Jeffery Poolmans skrev et sted i romanen Interesting Facts About The State Of Arizona: ’Maybe Tucson, she thought, as the city rose up, but even while she was thinking it and trying to be positive, even when she was smiling for the boy’s sake at the city’s towering buildings and streams of dusty cars, she couldn’t help thinking that Tucson looked unlikely as a place to be happy.’ Mon det, Howe Gelb befinner seg fremdeles i denne ørkenbyen nær grensen til Mexico, slik han har gjort det siden tidlig på 80-tallet da han startet opp sitt livslange prosjekt Giant Sand. Fra sin hjemmebase har han spredt musikalsk glede til folket med noe av den beste og mest egenartede amerikanske rocken de siste tiårene. Dette er noen av platene han signerte på 2000-tallet – med vekt på hans lange, stabile periode med Thrill Jockey.

Hør spillelista Howe Gelb: Giant Songs i WiMP
Les intervju med Howe Gelb, 2009
Les intervju med Howe Gelb, 2002

Giant Sand: Chore of Enchantment (Thrill Jockey, 2000)
Giant Sands cirka 20. plate siden debuten i 1985 markeres med nok et selskapsskifte, denne gangen til Chicagos småhippe Thrill Jockey. Selv om etiketten til vanlig forbindes mer med post-rock ser ikke det ut til å spille noen trille for trollmannen fra Tucson. Lite kan få denne mannen til å musikalsk forlate sin barrio, selv om han her også har vært i New York og i Memphis med Jim Dickinson for å gjøre opptak. Det vil si at vi fremdeles får en salig sammensmelting av peyote, rock, mezcalin, country, underfundige tekster, genistreker og litt rør – det som er Giant Sand. Chore Of Enchantment er variert, men ikke variabel, og det er en fantastisk plate, fylt av overskudd og underskudd, vellyd og ulyd, lys og skygge.

I større grad enn tidligere benyttes samples og ulike lydopptak som ytterligere bygger ut bandets lydbilde. Skiva starter med litt opera som vender og vrir på seg inntil Gelb sløyt kommer smygende, ut av skyggene, ”(Well) Dusted (For The Millenium)”. ’Dusted got dumped by what he thought he knew/Now he sits slumped and don’t know what to do…’ En fabelaktig åpning til en drøy time som tar deg gjennom store deler av Giant Sands soniske univers. Pianoklunking (”Raw”, ”Bottom Line Man”) ørkenfunk (”Temptation Of Egg”), de nydeligste viser (”Astonished In Memphis”, “Shiver”), duvende countryopera (”No Reply”, med kutt fra ”Una Furtiva Lagrima” som mange sikkert kjenner med Jussi Björling), fuzzrock (”1972”, ”Satelite”) og herlig fylletrall (”Way To End The Day”). Alt kokt sammen av hete og regn, av the punishing sun and the promising thunder.

Chore Of Enchantment er tilegnet Gelbs nære venn og medspiller, slidegitaristen Rainer Ptacek som nylig gikk bort – og som henger over som en skygge over denne innspillingen. Rainer får æren av å svane inn med lille ”Shrine”, og dermed avrunde den mest komplette Giant Sand utgivelsen til dags dato. Når Gelb har med seg de nesten-faste medlemmene Convertino og Burns (Calexico), i tillegg til Juliana Hatfield, Evan Dando, John Parish og andre gode krefter, er det egentlig bare å ta av seg den støvete hatten og bukke ærbødig for det vi har fått være med på.

Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Howe Gelb cruiser med en stødig hånd langs jernbanelinja, på vei et sted inn i ørkenen på en plate like vidstrakt og åpen som landskapet rundt ham. Der hans tidligere soloalbum har båret litt preg av en slækk anything-goes holdning, så er Confluence strammere, mer fullendt fra start til mål.

’In a perfect world anything goes…’ begynner han, og minner om at verden aldri vil være perfekt – men at det meste går likevel. Slik tar oss med inn i sitt helt spesielle univers, som ”Pontiac Slipstream” der fritt assosierer en historie om bluegrasskongen Bill Monroe og Marilyn Monroe, Kennedy-drapet og Hendrix på Monterey. ’Speaking of Monroe/If Kennedy never got shot then Monterey would never have Hendrix’… Sammenhengen? Alle små og store hendelser i verden henger sammen. Avstanden er kanskje ikke så stor mellom ”Hey Joe” og ”Blue Moon Over Kentucky”, som jo er det udefinerbare stedet Gelb har befunnet seg de siste 20 årene.

