Klassiske Album

Neil Young: On The Beach (Reprise, 1974)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

On The Beach har opp gjennom årene vært gjenstand for en usedvanlig sterk kultus. Vinylen har ikke vært så grei å få fatt i på en stund, og CD-utgaven har som kjent latt vente på seg. Undertegnede var blant de mange tusen som skrev under på en kampanje på the Internet for å få den utgitt. Lite at det hjalp, men etter alle disse årene har Neil Young nå endelig sørget for at denne mytiske platen slippes til de utålmodige masser. Det skjer samtidig med at American Stars n’ Bars, Hawks And Doves og Re-ac-tor også trykkes på ny, og dermed er snart hele hans katalog tilgjengelig igjen. Det skulle da også bare mangle. Young er en essensiell artist, men av “the missing six” er det nok On The Beach som har vært mest etterlengtet blant de fleste. Det naturlige spørsmål er selvsagt om platen lever opp til sitt rykte. Fortjener den egentlig all denne viraken?

Og det gjør den jo. Det er ingen tvil om at On The Beach er en av Neil Youngs mest sentrale utgivelser på 70-tallet, en av de jevnt sterkeste gjennom hele hans lange karriere, og en plate alle med en smule interesse for mannen vanskelig slipper unna. En virkelig  særegen plate på alle vis, fra omslagsbildet til siste låt, og et tyngdepunkt mellom hans andre klassiske medio 70-talls plater, Tonight’s The Night og Zuma.

Coveret er komponert av Neil Young selv, og omtrent som på Dylans Bringing It All Back Home er en rekke små og store ting plassert omhyggelig rundt på bildet: en ’59 Cadillac begravd i sanden, den visne palmen, en avis med Nixon på forsiden. Et par forlatte støvler. Det står to stoler under parasollen, men bare Neil Young sees på bildet, med ryggen til kamera, vendt mot bølgene og den disige himmelen. On the beach. Det er ingen sorgløse surfebølger på denne stranda. Det er ikke et lykkelig stykke land, men heller ikke direkte sorgtungt. Det er en stille, ettertenksom strand.

Det henger mørke skyer over hans hode, men Neil Young var ikke riktig så alene under innspillingen. Det var nemlig litt av et lag som ble med denne våren i 1974. Rundt Young finner vi Ben Keith som har en finger med i det meste, bassist Tim Drummond og trommis Ralph Molina fra Crazy Horse. Ellers fløt det av diverse mennesker i studio, fra Playboy-bunnies til The Bands rytmeseksjon, Billy Talbot, Crosby & Nash og ikke minst Rusty Kershaw, en spinnvill innfødt fra Louisiana, som spiller fele og slide gitar. Det var han som sørget for såkalte “honey slides”, pot & honning, tilskuddet som stadig slo knockout på alle mann og skapte en ganske så sedat stemning i studio. Det var også Kershaw som sørget for at gamle stoler og lamper ble plassert i det kliniske studiorommet for å gjøre stemningen mer intim. Det var han som krøp rundt som en pytonslange og alligator på gulvet under innspillingen av ”Revolution Blues” for å skape passende atmosfære. Jeg har lest at Kershaw ikke øvde før opptak, han tok låtene på sparket og stolte på vibbene – og det ser ut til å være en holdning som preger mye av On The Beach, og som kanskje bidrar til at den høres så befriende liketil og avslappet ut den dag i dag. Rusty Kershaw preget mye av innspillingene i Los Angeles, som ikke var så gufne som opptakene til Tonight’s The Night. Det er fortsatt mørkt og det er natt i studio, men lyset siver langsomt tilbake inn igjen.

