– Uansett hvor jeg er må jeg ha et eget sted for meg selv, der jeg bare kan konsentrere meg om musikken, sier hun, og innrømmer at det var litt skremmende å ta sin personlige musikk ut til et publikum.

– Det hjalp å reise rundt med The Story Of Modern Farming, som er mer som et bandprosjekt. Vi turnerte i USA etter at vi ga ut Someone New (d’Autres Cordes, 2007), og det etablerte en trygghet for hva jeg kunne gjøre siden og ga økt selvtillit i forhold til solomaterialet mitt.

The Story Of Modern Farming er nå inne i sitt andre kapittel. Ut har Louise Jensen gått, inn har Eiríkur Olafsson kommet. Han har spilt med band som Múm, Sigur Rós og Benni Hemm Hemm, og er en god venn av Sligter.

– Vi skal turnere i USA og England i april, men har ikke begynt å spille inn noe materiale for plateutgivelse foreløpig. Vi må føle oss frem og utforske hvordan vi skal utvikle oss som band. Det samme gjelder for Jæ, som jeg driver sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold. Vi har gjort et poeng ut av å at musikken vi øver inn ikke skal påskyndes men komme naturlig. Det kan igjen overføres til gammel musikk som har blitt repetert gjentatte ganger i en avslappet atmosfære, uten å være preget av det stresset som mange føler i dag, der man alltid må gjøre noe, bli noe, der alt må skje nå! En målsetning med det jeg driver med er å prøve å slippe unna akkurat dette presset.

Liten alternativ scene i Nederland
Sligter har bodd i Norge i et års tid, og funnet seg godt til rette i hovedstadens mer eksperimentelle musikkmiljø. Hun tegner to forskjellige bilder av miljøet i hjemlandet og her i Norge.

– Jeg elsker Holland og savner landet, men musikalsk føler jeg meg ikke hjemme der i det hele tatt. Landet har ingen scene for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg dras mot alternativ pop og eksperimentell jazz, og det er rett og slett ingen scene for den musikken der, selv om det er noe på gang nå for tiden. Særlig jazzmusikerne har en ’stick up their ass’ og det finner jeg veldig frustrerende. Jeg liker å ha venner som støtter hverandre og som man kan utvikle seg sammen med. Eiríkur lærte meg en del om norsk musikk, som er litt av en hemmelighet i Nederland. Jeg begynte å dra til Norge, og fant raskt en bra scene som jeg følte meg hjemme i her. Da ble det helt naturlig for meg å flytte hit. Jeg ville ikke bruke resten av livet på å prøve å skape et lignende miljø i Nederland, ler Jessica Sligter.

– Musikalsk har det vært akkurat det rette steget for meg.

Hun mener at det som regnes som ’alternativt’ i Nederland er mainstream sammenlignet med norsk alternativ musikk, og at musikerne i for stor grad er redd for å ta sjanser. De har en ’be-bop mind’, som hun uttrykker det.

– Holland har en tradisjon for å skue mot utlandet, og musikalsk har vi de siste årene hatt blikket særlig rettet mot USA. Hollandsk jazz er derfor veldig opptatt av å følge den amerikanske tradisjonen. Den tradisjonen betyr ikke så mye her i Norge, musikerne her gjør som mer som de føler. Det digger jeg. Støtteordningene her kan dessuten ha en positiv betydning som bidrar til den innovative stemningen. Hjemme må man gjøre spesifikke ting, gjerne tverrfaglige eller crossover-prosjekt, eller allerede ha en etablert karriere for å motta støtte.

Flyttingen til Norge har også hatt konsekvenser for Sligters musikalske utvikling:

– Min musikalske persepsjon har forandret seg mye siden jeg flyttet hit. Jeg tror jeg føler meg mer fri, uten at det foreligger noe mer press om å gjøre noe bestemt. Jeg kan gjøre som jeg føler. Jeg skulle bare ønsket at jeg hadde penger til å gå mer på popkonserter, sier hun med smil.


– Jæ kommer av J eller Jay, som er tilnavnet mitt. Jæ er personlig, melankolsk og romantisk, et destillat av noe som befinner seg et eller annet sted midt inne i meg. Vi forsøker vel sammen å skape et konsentrat av dette og få det inn i en sang, en performance – eller en plate for den saks skyld. Hvordan Jæ skal beskrives eller forstås får det være opp til andre å gjøre i etterkant, jeg jobber først og fremst med å ha et naturlig, rent uttrykk. ’Pure expression’.

Senere i år blir det mulig å høre både Jæ og The Story Of Modern Farming på jubileumsplaten til Rune Grammofon. Jæ skal videre på turné i mai, og de planlegger også å spille inn plate. Jessica Sligter planlegger ellers sin første EP og skal også gjøre solokonserter i Berlin, Leeds og New York i mars/april. Aller først arrangeres den todagers støttekonserten Andrew Health Care Festival, til inntekt for den kreftrammede og uforsikrede amerikanske saksofonisten Andrew D’Angelo.

– Det var mitt initiativ, og jeg organiserer arrangementet sammen med Sten Ove Toft på Blå. Jeg kjenner ikke Andrew så veldig godt personlig, men han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte ham, og hans generøsitet overfor meg ledet meg til å bidra aktivt når han ble syk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i ballade.no 06.03.2008

Daniel Meyer Grønvold: Søker det uperfekte

Daniel Meyer Grønvold spiller gitar og knotter med elektronikk i Oslobandet Minn Minn Lights, sammen med Eirik Renton (perkusjon og oscillator) og Øivind Koppang Eriksen (elektronikk). Lørdag spiller trioen på all Ears ’08 i Oslo, der de deler scene med blant andre Phil Minton/Roger Turner Duo og sveitsiskfødte Eiko.

En lytt på de sporene som ligger ute på bandets MySpace forsvarer i høyeste grad Grønvolds beskrivelse av musikken som ’teksturbasert impro’. Lydbildet er dvelende og truende på en gang, melodisk fraværende og rytmisk tilfeldig. Minn Minn Lights virker å ha oppstått i etterkant av Katastrofen, en etterlevning som livnærer seg i et vakuum mellom elektronisk søppel og organisk forråtnelse. Dette skrekkfilm-scenariet forhindrer ikke at musikken også er imøtekommende og i høyeste grad levende. Tankene går mot både elektro-akustisk musikk og industriell ambient slik vi kjenner fra etiketter som VHF, Kranky, Load, Sofa og Miasmah. Minn Minn Lights kiler seg inn et aktverdig selskap.

Rett vest
– Jeg og Eirik har spilt sammen i et utall år i diverse prosjekter. Vi startet først i et rockeband sammen og så gikk det gradvis rett vest etter vi oppdaget Ornette Coleman, Derek Bailey, Keiji Haino og lignende, forteller Daniel Meyer Grønvold.

– Vi spilte lenge sånn typisk call-response impro, men gradvis saktet musikken seg ned og fikk mer fokus på klang tekstur og timing. Vi har spilt med Øivind i snart fire år. Han hadde egentlig ikke spilt musikk før, og i starten benyttet han bare en diktafon.

Grønvold sier at Minn Minn Lights er i kontinuerlig forandring, og at de i løpet av kort tid stadig finner nye retninger å utvikle seg videre på.

– Vi prøver rett og slett å gjøre det som er logisk for oss. Vi prøver å finne det vi har av særpreg og dyrke det videre.sier Grønvold.

daniel_gronvoldLiker det uperfekte
Han tør også være kjent fra band som Banshee Howl, Ghost Hairdo og Mi-Kydno. Vi ber ham forklare litt om hva som kjennetegner disse sammensetningene i forhold til Minn Minn Lights:

– Mi-Kydno er en duo bestående av meg og Eirik Renton. Vi beveger oss vel i noenlunde samme terreng som Minn Minn Lights kan man si. Men Ghost Hairdo og Banshee Howl er veldig annerledes. For eksempel tillater jeg ikke meg selv å spille gitar i Ghost Hairdo, men trakterer sånt som ukulele, steeldrum og melodica. Banshee Howl eksisterer vel egentlig ikke for øyeblikket, men det er mer utagerende støy/frijazz. Jeg liker å gjøre mye forskjellig, forskjellige tilnærminger har forskjellige kvaliteter. Jeg sorterer hvordan jeg spiller inn i ulike tilnærminger, og får like mye ut av alle, forteller Grønvold, som likevel finner en slags rød tråd i alt sitt virke, både i bandsammenheng og som soloartist:

– Jeg liker uperfekte lyder, uansett om jeg spiller minimalt eller utagerende.

Sonisk ungdom
Daniel Meyer Grønvold går for tiden på Kunstakademiet i Oslo, og han har spilt gitar helt siden fjerde klasse.

– Jeg preparerte gitaren hjemme før jeg ante det fantes et miljø for sånt, sier han. Jeg har ingen musikkutdannelse og har ikke lyst på det heller.

Som utøvende gitarist, hva er dine fremste inspirasjonskilder?

– Gitarister jeg er veldig glad i er Bert Jansch, Keith Rowe – som det er vanskelig å komme ut av skyggen til når man spiller liggende elektrisk gitar, Neil Young, Thurston Moore/Lee Ranaldo fra Sonic Youth, John Fahey og en rekke andre. Jeg er egentlig ikke så fiksert på gitarister, og det er veldig mange gitarister jeg ikke liker. Washing Machine var den platen som virkelig åpnet ørene mine for eksperimentell musikk, særlig ”The Diamond Sea”.

– Jeg får like mye ut av Hototogisu som av Mark Wastell, forskjellige ting til forskjellig bruk. Nå om dagen hører jeg mer på gammel 1920- og 30-tallsblues enn på impro og støy.

Daniel Meyer Grønvold tilhører den nye generasjonen av improvisasjonsmusikere i Norge, men han føler ikke at han tilhører noen bestemt ’scene’:

– Nei, det vet jeg ikke helt. Men jeg synes det er mange bra folk akkurat nå, blant andre Håvard Volden, Kyrre Laastad, Streifenjunko og Martin Taxt. Det er fint å se at det er en del folk som vil de samme tingene.

Dette er ikke artister som trekker de store masser – fra 4-5 stk til 40-50, som Grønvold sier det – men til helgen samles altså impro-miljøet og musikkinteresserte på all Ears. Det er en festival han selv har et godt forhold til også fra publikums side av scenen:

– Jeg har vært der de siste tre årene, og sett noen veldig fine konserter. John Tilbury solo og Otomo Yoshihide solo er to av dem.

Bjørn Hammershaug
Først publisert på ballade.no 08.01.2008

Lars Myrvoll: Frie tøyler

– Det begynte vel med Sonic Youth, sier Lars Myrvoll om hvordan forholdet til mer eksperimentell musikk snek seg inn i hans bevissthet.

– Jeg husker godt vi satt og hørte på SYR-utgivelsene i kjelleren til en kompis. Jeg husker også at han spilte Captain Beefhearts Trout Mask Replica når jeg var cirka 15 år. Jeg lånte plata, skjønte ingenting, men hang meg helt opp i enkelte partier. Etter disse oppdagelsene begynte jeg å lete febrilsk etter nye musikkopplevelser. Litt senere fulgte oppdagelsen av John Coltrane, spesielt The Olatunji Concert. Nerven i den senere musikken til Coltrane er vel kanskje en av de aller viktigste tingene jeg har hørt i livet mitt. Arne Nordheim, Fennesz, Derek Bailey og Morton Feldman husker jeg også som store åpenbaringer.

– Men min aller første interesse ble vekket av en eldre barnevakt som fôret meg med Kiss på ettermiddagstid, legger Myrvoll til.

