Memphis-bandet Reigning Sound mikser soulbasert garasjerock med saftige doser av r&b og classic rock’n’roll til en melodiøs varm og eksplosiv kruttønne som omfatter Cosmic American Music, Stax, country og 50-talls rock. De super fra rockens urkilde, og spanderer rundhåndet på oss lyttere.
Time Bomb High School (In The Red, 2002)
Reigning Sound er et fantastisk liveband. Vokalist og gitarist Greg Cartwright (ex-Oblivians, Compulsive Gamblers) har en stemme full av sjel, organist Alex Greene understreker deres varme Memphis-sound, mens trommis Greg Roberson sitter som en convicted felon bak trommesettet – og ser ut til å være i stand til å myrde det. Men de kan også være fantastiske på plate. Her er de noe rundere i kantene, og spesielt Greenes orgel kommer mer fram og myker opp lydbildet. De mest hardtslående låtene, som ”Stormy Weather”, ”Brown Paper Sack” og ”You’re So Strange” møter fyldige og hjerteskjærende country-soul ballader som ”You’re Not as Pretty”, ”Wait And See” og ”I Walk By Your House” og skaper en tilstedeværende dynamikk og nødvendig bredde som denne sjangeren ikke er bortskjemt med. Reigning Sound kødder ikke, Cartwrights ukompliserte tekster og bandets framferd virker alltid troverdig, syder av noe ektefølt, noe medfødt som strømmer gjennom blodårene, via hjertet og ut til oss som hører på.
37 minutter og 15 låter er akkurat så mye (eller lite) at platen kan gå kontinuerlig, og noen anonyme låter har lite å si for helheten – dette er en skive uten dødpunkter. Reigning Sound bør høres av alle som er i nærheten av å like rock, fra The White Stripes til Them, The Clash og The Rolling Stones (som naturlig nok får en hommage med versjonen av ”I’d Much Rather Be With The Boys”).
Time Bomb High School er en av de beste rockeskivene jeg vet om og en plate jeg alltid kan komme trygt hjem til.
Too Much Guitar! (In The Red, 2004)
Garasjerockerne fra Memphis tok pusten fra de fleste som fikk med seg Time Bomb High School, en bombe som smeltet Stax og Detroit, Nashville og Nuggets med en autentisk, varm Memphis-sjel. Det betød rock ’n roll, soul, gospel og country framført med forrykende energi.
Too Much Guitar! heter oppfølgeren, deres tredje, og Reigning Sound går ikke løs på oppgaven med beskjedenhet. Som tittelen indikerer dyrkes gitaren i noe større grad, og organist Alex Greene er bare oppført som gjest på et par låter. Det gjør at fokus rettes mer mot et tettere trioformat, som i klartekst betyr mindre r&b og soul, og mer løssluppen, pønka garasjerock. Akkurat det faktum at de har beveget seg i en råere retning fant jeg først noe skuffende, skjønt det er vanskelig å deppe særlig lenge når Greg Cartwright vrenger sjela si og de drar klassiske rockeleksjoner som hentet fra Jerry Lee Lewis og Johnny Cash forvrengt med fuzz til Ramones, Rolling Stones og The Sonics, sterkt krydret med den rike tradisjonen som kjennetegner Memphis og sørstatene.
Reigning Sound gjør sitt beste for å pakke de 14 låtene inn med simpel garasjelyd, og med et nær kontinuerlig øs av diskant tenderer låtene dessverre til å skli noe over i hverandre. På forgjengeren forhindret de dette, ikke bare ved et fyldigere lydbilde, men også ved å legge inn noen saftige ballader hist og her. Bare på ”If You Can’t Give Me Everything” og ”Funny Thing” (en av verdens vakreste kjærlighetssanger) tar de en pust i bakken denne gangen, og akkurat da savner jeg mer av det dampende preget fra Time Bomb. Too Much Guitar! ligger dermed nærmere deres intense liveshow enn forgjengeren. Greg Cartwright har skrevet de aller fleste låtene selv, men noen coverlåter er det ryddet plass til, som Carpetbaggers’ ”Let Yourself Og”, Sam & Daves ”You Got Me Hummin’” og Hank Ballards ”Get It!”
Det blir mer enn nok gitarer på Too Much Guitar!, men til og med en novise innen segmentet til Reigning Sound har ingen problemer med å høre at de går utenpå mye av det vi forbinder med garasjerock, at de fortsatt holder hjembyens rikholdige musikkhistorie i hevd, og har endt opp med et album med inn til beinet rock ‘n roll. Ikke spesielt originalt, for all del, men artig lell.
Home for Orphans (Sympathy For The Record Industry, 2005)
’Love’s a funny thing, you don’t know it’s real till it’s caused you pain…’
Det er som om denne smertefulle erkjennelsen danner det tematiske grunnlaget for Home For Orphans. Greg Cartwright & co ruller ut 10 låter med sorg i hjertet, desperasjon i følelseslivet og ensomhet i sikte. Det gjør han mer overbevisende enn de aller fleste, og virkemidlene er klassisk americana, Memphis-style: soul/r’n’b, rock ‘n roll og country.
Hvis du, i likhet med undertegnede, falt for Time Bomb High School (2002) og synes at Too Much Guitar! (2004) ble for mye skrimmelskrammel, så er Home For Orphans en velkommen retur til godformen. Selv om de fleste av låtene er alternative innspillinger/rester fra forgjengeren, så er det ikke akkurat restkvalitet over det som leveres her. Reigning Sound har denne gangen latt garasjen stå nesten helt tom og gitarforsterkerne få en fortjent hvile. De har heller satt seg inn i en åpen bil og tatt en kjøretur langs brede veier under vid himmel. Det varme, sjelfylte Memphis-soundet er godt ivaretatt, med country og soul som de viktigste bestanddelene.
Mye av nøkkelen til bandets suverene posisjon ligger i Greg Cartwrights emosjonelle stemme, mannen har en moden og inderlig troverdighet som kan bære selv de tynneste melodier. Musikalsk er jo ikke Reigning Sound spesielt nyskapende eller spennende. Det er da heller ikke all musikk som skal bryte nytt land. Dette bandet viser at det fremdeles er nok saft å presse ut av klassisk materiale, og særlig Alex Greenes orgel sørger for et sømløst og delikat lydbilde.
Home For Orphans skjuler noen av bandets fineste øyeblikk. På ”Find Me Now” er det som om de har tatt Bruce Springsteen vekk fra østkystens industrielle asfaltjungel og Jackson Browne ut av vestkystens lune favn, og smeltet de to sammen under sørstatenes blendende sol. Sjelden har vel Reigning Sound hatt en så akustisk basert og liketil fortellerstil som her, en tendens som holdes i store deler av skiva. ”If You Can’t Give Me Everything” er enda mer dempet og reflektert i uttrykket, en tilbakelent backporch-ballade, som polstres av Greenes alltid fete orgel-pålegg. ”Funny Thing” er drapert med gråtende steel gitar og står som en av de mest hjerteskjærende vakre rockelåtene som er skrevet. ”Medication Blues #1” er en svingom innom lokalet seint på lørdagskvelden, mens ”Carol” kunne tilhørt Ryan Adams’ mest intime øyeblikk. Sammen med ”What Could I Do?” og ”If Christmas Can’t You Bring You Home” er de sju første sporene alle fullmodne frukter som umiddelbart kan spises.
Derfor er det litt synd at Reigning Sound ikke klarer å holde kvaliteten helt inn. ”Pretty Girl” er en sjarmerende, men litt tafatt 50-talls rocker (med tidstypisk ’sha-la-la-la-lee’-koring). ”Without You” er en cover av Gene Clarks ”Here Without You” (fra The Byrds’ Mr. Tambourine Man) som ikke gjør så mye av seg. Sistesporet er et liveopptak og nok en coverlåt: ”Don’t Send Me Flowers, I Ain’t Dead Yet” er den beste tittelen, men den skitne og grumsete rockeren makter ikke å sette det punktum for platen som de første låtene legger opp til – og som denne platen hadde fortjent.
En litt daff utgivelse gir et urimelig billig inntrykk (manglende informasjon, blant annet er ikke Gene Clark kreditert, barnslige illustrasjoner, tynt innleggshefte) og trekker ned på helheten. Skal man selge plater i dag så bør i hvert fall slike ting være skikkelig gjort. 10 låter med en spilletid på under halvtimen er heller ingen helaften, men styrken i de aller fleste av disse sporene er heldigvis av det slitesterke merket. Bjørn Hammershaug
Matthew Houck, chillin’ at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)
Alabama-fødte Matthew Houck har med årene beveget seg fra Austin til Brooklyn, og parallelt møysommelig nærmet seg et fullendt utrykk som cosmic cowboy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via mer utforskende Pride (2007), Willie Nelson-hommagen To Willie (2009) til to av årtusenets definitive skiver med Here’s To Taking It Easy og Muchacho.
A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Athens, Georgia, har i årevis vært en av USAs mest produktive byer når det gjelder strålende popmusikk. Det virker som forholdene er spesielt gunstige her: Byen er liten og vennlig, men det svære universitetet sørger for et kontinuerlig tilsig av nykommere og gir en levende scene i stadig utvikling. Det varme klimaet i sør passer til å døse på front porchen det meste av året, Blue Ridge-fjellene reiser seg i nord, Atlanta gløder i vest. Kanskje det er disse forholdene som gir den ellers gjerne så forutsigbare college-rocken en ekstra dimensjon av ’southern bliss og mountain dew’?
Byen har nå lokket til seg unge Matthew Houck. Han er for meg et ubeskrevet stykke låtskriver, men høres ut til å være en person som passer godt inn i gatebildet. På A Hundred Times Or More ønskes han velkommen til by’n av blant andre trommis Chris Bishop (Circulatory System, Lovers) og keyboardist Todd Kelly (Great Lakes, Japancakes). Det er mange gode navn som sirkulerer rundt Phosphorescent, og så har da også denne platen blitt nok en godbit fra Athens’ sidegater.
Det er lett å se for seg Matthew Houck som en hissig jævel på scenen, og hans akustiske hamring gis en til tider voldsom koloritt av støybelegg sammen med en blomstrende bruk av belg og tangenter. Phosphorescent er dermed litt for utagerende til å kalles nok en soveromspoet. Og bra er det. Han har noe av den samme vibrerende energien av sårhet og sinne i seg som Conor Oberst (Bright Eyes). Det gir seg utslag i både gråtkvalte bønner og høyrøstet jalling, gjerne i en og samme låt. De 10 sporene holder da også respektable lengder, stort sett på 6-minuttersmerket, sistelåten ”Pretty pt. 2” drar seg helt opp mot kvarteret. Neida, de har det ikke så travelt der nede i sør, og hastigheten på låtene går heller ikke i avskrekkende tempo.
A Hundred Times Or More er en snau time med langsom skjønnhet med elementer av råskap, som jeg mener bærer med seg noen av de trekkene jeg skisserte ovenfor. Her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre. Snarere møtes de med en felles forståelse av at de er en del av den samme musikalske arven og at i Athens er det rom for begge to.
Pride (Dead Oceans, 2007)
Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange fellestrekk. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (Alabama og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater.
Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går her lengre som låtskriver enn tidligere. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk på plate. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og ’clacks’. Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.
I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på ”Wolves” er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for klagesangen: ’Mama there’s wolves in the house, mama they won’t let me out, and mama they’re mating at night and mama they won’t make nice.’ Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.
Pride er både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.
To Willie (Dead Oceans, 2009)
I 1996 kjøpte jeg en hyllestplaten Twisted Willie, bestående av Willie Nelson-låter tolket av artister som Supersuckers, Jello Biafra, Steel Pole Bath Tub og Reverend Horton Heat. Det var med andre ord en høyoktan affære, som fokuserte på Nelsons rølpete, drikkfeldige og rufsete sider. Det var – i ettertid – ikke det helt store kicket, men den bidro i det minste til å oppgradere Willie Nelson blant indiehoder på midten av 90-tallet (som om det var nødvendig).
Matthew Houck har en ganske annen innfallsvinkel på sin Willie-skive (tittelen er for øvrig et nikk til Willies egen hyllest, To Lefty, midt på 70-tallet). Her er det ikke drikkingen, men dagen derpå som er i sentrum. Ikke de ravende festene, men angeren som følger, ikke lystne damer, men brustne hjerter og sår lengten. Ikke engang ”I Gotta Get Drunk” blir noe annet enn en angrende synder, så når Houck synger:
’I know just what I’m gonna do, I’ll start spend my money callin’ everybody honey, and wind up singin’ the blues…’
…så er det ’bluesen’ som er det sentrale begrepet. Og det er bluesen i Nelsons tekster som gjenspeiles i Houcks musikalske tolkninger, fra ’Reasons to quit, the smoke and booze don’t do me like before/And I’m hardly ever sober and my old friends don’t come around much anymore…’ (”Reasons To Quit”) til bønnfalingen om å ’Turn out the lights the party’s over…’ (”The Party’s Over”).
Matthew Houck er veldig godt egnet til, ikke bare å tolke dette materialet, men til å gjøre det til sitt eget. Han har gjennom de siste årene vist seg som en svært troverdig låtskriver og artist med dragning mot det mørke og mollstemte, med Pride som foreløpig høydepunkt. Det er visstnok utbredt turnevirksomhet med fullt band, som ledet til det som uansett resultat er et lite ’sideprosjekt’. For To Willie er ikke et glissent soveromsprosjekt, på alle låtene fylles det opp med orgel, piano, pedal steel og trommer, med Houck som midtpunkt. Selv om stemningen er blå og festen er over, så er To Willie dermed vel så mye lyden av et band, mer enn et soloprosjekt, selv om de vel ikke har like mye erfaring å veksle på som Willie himself.
Houck har valgt ut 11 av sine egne favoritter, dette er ikke nødvendigvis et sveip over Nelsons musikalske topper, men virker å være et mer personlig arbeid. Houcks klare og sterke nærvær gir hele platen en egenverdi som er sjelden på prosjekter som dette.
Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010) Here’s to Taking it Easy er essensen av alt Matthew Houck har brukt de siste årene på å bygge opp til. Her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway, høy på Cosmic American Music og Classic Rock.
”It’s Hard to Be Humble (When You’re From Alabama)” er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here’s to Taking It Easy blir aldri for ’easy’.
Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På ”Hej, Me I’m Light” tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på ”Heaven Sittin’ Down” som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i ”Los Angeles”, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On The Beach.
I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går, som kjent, aldri av moten.
Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.
Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004) Kastanjatt Cathedral er, noe enkelt fortalt, en plate som vektlegger både tradisjonell country/visebasert tristesse, avantfolk og lo-fi indiepop. Den er delvis innspilt under enkle forhold i en hytte i California, men tilsatt rikelig med ymse lydkilder, som enten understreker de spartanske forholdene, eller gjør sitt beste for å skjule dem. Peisknitringen mangler, men øde land, indre som ytre, stille netter, intime og gysende fortellinger er høyst tilstede.
Vekslingen mellom struktur og frihet kan illustreres med ”You Are The Blood”, en duett med Brigit Decook (som preger mange av låtene med sin nydelige stemme), hvor forsiktige blåsere og mer frittgående bruk av rasling og slagverk avløser hverandre i en slags harmoni. På ”No Light To Be Found” og ”Three Days, Four Nights” finner Castanets en hul, kjelleraktig krysning mellom Leonard Cohen og Will Oldham som gnager seg langt inn i beinmargen. Igjen er det denne vekslingen mellom pedal steel/munnspill og en friere bruk av diverse rytmeinstrumenter som gir Castanets særpreg.
Raposa henfaller sjelden til en helt ensidig singer/songwriter-stil, det nærmeste må da være ”As You Do”, men også her bobler det frem noen idéer, og enten det er med synth, trekkspill eller klokkespill, skapes mer variert kulør enn på den gjengse folkplate. Det mest country-baserte sporet heter ”We Are The Wreckage”, men også her får steelgitaren kompani av blant annet blåsere og klokkespill, og de psykedeliske vibrasjonene er aldri langt unna. Med seg på sin debutplate har Raymond Raposa hjelp fra noen av de fineste artistene i hjembyen, folk med erfaring fra band som Tristeza, Black Heart Procession og Pinback. Det er lett å se for seg de mange musikerne stå i ring rundt mikrofonen, tre frem sammen med Raposa etter tur med frie tøyler til å gjøre som de ønsker.
Cathedral er en solid debut, noe uferdig og prøvende må jeg si at den er, preget av enkelte halvferdige skisser som kunne vært tjent med ytterligere bearbeiding. Til gjengjeld er den umiddelbare og organiske effekten godt ivaretatt. Den biter seg fast, og jeg tror ikke den vil slippe taket med det første.
In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007) Storbyserenader
Gode plater kommer gjerne fra vonde opplevelser, og denne er intet unntak. Midt i prosessen, og visstnok på tampen av det som ellers ikke hadde vært noe strålende år for Raymond Raposa, ble han pistolranet av maskerte hoodlums utenfor hjemmet sitt i Brooklyn og fratatt alt av verdisaker. Rystet vendte han etter hvert tilbake til studio for å fullføre det han hadde begynt på der. Med den ublide opplevelsen i bakhodet kunne Raposa fullføre Castanets’ tredje plate som merksnodig nok skulle basere seg på hindu-fabelen ’The well of life’, om å være fanget i en skjebne styrt av truslene som henger over våre liv. Det er en mørk, skjebnetung historie som passer godt til Castanets’ tungladde uttrykk. Til å utforme dette har han med seg et stjernelag av gjester; Sufjan Stevens, Jana Hunter, Viking Moses og Matthew Houck (Phosphorescent) er blant de involverte. De overstyrer uansett aldri hovedpersonen i særlig grad. Som alltid når det arbeides så pass grundig med tekstene, kunne det vært ønskelig med et teksthefte inkludert – men det er det ikke gjort plass til på denne ellers så fine utgivelsen.
In The Vines skriker ikke på vår oppmerksomhet. Her er færre av utbruddene som Castanets har antydet tidligere, ei heller de varmende melodiene som har myknet inntrykket på foregående utgivelser. De beveger seg ned i mørket og inn i ensomheten. Det er ikke dermed sagt at dette er musikk fritatt for alt håp eller som unngår det minste solgløtt. ”Sway” med sin nydelige duett, de oppløftende hornene på ”The Night Is When You Can Not See” og countryballaden ”This Is The Early Game” er alle buffersoner mot de mest spartanske stykkene. For det er mye knokkeltrommer og dunkelt gitarspill; langsomme asfaltballader fra en lengtende cowboy: ’Annie, you have my heart/But the city has my flesh’ som han synger på det huskende lofi-westernsporet ”Westbound, Blue” – et av de få forsøkene på å komponere en klar melodi.
Og bra er det, for det er på de mest gnagende låtene Raposa får kroppshårene til å reise seg. Åpningssporet ”Rain Will Come” er et godt eksempel, der miksen av gotisk folk og moderne støy kolliderer på mykt vis. ’So night will call/and I will go/So it’s going to be sad and it’s going to be long’ lover han innledningsvis, og med det føres vi inn i dette andre Amerika, det mytiske, rastløse, rotløse og endeløse Amerika. Det landet som fremdeles ikke er oppdaget og temmet, landet på den andre siden, dit søker Raymond Raposa. Det leder ham ut på en drømmeaktig reise som David Lynch gjerne kunne filmatisert, og som til slutt egentlig ikke har ført noe sted. Alt er kanskje en illusjon, men bildene som tatt underveis har brent seg fast ’I was ready to settle down’ sier han; Florida, Northern California, Barcelona, Brighton, England: ’So we’ll sail north, south, east and west / Just there over the sail and over the nails…’
Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009) A black heart procession
Han har vært med oss en stund nå, Raymond Raposa. Skjegget vokser villere og hattebremmen blir bare bredere hos denne moderne hobo fra California. Texas Rose, The Thaw & The Beasts befester ytterligere hans posisjon som spydspiss for den slags svartsinn – og den peker fremover mot nye kapitler i hans historie.
Omslaget hilser oss velkommen med tett skog. Dette bildet er ikke ment for å stenge oss ute, men er kanskje heller et signal om at Raposa for alvor er på vei inn i bushen, mot røttene, for å finne gamlekara; Willie, Merle & Co. Strukturelt sett kan mye av materialet nemlig relateres til the good old boys, men i kjent stil legger han tempoet ned i kjelleren og setter sin egen skjelvne signatur på det hele. Det blir ikke akkurat noe hitmateriale av sånt, men du verden for en stemning han klarer å frembringe, der rustikk country støter på forstyrret uro og spartansk ensomhet. Til å dele sorgene har han med seg bra støtte i blant andre DM Stith, Jason Crane fra Rocket From The Crypt og Pall Jenkins fra sterkt relaterte Black Heart Procession. De bidrar til å skape godlyd over hele fjøla, og dette er Castenets’ mest vellydende hittil, preget av å faktisk være produsert (av Rafter Roberts).
Hele platen duver i steelgitarer, kosmiske tangenter og Raposas lett gjenkjennbare intime knirkerøst. Med det insisterende åpningskuttet Rose markeres stemningen. I bånn ligger en ganske streit countrytrall, spisset med gospelkor, klapping og litt blås dras tankene både mot Green On Red anno Killer Inside Me og Willie Nelson rundt Red Headed Stranger, mens Raposa selv er ’swinging drunk here on the porches without you, singing for you in the distances alone….’ Nydelig.
Castanets har kvaliteter til å dvele over låtene i 5-6 minutter, slik som på nevnte ”Rose”, men underkommuniserer egen styrke på Texas Rose… 39 minutter og flere låter på rundt et par minutter er å nedvurdere de potensielt episke kvalitetene som ligger her – selv om flyten er nær sammenhengende. Stilbrudd kommer med ”Worn From The Fight (With Fireworks)” og ”No Trouble” med sine tunge beats og David Lynch-lignende twang. Jeg skulle gjerne hørt disse strukket ytterligere og utnyttet enda bedre. Men så har vi ”Dance, Dance”, en seks minutters fortelling der Raposa fullbyrder sine visjoner: ’I packed up what was left of my shit in one bag and heads east…’ mens ’even the good neighbors kids they seemed more vicious than charming’. Dette er musikk skapt av et oppskåret hjerte.
Dette kan like gjerne være Raymond Raposas definitive enkeltutgivelse. Han inviterer oss inn i skogen, jeg blir med. Bjørn Hammershaug
“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
Proctor Knott
LOW Sentrert rundt ekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har Low gitt ut et knippe meget sterke skiver siden oppstarten i 1994, preget av langsomme melodier og vakre vokalharmonier benyttet som fundament for å stadig utvikle og fornye sitt sound.
Things We Lost In The Fire (Tugboat, 2001)
For noen år siden var jeg i Minnesota. Etter lengre tid med ekstrem innlandsvarme søkte jeg noe målløst nordover mot Lows hjemby, Duluth, og ble der overrasket av en voldsom storm midt på dagen. I ly på en liten café kunne jeg sitte og betrakte mektige Lake Superior utfolde seg i all sin velde under en nattsvart himmel. Det eneste mennesket som så ut til å våge seg utendørs var en dristig surfer som forsøkte å temme bølgene. Low får meg alltid til å tenke på denne ensomme mannen som kjempet på det majestetiske havet, like sårbar og kraftfull som den musikken de i en årrekke har skjenket oss. Selv om de fortsatt spiller saktere enn de fleste så innebærer Things We Lost In The Fire noe av den samme skrittvise utviklingen i forhold til tidligere plater mot mer tilgjengelige og melodiøse viser. De lykkes dermed igjen, med god hjelp fra tekniker Steve Albini, å forene et valiumknaskende Mamas & Papas med salmesang.