On The Beach er da heller ikke så svart som Tonight’s The Night (som først ble gitt ut året etter). De åtte låtene her er ganske lange og det går stort sett i tilbakelent, tequilaglødende country og potrøykende blues. Det er en behagelig rufsete stil, tekstene løse, men poengterte, musikken er tidløs. Det er som om Young er i ferd med å reise seg igjen for å vakle videre innover i 70-årene. “Some get stoned, some get strange, But sooner or later it all gets real” som han synger på platens oppløftende start ”Walk On”. Det var kanskje på tide å komme seg videre, etter en destruktiv og tung periode preget av mye dop, trøbbel på hjemmebane og rystende dødsfall (Danny Whitten).

”Walk On” er en ganske streit, uptempo rufserocker og platens mest anonyme spor etter min mening. ”See The Sky About To Rain” er i både tekst og tone en mer tradisjonell folkballade. Med Young på Wurlitzer og Ben Keith på delikat steel gitar er dette klassisk sårbar Young. Den er vakker så det holder, men det er ”Revolution Blues” som er den første virkelige mesterlåten. Den er mest kjent for sin mye omtalte tekst, der Young går inn i en slags Charles Manson-rolle:

I got the revolution blues, I see bloody fountains
And ten million dune buggies comin’ down the mountains.
Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars
But I hate them worse than lepers and I’ll kill them in their cars

Neil flerrer ut den saftige teksten til en rå, sugende melodi, med bassen til Rick Danko skrudd høyt til værs, Helm stødig bak trommesettet, mens Young og David Crosby krafser på hver sin gitar. ”Revolution Blues” er en killerlåt. De to siste låtene på albumets første side er ”For The Turnstiles” og ”Vampire Blues”. Førstnevnte er en minimalistisk banjo/dobro-duett fra Young og Ben Keith, mens Vampire Blues er sløy, sumpblues i tradisjonell sangstil:

Good times are comin’, I hear it everywhere I go
Good times are comin’, I hear it everywhere I go.
Good times are comin’, but they sure comin’ slow

Exit side 1, som alene kunne vært en strålende EP. Så er det likevel side 2 som bidrar til at platen virkelig fortjener sin status: ”On The Beach”, ”Motion Pictures” og ”Ambulance Blues” tar tilsammen opp over halve platens totale spilletid og kan høres som en langsom, seig helhet. ”Motion Pictures”, en seriøs “honey slide” tilegnet kona Carrie, bidrar mest til å balansere de to gigantene rundt. Tittelsporet er syv minutter med fremmedgjøring, angst og ensomhet – blant Neil Youngs aller sterkeste øyeblikk, og et spor det er vanskelig å ikke få frysninger av. ”Ambulance Blues” er like omfattende. Med Rusty Kershaws fele, Young på munnspill og Molinas rytmiske håndtromme i bakgrunnen har de en flyt som kunne vart evig. Som en elv som langsomt renner fra Canada ut i en annen tid: “Back in the ol’ folky days, the air was magic when we played” dras vi ned til samtidens USA preget av Patty Hearst og Richard Nixon i nyhetsbildet: “I have never met a man with so many lies, he had a different story for every set of eyes.” Når låten til slutt renner ut i havet etter ni minutter har vi vært med på en svært bemerkelsesverdig reise.

Den intime, røykfylte atmosfæren og den knappe, men kraftfulle produksjonen, råheten i opptakene, den diffuse, nesten drømmeaktige stemningen, flyten i låtene og de dyktige musikerne, Youngs ærlige stemme. Tekstene, personlige og tidstypiske. Mellow yellow og helter skelter.

Alt dette – og sikkert mer til – gjør On The Beach til en essensiell plate i enhver samling.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 22.07.03

Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (Sub Pop, 1988)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Man vet tiden flyr i feil retning når det lanseres jubileumsutgivelser på plater som kom for… et par-tre år siden… eller er det 20?! Vel, det noe begredelige faktum har i det minste en del positive sideeffekter. Som at det nå er mulig å anskaffe enda en variant av Superfuzz Bigmuff. For de som allerede har denne er det vel ingen direkte nødvendighet, så følgende ord går til de som ennå ikke har anskaffet seg herligheten:

Superfuzz Bigmuff vil være den feteste punkrockskiva fra 80-tallet du noensinne kjøper. Den er fri for dødpunkter og uten dødtid. Glem skipknappen og iTunes-vurderinger. Fra de første udødelige riffene på ”Chain That Door” til det siste bremsesporet på ”In ‘n’ Out Of Grace” er Superfuzz Bigmuff en seksløpet EP som vil blåse deg nonstop til himmels.