Musikken er varm og tidløs, de velskrevne, skakke låtene uten datostempel. Som The A.V Club poengterte i sin omtale: ’Some time in the distant future, someone will dredge up a truckload of unreleased material and finally, authoritatively, anoint him a genius.’ Gelb gjør som vanlig det meste selv, men har med seg et meget stødig team av musikere. Noterer at Joey Burns og John Convertino (Calexico) ennå ikke har glemt Papa Gelb. Vennene i Grandaddy stikker innom, kona Sofie Albertsen likeså. Triveligere kan det ikke bli, og som Gelb selv synger: ’She and pedal steel will ease your worried brow….’

Så, senk skuldrene, fyll opp et glass og sett deg godt til rette på verandaen. La Confluence sørge for resten. Du vil garantert bli sittende lenge der ute.

Giant Sand: Cover Magazine (Thrill Jockey, 2002)
Giant Sand har en lang tradisjon i å tolke andre artister. Bob Dylan, Otis Redding, Johhny Thunders og Hank Williams er blant låtskrivere som tidligere har blitt sandifisert. Mens de tidligere har vært integrert på ellers ordinære utgivelser, så består Cover Magazine, utelukkende av coverlåter. I selvmotsigelsens navn inkluderes dessuten to versjoner fra bandets egen katalog; ”Blue Marble Girl” (Gelb) og ”Inner Flame” (Rainer Ptacek), begge hentet fra Rockefeller i Oslo, der de varmet opp for PJ Harvey vinteren 2001. Harald Are Lund har produsert de to sporene for NRK.

Etter 20 år som en slags bandleder, et forrige album (Chore Of Enchantment) som tok mye tid og krefter, og lei av å være den kreative kraften som stadig må ta endelige avgjørelser, var Cover Magazine en plate Gelb måtte lage. Med melodiene ferdige på forhånd kunne musikerne fokusere mest på samspillet og ikke minst ha det gøy sammen. Det merkes at stemningen har vært god, og at alle involverte har trivdes etter disse intensjonene. Den generelle stemningen er uhøytidelig og preges av en leken tilnærming til det sprikende låtmaterialet, der tyngden ligger i amerikanske klassikere (Neil Young, Cash, Roger Miller, Sonny Bono), litt ymse indie-ish (Nick Cave, PJ Harvey, X, Goldfrapp) – og Black Sabbath(!).

I tillegg til Gelb består Giant Sand-mylderet denne gangen av Burns og Convertino (Calexico), Matt Ward, Burtch og Fairchild fra Grandaddy og kona Sofie Albertsen, som noen av de mest sentrale aktørene. Uansett medmusikanter har Giant Sand alltid vært et band med et svært distinkt uttrykk, til tross for et musikalsk storsinn og variert register er det etter to sekunder mulig å gjenkjenne en Gelb-låt. Det er et godt utgangspunkt når man skal prøve seg på andres, og særlig på kjendiser som ”Iron Man”, ”King Of The Road” og ”Wayfaring Stranger”. Som vanlig blir resultatet gjerne uvanlig og uventet, og i god Giant Sand-tradisjon ikke alltid like vellykket.

Passende nok introduseres platen med Marty Robbins’ ”El Paso”. Robbins, som kom fra Arizona, var i likhet med Gelb en artist som svinset innom en rekke stilarter, både innen country, blues og rock. Hans største westernhit, ”El Paso” (1959) er en klassisk gunfighter ballade. I Gelbs coole hviskende pianoversjon fungerer den naturlig som overgang inn til Neil Youngs ”Out On The Weekend”. Det er et glimrende grep å la disse to flyte over i hverandre, først med Neil Youngs tekst til Marty Robbins melodi, som etter en munnspill-intro fører inn i Youngs tidløse vise. Et lignende grep foretas med ”Wayfaring Stranger” og ”Fly Me To The Moon”, begge i ganske streite utgaver, som får henge sammen. ”King Of The Road” og ”I’m Leaving Now” slipper ganske billig unna, men viser at Giant Sand er komfortable med sin egenartede blanding av countryjazz og loungerock, og at Cover Magazine i første rekke skulle være en plate som er like morsom å lage som å lytte til. Et høydepunkt er versjonen av Black Sabbaths ”Iron Man”. Den knallharde Birmingham-originalen dras ut til sumpene, og blir til en sløy swamp-blues med congas og trompet. Ikke bare blir melodien fornyet, men teksten får helt ny mening når Gelb crooner linjer som: ’Nobody wants him, he just stares at the world…’ Dette er den låten som får gjennomgå størst endringer i forhold til originalen, og det er en glede at resultatet blir så vellykket.