Selv om Low også viser sine mer hardtslående sider ved enkelte anledninger (”Dinosaur Act” i særdeleshet), er det særlig i de enkle begravelses-hymnene de beveger lytteren mest. Mye av styrken til bandet ligger som alltid i kontrastene mellom Parkers vevre englerøst og Sparhawks mørke stemmeklang, som sammen skaper meget vake vokalharmonier. Når de utfylles av blant andre tre strykere, en trompetist og en pianist, skapes også en bredere lydflate i det store rommet de befinner seg i – ’filling holes with tiny sound’ som de så treffende uttaler på en av låtene her.
Low predikerer både håp, tvil og tro, og er modige nok til å forsøke å gå på vannet mens truende bølger hele tiden forsøker å senke dem ned i evigheten. Things We Lost In The Fire er det beste eksempelet på at de lykkes i sin balansegang.
Trust (Rough Trade, 2002)
Årene går like fort som Low går sakte. Etter deres to foregående (Secret Name og Things We Lost In The Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.
Noe nytt er det også. Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn som tekniker, morsomt også at Gerry Beckley (America) er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nesten utelukkende som ektemannens duettpartner (lead kun på “Tonight” og “Point of Disgust”). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med ‘stomp’ på “The Lamb”), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live In Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.
Trust inneholder derfor låter man både kan grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem ”Last Snowstorm Of The Year”, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas. Den andre er naturlig nok akustiske ”La La Song”. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen ”(That’s How You Sing) Amazing Grace”, ”In The Drugs” og søte ”Little Arguement With Myself”. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.
På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På ”Candy Girl” lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen ”The Lamb” har en mektig dommedagsstemning over seg. ”John Prine” (oppkalt etter…) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder.
Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende ”Canada” som spiller Judas-rollen. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør for så vidt avslutningen ”Shots & Ladders” også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som ”Do You Know How To Waltz”, men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.
Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.
Drums And Guns (SubPop, 2007)
Er det krigstilstanden i hjemlandet som henger som et mørkt bakteppe over Low sin åttende plate? Allerede på åpningskuttet melder de at ’All soldiers are gonna die, all the little babies they are all gonna die’, og med det introduserer de en noe mørkere og forstyrret plate enn The Great Destroyer (2005). Sparsommelig, men effektivt arrangert, bygget mye opp rundt trommer, slagverk og diverse rytmebruk, loops og tangenter – det hele grundig behandlet av produsent Dave Fridmann (Flaming Lips, Mercury Rev m.fl.). Trioen har beveget seg et stykke bort fra den milde slowcore-popen fra tidlige album, mot et mer eksperimentvillig uttrykk. På Drums And Guns kommer dette særlig godt fram, med oppstykkede melodilinjer og en mer avantgardistisk tilnærming enn vi er vant til. Samtidig har Alan Sparhawk og Mimi Parker beholdt sin svale stemmebruk, og de deler fremdeles skjønnsomt på vokalen. Den salmeaktige sangen skaper en rolig kontrast til de urolige stemningene som vaker i bakgrunnen, og er noe av det som bidrar til at Drums And Guns står fram som en av Lows bedre plater i det som er en allerede imponerende katalog. Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, mars 2007
Christmas (Tugboat, 1999) ’On our way from Stockholm It started to snow And you said it was like christmas But you were wrong Wasn’t like christmas at all
By the time we got to Oslo Snow was gone, And we got lost The beds were small, But we felt so young It was just like christmas…’
Med en slik sjarmoffensiv av en åpning smelter alle kalde vinterhjerter. Low gir oss sin helt spesielle julepresang: 8 låter som alle omhandler feiringen av Jesu fødsel. Denne gangen har den lavmælte og spartanske trioen overgått seg selv i ydmyk skjønnhet, uten å bli en parodi på seg selv.
Skal man først gå til innkjøp av en juleplate må dette være et av de beste alternativene på lenge. Her er det intet glitrende kjøpehysteri eller påtatte nissesmil. Low bringer det høytidelige tilbake til høytiden og behandler både egne og andres låter med den dypeste respekt. Fra åpningssporet, som har en munter ‘Belle and Sebastian-stemning’ ved seg, til den siste gaven blir delt ut (“One Special Gift”) klarer de å holde konseptet interessant, samtidig som Low aldri gir slipp på seg selv. Det er særlig gledelig å høre i kjente julesanger som “Silent Night” og “Little Drummer Boy”, som begge kunne vært egne komposisjoner. Den ene sakral og enkel, den andre mer pompøs og med tilbaketrukken støy, slik vi kjenner bandet fra tidligere utgivelser. Det er også gledelig å se at Low har inkludert Wurlitzer Jukebox singlen “If You Were Born Today” som er en av deres absolutt vakreste. Den kunne like gjerne blitt obligatorisk i kirkebygg, så vel som i rockeklubber.
Dette er ikke juleplaten du vil danse og sprette rundt juletreet etter, men med sin egenartede stemning bør den få den mest svorne julehater til å bli salig en stakket stund.
KID DAKOTA
Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire.
So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002) So Pretty er bygd opp rundt EP’en av samme navn fra 2001. Nå er den påplusset med tre ekstra låter og utgitt på Lows plateselskap. Low representeres dessuten med bassist Zak Sally på et par spor.
På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brokete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: ’It’s my friend with my belt between teeth, I’m ready to be friendly once again…’ og ’Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I’ll wait for you…’ Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på ”The Overcoat”, ”So Pretty” og ”Smokestack”. På ”Crossin’ Fingers” og ”Bathroom” blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built To Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av tangenter og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et ganske så variert lydbilde.
To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende ”Coalminer” harseleres det om ’coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol’ boys getting drunk hillbilly sanctuary…’, men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, snarere er det en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen ”Spring”: ’Kentucky bluegrass growin’ green and girls in miniskirts’, det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.
So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. Jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: ’…walk in the snow, maybe going in circles again, but it’s hard to say ’cause my tracks keep filling up with snow and they fade away…’
The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
’I’m in Minnesota again for the winter
I didn’t come for ice fishin’
I didn’t come for duck huntin’
I’m not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I’m no fan of the Vikings…’
Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.
The West Is The Future tangerer debuten, som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. Fylt av like harde beskrivelser, blikket er stivt, vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.
’The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man…’ sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet ”Pilgrim”, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre ”Atomic Pilgrim”. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.
Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow, wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin’ and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin’ heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.
Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på ”2001” og ”Ten Thousand Lakes”. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han was lucky to have survived: ’Lord, I’ll be a better man, I will change, I’ll give up the drinking, I’ll give up the drugs, I’ll stop payin’ for sex in the clubs…’ ”Ten Thousand Lakes” er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: ’Well, I came to get better’ for ’the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker’. Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra ”Ivan”: ’I might be able to accept the God who made this world, but I can’t accept the world that this God made.’
Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molinas Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på mange av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også her: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.
Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. ”Starlite Motel” er et godt eksempel. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: ”I know you will make me happier…”
Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeliggjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et solid selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.
RIVULETS
Rivulets er et ord man kanskje ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din – og bli der en god stund.
Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
På sin debutplate har Rivulets reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chairkickers’ gir den ut. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egenartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer sordinerte delen av folkscenen.
Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets’ låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen daler inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men ”Barreling Towards Nowhere Like There’s No Tomorrow” er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.
Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange noe trist og uendelig ensomt, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å trekke fram senator Proctor Knotts berømte tale fra 1871 – riktignok i en debatt om jernbanen:
’Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.’
Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.
Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Etter debuten turnerte Rivulets både USA og Europa, uten å komme hit, men han har flere ganger vært på Island! Det er mulig islendingene har oppdaget Rivulets’ fellestrekk mellom Minnesotas golde prærier og sitt eget bredekte platålandskap, områder som egner seg ypperlig til denne musikken. Besøket den 7. mars 2001 resulterte i EP’en Thank You Reykjavik. Det er den Islandske statskanalen som står for opptaket, og alle de fire låtene er hentet fra moderplaten. Vi møter en enda mer naken Nathan, med bare kassegitar som akkompagnement til hans skjelvende, intime stemme. Det er en form som passer godt til hans uttrykk, og det blir ikke så ulikt det vi har hørt av ham tidligere. Jeg savner noen små men viktige detaljer fra moderplaten, men låtene står seg egentlig godt uten videre innblanding.
Thank You Reykjavik er kanskje mest ment som en hyllest til sagaøya, og er ikke et må-ha for moderate tilhengere. For nybegynnere anbefaler jeg å starte med den glimrende fullspilleren først som sist.
Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
Amundson gir en form for sjelepleie for frynsete nerver med sin form for ’debridement’.
’There’s an evil in this room, there’s an evil in this room…’ innleder han, alene med spøkelsesvokal og stor romklang. Det er ikke så merkelig, for Debridement er i hovedsak tatt opp i Duluths historiske landemerke, kulturkirken Sacred Heart Music Center (hvor det kanskje ikke er så mye ondskap). I tillegg til ordinære kirkekonserter er dette også et sted Low benytter en del som scene, og Amundson har igjen med seg Mimi Parker og Alan Sparhawk som medhjelpere. Stikkord blir dermed fortsatt spartansk, langsom tristesse med et meget romslig lydbilde, og dette er veldig vakker musikk for en stygg tid.
Etter den helt minimalistiske åpningen fylles kirkerommet etterhvert opp av flere, og særlig sakralt blir det når Jessica Bailiff deler englestemmen sin utover. Selv om gjestelisten er lengre enn sist så har Amundson bevart sin ytterst enslige og spartanske profil med stemme og akustisk gitar i forgrunnen. Han skaper på langt nær så melodiøse og poporienterte låter som Low, men lar heller klangene av gitar, banjo, orgel og piano rulle langsomt rundt i sakristiet. Unntaksvis, som på ”Will You Be There”, fyller instrumentene hele rommet, men på de beste sporene (”Cutter”, ”The Sunset Can Be Beautiful (Even In Chicago)”og ”Bridges”) brukes de mer som et lyrisk bakgrunnsteppe, ikke helt ulikt det nevnte Bailiff selv driver med på sine soloprosjekter. Denne lavstøyende ambiensen gir Rivulets ekstra liv, men han klarer seg også godt i enklere former, som på den personlige favoritten “Shakes”.
Debridement er ingen plate med voldsomme opp- og nedturer, men nok en fullverdig utgivelse fra Lake Superiors bredder; Low, Kid Dakota og Rivulets tilhører alle eliten innen langsom visekunst som hele tiden leger sår rundt hjertets sarteste deler.
THE WINTER BLANKET
The Winter Blanket har nå base i Minneapolis, men tilhører kretsen rundt Duluth-scenen. De deler også noe den samme golde prærietomheten som tydeligvis har grobunn der oppe, og vekselvirkningen av rimfrosne/varmende viser.
Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Det innledende gitarøset som åpner ”Four Tornados” kan virke noe overraskende for de som er kjent med tidligere utgivelser av The Winter Blanket. Mer i tråd med en elektrisk Richard Buckner eller Hayden åpner deres tredje fullengder Prescription Perils med en dramatisk drapsfortelling; ’You call 911 but the cops don’t come, they’re in on their fix…’ synger en snerrende Doug Miller på en sjeldent utagerende låt til dette bandet å være.
Men det tar ikke lange stunden før kvartetten er tilbake i mer kjent farvann. Det betyr at det tones kraftig ned både i lyd og tempo. Med Prescription Perils har Winter Blanket tatt et lite skritt videre siden forrige plate (Actors And Actresses, 2002), og de har brukt tiden godt til å drive intensiv turnévirksomhet med band som Magnolia Electric Co., Idaho, Norfolk & Western og Low. Bandets sterkeste kort er fremdeles Stephanie Davila. Særlig de låtene hun får hviske ut sin vevre stemme i fred stikker seg ut. Davila introduseres allerede på ”Last Resort”, og får lov til å dominere store deler av albumet. Nerven mellom henne og Millers grovere røst på de langsomme duettene skaper noe av den samme stemningen som Chris & Carla, Spokane eller våre egne Hillstone Halos og Minor Majority.
’I don’t have anything to say about these last four years, all the stories I wanna tell involved you being there…’ synger Davila i ensomhet, og med en hemmelighetsfull ynde det er vanskelig å ikke la seg smelte fullstendig av. Hun bærer dermed helt nedstrippede låter som ”Sticks And Stones”, mens en i utgangspunktet parentes av en melodi som ”On My Own” blir helt uimotståelig. Det er i sine mest slørete og dovne øyeblikk mulig å relatere Winter Blanket også til Hope Sandoval eller britiske eleganser som Cranes og Slowdive.
Doug Millers flate, mer karakterløse vokal har ikke samme besnærende effekten, og han modifiserer det positive inntrykket en del. Uttrykket er fremdeles det samme, men egenarten og det forlokkende, fristende aspektet ved Winter Blanket blir mer nøytralisert. Det gjelder for eksempel versjonen av Bruce Springsteens ”Darkness On The Edge Of Town”. Denne er lagt ned i fosterstilling, og det tas ingen nødvendige grep for å endre på det. Nå må det sies at stilen er konsistent platen gjennom, og har man engang sansen for slike toner, er Prescription Perils et helt trygt kjøp.
Kvartetten har denne gangen med seg noen ekstra godtfolk som fyller opp med litt banjo, cello og trompet, men det vil være en overdrivelse å si at de har et mettet lydbilde. Winter Blanket legger ikke opp til store variasjonen med sine minimalistiske og varsomme låter; med saktegående, vakre melodier tilhører de peiskveldens beroligende varme, mens deres kjølige eleganse minner om vinteren som truer utenfor.
Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
Haley Bonar er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.
Sammen med blant andre Alan Sparhawk viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Hun er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.
Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:
’I found the stars of the brightest sky we were lying there in the opening the sky, it was exploding I heard the voices of the angels sing cause I’d found love the horses left quite a dirty mess I lay there and confessed my heart by the rolling creek and prickly grass Oh find me a cowboy who gets lost in the moment Who sings his own lament I will ride off forever’
Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.
Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.
VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
Elegi er en klagesang eller et vemodig dikt, spesielt beregnet for de døde, står det forklart i bøkene. Det er en tittel som passer særlig godt til dette verket du snart bør holde i hånden din. Forhistorien for denne elegien er en tragedie, men musikken som fremføres har ikke bare blitt vemodig, men intens og voldsom dronestøy.
Bakgrunnen til dette prosjektet heter Michael Lenz. Fra Paynesville, Minnesota, studerte han engelsk ved universitetet i Duluth, og markerte seg som en både musikkinteressert og skrivefør ung herre. Etter fullført utdannelse i 1998 reiste han videre til Boston for å ta mastergrad i kreativ skriving. Lenz hadde allerede utgitt en diktsamling, og skrevet ferdig materiale for en til, da han i 2001 ble skutt og drept i sitt eget rom av en studiekamerat. Han ble 25 år gammel. Det grunnløse drapet vakte stor oppmerksomhet både i Minnesota og Boston, og ikke minst i de kreative miljøene som Lenz var en del av.
Nøkkelpersoner i musikkmiljøet i Duluth tok dermed raskt affære. De ønsket å støtte fondet som ble opprettet i studentens navn, Michael Lenz Creative Writing Scholarship At The University Of Minnesota Duluth og arrangerte en happening over 25 timer der kollektiv improvisert dronemusikk skulle skapes kontinuerlig av byens ulike musikere. Hvis jeg har forstått riktig er det også laget en film fra seansen. Opptakene på denne korte plata (to spor og spilletid på drøye halvtimen) er hentet fra første ettermiddag, 21. september 2001, som også ble kringkastet på radio.
Med på dette utdraget er notabiliteter som Jessica Bailiff, Brian John Mitchell (Rivulets), Michael Anderson (Drekka) og Alan Sparhawk (Low). Bakgrunnen for at de satte seg ned sammen var jo ikke den hyggeligste, og det preger også musikken som fremføres. De to utitulerte sporene er voldsom kost, langt unna for eksempel Lows vare popmusikk. Av og til grenser det mot hvit støy, og industrielle elementer er heller aldri langt unna. Lydcollagene som drones frem består av mange ulike klanger, fra metallisk skraping til dunkel tåkelur. Langsom sørgemarsj og dirrende cello presses sammen med skjærende og udefinerbare toner og det hele blir som å havne inn i en scene av Eraserhead mens ørene blør. Elegy er en rent ut skummel opplevelse, men med tanke på hvor mange timer opptaket kunne vart, så er platen irriterende kort.
Mens vi lytter til musikken på denne EP’en er det også lov å dvele litt ekstra over hvor skjør den er, linjen som skiller det onde og det gode i oss mennesker. De stillferdige ordene til drapsofferet Michael Lenz kan stå som et vitnesbyrd over akkurat det:
looking for dark in city night and electric shine two brown eyes – my cat softpurring next my head
through the window a siren flash dull weather neon glow Christ in low relief absence of smell replaced by ghost of smell (sudden silence) sincerity has no limit within the careful halt-of-time solitude and the snow quiet falling
(”pre-dawn blues”, M.Lenz)
VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004) We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope, som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger
Artistene på We Could Live In Hope er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.
Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er nok noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene, som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders’ ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.
Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun legger ”Down” inn i sin favn, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunnsuro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også framheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av “Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.
Spanske Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.
De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.
Hvis den enda bedre oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:
Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over The Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens
Jeffery Poolmans skrev et sted i romanen Interesting Facts About The State Of Arizona: ’Maybe Tucson, she thought, as the city rose up, but even while she was thinking it and trying to be positive, even when she was smiling for the boy’s sake at the city’s towering buildings and streams of dusty cars, she couldn’t help thinking that Tucson looked unlikely as a place to be happy.’ Mon det, Howe Gelb befinner seg fremdeles i denne ørkenbyen nær grensen til Mexico, slik han har gjort det siden tidlig på 80-tallet da han startet opp sitt livslange prosjekt Giant Sand. Fra sin hjemmebase har han spredt musikalsk glede til folket med noe av den beste og mest egenartede amerikanske rocken de siste tiårene. Dette er noen av platene han signerte på 2000-tallet – med vekt på hans lange, stabile periode med Thrill Jockey.
Giant Sand: Chore of Enchantment (Thrill Jockey, 2000)
Giant Sands cirka 20. plate siden debuten i 1985 markeres med nok et selskapsskifte, denne gangen til Chicagos småhippe Thrill Jockey. Selv om etiketten til vanlig forbindes mer med post-rock ser ikke det ut til å spille noen trille for trollmannen fra Tucson. Lite kan få denne mannen til å musikalsk forlate sin barrio, selv om han her også har vært i New York og i Memphis med Jim Dickinson for å gjøre opptak. Det vil si at vi fremdeles får en salig sammensmelting av peyote, rock, mezcalin, country, underfundige tekster, genistreker og litt rør – det som er Giant Sand. Chore Of Enchantment er variert, men ikke variabel, og det er en fantastisk plate, fylt av overskudd og underskudd, vellyd og ulyd, lys og skygge.
I større grad enn tidligere benyttes samples og ulike lydopptak som ytterligere bygger ut bandets lydbilde. Skiva starter med litt opera som vender og vrir på seg inntil Gelb sløyt kommer smygende, ut av skyggene, ”(Well) Dusted (For The Millenium)”. ’Dusted got dumped by what he thought he knew/Now he sits slumped and don’t know what to do…’ En fabelaktig åpning til en drøy time som tar deg gjennom store deler av Giant Sands soniske univers. Pianoklunking (”Raw”, ”Bottom Line Man”) ørkenfunk (”Temptation Of Egg”), de nydeligste viser (”Astonished In Memphis”, “Shiver”), duvende countryopera (”No Reply”, med kutt fra ”Una Furtiva Lagrima” som mange sikkert kjenner med Jussi Björling), fuzzrock (”1972”, ”Satelite”) og herlig fylletrall (”Way To End The Day”). Alt kokt sammen av hete og regn, av the punishing sun and the promising thunder.
Chore Of Enchantment er tilegnet Gelbs nære venn og medspiller, slidegitaristen Rainer Ptacek som nylig gikk bort – og som henger over som en skygge over denne innspillingen. Rainer får æren av å svane inn med lille ”Shrine”, og dermed avrunde den mest komplette Giant Sand utgivelsen til dags dato. Når Gelb har med seg de nesten-faste medlemmene Convertino og Burns (Calexico), i tillegg til Juliana Hatfield, Evan Dando, John Parish og andre gode krefter, er det egentlig bare å ta av seg den støvete hatten og bukke ærbødig for det vi har fått være med på.
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Howe Gelb cruiser med en stødig hånd langs jernbanelinja, på vei et sted inn i ørkenen på en plate like vidstrakt og åpen som landskapet rundt ham. Der hans tidligere soloalbum har båret litt preg av en slækk anything-goes holdning, så er Confluence strammere, mer fullendt fra start til mål.
’In a perfect world anything goes…’ begynner han, og minner om at verden aldri vil være perfekt – men at det meste går likevel. Slik tar oss med inn i sitt helt spesielle univers, som ”Pontiac Slipstream” der fritt assosierer en historie om bluegrasskongen Bill Monroe og Marilyn Monroe, Kennedy-drapet og Hendrix på Monterey. ’Speaking of Monroe/If Kennedy never got shot then Monterey would never have Hendrix’… Sammenhengen? Alle små og store hendelser i verden henger sammen. Avstanden er kanskje ikke så stor mellom ”Hey Joe” og ”Blue Moon Over Kentucky”, som jo er det udefinerbare stedet Gelb har befunnet seg de siste 20 årene.
Musikken er varm og tidløs, de velskrevne, skakke låtene uten datostempel. Som The A.V Club poengterte i sin omtale: ’Some time in the distant future, someone will dredge up a truckload of unreleased material and finally, authoritatively, anoint him a genius.’ Gelb gjør som vanlig det meste selv, men har med seg et meget stødig team av musikere. Noterer at Joey Burns og John Convertino (Calexico) ennå ikke har glemt Papa Gelb. Vennene i Grandaddy stikker innom, kona Sofie Albertsen likeså. Triveligere kan det ikke bli, og som Gelb selv synger: ’She and pedal steel will ease your worried brow….’
Så, senk skuldrene, fyll opp et glass og sett deg godt til rette på verandaen. La Confluence sørge for resten. Du vil garantert bli sittende lenge der ute.
Giant Sand: Cover Magazine (Thrill Jockey, 2002)
Giant Sand har en lang tradisjon i å tolke andre artister. Bob Dylan, Otis Redding, Johhny Thunders og Hank Williams er blant låtskrivere som tidligere har blitt sandifisert. Mens de tidligere har vært integrert på ellers ordinære utgivelser, så består Cover Magazine, utelukkende av coverlåter. I selvmotsigelsens navn inkluderes dessuten to versjoner fra bandets egen katalog; ”Blue Marble Girl” (Gelb) og ”Inner Flame” (Rainer Ptacek), begge hentet fra Rockefeller i Oslo, der de varmet opp for PJ Harvey vinteren 2001. Harald Are Lund har produsert de to sporene for NRK.
Etter 20 år som en slags bandleder, et forrige album (Chore Of Enchantment) som tok mye tid og krefter, og lei av å være den kreative kraften som stadig må ta endelige avgjørelser, var Cover Magazine en plate Gelb måtte lage. Med melodiene ferdige på forhånd kunne musikerne fokusere mest på samspillet og ikke minst ha det gøy sammen. Det merkes at stemningen har vært god, og at alle involverte har trivdes etter disse intensjonene. Den generelle stemningen er uhøytidelig og preges av en leken tilnærming til det sprikende låtmaterialet, der tyngden ligger i amerikanske klassikere (Neil Young, Cash, Roger Miller, Sonny Bono), litt ymse indie-ish (Nick Cave, PJ Harvey, X, Goldfrapp) – og Black Sabbath(!).
