Sterkstrøm & Svakstrøm: 10 Lydmontører

10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.

Dan Deacon
Dan Deacon tilhører det livate off-Brooklyn miljøet i Baltimore, som i skyggen av storbyen litt lengre nord har blomstret i fred og ro til å bli blant de mest spennende veksthusene innen ny, amerikansk undergrunnsmusikk. Deacon tilhører Wham City Arts Collective, der Animal Collective, Spank Rock, The Death Set og Wilderness kan nevnes – alle artister som dyrker det primale, rituelle og ekstatiske innenfor sine uttrykksformer.

Bromst (Carpark, 2009)
Multimore
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny. Deacon er også en skolert musiker, utdannet i faget. Fyren kan faktisk det han driver med, ulikt de fleste andre av hans kumpaner. Det tredje poenget er hans brede bakgrunn, som inkluderer både instrumenter og genre, alt fra grindcore til folk, og det tette, levende miljøet i Baltimore som så vidt er nevnt over. Det bidrar nok til en viss grunnforståelse om åpenhet. Disse tre momentene ligger til grunn og reder vei, det er bare for Deacon å høste det han har sådd.

De akustiske og organiske elementene er mer fremtredende enn tidligere, og Bromst pløyer seg lett mellom genremarkens åkerrader. Her er i tillegg til elektroniske duppedingser plenty av blåsere, masse tangenter og ikke minst stemmer av alle slag. Å gå inn i hver enkelt låt vil være altfor omfattende, men jeg vil trekke frem et par eksempler på hva som venter lytteren. Åpningssporet ”Build Voice” forklarer bare i tittelen hva den handler om – en fanfare som bygger seg opp fra en feiende seiersmarsj til en overstrømmende popperle av hujende vokal (’Hello my ghost, I’m here, I’m home’), ragtime-piano, blåsere og hva-vet-jeg som kunne vart i 20 minutter for min del. Jeg må presse meg selv til å ikke skippe tilbake hver eneste gang den bråslutter.

”Of The Mountains” er basert på noe som minner om afrikansk sang og polyrytmikk, dandert med klokkespill og trommesoloer til å bli real stammedans. Korte ”Wet Wings” kan også trekkes frem for å understreke noe av bredden her. Den er bygget opp rundt samples fra ”The Day Is Past & Gone”, sunget av Jean Ritchie. Dette er en tradisjonell folksang fra Appalachene, der Deacon looper, bearbeider og strekker tekstlinjen ’The day is past and gone, the evenin’ shades appear’. Fra ren a capella til en sammenvevd masse, ordløs og mektig blir den som et ekko fra svunne tider som strømmer usynlig gjennom den øvrige platens ånd.

Mellom disse tre sporene, som ikke er de beste en engang, vil du finne et kaleidoskop av en plate som stadig skifter form og farge. Deacon ender som regel langt fra det som var utgangspunktet og hans låter er ikke spesielt lineære i formen. De er mer innholdsmettet og komplekse, men kommer likevel ut som de mest naturlige popsymfonier fra en annen verden. Det er flere partier her som er både enerverende og intetsigende, men de forandrer seg hele tiden. Bromst står ikke stille, stadig avdekkes noe nytt og gledelig. Noen kan riktignok sikkert få fnatt av Snipp & Snapp-vokalen som har en tendens til å være i nærheten. Enn så lenge synes jeg det er riktig så søtt. Jeg vet ikke hvor lenge det varer.

Dan Deacon har tidligere gjort seg aller mest bemerket for sine intense liveshow, med Bromst tar han steget opp som en fullkommen plateartist. En av årets mest forfriskende utgivelser, som vil appellere i like stor grad til venner av utskudd som Animal Collective til folkeeie som Fleet Foxes. Dette er Dan Deacons endelig fusjon av sine eksamensoppgaver i elektro-akustisk og computerbasert musikk, og han står til en ren A.

Les mer om Dan Deacon på Pitchfork

Fennesz
Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som helt presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.

Black Sea (Touch, 2008)
Vannmannen
Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert fall regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.

Black Sea er en mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist – altså vendt mot publikum – og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million ’lydskulptører’ der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye ’bedre’ enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at dette er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.

Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selvsagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en ”Saffron Revolution”.

Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral, men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (”The Colour Of Three”) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (”Glide”). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelbart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz’ prosjekt.

