Stikkord

, , ,

Tekst og foto: Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 13.05.09

Så, vet du hva du hva skal gjøre i kveld?

Tenkepause.

– Nei. Sadly. Det er fremdeles samme greia. Det er noe feil med meg, og det mener jeg. Jeg skal faktisk ikke engang spille i kveld. I honestly believe to God.

Howe Gelb løfter blikket over brillene. Intervjuet er over, han er på vei inn på lydsjekk og har det travelt. Han ser opp og humrer:

– Jeg spiller ikke før jeg står der oppe på scenen.

Han har vært Giant Sand i et kvart århundre, Howe Gelb i litt over det dobbelte. Vi har fått sneket til oss en snau halvtime bak scenen på Rockefeller, der han senere på kvelden skal varme opp for PJ Harvey og John Parish. Han har blitt grå i håret, tynnere i det også, blikket er fremdeles like våkent, vennlig. Han snakker lavt og langsomt med rusten twang i røsten, tenker seg om før han sier noe, og i hvert svar, i hver setning, gjemmer det seg en tekstfrase som kunne smyget seg ombord på hans egne låttekster. Det er noe genuint over hele hans språk, væremåte og stil. Gelb er hel ved, en mann som inngir respekt, men som også utstråler imøtekommenhet.

Vi snakker litt om å eldes. Gelb bikket 50 for et par år siden, og jeg undres på hvilke refleksjoner han har gjort seg rundt dette.

– Jeg kan endelig konkludere. Du spiller hver konsert som det er din siste, gir ut hver plate som det er den siste. For det er det. Til det kommer en ny. Og du vet ikke om det gjør det. Det er annerledes når man er ung, you cannot imagine demise, and you can’t feel the tentacles of… mortality. Når du blir eldre, overlever de 40, ser du at mange har gått bort, havnet i fengsel, på dop, det er ulykker, forferdelige sykdommer, og jo mer forstår du at livet spinner rundt døden – og det spiser oss. Da… skjønner du at det er et begrenset tall show igjen, et begrenset antall skiver. Du husker akkurat det når du spiller hver kveld.

Hva er bra med det?

– Man setter større pris på en del ting når man blir eldre. At man har evnen til å spille, for det vil forsvinne, the eyes’ gonna go, the senses’ gonna go, everything’s gonna go. So you evaluate and handle it in a way you’ve never done before. With a certain kind of care. Jeg har også blitt fortrolig med at jeg har lidd – og tjent – på et fravær av ambisjoner. Selv om jeg liker å lage musikk, liker å spille, så er jeg ikke ambisiøs i forhold til hva som skjer. Jeg har sett hva som har skjedd med folk som har levd for å fôre sine ambisjoner. Det er ikke bare negativt, men det er annerledes. Jeg har alltid ment at for mye suksess er vanskelig, men for lite blir også vanskelig. Man skal forsørge sin familie. Så blir foreldrene syke, alt blir tøffere. Det er grunner til at folk sjekker ut.

Han plukker på gitaren, en strofe kommer mens han snakker videre:

– So, through it all, you cut a course, and hang to the vessel that you manage to keep afloat, you pray for good winds, calm seas, but you enjoy a good storm now and again…

Accurate view
Howe Gelb tilbringer sommermånedene i Danmark med sin danske kone Sofie Albertsen Gelb og sine to yngste barn. Da har de fri fra skolen og det er mulig å unnslippe heten i hjembyen Tucson for en periode. Han mener også at barna har godt av å få innsikt i et annet samfunn og en annen mentalitet, gis en mer accurate view mens de fremdeles er små. Han beskriver årene med den forrige presidenten – som han ikke nevner ved navn – som «dark, depressive» og en periode med «lack of inspiration».

– Vi har nyhetskanelene, spesielt Fox News som var pupetteers of that regime, and comically so, og som nå er så stakkarslige at det er rent morsomt å se på. Før stod de i skyggen av den fyren, snakket som news, kledde seg som news, de måtte være de ekte nyhetene, ikke sant? Men det var det ikke. Det eneste andre Fox har er gode tegnefilmer, som The Simpsons, men det er egentlig nyhetene deres som er tegnefilm.

Gelb avsluttet Australiaturneen en dag tidligere enn planlagt for å reise hjem og være med på valgnatten, og har sterke sympatier med Obama som han, om han ikke vil endre så mye, ”will make a dent” som han sier.

Jeg synes å spore noen tekster som visst politisk ladet på proVISIONS (Yep Roc, 2008)?

– Ja, og det var derfor vi måtte få den ut før det ble skifte, slik at vi kunne fortelle hvordan ting har vært. Etterpå ville det vært mer uinteressant. But I don’t wanna make it so apparent, so that the songs would be punished for it. It’s better he gets punished, not the songs.

I tiden fremover kan vi også se frem til en plate sammen med noen spanske flamencospillere, en liveskive – og film med ‘Sno Angel, og filmmusikk til animasjonsfilmen Mars, der Gelb også har fått en talerollen (til en skurk, kan han fornøyd fortelle). Han jobber også med et annet filmprosjekt i Tucson titulert The Lightbulb, og han ser på filmmusikk som noe han vil gjøre mer av, ikke minst for å slippe all reisingen.

Hvordan klarer man seg som musiker i dag?

– Jeg har en ganske god deal, en 50/50 splitt og alle rettigheter selv. Greia er at jeg gjør en hovedplate cirka annethvert år, samtidig gjør jeg en rekke andre prosjekter. Pianoplater, tour-only plater, Down Home-series, mer uoffisielle offisielle utgivelser kan du si. Hovedplaten selger mest, de andre selger halvparten og under det igjen. Men til sammen blir det 50 000 skiver hvert annet år. Det er ganske bra. Men det er konserter man lever på. Musikk høres ikke så bra ut lengre, men live låter det bedre enn noen gang.

Hva er ditt syn på nedlastning i et slikt bilde?

– MP3 er behagelig, men det høres ikke så godt ut. Det er greit å laste ned musikk, men hvis man liker musikken bør man gjøre seg selv den tjenesten å kjøpe en større fil. Downloading er en god måte å spre ordet på, og det er lettvint. Men jeg ender alltid opp med å kjøpe på CD eller LP til slutt selv.

I kveld skal du varme opp for andre artister, hvordan opplever du den rollen?

– Harvey og Parish er gode, gamle venner. Men det er litt snålt å åpne for noen. I am just 10 minutes to old to try to explain myself in song and application. I just wanna preach to the choir. Hver kveld står du mellom det folk har kommet for se mens klokken tikker. Man må være smart, finne det. Jeg gjør fremdeles noe nytt hver kveld for å utfordre meg selv.

Så også denne kvelden. For han kom på scenen. En kort halvtime med gelbness, on the spot versjoner av låter som Explorer og gullkorn som «This is not jazz. No clapping during soloes» og «Takk! …what are you takking about? I’m from Arizona. Tucson. Tucson talk…»

Yeah, takk Howie.

Reklamer