I tillegg til Gelb består Giant Sand-mylderet denne gangen av Burns og Convertino (Calexico), Matt Ward, Burtch og Fairchild fra Grandaddy og kona Sofie Albertsen, som noen av de mest sentrale aktørene. Uansett medmusikanter har Giant Sand alltid vært et band med et svært distinkt uttrykk, til tross for et musikalsk storsinn og variert register er det etter to sekunder mulig å gjenkjenne en Gelb-låt. Det er et godt utgangspunkt når man skal prøve seg på andres, og særlig på kjendiser som ”Iron Man”, ”King Of The Road” og ”Wayfaring Stranger”. Som vanlig blir resultatet gjerne uvanlig og uventet, og i god Giant Sand-tradisjon ikke alltid like vellykket.
Passende nok introduseres platen med Marty Robbins’ ”El Paso”. Robbins, som kom fra Arizona, var i likhet med Gelb en artist som svinset innom en rekke stilarter, både innen country, blues og rock. Hans største westernhit, ”El Paso” (1959) er en klassisk gunfighter ballade. I Gelbs coole hviskende pianoversjon fungerer den naturlig som overgang inn til Neil Youngs ”Out On The Weekend”. Det er et glimrende grep å la disse to flyte over i hverandre, først med Neil Youngs tekst til Marty Robbins melodi, som etter en munnspill-intro fører inn i Youngs tidløse vise. Et lignende grep foretas med ”Wayfaring Stranger” og ”Fly Me To The Moon”, begge i ganske streite utgaver, som får henge sammen. ”King Of The Road” og ”I’m Leaving Now” slipper ganske billig unna, men viser at Giant Sand er komfortable med sin egenartede blanding av countryjazz og loungerock, og at Cover Magazine i første rekke skulle være en plate som er like morsom å lage som å lytte til. Et høydepunkt er versjonen av Black Sabbaths ”Iron Man”. Den knallharde Birmingham-originalen dras ut til sumpene, og blir til en sløy swamp-blues med congas og trompet. Ikke bare blir melodien fornyet, men teksten får helt ny mening når Gelb crooner linjer som: ’Nobody wants him, he just stares at the world…’ Dette er den låten som får gjennomgå størst endringer i forhold til originalen, og det er en glede at resultatet blir så vellykket.
Cover Magazine er samling låter og stiler som med letthet bindes sammen av Giant Sand. Utgivelsen var egentlig tiltenkt navnet Retirement, og omslaget preges av Gelb på golfbanen. Kanskje var dette platen som skulle sikret ham pensjonen. Det blir nok ikke de store inntektene denne gangen heller, og det er bare å håpe at det er grunn god nok for å holde bandet i live en stund til. I så måte er det betryggende at de to aller beste sporene her begge originalt er hjemmehørende hos Giant Sand selv.
Howe Gelb: The Listener (Thrill Jockey, 2003)
Howe Gelb er i virkeligheten en hemmelig agent hyret av et firma i Bleekerton som spesialiserer seg på kulelager og nagler: ’They need a man in the field; someone willing to go out there beyond the comfort zone, and bring back some insight into the actions and displays of modern thinkers. It’s their way of staying one step ahead.’
Gelb påtar seg oppdraget under dekke av å være en kultartist. Følgende tre elementer er sentrale for å virke troverdig:
1) A lack of proficiency of any instrument of choice
(this would allow a more unique style to emerge from playing)
2) A definite omission of melody in the material
(this made it even easier to qualify to such status)
3) A demeanor of abandon;
a reckless execution mixed with an offhanded delivery with too much wordplay.
Gelb har sannelig lurt oss grundig de siste 20 årene, og The Listener vil nok neppe rokke ved hans kultstatus. Men platen er også en av hans mest tilgjengelige og bør ikke ha problemer med å favne et større publikum. Hver plate signert Howe Gelb innebærer en form for utvikling, og han forklarer seg som vanlig best selv – også denne gangen: ’The piano’s stealing Lou Reed licks, licks that he probably stole. I’d rather ’em be Thelonious’…’ (”Felonious”). Han høres ut som Reed her, rusten og morken i stemmen som en crooner foran tangentene lenge etter at gjestene har forlatt baren. Hans påvirkning fra jazz-pianister (særlig Thelonious Monk) er velkjent, Gelbs forrige soloskive Lull Some Piano (2001) var sågar en helinstrumental pianoplate, og selv om The Listener er en mer tradisjonell rockeplate skuler han i stor grad mot jazzens verden.
Fortsatt med ørkenen som sceneteppe, men nå også med Danmark som base (Gelb flyttet sammen med kone Sofie og barn for et års tid siden, og pendler så vidt jeg vet fremdeles mellom de to landene) er The Listener innspilt på to kontinenter. Selvsagt spiller Howie de fleste instrumentene selv, men han har også med to sett musikere. Arizona-gjengen består denne gangen av blant andre Burns/Convertino, Handsome-familien Sparks (som vekker til live Blacky Ranchette på ”Moons Of Impulse”), Nick Luca og Carla Ecker. ”The Nashville Sound” er passende nok innspilt hos Mark Nevers (Lambchop) i Nashville, mens ”Lemmy N Emmy” er tatt opp på minidisc på et hotell i Milano. Hoveddelen av platen er innspilt i Danmark og med danske musikere, særlig fra bandet Under Byen, som uanstrengt fyller skoene til Burns & co.
The Listener er Gelbs mest varierte soloplate, og sammen med Hisser (1998) hans mest neddempede. Men i motsetning til lo-fi sorgfulle Hisser, er denne fylt av varme og liv, alvor og humor om hverandre og med en rik instrumentering hele veien. Åpningsrekken med instrumentale ”Glisten”, ”Felonious” og ”Jason’s List” er pianobasert og røykfylt, med behagelige strykere som klassisk element – nærmere Tom Waits enn Giant Sand. Sammen med instrumentale ”Piango” møter vi her en crooner-side av Gelb, en rolle han kler naturlig og verdig med alderen.
På den mer utadvendte siden av spekteret er ”Lying There” og ”B 4 U (Do Do Do)”, en hommage til Bill Withers. Jeg synes denne gitarorienterte og poppa stilen bryter noe med Gelbs ruglete stemme, og de to ender som platens minst interessante spor. Men stort sett husker The Listener avgårde i Gelbs egen verden. På ”Cowboy Boots” er det som han kryper ut av høyttalerne når han knurrer:
Back home I hear the rain’s have failed this year The mountains are on fire the situation is dire I’m out here with all the gray skies And still don’t recognize what they call summer I’m loving the rain but everyone here thinks it’s a bummer
Han kan omtale ørkenen med distanse, og har forlatt den til fordel for dansk skjønnhet: ’Guess it’s true what they say, women here really look that way, so much so that I married one’. Ikke bare er de vakre, de synger også bra. Som på tangoen ”Torque (Tango De La Tongue)” med Henriette Sennenvaldt fra Under Byen, og med blant annet fele, sag og congas deler låten noe av den fargerike stilen til lillebrorbandet Calexico. På ”Blood Oranges” er det Marie Frank som synger duett (nærmest en Lee/Nancy denne), mens Sofie Albertsen Gelb selv er med på ”Lying There”.
I årevis har jeg blitt spurt hvorfor jeg holder Giant Sand og Howe Gelb høyere enn det meste annet der ute. Jeg vet egentlig ikke, kanskje på grunn av den karakteristiske løse stilen, kanskje svaret finnes i de halvt surrealistiske tekstene eller i Gelbs evne til å utnytte øyeblikket, det impulsive, gleden i det uventede og viljen til å oppsøke det ukjente og dermed skape sin helt egen identitet. Kanskje det er fordi han ikke er redd for å tråkke feil, fordi han dyrker feiltrinnene, fordi musikk, akkurat som livet aldri er perfekt. Kanskje det bare er fordi han skriver låter som er bemerkelsesverdig tidløse, uten holdbarhetsdato. Det kan være noe rundt der. The Listener bugner av disse uimotståelige øyeblikkene av gelbness.
Han har alltid gått egne veier, og gjør det fortsatt. The Listener er nok en murstein til huset han har bygget på gjennom sine drøyt 20 år som plateartist. En karriere som helst har gått på tvers av gjeldende musikalske normer og publikumsappell, men som aldri har rokket ved hans artistiske integritet. Snarere tvert om, hans casa står stødigere enn noensinne, som siste utpost i en verden av noksagter og flyktige parenteser. The Listener er både variert og varierende, hele tiden befriende naturlig og upretensiøs. Det finnes ikke maken til Howe Gelb.
The Band Of Blacky Ranchette: Still Lookin’ Good to Me (Thrill Jockey, 2003)
Dette har vi ventet på noen år, at Gelb’ern skulle tusle ned i stallen for å sale opp gode, gamle Blacky. Vi må helt tilbake til 1990 sist hun travet blant oss, da var det Sage Advice som ga oss minnerike stunder som ”Blanket Of Stars”, ”Loving Cup” og ”Wild Dog Waltz”.
The Band Of… Blacky Ranchette er altså Giant Sands Howe Gelb med skinnende beltespenne, nyslipte boots og en stram Stetson skrudd godt ned i pannen. Nå viste riktignok Blacky tegn på å smelte sammen med Giant Sand allerede på Sage Advice, og i tråd med hvordan Howe Gelb eldes med stil og modnes som fin vin spriker ikke Blacky anno 2003 så meget fra hans senere soloplater. Sprukne The Listener (2003) ble nok ikke helt den langvarige lytteropplevelsen, men med Still Lookin’ Good To Me vender den behagelige Gelb-stemningen tilbake her på ranchen. Dette er noe lysere plate, litt løsere i kantene med god dunst av både barstøv og fjøslukt.
Kom inn i låven til Gelb og hils på gjestene hans denne fine kvelden: Her er står Kurt Wagner, howdy to ya, Kurt, svære Richard Buckner henger ved en bardisk med et glass i neven, skjønne Neko Case stråler der borte i hjørnet. Grandaddys Jason Lytle og Calexico lunter rundt i krokene, og sannelig kommer selveste Bobby Neuwirth innom, Cat Power Chan Marshall kvitrer mykt og Tom Larkins, ja, han har jo vært med helt siden Blacky ble født. Til og med noen av Gelbs nye danske venner har fått på seg finstasen og er med på denne festen. Yessir, det er Gelbs storfamilie som samles for nok en kveld med mye musikk, litt drikke og gode venner. I sentrum er Gelb og hans stadig mer morkne Waits/ Dylan-røst, og de traver i vei med ”The Train Singer’s Song”:
He walks along past the perimeter of the town He walks alone until there’s nothing around In his callused weathered hand is a splintered shafted shovel In his other, he’s got no pail but carries a whole lot of trouble
Man kan vel ikke ønske seg en bedre inngang til disse 45 minuttene. Her er korte snutter og lengre låter, noe nytt og noe gammelt, og uansett humper det aldri raskere avsted enn at Blacky holder følge. Det er mer siesta over dette enn det meste Gelb tidligere har produsert. ”Mope-a-Long Rides Again” og ”Left Again” kjennes vel av noen som gamle Sand-låter, her tillagt ytterligere hvilemodus, mens ”Working On The Railroad” er en tradisjonell traver i samme tempo. John Convertino legger signaturrytme på spor som ”The Train Singer’s Song” og ”Mope-a-Long”. Ellers gjør Neko Case seg særlig bemerket på platen med sin sterke stemme, som på nydelige ”Getting It Made” i duett med Richard Buckner. Gelb sitter dessuten en del alene med gitaren og en hjelpende hånd. På ”Rusty Tracks” legger M. Ward på litt delikat slide. På ”The Muss Of Paradise” er det Lambchops Kurt Wagner som synger og kjører, mens Gelb klimprer fornøyd i passasjersetet.
Plata er spilt inn på flere ulike steder, hjemme i Tucson og flere andre byer i sør, men også i Tyskland, på veien, fra scenen og i studio. Still Lookin’ Good To Me er altså mer en samling låter enn en helhetlig plateinnspilling. Det er jo ikke akkurat en ukjent metode for Howie. Jeg synes til en viss grad at denne platen bærer litt for mye av preg dette, men også det er et kjennetegn ved Gelb og mer hans styrke enn en svakhet. Som på The Listener har han de siste årene blitt mindre melodi og mer crooning rundt tangentene. Av og til savner jeg en eller annen form for utblåsning, men når ”Square” avsluttes av Gelb, Convertino og Burns, live i Austin og med følgende strofe, er det som om jeg selv skulle oppsummert hva jeg mener om både denne platen og om Howe Gelb som artist og menneske:
’You’re one of the last of a kind Out of the past and right in time You’re one of the last few one of a kind Way too beautiful to fit in any magazine Time spent with you is always way too few’
Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 4: Infiltration Of Dreams – live (Ow Om 2003)
På denne fjerde utgivelsen i serien av Official Bootlegs har Ow Om samlet en del konsertopptak fra perioden 2000-2002, fra både Europa (Hellas, England, Tyskland) og USA (Knitting Factory). Sammensetning av musikere er bred, med Gelb, John Convertino og Joey Burns som kjernen. Ellers gjester venner som PJ Harvey og Grandaddy, og underbygger en lett, røveraktig Rolling Thunder-stemning.
Giant Sand er jo et orkester som i høyeste grad hører hjemme på scenen, de skaper alltid stort rom for improvisasjon, lar tilfeldighetene gjerne råde og våger å eksperimentere med det uventede foran publikum. Det kan slå begge veier, men her er både framføring og låtutvalg av ypperste klasse – og som vanlig med varmen og humoren hele tiden nært tilstede. Innledningsvis hylles Rainer Ptacek med en avspilling av ”The Farm” før bandet går på scenen. De etterfølgende fem låtene er alle hentet fra Barbican Theatre i London november 2001 – Beyond Nashville-kvelden, og er et meget imponerende sett. Kraftfulle ”Sage Advice” gis ny giv av trompetist Noah Thomas og fiolinist Susan Voelz, og står seg fremdeles som en av Gelbs sterkeste låter. Det gjør også ”Shiver” fra Chore Of Enchantment. Her med en gammel radiospot som ruller i bakgrunnen, der Hank Williams snakker om ’how to write good songs…’ Gelb har blitt glad i kassettspilleren som verktøy. Han bruker flittig alskens ulike opptak, særlig på sine solokonserter, men også som her med Giant Sand. ”Seldom Matters” er en annen personlig favoritt (fra Ramp, 1991), og selv om det er lett å savne Victoria Williams’ kvekking funker den fremdeles. Skulle den mer støyende delen av Giant Sand være å foretrekke, så vil nok versjonen av X’ ”Johnny Hit And Run Paulene” med PJ Harvey falle i smak.
Barbican-kvelden var en meget god kveld. Ellers er det plukket opptak fra litt ymse steder. ”Blue Marble Girl” kjennes fra mange sammenhenger og variasjoner. Det finnes ikke noe slik som en fiks ferdig Giant Sand-låt, slik har Gelb en del til felles med jazzmusikere, og jeg liker å se ham nettopp som en slags brobygger mellom Monk og Coltrane, Hank, Bob og Neil. På denne ni-minutteren forsøker Gelb å kombinere med Miles Davis på CD-spilleren. Hvordan han beskriver dette er illustrerende for mye av det han står for:
’The CD player didn’t function well and threatened to ruin the whole thing. As a compensation a fantastic, bizarre odyssey, I’d almost say, a symphony came out…’
Symfonien flyter over i pianobaserte ”Film Score In A Minor” og videre over til en skitten bluesutgave av Creams ”Sunshine Of Your Love” plukket fra en konsert i Hamburg med bl.a. Aaron Burtch og Jim Fairchild (Grandaddy).
Det er plass til mye snacks på 70 minutter, som fine ”Astonished In Memphis/Leather” som er siste låten fra en konsert i Milano, og avrundes med Goldfrapps ”Human”-plystring. Eller den lange fri-versjonen av ”The Beat Goes On” (Sonny Bono) som publikum også omfavner, eller ”Corridor/World Stand Still” fra Purge & Slouch.
Men uansett hvor de er i verden og hva de enn spiller: Giant Sand er sannelig en unik organisme. Du verden, som jeg elsker dette bandet.
Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 5: Too Many Spare Parts In The Yard Too Close At Hand (Ow Om, 2003)
Den femte av Giant Sands serie med Official Bootlegs er som vanlig nok et artig bidrag i den endeløse serien som ingen seriøse sandhoder bør overse. Disse semi-offisielle utgivelsene er vellykkede friplukk fra Det Store Skattekammeret til Howe Gelb. Tidligere har Ow Om blant annet utgitt en nyutgave av nå utgåtte Glum (1994), under navnet Unsungglum, og bearbeidelser fra Chore Of Enchantment (2000) som The Rock Opera Years. Alle platene i serien står på egne bein og bidrar til å underbygge det vi allerede vet: Ørkenpoeten Howe Gelb er et vandrende oppkomme av ideer og en konstant utforsker av egne og andres innfall som sjelden faller i det likegyldige.
Too Many Spare Parts… ser ut til å bestå av ganske nye opptak, og det er Joey Burns og John Convertino som er kreditert med bass og trommer på alle opptakene. Resten av lydene, båndsalami og ’avant-countrystøy er det nok Gelbern selv som må ta ansvaret for.
Dette er en overskuddsplate med de plusser og minuser det innebærer, og som først og fremst er befriende smittende i all sin uhøytidelige stemning. Fra en ’Calexico-audition’ innledningsvis, til den humane plystreversjonen av Goldfrapp, gjennom nydelige utgaver av ”Blue Marble Girl” til båndet endelig flaprer ut i ørkenen med ”Loopy”, er det som om skuldrene er senket og sinnet er mildt hele tiden hos de involverte. Med en slik holdning framføres også nye og intime versjoner av Chore Of Enchantments ”Punishing Sun”, ”Available Space” fra Confluence (2001), en egen Tom Waits-hyllest, samt ”Leather” fra OP8s Slush (1997) – her speedet opp under tittelen ”The Feel of Original Leather”, som får uventet besøk av ”Milkshake Girl” (fra Centre Of The Universe).
Howe Gelbs varme, knirkende stemme, surreale tekster og åpne holdning til musikken bør stå som et forbilde for mange av dagens mer selvhøytidelige artister og platebransje.
Giant Sand: Is All Over… The Map (Thrill Jockey, 2004)
Se godt etter. De har alltid vært der på kartet, gjemt bak store navn og lysende stjerner. På 80-tallet, sammen med den amerikanske gitarrocken (Dream Syndicate, REM, Green On Red), på 90-tallet, da alt.country ble et begrep (Jayhawks, Uncle Tupelo), og i det nye årtusen som ser en oppblomstring av nok en generasjon artister som går langs ulendte kjerreveier. Giant Sand har alltid vært der, men de har også alltid stått på utsiden, et slags familieselskap som har fått holde på i fred, der nede i ørkenen. Pater Familias Howe Gelb har gjennom årene utviklet en stil som er helt hans egen, et klart definert uttrykk av rufsete ørkenrock, psykedelisk country, pianojazz og crooner/lounge som er lett gjenkjennelig. Han slipper skiver med et tempo som undertegnede knapt nok makter å følge opp, offisielle eller halvoffisielle, solo eller med band. Når det er sagt, er dette faktisk Giant Sands første reelle studioskive siden Chore Of Enchantment (2000), og Gelb viser seg igjen som en artist som aldri har brydd seg særlig med andres kart og veibeskrivelser, men som alltid har tegnet sine egne og fulgt disse. So, what else is new?
Det mest spennende med Is All Over… The Map var for meg hvordan den nye rytmeseksjonen ville fungere, siden Convertino & Burns nå er ute på egne veier. Deres løse, jazzige bass/trommekomp var med på å definere Giant Sand siden tidlig 90-tall. Nå har Gelb fått med seg nye kompanjonger, og selv om Thøger T. Lund (bass) og Peter Dombernowsky (trommer) ikke akkurat tangerer J&J, så videreføres deres rolle med naturlig autoritet. Omstruktureringen er omtrent umerkelig, og det er nesten komisk å se bildet av Lund på baksiden av platen lene seg over ståbassen, nærmest identisk med Joey Burns på bakcoveret til Center Of The Universe midt på 90-tallet. Giant Sand er uansett ensbetydende med Howe Gelb, men det er som om det nye blodet har tilført ny glød til en artist som for alvor så ut til å bevege seg inn i de røykfylte salongers sene nattetimer.
Is All Over… The Map innebærer altså ikke en radikal retningsendring i forhold til det man kunne forvente når det gjelder fenomenet Giant Sand. Platen inneholder elementer som de har dyrket siden midten av 80-tallet og frem til i dag; en smeltedigel av stilarter som har blitt stadig mer mangfoldig. Noen vil sikkert hevde for sprikende, og savne det mer låtorienterte fra de tidlige platene, men progresjonen er lett å følge. Her er det dessuten en fin likevekt mellom det vi kjenner som bandet Giant Sand og soloartisten Howe Gelb. Selv om de virkelige klassiske låtene egentlig glimrer med sitt fravær (nuvel, vi har ”NYC Of Time” og ”Classico”, selvsagt), føres platen med en stødig hånd av en mann som ikke lenger trenger se opp til Dylan, Waits eller Young – han har selv blitt en av dem.
Gelb nærmer seg raskt de 50, og har en stemme som minner mer og mer om en gammel gyngestol, den knirker og gynger mot solide gulvplanker, og gir trang til å krype oppi som for å høre bestefars gode historier. Som alltid har han en flokk venner rundt seg. I aften har vi besøk av bl.a. Vic Chesnutt & Henriette Sennenvaldt (Under Byen), Scout Niblett, John Parish (som har sørget for en varm produksjon) og to stk. døtre. Et godt eksempel på noe av hva Giant Sand står for kan vi finne her: Eldstedatteren Indiosa leder an på sandifiseringen av ”Anarchy In The UK”, her titulert ”Anarchistic Bolshevistic Cowboy Bundle”, som er ett minutt skramlende punk, før Gelbern kommer inn fra siden med kassegitaren og Waylon & Willies ”Mama, Don’t Let Your Babies Grow Up to Be Cowboys”, ’cowboys’ for anledningen byttet ut med ’Tolstoys’. Hvem andre kunne gjort noe lignende?
Åpningen viser dessuten en mer gitarorientert Gelb enn på lenge, balansen mellom pianocrooneren og de overstyrte gitarene fungerer særlig godt på ”Classico” og ”NYC Of Time”, men utover på platen tar det av i flere retninger over hele kartet. Det kan være Crazy Horse-aktig gitartyngde (”Remote”), tschukka-tschukka countryrock (”Muss”, ”Fool”), saloon-ragtime (”Rag”), pianodrodlinger (”Drab”, ”Ploy”), fransk chanson (”Les Forçats Innocents”), ørkenpoesi (”Napoli”), eller akustisk og avslørende intimt om sviktende ’brotherhood’ (”Hood”). To tidligere utgitte låter er spilt inn på nytt, også en typisk Gelb-handling, ingenting er stivnet i en bestemt, ferdig form. Her en nedstemt utgave av nydelige ”Cracklin’ Water” sammen med Marie Frank (først hørt på OP8s Slush, da med Lisa Germano i den kvinnelige vokalrollen) mens bluesen ”Muss” stammer fra hans cowboy alter-ego Blacky Ranchettes Still Lookin’ Good (2003), den gang sunget i en bil langs landeveien sammen med Lambchops Kurt Wagner.