Cover Magazine er samling låter og stiler som med letthet bindes sammen av Giant Sand. Utgivelsen var egentlig tiltenkt navnet Retirement, og omslaget preges av Gelb på golfbanen. Kanskje var dette platen som skulle sikret ham pensjonen. Det blir nok ikke de store inntektene denne gangen heller, og det er bare å håpe at det er grunn god nok for å holde bandet i live en stund til. I så måte er det betryggende at de to aller beste sporene her begge originalt er hjemmehørende hos Giant Sand selv.

Howe Gelb: The Listener (Thrill Jockey, 2003)
Howe Gelb er i virkeligheten en hemmelig agent hyret av et firma i Bleekerton som spesialiserer seg på kulelager og nagler: ’They need a man in the field; someone willing to go out there beyond the comfort zone, and bring back some insight into the actions and displays of modern thinkers. It’s their way of staying one step ahead.’

Gelb påtar seg oppdraget under dekke av å være en kultartist. Følgende tre elementer er sentrale for å virke troverdig:

1) A lack of proficiency of any instrument of choice
(this would allow a more unique style to emerge from playing)
2) A definite omission of melody in the material
(this made it even easier to qualify to such status)
3) A demeanor of abandon;
a reckless execution mixed with an offhanded delivery with too much wordplay.

Gelb har sannelig lurt oss grundig de siste 20 årene, og The Listener vil nok neppe rokke ved hans kultstatus. Men platen er også en av hans mest tilgjengelige og bør ikke ha problemer med å favne et større publikum. Hver plate signert Howe Gelb innebærer en form for utvikling, og han forklarer seg som vanlig best selv – også denne gangen: ’The piano’s stealing Lou Reed licks, licks that he probably stole. I’d rather ’em be Thelonious’…’ (”Felonious”). Han høres ut som Reed her, rusten og morken i stemmen som en crooner foran tangentene lenge etter at gjestene har forlatt baren. Hans påvirkning fra jazz-pianister (særlig Thelonious Monk) er velkjent, Gelbs forrige soloskive Lull Some Piano (2001) var sågar en helinstrumental pianoplate, og selv om The Listener er en mer tradisjonell rockeplate skuler han i stor grad mot jazzens verden.

Fortsatt med ørkenen som sceneteppe, men nå også med Danmark som base (Gelb flyttet sammen med kone Sofie og barn for et års tid siden, og pendler så vidt jeg vet fremdeles mellom de to landene) er The Listener innspilt på to kontinenter. Selvsagt spiller Howie de fleste instrumentene selv, men han har også med to sett musikere. Arizona-gjengen består denne gangen av blant andre Burns/Convertino, Handsome-familien Sparks (som vekker til live Blacky Ranchette på ”Moons Of Impulse”), Nick Luca og Carla Ecker. ”The Nashville Sound” er passende nok innspilt hos Mark Nevers (Lambchop) i Nashville, mens ”Lemmy N Emmy” er tatt opp på minidisc på et hotell i Milano. Hoveddelen av platen er innspilt i Danmark og med danske musikere, særlig fra bandet Under Byen, som uanstrengt fyller skoene til Burns & co.

The Listener er Gelbs mest varierte soloplate, og sammen med Hisser (1998) hans mest neddempede. Men i motsetning til lo-fi sorgfulle Hisser, er denne fylt av varme og liv, alvor og humor om hverandre og med en rik instrumentering hele veien. Åpningsrekken med instrumentale ”Glisten”, ”Felonious” og ”Jason’s List” er pianobasert og røykfylt, med behagelige strykere som klassisk element – nærmere Tom Waits enn Giant Sand. Sammen med instrumentale ”Piango” møter vi her en crooner-side av Gelb, en rolle han kler naturlig og verdig med alderen.

