In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies

NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.

Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.

Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.

Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.

The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.

New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.

Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.

Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.

Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.

Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.

Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.

Bjørn Hammershaug