Et sikkert stykke lyd å ta med seg neste gang du skal til Odessa.

Les intervju om Black Sea hos Tiny Mix Tapes

Tim Hecker
Tim Hecker fra Vancouver har de senere årene gitt ut noen av de fremste platene innen den nærmest paradoksale stilarten ambient støy, i den teksturbaserte skolen til for eksempel Brian Eno og Fennesz.

Mirages (Alien8, 2004)
Dark was the night, static was the ground
Tim Hecker holder nå til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire To Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire To Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet ”Incurably Optimistic!”, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske, Pole-aktige ”Kaito”. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.

’An ambient-death-metal classic in waiting’ sier Alien8 i sin beskrivelse av Mirages. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for skiva innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert ”Acéphale” (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles hemmelige samfunn på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs, ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger fram og tilbake. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.

Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Disharmonisk harmoni
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

An Imaginary Country (Kranky, 2009)
Utopia
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Les intervju med Tim Hecker hos The Quietus

Oren Ambarchi
Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkestrert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Blant hans fremste utgivelser: Grapes From The Estate (2004) og In The Pendulum’s Embrace (2007).

Intermission 2000-2008 (Touch, 2009)
Pausesignal
Intermission 2000-2008 er en oppsummering av Ambarchis arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. ”Intimidator” er fra en LP-versjon av In The Pendulum’s Embrace, ”Moving Violation” fra en Touch-samler, ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” fra en begrenset tolvtommer, ”The Strouhal Number” fra en australsk samler, mens ”Iron Waves” er tidligere uutgitt.

De 13 minuttene som utgjør åpningen ”Intimidator” (med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langtrukne droner som utgjør ”Iron Waves”, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og ”Moving Violation”. Det flotteste øyeblikket er ”The Strouhal Number”, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.

Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.

Les intervju med Oren Ambarchi hos The Quietus

Christophe Bailleau
Franske Christophe Bailleau, nå bosatt i Belgia, er en multikunstner med stort register. Han er nok for mange mest kjent som medlem i Arden, sammen med blant andre Mitchell Akiyama, aMute og Sebasten Roux. Hans palett er den minimalistiske og teksturbaserte, men penslene han benytter er ikke bare laptopen, men også organiske instrumenter.

Bailleaus musikk er både innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.

On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
(m/ Neal Williams)
Myke, magiske fjelltopper
De gode mennesker i Fenêtre har igjen gitt oss en flott stykke musikk. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Christophe Bailleau og Neal Williams, og dere som allerede kjenner til de to forstår dermed at det er snakk om et musikalsk møte mellom Europa og USA, mellom varm elektronika og mild folk. Resultatet har blitt en meget vakker plate av den typen man kan synke dypt ned i.

Christophe Bailleau har her med seg amerikaneren Neal Williams, et for meg ubeskrevet blad. Han er en singer/songwriter med tilhold i Atlanta, som også jobber under navnet Possible Selves. Williams trakterer i hvert fall en haug med akustiske instrumenter, samt at han synger med en ganske intim stemme av den mer uskolerte typen. Litt rusten og atonal, men det kler på en måte det litt vindskeive og utforskende uttrykket som ligger over hele denne platen. De to jager ikke opp på første og beste topp på jakt etter det umiddelbare og lettfattelige, men forsøker å skape intim magi på myke fjellknauser.

Det er ikke vanskelig å adskille de to herrenes bidrag fra hverandre her. De mest spennende øyeblikkene er når de møtes, at uttrykkene smelter sammen i hverandre. Samspillet kommer nok Neal Williams mest til gode, og det er hans låter som står igjen som de mest distinkte her. Hør finfine ”Moistened Plans”, i utgangspunktet en nedpå akustisk pludresang, som gis ytterligere dybde med sitt utbygde lydbilde. De to alternerer ganske jevnt med å spille hovedrollen utover på platen, og de lykkes å skape variasjon uten at kontinuiteten blir brutt.

Air Resort (Soundscaping, 2008)
På vingene
Da kan vi ønske velkommen til et nytt norsk plateselskap. Intet er hyggeligere enn det. Soundscaping har tidligere eksistert som nettsted, men tar nå skrittet videre. Første utgivelse lover veldig godt, ikke minst med tanke på den smekre utformingen og innpakningen de har gitt platen. Air Resort er et stykke musikk som fortjener en delikat bekledning.

