Memphis-bandet Reigning Sound mikser soulbasert garasjerock med saftige doser av r&b og classic rock’n’roll til en melodiøs varm og eksplosiv kruttønne som omfatter Cosmic American Music, Stax, country og 50-talls rock. De super fra rockens urkilde, og spanderer rundhåndet på oss lyttere.

Time Bomb High School (In The Red, 2002)
Reigning Sound er et fantastisk liveband. Vokalist og gitarist Greg Cartwright (ex-Oblivians, Compulsive Gamblers) har en stemme full av sjel, organist Alex Greene understreker deres varme Memphis-sound, mens trommis Greg Roberson sitter som en convicted felon bak trommesettet – og ser ut til å være i stand til å myrde det. Men de kan også være fantastiske på plate. Her er de noe rundere i kantene, og spesielt Greenes orgel kommer mer fram og myker opp lydbildet. De mest hardtslående låtene, som ”Stormy Weather”, ”Brown Paper Sack” og ”You’re So Strange” møter fyldige og hjerteskjærende country-soul ballader som ”You’re Not as Pretty”, ”Wait And See” og ”I Walk By Your House” og skaper en tilstedeværende dynamikk og nødvendig bredde som denne sjangeren ikke er bortskjemt med. Reigning Sound kødder ikke, Cartwrights ukompliserte tekster og bandets framferd virker alltid troverdig, syder av noe ektefølt, noe medfødt som strømmer gjennom blodårene, via hjertet og ut til oss som hører på.

37 minutter og 15 låter er akkurat så mye (eller lite) at platen kan gå kontinuerlig, og noen anonyme låter har lite å si for helheten – dette er en skive uten dødpunkter. Reigning Sound bør høres av alle som er i nærheten av å like rock, fra The White Stripes til Them, The Clash og The Rolling Stones (som naturlig nok får en hommage med versjonen av ”I’d Much Rather Be With The Boys”).

Time Bomb High School er en av de beste rockeskivene jeg vet om og en plate jeg alltid kan komme trygt hjem til.

Too Much Guitar! (In The Red, 2004)
Garasjerockerne fra Memphis tok pusten fra de fleste som fikk med seg Time Bomb High School, en bombe som smeltet Stax og Detroit, Nashville og Nuggets med en autentisk, varm Memphis-sjel. Det betød rock ’n roll, soul, gospel og country framført med forrykende energi.

Too Much Guitar! heter oppfølgeren, deres tredje, og Reigning Sound går ikke løs på oppgaven med beskjedenhet. Som tittelen indikerer dyrkes gitaren i noe større grad, og organist Alex Greene er bare oppført som gjest på et par låter. Det gjør at fokus rettes mer mot et tettere trioformat, som i klartekst betyr mindre r&b og soul, og mer løssluppen, pønka garasjerock. Akkurat det faktum at de har beveget seg i en råere retning fant jeg først noe skuffende, skjønt det er vanskelig å deppe særlig lenge når Greg Cartwright vrenger sjela si og de drar klassiske rockeleksjoner som hentet fra Jerry Lee Lewis og Johnny Cash forvrengt med fuzz til Ramones, Rolling Stones og The Sonics, sterkt krydret med den rike tradisjonen som kjennetegner Memphis og sørstatene.

Reigning Sound gjør sitt beste for å pakke de 14 låtene inn med simpel garasjelyd, og med et nær kontinuerlig øs av diskant tenderer låtene dessverre til å skli noe over i hverandre. På forgjengeren forhindret de dette, ikke bare ved et fyldigere lydbilde, men også ved å legge inn noen saftige ballader hist og her. Bare på ”If You Can’t Give Me Everything” og ”Funny Thing” (en av verdens vakreste kjærlighetssanger) tar de en pust i bakken denne gangen, og akkurat da savner jeg mer av det dampende preget fra Time Bomb. Too Much Guitar! ligger dermed nærmere deres intense liveshow enn forgjengeren. Greg Cartwright har skrevet de aller fleste låtene selv, men noen coverlåter er det ryddet plass til, som Carpetbaggers’ ”Let Yourself Og”, Sam & Daves ”You Got Me Hummin’” og Hank Ballards ”Get It!”