Dette er altså navn som må stilles til ansvar for Lars Myrvolls musikalske oppvåkning og videre utvikling, og som på kort tid har resultert i myriader av konsepter, band og prosjekter.

Estetisk opplevelse
Han startet først med å spille musikk i hjembyen Bodø og etter hvert i Trondheim hvor han flyttet i 2003. Her markerte han seg blant annet i kollektivet Klubb Kanin. Etter et par år i Trondheim flyttet Myrvoll til Oslo hvor han nå går første år på Statens Kunstakademi der han arbeider med en mastergrad i billedkunst/Fine art. Ved siden av studiene har han nok å henge fingrene i. Han begynte som gitarist, men driver også med både elektronikk og mikrofoner, og har markert seg ved å ha et bredt musikalsk nedslagsfelt. Han har spilt med blant andre MiNensemblet, Kjetil Møster, Axel Dörner, Tonny Kluften, Kari Rønnekleiv, David Stackenäs og John Hegre – for å nevne noen.

Hvordan tenker og arbeider du i forhold til å møte ulike samarbeidspartnere innen et mangfoldig og bredt musikalsk spekter?

– Improvisasjon er for meg en kontinuerlig estetisk opplevelse. Både spilling og lytting. Å møte andre mennesker i improvisasjon er alltid givende i en musikalsk sammenheng.
Noen ganger en ren nytelse, andre ganger svært frustrerende. Men alltid givende, sier Myrvoll, og utdyper videre:

– Det jeg driver med på den elektroakustiske fronten, har i seg elementer av både jazz, samtidsmusikk og elektronika, selv om det ikke nødvendigvis lar seg kategorisere innenfor noen av de sjangerrammene. Å lytte til min egen musikk og musisering i en annen kontekst hvor jeg ikke bestemmer alt selv, lærer meg nesten alltid noe nytt om både musikken og meg selv.

LarsMyrvollRadikale valg
Det er vel tillatt å si at du beveger deg mellom det elektroniske og det analoge. Hvordan betrakter du spenningsfeltet i dette forholdet?

– Jeg er opptatt av musikk, ikke elektronikk – og ikke spesifikt elektronisk musikk. Den elektroniske musikken, og dette gjelder for så vidt all musikk, har en tendens til å blottlegge komponisten/utøverens intensjoner. Mye musikk høres ut som om den er laget av noen som er interessert i helt andre ting enn akkurat musikken. Man må på en måte jobbe seg forbi virkemidlene og inn i selve materien/musikken.

– Jeg har jobbet ganske bevisst for å oppnå et dynamisk og organisk uttrykk i den elektroniske musikken, legger Myrvoll til.

Han trekker frem dedikasjon og gode venner som de to viktigste momentene når det gjelder utviklingen av å skape sitt eget musikalsk uttrykk, og lar seg helst inspirere av artister som bryter med det opplagte forteller han:

– Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være. For eksempel Vincent Gallos film The Brown Bunny, eller Pharoah Sanders’ solo på “Naima”, fra Coltranes Live At The Village Vanguard Again.

Tett kart
I tillegg til sitt virke som soloartist er Myrvoll også involvert i en rekke mer eller mindre fast bandkonstellasjoner.

– De siste årene har jeg vært med i mange forskjellige impro-konstellasjoner. Hvilke av disse som kommer til å fortsette og hvilke som vil dukke opp i fremtiden er veldig vanskelig å si. I mars blir det en liten utenlandstur med Martin Taxt og Håvard Volden som trioen Lack. I februar skal jeg jobbe litt med Juhani Silvola og Jo Berger Myhre i en trio vi har spilt litt med. Kjetil Møster og jeg har spilt en del som duoen Medium det siste året, og også i trio med Ole Thomas Kolberg. Håper det kommer til gjenta seg. Ellers er jeg åpen for hva livet har å by på.

– Jeg har deltatt på ett par relativt obskure utgivelser, men ikke gitt ut noen plate selv enda. Men jeg jobber med flere forskjellige prosjekter det skal bli plate av. Blant annet to under eget navn, der den ene vil bestå av elektroakustisk improvisasjonsbasert materiale

Myrvoll driver også med musikk innen den mer melodiøse og skjemabaserte delen av feltet. Han har blant annet vært involvert i et country/folk-prosjekt som gikk under navnet Greenery Day.

– Ja, men det bandet forsvant. Jeg jobber nå med et mer taktfast band som heter Fatuhiva. Det består av meg selv på sang og gitar, Torbjørn Hafnor (The Spectacle, Lukestar) og Ole Thomas Kolberg (NSGA, Klaus Holm Kollektif/Roundtrip, Brat). Fatuhiva lar seg nok best beskrive som melodiøs rock.

– Dog er jeg veldig interessert i folk-musikk, sier Myrvoll, og forteller videre:

– Karen Dalton, Jackson C. Frank, TwilightZone låta “Come Wander With Me” og Linda Perhacs er noen av favorittene. Hippie-gjengen Vetiver, Joanna Newsom og Devendra Banhart har gått jevnt og trutt over anlegget siden jeg først oppdaget dem i 2004. Devendra har en helt fantastisk deilig gi faen-holdning!

Du driver også etiketten Enlightenment, og jobber med festivalen Safe As Milk. Hva er drivkraften bak dette ’misjonsarbeidet’?

– Motivasjonen for å starte Enlightenment var hovedsakelig et ønske om å skape en plattform i Trondheim for litt mere eventyrlystne uttrykk. En mere generell drivkraft, når det gjelder både Safe As Milk og Enlightenment er vel kanskje alle de positive opplevelsene jeg har hatt selv med musikken til de relaterte artistene.

Tette intervaller
Under all Ears ’08 skal du spille sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe. Det er ikke første gangen dere gjør noe sammen. Hvordan er det å arbeide med ham?

– Ja, jeg har jobbet litt med Ole Henrik tidligere. Vi har spilt sammen i et par impro-sammenhenger. Jeg har også brukt ham noe som konsulent for musikk jeg jobber med. Han har en vanvittig oversikt. Og musikken hans har en dybde som får meg til å tenke på La Monte Young og Xenakis – samtidig. Moe er en favoritt, og for meg er det en stor ære å spille sammen med ham, sier Myrvoll, som regner med en ’del tette intervaller’, som han selv sier det.

– Det er jo en improvisasjonsmusikk festival, og ikke har vi øvd på noe heller, så vi får vel improvisere, legger han smilende til.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 10.01.2008

Guro Skumsnes Moe: Full bevegelsesfrihet

Trioen Art Directors består av Håvard Skaset (gitar), Guro Skumsnes Moe (bass, vokal) og Jacob Willersrud (trommer) og spiller musikk som uanstrengt beveger seg et eller annet sted mellom elektronika, støyrock og frijazz. Bandet er en interessant tilvekst innen eksperimentell musikk i dette åpne grenselandet, der Fe-mail, Slayer og John Zorn kan få markere tre eksempelvis ytterpunkter på referansekartet. Guro Skumsnes Moe kan kategoriseres som både ’ung og lovende’, men hun har allerede rukket å gjøre seg bemerket innen mange områder, både på og utenfor konsertscenen. Født i Hedmark, og med bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand og Musikkhøyskolen i Oslo der hun ble uteksaminert våren 2007, har hun markert seg som en aktiv utøver med bredt interessefelt i hovedstadens åpnere musikkmiljø de siste årene. Hun har fungert som jamvert på Belleville, driver Mumle Vind Kompani sammen med Yngvild Aspelid, spiller folkemusikk med søstrene Eline og Jenny, og skal til våren være instruktør for et jazzAKKS-kurs i Oslo med formål å øke interessen for improvisasjon og jazz blant kvinner. For å nevne noe.

Blyg disko
Når vi slår på tråden sitter Skumsnes Moe på kulturbåten MS Innvik, rede til å planlegge videre på konseptet Blyg Disko. Det betyr en ny arena for utforskning av krysningspunkt mellom ulike kunstarter, noe som ligger hennes hjerte nær.

– Det er vel akkurat det jeg mest opptatt av, bekrefter hun.

– I oppveksten var jeg tidlig interessert i dans og teater, musikk kom først noe senere til meg. Blyg Disko er et konsept der dansere og musikere skal møtes, i utgangspunktet en gang i måneden. Det handler om kommunikasjonen mellom dansere og musikere, å fremme interaksjonen og skape en dypere forståelse av hverandres språk. Vi er laboratorium for mellomrommet som finnes mellom øving og forestilling, sier Skumsnes Moe, som selv har jobbet med dans tidligere og som ser dansen som en integrert del av det å skape musikk.

– Improvisasjon er bevegelse for meg, og jeg tenker i bevegelse og bilder også i musikken. Gjennom mine tre år i Kristiansand og to år i Oslo har jeg ikke hatt fast undervisning i kontrabass, men jobbet med bildet av musikken som sterkeste drivkraft. Det kan bli litt kluss i dette bildet når det ikke stemmer overens med ferdighetene, sier hun med et smil.

Ferdighetene er det vel ingen grunn til å betvile lengre. Guro Skumsnes Moe har opparbeidet seg mye erfaring de senere årene, og deltatt i konstellasjoner med blant andre Maja Ratkje, Else Olsen Storesund, Lisa Dillan, Hild Sofie Tafjord, Lene Grenager, Michael Duch og Fred Frith. Hennes mest stabile enhet er Art Directors, trioen som fant sammen på den daværende høyskolen i Agder i 2003. De startet opprinnelig som et Jim Hendrix-coverband.

Fire in the sky
– Det er noe helt grunnleggende med Jimi Hendrix. Han er en naturlig drivkraft som ligger i mye av det vi leter etter i vårt eget musikalske språk. Men vi fungerte ikke noe særlig som coverband, og gikk ganske raskt over til låter som jeg laget og fra rock og mer over mot improvisasjon. Men det er noe med direktheten og energien til Hendrix som fremdeles ligger i musikken vi spiller i dag.

Guro Skumsnes Moe plukket frem elektrisk bass allerede i sjette klasse.

– Bassen har en annen funksjon i Art Directors enn i et rockeband. Hos oss er alle stemmene likeverdige, bassen ligger ikke i bunn og passer på resten. Jeg liker de dype tonene, og mykheten i bassen. Den har sine begrensninger i et elektronisk lydbilde, men jeg liker funksjonen den får i den settingen, det er noe menneskelig over det, forklarer hun.

– Det menneskelige er noe jeg ser etter i musikken, jeg ser etter svakheter. Det er også en viktig del av det totale, det å overlate noe til tilfeldighetene.

Skumsnes Moe beskriver Art Directors som et band uten klart definerte forhåndsregler, og at det ikke bare er en fordel for et band:

– Selv om vi nok var litt mer låst i forhold til genre i begynnelsen, har vi aldri hatt noen forholdsregler i forhold til vår egen utvikling. Da vi flyttet til Oslo hadde vi hele verden av lyder vi tillot oss å jobbe ut ifra. Ikke at vi kjente alle lydene, vi hadde bare ikke satt noen rammer. Og etter at man lærer seg disse bedre å kjenne skjønner man at det er pokker til jobb å fikse det å ha alle lyder tilgjengelige. Som jo også er særdeles relativt. Vi har kjempet en del med dette, for så stor frihet krever mye av deg som musiker, og en slik kamp skaper mye friksjon innad i en gruppe.

– Nå har vi hatt et rolig halvår, og det var noe vi trengte. Den avstanden har gjort at vi aksepterer våre forskjeller bedre, og det gjenspeiles også i det musikalske uttrykket. Før kjempet vi mot forskjellene, nå har vi innsett at vi bare er mennesker og at ingen av oss er like.