Konklusjon: Is All Over… the Map er ytterligere en strekning på den veien Howe Gelb har vandret på i mange år. En vei med svinger og humper, med krinkler og kroker, en vei på siden av hovedårene, en vei som ikke fører tilbake, men stadig frem, mot nye steder du ikke finner så lett på kartet.
Giant Sand: proVISIONS (Yep Roc, 2008)
24 sekunder ut i første låt, ”Stranded Pearl”, sprekker ansiktet mitt opp i et eneste stort smil, og det stivner ikke før 50 minutter og 13 låter senere.
Her, på ”Stranded Pearl”, kommer Giant Sand luntende mot oss som en ’66 Barracuda fra skyggene. Den har vært parkert noen år nå. Howe Gelbs røst hvisker med ru knirken om ’a taste of love is all but gone… sour’. Isobel Campbell kryper opp ved hans side: ’When I look in your eyes I surrender…’ bifaller de i kor. Når Gelb noterer at ’You stand with one boot upon my fender’ har trioen som kompletterer Giant Sand også kommet skikkelig i gir og sørger for passe med olje i det rustne treskverket av et band som gynger sin egen vei.
Giant Sand anno 2008 er bedre enn noen gang. Som alltid, nær sagt. Men nå stemmer det også. proVISIONS er deres sterkeste siden Chore Of Enchantment og deres mest imøtekommende siden kortlevde OP8 i 1997. Gelb virker mer komfortabel enn på lenge, melodiene flyter uanstrengt og den språklige rikdommen er hele tiden tilstede. Men dette er også et mørkere Giant Sand. Nå er ikke Gelb akkurat kjent for å skrive i store bokstaver, men det er ganske tydelig at han her behandler temaer som passer best i det dunkle lys. ’Lots of crippled hearts out there, some will never mend’ noterer han på ”Spiral”. ’Way out on the horizon, there’s a monsoon waiting…’ advarer han på ”Pitch & Sway” – begge fantastiske smygere av noen låter. Ettertenksom, alvorlig og skyggefull, men som alltid med sin menneskelige nærhet, underfundige humor og varme aldri langt unna.
Howe Gelb har helt rett når han sier at ’Giant Sand is a mood’. Det er et konsept som er større enn de enkelte medlemmene. Men det hjelper med besøk av gode venner som Neko Case, M. Ward og nevnte Campbell og ikke minst en stødig rytmeseksjon i bunn. De senere år har Gelb hatt en sådan bestående av tre dansker (han bor i Århus med sin kone og barn store deler av året), og danskebandet har virkelig funnet formen nå. Den utflytende og ’prøve-og-feile’ holdningen fra Is All Over The Map er erstattet av et mer helhetlig Giant Sand enn vi har hørt på en stund. proVISIONS er på mange måter en mer back-to-basic skive, med alle kjennetegn tilstede unntatt de mest sprikende. De har et sound som er bare sitt eget, og dyrker urformen slik de har gjort helt tilbake til tidlig 90-tall, da Joey Burns og John Convertino kom inn i bildet og etablerte det karakteristiske tschuka-tschuka soundet. Heldigvis har Gelbern slengt inn litt offbeat ørkentrash (”Muck Machine”) og herlig bredbremmet twang-a-billy i ”Can Do”. Legg også merke til en utbygd og funky versjon av ”Romance Of Falling” (fra Ramp) og en vakker og skjelvende myk versjon av PJ Harveys ”Desperate Kingdom Of Love”.
I det hele tatt er de 10 første låtene en tour de force, og bare de tre siste kunne vi strengt tatt vært foruten, de virker litt påslengt ’for the hell of it’, slik de dessverre/heldigvis har for vane. Kan ikke bli FOR trygt heller, liksom. Men i det store og hele er dette en plate som (igjen) manifesterer Howe Gelb som en av vår tids mest oversette og originale artister – og som fremdeles er en hemmelighet for det brede lag. La dette være en oppfordring om å åpne døren inn til hans unike verden og dykke ned i hans soniske palett som bare blir mer og mer fargerik for hvert år som går.
10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.
Dan Deacon
Dan Deacon tilhører det livate off-Brooklyn miljøet i Baltimore, som i skyggen av storbyen litt lengre nord har blomstret i fred og ro til å bli blant de mest spennende veksthusene innen ny, amerikansk undergrunnsmusikk. Deacon tilhører Wham City Arts Collective, der Animal Collective, Spank Rock, The Death Set og Wilderness kan nevnes – alle artister som dyrker det primale, rituelle og ekstatiske innenfor sine uttrykksformer.
Bromst (Carpark, 2009) Multimore Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny. Deacon er også en skolert musiker, utdannet i faget. Fyren kan faktisk det han driver med, ulikt de fleste andre av hans kumpaner. Det tredje poenget er hans brede bakgrunn, som inkluderer både instrumenter og genre, alt fra grindcore til folk, og det tette, levende miljøet i Baltimore som så vidt er nevnt over. Det bidrar nok til en viss grunnforståelse om åpenhet. Disse tre momentene ligger til grunn og reder vei, det er bare for Deacon å høste det han har sådd.
De akustiske og organiske elementene er mer fremtredende enn tidligere, og Bromst pløyer seg lett mellom genremarkens åkerrader. Her er i tillegg til elektroniske duppedingser plenty av blåsere, masse tangenter og ikke minst stemmer av alle slag. Å gå inn i hver enkelt låt vil være altfor omfattende, men jeg vil trekke frem et par eksempler på hva som venter lytteren. Åpningssporet ”Build Voice” forklarer bare i tittelen hva den handler om – en fanfare som bygger seg opp fra en feiende seiersmarsj til en overstrømmende popperle av hujende vokal (’Hello my ghost, I’m here, I’m home’), ragtime-piano, blåsere og hva-vet-jeg som kunne vart i 20 minutter for min del. Jeg må presse meg selv til å ikke skippe tilbake hver eneste gang den bråslutter.
”Of The Mountains” er basert på noe som minner om afrikansk sang og polyrytmikk, dandert med klokkespill og trommesoloer til å bli real stammedans. Korte ”Wet Wings” kan også trekkes frem for å understreke noe av bredden her. Den er bygget opp rundt samples fra ”The Day Is Past & Gone”, sunget av Jean Ritchie. Dette er en tradisjonell folksang fra Appalachene, der Deacon looper, bearbeider og strekker tekstlinjen ’The day is past and gone, the evenin’ shades appear’. Fra ren a capella til en sammenvevd masse, ordløs og mektig blir den som et ekko fra svunne tider som strømmer usynlig gjennom den øvrige platens ånd.
Mellom disse tre sporene, som ikke er de beste en engang, vil du finne et kaleidoskop av en plate som stadig skifter form og farge. Deacon ender som regel langt fra det som var utgangspunktet og hans låter er ikke spesielt lineære i formen. De er mer innholdsmettet og komplekse, men kommer likevel ut som de mest naturlige popsymfonier fra en annen verden. Det er flere partier her som er både enerverende og intetsigende, men de forandrer seg hele tiden. Bromst står ikke stille, stadig avdekkes noe nytt og gledelig. Noen kan riktignok sikkert få fnatt av Snipp & Snapp-vokalen som har en tendens til å være i nærheten. Enn så lenge synes jeg det er riktig så søtt. Jeg vet ikke hvor lenge det varer.
Dan Deacon har tidligere gjort seg aller mest bemerket for sine intense liveshow, med Bromst tar han steget opp som en fullkommen plateartist. En av årets mest forfriskende utgivelser, som vil appellere i like stor grad til venner av utskudd som Animal Collective til folkeeie som Fleet Foxes. Dette er Dan Deacons endelig fusjon av sine eksamensoppgaver i elektro-akustisk og computerbasert musikk, og han står til en ren A.
Fennesz
Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som helt presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.
Black Sea (Touch, 2008) Vannmannen
Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert fall regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.
Black Sea er en mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist – altså vendt mot publikum – og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million ’lydskulptører’ der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye ’bedre’ enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at dette er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.
Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selvsagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en ”Saffron Revolution”.
Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral, men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (”The Colour Of Three”) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (”Glide”). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelbart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz’ prosjekt.
Et sikkert stykke lyd å ta med seg neste gang du skal til Odessa.
Tim Hecker
Tim Hecker fra Vancouver har de senere årene gitt ut noen av de fremste platene innen den nærmest paradoksale stilarten ambient støy, i den teksturbaserte skolen til for eksempel Brian Eno og Fennesz.
Mirages (Alien8, 2004) Dark was the night, static was the ground
Tim Hecker holder nå til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire To Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire To Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet ”Incurably Optimistic!”, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske, Pole-aktige ”Kaito”. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.
’An ambient-death-metal classic in waiting’ sier Alien8 i sin beskrivelse av Mirages. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for skiva innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert ”Acéphale” (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles hemmelige samfunn på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs, ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger fram og tilbake. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.
Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.
Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006) Disharmonisk harmoni
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.
Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.
Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.
Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.
Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.
An Imaginary Country (Kranky, 2009) Utopia
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.
An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.
Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.
Oren Ambarchi
Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkestrert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Blant hans fremste utgivelser: Grapes From The Estate (2004) og In The Pendulum’s Embrace (2007).
Intermission 2000-2008 (Touch, 2009) Pausesignal Intermission 2000-2008 er en oppsummering av Ambarchis arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. ”Intimidator” er fra en LP-versjon av In The Pendulum’s Embrace, ”Moving Violation” fra en Touch-samler, ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” fra en begrenset tolvtommer, ”The Strouhal Number” fra en australsk samler, mens ”Iron Waves” er tidligere uutgitt.
De 13 minuttene som utgjør åpningen ”Intimidator” (med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langtrukne droner som utgjør ”Iron Waves”, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og ”Moving Violation”. Det flotteste øyeblikket er ”The Strouhal Number”, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.
Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.
Christophe Bailleau
Franske Christophe Bailleau, nå bosatt i Belgia, er en multikunstner med stort register. Han er nok for mange mest kjent som medlem i Arden, sammen med blant andre Mitchell Akiyama, aMute og Sebasten Roux. Hans palett er den minimalistiske og teksturbaserte, men penslene han benytter er ikke bare laptopen, men også organiske instrumenter.
Bailleaus musikk er både innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.
On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
(m/ Neal Williams) Myke, magiske fjelltopper
De gode mennesker i Fenêtre har igjen gitt oss en flott stykke musikk. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Christophe Bailleau og Neal Williams, og dere som allerede kjenner til de to forstår dermed at det er snakk om et musikalsk møte mellom Europa og USA, mellom varm elektronika og mild folk. Resultatet har blitt en meget vakker plate av den typen man kan synke dypt ned i.
Christophe Bailleau har her med seg amerikaneren Neal Williams, et for meg ubeskrevet blad. Han er en singer/songwriter med tilhold i Atlanta, som også jobber under navnet Possible Selves. Williams trakterer i hvert fall en haug med akustiske instrumenter, samt at han synger med en ganske intim stemme av den mer uskolerte typen. Litt rusten og atonal, men det kler på en måte det litt vindskeive og utforskende uttrykket som ligger over hele denne platen. De to jager ikke opp på første og beste topp på jakt etter det umiddelbare og lettfattelige, men forsøker å skape intim magi på myke fjellknauser.
Det er ikke vanskelig å adskille de to herrenes bidrag fra hverandre her. De mest spennende øyeblikkene er når de møtes, at uttrykkene smelter sammen i hverandre. Samspillet kommer nok Neal Williams mest til gode, og det er hans låter som står igjen som de mest distinkte her. Hør finfine ”Moistened Plans”, i utgangspunktet en nedpå akustisk pludresang, som gis ytterligere dybde med sitt utbygde lydbilde. De to alternerer ganske jevnt med å spille hovedrollen utover på platen, og de lykkes å skape variasjon uten at kontinuiteten blir brutt.
Air Resort (Soundscaping, 2008) På vingene
Da kan vi ønske velkommen til et nytt norsk plateselskap. Intet er hyggeligere enn det. Soundscaping har tidligere eksistert som nettsted, men tar nå skrittet videre. Første utgivelse lover veldig godt, ikke minst med tanke på den smekre utformingen og innpakningen de har gitt platen. Air Resort er et stykke musikk som fortjener en delikat bekledning.
Christophe Bailleau driver med drømmende, teksturbasere lyder, fremskapt av gitar, laptop og feltopptak, litt slik som blir billedgjort på omslaget: Dette er musikk som tilhører høyere luftlag i alle sin svevende ynde, men jordnær nok til at vi ser landskapet under. Plukkende gitarer, synth som bølger inn og ut, surklende og klukkende lyder, ringende bjeller, gnissende ringing – alt bundet sammen med en tålmodig sikkerhet og luftig sinn. For å virkelig gjenta meg selv, så kan beskrivelsen fra forrige utgivelse fremdeles brukes om musikken, som ’innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.’
Det er mange veldig fine øyeblikk her, ikke minst i krysningen mellom nettopp det akustiske (gitar) og det elektroniske (laptop). Det gjelder både ”Meli-Melo” og ”Small Village On A Hill”, som fra en nærmest frenetisk oppbygning fader ned med Mark Templetons fine gitarspill. Det bør også nevnes at Sébastien Roux bidrar med lyder på ”Je Te Laisse Des Messages Sur Ton Decodeur”, en timinutter der de to graver litt dypere ned i materien. Det taler også til Bailleaus fordel at han ikke nødvendigvis tar den enkleste vei, hans lydreiser fordrer en aktiv og imøtekommende lytter. Christoph Bailleau fremstår som personlig i sitt arbeid, men driver i en genre med små nyanser, og det er ikke lett å fremheve noe som skiller ham så veldig fra lignende lydkunstnere.
Men Air Resort pakkes uansett med til neste lange flyreise.
Greg Davis
Greg Davis har en broket bakgrunn som musiker, med erfaring fra både hip hop, impro og jazz i band som JAA og Parallel. Han har studert gitar i Chicago (klassisk og jazz), har en mastergrad i komposisjon og startet i 1997 sin egen label Autumn. Debutplaten Arbor ble utgitt i 2002, og var en utmerket presentasjon i området mellom ambient electronica og folk.
Curling Pond Woods (Carpark, 2004) Fugleknitter
På baksiden av omslaget sitter en ettertenksom Greg Davis mellom trærne med tankebobler svevende rundt seg. Han lytter til fuglene synge naturens egen sang, og funderer kanskje på hvordan han kan putte dem inn i sin lille laptop. Med to coverversjoner denne gangen, Beach Boys’ ”At My Window” (fra Sunflower) og The Incredible String Bands ”Air”, og åtte originaler tar han med Curling Pond Woods et naturlig skritt videre i denne utforskingen, med vokal og mer utfordrende låtstrukturer enn sist.
Kombinasjonen av gitar og elektronika kan ikke kalles nyskapende lenger, men Greg Davis lykkes likefullt i å prestere materiale som holder vann på sitt andre soloalbum. Det er i første rekke den behagelige, naturvennlige stemningen platen dreier rundt som gjør meg mildstemt, og tankene drar seg mot lyse sommerkvelder, skogsturer med leirbål og mac’en i en armlengdes avstand.
Den 20 sekunder korte a capellaen ”Red Barn Road” introduserer fløyelsmyke ”Brocade (Revowen)”, der det er den akustiske gitaren som vever mønstre alene, inntil en rytme gir den form. De forsiktige antydningene til støy kommer mer fram på ”Improved Dreaming”, her med et klokkespillende Davis som høres ut til å befinne seg inne i en tropisk skog omgitt av kvitrende fugler. Etter omtrent fire minutter rundes den improviserte drømmesekvensen av med et noe som høres ut som en klarinett i samspill med et trekkspill. ”Improved Dreaming” er et vakkert, drømmende spor. Seks minutter lange ”Shoes & Socks” deler noe av den samme kombinasjonen av elektronika og folk (noen vil kalle det ‘laptop folk’), innledet av forsiktig plukkende akustisk gitar, orgel og en travende rytme som gir den en viss folk-feel, før det langsomt reverseres av noe varm, knitrende spraking. ”Slightly Asleep” vender tilbake til skogen. Overgangen til lengre spor er også like, da (de etterhvert irriterende) fuglene ufortrødent følger med. Her betrakter de noe så sjeldent som Greg Davis foran mikrofonen. Vokalprestasjonen på ”At My Window” er ikke så mye kvitre muntert for, hans sur-skjøre, litt naive stemme passer for så vidt til musikken (litt Grubbs, litt O’Rourke), og falsetten kan faktisk minne om opphavsmann Brian Wilson. Men ”At My Window” er det første sporet hvor Davis ikke helt finner den fine balansen mellom akustisk folk og ambient naturell han har brukt første halvdel på å imponere oss med.
De to etterfølgende kuttene er korte abstrakte snutter. ”Centremost” med saksofon og klarinett i fritt spill, ”An Alternative View Of A Thicket” med platens mest voldsomme og direkte støyattack. Det er nesten så vi puster lettet ut når Davis igjen returnerer tilbake til tjernet i skogen. På tittelkuttet lurer John Peacock seg inn med pedal steel, Nick Broste drar frem trombonen og alle klapper takten på det som vokser til en stolt pophymne som bare blir så altfor kort. Avslutningsvis tolkes The Incredible String Bands ”Air” og som sagt, jeg kan styre meg for Greg Davis’ stemme. En del ubenyttet potensiale til tross, med den kollektive følelsen av samhold og guddommelighet som avrunding så blir det likevel tilgitt.
Til tross for noe repeterende bruk av koplingen mellom gitar/elektronika, en svak vokal og litt for mye fuglesang; Greg Davis vil virke gjenkjennende positivt på alle som har et forhold til artister som Jim O’Rourke, David Grubbs og Fennesz. For dere som ikke har det, venter en hyggelig overraskelse med Curling Pond Woods.
Paquet Surprise (Carpark, 2005)
m/ Sebastien Roux Pandoras boks
Omslag og tittel på denne plate er illustrerende nok; ut fra den grå pakken strømmer det ut en verden av lyder, farger og lukter i alle former og fasonger. Innholdet er fra naturens verden, blant planter, blomster og sopp, røyskatt, oter, ugle, bjørn og bever har amerikanske Greg Davis og franske Sebastien Roux gjemt seg for å formulere en plate like omfangsrik som naturen selv. Jeg teller over 25 instrumenter de to trakterer i tillegg til laptopene sine; lekeinstrumenter og mijwiz, gitar, fiolin, ulike slagverk og naturlig lyd.
Sebastien Roux (han er tilknyttet den statlige franske organisasjonen IRCAM: Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) kjenner jeg ikke så godt til, men Greg Davis har i hvert fall markert seg de senere årene som en særs produktiv artist. Den skolerte Davis (jazzgitar, komposisjon) har med både sine soloplater og ulike samarbeidsprosjekter stått frem som en de mer interessante folktronica-artistene, med sin blend av electronica, feltopptak og akustiske instrumenter/folk. Paquet Surprise vil ikke være dramatisk overraskende for dere som kjenner Davis fra tidligere, noe mindre melodisk strukturert enn …Woods men med de samme grunnprinsippene. Men den skjuler et annet type samarbeid for Greg Davis enn han tidligere har vært med på.
’And now we are alone together’ synger Roux på et tidspunkt (”Good Decision”), og det kan passe til det faktum at de to musikalske herrer skapte dette på hver sin side av den store dammen. De fant hverandre med en felles interesse for digitale prosesser, folk/psykedelia, feltopptak/musiqe concrete og etniske droner. Avstanden forhindret dem ikke fra å sende lydfiler frem og tilbake til hverandre. Roux komponerte noe han sendte til Davis, som la til noe ekstra og sendte tilbake til Paris – og vice versa. Etter det jeg har forstått har franskmannen hatt mest å si for det digitale arbeidet og vokal/tekster, mens Davis i første rekke har konsentrert seg om de mange ulike instrumentene. Et viktig aspekt over denne prosessen var å stadig overraske hverandre og holde hverandre i spenning.
Dette kunne nok gjerne endt som en klinisk kald og teknisk overlegen plate, med en akademisk tilnærmet overlegenhet over det hele. Men de to har klart å beholde både en organisk varme og en leken, avantpop-innstilling som forhindrer dette. Hør særlig på platens senter, 13 minutter lange ”Tidal Pool” med sin sømløse overgang fra minimalistisk ambient-knitter til akustisk pop-eleganse som munner ut i at datamaskinene forsvinner bort i skvulpende bølger.
Noe retningsløs klink-klank er det her også, men først og fremst så bobler, bruser, synger og spraker Paquet Surprise på bedagelig og avslappet vis, der alle skarpe kanter er avrundet og der harmonien mellom menneske, maskin og natur er gjenopprettet. Den lever og puster, og minner mest om at bak alle skjermer og knotter sitter det ekte mennesker som styrer det hele.
Greg Davis har til gode å toppe sin karriere med et fullendt mesterverk, men med det tempoet og den jevne kvaliteten han viser med sine plater, er det kanskje bare et spørsmål om tid? Paquet Surprise er nok en solid og behagelig utgivelse med hans signatur.
Kevin Drumm
Drumm flyttet til Chicago for en god jobb for byens handelsnæring, men vennskap med personligheter i byens avantgardescene, som Jim O’Rourke, Ken Vandermark og Fred Lonberg-Holm hjalp ham til å bruke mer tid til å vri på gitaren sin. Takk for det.
Comedy (Moikai, 1999) Sanseangrep
Tenk deg at du blir overkjørt av en bulldozer. Ikke en gang, men hundre. Slik åpner nemlig Comedy. ”Organ” er bygd opp av en svært lang og tilsynelatende monoton enkelttone, jevnt avbrutt av dype støyfrekvenser. Utført med militær presisjon setter han sannelig lytteren i en situasjon det ikke er mulig å vri seg ut av. Etter et kvarters tid er det likevel vanskelig å ikke bli sugd inn i denne komposisjonen (særlig hvis du spiller høyt), og etter flere avspillinger så merker man den langsomme, men viktige variasjonen som faktisk befinner seg her. Slik blant andre Deathprod og Arvo Pärt tidligere har vist, går det an å utfordre lytteren ved hjelp av å fokusere på små endringer over tid. Du vil savne ”Organ” når den stille buldrer vekk fra høyttalerne.
På det andre sporet, naturlig nok kalt ”Second”, driver han igjen med toneterror. Denne gangen ved hjelp av en svært høy og gjennomtrengende frekvenslyd med en minimalistisk trommelyd i bakgrunnen. Den sklir raskt over i ”To The Ending!”, som også er svingninger av en tone og høres først ut som en bilalarm hvor batteriene er i ferd med å bli svake, før de endelig flater ut i en ubehagelig høy tone, omtrent som man har tusen bier inne i øret.
Disse ulydene, som jeg velger å kalle det, kan faktisk være ganske plagsomme. Heldigvis er ”Just Like Parvenue” en lang ambient reise inn i sirissenes bakgårdshelvete, og jammen fosser en reprise av ”Organ” inn til slutt, og avrunder platen så nydelig brutalt at den faktisk frister til å settes på igjen. Dermed blir den tilsammen en halvtime lang.
Kevin Drumm setter definitivt alle sanser i helspenn med denne utgivelsen, som var klar allerede i 1999. Så vidt jeg vet er alle lydcollager eksperimentert frem ved hjelp av gitar, og hjelpemidler som bue og magneter.
Francisco Lopez
Det er i grenselandet mellom støy og stillhet at Francisco Lopez befinner seg. Han har holdt på siden 80-tallet, har sluppet snart 200 utgivelser, samarbeidet med en lang rekke artister – blant andre Jazzkammer – og regnes som av vår tids ledende innen elektroakustiske lydinstallasjoner og musique concrete.