På den mer utadvendte siden av spekteret er ”Lying There” og ”B 4 U (Do Do Do)”, en hommage til Bill Withers. Jeg synes denne gitarorienterte og poppa stilen bryter noe med Gelbs ruglete stemme, og de to ender som platens minst interessante spor. Men stort sett husker The Listener avgårde i Gelbs egen verden. På ”Cowboy Boots” er det som han kryper ut av høyttalerne når han knurrer:

Back home I hear the rain’s have failed this year
The mountains are on fire
the situation is dire
I’m out here with all the gray skies
And still don’t recognize
what they call summer
I’m loving the rain
but everyone here thinks it’s a bummer

Han kan omtale ørkenen med distanse, og har forlatt den til fordel for dansk skjønnhet: ’Guess it’s true what they say, women here really look that way, so much so that I married one’. Ikke bare er de vakre, de synger også bra. Som på tangoen ”Torque (Tango De La Tongue)” med Henriette Sennenvaldt fra Under Byen, og med blant annet fele, sag og congas deler låten noe av den fargerike stilen til lillebrorbandet Calexico. På ”Blood Oranges” er det Marie Frank som synger duett (nærmest en Lee/Nancy denne), mens Sofie Albertsen Gelb selv er med på ”Lying There”.

I årevis har jeg blitt spurt hvorfor jeg holder Giant Sand og Howe Gelb høyere enn det meste annet der ute. Jeg vet egentlig ikke, kanskje på grunn av den karakteristiske løse stilen, kanskje svaret finnes i de halvt surrealistiske tekstene eller i Gelbs evne til å utnytte øyeblikket, det impulsive, gleden i det uventede og viljen til å oppsøke det ukjente og dermed skape sin helt egen identitet. Kanskje det er fordi han ikke er redd for å tråkke feil, fordi han dyrker feiltrinnene, fordi musikk, akkurat som livet aldri er perfekt. Kanskje det bare er fordi han skriver låter som er bemerkelsesverdig tidløse, uten holdbarhetsdato. Det kan være noe rundt der. The Listener bugner av disse uimotståelige øyeblikkene av gelbness.

Han har alltid gått egne veier, og gjør det fortsatt. The Listener er nok en murstein til huset han har bygget på gjennom sine drøyt 20 år som plateartist. En karriere som helst har gått på tvers av gjeldende musikalske normer og publikumsappell, men som aldri har rokket ved hans artistiske integritet. Snarere tvert om, hans casa står stødigere enn noensinne, som siste utpost i en verden av noksagter og flyktige parenteser. The Listener er både variert og varierende, hele tiden befriende naturlig og upretensiøs. Det finnes ikke maken til Howe Gelb.

The Band Of Blacky Ranchette: Still Lookin’ Good to Me (Thrill Jockey, 2003)
Dette har vi ventet på noen år, at Gelb’ern skulle tusle ned i stallen for å sale opp gode, gamle Blacky. Vi må helt tilbake til 1990 sist hun travet blant oss, da var det Sage Advice som ga oss minnerike stunder som ”Blanket Of Stars”, ”Loving Cup” og ”Wild Dog Waltz”.

The Band Of… Blacky Ranchette er altså Giant Sands Howe Gelb med skinnende beltespenne, nyslipte boots og en stram Stetson skrudd godt ned i pannen. Nå viste riktignok Blacky tegn på å smelte sammen med Giant Sand allerede på Sage Advice, og i tråd med hvordan Howe Gelb eldes med stil og modnes som fin vin spriker ikke Blacky anno 2003 så meget fra hans senere soloplater. Sprukne The Listener (2003) ble nok ikke helt den langvarige lytteropplevelsen, men med Still Lookin’ Good To Me vender den behagelige Gelb-stemningen tilbake her på ranchen. Dette er noe lysere plate, litt løsere i kantene med god dunst av både barstøv og fjøslukt.

Kom inn i låven til Gelb og hils på gjestene hans denne fine kvelden: Her er står Kurt Wagner, howdy to ya, Kurt, svære Richard Buckner henger ved en bardisk med et glass i neven, skjønne Neko Case stråler der borte i hjørnet. Grandaddys Jason Lytle og Calexico lunter rundt i krokene, og sannelig kommer selveste Bobby Neuwirth innom, Cat Power Chan Marshall kvitrer mykt og Tom Larkins, ja, han har jo vært med helt siden Blacky ble født. Til og med noen av Gelbs nye danske venner har fått på seg finstasen og er med på denne festen. Yessir, det er Gelbs storfamilie som samles for nok en kveld med mye musikk, litt drikke og gode venner. I sentrum er Gelb og hans stadig mer morkne Waits/ Dylan-røst, og de traver i vei med ”The Train Singer’s Song”:

