Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.

Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.

“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.

Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)

Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.

Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.

Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.

Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.

Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.

“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”

En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:

The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing

And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing

I Drakes “versjon” blir det:

Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees

Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles

I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.

Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.

For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)

Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.

Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.

Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.

Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.

De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).

Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.

Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001