Lopez bearbeider gjerne lyder som allerede eksisterer rundt oss. Et av hans prosjekter er å utvide lytterens horisonter, og derfor spiller han oftest i helt mørklagte rom, og/eller han gir publikum bind til å dekke for øynene. Ingenting skal distrahere eller fjerne fokus fra musikken eller lydskulpturene. På hans hjemmeside utdypes denne estetikken noe grundigere. Her heter det blant annet:
A complex territory of anti fast-listening where perceptual awareness and the power of naked music are strikingly rediscovered; a world where things are uneasy, unclear, unsolved and where one is forced to inmerse and search. He calls it belle confusion.
Lytteren må selv ta en aktiv part for å finne veien til denne ’belle confusion’. Hvis alle sanser rettes mot det auditive, fritt for andre assosiasjoner, så kan lytteren kanskje oppleve disse lydene fra et annet perspektiv enn det som er vanlig når man lytter til musikk.
Live In Montreal (Alien8, 2005) Blindebukken
Du skjønner at dette ikke er en plate med solfylte traller i det du kaster et blikk på det helsvarte omslaget – til og med selve etuiet er sotet. Mistanken bør bli forsterket av at det følger med et sort bind til å ha for øynene når du skal lytte til musikken. Alt blir forklart når du setter på Live In Montreal.
Så, som den pliktoppfyllende lytter og skribent jeg er, ventet jeg til klokken var 03.00 en mørk og regntung oktobernatt, slukket alle lys, knyttet på meg filla og satte meg godt til rette for å innta Francisco Lopez og hans musikk gjennom gode øretelefoner. Det er i sannhet en merkverdig opplevelse, men den kan være riktig så givende gitt at man er imøtekommende til saktegående og truende mørk ambient/støy.
Denne konkrete utgivelsen er ikke et unntak fra hans tidligere arbeider, etter det jeg kan forstå. Live In Montreal er ganske riktig innspilt live i Montreal, nærmere bestemt på Sala Rossa den 20/7-2002. Opptaket består av kun ett spor. Det bygger seg svært langsomt opp, de første fire minuttene høres nesten ingenting, bare et fjernt sus som kommer sakte mot oss fra… havdypet kanskje… og som ligger der konstant. Etter tre minutter har den tilbaketrukne lyden kommet oss så nær at vi kan skimte noe av det som skjer; tunge drønn som dirrer – som om det skjer noe langt der borte som vi helst ikke vil skal komme nærmere. Først etter 7:29 brytes det opp av et skrall fra en cymbal, som for å vekke lytteren. Tilbake henger bare en gnissende overtone, susingen øker i intensitet og kraften i stykket vokser raskere. Flere andre urolige lyder blander seg også inn i partiet mellom cirka 10-16 minutter. Det er urovekkende bilder som skapes av den konstant murrende støyen, de tunge drønnene og en slags sildrende lyd som dusjer oss. Det hele blir nesten utholdelig intenst og tett, inntil 15:57 da alt brått klippes helt mørkt. Kutt!
Akt 2, om det er mulig å si noe slikt, gjenintroduserer elementer fra åpningen, om enn i noe kvikkere tempo. Pulsen slår litt raskere, det er mer uro i lydbildet og det skapes klanger av mer industriell art der den uhyggelige stemningen som kunne fornemmes i akt 1 virkelig slår ut i full blomst. Et knirkende skrog som minner om slagverk (22-25 minutter), et fjernt messende vokalkor(?), og antydning av noe som ligner på gitarer (eller strykere) er noe av det som kanskje kan høres her. Den skjebnefylte stemningen tiltar mot slutten av stykket og etter 32 minutter klippes det igjen helt sort ved et nytt klimaks. That’s it. Dette er lyder Lopez selv har funnet, og som gjenskapes til det blir, tja, hva du vil det skal være. Ellers vil jeg ikke strekke min assosiasjonsrekke noe videre, hva du vil få ut av dette er sikkert noe annet uansett.
PS: Når platen settes inn i iTunes kommer den opp som artist: Bonnie Tyler, album: Footloose. Lenger fra sannheten er det faktisk ikke mulig å komme, ja dette er en tilfeldig eller kalkulert feil som setter nye standarder for musikalske motsetninger.
Daniel Menche
Han er ingen nybegynner i faget, Daniel Menche, fra Portland, Oregon. Mannen har i løpet av sine snart 20 år som utøvende artist en lang rekke utgivelser bak seg, beskrevet på hans hjemmeside som en musiker med ’a sense of focus and determination uncharacteristic in a genre known for its randomness and chaotic structure. Rather than creating ’noise’, he strives for order and cohesiveness.’
Beast Resonator (Roggbiff, 2006) Klaprende hover
Jeg kjenner ikke hans svært så fyldige katalog spesielt inngående, og det gjør det vel ikke lettere å beskrive de 70 sammenhengende minuttene/tre sporene som utgjør Beast Resonator ut fra ordinære parametere innen noise/avantgarde-musikken. Men det er ikke vanskelig å støtte påstanden om at han setter et bestemt fokus foran tilfeldig kaos.
Dette er et massivt stykke musikk, bygget opp av tette lag av rytmer. De første minuttene virker dette riktignok noe snålt, litt som å oppdage en bøffelflokk som halser etter en horde gaseller ute på savannen, og i det øyeblikk man stuper ned i gresset for å komme unna galskapen, så presses rec-knappen inn og tar opp hele galskapen som drar seg over 70 minutter. Det tar jo aldri slutt! Men etter en stund går denne tilsynelatende monotone klapringen over i et nytt stadium, ja, man dras nesten mot hovene som sneier hodet og det er mulig å skjelne forskjeller på størrelse og legge merke til dynamikken i intensiteten. Det skapes en suggererende kraft i dette, som etter en stund blir veldig oppslukende, og selv om vi fremdeles ligger med hodet dypt nede i jorda, løftes vi mentalt inn i et stammerituale av utemmet villskap jeg knapt har hørt maken til. Det var Allmusic som en gang kalte ham en ’Steve Reich med malaria’, sannsynligvis med tanke på Reichs verk som Drumming. Sammenligningen er uansett for morsom til å la den passere i stillhet.
’Self made and recorded sound sources are the main emphasis in creating a living and emotional feeling to Daniel Menche’s form of contemporary music’, står det om amerikanerens arbeid på hans nettside, og igjen vil jeg bare gi bekreftende støtte til en annens påstand. Det er nemlig det levende, organiske som gir Beast Resonator det nødvendige løft, som gjør den konstant interessant å lytte til og som skiller den fra så mye annen moderne musikk som gjerne søker å støte lytteren fra seg.
Det er et tiltrekkende beist Daniel Menche her har skapt.
Peter Wright
Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.
Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005) Ringenes herre
Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt. Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren, samt effekter og feltopptak benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars Of The Lid, Windy & Carl og Brian Eno.
Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel ”Offa’s Dyke” (et særegent grenseområde mellom England og Wales), ”Bannockburn” (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og ”Chain Bridge” (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.
Sentralt står nesten kvarterlange ”Offa’s Dyke” som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i ”Bannockburn” bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På ”Song For The Losers” og avsluttende ”Wonderful” løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er. Og det er selvsagt ment som et kompliment.
Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006) Dronepoeten
Honnør til Last Visible Dog som her har gjort en respektabel jobb. Gjennom tre fulle plater serveres vi diverse opptak som kan være noe utilgjengelige for de fleste av oss. Wright sender ut atmosfæriske og fornøyelige droner i stort tempo. Han tilhører en stor krets musikere, som også innebefatter kjente navn her hjemme som Anders Gjerde/Humbug records, samt miljøet rundt fine selskap som PsudoArcana og kRkRkRk.
CD 1 består av kutt hentet fra albumet Pariahs Sing Om (fra 2003), CD 2 er utgitt som Catch A Spear As It Flies (2003) mens opptakene fra CD 3 er fra Duna (2000) og Tiny Camp In The Wilderness (2001). Siden disse er utgitt i små opplag på marginale selskap som kRkRkRk (Wrights egen), Celebrate Psi Phenomenon og Last Visible Dog er en slik samleutgivelse mer enn berettiget. I tillegg er det plukket med en del andre opptak fra samlinger eller tidligere uutgitt spor som øker verdien på denne ytterligere.
’Drone poems 1999-2003’ er den passende undertittelen på denne samlingen, for det er definitivt noe poetisk over de langstrakte lydflatene Wright pensler ut. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er direkte nyskapende det han driver med, men behagelig mediterende, sfærisk og høylydt forstyrrende er alle begrep som kan kneppes på hans arbeider. Musikken bærer definitivt et organisk preg, der blant annet gitarer, fiolin og sitar koples sammen til pedaler og til slutt destilleres gjennom en datamaskin (Apple Powerbook for å være nøyaktig). I tillegg til instrumentene har Wright tatt med seg minidiscen ut i naturen (fuglesang) og storbyen (biltrafikk). Disse feltopptakene brukes gjerne som innledning til låtene, som snart svinner ut i sin egen sfære. Det er slett ikke vanskelig å slå følge med Peter Wright på hans mange ferder opp i det blå, og det er forunderlig å tenke på at alt skapes med ganske ordinære virkemidler.
Det er særlig når volumet på hans Danelectro skrus opp at Wright lykkes å forene det ambient vakre med noe mørkt og urolig, og det er her han lett står i par med relaterte artister som Oren Ambarchi og Tim Hecker.
I et svulmende platemarked vil det nok være litt krevende å sette på denne triple samlingen i det daglige, men når startknappen først er trykket inn er det desto vanskeligere å slå av drømmene til Peter Wright.
noise
Pronunciation: /nɔɪz/
noun
1 a sound, especially one that is loud or unpleasant or that causes disturbance:
making a noise like a pig
what’s that rustling noise outside the door?
[mass noun] a series or combination of loud, confused sounds, especially when causing disturbance:
she was dazed with the heat and noise
Wolf Eyes (agitatedrecords.com)
Wolf Eyes
Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Deres store crossover-potensial, kombinert med ekstensiv turnering og kontrakt med SubPop har gjort Ann Arbor, Michigan-bandet svært så ettertraktet. Burned Mind (SubPop, 2004) var en triumf for trioen, og i kjølvannet har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kult. Prisene på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.
Fuck Pete Larson (Wabana, 2002) Der Untergang
Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand Of The Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes’ cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no’ gufne greier). Albumet ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er nok ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.
Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.
Wolf Eyes tøyer grenser – og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, ikke verd å blakke seg på.
Burned Mind (Sub Pop, 2004) Store-Ulv
Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge.
Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore kastet glans over utgivelsen med følgende ord:
’The best record SubPop released since Touch Me I’m Sick, no shit’.
Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv ’ambient noise’. Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load Records. Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.
Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Spørsmål om dette er ’bra’ eller ’dårlig’ gir liten mening. Men blir man påvirket av musikken. Føles angst, redsel, sinne, glede? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket.
Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid fra avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt – men det har du vel skjønt allerede.
De ni låtene (+ et bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange ”Black Vomit” spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.
Til slutt en liten bonus i form av nok en smakebit fra deres kommende album No Answers Lower Floors:
Lightning Bolt
Lightning Bolt er bass og trommer. Lightning Bolt er maks lydstyrke. Lightning Bolt er garasjerockens onde hevn. I slekt med japanske støybrødre (Ruins, Zeni Geva), men også med røtter til gromme powersøsken (Melvins, tidlig Nirvana, Hammerhead), thrash (Slayer) og frijazz høres Lightning Bolt kanskje utilgjengelige ut, men sannheten er tvert om. De bringer rocken tilbake til noe opprinnelig, henter ut en urkraft slik kanskje Chuck Berry og Little Richard virket på 50-tallet. Bare bråk og leven for de utenforstående, forbudt og forlystende for de som våger seg inn.
Lightning Bolt (cvltnation.com)
Fra basen Fort Thunder fyrer Brian Chippendale og Brian Gibson opp maskineriet sitt og inviterer over på en grusom ødeleggelsesfest som kan høres fra bakhagen i Rhode Island til langt ned mot New York City. Etter det er over ligger du og vrir deg i spasmer, ørene skjelver og kroppen er maltraktert. Og du tigger jommen meg om mer!
Ride The Skies (Load, 2001) Fight Club
Først og fremst et liveband, Lighnting Bolt klarer også å styre noe av sin høylytte villskap inn på plate. Og Ride The Skies er en primitiv og voldsom opplevelse. Gibsons maskinelle bassriff og vegg av lyd (jeg aner ikke hvordan han får det til, men det høres tidvis ut som en 15 000 watts tanks), Chippendales stemme som av og til sender ut kommandoer som kommer fra en sprukken radio og hans ekstreme dunking – mannen slår jo med livet som innsats i hvert beat, og så det voldsomme øyeblikket da alt eksploderer sammen med overdøvende kraft og styrke. Det gjør dette bandet til noe ganske spesielt. Nå klarer de ikke helt å holde intensiteten, som i det voldsomme tittelkuttet, hele veien ut, og mot slutten er det som om de blir overmannet av seg selv. Uansett, Ride The Skies er en totalopplevelse der Frank Zappa, Ruins, Suicide og Mötörhead kvernes sammen, gjerne i en og samme låt. Og du har nok aldri før hørt Fader Jacob framført i en så halsbrekkende versjon.
Lightning Bolt er verken støy eller kaos, det handler mer om presisjon, timing og dynamikk. Det kan være partier som aller mest er smertefulle, men når de slår til så treffer de deg i mellomgulvet og i hodet og i hjertet, og du føler deg som et medlem i Fight Club, og tar slagene som støter inn i kroppen din med glede. Men først og fremst er Lightning Bolt primal rock’n’roll skrudd på full guffe og fremført med livet som innsats, akkurat slik rock’n’roll skal være.
Wonderful Rainbow (Load, 2003) Assassins
De skjærer inn til beinet, Lightning Bolt: To medlemmer; trommer, bass og kompromissløse ordre fra en sprukken mikrofon skaper nok energi til holde en atomreaktor i drift. Det er det hele, og likevel så totalt. Ingen unødvendige mellompartier, ingen lange ventepauser, ikke noe fancy instrumenter. Med Wonderful Rainbow har de lykkes i å klemme den fryktinngytende, tumultøse kraften de presterer ute blant folk inn på en bitteliten harmløs disc. Det er hemningsløst, komplett vanvittig og det er skummelt vanedannende. Og best av alt – man kan også lytte til det.
De 10 sporene her varierer i lengde fra snaut minuttet til over syv minutter. Også den stilmessige variasjonen gjør Wonderful Rainbow til mer enn en 40 minutter lang torturscene. Det er riktignok partier her av mer kakofonisk art, skjærende feedback og rennende støy, men alltid med vissheten om at før eller senere, helst før, så eksploderer de med en presisjon, dynamikk og kraft som griper hardt rundt ballene dine (hvis du er gutt), slår opp i mellomgulvet og fyker ut av halsen din som et eneste langt primalskrik mens du spreller rundt på gulvet i spasmer og river med deg alt i umiddelbar nærhet.
Noen støt fra Lightning Bolt kan vekke den mest sedate lytter opp fra dvalen som kommersiell musikk daglig forsøker å lure oss inn i. Den vil nok også gå hjem hos de som anser musikk mer som straff enn glede. Punish me, ya bastards.
Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002) The Power Of Sound
Turnéfilmer av denne typen blir som regel utgitt med tanke på et større opplag, og vi seere er dermed vant til følge artister som opptrer i svære haller, omgitt av et hoff og avsondret fra fansen med sperringer og kraftige livvakter. Det kan i og for seg være spennende nok det, men det er jo de færreste forunt å opptre under slike forhold. The Power Of Salad… tar oss med til en verden de aller fleste artister kan relatere seg til, men presenterer et band som er langt mindre kjent for massene.
Med denne 70 minutter lange filmen får vi være med på store deler av Lightning Bolts sommerturné 2001, fra Providence via Texas til California og hjem igjen. Det er en ferd i all sin enkelhet; to lavmælte, hyggelige artister som har spilt sammen siden 1995 drar rundt i en leiebil og deler turnélivet sitt sammen med en kameramann i baksetet som fanger opp detaljer som skitne fingernegler, simple overnattingsforhold, lapping av klær og en flom i Texas. Ganske udramatisk i kontrast til musikken de spiller, men en mulighet til å komme tettere innpå et undergrunnsband og de miljøene som finnes rundt disse. Peter Glantz og Nick Noe som står bak filmen har redigert mye i etterkant, og bygger avsnittene i større grad rundt temaer enn kronologi. Både bilde og lyd er av vekslende kvalitet (vekslende mellom dårlig og crappy), men med det statiske overvåkningskameraet de bruker på mange av liveopptakene klarer de å fange opp noe av den energiske og råe nærheten som alltid vibrerer mellom The Lightning Bolt og deres publikum.
The Lightning Bolt må være et av vår tids mest kompromissløse band. De spiller hardere, høyere og lengre enn de fleste, er et sammenhengende sonisk angrep av ren råskap, energi og urkraft. Maskekledde Chippendale slår nærmest trommesettet i filler hver kveld, av og til skriker han ut noen ord i den ødelagte mikrofonen han har tapet fast inne i munnen sin. Gibson står stiv som en statue med sin monotone plukking på bassen, som gladelig utvikler seg til brutal kakofoni. Duoen utgjør en samlet enhet der improvisasjon og forståelse av hverandres utfall er vesentlig, og selv om nærmest umenneskelig støy er en viktig del av deres uttrykk, er det gjennom dyktighet og timing de vekker til live en begeistring hos de som ser på, og rører ved strenger de færreste band, uansett genre, er i nærheten av.
Kamera står ofte plassert bak Chippendale og fokuserer ned på publikum, og nærbilder av disse er i verd filmen alene. Mens Lightning Bolt forsøker å ødelegge trommehinnene til alle i umiddelbar nærhet er det ikke rent lite artig å følge ansiktuttrykkene og ikke minst bevegelsene til folket. Fra tvil og mistro omvendes de raskt inn i primitive dansescener og tranceaktig adferd. Bolt sitter alltid tett opptil folket, (tett som i 5 cm) og på enkelte scener opphører skillet mellom utøver og tilhører. Alle blir ett, smelter sammen i villskap og glede. Enkelte ser ut som de har gjort i buksa, noen holder seg for ørene i smerte og andre oppfører seg som besatte. Det skjer om de spiller i hippeste Brooklyn eller hjemme hos noen folk på et kjøkken i Lubbock, Texas. Her er det tydeligvis så hett at Chippendale umiddelbart etter konsertslutt legger seg i kjøleskapet og blir der helt til politiet kommer.
Mellom de intense konsertopptakene er det intervjuer med ulike arrangører, publikum og fans (som uforglemmelige Pink & Brown), opptak fra øvingslokalet og kunstnerkollektivet Fort Thunder hjemme i Providence. Det er ikke all verden av ekstramateriale her, men to skrudde animasjonsfilmer akkompagnert av duoen er verd å få med seg.
Vær forøvrig litt forsiktig med å skru opp lyden, det er som nevnt ikke noe hifi-kvalitet på disse opptakene, og akkurat som Lightning Bolt hele tiden truer med å ødelegge ører og sitt eget utstyr kan de også være kapable til å destruere ditt hjemmekino-anlegg i samme slengen.
The Power Of Salad… er ikke den mest avslørende musikkfilmen du vil se i år, men her er det i hvert fall noen scenebilder og konsertopptak som det trolig er lenge siden du både har sett og hørt maken til. Dette er en hyllest til alle hardtarbeidende band, og til alle de ødelagte kroppene som følger i deres farvann – og det er en rockumentar du ikke bør la være usett.
Sightings (Jagjaguwar, press)
Sightings
Brooklyn-bandet Sightings er allerede syv plater ut i sin karriere. Da jeg i 2004 beskrev dere tredje skive, Absolutes, var det med referanser til industriell støy, et maskinelt armageddon av lo-fi no wave der larmende skrik og buldrende kaos var formildende trekk. De er veteraner innen sitt særegne uttrykk, men holdningen er fremdeles utforskende – og ikke minst stadig i utvikling.
Absolutes (Load, 2003) Metal Man Machine Music
Utenfor der jeg bor er de i ferd med å rive ned store bygninger. Hver dag dirrer hele kvartalet av tunge kjøretøy og redskaper, byggverk knuses, støv og røyk vitner om det som en gang var. Da jeg her en dag åpnet vinduet for å ønske dette vårens fuglekvitter velkommen var det sammen med NYC-bandet Sightings på øret. Det merkverdige var at lytteropplevelsen ikke ble ødelagt av alt levenet på gata, snarere tvert i mot. Det var ikke bare vanskelig å skille mellom buldrende gravemaskiner og bulldozere som dekonstruerte bygårder, og det som kom ut av høyttalerne innenfor. Faktisk så passet de to lydformene merkverdig godt til hverandre, og bidro til at skillet mellom støyende arbeid og ditto musikk opphørte. Art by accident, med andre ord.
Jeg lukker likevel vinduet i et forsøk på å beskrive den mer kunstnerisk bevisste delen av musikken. Sightings er en trio fra New York, og Absolutes er deres tredje utgivelse. Her snakker vi om ekstrem terrorstøy frembragt av kun gitar, bass og trommer – ikke store maskiner og elektrisk verktøy. Med hjelp av såpass enkle virkemidler skaper de et helvete som bryter ned, river og ødelegger alt rundt seg, knuser vinduer, sparker inn vegger og borer så kraftig at murveggene flises opp. Deres kompromissløse form for lo-fi no wave og hvit støy gir begrepet skitten arbeiderklasserock en ekstra dimensjon.
Absolutes åpner med fryktinngytende iver (“White Keys”), men når de tre herrene får tenkt seg litt om så tar de det mer med ro og går møysommelig til verks. Med drill, slegge og vinkelsliper tar de for seg rom for rom, eller skal vi si låt for låt, og knuser alt med ukuelig vilje. Arbeidslederens stemme bryter av og til gjennom, men bare som sprukne skrik som knapt nok er hørbare over larmen rundt. Det sier seg selv at det ikke er mye rom for melodier eller ordinære strukturer her. Alt braker sammen og faller i hop i buldrende eksplosjoner, men det er også en energi og en maskinell rytme i dette tilsynelatende kaoset som avslører at her skjuler det seg spor av møkkete primalrock langt, langt der inne.
Absolutes er ikke en plate for dagen derpå eller noe man setter på for å slappe av. Det herjer en intens smerte over det Sightings driver med, men for de som søker det ekstreme så er dette absolutt en godbit, være seg i små doser eller på maks styrke som en overmannende opplevelse. Platen kan også leses i en større sammenheng; en lydcollage av en verden i kollaps, som bilder av en skrekkelig fremtid, et nihilistisk uttrykk. Enten-eller, Absolutes er lyden av et band som faller sammen etter måneder med endeløs jobbing der alt av lydanlegg for lengst er sprengt i småbiter – det er musikk i sin ytterste konsekvens som tvinger deg til å ta stilling også til det ubehagelige. Og en plate en reddhare som meg nok ikke kommer til å slite i filler.
Utgiver er ikke overraskende Rhode Islands Load Records (Lightning Bolt, Neon Hunk, USAISAMONSTER), Amerikas fremste selskap innen kompromissløs støy og voldelig atferd. Til og med i dette selskapet er Sightings for noen utskudd å regne.