He walks along past the perimeter of the town
He walks alone until there’s nothing around
In his callused weathered hand is a splintered shafted shovel
In his other, he’s got no pail but carries a whole lot of trouble

Man kan vel ikke ønske seg en bedre inngang til disse 45 minuttene. Her er korte snutter og lengre låter, noe nytt og noe gammelt, og uansett humper det aldri raskere avsted enn at Blacky holder følge. Det er mer siesta over dette enn det meste Gelb tidligere har produsert. ”Mope-a-Long Rides Again” og ”Left Again” kjennes vel av noen som gamle Sand-låter, her tillagt ytterligere hvilemodus, mens ”Working On The Railroad” er en tradisjonell traver i samme tempo. John Convertino legger signaturrytme på spor som ”The Train Singer’s Song” og ”Mope-a-Long”. Ellers gjør Neko Case seg særlig bemerket på platen med sin sterke stemme, som på nydelige ”Getting It Made” i duett med Richard Buckner. Gelb sitter dessuten en del alene med gitaren og en hjelpende hånd. På ”Rusty Tracks” legger M. Ward på litt delikat slide. På ”The Muss Of Paradise” er det Lambchops Kurt Wagner som synger og kjører, mens Gelb klimprer fornøyd i passasjersetet.

Plata er spilt inn på flere ulike steder, hjemme i Tucson og flere andre byer i sør, men også i Tyskland, på veien, fra scenen og i studio. Still Lookin’ Good To Me er altså mer en samling låter enn en helhetlig plateinnspilling. Det er jo ikke akkurat en ukjent metode for Howie. Jeg synes til en viss grad at denne platen bærer litt for mye av preg dette, men også det er et kjennetegn ved Gelb og mer hans styrke enn en svakhet. Som på The Listener har han de siste årene blitt mindre melodi og mer crooning rundt tangentene. Av og til savner jeg en eller annen form for utblåsning, men når ”Square” avsluttes av Gelb, Convertino og Burns, live i Austin og med følgende strofe, er det som om jeg selv skulle oppsummert hva jeg mener om både denne platen og om Howe Gelb som artist og menneske:

’You’re one of the last of a kind
Out of the past and right in time
You’re one of the last few one of a kind
Way too beautiful to fit in any magazine
Time spent with you is always way too few’

Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 4: Infiltration Of Dreams – live (Ow Om 2003)
På denne fjerde utgivelsen i serien av Official Bootlegs har Ow Om samlet en del konsertopptak fra perioden 2000-2002, fra både Europa (Hellas, England, Tyskland) og USA (Knitting Factory). Sammensetning av musikere er bred, med Gelb, John Convertino og Joey Burns som kjernen. Ellers gjester venner som PJ Harvey og Grandaddy, og underbygger en lett, røveraktig Rolling Thunder-stemning.

Giant Sand er jo et orkester som i høyeste grad hører hjemme på scenen, de skaper alltid stort rom for improvisasjon, lar tilfeldighetene gjerne råde og våger å eksperimentere med det uventede foran publikum. Det kan slå begge veier, men her er både framføring og låtutvalg av ypperste klasse – og som vanlig med varmen og humoren hele tiden nært tilstede. Innledningsvis hylles Rainer Ptacek med en avspilling av ”The Farm” før bandet går på scenen. De etterfølgende fem låtene er alle hentet fra Barbican Theatre i London november 2001 – Beyond Nashville-kvelden, og er et meget imponerende sett. Kraftfulle ”Sage Advice” gis ny giv av trompetist Noah Thomas og fiolinist Susan Voelz, og står seg fremdeles som en av Gelbs sterkeste låter. Det gjør også ”Shiver” fra Chore Of Enchantment. Her med en gammel radiospot som ruller i bakgrunnen, der Hank Williams snakker om ’how to write good songs…’ Gelb har blitt glad i kassettspilleren som verktøy. Han bruker flittig alskens ulike opptak, særlig på sine solokonserter, men også som her med Giant Sand. ”Seldom Matters” er en annen personlig favoritt (fra Ramp, 1991), og selv om det er lett å savne Victoria Williams’ kvekking funker den fremdeles. Skulle den mer støyende delen av Giant Sand være å foretrekke, så vil nok versjonen av X’ ”Johnny Hit And Run Paulene” med PJ Harvey falle i smak.