Hun trekker særlig frem ett studium på NMH som viktig for hennes utvikling, og som det mest relevante hun noensinne har tatt på en skole:

– Jeg og Håvard Skaset tok et fag med Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin som omhandlet improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Faget åpnet mange nye veier gjennom å møte nye musikere i improvisasjon, og for meg fikk det i gang en ny vei som jeg nå er inn på. Jeg er svært takknemlig for akkurat det kurset. Og etter å ha hatt spilletime med Jöelle Leandre i Paris i desember, som har en knallhard klassisk skolering med en enorm musikalitet, så man tydelig at det trengs struktur og disiplin for å oppnå balanse i ferdigheter og bildet av musikken, sier Guro om det hun omtaler som et sterkt og viktig musikalsk møte.

Kunnskap og frihet
Under allEars ’08 blir det mulig å oppleve denne eksplosive og energiske trioen på Fabrikken i Oslo. Da deler de scene med Ab Baars/Ig Henneman, Lars Myrvoll/Ole Henrik Moe og John Wiese. Senere denne måneden skal de tilbake San Francisco for å møte musikere de har spilt sammen med tidligere.

– Det at vi har reist har gitt oss et såkalt ’kontaktnett’. Å jobbe med improvisasjon handler mye om å møte andre, det å komme et nyt sted og spille sammen med musikere for første gang, oppleve tillitt og toleranse. Da er det viktig at håndverket ligger til grunn, at man er godt trent. Mer kunnskap gir større frihet, kunnskap hjelper til med å ta deg videre. Det kan oppleves som en sport der det hele tiden skal jages, der alle skal gjøre det best mulig. Men det er bare smålighet, og passer ikke inn i opplevelsen av å spille improvisert musikk. Det dreier seg mer om å være åpen og gi, samtidig som det er en grad av selvstendighet over det hele.

Bjørn Hammershaug

Intervjuet er opprinnelig publisert på ballade.no 07.01.2008

Raga Rockers: Übermensch (EMI, 2007)

Mitt liv som konsertgjenger startet på dass.

Raga Rockers spilte i byen. Det var 18-årsgrense, men vi klarte å snike oss inn ved hjelp av ulike kreative måter som nå er like greit å forbigå i stillhet. Vaktene forstod etter hvert at snittalderen inne i lokalet lå godt under den seksuelle lavalder og tok dermed affære. Da den brutale deportasjonsprosessen tok til var eneste mulighet å søke tilflukt i et illeluktende avlukke, der de neste to timene (!) ble tilbrakt til stigende irritasjon for den voksende køen utenfor. Da de umiskjennelige riffene til ”Lysere Tider” drønnet inn i båsen kunne døren endelig sparkes opp, langfinger’n rettes opp i nesa på dørvaktene og kroppen og hodet la seg oppsluke av den tette folkemasse. Løpe inn i mørket, forsvinne inn i ekstasen. Aldri vende ut igjen.

Snart 20 år senere har nok trangen etter å oppleve Raga på en scene falt inn i mer moderate former. Det er slutt på å møte opp tre timer før konsertstart, gjemme seg på herretoalettet og poge som en villhest natta lang. Sånn sett har vi vokst opp sammen, Raga og jeg, for de har også blitt voksne nå. Raga Rockers var ungdomstidens soundtrack, en guide inn til voksenlivet. For alt vi ville var at knoklene skulle bli til gelé mens forbudte følelser boblet i kroppen, det var ikke best å være streit, for jentene ville ha en gjennomført frik – en slik som deg. Storbygatene lokket mer enn landeveien, drømmen var å gå på Carl Berners plass, kjøpe en pølse og hive’n i dass. Overført til fotballen; Lillos var Lyn, Jokke var Skeid, mens Raga var Vål’enga; brautende, arrogante asfalt-cowboys, tøffe i trynet – og litt enkle. Det er greit å ha noen å hate.

Vi som vokste opp på 80-tallet har våre minner uløselig knyttet til disse bandene. De sang om oss, på et forståelig språk og i en form som var lett å omfavne. Vi er de samme som fremdeles går på konserter for å minnes, kanskje forsøke å gjenskape denne samme, sitrende ungdomsfølelsen som den gang. De fleste har fått seg skikkelig arbeid, mens noen har blitt musikkjournalister og bruker mye tid på kanonisering av ’de fire store’ og å mimre over ’gullalderen i norsk rock’. Mer om den alderen ved en senere anledning, her kan det kort legges til at ingen av de Fire Store representerte noe av musikalsk betydning. Det er tekstene, språket og holdningen som huskes og som er av verdi.

Raga Rockers låter som, vel, som Raga Rockers. De har gitt ut den samme platen i noen år nå, og gjør lite for å eksperimentere med den tryggheten de har etablert som sin egen formel. Litt for dominerende tangentbruk ved Arne Sæther er vel det største avviket. De har blitt tyngre med årene, litt seigere i vendingene, men slik kommer med alderen. Når det er sagt, syv år siden sist virker de fremdeles spillesugne. Det er liv i de gamle riffene, det sparkes med tunge støvler, mens bandet fordeler energien skjønnsomt. Det akustiske tittelkuttet skiller seg vel mest ut, og er farlig nær en slags norsk ”Knockin On Heavens Door”.

Enkelte hevder at Übermensch er den beste siden Blaff for 17 år siden. Det vil ikke være å legge listen altfor høyt, for Raga Rockers har de siste årene i beste fall vært ujevne i prestasjonene. Det er vel nettopp jevnheten som har endelig har ført Raga til topps på salgslistene, mer enn de store høydene. Det gjenstår å se hvor mange av de 10 låtene som fester seg blant publikum, men ”Aldri mer” og ”Falsk” vil nok raskt bli nye livefavoritter.

Michael Krohn er fremdeles den autoritære sjefen. Raga Rockers hadde ikke vært spesielt interessant som instrumentalband. Krohn har naturlig nok vokst av seg de verste ungdomssprellene, og slik sett er han tilpasset det jeg vil anta er bandets største kundegruppe. Han kan fremdeles få tilsynelatende nødrim til å virke übercoole. Han kan være treffende poengtert…:

Det er ikke lett
Å bli gammel, baby
Når alt som teller
Er å være ung
(”Varulv”)

…ganske plump…:

Nå skal jeg bli positiv
Snakke varmt om lys og liv
(”Positiv”)

…eller begge deler på en gang:

Jeg skal kutte ut alt
Som er mørkt og trist
Bli en positiv kristen sosialist
(”Positiv”)

Krohn har alltid behersket norsk som rock-språk, og om han ikke akkurat unngår klisjeer, så utnytter han dem til gjerne til sin fordel. Dette gjelder også for Übermensch, som han like greit innleder med å erklære at ’Jeg er tapernes konge, jeg lever på trass’. Holdningen er altså den samme, men han mangler noe av brodden fra sine yngre år, de smarte vendingene er ikke lenger like hyppige. Han henvender seg ikke til ungdommen, og jeg føler heller ingen direkte tilknytning til disse tekstene som virker relevante for meg i dag. Det er godt mulig andre vil oppleve dette annerledes.

Den glødende ekstasen har naturlig nok falmet, som alle glødende ekstaser gjør. Egentlig bør man kanskje bare være tilfreds med at Raga er tilbake som streite rockere. De får i det minste fremdeles en voksen mann til å minnes noe som en gang var. Og det er nettopp hos slike som oss at Raga Rockers har sin fremste appell i dag. For jeg tror ikke 16-åringer kommer til å sitte på en doskål med bankende hjerte i feberhet lengsel etter å ha hørt denne platen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 28.09.2007

Nighthawks & Gentlemen

If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug

Fanituller & Trolltoner

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og Svir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir

Unni Løvlid: Rite (Grappa, 2008)
To bilder danner innsiden av det flotte omslaget: Et enslig tre der vi følger røttene dypt ned i grunnen, som om vi ser inn i jorda, et gammelt stabbur som har slitt seg i vinden og svever ut i intet. To bilder til: Et gammelt bestefarsur, og i front, en fugl som liksom spruter ned i marka. Det er altså ikke direkte unaturlig å tolke bildene som symboler på både noe som har graver dypt ned i røttene og noe som sprenger seg vekk fra disse. De vakre bildene er slik noe forutsigbare i all sin symbolkraft, men også talende for innholdet på Rite.

Sist vi møtte Unni Løvlid var det i et gravkammer på Oslos beste vestkant. Vita (2006) – et samarbeid med Helge Sten – tok oss ned i Emmanuel Vigelands mausoleum. Løvlid bør også kjennes som en tredel av det vellykkede prosjektet Rusk, sammen med blant andre Frode Haltli. Hun er fra Hornindal, født inn i en rik folkemusikktradisjon med fagfelt innen hardingfele og sang, og har utdannelse fra Musikkhøgskolen. Akademia og tradisjon, røtter og frigjøring, folkemusikk og samtidsmusikk – det er Unni Løvlids fundament, og sjelden har disse to uttrykkene blitt forent på smekrere vis enn her, på Rite.

Med seg har Løvlid et topplag av dagens musikere som på et eller annet vis alle driver nettopp i dette spennende genreløse, moderne landskap mellom samtid, jazz, folk og elektronika: Helge Sten, Frode Haltli, Hild Sofie Tafjord og Håkon Kornstad for å nevne noen. Sammen med produsent og tekniker Ingar Hunskaar sørger disse for å gi Løvlids sanger en sofistikert, tidløs ramme. Aller best på utrolige ”Bak Vaker Verda”, med sin hemmelighetsfulle hvisken, fromme barnekor, samiske mystikk, lokkende sang og sugende rytmer danner den et komplett bilde av Rites aller sterkeste kvaliteter.

Unni Løvlid har skrevet og komponert alle de 8 sporene, og både i uttrykk og tekstform preges det av hennes tålmodige ’less is more’ filosofi. Ordene er få og luftehullene mange i produksjonen, dette er musikk som både åpner seg i mange retninger og som også skaper åpninger for lytteren. Det må legges til at hennes røst, som alltid, er klar som vestlandsluften, lokkende som seterjenta og forførerisk som Nøkken. Rite er en assosiasjonsrik plate som tar oss ned, som innbyr til – og er mest tjent med – grundig lytting. Slik avdekkes detaljene og rikdommen som aldri er langt unna, eller ikke tilstede i det hele tatt: ”Eg Drikk Din Raude Vin”, platens andre store høydepunkt, består kun av Løvlids stemme, og er en hypnotisk vokalmesse på seks minutter.

Etter en åpning med mye vind, natt, pust og søvn øker dramatikken helt på slutten. I nevnte ”Eg Drikk Din Raude Vin” er det sulten elskov som får boltre seg fritt (’blodtrevlar, slim, fett, hinner, hår, kjertlar’) og i avsluttende ”Portrett” avdekkes en blodig transformasjon (’Brennande løsnar du ditt eige kjøt/i eit trestemt dødsrall’ og ’I mjuke sirklar spyr du blod og vatn’). Det er 18-års grense på slutten her altså, understreket av Lene Grenagers blodige cellostrøk og Helge Stens buldrende lag med støy som får boble helt opp til overflaten. Fra avgrunn til høyeste himmel.

Storm Weather Shanty Choir: Way Hey (And Away We’ll Go) (Musikkoperatørene, 2009)
Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på Vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer ’rotnorske’ tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Framføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl.). Resultatet er rik på variasjon og plata er åpen for mange impulser. Den henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med det ene beinet godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer, for meg, aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken. Jeg trives vel så godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av ”The Maid Of Coolmore” kunne nesten hørt hjemme i katalogen til den skotske indie-folksteren Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av ”Shenandoah” stikker seg ut. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende ”Whip Jamboree”. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we’re warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there’s me Jinny who I soon shall fuck!