City Of Straw (Brah, 2010) Huffing, puffing and blowing it all to pieces
På City Of Straw møter vi et band som fremdeles er opptatt av drillende lyder, boring og diverse former for knasende leven. Vi møter også et band som har beveget seg langt opp mot et mer – melodisk er å ta litt hardt i – men et gjenkjennelig uttrykk målt mot ordinære rockstrukturer. Uten å kjenne deres to foregående plater, Mark Morgan har funnet en renere stemme, med mindre skrik og skrål denne gang. Da han vrenger innsiden blir det nærmere despvokalen til Jesus Lizards David Yow, andre steder, som på det forstyrrede og litt for lange tittelkuttet fremstår han mer i tråd med beksvarte predikanter som Nick Cave (Birthday Party) eller Alan Vega (Suicide).
Det gjenspeiles også i musikken. De viser gjerne sin mer trasha side med rene i-trynet-låter av punka energi, men den creepy støyen er vel så ofte porsjonert ut i en mer minimalistisk, nærmest rytmisk form. Tenk New York tidlig på 80-tallet med no wave og post-disco, et lite opplyst sted der Glenn Branca møter Liquid Liquid. Resultatet er slående. Sightings makter å bringe elementer sammen på et vis som er både egenartet, medrivende og forstyrrende. Det glassklare lydbildet gir ytterligere en effektfull virkning. Det er ikke det glade kaos som råder her, men utspekulerte doseringer og målrettede soniske støt. Det kan høres ut som et elektronisk virvar til tider, men Sightings er ganske enkelt en powertrio med gitar, bass og trommer. En form som igjen har vist seg å være skrekkelig vital.
Sightings kan sies å være et brobyggerband mellom støy og rock, men det hverken på bekostning av noen av grenene eller deres egen utvikling. Snarere tvert om. På skuldrene til giganter ser de fremdeles nytt land.
Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ’støy’ og ’musikk’. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ’ikke-musikalske’ elementer.
Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.
Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.
Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ’krav’ til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avantgarde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?
Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans For Voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg Lit De Parade.
Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft framstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller fram urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av ubehag. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene opp i dagen, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.
Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.
Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. Lit De Parade byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er Lit De Parade en tidvis rystende opplevelse.
Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!
Hair Police
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovenfor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.
Drawn Dead (Hanson, 2005) Tsjernobyl
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man opererer tungt maskineri, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?
Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives av Wolf Eyes’ Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen ’I woke up this morning to find myself drawn dead’ angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: ’This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen.’
Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.
Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for total ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.
The Skaters (holymountain.com)
The Skaters
Høyprofilerte og San Francisco-baserte The Skaters gjorde seg høyst bemerket for både sine voldsomme liveshows og mange og varierte utgivelser. Bestående av Spencer Clark og James Ferraro, utga The Skaters en haug med skiver midt på 2000-tallet. I 2013 snakkes det om en mulig reunion.
Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005) Sonic youth Gambling In Ohpa’s Shadow er delt i fem deler, men kunne like gjerne bestått av én sammenhengende helhet. Sentralt står forvrengt chanting og desperate hyl, mens et treskverk av feedback og grovbygd støyslaps loopes gjennom et destruert maskineri skrudd på fullt volum som spilles inn på en slitt opptakskassett i en mørk kjeller langt på natt et godt stykke utenfor folkeskikken. Det bør være unødvendig å si at resultatet er både voldsomt og krevende, men samtidig er det noe tribalistisk over The Skaters som gjør de mer enn bare frastøtende (i positiv forstand). Dunkle rytmer fra åndeverdenen ramler rundt som spøkelser et sted der i bakgrunnen og skaper en folkloristisk tilhørighet, særlig fremtredende på spor 4. På over kvarterlange ”Lattice Pursed Lips” (det eneste sporet med tittel) beveger de seg også i partier over mot mer ambient/industri som ytterligere underbygger en generell ubehagelig stemning.
Det er likevel den umenneskelige kontinuiteten i støybildet som er platens sentralnervesystem, og man må orke å gå inn i dette mylderet av uro for å finne en slags struktur som (kanskje) tar form etterhvert. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg holdt pusten første gang jeg hørte platen i sin helhet, og det var godt å nyte både stillheten og mine egne åndedrag da den tonet ut.
Det høres ut som James Ferraro og Spencer Clark slakter store rovdyr med sine instrumenter, med mikrofonen godt plassert i buken og blodsmak i munnen kan vi ta del i dette ofringsritualet av et album.
Robedoor (secretdecoder.net)
Robedoor
Robedoor er Britt Brown og en fyr (eller dame?) ved navn Alex som holder til i Los Angeles, men som etter alt å dømme trives best med gardinene godt trukket for solskinnet på utsiden. Her er ingen blå himmel og grønne plener, kun grå betong og svart aske. Med andre ord, slik vi helst liker det!
Rancor Keeper (Release The Bats, 2007) Zombie Holocaust
I likhet med sine mange støybrødre og -søstre nøler ikke akkurat Robedoor med å sende sine opptak ut på markedet, det er en del av støymusikkens vesen å pumpe ut utgivelser like raskt som andre bytter radiokanal. Det er kult så lenge man ikke er hardcore samler, men gjør det også litt vanskelig å vurdere de enkelte utgivelsene opp mot hverandre. I hvert fall når man ikke, som i dette tilfellet, har hørt noe særlig fra bandet tidligere. Dette er altså en jomfrutur, og jeg liker det jeg hører.
Britt & Alex lager ikke skrikende støy, mer en slags konstant masse som sakte beveger seg inn i mørket. Et rumlende trusselbilde henger ved alle de fire sporene/40 minuttene, som ikke blir like majestetisk som Sunn, men som deler noe av deres hettekledde munterhet. ‘Marerittaktige droneritualer’ og ‘en okkult atmosfære’ er da også helt konsise beskrivelser brukt om dette bandet (i dette tilfellet plateselskapet), og det leder tankene over mot bilder det er vanskelig å bli kvitt etter par netter i Robedoors selskap. De tviholder, slipper aldri taket, holder lytteren fast med et jerngrep, til og med når de trekker pusten (som i Penitent Runes, syv minutter med industriell ambient). Det er nærmest en slags selvplagende ondskap som lyser over våre to unge venner fra California. De skaper en konstant guffen følelse av at noe fryktelig snart kommer til å skje.
Himmelen mørkner og snart er det natt, var det ikke en bevegelse der borte fra den øde kirkegården. Er det kistelokket som knirker – eller er det bare vinden? Og resten kan du tenke deg til selv, og om fantasien ikke strekker til, vil nok Rancor Keeper sørge for et par søvnløse netter tør jeg mene.
Closer To The Cliff (Interregnum, 2008) Mørkets hjerte
For en herlig grufull plate! Los Angeles-duoen Robedoor overgår seg selv med disse fire sporene som synker dypt, dypt ned i mørkets hjerte. Svart ambient, doomdroner og kvernende materie av støy danner dette skrekkens filmscenario. Handlingen utspiller seg med ytterst langsomme bevegelser på vei mot det ukjente, klimaks er langt unna og slutten blir alt annet enn lykkelig.
Closer To The Cliff slippes av norske Interregnum, er mastret av Lasse Marhaug og den lekre platen droppes i et opplag på usle 300. Disse venner av Skandinavia bør ha stort nedslagsfelt her i det arktiske nord. Dette er musikk så langt fra hvite strender og håpefull himmel som det strengt tatt er mulig å komme. Mange av begrepene brukt om Rancor Keeper er like gyldige her (konstant masse, rumlende trusselbilde, marerittaktige droneritualer, okkult atmosfære). Closer To The Cliff er ingen skarp dreining for Robedoor, men enda skumlere, enda svartere og man sitter faktisk igjen med flere nupper på nakken denne gang.
Mens Robedoor tidligere var noe mer eksplosjonsartet og utagerende står de her igjen som det motsatte. Hudløse skrik skjuler seg i den massive deigen av uformelig uhygge som kverner og går. Sjekk særlig killeren ”Cocoon Of The Cross”, et slags vanhellig møte mellom Sleep, Aphex Twin og Wolf Eyes og en liten smak på hva slags heksebrygg disse to er kapable til å skape. Kvarterlange ”Tethered Outside Creation” imploderer med nådeløs kraft, og det er her, midt i dette iskalde mørke mens en knoklete hånd banker på en morken dør, at det blir klart: Robedoor lager ikke bare skumle og slemme toner, de lager også uendelig vakker musikk.
Robedoor har med dette tatt ett skritt nærmere kanten av stupet. Jeg tør ikke tenke på hva som finnes der nede i mørket.
Daughters (Hydra Head, press)
Daughters
Daughters har musikalske røtter i grindcore/mathrock, men har i løpet av de siste årene beveget seg mer mot slarkete industriell støyrock (Big Black, Jesus Lizard), noise-etiketten Amphetamine Reptile (Hammerhead, Guzzard), ståpårock (Hot Snakes) og bysbarn i Providence’ bråkescene (Lightning Bolt). For eksempel. De finner kanskje ikke opp kruttet, men har en holdning som om de tror på det selv. Det smitter over på lytteren.
Daughters (Hydra Head, 2010) Freser av gårde
Siden det er vanskelig å hoste opp noe som låter direkte ’nytt’, kan man i det minste hygge seg med band som spiser fra samme bord som ens egne favoritter. Daughters går til angrep på sine egne låter med kompromissløs kraft og spastisk energi. Men det som kunne endt i fullt rabalder koordineres med sylskarp presisjon. Det er lett å la seg imponere over deres herjinger – i hvert fall i platens første halvdel. De raser avgårde med nesten uanstendig utholdenhet, særlig drevet frem av Jon Syversons imponerende pedalarbeid bak trommene, støttet av grom gitarsaging, huggende riff og et tungt groove som tigger om action.
Det ville ikke vært unaturlig med en vokalist av screamo-karakter oppe i dette, men Alexis Marshall synger i stedet med den litt maniske desperasjonen som i sin tid kledde Jesus Lizard. Det er et trekk ved Daughters som bare øker effekten av dette er musikk laget av mennesker. Det er et sjelsliv i dette bandet som er mer effektfullt enn om de skulle fremstått mer ’perfeksjonerte’. Den maskinelle biten kommer uansett frem i det konstant urolige bakteppet av industriell kollaps, ikke helt ulikt The Locust, som bidrar til å fylle siste rest av tomrom.
Dette er en filleristende, sentrifugerende opplevelse av en plate, men uten de store avvik fra formelen er det fornuftig at Daughters selv kjenner sin begrensing. 28 minutter med dette er akkurat passe når turen er såpass halsbrekkende.
Hijokaidan
Da Hijokaidan ble dannet var Oddvar Nordli statsminister i Norge, Jimmy Carter spiste nøtter i Det hvite hus og Argentina var nettopp blitt verdensmestere i fotball for første gang. Det er altså en stund siden ekteparet med de klingende navnene Jojo og Junko startet sin ferd ned støygata i Osaka. De har aldri sett seg tilbake.
Polar Nights Live (Pica Disc, 2008) Til ørene detter av
Hijokaidans musikalske rammeverk og historiske linjer bør rulles opp av kjennere med større tilknytning til bandet enn undertegnede skal skryte på seg. For de uinnvidde er det greit å fastslå med en gang at Hijokaidan bedriver støy av den intense, smertefulle og bråkete typen.
Hijokaidan regnes som legender innen sitt felt. Det skyldes nok både deres ekstreme vesen, lange karriere, det faktum at de sjelden spiller utenfor hjemlandet og ikke minst at de i motsetning til mange andre i genren ikke pøser ut en ny plate hver tredje uke. En ny utgivelse regnes dermed som en aldri så liten begivenhet.
I 2006 var vi så heldige å ha besøk av Hijokaidan i Oslo, i forbindelse med allEars-festivalen. Alle de tre kveldene med bandet ble fanget opp på DAT av Radio Nova, og leveres nå i plateform av Pica Disk. De tre kuttene, hver på cirka en halvtime i lengde, fremføres av Jojo og Junko som duo (hhv. gitar og vokal), Jojo og Per Gisle Galåen (begge gitar) og til slutt Junko og Sten Ove Toft (hhv. vokal og elektronikk).
”No Oslo No Harm” er Hijokaidan i duoformat, og det er en ganske ekstrem opplevelse. Her er ingen rom å gjemme seg, ingen skott å trekke pusten bak. Et hvitt teppe legges umiddelbart rundt ørene i det Jojo destruerer gitaren og Junkos frenetiske, skingrende smertehyl smelter sammen. Med unntak av øyeblikk med hylende feedback finnes det lite kos her. Har du lyst til å titte inn i helvete? Vel, her sparkes døren åpen med et brak og du dras inn i flammehavet enten du vil eller ei. Noe upraktisk å høre på for oss med gryende øresus!
Jeg foretrekker nok heller ”Book Of Changes” til kveldskosen. Dette er en gitarveksling mellom Jojo Hiroshige og Per Gisle Galåen (DEL, Birds) av mer dvelende psykedelisk art som gradvis øker i intensitet og de to danner et sammenfallende totalitært regime av gitarterror.
Den siste kvelden med Hijokaidan i Oslo var en konstellasjon bestående av Junko og Sten Ove Toft. ”Le Rayon Verte” heter stykket, som er et besnærende møte mellom kvinnelige hyl og elektronisk tortur. Igjen, krevende, desperat og ytterst intenst, men på en merkverdig måte også ganske befriende. Det er som om alle gitte konvensjoner opphører til fordel for et anarkistisk kaos; etter atomreaktorens nedsmelting er det ikke en gang spor etter aske når det endelig blir stille. Junkos hyl er i dessuten noe av det mest skremmende du får høre på plate i år.
Polar Nights Live er kanskje ikke beregnet for hvermannsen, men som dokument over et ustoppelig, innflytelsesrikt og unikt band er dette en plate som brennmerker seg inn i samlingen.
Skull Defekts (Off Festival)
Skull Defekts
Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.
Skkull (Release The Bats, 2007) Wall-E’s mareritt Skkull er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.
Det er et kjølig mørke som males frem på Skkull, en monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.
The Drone Drug (Release The Bats, 2008) Mannevondt The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langtrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: “Bone Tone”. Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!
Nestentittelpsoret “A Drone Drug” tar det enda et skritt… ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt – og meget ubehagelig – dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.
Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på “Day One Is Done” og “Skull Addikt”, men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.
The Drone Drug – og til en viss grad Skkull – representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer ‘rocka’ utgave anbefales Blood Spirits And Drums Are Singing fra 2007.
Yellow Swans
Yellow Swans går under mange navn. Dove Yellow Swans, Damaged Yellow Swans, Dynasty Yellow Swans – og et vell av andre varianter som starter med D. Visstnok for å reflektere at de ikke er et band som står musikalsk i ro, men er et prosjekt i kontinuerlig utvikling. Uansett navn, dette er (i støykretser) den legendariske Portland-duoen Pete Swanson (også fra folkbandet Badgerlore) og Gabriel Saloman. Bandet har siden tidlig på 00-tallet vist seg å være riktig så allsidige, og har en ekstremt høy utgivelsesfrekvens (slik støy/improvister gjerne har). Slipp på fine etiketter som Three Lobed, Load, Fuck it Tapes, Important og Mort Aux Vaches vil få enkelte til å nikke anerkjennende (det er de samme som allerede kjenner til bandet fra før, tipper jeg), og den sier også noe om deres panoramablikk.
Going Places (Type, 2010) Krattstøy Going Places gis ut på elegante Type, en etikett som gjerne forbindes med musikk av den sofistikerte, eh, utdannete typen. Joda, Yellow Swans går definitivt steder.
Her beveger de seg inn i den vakre verden av ambient støy, som mer billedlig forklart gir følelsen av å sveve i de øvre himmellag på en spikerseng. Ikke direkte nytt, hva er vel det i denne grenen, men det er usedvanlig deilig å krype inntil høyttalerne med disse lydene rundt seg. Her krysses den organiske råttenskapen til Wolf Eyes med pulsen til Oval, her møtes Tim Heckers nattlige mareritt med Fennesz’ gitarvegger på en plate som liksom aldri faller til ro, men som bygger seg sakte opp i bølge etter bølge, båret frem av krefter beslektet både mot innadvendt shoegaze, metall og destruert folk.
Ekstremt levende, hele tiden i bevegelse og med lag på lag av droner og elektrisitet, konstant ubehag, men også med en form for fredfylt ro. Dette er ikke en eksplosiv plate, mer en time av kontemplative implosjoner. Tross sin stemning av øde wasteland, Going Places er en krattskog av en plate. Stikk hodet inn, og du blir dyttet ned i kaninhullet og kastet inn i en merkverdig, surrealistisk verden.
Yellow Swans skal nå ha skilt lag, og om dette er deres siste plate så er det en fantastisk svanesang.
Blue Sabbath Black Cheer (Joe Mabel, Wikimedia.commons)
Blue Sabbath Black Cheer
Seattle-duoen Blue Sabbath Black Cheer er ikke umiddelbart beslektet med Black Sabbath eller Blue Cheer, i hvert fall ikke musikalsk. De driver med støy. Ikke av den harshe typen, men mer av den organisk råtnende sorten.
Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009) Cujo
Fin fuck you holdning på dette bandet: Helsvart cover, låtene har stort sett ingen titler (med unntak av “Maggot”, “Genocide” og slikt) og deres eneste synlige venn på MySpace er marihuana. Dette er ikke en gjeng som gir ved dørene, men så spiller de da heller ikke musikk som innbyr til slektstreff eller vorspiel.
Albumtittelen står ganske godt til bandnavnet. Dette er musikk som illustrerer slike muntre bilder; malende, urovekkende og destruktive tablåer fremskapt i hovedsak av elektronikk, tapes og dyrisk lidende stemmer pakket sammen i en helsvart smørje som ikke gir rom for lys. Horror noise kalles det også. Kvarterlange ”Borre Fen/Untitled” er et bra eksempel på at det i grenselandet mellom dødt og levende kan skapes mye skummelt, et slags rabies-mareritt fra helvete dette. Skummelt som fy. Jeg liker det!
Ved nærmere lytting avdekkes flere lag i musikken, rytmiske tendenser og en viss sans for dynamikk i lydbildet som gjør bandet ganske spennende å følge, der elementer fra dark ambient, industri og musiqe concrete alle spiller inn. Det er generelt mye variasjon her, og det skyldes nok også til en viss grad at Crows Eat Eyes…er en samler av høydepunkt med materiale både fra liveopptak, singler, kassetter og LP (tittel: Untitled), samt uutgitte spor.
Med andre et overordnet innblikk i hva denne duoen driver med. Og den er kun utgitt i 500 eks. og kledd i en lekker svart pappboks. Så kjappa på.
Sorgliga Sånger er ingen plate for de lystige lag. Johan Rothstein har satt seg ned med gitaren og skrevet elleve personlige og nære mollviser om tomhet, ensomhet og barndom. Med hviskende stemme, som tidvis bare så vidt bærer, byr han på en intim fremføring som passer de stille og ettertenksomme stunder aller best.
Sverige ser ut til å avle opp artister som ser på det å synge på morsmålet som den mest naturlige ting i verden. Det gir en nærhet som kan være både avslørende og sterk, i motsetning til den trygge og distanserte engelsken. Rothstein har ikke lagt seg på en lyrisk ambisiøs linje når det gjelder tekstene sine, men det er nettopp med sin enkle og ærlige stil han har sin styrke.
De sørgelige sangene fordeler seg tematisk mellom kjærlighet/ensomhet, barndom/familie og personlig tomhet, der fraværet av lyspunkt er platens røde tråd. ’Jag ska gråta mig til sømns ikväll, Jag ska gråta varje dag…’ åpner Rothstein på ”Bredvid dig”, og legger med det lista, ikke bare for seg selv, men også for hvordan vi som lyttere etterhvert kommer til å føle oss. Tapt kjærlighet og ensomhet er et emne han følger videre på ”Vara mid dig”, ”Kom, kom hit” og ”Som jag är”, som alle omhandler en desperat lengsel eller et bunnløst savn etter noen.
Flere av historiene dreier seg rundt ’det som har vært’, oppvekstskildringer om barndom og familie, da særlig med farsfiguren i hovedrollen. Teksten på en låt som ”Sånt jag vill” virker smertefullt personlig:
Jag längter efter familjen
som sitter runt ett bord
og som frågar:
’Hur mår du idag, Johan
har du det bra..’
I bønnevisen ”Gud, låt mig gå” ber han til høyere makter: ’Jag vill träffa min far igen, så han kan berätta vad som hände sen…’ Jeg vet ikke om Rothstein selv ønsker å framstå så biografisk, om faren hans har gått bort, men slike linjer kan tyde på det. Denne gjengangeren minnes også som en distansert person: ’Alltid bredvid mig, men aldrig tätt inntil, ger mig allt jag ber om, men ser inte vad jag vill…’ (”När pappa kommer hem”), men også som en pojken lengter etter i sin barndom: ’Han cyklar ner till vägen för att möta sin far, han ställer sig och väntar, han har längtat hela dan…’
Den bunnløse, indre tomhet er det tredje hovedtemaet til Johan Rothstein. ’Finns inget hjärta i mig, finns ingen svärta i mig, finns inget mörker i mig, finns ingenting i mig…’ som en annen Tor Jonsson. Platens mest umiddelbare melodiøse låt, ved siden av denne, er singlen ”17-33”. Den har også en tekst mange over 30 trolig vil kjenne seg igjen i. Her møter vi 17-åringen som plutselig oppdager at han har blitt 33 år, og som ser alle vennene har blitt voksne og etablerte. Jeg-personen sitter bare tilbake og venter på noe han ikke vet hva er. Han har havnet i en apatisk livssituasjon som han ikke kommer ut av:
Det finns ingenting jag orkar
och ingenting jag vill
ingenting jag längtar efter
eller duger till
Jag har ingen planer
ingenting att hoppas på
Jag sitter här och ventar
och låter dagarna gå
Det er ikke noe genuint nyskapende over selve låtene til Johan Rothstein, et lett komp med stilfulle strykerarrangementer skaper et ganske vennlig og mildt preg. Det er i de fortrolige tekstene han har sin styrke. Han kommer mot oss og ber om at noen må åpne hans hjerte, samtidig som han selv har åpnet store deler av sitt eget for oss. Ta imot det.
The Avett Brothers: I And Love And You (2009) Beatlegrasss
De er fundert i North Carolinas musikktradisjoner der folk, country og bluegrass står sterkt, men The Avett Brothers står også med minst ett bein i den melodiøse popen. Det gir et uttrykk av bred appell, og de har da også blitt relativt store hjemme i statene i løpet av sin tiårige karriere. Det skyldes nok ikke minst et (fortjent) rykte som et gnistrende liveband.
Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.
The Avett Brothers fortsetter den kursen de staket på forgjengeren Emotionalism (2007), med stadig sterkere fokus på pop enn folk, for å si det litt enkelt. Liketil og imøtekommende uten skarpe kanter. Vekten er på midt-tempo ballader, og med piano og strengeinstrumenter som akkompagnement til den sterke harmonivokalen til Seth og Scott Avett. Jon Kwons cello underbygger kammerfolk-tendensene, mens den milde framføringen skaper god vestkystpop-feeling. ”Ill With Want” kunne like gjerne hørt hjemme i katalogen til Wilco som Jackson Browne, ”Tin Man” er like deler Matthew Sweet og The Jayhawks. Mest av alt nærmer The Avett Brothers seg en episk all-american sagafortelling av mørke tekster og åpen lyd, som en bil som forsvinner nedover highwayen med Tro, Håp, Ensomhet og Lengsel som hjul. Som det sies helt innledningsvis her:
’Load the car and write the note
Grab your bag and grab your coat
Tell the ones that need to know
We are headed north’
I And Love And You kan nok virke i overkant ballade-basert og safe, men dette er en plate som vokser over tid. Dessuten er ikke solide låter, genuin spilleglede og velskrevne tekster kvaliteter som går ut på dato. The Avett Brothers har i ti år spilt på enhver bule med scenekant. Det er dette arbeidet som nå betaler seg. Så får de som ønsker seg en mer utagerende og løssluppen utgave oppsøke liveutgaven.