Barbican-kvelden var en meget god kveld. Ellers er det plukket opptak fra litt ymse steder. ”Blue Marble Girl” kjennes fra mange sammenhenger og variasjoner. Det finnes ikke noe slik som en fiks ferdig Giant Sand-låt, slik har Gelb en del til felles med jazzmusikere, og jeg liker å se ham nettopp som en slags brobygger mellom Monk og Coltrane, Hank, Bob og Neil. På denne ni-minutteren forsøker Gelb å kombinere med Miles Davis på CD-spilleren. Hvordan han beskriver dette er illustrerende for mye av det han står for:

’The CD player didn’t function well and threatened to ruin the whole thing. As a compensation a fantastic, bizarre odyssey, I’d almost say, a symphony came out…’

Symfonien flyter over i pianobaserte ”Film Score In A Minor” og videre over til en skitten bluesutgave av Creams ”Sunshine Of Your Love” plukket fra en konsert i Hamburg med bl.a. Aaron Burtch og Jim Fairchild (Grandaddy).

Det er plass til mye snacks på 70 minutter, som fine ”Astonished In Memphis/Leather” som er siste låten fra en konsert i Milano, og avrundes med Goldfrapps ”Human”-plystring. Eller den lange fri-versjonen av ”The Beat Goes On” (Sonny Bono) som publikum også omfavner, eller ”Corridor/World Stand Still” fra Purge & Slouch.

Men uansett hvor de er i verden og hva de enn spiller: Giant Sand er sannelig en unik organisme. Du verden, som jeg elsker dette bandet.

Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 5: Too Many Spare Parts In The Yard Too Close At Hand (Ow Om, 2003)
Den femte av Giant Sands serie med Official Bootlegs er som vanlig nok et artig bidrag i den endeløse serien som ingen seriøse sandhoder bør overse. Disse semi-offisielle utgivelsene er vellykkede friplukk fra Det Store Skattekammeret til Howe Gelb. Tidligere har Ow Om blant annet utgitt en nyutgave av nå utgåtte Glum (1994), under navnet Unsungglum, og bearbeidelser fra Chore Of Enchantment (2000) som The Rock Opera Years. Alle platene i serien står på egne bein og bidrar til å underbygge det vi allerede vet: Ørkenpoeten Howe Gelb er et vandrende oppkomme av ideer og en konstant utforsker av egne og andres innfall som sjelden faller i det likegyldige.

Too Many Spare Parts… ser ut til å bestå av ganske nye opptak, og det er Joey Burns og John Convertino som er kreditert med bass og trommer på alle opptakene. Resten av lydene, båndsalami og ’avant-countrystøy er det nok Gelbern selv som må ta ansvaret for.

Dette er en overskuddsplate med de plusser og minuser det innebærer, og som først og fremst er befriende smittende i all sin uhøytidelige stemning. Fra en ’Calexico-audition’ innledningsvis, til den humane plystreversjonen av Goldfrapp, gjennom nydelige utgaver av ”Blue Marble Girl” til båndet endelig flaprer ut i ørkenen med ”Loopy”, er det som om skuldrene er senket og sinnet er mildt hele tiden hos de involverte. Med en slik holdning framføres også nye og intime versjoner av Chore Of Enchantments ”Punishing Sun”, ”Available Space” fra Confluence (2001), en egen Tom Waits-hyllest, samt ”Leather” fra OP8s Slush (1997) – her speedet opp under tittelen ”The Feel of Original Leather”, som får uventet besøk av ”Milkshake Girl” (fra Centre Of The Universe).

Howe Gelbs varme, knirkende stemme, surreale tekster og åpne holdning til musikken bør stå som et forbilde for mange av dagens mer selvhøytidelige artister og platebransje.

Giant Sand: Is All Over… The Map (Thrill Jockey, 2004)
Se godt etter. De har alltid vært der på kartet, gjemt bak store navn og lysende stjerner. På 80-tallet, sammen med den amerikanske gitarrocken (Dream Syndicate, REM, Green On Red), på 90-tallet, da alt.country ble et begrep (Jayhawks, Uncle Tupelo), og i det nye årtusen som ser en oppblomstring av nok en generasjon artister som går langs ulendte kjerreveier. Giant Sand har alltid vært der, men de har også alltid stått på utsiden, et slags familieselskap som har fått holde på i fred, der nede i ørkenen. Pater Familias Howe Gelb har gjennom årene utviklet en stil som er helt hans egen, et klart definert uttrykk av rufsete ørkenrock, psykedelisk country, pianojazz og crooner/lounge som er lett gjenkjennelig. Han slipper skiver med et tempo som undertegnede knapt nok makter å følge opp, offisielle eller halvoffisielle, solo eller med band. Når det er sagt, er dette faktisk Giant Sands første reelle studioskive siden Chore Of Enchantment (2000), og Gelb viser seg igjen som en artist som aldri har brydd seg særlig med andres kart og veibeskrivelser, men som alltid har tegnet sine egne og fulgt disse. So, what else is new?