De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane. Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn
(”Vokt Dig Vel”)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn – oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt ”What Shall We Do With The Drunken Sailor”, her i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende ”Cape Cod Girls” er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til denne musikken fra før.

Elisabeth Vatn: Piper On The Roof (Heilo, 2009)
Hvis du har en såkalt alminnelig platesamling hjemme, er vel sjansene relativt store for at sekkepipeplater er i mindretall. For de fleste forbindes nok ikke dette blåseinstrumentet så veldig med kreativ skaperglede, men heller med lettere irriterende gateartister eller parader fra et eller annet skotsk slott med tilhørende buskehatt og rutete skjørt. Altså, noe vi flirer litt overbærende av.

Kom Elisabeth Vatn, og hun vil forandre dette ensidige bildet og bryte ned noen etablerte fordommer. I innleggsheftet minner Vatn om sekkepipas lange og rike historie, som et av verdens eldste (opprinnelig fra Egypt) og i bruk på våre breddegrader fra middelalderen av. Et velbrukt danseinstrument og Sveriges nasjonalinstrument før fela. Hun viser også til at det var en sekkepipe-revival tidlig på 80-tallet, men understreker at det ikke var snakk om noen omfattende bølge. Siden tidlig på 90-tallet har Vatn vært en ihuga fan av sekkepiper fra hele verden. Hennes første ble kjøpt i Makedonia (en guida), og her trakterer hun sine mange svensk varianter som hovedinstrument. Det er altså ikke bare en lang musikalsk tradisjon som forvaltes her, men også en musikkhistorisk verdensarv som strekker seg over mange landegrenser.

Det skal ikke underslås at for den overfladiske lytter, så er sekkepipe et instrument som ikke umiddelbart faller lett for øret. Det er noe med den stoisk monotone lyden som kan virke enerverende, selv om instrumentet er traktert av en virtuos som Elisabeth Vatn. Derfor gjør hun et smart grep ved å hente inn et knippe strålende musikere i blant andre strengmester Geir Sundstøl, gitarist Olav Torget og altmuligmann Gjermund Silset. Sammen med vokalbidrag fra gode stemmer som Niko Valkeapää og Øyonn Groven Myhren. Slik sikres et rikt og variert uttrykk, som hele veien underbygger hovedpersonens rolle. De gir et bakteppe som er like mye afrikansk som keltisk, like mye urnorske folketoner og samisk mystikk som samtidsjazz. Piper On The Roof er tross spennvidden ikke en plate som tar de mest vågale grep, og den seriøse tilnærmingen gir heller ikke de største rom for musikalsk galskap. Vatn skifter også ut sekkepipen, som på flotte ”Reed Poetics” der hun trakterer såkalt ’Meråkerklarinett’, en vellykket fusjon av arabisk blås, tette rytmer, hardingfele, droneboks og lap steel.

Det må også nevnes at Vatn har skrevet det meste av materialet selv, og hun er en interessant låtskriver som også henter fram igjen amerikanske Rufus Harley Jr., den svarte jazzmusikeren som brukte sekkepipe som sitt primærinstrument. I tillegg til hennes bidrag finner vi her en versjon av ”Visa Från Utanmyra”, kjent gjennom Jan Johanson, her i samisk språkdrakt, den tradisjonelle irske ”Danny Du” og den svenske dansemelodien ”Springleik After Troskari Erik”. Elisabeth Vatn har dermed ikke bare tatt sekkepipa tilbake fra det skotske høyland og plassert den i et nordisk landskap, hun har også gjort et solid bidrag til å fornye vårt syn på instrumentets bruksmuligheter.

Jon Faukstad, Hans W. Brimi & Mary Barthelemy: Norwegian Folk Music (JPS, 1979)
I en tid der modernitet, nyvinning og genrebrudd er de fremste hedersord innen folkemusikken, er det ikke mindre viktig å minnes røttene, tradisjonalistene og de lange linjer bakover i tid. En utsøkt mulighet for et slik dypdykk gjøres nå mulig ved at Norwegian Folk Music – fiddle, accordion and flute music from Gudbrandsdalen endelig reutgis på CD av Jon Faukstad og hans JPS Records.

Norwegian Folk Music ble opprinnelige utgitt på LP i 1979 på et amerikansk selskap, og var aldri ordentlig tilgjengelig i Norge. Denne platen gir et omfattende sveip over tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen og dekker alt fra springleik og bånsuller til gjetermelodier og runddans. Dette er med andre ord musikk som gjerne regnes som det mest urnorske av det norske; musikk fra Ottadalen og Heidalen, de brede dalfører nord i Gudbrandsdalen som er iherdige områder når det gjelder å ivareta eldre musikalske tradisjoner. Takket være blant annet disse bidragsyterne. De tre hovedmusikerne har en rik historie i sitt felt. Jon Faukstad fra Heidal og Hans W. Brimi fra Lom er blant landets fremste traktører på sine respektive instrumenter (trekkspill og fele). Med seg har de den amerikanske fløytisten Mary Barthelemy (senere kjent fra Dalakopa) som flyttet til Glåmos utenfor Røros og har studert musikk fra både sine nye hjemtrakter og Gudbrandsdalen. Barthelemy er altså den fremmede i flokken, men også det viktigste elementet i forhold til å gjøre dette prosjektet til en realitet. Det var via henne at folkedansmiljøet i Madison, Wisconsin kom i nærkontakt med det norske og inviterte troikaen over dammen for en liten turné midt på 70-tallet. Amerikanerne fikk i stand en plateinnspilling i etterkant av ferden, og i forkant av en ny – innspilt i NRK og utgitt for det amerikanske markedet. Det er dette materialet som nå kan høres i nyoppusset tilstand. Dette er folkemusikk i sin reneste og mest trofaste form, men framført av enere i genren som utøver hver tone med en stilsikker eleganse og naturlig letthet som gjør hele platen velegnet som et slags grunnkurs i norsk folkemusikk. Dette kan være et naturlig sted å starte.

I tillegg til det fine innholdet teller det også positivt at JPS igjen har nedlagt så mye ressurser i selve utgivelsen, som virkelig er et lekkert smykke å brodere platehyllen med. Lignende utgivelser fra den amerikanske musikkhistorien tiltrekker seg lyttere fra mange ulike lag. Jeg ser ingen grunn til at Norwegian Folk Music ikke bør gjøre det samme, selv om det sikkert er å håpe på for mye.

Hardingrock: Grimen (Nyrenning, 2007)
Bak prosjektet Hardingrock finner vi en noe sjelden kobling av musikere: Folkemusikk-høvding Knut Buen og svartmetallistene Vegard og Heidi Tveitan (Ihsahn og Starofash), førstnevnte best kjent fra Emperor. Men som denne platen minner om, det er flere sammenfallende momenter i rotnorsk folklore og moderne svartmetall, ikke minst i troen på mytiske vesener og en grunnleggende skepsis til den kristne tro. Trioen har tatt utgangspunkt i kjente sagn om blant andre Fanitullen, Margit Hjukse og Fossegrimen. Musikalsk er dette langt mer enn en renskåren metallplate. Grunnlaget for melodiene finnes særlig i slåttemusikken. Det kommer til syne i rene folkemusikksekvenser, men ligger også til grunn for de mer ’rocka’ partiene. Tveitan-parets tilnærming vitner om både kunnskap og respekt for materialet, og stort sett lykkes de tre i å forene flere stilarter uten å tråkke i de mest opplagte fellene. Men det er spesielt opplesningsstykkene som skaper gåsehud. Underbygget av gysende lydkulisser, djevelens instrument og feltopptak fra omgivelsene, er det her Hardingrock virkelig står fram som et vellykket møte mellom nytt og gammelt.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Taker 12.06.2007

Origami Arktika: Trollebotn (Silber, 2007)
Trollebotn er et både mytisk og reelt landskap. Mytiske Trollebotn ligger på kanten av verden, over de store vannene der tussene og fjelltrollene regjerer. Geografisk ligger Trollebotn idyllisk til ved Seljordshei i Telemark. Her i hjertet av Norge, midt i landet og lukket for innflytelse utenfra, har det vært godt grunnlag for alskens legender og myter. Dette er et område med gode vekstvilkår for underjordiske vesener og overjordisk tro, det er hit Origami Arktika tar oss med på sin helt ferske plateutgivelse.

Origami Arktika er en del av det verdensomspennende kulturnettverket Origami. Denne avgreiningen startet i 1992 med grunnlegger Tore Honore Bøe og Kai Mikalsen (Kobi) som sentrale medlemmer. Sondring (1996) og Vardøgr (2002) er to meget anbefalelsesverdige plater fra denne kanten, begge med røtter dypt nede i norsk folkemusikk, minimalisme, musique concrete og naturmystikk. Dette er alle elementer som føres videre på deres syvende plate. Trollebotn er i første rekke verket til vokalist Rune Flaten, selv med røtter i Seljord. Han tok med seg en blandet krets fra storbyen, blant andre Bjarne Larsen (Salvatore), Kjell Rune Jensen (DEL) og nevnte Mikalsen, til Vesleøy ute i Seljordsvannet. Her blant tusser og sjøormer ble gamle sagn funnet fram igjen og tonesatt i omgivelser som helt tydelig har påvirket det musikalske resultatet.

Låtmaterialet er i stor grad bygget på gamle historier og sagn, ikke minst basert på dikteren Jørund Telnes (1845-92) fra Seljord. Telnes står blant annet bak syklusen om kjempekaren Sterke-Nils (han som løftet steinen som i dag står ved kirken i bygda). ”Sterkenils døyr” følger hans tre siste dager:

U mein er sterk aa stor, han endaa er som høy:
Tidt fe ein liten Bjor ein kjempekar laut døy.

Flaten synger også om ”Guro Heddelid”, en av de rikeste og fagreste kvinnene i Telemark og akk så ulykkelig gift og vuggesangen ”Anna sit heime og tullar fe Baane”, begge signert Jørund Telnes. De øvrige sporene er alle tradisjonelle og lokale folkeviser, stev, skjemte- eller drikkeviser. Trollebotn er med andre solid forankret i Telemark; geografisk, historisk og musikalsk. Teksten er alle skrevet og framført på dialekt, i en noe arkaisk form, men i det informative innleggsheftet gis det oppsummeringer om innhold og bakgrunn. Det styrker inntrykket av dette er et solid og helhetlig gjennomført prosjekt.

Men Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ytterkanten av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike. Det er mystikken og overtroen i legendene og de gamle sagnene som snirkler seg fra bøkene og inn i instrumentene. Origami beveger seg ikke langs allerede utformede spor, men lager sine nye. De forsøker ikke å rocke opp folkemusikken, eller folke opp rocken, men heller å skape stemninger som kler innholdet uavhengig av genre.
Stilen er minimalistisk, intim og trolldomsbindende hypnotisk. Kompassnåla går i spinn, og jeg tenker både i retning av Tinariwens ørkenblues, Pink Floyds mest dempede øyeblikk på Pomepii og amerikansk post-rock. Det bør være unødvendig å legge til at den geografiske bindingen til Telemark dermed for lengst er oppløst, fjellheimen og det bunnløse vannet betraktes både ovenfra og innenfra.