I seg selv et must. Men i tillegg følger de virkelige monsterklassikerne med på lasset denne gangen: ”Touch Me I’m Sick”, ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More,” ”Need”, Sonic Youths ”Halloween” og ”Burn It Clean” danner en bukett låter som aldri visner.

Det belastede grunge-uttrykket forbindes helst med en gjeng nisser med topplue, bukkeskjegg, Doc Martens og dyyyyype stemmer. Det er grønsj, det. For meg ble grungen virkelig fastsatt med superseige ”Sweet Young Thing” og albumcoveret til tolvtommeren Burn It Clean av de fire smilende innsmurt i gjørme. Selv om Mudhoney ofte ramses opp som en del av denne Seattle-bølgen er deres røtter å finne et stykke utenfor kaffebarene til Alice in Chains eller Pearl Jam. Denne todelingen av Seattle-soundet er, for å gjøre det kort og greit, å finne i Green River som eksisterte midt på 80-tallet. Dette var forløperen til, på den ene siden Mudhoney (Mark Arm, Steve Turner) og på den andre Mother Love Bone og Pearl Jam. Forskjellene er, om ikke akkurat drastiske, så av elementær art. Mudhoney-fraksjonen – om det er lov å si noe slikt, hadde direkte forgreininger til pionerer som Melvins, og for akkurat dette bandets del, røtter som stikker dypere enn Starbucks. Den amerikanske vestkysten har en lang tradisjon i å fostre garasjerockband, der The Kingsmen, The Wailers og ikke minst The Sonics er relevante eksempler.

Mudhoney kan sin historie. Det går en påtent lunte fra ”Psycho” til ”Touch Me I’m Sick” – det sene 80-talls ungdomsanthem #1. Det er en rød tråd mellom åpningen på ”In ‘n’ Out Of Grace”, hentet fra Cormans Wild Angels (1966) – en klassisk bikerfilm med Peter Fonda (den som slutter med det utrolige masseslagsmålet i en begravelse, scenen hvor sitatet på platen også er hentet fra) til Stooges på 70-tallet, fra The Dicks’ ”Hate The Police” fra 1980 til Sonic Youths støytock – der er den tråden Mudhoney nøstet til sitt eget uttrykk på debuten.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å gå inn og analysere hver enkelt låt her. Så komplisert er det ikke. Mudhoneys sound er tidløst så lenge rock er det. Omslaget er klassisk Charles Peterson, fotografen som gikk inn på bandet, ble en del av det mer enn en utenforstående observatør, og produksjonen like klassisk Jack Endino. Dette er fundamentet som hele Sub Pops suksess er bygget på, som Nirvana toppet, og som eierne har sørget for å styre med en fabelaktig stø hånd i tiden etter jordskjelvet. Men det er neppe så morsomt som i disse utrolige pionerårene som Superfuzz Bigmuff representerer.

Superfuzz Bigmuff er i korthet en fabelaktig fet skive, nå delikat remastret, og sammen med bonussporene (i hovedsak de samme som på CD-utgaven fra 1990, mener jeg å huske) er den et naturlig valg i alle platesamlinger som tillater bannskap og dårlig moral.

Om ikke dette er nok: CD2 inneholder liveopptak fra Berlin (1988) og et amerikansk radioopptak (med slett lyd) fra samme år. De av oss som husker kaoset som rådet på Alaska i Oslo et par år senere vet hva vi skal begi oss ut på her. Jeg hadde ikke kjøpt denne utgaven for CD2 alene, men det er vel omtrent det eneste jeg har å utsette denne gangen. At det er en plate for mye, liksom.