Christophe Bailleau driver med drømmende, teksturbasere lyder, fremskapt av gitar, laptop og feltopptak, litt slik som blir billedgjort på omslaget: Dette er musikk som tilhører høyere luftlag i alle sin svevende ynde, men jordnær nok til at vi ser landskapet under. Plukkende gitarer, synth som bølger inn og ut, surklende og klukkende lyder, ringende bjeller, gnissende ringing – alt bundet sammen med en tålmodig sikkerhet og luftig sinn. For å virkelig gjenta meg selv, så kan beskrivelsen fra forrige utgivelse fremdeles brukes om musikken, som ’innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.’

Det er mange veldig fine øyeblikk her, ikke minst i krysningen mellom nettopp det akustiske (gitar) og det elektroniske (laptop). Det gjelder både ”Meli-Melo” og ”Small Village On A Hill”, som fra en nærmest frenetisk oppbygning fader ned med Mark Templetons fine gitarspill. Det bør også nevnes at Sébastien Roux bidrar med lyder på ”Je Te Laisse Des Messages Sur Ton Decodeur”, en timinutter der de to graver litt dypere ned i materien. Det taler også til Bailleaus fordel at han ikke nødvendigvis tar den enkleste vei, hans lydreiser fordrer en aktiv og imøtekommende lytter. Christoph Bailleau fremstår som personlig i sitt arbeid, men driver i en genre med små nyanser, og det er ikke lett å fremheve noe som skiller ham så veldig fra lignende lydkunstnere.

Men Air Resort pakkes uansett med til neste lange flyreise.

Greg Davis
Greg Davis har en broket bakgrunn som musiker, med erfaring fra både hip hop, impro og jazz i band som JAA og Parallel. Han har studert gitar i Chicago (klassisk og jazz), har en mastergrad i komposisjon og startet i 1997 sin egen label Autumn. Debutplaten Arbor ble utgitt i 2002, og var en utmerket presentasjon i området mellom ambient electronica og folk.

Curling Pond Woods (Carpark, 2004)
Fugleknitter
På baksiden av omslaget sitter en ettertenksom Greg Davis mellom trærne med tankebobler svevende rundt seg. Han lytter til fuglene synge naturens egen sang, og funderer kanskje på hvordan han kan putte dem inn i sin lille laptop. Med to coverversjoner denne gangen, Beach Boys’ ”At My Window” (fra Sunflower) og The Incredible String Bands ”Air”, og åtte originaler tar han med Curling Pond Woods et naturlig skritt videre i denne utforskingen, med vokal og mer utfordrende låtstrukturer enn sist.

Kombinasjonen av gitar og elektronika kan ikke kalles nyskapende lenger, men Greg Davis lykkes likefullt i å prestere materiale som holder vann på sitt andre soloalbum. Det er i første rekke den behagelige, naturvennlige stemningen platen dreier rundt som gjør meg mildstemt, og tankene drar seg mot lyse sommerkvelder, skogsturer med leirbål og mac’en i en armlengdes avstand.

Den 20 sekunder korte a capellaen ”Red Barn Road” introduserer fløyelsmyke ”Brocade (Revowen)”, der det er den akustiske gitaren som vever mønstre alene, inntil en rytme gir den form. De forsiktige antydningene til støy kommer mer fram på ”Improved Dreaming”, her med et klokkespillende Davis som høres ut til å befinne seg inne i en tropisk skog omgitt av kvitrende fugler. Etter omtrent fire minutter rundes den improviserte drømmesekvensen av med et noe som høres ut som en klarinett i samspill med et trekkspill. ”Improved Dreaming” er et vakkert, drømmende spor. Seks minutter lange ”Shoes & Socks” deler noe av den samme kombinasjonen av elektronika og folk (noen vil kalle det ‘laptop folk’), innledet av forsiktig plukkende akustisk gitar, orgel og en travende rytme som gir den en viss folk-feel, før det langsomt reverseres av noe varm, knitrende spraking. ”Slightly Asleep” vender tilbake til skogen. Overgangen til lengre spor er også like, da (de etterhvert irriterende) fuglene ufortrødent følger med. Her betrakter de noe så sjeldent som Greg Davis foran mikrofonen. Vokalprestasjonen på ”At My Window” er ikke så mye kvitre muntert for, hans sur-skjøre, litt naive stemme passer for så vidt til musikken (litt Grubbs, litt O’Rourke), og falsetten kan faktisk minne om opphavsmann Brian Wilson. Men ”At My Window” er det første sporet hvor Davis ikke helt finner den fine balansen mellom akustisk folk og ambient naturell han har brukt første halvdel på å imponere oss med.