Jeg synes nok Rune Flatens tilstedeværelse blir litt for dominerende. Han slipper ikke helt taket i musikerne, som fint kunne fått større instrumentalt spillerom. Vi bringes hele tiden tilbake til historiefortelleren, da vi av og til heller burde fått lov til å forsvinne inn i skogen for å møte Fanteguten, Haugebonden og de andre inne blant trærne. Men det sparer de til konsertene sine tenker jeg. For Trollebotn griper stillferdig tak og fører deg med inn i skogen. Skogen hvisker lydløst i mørket, det bunnløse vannet ligger urørlig og venter, månen kaster et dunkelt skjær over landet og bare tussenes tasling kan høres rundt hytteveggen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 02.11.2007

Gabriel Fliflet: Rio Aga (NOR-CD, 2008)
Dype furer i et endeløst åkerlandskap er inngangsporten til denne platen. Det er et fint bilde, og det er et talende bilde for selve innholdet på Rio Aga. Dette er musikk som graver dypt og favner vidt. ’Musikk uten grenser’ er et noe forslitt begrep som ofte heftes til den like intetsigende termen ’verdensmusikk’. Likevel, det er det grenseløse og utforskende uoppdagede som danner grunnlaget for mye av Gabriel Fliflets virke som artist. Rio Aga er et strålende eksempel i så måte.

Fliflet har lang erfaring som musiker i grenselandet mellom norsk tradisjon og verden utenfor. Allerede midt på 70-tallet i Rimfakse, Fri Flyt, Novogorod og senere Fliflet Hamre. Han er også sentral som vert for andre artister av samme ånd i kraft av å være leder for Folkemusikklubben Columbi Egg i Bergen. Ett fast holdepunkt i hans karriere er en større grad av innflytelse fra østlige enn vestlige tradisjoner, og da særlig musikken rundt Balkan. Dette kommer til uttrykk også på Rio Aga, men her strekker furene seg enda lengre, helt til der elvene møtes og renner sammen til ett. Tore Bruvolls langstrakte gitarklanger på ”Tenkom brun” hensetter også til den amerikanske sørvestens golde sandgrunn, mens Ånon Egelands fele i ”Tenkom blå” drar oss med inn i Carter Burwells filmmusikk i Fargo. Norge, USA, Balkan. Dette er passerens punkter som denne platen slår romslige ringer rundt.

Sjantien ”Ute på havet”, med tekst av Ragnar Hovland, er en flott innledning. ’No har vi vore lenge ute på havet/ute på havet/Ja, vi har trufast fulgt vår skute/Ein gong kjem vi vel i hamn – med vår båt’ hoies det, men fast grunn skal vi ikke kjenne før platen er slutt, da vi skylles i land med det mediterende tittelkuttet. Denne gjengen tar oss nemlig ikke med langs en humpet kjerrevei. Det er de delikat bølger og finstemte vinder som fører oss videre. Det er heller ikke ekstasen eller de store emosjonelle svingninger vi utsettes for. Rio Agas stemningsbilder kommer til oss slik en dyp, rolig elv langsomt søker havet mens den drar med seg innhold fra bredden.

Vemodsstemt og lengtende er platens gjennomgående uttrykk. Slik blir en spretten reinlender (”Reinlender”) og småfyrrige ”Freidige får” mest som kontraster til hovedlinjen. For variasjonens del så er nok slike innspill et pluss, men jeg vil særlig trekke fram mer dvelende øyeblikk som de virkelig verdifulle, ”Tenkom-trilogien”, ”Eg såg det” og ”Fanavalsen” er både storslåtte og vakre.

Rio Aga er en strålende plate som ikke står utenfor, men over geografiske grenser og trange genre, for å vende tilbake til klisjebruken innledningsvis. Den sprenger seg ikke frem med brautende mine. Der den musikalske forståelse og genuine spillegleden som gjør denne til en av de flotteste så langt i år.
Opprinnelig publisert på ballade.no 29.02.2008

Valkyrien Allstars: s/t (Heilo, 2007)
Under Landskappleiken på Lillehammer i 1968 spilte spelemann Odd Bakkerud en versjon av ”Fanitullen” på hardingfele, og det på et vis som fikk en tilhører til å utbryte i vantro: ’Høyr, høyr, han spela på to felu!’ Mon hvordan vedkommende ville reagert hvis hun hadde hørt Valkyrien Allstars for førti år siden! En ting er sikkert, det har skjedd en del innen norsk folkemusikk siden den gang. Majorstuen er så langt unna dalstroka innafor som det er mulig å komme i dette landet. Rett ved landets mest trafikkerte veikryss på den pene vestkant ligger det brune vannhullet Valkyrien pub, eller Valka på folkemunne. Valka er en solid havn i dette hastige og fikse miljøet, en robust oase som åpner dørene tidlig og med tilstrekkelig takhøyde til å romme både kjente mediefolk og øltørste supere av alle slag. Og nå også en folkemusikktrio.

Valkyrien Allstars har gjort Valka til sitt stamsted, møtepunkt og øvingslokale. Litt som Valka er et utskudd på Majorstuen, så representerer trioen et unntak i norsk folkemusikk – men også en framtid. De senere år har miljøet blitt beriket av en rekke unge og uredde utøvere som våger å gå på tvers av det etablerte. Med det bidrar de til å fornye vår musikalske arv og samtidig holde den i live. Det er av uvurderlig verdi. Ikke bare har de tilhørighet i ’stor-Oslo’, trioen bestå av noe så urbant og ufolk som to bæringer! Valdrisen Ola Hilmen blir dermed den nærmeste geografiske lenken til den mest tradisjonelle delen av miljøet. Det passer i og for seg bra, for Valkyrien Allstars er på mange måter to deler modernitet/fornyelse og en del tradisjonsbærer.

Hardingfeletrioen har på relativt kort tid (de tok form i 2004) opparbeidet seg et renommé som forrykende liveartister med tilhørighet i den mer progressive delen av norsk folkemusikk. Vel fortjent mottok de Grappas debutantpris i 2006, der premien var en platekontrakt. Resultatet foreligger nå, og verken juryen, bandet selv – eller publikum for den saks skyld – trenger å skjemmes av resultatet. Tvert om, Valkyrien Allstars viser et teknisk drivende godt band, med bred genreforståelse og moderne uttrykksmåter tuftet på solide røtter.

Den britiske musikkskribenten Simon Reynolds lanserte termen post-rock en gang midt på 90-tallet, som en beskrivelse av artister som benyttet seg av ’rock instrumentation for non-rock purposes’. Noe av det samme kan overføres til Valkyrien Allstars. De bruker opprinnelige folkemusikk-instrumenter (hardingfele) til å skape musikk som ikke har så veldig mye med folkemusikk å gjøre – i hvert fall i tradisjonell forstand. Grunnlaget til mye av låtutvalget baserer seg på slåtter og stev, men trioen bruker dette mest for å søke et eget uttrykk. Skal vi våge oss på å kalle det ’etterpåfolk’?

Sammen med blant andre trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen legger Valkyrien Allstars opp til en vital energiinnsprøytning av en plate, der rock og folkemusikk kommer hverandre i møte på et likeverdig grunnlag. De utfordrer ikke i særlig grad andre grenser, skuer ikke mot mer eksperimentelle spenningsfelt. Med Valkyrien Allstars har de mer lagt et grunnlag for noe slikt senere, de har begitt seg ut på første del av en vei som det skal bli spennende å følge fremover. Men debuten er mer enn godkjent i seg selv. Det mest ’radikale’ enkeltsporet må være Jokkes ”Hvis jeg var deg”, som kan tenkes å være en hyllest til stedet de regner som sitt annet hjem, og som en posisjonering inn mot rocken. Samtidig faller Jokkes drikkevise inn i en rekke av fyll & fanteri-låter:

”Alli meir”:
Eg er full og du er klein
Nå må vi sjå til helvete
og komme oss heim

”Fyll mitt beger på nytt”:
(oversettelse av Lord Byron)
Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! – Hvem vil ikke? – Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Ikke til å undres at trioen er velkommen på Valka! Men her er også Webster Lewis’ ”It’s Your Thing” og Arne Garborgs tekst ”Å gjev du batt meg”. Det er intet å si på spennvidden med andre ord. Det er kanskje et paradoks, men jeg synes faktisk trioen kommer aller best til sin rett på de mest tradisjonsnære sporene; ”Kåfjell”, ”Knepphallingen” og ”Trumpen hass Trond” har rockens glød, men på folkemusikkens prinsipper – og ikke omvendt. Jeg får tidvis en slags følelse av ’Gåte møter Lynni Treekrem’ og noe teatralsk drag på noen av de nynorske vokalsporene. Det er ikke en ettersmak som er å anbefale.

’Folkemusikken er den nye rocken’ meldes det fra utgiveren, som legger til at bunaden er borte. Det er flott at noen utfordrer det etablerte, men vel så viktig er det med unge artister som faktisk tar i bruk vårt eget tradisjonsmateriale, ser verdier i det og i tillegg evner å skape noe eget med det som utgangspunkt. Det er et kompliment som sendes udelt til denne trioen. Valkyrien Allstars har allerede blitt en salgssuksess. Det er ikke bare hyggelig for artisten alene, men hvis den fungerer som en døråpner og brobygger så har platen en verdi langt utenfor seg selv. Alt dette til tross, jeg synes det unge bandet skal få slippe å stå til ansvar for en hel musikkforms fremtid, og håper de konsentrerer seg om å utvikle seg videre med det grunnlaget de her har lagt.

Og neste gang er det bare å kjøre på mer hardingfele – trioen viser at den er både kul og rocka, og det er det gamle hedersinstrumentet som står igjen som platens virkelige vinner.
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.10.2007

Diverse artister: Viser på vandring i Norden – Gijepa pre tradrepa an Lallaro, Dannik ta Sevedo – Songs of the Romany People in Finland, Norway and Sweden. Documentary Field Recordings from Traditional Songs to Rap (2007)

Få folkegrupper er belemret med så mange negative forestillinger som romanifolket. Helt fra de vandret inn i Europa utover i Middelalderen har de vært et jaget, utstøtt og hatet folk. Nazistene forsøkte etter beste evne å radere bort hele hopen under den andre verdenskrig, og Stalin fulgte trofast opp der Hitler mislyktes. Heller ikke vi stolte borgere av Norge har særlig grunn til å slå oss på brystet over mottagelsen romanifolket har fått i kongeriket i løpet av sine 500 år. Fyndord om integrering og mangfold får en viss ettersmak med tanke på hyggelige tiltak som passnekt og tvangssterilisering. Romanifolkets flyktige tilværelse har naturlig nok bidratt til en svak sentralmyndighet, og de har aldri hatt noen sterk samlende politisk kraft til å fronte sin sak. Fremdeles er situasjonen for denne utstøtte folkegruppen begredelig i store deler av Europa, her i Norden er de i beste fall en glemt minoritet.

Romanifolkets kultur er særegen og slitesterk, og den har overlevd alle forsøk på å utradere og kjeppjage selve folket. De siste årene har enkeltpersoner gitt romanifolket et musikalsk ansikt med appell til et bredere lag av befolkningen, som Elias og Veronica Akselsen og Laila Yrvum. Like fullt, deres musikk er lite kjent her i Norge. Med denne staselige utgivelsen er det tatt et krafttak for å endre på dette.

Samlingen av dokumentariske feltopptak fra nyere tid minner igjen om neglisjeringen av egen kulturarv her i Norge. Det er sannsynligvis flere som har førstehåndskunnskap om samlingene til Harry Lomax og Harry Smith enn om norsk tradisjonsmusikk. Appalachene er mer kjent enn Setesdal for de fleste musikkinteresserte nordmenn. Heldigvis er det ildsjeler fra flere felt som forsøker å gjøre noe med dette, blant annet ta:lik, Normann records og ikke minst Etnisk musikklubb og Arne Fredriksen. Han har tidligere stått bak fine samlinger med sjeldne opptak og obskure artister i sin vandringsserie med om romanifolket. For første gang er det nå produsert en samling med romaniartister fra Norge, Sverige og Finland.