Det mest spennende med Is All Over… The Map var for meg hvordan den nye rytmeseksjonen ville fungere, siden Convertino & Burns nå er ute på egne veier. Deres løse, jazzige bass/trommekomp var med på å definere Giant Sand siden tidlig 90-tall. Nå har Gelb fått med seg nye kompanjonger, og selv om Thøger T. Lund (bass) og Peter Dombernowsky (trommer) ikke akkurat tangerer J&J, så videreføres deres rolle med naturlig autoritet. Omstruktureringen er omtrent umerkelig, og det er nesten komisk å se bildet av Lund på baksiden av platen lene seg over ståbassen, nærmest identisk med Joey Burns på bakcoveret til Center Of The Universe midt på 90-tallet. Giant Sand er uansett ensbetydende med Howe Gelb, men det er som om det nye blodet har tilført ny glød til en artist som for alvor så ut til å bevege seg inn i de røykfylte salongers sene nattetimer.

Is All Over… The Map innebærer altså ikke en radikal retningsendring i forhold til det man kunne forvente når det gjelder fenomenet Giant Sand. Platen inneholder elementer som de har dyrket siden midten av 80-tallet og frem til i dag; en smeltedigel av stilarter som har blitt stadig mer mangfoldig. Noen vil sikkert hevde for sprikende, og savne det mer låtorienterte fra de tidlige platene, men progresjonen er lett å følge. Her er det dessuten en fin likevekt mellom det vi kjenner som bandet Giant Sand og soloartisten Howe Gelb. Selv om de virkelige klassiske låtene egentlig glimrer med sitt fravær (nuvel, vi har ”NYC Of Time” og ”Classico”, selvsagt), føres platen med en stødig hånd av en mann som ikke lenger trenger se opp til Dylan, Waits eller Young – han har selv blitt en av dem.

Gelb nærmer seg raskt de 50, og har en stemme som minner mer og mer om en gammel gyngestol, den knirker og gynger mot solide gulvplanker, og gir trang til å krype oppi som for å høre bestefars gode historier. Som alltid har han en flokk venner rundt seg. I aften har vi besøk av bl.a. Vic Chesnutt & Henriette Sennenvaldt (Under Byen), Scout Niblett, John Parish (som har sørget for en varm produksjon) og to stk. døtre. Et godt eksempel på noe av hva Giant Sand står for kan vi finne her: Eldstedatteren Indiosa leder an på sandifiseringen av ”Anarchy In The UK”, her titulert ”Anarchistic Bolshevistic Cowboy Bundle”, som er ett minutt skramlende punk, før Gelbern kommer inn fra siden med kassegitaren og Waylon & Willies ”Mama, Don’t Let Your Babies Grow Up to Be Cowboys”, ’cowboys’ for anledningen byttet ut med ’Tolstoys’. Hvem andre kunne gjort noe lignende?

Åpningen viser dessuten en mer gitarorientert Gelb enn på lenge, balansen mellom pianocrooneren og de overstyrte gitarene fungerer særlig godt på ”Classico” og ”NYC Of Time”, men utover på platen tar det av i flere retninger over hele kartet. Det kan være Crazy Horse-aktig gitartyngde (”Remote”), tschukka-tschukka countryrock (”Muss”, ”Fool”), saloon-ragtime (”Rag”), pianodrodlinger (”Drab”, ”Ploy”), fransk chanson (”Les Forçats Innocents”), ørkenpoesi (”Napoli”), eller akustisk og avslørende intimt om sviktende ’brotherhood’ (”Hood”). To tidligere utgitte låter er spilt inn på nytt, også en typisk Gelb-handling, ingenting er stivnet i en bestemt, ferdig form. Her en nedstemt utgave av nydelige ”Cracklin’ Water” sammen med Marie Frank (først hørt på OP8s Slush, da med Lisa Germano i den kvinnelige vokalrollen) mens bluesen ”Muss” stammer fra hans cowboy alter-ego Blacky Ranchettes Still Lookin’ Good (2003), den gang sunget i en bil langs landeveien sammen med Lambchops Kurt Wagner.

