Dette er musikk med tilhørighet utenfor metropolene, grisgrendte musikalsk stil eller geografisk opphav. Fra introverte folksangere via psykedeliske drømmere til grovkvernet truckrock, dette er et knippe artister som trives best bortenfor motorveiens blodårer og neonlampenes lysskjær.

Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Anomoanon
The Anomoanon er et countryrock-band fra de dype skogenes trailerpark, en slags blanding av 70-talls Neil Young og Stones fram til Songs: Ohia og Will Oldham. Hovedperson og låtskriver er da også Ned Oldham, broder’n. Hans signatur er slett ikke fjern fra Will, men noe lunere og varmere i stilen er han, den svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom deler de begge.

Asleep Many Years In The Wood (2002)
Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en rørende og morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som ”Peter, Peter Pumpkin Eater” og ”Solomon Grundy”. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child’s Garden Of Verses. Asleep Many Years In The Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus.

Åpningssporet ”Sixteen Ways” og ”Ain’t Skeert” (vi er på bøgda, see…) etablerer raskt en ’down-home’-stemning. Det er lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som ”Bluebird Of Happiness” og ”One That Got Away” skaper en uformell, white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som ”Sadie And Rudy” og ”Complaint”, komplett med en sur bratsjsolo fra David Curry (Willard Grant Conspiracy) og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville til Nashville.

Med hardere rockelåter som ”Kick Back” og ”A Story” legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze’n’roll-typen. Jeg synes nok det funker best når de finner den varme melodien, som i smittende ”Tongue And Heart”. Noen forglemmelige rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.

Joji (Temporary Residence, 2004)
The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-tallet, classic rock, vestkyst-nostalgi og sørstatsrock. Ned Oldham og hans makkere graver dermed videre i de furete sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young & Crazy Horse, Flying Burrito Brothers, Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan får dominere. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et mer særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya.

Åpningssporet ”Down And Brown” står igjen som det beste. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock – ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er ”Wedding Song”. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de seg dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om ”Summer Never Ends” (fra EP’en med samme navn), men roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land.

Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead’ske ”Nowhere” drar seg også over syv minutter, og er sammen med “Down & Brown” platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, og The Anomoanon har hverken melodier eller originalitet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det kan være et nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken.

Spokane
Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of country. Hvis det er noe som heter ’ambient folk’ så hadde vel det passet rimelig greit. Dere som husker Coen-brødrenes Fargo vet at landskapet der ble fascinerende fanget av fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvitt der himmelen gikk i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten søker Spokane med sin musikk. En vidstrakt, blek præriehimmel som Rick Alverson & co forsiktig pensler sine toner mot. Det krever litt mysing før du får øye på sjatteringene, men etterhvert dukker de fram i all sin tandre skjønnhet.

The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001)
Eine kleine porchmusic
Rettighetene til låtene på The Proud Graduates tilhører The Day In Bed Music. Det er et ganske treffende navn, ikke bare fordi Spokane høres ut som de ligger i senga når de spiller, platen egner seg svært godt som dynekos en uggen regntung dag man ikke ønsker å fjese verden

Listen over molefonkne amerikanske gitarmelankolikere begynner å bli ganske lang, og det blir stadig mer komplisert å skille mellom gull og gråstein innen denne genren. Men det er alltid plass for flere, så ønsk Rick Alverson endelig velkommen inn i det ypperste selskap, sammen med relativt likesinnede herrer som Mark Kozelek, Will Oldham, Michael Krassner, Kurt Wagner, Bill Callahan. Alverson har en lang karriere bak seg som frontfigur i Drunk, men det ser ut til at han nå vier seg kun til Spokane, dette er deres andre utgivelse. Rent konkret innebærer skiftet en mindre omgangskrets enn dusinstore Drunk, men resultatmessig har det ikke så mye å si. Det synges og spilles fortsatt lavt, hovedsakelig akustisk og langsomt, og de få menneskene som omgir ham er de samme som sist. Det nye bandnavnet er dessuten mer kledelig, til tross for at det ligger en prærieavstand unna hjemstedet i Virgina.

Spokane blir gjerne kalt Syrinbyen (Lilac City), en blomst som avhengig av fargen symboliserer ungdommelig uskyld, anstendighet, renhet, ydmykhet. Det er symboler som også gjelder for deres musikk. The Proud Graduates kan nemlig med glede benyttes utenfor soverommet. Den rolige, varme stemningen som disse åtte fredelige visene skaper, er som skapt for en veranda, en langsom solnedgang, rundt leirbålet. Da vil tankene kunne flyte uforstyrret en stund, tenker jeg. I tillegg til multi-instrumentalist Alverson og hans dunkle vokal, bærer låtene størst preg av Karl Runges strykere, enten han bruker fiolin eller cello og Courtney Bowles vakre stemme. Innslag av klokkespill og vibes bidrar ytterligere til et noe rustikk preg på denne tidløse platen.