Innholdet reflekterer vandrernes mangslungne historie, fra deres indiske røtter og egenartede språk, til ulike grener som tatere (fant, skøyere) og sigøynere. Her serveres dermed både drikkeviser, salmer, bygdeviser med mer, i et salig blandingsspråk og med et vidt geografisk og tidsmessig spenn. Men en del gjennomgående fellestrekk går igjen, ikke minst den mollstemte melankolien og den østlig pregede tonaliteten i sangen som går på tvers av landegrensene.

For dette er i første rekke en dokumentasjon av sang og sangere. Over en periode på fire år har initiativtager Arne Fredriksen arbeidet med å finne, dokumentere og sette sammen denne samlingen. Hovedfokus var denne gang på tradisjonelle romanisanger med mye bruk av egne romaniord. Utfordringene stod naturlig nok i kø i et slikt prosjekt. Avtaler måtte settes lang tid i forveien, sangerne måtte ha dagen for å kunne levere og gamle viser viste seg å ikke være nedskrevet og er i ferd med å forsvinne fra nyere generasjoners minne. Akkurat det siste får være en påminnelse om at det var på høy tid med en slik dokumentasjon. Den nære måten opptakene er utført på gir et autentisk bilde av sangtradisjonen og underbygger sangenes funksjon for fellesskapet, som samlingspunkt rundt leirbålet på campingplassen.

Den musikalske bredden kan illustreres med spennet mellom de gamle, tradisjonelle romanisangene på rene vokalspor og frem til moderne rap. ”Hårda minnen lever kvar” av Malik Faltin-Fredriksson aka Tattarprinsen står som eksempel for moderniseringen også i dette miljøet; en raplåt med urbant lydbilde, men også med den tilstedeværende melankolien og en åpen selvbevissthet rundt egen bakgrunn og sitt folks historie: ’Hårda minnen lever kvar bland et folk som har gömts nästan tömts på all sin kultur blev behandlad som odjur’.

Tattarprinsen gis god plass på CD2, og vitner om en sikkert nødvendig utviklingsprosess også på det musikalske feltet for å være relevant og levedyktig. På samme plate er det dessuten en relativt omfattende presentasjon av svenskene Lenny Lindell og Ralf Novak Rosengren, som står som mer moderne visetrubadurer i den svenske sangtradisjonen. De svenske artistenes bakgrunn er best dokumentert i innleggsboken som følger platen, og det er litt pussig at det samme ikke gjelder for de to andre landene.

Tradisjonssanger fra Finland og Norge gis størst plass på CD1. Finland i første rekke gjennom Hilja Grönfors, mens det fra norsk hold serveres viser fremført av blant andre Kent Johan Hallman, Walter og Karl Willy Johansen og Hjalmar Oliver Karlsen. Sangene deler et visst slektskap med folkemusikken, stev og skjemteviser for eksempel, men med en egenartet vri og utforming. Utvalget er kanskje ikke foretatt i kraft av at alle er like store sangere eller unike kunstnere, det sier historien dessverre lite om for de norske bidragene, men som formidlere av noe helt uforfalsket og ektefølt skinner de likevel som fortolkere av sin kulturelle historie og sitt folks bakgrunn.

Det er for øvrig en glede å meddele at innpakningen står i stil med det musikalske innholdet, noe som understreker den dokumentariske verdien av denne utgivelsen. I tider hvor ulovlig nedlastning stikker kjepper i hjulene for selskapene, må noe av løsningen være å presentere utgivelser i en form som innbyr til kjøp og bevaring. Med unntak av noe svak billedbruk bør denne boksen i bokformat tilfredsstille alle behov for den dedikerte platesamler og fornemme estetiker. Dette er en nødvendig utgivelse fra vår egen kulturarv som for mange nok vil fremstå som både fremmed og ukjent men som ikke desto mindre er en del av vår egen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 07.12.2007, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

American Wilderness: Homeland Hymns & Acid Evangelism


We need the tonic of wildness. At the same time that we are earnest to explore and learn all things, we require that all things be mysterious and unexplorable, that land and sea be indefinitely wild, unsurveyed and unfathomed by us because unfathomable. We can never have enough of nature.
Henry David Thoreau

Daniel Johnston: The Early Recordings Volume I (Dualtone, 2003)
Daniel Johnston kom til verden i 1961, til en strengt kristen familie som snart flyttet fra Sacramento til West Virgina. Sønnen fant seg ikke særlig vel til rette der, og tilbragte mye og stadig mer av tiden i familiens kjeller. Her begynte den unge aspirerende kunstneren å skrive og spille, særlig inspirert av The Beatles hadde han en drøm om å bli popstjerne (han begynte å spille inn eget stoff da han skuffet fant ut at han ikke kunne synge). Han blir nok heller aldri noen ’stjerne’ for de fleste, men Johnston har opparbeidet seg solid kred blant sentrale artister innen den mer alternative scenen og nyter stor respekt blant både artister og et voksende publikum. Han har samarbeidet med størrelser som Jad Fair, Sparklehorse og Okkervil River, mens fans som Built to Spill og Yo La Tengo tidligere har tolket hans låter.

To kassetter ble spilt inn og gitt ut i årene før han flyttet til Austin, titulert Songs Of Pain og More Songs Of Pain. Grunnlaget for Johnstons merksnodige karriere begynner altså her, med dette materialet fra 1981-1983, som nå er tilgjengelig på CD. Lydkvaliteten er som man kan vente av 20 år gamle kassettopptak, men all støyen, utydelige feltopptak og båndsnurr forsterker bare varmen i sangene hans. Johnston har en boblende, kvekkende stemme som tærer på tålmodigheten til tider, og hans hamrende saloon-piano kan også bli over the top. Det gjelder særlig More Songs Of Pain (med noe masete låter som ”You Put My Love Out The Door”, ”Follow That Dream”). Men det er ikke nødvendig å høre på begge platene sammenhengende, og uansett hersker det ingen tvil om at mannen tidlig fant en egen stil med et godt utviklet øre for klassiske popviser, ja riktig så fengende til tider (”Joy Without Pleasures”, ”Wicked World”). Styrken ligger likevel i hans ærlige og åpne tekster. Med en naivistisk uskyld beretter Daniel uten blygsel om den fryktelige skuffelsen han følte da den store kjærligheten ikke viste interesse og heller stakk av med en begravelsesagent (a capella-låten ”My Baby Cares For The Dead”), skravler om lokale potheads (’you say that you are happy and that you like stormy weather, I think that you’re just dumb and you don’t know any better’) eller hilser hjemstedet i ”Wild West Virgina” (’well I don’t like John Denver, but I always come back to those rolling hills’).

Alle låtene er Johnstons egne, med unntak av en sår utgave av Beatles’ ”I Will” og en skakk versjon av Bacharach/David sin ”You’ll Never Get To Heaven”, og de oser av et ungdommelig overskudd som fortsatt får opptakene til å leve. Når man hører på Daniel Johnstons gamle låter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at artister som Sparklehorse, The Microphones, Sentridoh og Devendra Banhart også har gjort det samme. Han er en innflytelsesrik artist, og disse platene viser hvorfor. The Early Recordings Volume 1 er heldigvis påkostet et strøkent cover med mange av Johnstons egne tegninger, en lengre artikkel av Louis Black (fra The Austin Chronicle) og en kort hilsen fra Butthole Surfer Paul Leary. Han setter de rette ordene på Daniels musikk når han skriver: ’I thought my band was way out there, but Daniel Johnston was way out there’. Det blir ofte gjort et poeng av Johnstons mentale problemer, om hvordan han begynte å miste grepet for alvor etter å ha droppet syre (visstnok på en Butthole-konsert) og at han fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Disse opptakene minner om hvor fokus bør være. Daniel Johnston er først og fremst er en høyst original låtskriver/vokalist og en fantasifull og ærlig tekstforfatter. I en tid der Idol-stjerner og annet rask kaller seg artister er det på sunt å bli minnet om at det finnes de som vrenger sjelen sin når de synger. Velkommen til Daniel Johnstons verden.

Butthole Surfers: Humpty Dumpty LSD (Latino Buggerweil, 2002)
Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason To Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Herlige låter som ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave” og ”Hey” fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert mentalt ustabilt dansegulv. Jeg er vel ikke akkurat alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway To Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane’s Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte den slags. Nedturen startet med Pioughd (1991), deres første på et større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemme innspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (”Just A Boy”, ”I Hate My Job”, begge fra 1982 og ”Concubine Solo”, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta ”Night Of The Day” (1983) fram mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (”Perry Intro”, ”Hetero Skeleton”), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller ”I Love You Peggy” og ”Eindhoven Chicken Masque” fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter. Blant høydepunktene finner vi også ”Day Of The Living Dead” (1987), som er en tidlig utgave av ”Jimi” fra Hairway To Steven (den med jenta som engstelig roper ’oh daddy, daddy’) og ”One Hundred Million People Dead” fra samme år. Fra ’87 er det også tatt med to hjemmeinnspillinger kalt ”Space I” og ”Space II”, som eksempel på snåle og vridde instrumentale låter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange ”All Day” har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon. Mange husker sikkert deres ”Earthquake” på hyllestskiva til Roky Erickson (apropos gærne texanere). Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er ”Ghandi” (1992) og ”Dadgad” (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: ’Satan, Satan, Satan!’ Ya bet.

Animal Collective: Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished/Danse Manatee (Fat Cat, 2004)
Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes The Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. I forbindelse med denne var tiden dermed moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var Animal Collective bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Dette er den mest konvensjonelle av de to når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle ’ordinær pop’. Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidvis vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangslungent oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (”La Rapet”) til 12 minutter lange ”Alvin Row”, og platen preges i sin helhet av en ’alt går’-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. ”April And The Phantom” kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava sammen med David Bowie, mens de på ”Alvin Row” går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i mer luftig lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. ”Meet The Light Child” med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr Del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring – men det er det jo også noen som foretrekker.

Dette er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør trekkes fram, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

The No-Neck Blues Band: Qvaris (5 Rue Christine, 2005)
Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i nær framtid, eksemplifisert med kun én låt, så kan ”The Doon” tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo. No-Neck Blues Band, det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og ”The Caterpillar Heart” er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i ”Boreal Gluts”, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er ”Dark Equus”, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en framtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange ”Lugnagall”, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning – hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfulle kollektivet av en 7-8 individer er ingen noviser i gamet. Drøyt ti år ut i karrieren framstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks And Stones…, deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Dark Meat: Universal Indians (Cloud, 2006)
Dark Meat er en sterk gumbo sammensatt av Neil Young/Crazy Horse, Stooges og Albert Ayler, krydret med saftige Memphis-blåsere, en klype country og soul og tilsatt en solid porsjon sørstatsrock. Umulig? Neida, ikke for denne gjengen. Det som i utgangspunktet er en kvartett med svoveldryppende vokalist Jim McHugh (tenk Mick Jagger, Captain Beefheart) i front, har est ut til en gedigen hjord med base i Athens, Georgia. Av de 20+ medvirkende kjennes navn fra blant annet blomsterkollektivet Elephant 6 og Summer Hymns. Men det er ikke psych-popen som først og fremst dyrkes her. Med et 7 minutter langt frihetsrite åpnes portene til en ganske så bemerkelsesverdig plate, der særlig den kraftfulle horn-seksjonen spiller en sentral rolle, og bidrar til bandets egenart. Alle spiller samtidig, som det må briste eller bære, og med voldsom iver og energi. Tidvis renner det litt over i heseblesende kakofoni, men den glorete gjengen har likefullt endt opp med en smittende musikkfest der tuba og ølbokser(!) spiller en like viktig rolle for sluttresultatet.