Det lages ikke band som dette mer. Ikke med den samme teften for høyt volum og smittende melodier, med det samme blandingsforholdet av 60-tallets fuzzrock og 80-talls punk. Ikke engang Mudhoney har klart å toppe seg selv etterpå.

Først publisert 10.06.08

Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Første gang publisert: 06.08.05 – i forbindelse med bandets konsert på Øyafestivalen 2005

I 1991 besørget J. Mascis for at undertegnede fikk nesten varige hørselsskader da Dinosaur Jr. spilte på Aker Brygge i Oslo. I en av konsertens ytterst få feedback-avbrekk rekker en publikummer å smette inn med utropet: “Hey J, we don’t hear your voooice!!” J ser opp fra de lange hårflokene, smiler(!) og mumler: “That’s good” før han trøkker ned et par av de mange fuzzboksene med en bestemt fot og fortsetter med sitt. Når han 15 år senere står på scenen i samme by (Øyafestivalen 2005) er det ikke lenger i kraft å være blant de ledende artister i sin samtid, men med visshet om at han har etterlatt seg et legat som vil vare lenge etter at siste gitarskrik har stilnet. En av de sterkeste i så måte heter You’re Living All Over Me og ble gitt ut i 1987.

1987 huskes som et særs godt plateår for oss som begynner å dra litt på årene. Bare sånn i farten kan nevnes Sonic Youths Sister, Hüsker Düs Warehouse: Songs and Stories, Pixies’ debut-EP, Butthole Surfers’ Locust Abortion Technician og The Replacements’ Pleased To Meet Me. Alle står de trygt på hedersplass, om enn med litt støv på, og sannelig dannet de presedens for det meste annet som har kommet opp der i ettertid. Sammen med disse 80-tallspionerene innen amerikansk indierock (og det ordet hadde faktisk en betydning på den tiden) finner vi selvsagt Dinosaur Jr med sin andre utgivelse. Det er ikke bare en kultklassiker fra sin tid, det er en plate som også står seg svært godt snart tjue år senere.

You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden. J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet. Hjulpet frem av datidens kultlabel #1 SST (Meat Puppets, Soundgarden, Sonic Youth, Hüsker Dü) havnet Dinosaur Jr. raskt i samme toppdivisjon.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot. Her er det dissonans, vreng, wah-wah og flanger i en mer post-punka attitude som gjelder, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound og enda tristere sanger. For Dinosaur Jr. bragte først og fremst gitaren til heder og verdighet – inkludert gitarsoloen – i indiekretser. Mer enn noen andre benyttet Mascis instrumentet som forlengende talerør av sitt akk så sorgtunge blikk på tilværelsen, og han viste at det fantes en middelvei mellom hardrocken, Hendrix, punken og “wall of sound”-støyen à la Hüsker Dü, noe som kommer sterkt frem på You’re Living All Over Me. Her spilles det HØYT. Høyt, desperat og hjerteskjærende med effektiv pedalbruk som hjelpemiddel, men også drivende, melodisk og strukturert. Som en syntese av, tja, la oss si Black Flag, Sonic Youth, The Cure og Neil Young er You’re Living All Over Me en av de store platene innen pre-grunge amerikansk gitarrock. Mascis’ gitarstil, bandets slacker-image og deres balanse mellom melodier og støyutbrudd, samspillet mellom dynamikk og energi, kan dessuten høres som en direkte foranledning til Nirvana og deres suksessformel på Nevermind noen år senere.

Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. J. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter samlet på en Dinosaur-skive, selv om ”Little Fury Things”, ”Sludgefeast”, ”Raisans” og ”In A Jar” alle er av klassisk materiale. Men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock, hardcore og fengende popmelodier. Dette blir klart allerede på anslaget, ”Little Fury Things”, som åpner med forrykende gitarer og desperate skrik (“What is it? Who is it? Where is it?”) før melodien slår inn og Mascis kommer inn med sin søvnige, vablete stemme: “A rabbit falls away from me, I guess I’ll crawl, A rabbit always smashes me, again I’ll crawl…” I løpet av tre minutter er platen signert, selv om den aldri faller inn i ett spor og blir forutsigbar, i sin kombinasjon av gråtkvalte melodier og gjennomtrengende slagkraft.