Konklusjon: Is All Over… the Map er ytterligere en strekning på den veien Howe Gelb har vandret på i mange år. En vei med svinger og humper, med krinkler og kroker, en vei på siden av hovedårene, en vei som ikke fører tilbake, men stadig frem, mot nye steder du ikke finner så lett på kartet.

Giant Sand: proVISIONS (Yep Roc, 2008)
24 sekunder ut i første låt, ”Stranded Pearl”, sprekker ansiktet mitt opp i et eneste stort smil, og det stivner ikke før 50 minutter og 13 låter senere.

Her, på ”Stranded Pearl”, kommer Giant Sand luntende mot oss som en ’66 Barracuda fra skyggene. Den har vært parkert noen år nå. Howe Gelbs røst hvisker med ru knirken om ’a taste of love is all but gone… sour’. Isobel Campbell kryper opp ved hans side: ’When I look in your eyes I surrender…’ bifaller de i kor. Når Gelb noterer at ’You stand with one boot upon my fender’ har trioen som kompletterer Giant Sand også kommet skikkelig i gir og sørger for passe med olje i det rustne treskverket av et band som gynger sin egen vei.

Giant Sand anno 2008 er bedre enn noen gang. Som alltid, nær sagt. Men nå stemmer det også. proVISIONS er deres sterkeste siden Chore Of Enchantment og deres mest imøtekommende siden kortlevde OP8 i 1997. Gelb virker mer komfortabel enn på lenge, melodiene flyter uanstrengt og den språklige rikdommen er hele tiden tilstede. Men dette er også et mørkere Giant Sand. Nå er ikke Gelb akkurat kjent for å skrive i store bokstaver, men det er ganske tydelig at han her behandler temaer som passer best i det dunkle lys. ’Lots of crippled hearts out there, some will never mend’ noterer han på ”Spiral”. ’Way out on the horizon, there’s a monsoon waiting…’ advarer han på ”Pitch & Sway” – begge fantastiske smygere av noen låter. Ettertenksom, alvorlig og skyggefull, men som alltid med sin menneskelige nærhet, underfundige humor og varme aldri langt unna.

Howe Gelb har helt rett når han sier at ’Giant Sand is a mood’. Det er et konsept som er større enn de enkelte medlemmene. Men det hjelper med besøk av gode venner som Neko Case, M. Ward og nevnte Campbell og ikke minst en stødig rytmeseksjon i bunn. De senere år har Gelb hatt en sådan bestående av tre dansker (han bor i Århus med sin kone og barn store deler av året), og danskebandet har virkelig funnet formen nå. Den utflytende og ’prøve-og-feile’ holdningen fra Is All Over The Map er erstattet av et mer helhetlig Giant Sand enn vi har hørt på en stund. proVISIONS er på mange måter en mer back-to-basic skive, med alle kjennetegn tilstede unntatt de mest sprikende. De har et sound som er bare sitt eget, og dyrker urformen slik de har gjort helt tilbake til tidlig 90-tall, da Joey Burns og John Convertino kom inn i bildet og etablerte det karakteristiske tschuka-tschuka soundet. Heldigvis har Gelbern slengt inn litt offbeat ørkentrash (”Muck Machine”) og herlig bredbremmet twang-a-billy i ”Can Do”. Legg også merke til en utbygd og funky versjon av ”Romance Of Falling” (fra Ramp) og en vakker og skjelvende myk versjon av PJ Harveys ”Desperate Kingdom Of Love”.

I det hele tatt er de 10 første låtene en tour de force, og bare de tre siste kunne vi strengt tatt vært foruten, de virker litt påslengt ’for the hell of it’, slik de dessverre/heldigvis har for vane. Kan ikke bli FOR trygt heller, liksom. Men i det store og hele er dette en plate som (igjen) manifesterer Howe Gelb som en av vår tids mest oversette og originale artister – og som fremdeles er en hemmelighet for det brede lag. La dette være en oppfordring om å åpne døren inn til hans unike verden og dykke ned i hans soniske palett som bare blir mer og mer fargerik for hvert år som går.

Bjørn Hammershaug