Stikkord

, , ,

Matthew Houck, chillin' at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Matthew Houck, chillin’ at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Alabama-fødte Matthew Houck har med årene beveget seg fra Austin til Brooklyn, og parallelt møysommelig nærmet seg et fullendt utrykk som cosmic cowboy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via mer utforskende Pride (2007), Willie Nelson-hommagen To Willie (2009) til to av årtusenets definitive skiver med Here’s To Taking It Easy og Muchacho.

Les intervju med Matthew Houck hos Pitchfork

A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Athens, Georgia, har i årevis vært en av USAs mest produktive byer når det gjelder strålende popmusikk. Det virker som forholdene er spesielt gunstige her: Byen er liten og vennlig, men det svære universitetet sørger for et kontinuerlig tilsig av nykommere og gir en levende scene i stadig utvikling. Det varme klimaet i sør passer til å døse på front porchen det meste av året, Blue Ridge-fjellene reiser seg i nord, Atlanta gløder i vest. Kanskje det er disse forholdene som gir den ellers gjerne så forutsigbare college-rocken en ekstra dimensjon av ’southern bliss og mountain dew’?

Byen har nå lokket til seg unge Matthew Houck. Han er for meg et ubeskrevet stykke låtskriver, men høres ut til å være en person som passer godt inn i gatebildet. På A Hundred Times Or More ønskes han velkommen til by’n av blant andre trommis Chris Bishop (Circulatory System, Lovers) og keyboardist Todd Kelly (Great Lakes, Japancakes). Det er mange gode navn som sirkulerer rundt Phosphorescent, og så har da også denne platen blitt nok en godbit fra Athens’ sidegater.

Det er lett å se for seg Matthew Houck som en hissig jævel på scenen, og hans akustiske hamring gis en til tider voldsom koloritt av støybelegg sammen med en blomstrende bruk av belg og tangenter. Phosphorescent er dermed litt for utagerende til å kalles nok en soveromspoet. Og bra er det. Han har noe av den samme vibrerende energien av sårhet og sinne i seg som Conor Oberst (Bright Eyes). Det gir seg utslag i både gråtkvalte bønner og høyrøstet jalling, gjerne i en og samme låt. De 10 sporene holder da også respektable lengder, stort sett på 6-minuttersmerket, sistelåten ”Pretty pt. 2” drar seg helt opp mot kvarteret. Neida, de har det ikke så travelt der nede i sør, og hastigheten på låtene går heller ikke i avskrekkende tempo.

A Hundred Times Or More er en snau time med langsom skjønnhet med elementer av råskap, som jeg mener bærer med seg noen av de trekkene jeg skisserte ovenfor. Her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre. Snarere møtes de med en felles forståelse av at de er en del av den samme musikalske arven og at i Athens er det rom for begge to.

Pride (Dead Oceans, 2007)
Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange fellestrekk. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (Alabama og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater.

Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går her lengre som låtskriver enn tidligere. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk på plate. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og ’clacks’. Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.

I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på ”Wolves” er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for klagesangen: ’Mama there’s wolves in the house, mama they won’t let me out, and mama they’re mating at night and mama they won’t make nice.’ Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.

Pride er både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.

Les omtale hos Pitchfork

To Willie (Dead Oceans, 2009)
I 1996 kjøpte jeg en hyllestplaten Twisted Willie, bestående av Willie Nelson-låter tolket av artister som Supersuckers, Jello Biafra, Steel Pole Bath Tub og Reverend Horton Heat. Det var med andre ord en høyoktan affære, som fokuserte på Nelsons rølpete, drikkfeldige og rufsete sider. Det var – i ettertid – ikke det helt store kicket, men den bidro i det minste til å oppgradere Willie Nelson blant indiehoder på midten av 90-tallet (som om det var nødvendig).

Matthew Houck har en ganske annen innfallsvinkel på sin Willie-skive (tittelen er for øvrig et nikk til Willies egen hyllest, To Lefty, midt på 70-tallet). Her er det ikke drikkingen, men dagen derpå som er i sentrum. Ikke de ravende festene, men angeren som følger, ikke lystne damer, men brustne hjerter og sår lengten. Ikke engang ”I Gotta Get Drunk” blir noe annet enn en angrende synder, så når Houck synger:

’I know just what I’m gonna do, I’ll start spend my money callin’ everybody honey, and wind up singin’ the blues…’

…så er det ’bluesen’ som er det sentrale begrepet. Og det er bluesen i Nelsons tekster som gjenspeiles i Houcks musikalske tolkninger, fra ’Reasons to quit, the smoke and booze don’t do me like before/And I’m hardly ever sober and my old friends don’t come around much anymore…’ (”Reasons To Quit”) til bønnfalingen om å ’Turn out the lights the party’s over…’ (”The Party’s Over”).

Matthew Houck er veldig godt egnet til, ikke bare å tolke dette materialet, men til å gjøre det til sitt eget. Han har gjennom de siste årene vist seg som en svært troverdig låtskriver og artist med dragning mot det mørke og mollstemte, med Pride som foreløpig høydepunkt. Det er visstnok utbredt turnevirksomhet med fullt band, som ledet til det som uansett resultat er et lite ’sideprosjekt’. For To Willie er ikke et glissent soveromsprosjekt, på alle låtene fylles det opp med orgel, piano, pedal steel og trommer, med Houck som midtpunkt. Selv om stemningen er blå og festen er over, så er To Willie dermed vel så mye lyden av et band, mer enn et soloprosjekt, selv om de vel ikke har like mye erfaring å veksle på som Willie himself.

Houck har valgt ut 11 av sine egne favoritter, dette er ikke nødvendigvis et sveip over Nelsons musikalske topper, men virker å være et mer personlig arbeid. Houcks klare og sterke nærvær gir hele platen en egenverdi som er sjelden på prosjekter som dette.

Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010)
Here’s to Taking it Easy er essensen av alt Matthew Houck har brukt de siste årene på å bygge opp til. Her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway, høy på Cosmic American Music og Classic Rock.

”It’s Hard to Be Humble (When You’re From Alabama)” er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here’s to Taking It Easy blir aldri for ’easy’.

Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På ”Hej, Me I’m Light” tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på ”Heaven Sittin’ Down” som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i ”Los Angeles”, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On The Beach.

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går, som kjent, aldri av moten.

Les omtale hos Pitchfork

Bjørn Hammershaug

Reklamer