Universal Indians blir aldri forutsigbar; her kan fordrukken country gjerne møte håndspåleggende gospel dypt nede i en grøfterenne, mens didgeridoo og hillbilly-fele overkjøres av et hoiende brassband på vei til Mardi Gras. På den avsluttende låten, mulig kandidat til årets tittel med ”There Is A Retard On Acid Holding A Hammer To Your Brain” messes den gjentagende linjen: ’It’s your life and you hate it, but it’s your life just the same’ mens Babels tårn blåses i tusen knas – og med det oppsummeres egentlig hele Universal Indians ganske presist.

Psychic Ills: Mirror Eye (The Social Registry, 2009)
Respekt til et band som åpner en skive med en ti minutter lang syretripp med eim av persiske tepper og røkelse. Det setter stemningen for de tre kvarterene som utgjør New York-bandets andre plate. Mirror Eye er i sin helhet hallusinerende, røykbelagt og mystisk. Her er mye ’inner space’, indisk åndelighet, spaca jammer og slikt, men med et rytmisk, medrivende groove som bidrar til en kontinuerlig rugging under lytting.

’The more it succeeds, the more it fails’ står det skrevet inne i omslaget. Det er et sitat av Alan W. Watts, som var en kjent britisk filosof i forrige århundre. Watts var dypt interessert i østlige religioner og asiatisk filosofi, som han gjorde tilgjengelig for et vestlig publikum. Han var også interessert i ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. I en av sine titalls bøker om psykedeliske droger, The Joyous Comology, leverte han blant annet det praktfulle sitatet, som kanskje like gjerne kunne vært brukt her: ’When you get the message, hang up the phone’.

Psychic Ills ’gets the message’, tror jeg, men Mirror Eye er beviset på at de ikke har hengt på røret. Tvert imot, de legger det av og setter på høyttaler slik at vi kan del i deres psykedeliske reise. Den nevnte innledende ”Mantis” er med sin ragakraut særlig egnet til selvhypnose, noe bandet ikke vender tilbake til før på jevnlange ”I Take You As My Wife Again”. Her møter Kraftwerksk disiplin og løselig jamming, minimal techno og shoegaze. Det er særlig disse to sporene – som altså utgjør over 20 minutter av platen – som er de virkelige øyelukkerne. Se også opp for gyngende ”Fingernail Tea”, platens mest umiddelbare og ganske så ’streit’ (hvis man synes Hair & Skin Trading Co. og Spacemen 3 er det). Mellomsporene er både noe uforløste (”The Way Of”) og mer som stemningsskapende bindeledd å regne.

Mirror Eye er vel ikke direkte sunn musikk, ei heller spesielt nyskapende, men for en kveld i sofamodus så er den et perfekt tonefølge. Etterpå kan du åpne øynene og gå til drømmeland.

Wooden Wand: Harem Of The Sundrum & The Witness Fig (Soft Abuse, 2005)
James Toth driver til daglig sitt avantfolk-ensemble Wooden Wand And The Vanishing Voice. De har i mange år og med en lang rekke utgivelser beveget seg i skogens ytterkanter. Når Wooden Wand himself skal debutere som soloartist er det dermed noe overraskende at det skjer i en mer konvensjonell form. Harem Of The Sundrum & The Witness Fig er mindre snål enn tittelen antyder. Dette er en plate som rusler godmodig mellom stier Will Oldham tråkket som Palace Brothers, Beck på sitt mest innadvendte, og med milde hint av Devendra Banhart sin mer psykedeliske verseform. Etter sigende ble den til mens Toth var i Los Angeles, og søkte lyden av det han kaller ’the other California sound’. Med David Crosby, John Phillips og Gene Clark i bakhodet vandret han åsene i Hollywood og langs strendene for å søke åndelig inspirasjon. Selv om han ikke tangerer de gamle mestre, så har han endt opp med noe som står godt på egne bein. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg James Toth sittende på stranda med gitaren på fanget, plukke fram melodier som flyter inn fra Stillehavet en sen sommerkveld. Det er noe mildt og vennlig over denne platen, den bærer en sedat stemning som passer godt til kvelder med lite annet gjøre enn å sitte rolig og telle ildfluer og passe på stjernene. Dette er i hovedsak en helt akustisk affære, kun elektrifisert av en gitar og med selskap av noen som korer litt enkelte steder. Lyden er like sprukken som Toths vokal, og angir også et velvillig forhold til 30- og 40-tallets fjellsangere og blueshelter fra sør. Toth søker og lykkes med sitt ’tidløse’ uttrykk, men har i gleden over å ha funnet ’the other sound’ glemt å skrive låter som står seg helt til solen står opp og det er på tide å legge seg.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: L’un Marquer Contre La Moissonneuse (Three Lobed, 2005)
James Toth har bakgrunn fra Golden Calves, som blant annet ga ut en plate sammen med Sonic Youths Thurston Moore i 1999. Som Wooden Wand And The Vanishing Voice fortsetter han sin musikalske reise inn i psykedelisk improvisasjon. I tråd med mange av dagens åndelige frifolk-navn virker også de å være mer som et løst oppbygd kollektiv av diverse skapninger, de har en bråte (seriøst, en bråte!) CD-R, vinylsingler og kassetter bak seg og hengir seg til en stil som slett ikke kan genrefestes til noen konkret retning. Men Wooden Wand tilhører den fjernere delen av skogsgalaksene, en slags form for avantgarde americana, og etter oppstarten i Brooklyn har de passende nok funnet hjem et eller annet sted i Tennessee.

L’un Marquer Contre La Moissonneuse er en proper CD, gitt ut av Three Lobed (som har utgivelser av blant andre Tarentel, Rachel’s, Six Organs Of Admittance og Bardo Pond på samvittigheten). Den består av fire spor, der ”Bloated Moray Elk” (25 minutter) og ”White Fungus Bird’s Nest And A Moon Pie” (15 min.) utgjør hovedstammen. Stikkord: Rare lyder, dvelende droner og jambaserte ragas; ’countrified acid evangelism and wordless rural ritual’ som plateselskapet Volcanic Tongue så treffende har beskrevet dem.

Åpningen ”White Fungus Bird’s Nest” bringer oss umiddelbart til et bortgjemt, eventyraktig landskap. Litt som Boxhead Ensembles ishavsknirkende ambiens, bare at her møter vi lyden av stubber og morkne trær, vindsus og glemte skogsriter. Noen slurper fra en kilde. Et stort dyr brunster i brynet. Instrumentene stemmes mens de spilles og en generell følelse av frihet, både musikalsk, mentalt og sjelelig blir nærmest påtrengende. Men som så ofte, fra det som i utgangspunktet virker usammenhengende og meningsløst, bygges det opp og sammen, både i intensitet og fasthet. ”White Fungus” blir både tiltrekkende og suggererende ettersom formen setter seg blant de involverte. Et brudd etter 10 minutter frigjør rytmen, og de siste minuttene er bare rent ut skumle.

”Bloated Moray Elk” er den lengste delen. Den åpner prøvende med gnikkende buer, tåkelyder, skraping med noe kjeler og spann, og noe tilfeldig spinkel gitarplukking. Etter en ti minutters tid klarner det opp, der gitarene trer frem fra skyggen med tydeligere melodilinje. Noen pinner og kvister skaper en form for rytmisk ballast, gir det hele et visst fundament, og sammen akselerer skogsmennene både i volum og intensitet. Rytmen øker i takt med de skarpere og tettere gitarklangene, en messende vokal sneier forbi, men opp til et visst punkt stopper det litt opp. De tar ikke låten opp til et høyere, ekstatisk nivå, slik for eksempel Sunburned Hand Of The Man kunne funnet på det, de har havnet inn i sin egen trance.

Ved siden av disse to omfattende stykkene med improvisert weirdness, dukker lille ”Counterfeit Kingdom” opp. Det er en tilnærmet ordinær lo-fi låt, som noe Lou Barlow eller Mt. Eerie kunne stelt i stand under kummerlige forhold. Pent, men drøyt skeivt. Halvannet minutt lange ”Windflower” tar oss med ut av skogen og opp i verden igjen i form av en slags naiv a capella do-re-mi. Det er en merkelig avslutning på en plate som langt fra kan kalles konvensjonell. Likevel, under de rette omstendigheter vil jeg tro at hvem som helst kan finne på å tilbe L’un Marquer Contre La Moissonneuse som veien inn i det hellige. Vel. Ikke hvem som helst.

Festival: Come, Arrow, Come (Language Of Stone, 2008)
Festival er søstrene Powell (Alexis og Lindsay). De holder til Brooklyn, men i likhet med så mange medsøstre og -brødre av i dag, er deres uttrykk fundert lengre ut på landet og lengre tilbake i tid. Med debuten Come, Arrow, Come utgitt på Espers-relaterte Language Of Stone er det heller ikke unaturlig å sy tråder fra moderne amerikansk folk-psykedelia til britisk hedenfolk. The Powells er likevel mer enn en forenklet og minimert utgave av Espers, selv om et kutt som ”Return” hadde hørt fint hjemme et sted mellom deres to plater. De spenner videre enn som så, og noe av det viktigste å legge merke til er duoens fabelaktige vokalharmonier som de spinner mye av sitt uttrykk på, faktisk ikke helt ulikt naboene i Grizzly Bear eller de mer framfuse Animal Collective på andre siden av gata. Med sine liflige kildevannsrøster som bærende element blir det myke helhetsinntrykket bevart hele veien. Lett dandert akustisk instrumentering og finornamentert låtskriving besørger en plate som favner vidt og berører mildt.

Det er ikke vanskelig å bli mo i knærne av old-timer bedhussangen ”Fair And True”, som åpner porten til en plate med mange bærende kvaliteter av rituell mosefolk, wicca-tro, akustisk skjønnhet og hellig allsang. I løpet av 28 minutter og 10 korte låter får Festival i første rekke presentert seg. De legger ut åte til seg selv i mange retninger, og det blir ikke minst spennende å se hvor de beveger seg etter denne fristende smakebiten.

Forest Fire: Survival (Catbird, 2008)
’I’m living for what’s on my mind’ gnager Mark Thresher småsurt et sted på Survival, som et annet avkom av Will Oldham. Påfølgende låt er et sveip innom kjelleren til Velvet Underground, raskt avløst av noe yndig pastoral urbanfolk. Åpningen høres ut som et kollektiv av overvintrede sen-hippies som akkurat har våknet i glenna hvor de har tilbragt de siste månedene, som griper instrumentene foran frokosten og lar også denne dagen gli hen i allsang og gruppekos.

Det bør dermed være ganske klart at Forest Fire rir på flere hester, men de beveger seg aldri langt fra regnbueranchen (platen er innspilt i Oregon, omslaget viser soverom/studio hjemme i Brooklyn). ’Homeland hymns’ kaller visst kvartetten selv det de holder på med, og det er en helt høvelig betegnelse. Deres sparsommelig arrangerte og sårbare folk-psykedelia bør vekke interesse hos dere som holder band som Castanets og Skygreen Leopards høyt. Selv om jeg ikke blir heeelt fra meg av begeistring for Survival, til det er den litt for sprikende og ujevn, treffer de en nervestreng på flere av låtene. Sjekk særlig ”Fortune Teller”, som med litt mer ork kunne utviklet seg til en liten schlager. At de har brukt 8 måneder på å fullføre Survival sier vel mest noe om arbeidstempoet til bandet, men Forest Fire føyer seg inn i rekken av lovende villmarksband fra storbyen.