Haley Bonar: …The Size Of Planets (2003) Jeg er svak for cowgirls Overskriften henspiller på Pam Houstons novellesamling Cowboys Are My Weakness, og i krøttersporene etter sterke kvinnelige fortellere som Annie Proulx og Flannery O’Connor finner vi Haley Bonar. Hun er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.
Sammen med blant andre Alan Sparhawk (Low) viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Haley Bonar er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.
Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:
’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’
Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.
Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.
Richard Buckner: The Hill
Tom Merritt:
Først hadde jeg en svak mistanke –
Hun virket så stille og åndsfraværende.
Og en dag hørte jeg bakdøren bli smelt igjen
idet jeg kom inn, og jeg så ham snike seg vekk
bak uthuset og løpe tvers over jordet.
Jeg besluttet meg til å drepe ham ved første anledning.
Men den dagen jeg gikk omkring
i nærheten av Fourth Bridge
uten så meget som en stokk eller sten for hånden,
stod han plutselig foran meg
med noen kaniner han hadde skutt.
Skrekken lyste ham ut av øynene,
og alt jeg kunne si, var: ’Ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det,’
da han siktet på mitt hjerte og skjøt.
Slik åpner Richard Buckner, riktignok i André Bjerkes oversettelse. The Hill er nemlig ikke bare en ordinær utgivelse, men en gjenfortelling av Edgar Lee Masters’ berømte – og glitrende – diktverk Spoon River Anthology (1915). Boken består av nesten 300 små vers, formet som gravskrifter over de avdøde i småbyen Spoon River, Illinois. Gjennom diktene rulles gradvis byens egentlige ansikt frem, og som lesere opplever vi at dens skjulte sider og hemmeligheter etterhvert kommer for dagen og avslører innbyggernes hykleri, dobbeltmoral, deres tragiske skjebner, sorger og gleder.
Fru Merritt:
Jeg stod taus foran juryen;
jeg svarte ikke et ord da dommeren spurte meg
om jeg hadde noe å innvende mot dommen.
Jeg bare rystet på hodet.
Hva kunne jeg si til mennesker som mente
det var en 35-årig kvinnes skyld
at hennes 19-årige elsker drepte hennes mann?
Gang på gang hadde jeg jo sagt til ham:
’Reis bort, Elmer, reis langt bort.
Jeg har gjort deg gal ved å gi deg min kropp.
Du kommer til å begå noe forferdelig.’
Og som jeg fryktet, drepte han da også min mann.
Men jeg tar min gud til vidne på
at jeg ikke hadde noe å gjøre med det!
Tredve år satt jeg taus i fengselet!
Og Joliets jernporter
gled omsider opp da de grå og stumme vokterne
bar meg ut i en kiste.
Buckner har tidligere markert seg som en meget stilsikker låtskriver, allerede fra debuten Bloomed (1994), og ikke minst med sine major-label skiver Devotion + Doubt (1997, med blant andre Giant Sand og Marc Ribot) og Since (1998, med John McEntire, David Grubbs, Syd Straw). Med The Hill er han tilbake på et mindre selskap, og samarbeidspartnere denne gangen er kun John Convertino og Joey Burns (Calexico). Det betyr enklere fremføringer, stort sett med akustisk gitar, bass, cello og perkusjon, eller endatil kun med vokal. Dette er en plate der historiene går foran melodiene.
Elmer Karr:
Bare Guds kjærlighet kunne formidle
menneskene i Spoon River, så de tilgav meg,
jeg, som hadde besudlet Thomas Merritts seng
og attpå til myrdet ham.
Å, kjærlige hjerter, som igjen åpnet seg for meg,
da jeg kom tilbake etter fjorten år fengselet!
Å, hjelpende hender, som mottok meg i kirken,
dere som stod med tårer i øynene hørte min angerfulle bekjennelse,
da jeg fikk brødets og vinens sakramente!
Gjør bot, alle levende mennesker, og hvil hos Jesus.
Tekstene egner seg godt for å synges, og passer særlig en artist av Buckners kaliber. Han har plukket ut atten av historiene til Masters, og lar disse gå uten opphold, slik at det i realiteten bare er ett langt kutt på platen. Det er litt unødvendig, men The Hill er uansett en plate du vil nyte, med eller uten originalboken som selskap. Jeg anbefaler begge deler på det sterkeste.
Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood Brokeback Mountaingirl
Det er stemmen til Neko Case som skiller henne fra de aller fleste artister, kvinner som menn. Høyreist, mektig og med en varm fylde dekker den til all skitt og lort, og avdekker tindrende fjelltopper og blå himmel. Enten det er som vokalist i The Sadies, Corn Sisters eller i The New Pornographers. Men aller mest når hun får stå fram alene.
Fox Confessor Brings The Flood er intet unntak. Case har igjen komponert en plate bestående av et dusin låter som dyrker den tidløse eleganse og solide styrke. Tradisjonen er den amerikanske, og stilmessig finner vi både standards, country, indierock og gospelhymner i repertoaret. Men platen faller aldri inn i et forutsigbart leie eller blir påtagelig bunden til andre genre enn den Neko Case selv skisserer og styrer med sikker hånd; tenk Brenda Lee framføre Roy Orbison, eller Patsy Cline synge noveller av Raymond Carver.
Case har gradvis beveget seg bort fra den tradisjonelle fjellvalsen og over mot et mer moderne, variert uttrykk av stolt tristesse koplet til en skarp menneskelig observasjonsevne, da helst av mer tragisk karakter. Fox Confessor… styrkes av hennes evne til å inkorporere ulike tradisjoner inn til sitt eget, og selv om mye skyldes hennes gullstrupe, tekster og produksjon, har hun også med seg en kremtrupp bestående av folk fra Calexcio, Giant Sand, The Band og The Sadies for å nevne noen som gir verdig backing. Disse overøser ikke platen med briljerende overdøvenhet, de lydhøre ringrevene fordeles i forsiktige doser platen gjennom, og platen hadde vel ikke tatt skade av mer fokus også på disse.
Det gjennomgående delikate soundet avdekkes allerede fra første spor, ”Margaret Vs. Pauline”, med rytmeseksjonen godt festet nede i calexicoland og med nydelige pianoganger fra Garth Hudson. Gjennom et relativt kort låtsett (tilsammen cirka 35 minutter) avdekkes lite nonsens og flere høydepunkt; den fengende tragedien ”Hold On, Hold On” (’The most tender place in my heart is for strangers, I know it’s unkind but my own blood is much to dangerous…’), 50-tallstwangen ”Lion’s Jaws” og mørke ”The Needle Has Landed”. Den knappe lengden skaper ikke rom for å kjede seg i særlig grad, men et par låter av mer episk karakter hadde vel heller ikke skadet helhetsinntrykket.
Uten enorme overraskelsesmomenter, umiddelbare låter eller de helt store utfordringene er det ikke gitt at det voldsomme engasjementet vil inntreffe hos alle som spanderer en overfladisk lytt. I hvert fall ikke umiddelbart. Fox Confessor Brings The Flood er nok heller en stayer, som jeg håper, og tror, vil stå seg over tid. Og av og til er nettopp en helhetlig gjennomføring, god lyrikk og dyktige musikere det viktigste kriteriet for om en plate er vellykket eller ei.
Dust Dive: Claws Of Light (2007) Nybyggere
I rekken av nye landlige artister fra Brooklyn har vi i dag kommet til The Dust Dive, opprinnelig visstnok med røtter i flatbygdene i Kansas og bygda i Massachusetts. I likhet med nyfolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver denne trioen med en særegen blanding av ’dust bowl’ mimring og moderne lydmakeri. Storbyens tårn hilser i bakgrunnen bare som en kulisse, for her vaker fisken fremdeles i Brooklyn River, parkene har blitt til uberørt villmark og veiene er krøtterstier. Epletrærne blomstrer, barna løper barføtt ut for å bygge flåte og mennene hilser hverandre taust med hatten på snei og sneipen på skrå mens de diskuterer været og årets avling.
Det sepiatonede omslaget viser en nedtagget og forlatt bensinstasjon, som for ytterligere å bekrefte båndet mellom da og nå, kampen mellom menneske og natur; korn og fjær dekker bilder av de velordnede forstedene. Det vokser murstein på fuglevingene.
Claws Of Light har tatt noen runder ekstra – og det tåler den. I begynnelsen virket den utpregede bruken av orgel noe irriterende, men det er en tilvenningssak. I stedet vokser det fram en rekke fargerike perler opp av betongen. Hengslete melodiføring, blåøyd vokal, skurrete radioopptak, barokk folk og sjarmerende viser skaper en varm, intim stemning som går dypt ned i porene.
Laura Ortman er medlem av stammen White Mountain Apache, og har en karriere som filmkomponist. I samarbeid med Smithsonian National Museum Of The American Indian har hun for eksempel tonesatt stumfilmen Redskin fra 1929. Ortman har tatt med seg øyet inn i musikken til The Dust Dive, og kanskje det er hun som bidrar til å gi bandet dets sterke filmatiske kvaliteter. Det er lett å lukke øynene til Claws Of Light og bevege seg tilbake til denne tiden. En flimrende stumfilm tonesatt av en gammel felespiller som drar sørgmodige toner langs veikanten, en vagabond tusler plystrende forbi, en hane galer go’morgen der borte og et nygift ektepar svinger seg på trammen foran sin nybygde stue.
Fine bilder, men forvent ingen plate som hyller den uforglemmelige melodi eller de lette refreng. Claws Of Light beveger seg i ett tempo, i én retning, holder på samme stemning fra start til slutt. Dette er ikke en plate man skipper raskt gjennom for å søke opp et par killere til iPoden, men et sammenhengende stemningsbilde som gradvis avslører sin styrke for det våkne øre.
Hem: Rabbit Songs (2002) Harepus
En av de flotteste platene innen vakker folkpop i 2002 heter Rabbit Songs. Det er nesten trist å meddele dette faktum med tanke på at nytelsen trolig vil gå hus forbi de fleste her hjemme.
Hem ble dannet i Brooklyn i 1999 av Dan Messé, Gary Maurer og Steve Curtis. Vokalist Sally Ellyson har kommet til i ettertid, og etter sigende er åpningssporet, tradisjonelle ”Lord, Blow The Moon Out Please”, hennes søknad om få å komme inn i bandet. Telefonopptaket var tydeligvis nok til å overbevise de tre andre, og takk for det. Hun er som skapt til å fronte dette bandet; følsom, vever og sterk, med ett stemmebånd i urban visesang og ett i tradisjonell prærievals. Sandy Denny, Joni Mitchell, Carly Simon og Margo Timmins er alle navn som kan heftes til hennes sangstil. Det er referanser som også kler musikken.
Hem har skapt en finstemt og vâr plate. De drikker fra kilder som ligger langt unna Brooklyns asfaltjorder, og bringer oss heller med til et imaginært landskap av endeløse sletter, nypløyde åkre og vennlige farmer. Til et lite nybyggerhus på prærien der Ellyson sitter i gyngestolen og synger go’natta-sanger til spedbarnet sitt, mens mennene er ute og jakter etter harer. Røttene tilbake til depresjonen kan spores direkte med den tradisjonelle ”The Cuckoo”, som noen sikkert vil kjenne igjen fra den Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music. Der framført av en banjospiller fra Tennessee som het Clarence Ashley (”The Coo Coo Bird” fra 1929).
Hem kunne gjerne endt som nok et stillferdig og vakkert band uten den helt store egenarten. Det gjør de ikke, og det skyldes ikke minst det over 20 personer store orkesteret som sprer et elegant preg over hele albumet. Ved hjelp av strykere og blåsere tillater de å raffinere sitt uttrykk, fundert av mandolin, pedal steel og piano. Slik skaper de rent kildevann av de vakre låtene. Selv om Rabbit Songs er gjennomgående melankolsk og dunkel er det ikke den vanlige koppen med deppecountry dette. De spinner heller på de følsomme trådene, de som går fra Nick Drake til Cowboy Junkies, fra Hope Sandoval til Norah Jones.
Ikke bare er innholdet av ypperste klasse, Setana har kledd platen i et stilig omslag med et tykt, illustrativt hefte med tekster som gjør den egnet som en liten kosebok. Rabbit Songs har helt fortjent mottatt strålende kritikker i USA og England. Hem er et nytt band man absolutt bør få med seg hvis man aksepterer ekte og varm låtskriverkunst som et godt nok argument.
Jolie Holland: Catalpa (2003) En ny depresjon
Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, framdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music – med en utradisjonell og moderne vri.
Lyden på Catalpa er ubehandlet trevirke. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: ’I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it.’ Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart og tiltrekningskraft.
Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats’ ”Wandering Angus” og blander inn Pink Floyds ”Jug Band Blues” blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.
’By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin’ thin
And my feet are numb and stumbling
And it’s many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again…’
(All the Morning Birds).
Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons ”Black Hand Blues” (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og ”Roll My Blues” (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme som snører seg rundt en spartansk instrumentering. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: ’Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion’). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på ”Wandering Angus”, der han forsøkte å skape lyden av ’a golden apple in the sun’. Spartansk og rotbunden folkmusikk er dette, men med en ’spirit’ som skinner klart gjennom på hvert eneste spor.
Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. ”Alley Flowers” domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (”I Wanna Die”), bluesen til Billie Holiday (”Black Hand Blues”) og en vital Bob Dylan (”December, 1999”). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:
’When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?’
(“Periphery Waltz”)
Jolie Holland er i høyeste grad en artist av i dag, og en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte – og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg. Ned til oss alle, egentlig.
Norfolk & Western: Winter Farewell (2002) Gode gamle dager
Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i FILMguerrero. Portland-labelen er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog! Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse – og en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.
Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som ’virkelighetens’ Norfolk & Western la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig videreføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; ”They Spoke Of History”, ”Tomorrow’s Portraits For The Coming Winter”. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med ’soundscapes and undefined territories’), har Selzer bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).
Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, opp mot den bleke himmelen der solen aldri skinner. Noen vil nok finne dette bildet stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare stemningen av vemod og noe som for lengst har gått tapt.
Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child The Joshua Tree
Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, med Tomorrow The Green Grass (1994) stående igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til den helbredende ørkenen med sin MS-syke kjære Victoria Williams. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael ’Razz’ Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet – til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten fra 1997 og oppfølgeren Pacific Coast Rambler ble spilt inn på farmen og gitt ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings Of A Creekdipper i 1998. Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.
Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December’s Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks’ storhetstid. December’s Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams’ klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.
Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December’s Child enda et skritt høyere på stigen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans ”Say You’ll Be Here” er som å vende tilbake til The Jayhawks’ velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December’s Child fyller inn tomrommet etter bandet – og enda litt til.
Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet ”One Eyed Black Dog Moses”, som humper avsted på sedvanlig muntert vis. Ellers følger låtene Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre ”Cactus Wren”, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende ”Climb These Steps We Will” og ikke minst den etterlengtede samsangen med Louris på ”Say You’ll Be Mine”. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: ’Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you’ll come back, Say you’ll be mine.’
De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Lykkelige. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!
Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Peace Harbor er i hovedsak Zak Riles, en Louisville-innfødt gone west. Han ser ut til å ha funnet passende kompaniskap i Adam Selzer (Norfolk & Western, Tracker). Riles bærer tydelig med seg sin Kentucky-bakgrunn (Slint, The For Carnation), har tatt en sving nedom ørkenområdene i sørvest før han endte opp som en velkommen del av Portlands brede musikkmiljø. Her har han hooket opp med flere likesinnede, som Jordan Hudson (M. Ward, Little Wings) og Rob Kieswetter (Will Oldham, Little Wings), og med Selzer bak pulten har Not Yet Fire blitt dokumentasjonen av Riles reiser gjennom det store landets skrinnere områder.
Vår mann styrer det meste selv, både når det gjelder låtskriving og instrumentering. Med gitar, banjo og fele som verktøy på den nærmest instrumentale platen bygger han langsomt opp musikk som matcher bildene på denne vakkert kledde utgivelsen. Riles er også fotograf, og sansen for detaljer gjenspeiles også i musikken. En mesa, en ørkenslette, en jernbanelinje mot ingensteder, bølger som slår mot stranden og fugler som vaker rundt på himmelen. Alt avbildet i svart/hvitt uten tegn til mennesker noen steder.
Mens han farer forbi slike åpne, øde landskap langt vekk fra glitter og stas har Riles skrevet et variert sett av låter. Han nærmer seg tidvis gitarstilen til John Fahey eller Leo Kottke (folkmelodiene ”Leaving California”, ”Torch Song”), felemørket til Dirty Three (”Peace Harbor”) og slår rykkevis til med mer kontant kraft i stil med Slint/A Minor Forest. Slik er Peace Harbors Not Yet Fire en skive som får meg til å tenke på både lange turer ut i ødemarken og en rekke solide artister, og selv om dette også er en plate som står mer en godt nok for seg selv, strekker den seg ikke helt opp til de andre artistene som er nevnt her.
Richmond Fontaine: Winnemucca (2002) Will you please be quiet, please
Det er langt fra tetteste granskogen i Norge til de skrinne ørkenområdene i sørvestlige USA. Likefullt følte jeg meg umiddelbart hjemme i Allison Anders’ fine Gas Food Lodging (1992), om livet i en småby i New Mexico. Frontfigur i Richmond Fontaine Willy Vlautin holder også Gas Food Lodging høyt, og på åpningssporet ”Winter’s Casino” hører vi et lite utdrag fra nettopp denne lavbudsjettfilmen. Vlautin er født og oppvokst i området (rundt Reno), men i 1995 flyttet han til Portland, Oregon og dannet Richmond Fontaine. Fire plater ut i karrieren hadde jeg langt på vei avskrevet bandet, men der tok jeg heldigvis feil! Den rufsete countryrock-stilen er nå tonet ned til fordel for et åpent, sparsomt lydbilde som avslører hvor gode låter Vlautin er kapabel til å skrive og ikke minst fremhever de novelleformede tekstene hans. Med Winnemucca har kvartetten lykkes å skape årets beste roadmovie i plateformat, og akkurat som Allison Anders handler det om småbyene, menneskene som bor der og de øyeblikkene i deres liv som er av stor betydning.
Winnemucca er en liten spilleby i Nevada som Vlautin vanket i i ungdommen, et gamble- og drikkested hvor man kan gjemme seg bort for en stund. Det er visst en ganske snodig plass som bandet fortsatt jevnlig frekventerer når de er i nærheten, ikke minst for å henge i Winner’s Casino.
’It seems like the only place I know where nothing’s
in decline ’cause there’s nothing to do but rise
And all I ask is for a little money & some time and maybe
if I come back I’ll be sane for awhile’
Winnemucca er en velegnet albumtittel, ikke bare som geografisk referansepunkt men også som en mental tilstand. Åpningssporet fungerer som et ypperlig utgangspunkt inn i Vlautins verden, og den fengede låten inneholder to av bandets sterkeste særtrekk i Paul Brainards flytende pedal steel og Vlautins fargerike skildringer. Ordinære mennesker og det hverdagslige strevet tegnes med en penn fylt av varme følelser og med et klart blikk for detaljer. Det er en verden der alkohol og kriminalitet, lengsler, ensomhet og flukt er sentrale faktorer. Vlautin, som også forfatter noveller, begynte skrivingen etter at han oppdaget Raymond Carver, og forstod at det gikk an å skape verdifull litteratur fra en verden han selv kjente til. Han komprimerer den Carverske teknikken til sitt passende tekstformat og søker å komme nær menneskene, gjerne når de er på sitt svakeste og mest sårbare. Et rørende eksempel er ”Santiam”, som forteller historien om mannen som kjører gjennom hjembyen sammen med broren Gil for siste gang, før han bures inne i Santiam-fengselet i Oregon:
’An evening breeze is blowing by
and the Highwaymen are playing quiet and low
and my brother Harry’s on the porch
pacing and waiting, smoking old golds…’
Vlautin bruker nok mye av sine egne opplevelser og omgivelser i tekstene. Cirka midtveis brytes platen opp med to instrumentale spor; ”Twyla” og noe overstyrt feedbackambiens på ”Patty’s Retreat”, som viser at Richmond Fontaine også våger seg inn i det mer eksperimentelle. Begge kuttene har bakgrunn i Portland; Twyla er en kjent jockey fra den lokale veddeløpsbanen, mens Patty’s Retreat var en brun bar og et stamsted – gambling og booze igjen. Sistnevnte leder oss rett over i Vlautins egen gate, ”Glisan Street”, som sammen med ”Western Skyline” er to av de flotteste prærieballadene du får høre i år. Sistnevnte omhandler Vlautins onkel som døde i en jaktulykke i 1968, og om gutten som holdt ham i fanget til han døde.
Kanskje det er samarbeidet med FILMGuerrero-sjefen John Askew som har ført Richmond Fontaine inn på denne storslåtte men enkle stilen. Oppegående lesere kjenner sikkert Askew fra Tracker og som medsammensvoren i Norfolk & Western, begge band som holder seg innenfor de samme rammene som Winnemucca. Tenk også to-the-bone realisme som på Springsteens Nebraska, Whiskeytown og Son Volts bedre låter så har vi sirklet oss brukbart inn på hvor Richmond Fontaine befinner seg akkurat nå.
Det er en mørk realisme over Winnemucca som gjør den neddempet og sterk. Uten et svakt øyeblikk våger jeg å hevde at dette er 2002s beste alt.country skive, og møter med glede et ordskifte med uenige i den påstanden.
Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Scud Mountain Boys fra Massachusetts var et band med altfor kort levetid. De kan vise til tre essensielle utgivelser før sentrale Joe Pernice forlot fjellene for andre prosjekter. Heldigvis har han fortsatt å levere like høy kvalitet med senere konstellasjoner, da under navn som Chappaquiddick Skyline, Big Tobacco og Pernice Brothers.
Pine Box (opprinnelig en kassettutgivelse) og Dance The Night Away (1995) ble forenet av Sub Pop i 1997, under navnet The Early Year. Det ble bare ett ’Late Year’, for Massachusetts (1996) ble Scuds siste. Med et så spinkelt grunnlag kan det synes som noe merkelig å koste på en samler, for det skal fortsatt være mulig å fa tak i begge utgivelsene. Dessuten får vi verken uutgitte spor eller liveopptak, ei heller er omslaget særlig fyldig og mangler både kommentarer eller bilder av verdi. Alt dette er litt synd, og særlig for de av oss som kjenner bandet er The Essential en litt overflødig utgivelse. Derfor er følgende ord tiltenkt den heldige musikkelsker som ikke har et forhold til Scud Mountain Boys fra før, og som kanskje har et evig kjærlighetsforhold å se frem til.
Scud Mountain Boys er et stillferdig og stilfullt orkester, tidløst eksisterende et sted mellom tradisjonell country og myk, mollstemt poprock – noe i nærheten av et tenkt møte mellom Gram Parsons, The Eagles og Crosby/Nash. Som det ultimate hangover-bandet helbreder de både sjel og sinn med nennsomme hender, silkemyk vokal, steelgitar og levende skildringer av Raymond Carvers kaliber.
The Essential starter med en svært så sløy versjon av Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”. Webb har også signert ”Where’s The Playground Susie”, og på coverfronten går de heller ikke av stien for å gjøre en Olivia Newton-John, samt at de tar tilbake Benjamin Augustus udødelige jukejoint-fortelling ”Please Mr. Please”.