Det blir mer enn nok gitarer på Too Much Guitar!, men til og med en novise innen segmentet til Reigning Sound har ingen problemer med å høre at de går utenpå mye av det vi forbinder med garasjerock, at de fortsatt holder hjembyens rikholdige musikkhistorie i hevd, og har endt opp med et album med inn til beinet rock ‘n roll. Ikke spesielt originalt, for all del, men artig lell.

Home for Orphans (Sympathy For The Record Industry, 2005)
’Love’s a funny thing, you don’t know it’s real till it’s caused you pain…’

Det er som om denne smertefulle erkjennelsen danner det tematiske grunnlaget for Home For Orphans. Greg Cartwright & co ruller ut 10 låter med sorg i hjertet, desperasjon i følelseslivet og ensomhet i sikte. Det gjør han mer overbevisende enn de aller fleste, og virkemidlene er klassisk americana, Memphis-style: soul/r’n’b, rock ‘n roll og country.

Hvis du, i likhet med undertegnede, falt for Time Bomb High School (2002) og synes at Too Much Guitar! (2004) ble for mye skrimmelskrammel, så er Home For Orphans en velkommen retur til godformen. Selv om de fleste av låtene er alternative innspillinger/rester fra forgjengeren, så er det ikke akkurat restkvalitet over det som leveres her. Reigning Sound har denne gangen latt garasjen stå nesten helt tom og gitarforsterkerne få en fortjent hvile. De har heller satt seg inn i en åpen bil og tatt en kjøretur langs brede veier under vid himmel. Det varme, sjelfylte Memphis-soundet er godt ivaretatt, med country og soul som de viktigste bestanddelene.

Mye av nøkkelen til bandets suverene posisjon ligger i Greg Cartwrights emosjonelle stemme, mannen har en moden og inderlig troverdighet som kan bære selv de tynneste melodier. Musikalsk er jo ikke Reigning Sound spesielt nyskapende eller spennende. Det er da heller ikke all musikk som skal bryte nytt land. Dette bandet viser at det fremdeles er nok saft å presse ut av klassisk materiale, og særlig Alex Greenes orgel sørger for et sømløst og delikat lydbilde.

Home For Orphans skjuler noen av bandets fineste øyeblikk. På ”Find Me Now” er det som om de har tatt Bruce Springsteen vekk fra østkystens industrielle asfaltjungel og Jackson Browne ut av vestkystens lune favn, og smeltet de to sammen under sørstatenes blendende sol. Sjelden har vel Reigning Sound hatt en så akustisk basert og liketil fortellerstil som her, en tendens som holdes i store deler av skiva. ”If You Can’t Give Me Everything” er enda mer dempet og reflektert i uttrykket, en tilbakelent backporch-ballade, som polstres av Greenes alltid fete orgel-pålegg. ”Funny Thing” er drapert med gråtende steel gitar og står som en av de mest hjerteskjærende vakre rockelåtene som er skrevet. ”Medication Blues #1” er en svingom innom lokalet seint på lørdagskvelden, mens ”Carol” kunne tilhørt Ryan Adams’ mest intime øyeblikk. Sammen med ”What Could I Do?” og ”If Christmas Can’t You Bring You Home” er de sju første sporene alle fullmodne frukter som umiddelbart kan spises.

Derfor er det litt synd at Reigning Sound ikke klarer å holde kvaliteten helt inn. ”Pretty Girl” er en sjarmerende, men litt tafatt 50-talls rocker (med tidstypisk ’sha-la-la-la-lee’-koring). ”Without You” er en cover av Gene Clarks ”Here Without You” (fra The Byrds’ Mr. Tambourine Man) som ikke gjør så mye av seg. Sistesporet er et liveopptak og nok en coverlåt: ”Don’t Send Me Flowers, I Ain’t Dead Yet” er den beste tittelen, men den skitne og grumsete rockeren makter ikke å sette det punktum for platen som de første låtene legger opp til – og som denne platen hadde fortjent.

En litt daff utgivelse gir et urimelig billig inntrykk (manglende informasjon, blant annet er ikke Gene Clark kreditert, barnslige illustrasjoner, tynt innleggshefte) og trekker ned på helheten. Skal man selge plater i dag så bør i hvert fall slike ting være skikkelig gjort. 10 låter med en spilletid på under halvtimen er heller ingen helaften, men styrken i de aller fleste av disse sporene er heldigvis av det slitesterke merket.
Bjørn Hammershaug