De to etterfølgende kuttene er korte abstrakte snutter. ”Centremost” med saksofon og klarinett i fritt spill, ”An Alternative View Of A Thicket” med platens mest voldsomme og direkte støyattack. Det er nesten så vi puster lettet ut når Davis igjen returnerer tilbake til tjernet i skogen. På tittelkuttet lurer John Peacock seg inn med pedal steel, Nick Broste drar frem trombonen og alle klapper takten på det som vokser til en stolt pophymne som bare blir så altfor kort. Avslutningsvis tolkes The Incredible String Bands ”Air” og som sagt, jeg kan styre meg for Greg Davis’ stemme. En del ubenyttet potensiale til tross, med den kollektive følelsen av samhold og guddommelighet som avrunding så blir det likevel tilgitt.

Til tross for noe repeterende bruk av koplingen mellom gitar/elektronika, en svak vokal og litt for mye fuglesang; Greg Davis vil virke gjenkjennende positivt på alle som har et forhold til artister som Jim O’Rourke, David Grubbs og Fennesz. For dere som ikke har det, venter en hyggelig overraskelse med Curling Pond Woods.

Paquet Surprise (Carpark, 2005)
m/ Sebastien Roux
Pandoras boks
Omslag og tittel på denne plate er illustrerende nok; ut fra den grå pakken strømmer det ut en verden av lyder, farger og lukter i alle former og fasonger. Innholdet er fra naturens verden, blant planter, blomster og sopp, røyskatt, oter, ugle, bjørn og bever har amerikanske Greg Davis og franske Sebastien Roux gjemt seg for å formulere en plate like omfangsrik som naturen selv. Jeg teller over 25 instrumenter de to trakterer i tillegg til laptopene sine; lekeinstrumenter og mijwiz, gitar, fiolin, ulike slagverk og naturlig lyd.

Sebastien Roux (han er tilknyttet den statlige franske organisasjonen IRCAM: Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) kjenner jeg ikke så godt til, men Greg Davis har i hvert fall markert seg de senere årene som en særs produktiv artist. Den skolerte Davis (jazzgitar, komposisjon) har med både sine soloplater og ulike samarbeidsprosjekter stått frem som en de mer interessante folktronica-artistene, med sin blend av electronica, feltopptak og akustiske instrumenter/folk. Paquet Surprise vil ikke være dramatisk overraskende for dere som kjenner Davis fra tidligere, noe mindre melodisk strukturert enn …Woods men med de samme grunnprinsippene. Men den skjuler et annet type samarbeid for Greg Davis enn han tidligere har vært med på.

’And now we are alone together’ synger Roux på et tidspunkt (”Good Decision”), og det kan passe til det faktum at de to musikalske herrer skapte dette på hver sin side av den store dammen. De fant hverandre med en felles interesse for digitale prosesser, folk/psykedelia, feltopptak/musiqe concrete og etniske droner. Avstanden forhindret dem ikke fra å sende lydfiler frem og tilbake til hverandre. Roux komponerte noe han sendte til Davis, som la til noe ekstra og sendte tilbake til Paris – og vice versa. Etter det jeg har forstått har franskmannen hatt mest å si for det digitale arbeidet og vokal/tekster, mens Davis i første rekke har konsentrert seg om de mange ulike instrumentene. Et viktig aspekt over denne prosessen var å stadig overraske hverandre og holde hverandre i spenning.

Dette kunne nok gjerne endt som en klinisk kald og teknisk overlegen plate, med en akademisk tilnærmet overlegenhet over det hele. Men de to har klart å beholde både en organisk varme og en leken, avantpop-innstilling som forhindrer dette. Hør særlig på platens senter, 13 minutter lange ”Tidal Pool” med sin sømløse overgang fra minimalistisk ambient-knitter til akustisk pop-eleganse som munner ut i at datamaskinene forsvinner bort i skvulpende bølger.