Fra Pine Box og Dance The Night Away savnes en del småperler, noe som igjen minner om at The Early Year er et must-have. Heldigvis er hele ti av Massachusetts 14 spor inkludert. Fullstendig fri for skranglete øyeblikk eller skurrende dissonans er den en av mykrockens aller fineste skiver, og Scuds definitive ten-strike. Mye av æren tilfaller naturlig nok låtskriver og vokalist Joe Pernice. Han synger konsekvent med migreneherjet stemme, som om han er redd for å vekke resten av bandet som døser i naborommet. Når de spiller er det stort sett langsomt og forsiktig, med en klagende steel og klimprende mandolin som følge.
Scud Mountain Boys tegner et motstykke til den brautende amerikanske selvsikkerheten, og viser det USA som finnes utenfor de glitrende byene og velstående forstedene. I stedet dukker det opp bilder av loslitte småbyer, rotløshet, alkohol og dop, våpen, frafalne venner og tapt eller manglende kjærlighet – mye virker skremmende selvopplevd, og er i alle fall godt fortalt. ’All these serious questions, seem to eat my life away…’ synger Pernice på ”Penthouse In The Woods”, uten at han klarer å komme unna. Det er få lyspunkter, og et tilsynelatende endeløst fravær av lykke, som preger hans skildringer. I stedet kan vi kose oss med bonden som skal brenne ned siloen og henge dyreflokken når dama drar, og grøftehistorier som ”In A Ditch”: ’They pulled her from a ditch last night somewhere down 95 on the wrong side of the road/ Found a needle and a pipe she had hidden by her side ’cause it must have been so difficult to deal…’ Resultatet blir et skarpt og poengtert bilde av en hverdag ingen har lyst til å havne i, men som likevel er skremmende gjenkjennelig og nært.
Den sedate tristessen brytes av og til opp med en mild form for honky-tonk/rockabilly og til og med litt gitarøs (fyllevisa ”Lift Me Up”, bør fungere som ren antabus for de fleste).
Scud Mountain Boys er et obligatorisk band å kjenne til. Start gjerne med denne samleren, men vær klar over at det er ikke mye mer som skal til før du har en komplett katalog. Og det må du ha.
Timesbold: Eye Eye (2004) Whips Katekismus
Det finnes ikke mange med så nervøs uro over stemmen sin som Jason Merritt, eller Whip som han kaller seg. Will Oldham, Will Sheff og Jason Molina er vel de som best kan sammenlignes med den morkne skjelvingen til vokalisten/tekstforfatteren i Timesbold. Det er alle artister som også ligger dette bandet nær. Litt for nær er det mulig å hevde, for også musikalsk heller denne løse ansamlingen av New Yorkere over mot skummel folk, tradisjonelle sorgtoner og lumsk fjøsdans. Langsomme melodiføringer og relativt stor variasjon i instrumenteringen er noe av det som preger dette bandet.
Pussig dette, at det er i tjukkeste Brooklyn noe av den mest gammeldagse stabbursmusikken skapes i Statene, og ikke på mer øde steder som Arkansas eller Sør-Dakota. Men det er kanskje denne motsetningen som gir så markante resultater. Timesbold skaper i hvert fall musikk som ser ut som gamle fotografier av vindblåste sletter og forlatte hus på prærien, også på oppfølgeren til sin selvtitulerte debut (som kom ut i 2002, og ble utgitt på Marit Karlsens Trust Me). Som stillfarne ”All Blues”, med piano, slide-gitar og spøkelsesaktig theremin, banjo-styrte ”Vengeance Day” og den mer tradisjonelt oppbygde folkballaden ”Sometimes The Water”. De har likevel problemer med å leve opp til ”Bone Song”, åpningen som i mektig trav bygger seg opp til en av deres flotteste. De er heller ikke så langt nede på Eye Eye som Merritts stemme kan gi inntrykk av. På den andre siden av kjellerlemmen spiller de nemlig opp til krokete låvedans, som feiende St. Thomas-aktige ”Wings On A Girl”: ’Goin’ out west with the pain in the bag, hurrah, hurrah!’, saloon-vals (”Black Eyed Suzy”), kammerpop, samt en liten svirevise gjemt helt bakerst på discen.
Deres kopling av et ned-til-beinet uttrykk kombinert med folk-instrumenter og blås/stryk tør nå være en kjent metode, og jeg kunne nok ønsket et sterkere fokus på svartsinn og styggedom enn det som har blitt utfallet av denne platen. For selv om Eye Eye er en mer gjennomført og helstøpt plate en debuten så sniker det seg inn en del anonyme, om enn fine, låter som trekker noe ned. Uten Whip hadde egentlig ikke Timesbold skilt seg så mye ut blant mange andre. Men så er han til gjengjeld helt sentral. Ikke bare som vokalist, men også som tekstforfatter. Hans tekster er noen merkelige sammensetninger av ord. Jeg finner ikke alltid meningen, men han skaper likevel rare bilder i hodet mitt med linjer som: 2I had a vision of building hundreds of stairs while porchlights tortured the insects…’, ’Sometimes the rats are brave, sometimes the rats are children, hilarious and grave…’
Ellers virker mye av poesien til Merritt å rote rundt personlige grublerier av den mørkere sorten, klagende bønner og naturalistisk billedbruk. Og noe av hemmeligheten bak Timesbold ligger i deres siste ord, som Mark Linkous sa det: ’It’s a sad and beautiful world’. Det er kanskje dette faktum våre venner i første rekke utnytter når de lager musikk.
Tracker: Polk (2002) Haikeren
Tracker er først og fremst bandet til FILMguerrero-bestyrer John Askew. Portland-mannen gjorde seg relativt bemerket i indiecountrykretser med debuten Ames i 2000. På Polk har han alliert seg med en rekke likesinnede venner; M. Ward, Adam Selzer (Norfolk & Western), Michael Schorr (Death Cab For Cutie), Erik Herzog (Buellton) og Dave Harding (Richmond Fontaine). Tracker er fortsatt like velegnet som soundtrack til en ørkenbasert roadmovie, eller ’epic wanderings for the super-8 movie’ som det står beskrevet i følgeskrivet til denne lekkert kledde utgivelsen. Her får små, varme lo-folkrockere, instrumentale landskapsbilder og filmatiske ørkenballader gå i en nærmest sammenhengende flyt. Ørkenestetikken fremheves allerede på omslaget, med bilde av en enslig bil langs det som ser ut til å være en endeløs veistrekning et eller annet sted i sørvesten.
Vel, jeg hang nå i hvert fall på et gudsforlatt sted etter landeveien med tommelen ute da en lys Nova kom brummende forbi, bremset ned, og en person åpnet døren for meg. Det var John Askew som satt ved rattet og han viste med et kort, men slett ikke uvennlig nikk at jeg kunne ta plass ved hans side. Allerede idet instrumentale ”Nova” sklir over i ”Area” innser jeg at dette blir en svært hyggelig tur. Sjåføren viser seg å være en mann av få men velvalgte ord, som heller hvisker enn roper. Han er stødig på rattet der han styrer oss gjennom 12 låter på knappe 40 minutter, unngår nevneverdig trøbbel underveis. Til tider kjører han nesten for sakte, men til gjengjeld er det lettere å feste seg ved detaljene som omgir oss i dette rolige tempoet. Etter bare et par kilometer støter vi på et par nye haikere, og sannelig er det ikke Calexico som hopper inn bak, og ønsker å følge oss et godt stykke. Askew har noe av den samme evnen til å forvandle ørkenens storslagne utsyn om til en intim tumleplass. Den brennhete sola holdes dessuten på rimelig avstand takket være skyggefulle oaser som ”The Swimmer”, hvor relativt tunge gitarer får lov til å blande seg med den behagelige country-tonen, radiostøyen og den gjennomgående behagelige singer/songwriter stilen. De to bandene befinner seg i samme landskap, selv om Tracker ikke har helt den samme tydelige sandmentaliteten til Calexico.
Etterhvert som turen går sin gang blir det mer og mer klart at det også gjemmer seg andre i denne bilen, og jeg kan føle tilstedeværelsen av både Elliott Smith og The Flaming Lips på låter som ”Flint (Watch the Crafts!)”, ”Distance In The Sun” og ”Great Sea (It Sank Me)” hvor Askew tar tilsynelatende enkle akustiske ballader og vender de om til storslagen popmusikk med en skjør nerve. ”Photograph The Ancestors” er med sitt duvende refreng turens mest minneverdige etappe, og mot slutten kan også jeg være med å nynne litt, da jeg gjenkjenner ”Somber Reptiles” av Brian Eno. Det minner om at det sannelig er noe ’ambient’ over stilen til Tracker også. Helt til slutt kommer dessuten den nydelige balladen ”French” (tidl. utgitt på samleren Acuarela Songs, da med tittelen ”Water Fills The Bedroom”). Og da er det et passende tidspunkt å si takk for turen.
Jeg hopper av i nærheten av sivilisasjonen, mens bilen haster videre innover i ørkenen med sine passasjerer og super-8 kamera. På jakt etter flere gode motiver langs landeveien.
Bjørn Hammershaug
(omtalene er alle skrevet rundt release)
Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.
Årsaken til flyttingen fra Rye ligger nok både i at standarden på Butlin’s Minehead er noe høyere, fasilitetene flere og ikke minst at publikumskapasiteten omtrent er det dobbelte. Etter billettnumrene å dømme var det cirka 6000 betalende her, og selv om chaletene var plettfrie bungalower og spisestedene mer varierte (dog, alle sørget for å holde kolestrolnivået på et behagelig smertepunkt) innebar ikke denne flyttingen en udelt positiv opplevelse.
Størrelsen sørget for at noe av den mest intime atmosfæren var forsvunnet, mens køene til tider var trøttende lange. Avstanden til London var lengre enn antatt, og med togpriser som får NSB til å virke som et indisk billigselskap, var det mest reelle alternativ en busstur på 5 timer. Siden morgenflyet var kansellert grunnet en tornado (!) i London dagen før, gikk alle våre planer om en myk fredagsstart i vasken. Taterfølget fra Norge var ikke framme i Minehead før klokken ti fredag kveld, og vi misset dermed potensielt legendariske konserter som Melvins og Nurse With Wound med David Tibet. Det skulle vise seg å være et dypere mønster bak det som i utgangspunktet virket som slike rene uhell, men det får holde her å tipse fremtidige festivalreisende om å beregne skikkelig med tid. Ta det som en tur!
Årets kurator for alle dagene var Sonic Youths Thurston Moore, og han har nok kost seg glugg ihjel med denne oppgaven. Mannen er kjent for å være mer enn godt orientert innen den alternative delen av rocken (med vekt på alternativ, han vet jo mer om norske punkflexisingler enn noen her hjemme), og har tydeligvis fått boltre seg fritt med Sonic Youths flertydige estetikk i naturlig sentrum og som en avspeiling av det ferdige programmet: Støy/støyrock, frijazz, rock’n’roll og avantrock – med improvisasjon som felles overbygning. Han gjorde selv godt rede for sine valg i programmet, hvor han tok brodden fra potensiell kritikk ved i kjent stil gremme seg over manglende navn som ingen andre har hørt om, slik som Sutcliffe Jugend og Hardline Elephants. Hans oppgave var å presentere ’the relative aesthetic vision between the royal high time of Iggy & The Stooges and the bloodymindedness that is Blood Stereo’ – og den oppgaven bestod han godt. Fraværet av britiske artister ble fornuftig redegjort for med ønsket om å fremheve navn som ellers ikke spiller til vanlig på øya.
’See you at the merch table’, hilste Moore, og med det minnet han om den pressefrie, backstage-løse og flate strukturen som fremdeles er ATP, der gleden over å oppdage musikk litt på utsiden av de mest kjente festivaltraverne og der alle kan mingle fritt skal stå i høysete. Her møtes alle på likefot. Artistene jeg intervjuet var da også skjønt enige om at dette var en eneste stor fest, ikke bare en mulighet til å spille for et større publikum, men også å henge ut med fans og venner i en hyggelig, felles atmosfære.
ATP Minehead var utvidet fra to til tre scener: Hovedscenen Centre Stage med plass til et par tusen, mellomstore Reds og minstescenen Crazy Horse. Sistnevnte, innredet i dårlig western-stil, fungerte ikke optimalt. Rommet var for stort til lavmælte artister som Charalambides og Fursaxa, og støynivået bakover i rommet var til tider helt uholdbart, og noe jeg aldri har opplevd på ATP tidligere. Tilløp til buing og latterliggjøring av artister (riktignok ganske så weirde, men dog) er ikke denne festivalen verdig. Det er vel prisen å betale for å slippe inn større folkemengder enn de dedikerte, og til senere anledninger bør slike artister bli tilbudt bedre vilkår. Jeg likte Reds best; passe stor, med bedre lyd og samtidig liten nok til det var lett å rusle rundt å møte folk. Det måtte skje i blinde for å slippe unna den grelle pornofargen (derav navnet) på vegger og gulv, og ikke minst det heslige spilleområdet som var plassert bak i rommet. Jeg har ikke vært på konsert i mer absurde omgivelser siden jeg så Sonic Youth spille i et casino i Las Vegas – til og med der var forholdene mer nøkterne! Storscenen sikret både god lyd og sikt, og var derfor velegnet til å ta i mot størrelser som Iggy & The Stooges, Gang of Four, Dinosaur og Sonic Youth.
Moores program har jeg siklet meg i søvn over hver natt de siste seks månedene. Fraværet av noe beats, en liten dose melodisk pauseunderholdning eller overraskende sibirsk strupesang ble en smule påtrengende etter dager som vekslet mellom sfærisk impro-folk og brutal noise – og det faktum at slett ikke alle klarte overgangen fra sirkulære loft-seanser til festivalformatet like bra. La oss først som sist fremheve de to som klarte akkurat dette aller best:
Comets On Fire (agitatedrecords/J. Bennett)
Comets On Fire: At middelmådige Wolfmothers debut blir kåret til årets beste plate i en av landets største aviser vitner i beste fall om manglende orienteringsevne, ikke minst når langt fetere Comets On Fire blir så glatt oversett. Avatar er etter min mening blant årets aller beste plater, men det er som liveband kometene virkelig brenner. Fjorårets konsert på ATP var et fyrverkeri, og årets utgave viser i ytterligere grad et band på høyden av sin karriere – som også har klart overgangen til å møte et relativt stort publikum. Hvis ikke en eneste norsk sommerfestival som ønsker å fremstå som noenlunde med i tiden snart forstår dette, vel, så kan de knapt tas seriøst. Gjengen fra California er en heksegryte av classic rock, psykedelia, støy og solskinn som går utenpå det aller meste annet i dag. Så det så.
Wolf Eyes (agitatedrecords.com)
Wolf Eyes: De samme argumentene kan brukes om trioen fra Michigan. De evner å bryte ned grensene mellom rock og støy, og spilte for en fullpakket storscene som de holdt i sine hule hender og knyttede never. Wolf Eyes fremstår mer og mer som et genrekryssende band, med en sceneutstråling som tar elementer fra gaterocken, humor og en forståelse for at bråkerock slett ikke trenger å være vanskelig tilgjengelig. De kan naturlig samarbeide med avantgarde støymusikere (Fe-Mail) og frijazzister (Anthony Braxton), men i bunn og grunn er de egentlig tre hyperaktive barn av hjembyens store sønn, Iggy Pop. De forstår og dyrker rockens tradisjoner, men satt i en kontekst som gjør rocken både relevant, nyskapende, underholdende – og farlig – også i dag. Hvor mange rockeband kan man egentlig si det om i 2006? Wolf Eyes er et monster av et band.
Thurston Moore trakk linjer mellom genre og mellom generasjoner. Det går en naturlig linje fra Iggy & The Stooges til Wolf Eyes, fra noise-innovatørene The New Blockaders til Prurient, fra Dinosaur Jr. til Comets On Fire og fra Sun City Girls til Sunburned Hand Of The Man. En helg på ATP innebærer å bevege seg fra konsert til konsert, der ingenting virker irrelevant, naturlige lover oppheves og der man tar seg selv i tanker som ’Tja, skal jeg gidde å gå på Dead C, egentlig’ – og det virker ikke engang absurd før i etterkant. Musikk, ansikt og stemmer flyter langsomt over i hverandre. Hva sitter egentlig igjen etter at eksplosjonene av inntrykk og opplevelser har lagt seg?
– Jackie-O Motherfuckers, for anledning uten leder Tom Greenwood, mystisk hengende spøkelsestoner?
– Iggy & the Stooges’ versjon av ”No Fun” med halve salen dansende på scenen?
– No-Neck Blues Bands pappeske-hoder og halvnakne sangerinne?
– Lee Ranaldo og Thurston Moores laserkrig med gitarene?
– Sunburned Hand Of The Mans hang til stagediving og voldsomme omgang med prøvedukker?
– MV&EE and The Bummer Road Bands hamptunge blanding av hippieshit og kosmisk psykedelia?
– Sun City Girls’ delikate surftwang?
– Mats Gustafssons frie utblåsninger?
– Wooden Wands vakre, nedstrippede countrysett?
– Britisk dagen-derpå frokost?
Blant annet.
Det er mulig å etterlyse noen nye navn, til tross for at mange av artistene var totalt ukjente på forhånd, som overrasket virkelig positivt. Av de unge, friske kan Be Your Own Pet trekkes fram, som en mer viril utgave av Yeah Yeah Yeahs. En noe bredere genresammensetning ville kanskje forhindret tilløp til zombie-tilstand, og skjerpet sansene ytterligere, men da hadde det blitt en annen fest. Når alt er sagt, vis meg en festival som kan skryte av et bedre, bredere og mer spennende festivalprogram enn ATP – og jeg skal spise det offentlig. Sammen med en fet tallerken Full English.
Full line-up:
16 BITCH PILE-UP
ASHTRAY NAVIGATIONS
DEERHOOF
FLIPPER
FURSAXA
IGGY AND THE STOOGES
MELVINS
NURSE WITH WOUND
SONIC YOUTH
THE DEAD C
ALEXANDER TUCKER
AARON DILLOWAY
SIX ORGANS OF ADMITTANCE
JACKIE-O MOTHERFUCKER
BARDO POND
COMETS ON FIRE
GANG OF FOUR
DINOSAUR JR.
AWESOME COLOR
BARK HAZE
BE YOUR OWN PET
CHARALAMBIDES
BLOOD STEREO
DEAD MACHINES
DKT/MC5
DOUBLE LEOPARDS
FAMILY UNDERGROUND
HAIR POLICE
HIVE MIND
ISLAJA
LAMBSBREAD
LESLIE KEFFER
MAGIK MARKERS
MAJOR STARS
MATS GUSTAFFSON + EYE
MONOTRACT
MOUTHUS
MV / EE & THE BUMMER ROAD
MY CAT IS AN ALIEN
NEGATIVE APPROACH
NO-NECK BLUES BAND
NOTEKILLERS
PETER BROTZMANN + HAN BENNINK
PRURIENT
RICHARD YOUNGS
SUN CITY GIRLS
TAURPIS TULA
THE NEW BLOCKADERS WITH THE HATERS
THE SKATERS
WHITE OUT WITH NELS CLINE
WOLF EYES
WOODEN WAND
Memphis-bandet Reigning Sound mikser soulbasert garasjerock med saftige doser av r&b og classic rock’n’roll til en melodiøs varm og eksplosiv kruttønne som omfatter Cosmic American Music, Stax, country og 50-talls rock. De super fra rockens urkilde, og spanderer rundhåndet på oss lyttere.
Time Bomb High School (In The Red, 2002)
Too Much Guitar! (In The Red, 2004)
Home for Orphans (Sympathy For The Record Industry, 2005)
A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Pride (Dead Oceans, 2007)
To Willie (Dead Oceans, 2009)
Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010)
Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.
Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004)
In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007)
Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009)
“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
LOW
Trust (Rough Trade, 2002)
Drums And Guns (SubPop, 2007)
Christmas (Tugboat, 1999)
KID DAKOTA
So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002)
The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
RIVULETS
Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
THE WINTER BLANKET
Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004)
Jeffery Poolmans skrev et sted i romanen Interesting Facts About The State Of Arizona: ’Maybe Tucson, she thought, as the city rose up, but even while she was thinking it and trying to be positive, even when she was smiling for the boy’s sake at the city’s towering buildings and streams of dusty cars, she couldn’t help thinking that Tucson looked unlikely as a place to be happy.’ Mon det, Howe Gelb befinner seg fremdeles i denne ørkenbyen nær grensen til Mexico, slik han har gjort det siden tidlig på 80-tallet da han startet opp sitt livslange prosjekt Giant Sand. Fra sin hjemmebase har han spredt musikalsk glede til folket med noe av den beste og mest egenartede amerikanske rocken de siste tiårene. Dette er noen av platene han signerte på 2000-tallet – med vekt på hans lange, stabile periode med Thrill Jockey.
Giant Sand: Chore of Enchantment (Thrill Jockey, 2000)
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Giant Sand: Cover Magazine (Thrill Jockey, 2002)
Howe Gelb: The Listener (Thrill Jockey, 2003)
The Band Of Blacky Ranchette: Still Lookin’ Good to Me (Thrill Jockey, 2003)
Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 4: Infiltration Of Dreams – live (Ow Om 2003)
Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 5: Too Many Spare Parts In The Yard Too Close At Hand (Ow Om, 2003)
Giant Sand: Is All Over… The Map (Thrill Jockey, 2004)
Giant Sand: proVISIONS (Yep Roc, 2008)
10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.
Dan Deacon
Bromst (Carpark, 2009)
Fennesz
Black Sea (Touch, 2008)
Tim Hecker
Mirages (Alien8, 2004)
Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
An Imaginary Country (Kranky, 2009)
Oren Ambarchi
Intermission 2000-2008 (Touch, 2009)
Christophe Bailleau
On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
Air Resort (Soundscaping, 2008)
Greg Davis 
Curling Pond Woods (Carpark, 2004)
Paquet Surprise (Carpark, 2005)
Kevin Drumm
Comedy (Moikai, 1999)
Francisco Lopez
Live In Montreal (Alien8, 2005)
Daniel Menche
Beast Resonator (Roggbiff, 2006)
Peter Wright
Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005)
Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006)
noise
Fuck Pete Larson (Wabana, 2002)
Burned Mind (Sub Pop, 2004)
Ride The Skies (Load, 2001)
Wonderful Rainbow (Load, 2003)
Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002)
Absolutes (Load, 2003)
City Of Straw (Brah, 2010)
Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
Drawn Dead (Hanson, 2005)
Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005)
Rancor Keeper (Release The Bats, 2007)
Closer To The Cliff (Interregnum, 2008)
Daughters (Hydra Head, 2010)
Hijokaidan
Skkull (Release The Bats, 2007)
The Drone Drug (Release The Bats, 2008)
Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009)
Sorgliga Sånger er ingen plate for de lystige lag. Johan Rothstein har satt seg ned med gitaren og skrevet elleve personlige og nære mollviser om tomhet, ensomhet og barndom. Med hviskende stemme, som tidvis bare så vidt bærer, byr han på en intim fremføring som passer de stille og ettertenksomme stunder aller best.
The Avett Brothers: I And Love And You (2009)
Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.
Richard Buckner: The Hill
Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood
Dust Dive: Claws Of Light (2007)
Hem: Rabbit Songs (2002)
Jolie Holland: Catalpa (2003)
Norfolk & Western: Winter Farewell (2002)
Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child
Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Richmond Fontaine: Winnemucca (2002)
Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Timesbold: Eye Eye (2004)
Tracker: Polk (2002)
Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.
The Big Beast 