Selv om lyden på You’re Living All Over Me kanter over mot det søplete, og av og til druknes i gitarslam, kan ingenting skjule den suggererende flyten som preger denne platen. I tillegg til ovennevnte signaturlåter gis det også rom for bandets mer eksperimentelle sider, som Lou Barlows “Lose” og “Poledo”. Særlig sistnevnte kom lofi-bølgen i forkjøpet, en trend Barlow selv skulle bli den fremste eksponent for med sine mange prosjekter (Sebadoh, Sentridoh, Folk Implosion). Peter Framptons ”Show Me The Way” virker som den naturlige avslutter på en plate som fremdeles tangerer det meste av gitarrocken som slippes i dag.

You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.
Bjørn Hammershaug

The God Machine: Scenes From the Second Storey (Fiction, 1992)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Monumental prolog
Her må jeg tillate litt privat mimring, så langt en skranten hukommelse strekker seg. Det var nemlig på Oslo Rockfestival i august 1993 at The God Machine for alltid brant seg inn i kropp & sjel. Steve Wynn var på vei for å spille et sted i byen og jeg var som vanlig ikke langt unna. En vis kompis overtalte meg i siste liten til å velge det for meg helt ukjente amerikanske bandet The God Machine, stedet var dypt savnede Sentrum Scene. Life… but How to Live It varmet opp, og siden jeg hadde sett Katja & co x antall ganger tidligere var det ingen hast med å gå inn. Da Life.. var ferdige strømmet det ut folk som skulle videre (sikkert til Blitz) og det var tynt i rekkene da lysene på nytt ble senket. Jeg husker en slags messende indianerchanting som lang og oppbyggende intro før trioen kom inn på scenen. Det ble en messe i blått og rødt lys med to frontfigurer bøyd vinkelrett bakover, en trommis som truet med å slå i stykker ærverdige Sentrum, og en totalopplevelse av det sjeldne. Det er ikke så mye som sitter igjen av detaljene den kvelden, men jeg tror de åpnet seansen med “Dream Machine”.

Det er i hvert fall den låten som innleder maskinenes debutalbum Scenes From The Second Storey. Trioen har sin opprinnelse i San Diego, vokalist og gitarist Robin Proper-Sheppard flyttet til New York for å øve og fikk etter hvert overtalt kompisene Jimmy Fernandez (bass) og Ron Austin (trommer, piano) til å komme etter. De reiste så over til England for å spille inn sitt voldsomme debutalbum.

Det er en storhet over musikken til The God Machine som de er ganske alene om. Det er i skrivende stund 10 år siden de spilte inn dette, og fortsatt høres de både friske og unike ut; ikke hardrock, ikke grunge, ikke goth, ikke post-punk. Men litt av alt – og mest seg selv.

Jeg vet ærlig talt ikke hva man skal sammenligne The God Machine med – jeg husker noen forsøkte seg med Black Sabbath i møte med Jane’s Addiction og det duger like godt som noe annet, som for eksempel Godspeed You Black Emperor! vs. Soundgarden eller Isis vs. Joy Division. Deres presisjon, tyngde og variasjon får meg også til å tenke litt på svenske Opeths mer neddempede sider. Sheppards autoritære og kjølige stemme har et preg av britisk intonasjon, tekstene hans er melankolske og alvorlige. Deres episke låter strekker seg opp mot ti minutter i lengde, og har plass til både etnisk koring og elementer av tidlig Pink Floyd, her er klassiske arrangementer og stor orkestrering. Austins piskende trommer og Fernandez/Sheppard skaper et massivt hele, men her er også store rom der vinden uler stille. Brutale monsterriff og skjør piano-ambiens er ytterpunktene på en plate som favner veldig bredt.