Noe retningsløs klink-klank er det her også, men først og fremst så bobler, bruser, synger og spraker Paquet Surprise på bedagelig og avslappet vis, der alle skarpe kanter er avrundet og der harmonien mellom menneske, maskin og natur er gjenopprettet. Den lever og puster, og minner mest om at bak alle skjermer og knotter sitter det ekte mennesker som styrer det hele.

Greg Davis har til gode å toppe sin karriere med et fullendt mesterverk, men med det tempoet og den jevne kvaliteten han viser med sine plater, er det kanskje bare et spørsmål om tid? Paquet Surprise er nok en solid og behagelig utgivelse med hans signatur.

Kevin Drumm
Drumm flyttet til Chicago for en god jobb for byens handelsnæring, men vennskap med personligheter i byens avantgardescene, som Jim O’Rourke, Ken Vandermark og Fred Lonberg-Holm hjalp ham til å bruke mer tid til å vri på gitaren sin. Takk for det.

Comedy (Moikai, 1999)
Sanseangrep
Tenk deg at du blir overkjørt av en bulldozer. Ikke en gang, men hundre. Slik åpner nemlig Comedy. ”Organ” er bygd opp av en svært lang og tilsynelatende monoton enkelttone, jevnt avbrutt av dype støyfrekvenser. Utført med militær presisjon setter han sannelig lytteren i en situasjon det ikke er mulig å vri seg ut av. Etter et kvarters tid er det likevel vanskelig å ikke bli sugd inn i denne komposisjonen (særlig hvis du spiller høyt), og etter flere avspillinger så merker man den langsomme, men viktige variasjonen som faktisk befinner seg her. Slik blant andre Deathprod og Arvo Pärt tidligere har vist, går det an å utfordre lytteren ved hjelp av å fokusere på små endringer over tid. Du vil savne ”Organ” når den stille buldrer vekk fra høyttalerne.

På det andre sporet, naturlig nok kalt ”Second”, driver han igjen med toneterror. Denne gangen ved hjelp av en svært høy og gjennomtrengende frekvenslyd med en minimalistisk trommelyd i bakgrunnen. Den sklir raskt over i ”To The Ending!”, som også er svingninger av en tone og høres først ut som en bilalarm hvor batteriene er i ferd med å bli svake, før de endelig flater ut i en ubehagelig høy tone, omtrent som man har tusen bier inne i øret.

Disse ulydene, som jeg velger å kalle det, kan faktisk være ganske plagsomme. Heldigvis er ”Just Like Parvenue” en lang ambient reise inn i sirissenes bakgårdshelvete, og jammen fosser en reprise av ”Organ” inn til slutt, og avrunder platen så nydelig brutalt at den faktisk frister til å settes på igjen. Dermed blir den tilsammen en halvtime lang.

Kevin Drumm setter definitivt alle sanser i helspenn med denne utgivelsen, som var klar allerede i 1999. Så vidt jeg vet er alle lydcollager eksperimentert frem ved hjelp av gitar, og hjelpemidler som bue og magneter.

Les intervju med Kevin Drumm i Pitchfork

Francisco Lopez
Det er i grenselandet mellom støy og stillhet at Francisco Lopez befinner seg. Han har holdt på siden 80-tallet, har sluppet snart 200 utgivelser, samarbeidet med en lang rekke artister – blant andre Jazzkammer – og regnes som av vår tids ledende innen elektroakustiske lydinstallasjoner og musique concrete.

Lopez bearbeider gjerne lyder som allerede eksisterer rundt oss. Et av hans prosjekter er å utvide lytterens horisonter, og derfor spiller han oftest i helt mørklagte rom, og/eller han gir publikum bind til å dekke for øynene. Ingenting skal distrahere eller fjerne fokus fra musikken eller lydskulpturene. På hans hjemmeside utdypes denne estetikken noe grundigere. Her heter det blant annet:

A complex territory of anti fast-listening where perceptual awareness and the power of naked music are strikingly rediscovered; a world where things are uneasy, unclear, unsolved and where one is forced to inmerse and search. He calls it belle confusion.

Lytteren må selv ta en aktiv part for å finne veien til denne ’belle confusion’. Hvis alle sanser rettes mot det auditive, fritt for andre assosiasjoner, så kan lytteren kanskje oppleve disse lydene fra et annet perspektiv enn det som er vanlig når man lytter til musikk.

