Jah!
Da kritikernestor Geir Rakvaag i Dagsavisen erklærte The Congos’ Heart Of The Congos (1977, produsert av Lee Perry) som tidenes plate hevet jeg forsiktig et øyebryn. Et strålende album javisst, men en noe saftig påstand var det ikke? Nåvel, en konsekvens var at nyfikenheten min i det minste ble vekket såpass at jeg begjærlig grep tak i nyutgivelsen av oppfølgeren Congo Ashanti (1979).

Duoen Cedric Myton/Roydel Johnson gikk hver sin vei etter debuten (Roy dro blant annet til England og joinet Adrian Sherwoods On U Sound), Lee Perry forsvant tilbake til månen, og her er det dermed Myton som er drivkraft og frontfigur. Platen er nok blant kjennere regnet som noe svakere, men det er jeg ikke enig i sånn uten videre. Nå er den i tillegg plusset på med fire spor (blant annet dubversjoner av “Music Maker” og “Feast Of The Passover”), og med en lydgjengivelse og innpakning som gjør den til en fryd for alle sanser.

Uten altfor inngående kjennskap til Jamaicas mange musikalske smug og rytmiske bakgater er Congo Ashanti noe av det aller fineste innen roots reggae – og om det ikke er tidenes beste album, er det i hvert fall for en gangs skyld en reggae-skive det er mulig å ha glede av også uten ganjarøykens stimuli i nærheten! Den primitive råskapen og Perrys lydrikdom fra debuten er riktignok erstattet med et “smoothere” uttrykk og enklere, mer direkte melodier. Cedric Mytons utrolig flotte falsettstemme er uansett det viktigste elementet i The Congos. Han har også med seg folk som opprinnelig congomann Roy “Ashanti” Johnson (han med tenoren), gitarist Ernest Ranglin bidrar som på debuten og den velkjente trommisen Sly Dunbar slår på noen spor – det er ikke et hvilket som helst gateorkester dette!

“Days Chasing Days”, “Jackpot” og “Hail The Word Of Jah” er melodiøs reggae, med fett orgel, varme koringer, litt jazzy piano, bongotrommer og Boris Gardiners tunge bass. Sløyt, vennlig og simpelthen uimotståelig, slik hele platen langsomt rugger sin skeve gang. Selv om bonussporene ikke markerer seg er det aldri ubehagelig å bli utsatt for en smule dubifisering. Dessuten bidrar ekstramaterialet til både økt spilletid og til å utfylle inntrykket av et band som fremdeles var på høyden.

Fremført av Mytons smeltende stemme som preker med en sterk religiøs overbevisning som uttrykker styrke; mer rastafari enn rastafarout på en plate som aldri kjølner. Det er et godt stykke fra Jamaicas sol til snødrevne Norge, men sett på Congo Ashanti og la Cedric Myton ta deg med vekk for en snau time. En mer befriende åndelig og varmende reise skal du lete lenge etter.
Først publisert på groove.no: 06.01.2004