Det er ikke mange som har startet karrieren sin med samme sikkerhet og potensial som The God Machine gjorde. I 80 storslagne minutter er dette en utrolig debut av et band som skulle få et altfor tragisk endelikt (mer om det i omtalen av deres andre og siste album, One Last Laugh In The Place Of Dying, 1994). The God Machine var et forrykende liveband. Det eneste minnet jeg vet om på plate er sterke “Commitment” fra en gammel Rock Furore-CD. Men Scenes From The Second Storey er heldigvis like monumental i dag – over 10 år etter.
Først publisert på groove.no: 29.12.2003

The Congos: Congo Ashanti (Blood And Fire, 1979)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jah!
Da kritikernestor Geir Rakvaag i Dagsavisen erklærte The Congos’ Heart Of The Congos (1977, produsert av Lee Perry) som tidenes plate hevet jeg forsiktig et øyebryn. Et strålende album javisst, men en noe saftig påstand var det ikke? Nåvel, en konsekvens var at nyfikenheten min i det minste ble vekket såpass at jeg begjærlig grep tak i nyutgivelsen av oppfølgeren Congo Ashanti (1979).

Duoen Cedric Myton/Roydel Johnson gikk hver sin vei etter debuten (Roy dro blant annet til England og joinet Adrian Sherwoods On U Sound), Lee Perry forsvant tilbake til månen, og her er det dermed Myton som er drivkraft og frontfigur. Platen er nok blant kjennere regnet som noe svakere, men det er jeg ikke enig i sånn uten videre. Nå er den i tillegg plusset på med fire spor (blant annet dubversjoner av “Music Maker” og “Feast Of The Passover”), og med en lydgjengivelse og innpakning som gjør den til en fryd for alle sanser.

Uten altfor inngående kjennskap til Jamaicas mange musikalske smug og rytmiske bakgater er Congo Ashanti noe av det aller fineste innen roots reggae – og om det ikke er tidenes beste album, er det i hvert fall for en gangs skyld en reggae-skive det er mulig å ha glede av også uten ganjarøykens stimuli i nærheten! Den primitive råskapen og Perrys lydrikdom fra debuten er riktignok erstattet med et “smoothere” uttrykk og enklere, mer direkte melodier. Cedric Mytons utrolig flotte falsettstemme er uansett det viktigste elementet i The Congos. Han har også med seg folk som opprinnelig congomann Roy “Ashanti” Johnson (han med tenoren), gitarist Ernest Ranglin bidrar som på debuten og den velkjente trommisen Sly Dunbar slår på noen spor – det er ikke et hvilket som helst gateorkester dette!

“Days Chasing Days”, “Jackpot” og “Hail The Word Of Jah” er melodiøs reggae, med fett orgel, varme koringer, litt jazzy piano, bongotrommer og Boris Gardiners tunge bass. Sløyt, vennlig og simpelthen uimotståelig, slik hele platen langsomt rugger sin skeve gang. Selv om bonussporene ikke markerer seg er det aldri ubehagelig å bli utsatt for en smule dubifisering. Dessuten bidrar ekstramaterialet til både økt spilletid og til å utfylle inntrykket av et band som fremdeles var på høyden.

Fremført av Mytons smeltende stemme som preker med en sterk religiøs overbevisning som uttrykker styrke; mer rastafari enn rastafarout på en plate som aldri kjølner. Det er et godt stykke fra Jamaicas sol til snødrevne Norge, men sett på Congo Ashanti og la Cedric Myton ta deg med vekk for en snau time. En mer befriende åndelig og varmende reise skal du lete lenge etter.
Først publisert på groove.no: 06.01.2004

Nick Drake: Tre udødelige album

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.

Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.

“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.

Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)

Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.

Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.

Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.

Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.

Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.

“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”

En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:

The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing

And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing

I Drakes “versjon” blir det:

Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees

Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles

I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.

Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.

For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)

Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.

Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.

Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.

Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.

De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).

Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.

Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001