Live In Montreal (Alien8, 2005)
Blindebukken
Du skjønner at dette ikke er en plate med solfylte traller i det du kaster et blikk på det helsvarte omslaget – til og med selve etuiet er sotet. Mistanken bør bli forsterket av at det følger med et sort bind til å ha for øynene når du skal lytte til musikken. Alt blir forklart når du setter på Live In Montreal.

Så, som den pliktoppfyllende lytter og skribent jeg er, ventet jeg til klokken var 03.00 en mørk og regntung oktobernatt, slukket alle lys, knyttet på meg filla og satte meg godt til rette for å innta Francisco Lopez og hans musikk gjennom gode øretelefoner. Det er i sannhet en merkverdig opplevelse, men den kan være riktig så givende gitt at man er imøtekommende til saktegående og truende mørk ambient/støy.

Denne konkrete utgivelsen er ikke et unntak fra hans tidligere arbeider, etter det jeg kan forstå. Live In Montreal er ganske riktig innspilt live i Montreal, nærmere bestemt på Sala Rossa den 20/7-2002. Opptaket består av kun ett spor. Det bygger seg svært langsomt opp, de første fire minuttene høres nesten ingenting, bare et fjernt sus som kommer sakte mot oss fra… havdypet kanskje… og som ligger der konstant. Etter tre minutter har den tilbaketrukne lyden kommet oss så nær at vi kan skimte noe av det som skjer; tunge drønn som dirrer – som om det skjer noe langt der borte som vi helst ikke vil skal komme nærmere. Først etter 7:29 brytes det opp av et skrall fra en cymbal, som for å vekke lytteren. Tilbake henger bare en gnissende overtone, susingen øker i intensitet og kraften i stykket vokser raskere. Flere andre urolige lyder blander seg også inn i partiet mellom cirka 10-16 minutter. Det er urovekkende bilder som skapes av den konstant murrende støyen, de tunge drønnene og en slags sildrende lyd som dusjer oss. Det hele blir nesten utholdelig intenst og tett, inntil 15:57 da alt brått klippes helt mørkt. Kutt!

Akt 2, om det er mulig å si noe slikt, gjenintroduserer elementer fra åpningen, om enn i noe kvikkere tempo. Pulsen slår litt raskere, det er mer uro i lydbildet og det skapes klanger av mer industriell art der den uhyggelige stemningen som kunne fornemmes i akt 1 virkelig slår ut i full blomst. Et knirkende skrog som minner om slagverk (22-25 minutter), et fjernt messende vokalkor(?), og antydning av noe som ligner på gitarer (eller strykere) er noe av det som kanskje kan høres her. Den skjebnefylte stemningen tiltar mot slutten av stykket og etter 32 minutter klippes det igjen helt sort ved et nytt klimaks. That’s it. Dette er lyder Lopez selv har funnet, og som gjenskapes til det blir, tja, hva du vil det skal være. Ellers vil jeg ikke strekke min assosiasjonsrekke noe videre, hva du vil få ut av dette er sikkert noe annet uansett.

PS: Når platen settes inn i iTunes kommer den opp som artist: Bonnie Tyler, album: Footloose. Lenger fra sannheten er det faktisk ikke mulig å komme, ja dette er en tilfeldig eller kalkulert feil som setter nye standarder for musikalske motsetninger.

Daniel Menche
Han er ingen nybegynner i faget, Daniel Menche, fra Portland, Oregon. Mannen har i løpet av sine snart 20 år som utøvende artist en lang rekke utgivelser bak seg, beskrevet på hans hjemmeside som en musiker med ’a sense of focus and determination uncharacteristic in a genre known for its randomness and chaotic structure. Rather than creating ’noise’, he strives for order and cohesiveness.’

Beast Resonator (Roggbiff, 2006)
Klaprende hover
Jeg kjenner ikke hans svært så fyldige katalog spesielt inngående, og det gjør det vel ikke lettere å beskrive de 70 sammenhengende minuttene/tre sporene som utgjør Beast Resonator ut fra ordinære parametere innen noise/avantgarde-musikken. Men det er ikke vanskelig å støtte påstanden om at han setter et bestemt fokus foran tilfeldig kaos.