Ill Lit: WACMusic (Badman, 2002)
’She stepped out of a doorway on 86th Street
startling me badly, and softly spoke
a word that might have been my name –
a pretty fourteen-year-old maybe, in black denim’

Slik starter diktet ”Encounter 3 A.M.” av den prisbelønte poeten Franz Wright, hentet fra samlingen Ill Lit. Wright er en moderne realist som gjerne knyttes til temaer som paranoia og isolasjon i en mørk verden. Boken kan hermed anbefales som lesning mens man har bandet av samme navn på anlegget. Ill Lit, bandet, er i første rekke Daniel Ahearn og Melanie Moser, i tillegg er en rekke etternavn kreditert som bidragsytere. Mest kjent er vel produsent Dylan Magierek; han styrer Badman Recordings og har tidligere jobbet med blant andre Erlend Øye, Mark Kozelek og Paula Frazer.

Selv om Ill Lit berører noe av den samme tematikken som Franz Wright, så aner jeg ikke om de kjenner til boken, jeg vet faktisk ikke stort mer om dem enn at de er to Brooklyn-baserte artister som nå bor i Los Angeles. Det har da heller ikke så stor betydning, det er som alltid musikken som teller. WACMusic that is, som ser ut til å stå for We Are Country Music. Det er det også til en viss grad, men langt unna den som kommer fra Nashville.

Ill Lit tar sine akustiske folkeviser inn i en toybox bestående av rytmer, radiosignaler, feltopptak, skurr og støy og blippblopplyder. Her inne klipper og limer de alt sammen på nytt med en barnslig iver, og når de kommer ut så har de med seg en småskev, sammenlappet samling låter som så vidt står oppreist på egen hånd. Skjørt og hjemmelaget makkverk vil sikkert puristene le hånlig – vakkert, ektefølt og naturlig sier vi som også gjerne nyter vår dose Grandaddy, My Morning Jacket og Sparklehorse i ny og ne. Deres største sjarmoffensiv mot countryfolket finner vi i den delte vokalen mellom Ahearn og Moser, de to skaper en harmonisk og stødig motvekt til lydteppet som flakser rundtforbi. På ”Here’s To Rescue” (der en spilledåse med ”New York, New York” pludrer og klunker i bakgrunnen) og ”Options” (med en finte til ”Over The Rainbow”) lykkes de til fulle å mikse tradisjonell låtskriving med fikse innfall, og dermed skape sin egen form for WACMusic. De er ikke fullt så umiddelbare som nevnte Grandaddy eller Sparklehorse, men bevares, dette er ikke bare et originalt forsøk på å smelte sammen electronica og lofi-folk/country, det er en høyst vellykket plate som ikke bare står av seg selv, men som også vokser etterhvert som man blir kjent med den.

Når tonene av skjønne ”I Would Be True” svinner hen så kan man fullføre ”Encounter 3 A.M.”, bla om til neste dikt og starte platen på ny:

’But finally I did
what lots of normal men would do,
given the chance.
I started walking, fast, and turned my back on her.’

Lights: s/t (Language Of Stone, 2008)
Etiketten til Espers’ Greg Weeks fortsetter å spre om seg med fin folk-relatert musikk. De omtaler seg selv som ’an artist-centric label that champions organic musicanship and the human element’. Denne gangen følges credoet med Brooklyn-baserte Lights. Tre damer og en herremann utgjør denne kvartetten, som egentlig ikke beveger seg så veldig langt fra det Espers presenterte på sin første plate. Vi snakker om flerstemte vokalharmonier fra de kvinnelige sirenene og lettere psykedelisk folk med relativt enkle virkemidler. Spesielt vokalen må fremheves her som særlig flott, der de vever seg inn og ut av hverandre i frilynt harmoni. Kombinasjonen av imøtekommende fraseringer og mørkere skogsmystikk er ikke å forakte, og Lights formidler dette på troverdig og lyttervennlig vis.

Det hadde faktisk vært spennende å høre dette bandet i en enda mer distingvert setting enn den noe hengslete stilen som de legger opp til her med gitarfuzz og minimalistisk backing, men musikken stjeler i hvert fall ikke fokus vekk fra stemmene. Lights er ikke akkurat ’farlige’ eller spesielt krevende å høre på, men desto mer behagelig å synke hen i. Sjekk særlig åpningssporet ”At Midnight”, ”Branches Low” og ikke minst hypnotiske ”Sing It O-O-O” for eksempel på utsøkt arbeid med å etablere et slags paradis i det grønne – tre låter som kan gi fred i de mest forstyrrede sinn. Blir disse tonene litt for bløte vil kanskje ”Break, Run, Fly” og ”For You” verdsettes høyere, der de beveger seg fra det rolige skogholtet og med åpne øyne mot den brennende Wicker Man-kjempen ute ved havgapet.

Soft Circle: Full Bloom (Eastern Developments, 2007)
Den unge studenten Hisham Akira Bharoocha ble raskt knyttet til det rike musikkmiljøet i Providence, Rhode Island. Han dannet Lightning Bolt sammen med Brian Gibson, men byttet raskt beite til eksperimentelle Black Dice. Etter at han flyttet til Brooklyn har han markert seg også der, blant annet i Among Natives, og nå med soloprosjektet Soft Circle. På Full Bloom trakterer Bharoocha det meste av instrumenter selv, eneste medhjelpere er teknikerne Chris Coady (TV On The Radio) og Griffin Rodriguez (Lichens). Utgiver er for øvrig Eastern Developments, den spennende etiketten som nylig ble stiftet av blant andre G. Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savales). Den er verd å følge med på.

Full Bloom ligger et stykke unna Bharoochas mest støyende fortid, til fordel for et organisk, nesten meditativt uttrykk. Låtene er preget av en slags åndelig oppvåkning, fylt av messende, monoton vokalchanting og tribal, sirkulær perkusjon. Låttitlene gir klare hint om fokuset: ”Moon Oar Sunrise”, ”Stones And Trees”, ”Sundazed”, ”Earthed”. Jepp, vi skal ut av byen igjen.

Soft Circle skaper myke underlag, teppekledd med lagvise lydteksturer som til sammen blir musikk velegnet å strekke armene i været og langsomt våkne til, mens sola kiler i øyekroken og gresset tørker av seg morgendugget. Kanskje er det Bharoochas japanske bakgrunn som spiller inn både i de zen-lignende passasjene, så vel som de klart østlig påvirkede rytmene. Etter hvert trekker disse over mot en form for teknobeats, noe som gir en mer oppstemt, ja, nesten dansbar virkning. Organisk ambient og grønn tekno? Fint blir det uansett på en plate som vaker smaløyd mellom syre, sommer og sjelefred.

Blir man litt daff av all klostermessingen og fuglesangen innledningsvis, så er det greit å vite at i de relativt lange sporene skjuler seg stort sett en klar progresjon, og fraværet av et klart uttalt budskap kommer til gjengjeld frem i form av Full Blooms sterke indre glød.

Metallic Falcons: Desert Doughnuts (Voodoo Eros, 2006)
De to medlemmene som ifører seg heldekkende ansiktsmasker kaller seg Metallic Falcons og gir ut debutplaten sin på den merkede dato 6.6.6. Men det er altså ikke et satanisk metallband vi har med å gjøre, langt derifra. Falcons er de to damene Sierra Casady (kjent fra søskenduoen CocoRosie) og Matteah Baim (en av grunnleggerne av labelen VoodooEros). De er basert i New York, tilhører avantfolk-sirkelen der borte – den løst samlende kretsen som inkluderer blant andre Devendra Banhart, Antony, Jana Hunter og Tarantula A.D – og hey, alle bidrar på Desert Doughnuts i en eller annen form. Mest markant er Antonys flotte vokalbidrag på lange ”Nighttime And Morning”.

I likhet med CocoRosie preges Metallic Falcons av gulnede noteark, støvete instrumenter og spindelvev-draperte melodier fra drømmeland. Det er noe svevende og lite håndfast over hele platen, musikken kommer i tilfeldige formasjoner ut fra tåkeheimen, flyter inn og ut av fokus. Casady/Baim broderer både yndig vakre og mystisk mørke bilder bak hettene sine, av og til som Diamanda Galas i tospann med Sigur Ros, andre steder som et mareritt fra krypten med Jarboe på vokal der harde metalliske gitarer riper deg til blods, eller slik de beskriver seg platen med egne ord: ’Samples from Nico’s last trip to Disneyland, pagan songs welcoming the solstice, small hearts waiting for the morning, and a tender electric fire fanned to a smolder by the fevered longing of teenagers’.

Like klok, montro? Vel, innholdet lar seg ikke beskrive på 1-2-3, kall det gjerne soft metal eller gotisk folk, det er like mye den mystiske stemningen som ligger over Desert Doughnuts, mer enn de enkelte låtene, som gir en ganske egenartet lytteropplevelse. Inspirert av vandringer i ørkenen i New Mexico, bragt tilbake til Brooklyn er denne platen langt mørkere enn CocoRosies mer pludrende, naivistiske badekar-fantasier. At Baim og Casady kler seg i helsort og helhvitt er vel heller ikke tilfeldig, og låttitler som ”Nighttime And Morning” og ”Snakes And Tea” spiller på noe av den samme symbolbruken – kreftene mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Du kan bli forledet til å la deg vugge i søvn av duoens forlokkende skjønnhet, men du bør ikke undervurdere disse to damenes hensikter. Om ikke direkte ondskapsfulle, de er kapable til å skape mange rare bilder inne i hodet ditt. Og det er altså ment som et kompliment.

Nymph: s/t (The Social Registry, 2010)
Noen utgivelser blir pakket inn med referanser i en størrelsesorden og et omfang det er vanskelig å leve opp til. Til foreliggende plate ramser utgiver opp 13th Floor Elevators, Coltrane, Can, Sun Ra, Black Flag, Steve Reich, This Heat… kort sagt noen av de kuleste artistene på moder jord, for å beskrive dette bandets usedvanlig omfattende musikalske uttrykk. Referansene illustrerer om ikke annet noe av det åpne og utforskende uttrykket som skjuler seg bak navnet Nymph. Dette er en Brooklyn-basert gjeng bestående av folk fra blant annet Coyote og Dark Meat, og deres først innspilling er overvåket av Jason Meagher (No-Neck Blues Band). Vi befinner oss temmelig nær Ground Zero i indierockens kultsfære. Også musikalsk er dette temmelig avantgarde stoff.

Åpningen ”Il Yo” er 10 minutter der den heftige dynamikken mellom bandleder Matty McDermott (tenk Beefheart, US Maple, Deerhoof) og den uortodokse, elsk/hat ekspressive vokalbruken til Eri Shoji (hyl, skrik, rop), bundet sammen av en riktig så intens rytmeseksjon, fungerer som et løst rammeverk. Fra en noe tung start-stopp åpning vokser ”Il Yo” sammen til en skikkelig medrivende tribal seanse som gjør den vel verd å følge helt ut. Noe av den samme intensiteten legger de til grunn på 20 minutter lange ”Namu”, som avslutter platen, med noen riktig så heftige gitarstrekk fra McDermott. Mer et langt parti der det skjer veldig mye enn en lang låt, ”Namu” tøyer uansett tålmodigheten noe. Mellom disse slagene viser Nymph flere sider fra sitt register. Jeg har vel så mye sansen når de demper seg en smule, drar opp klarinetten, og hengir seg til en mer frijazza tilnærming i sine improvisasjoner (”Reeds Of Osirion”) eller drar seg mot fjerne fjerne østen i akustiske ”Bird Song”. Hvis denne skiva sier noe om hvordan Nymph låter live, vil jeg anta vi har å gjøre med et band som kommer ytterligere til sin rett i et trangt, varmt konsertlokale.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release