Dette er et massivt stykke musikk, bygget opp av tette lag av rytmer. De første minuttene virker dette riktignok noe snålt, litt som å oppdage en bøffelflokk som halser etter en horde gaseller ute på savannen, og i det øyeblikk man stuper ned i gresset for å komme unna galskapen, så presses rec-knappen inn og tar opp hele galskapen som drar seg over 70 minutter. Det tar jo aldri slutt! Men etter en stund går denne tilsynelatende monotone klapringen over i et nytt stadium, ja, man dras nesten mot hovene som sneier hodet og det er mulig å skjelne forskjeller på størrelse og legge merke til dynamikken i intensiteten. Det skapes en suggererende kraft i dette, som etter en stund blir veldig oppslukende, og selv om vi fremdeles ligger med hodet dypt nede i jorda, løftes vi mentalt inn i et stammerituale av utemmet villskap jeg knapt har hørt maken til. Det var Allmusic som en gang kalte ham en ’Steve Reich med malaria’, sannsynligvis med tanke på Reichs verk som Drumming. Sammenligningen er uansett for morsom til å la den passere i stillhet.

’Self made and recorded sound sources are the main emphasis in creating a living and emotional feeling to Daniel Menche’s form of contemporary music’, står det om amerikanerens arbeid på hans nettside, og igjen vil jeg bare gi bekreftende støtte til en annens påstand. Det er nemlig det levende, organiske som gir Beast Resonator det nødvendige løft, som gjør den konstant interessant å lytte til og som skiller den fra så mye annen moderne musikk som gjerne søker å støte lytteren fra seg.

Det er et tiltrekkende beist Daniel Menche her har skapt.

Peter Wright
Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.

Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005)
Ringenes herre
Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt. Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren, samt effekter og feltopptak benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars Of The Lid, Windy & Carl og Brian Eno.

Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel ”Offa’s Dyke” (et særegent grenseområde mellom England og Wales), ”Bannockburn” (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og ”Chain Bridge” (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.

Sentralt står nesten kvarterlange ”Offa’s Dyke” som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i ”Bannockburn” bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På ”Song For The Losers” og avsluttende ”Wonderful” løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er. Og det er selvsagt ment som et kompliment.

Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006)
Dronepoeten
Honnør til Last Visible Dog som her har gjort en respektabel jobb. Gjennom tre fulle plater serveres vi diverse opptak som kan være noe utilgjengelige for de fleste av oss. Wright sender ut atmosfæriske og fornøyelige droner i stort tempo. Han tilhører en stor krets musikere, som også innebefatter kjente navn her hjemme som Anders Gjerde/Humbug records, samt miljøet rundt fine selskap som PsudoArcana og kRkRkRk.

CD 1 består av kutt hentet fra albumet Pariahs Sing Om (fra 2003), CD 2 er utgitt som Catch A Spear As It Flies (2003) mens opptakene fra CD 3 er fra Duna (2000) og Tiny Camp In The Wilderness (2001). Siden disse er utgitt i små opplag på marginale selskap som kRkRkRk (Wrights egen), Celebrate Psi Phenomenon og Last Visible Dog er en slik samleutgivelse mer enn berettiget. I tillegg er det plukket med en del andre opptak fra samlinger eller tidligere uutgitt spor som øker verdien på denne ytterligere.

’Drone poems 1999-2003’ er den passende undertittelen på denne samlingen, for det er definitivt noe poetisk over de langstrakte lydflatene Wright pensler ut. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er direkte nyskapende det han driver med, men behagelig mediterende, sfærisk og høylydt forstyrrende er alle begrep som kan kneppes på hans arbeider. Musikken bærer definitivt et organisk preg, der blant annet gitarer, fiolin og sitar koples sammen til pedaler og til slutt destilleres gjennom en datamaskin (Apple Powerbook for å være nøyaktig). I tillegg til instrumentene har Wright tatt med seg minidiscen ut i naturen (fuglesang) og storbyen (biltrafikk). Disse feltopptakene brukes gjerne som innledning til låtene, som snart svinner ut i sin egen sfære. Det er slett ikke vanskelig å slå følge med Peter Wright på hans mange ferder opp i det blå, og det er forunderlig å tenke på at alt skapes med ganske ordinære virkemidler.

Det er særlig når volumet på hans Danelectro skrus opp at Wright lykkes å forene det ambient vakre med noe mørkt og urolig, og det er her han lett står i par med relaterte artister som Oren Ambarchi og Tim Hecker.

I et svulmende platemarked vil det nok være litt krevende å sette på denne triple samlingen i det daglige, men når startknappen først er trykket inn er det desto vanskeligere å slå av drømmene til Peter Wright.

Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s