’On the porch, it’s five p.m….’ Slik åpner platen, om paret som er ferdig med skolegangen, og er på vei inn i det ukjente. Alverson kan dette med å skisserer opp bruddstykker av en fortelling og skape bilder ut av knappe setninger som lytteren kan gripe fatt i og spinne videre på. Tekstene er gjerne sentrert rundt temaer som savn og tomhet, og spiller mye på barndom/ungdom og voksne relasjoner. Den melankolske stemningen av ung uskyld fremstilles effektfullt på instrumentale ”Other Rooms”, der opptak av lykkelige barnestemmer og latter blandes inn i musikken. Tiden går fort i behagelig selskap, og det rundes av med ”The Workweek”, ’fire timer senere’: ’Nine p.m. and the boys scatter like wounded men’.

The Poor Graduates burde vært tilgjengelig i helsekostavdelingen, som helbredende sedativ med øyeblikkelig virkning.

Able Bodies (2002)
Whiter shade of pale
Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter The Poor Graduates, før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.

Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) gis stort spillerom. Mellom strykelagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert. Tekstene er fremdeles ikke regulære historier, mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle. Gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.

Førsteinntrykket kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro. Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår fram. Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle. Og i Spokane står tiden stille.

Measurement (Jagjaguwar, 2003)
November er en måned med sin egen stillhet. Mørket og tausheten senker seg over landet, menneskene søker inn i varmen. Det er en hustrig mørketid, inntil de første snøfnuggene langsomt gjør verden hvit.

Og hvert år er som det forrige. Og hvert år er det en åpenbaring. Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner. Rick Alverson og Courtney Bowles er Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke oppfarende og har en dialog hentet fra en novelle av Raymond Carver.

De har fått med seg Labradfords bassist Robert Donne, som har erstattet fiolinist Karl Runge. Med det har Spokane vendt seg noe bort fra kammerstemningen som preget forgjengerne. Den er erstattet med mer spartanske romløsninger og minimale stemningsskapere. Slik settes alt på plass.

De knappe setningene fra hverdagslige øyeblikksbilder. Ikke en tone til overs. Ikke et ord overflødig. Tiden står stille. Svart/hvite fotografier av nakne trær. En park med tomme benker. Fotspor. Mittens full of snow. And the promise of warm hands.

Spokane er å stå opp en tidlig, klar frostmorgen. Det er fremdeles helt stille overalt. Du setter deg ned og ser natten langsomt lysne til dag. Og der kan du sitte. The length of days has widened now. The cost of times seems clear.

Measurement gjør høsten om til vinter og vinter om til varme.

Bevel
Bevel er ikke et band det er så lett å genrefeste. Mye forklares likevel i navnet, som betyr noe skrått eller skjevt. I dette tilfellet er det snakk om langsomme og skakke folkeviser, nærmere beslektet Brian Eno enn Bill Monroe.

Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Bevel er Via Nuon (fra Drunk og Manishevitz) og på sin andre skive har han fått med seg litt av et stjernelag ut på skråplanet: Bak The Council Of Rosseau finner vi blant andre cellist Fred Lonberg-Holm, Ryan Hembrey (Pinetop Seven), Deanna Varagona (Lambchop), Mick Turner (Dirty Three) og store deler av The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble, inkludert Michael Krassner som har produsert. De som kjenner til disse artistene aner nok hvor leia går. Chicago er et vitalt og progressivt kraftsentrum innen både eksperimentell, abstrakt rock og country/folk.

Det hviler en trolsk, nesten gammelmodig stemning over denne utgivelsen, noe i likhet med hva skotske Appendix Out har gjort til sitt varemerke. Bevel etableres inn i den mer tilbaketrukne delen av folk-tradisjonen. Chicago er ingen eldgammel britisk landsby, men det er som Bevel ikke ser skyskraperne for bare trær, og snur tiden tilbake til ’the days of yore’.

Den starter som en mild sommerbris med to korte spor; instrumentale ”Exitrance” og lette ”Genoricity”. Et høydepunkt er den åtte minutter lange utflukten ”Once A Pond”. De kunne gjerne gjort dette oftere, da dronende strykere, dvelende gitarer og Nuons mystiske snakkehvisken som smyger seg inn og ut egner seg svært godt over et lengre tidsrom.

Landlig, rolig og avslappet er begreper som kan hektes på Bevel, uten at de på noen måte blir snille og tamme. En dunkel, mørk stemning henger som en tåke over låtene, og som lyttere blir vi ikke bare lokket inn i skogen, vi dras inn i underverdenens hemmeligheter.

Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
De tre årene som har passert siden debuten har ikke ført med seg de store endringene for Via Nuons bandprosjekt, og han har med seg mange av de samme støttespillerne på denne 19 minutter lange EP’en. Deanna Varagona (Lambchop), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Adam Busch (Manishevitz), Jason Adasiewicz (Central Falls) er noen av de fine folkene som omskaper Nuons viser til elegante, pastorale hymner. Årsaken til at de store omveltningene er fraværende ligger selvsagt i at disse låtene opprinnelig stammer fra 1998, og de ble nyinnspilt tilbake i 2001 og 2002.

Nuon er som en eventyrforteller fra en annen tid, og skiller seg noe ut fra det vi gjerne omtaler som ’stillfaren americana’. Dette er en gjeng som verken hever stemmer eller instrumenter, men tar tak i hver låt med varsomme bevegelser. EP’ens seks spor flyter således nærmest sammenhengende avgårde i et helt rolig og avslappet leie, der de forskjellige instrumentene aldri forsøker å overdøve Nuons dempede stemme. Fra de mer orkestrerte åpningssporene (med fem musikere) tones det langsomt ned til mitt favorittkutt ”From The Private Life Of E Lear” og endelig helt nedstrippede ”Last Of The Pastoral”. Omfanget av Bevels verden markeres forøvrig i valget av de to coverversjonene; Donovans ”Teas” og den tradisjonelle folklåten ”Kitchen War Song”.

Dette er en trivelig liten plate, som mangler låter som hever den til de store høyder. Den behagelige stemningen og korte spilletiden gjør den til velegnet selskap en tidlig morgen foran vinduet med tekoppen i hånden. Når koppen er tom er platen slutt, og du vil føle deg litt bedre uten helt å forstå hvorfor.

Summer Hymns
Summer Hymns kombinerer sløye frontporch-stemninger med en mild, groovy døs et sted mellom 70-talls softrock, americana og garasje-psykedelia. Neil Young og Robert Wyatt smelter til ett hos frontmann Zachary Gresham, som skriver låter som omgir seg med en slags en oppstemt melankoli og vekker til live vage minner om sval sommerbris, rasling i løvet og varme, late kvelder uten ende. Med andre ord er dette musikk som holder vintermørket og snøslapset på en armlengdes avstand. I det minste for en stakket stund. Summer Hymns fra Athens, Georgia lever virkelig opp til navnet sitt.

A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
På sin andre utgivelse trekker Summer Hymns inn både psykedelia, vemodig pop og mild country som sentrale elementer i et sørstatsvarmt lydbilde. Zachary Gresham har fått med seg medlemmer fra lignende band som Elf Power (Adrian Finch) og Of Montreal (Dottie Alexander, Derek Almstead, Jamey Huggins). Med denne gangen er dessuten Alex McManus fra Lambchop, samt Peter Erchick fra Olivia Tremor Control. Da er det kanskje ikke så rart at Summer Hymns sprer toner av både sommerlig verandapop og blomstrende psykedelia.

Bandet bruker bare åtte minutter på å komme frem til spor seks, så man kommer ganske langt ut i platen før de virkelig flotte låtene kommer. De er til gjengjeld meget betagende. ”Something’s Going On” og ”Trolling On The Lake” er en vemodig syntese av Syd Barrett møter The Flaming Lips på Gog Magog Hills, mens hviskende ”I Could Give The World Away” og ”Everything At Best” er pur popmagi med en søt bismak av country. Det er disse sporene som gjør A Celebratory Arm Gesture til en honningkrukke for bier som oss. Summer Hymns bryter opp platen med korte, snurrige instrumentaler med en snert av electronica (“The Twilight”, “Turn Here”, “The Daybreak”), og legger nok en dimensjon til sin mangeartede stil.

Clemency (Misra, 2003)
Nasjonalhymner fra Nashville
Med Clemency har Summer Hymns klart å tangere tidligere bragder, og dermed gitt sommeren 2003  et liflig soundtrack. Siden sist har Matt Stoessel kommet med på pedal steel, og han legger ytterligere skjønnhet til Zachary Greshams varsomme låter. Summer Hymns anno 2003 har ikke helt mistet popsensibiliteten sin, men heller tonet noe ned sin form for psykedelia-pop. Innspillingen i Nashville med Lambchops Mark Nevers (St. Thomas, Bonnie Prince Billy) sikrer ytterligere at country-strømningene og hageatmosfæren kommer sterkere frem denne gangen.

Med sin såre vokal, klokkespill og steel gitar er ”Be Anywhere” en nydelig åpning, og den etterfølges av et knippe fredelige, men storveis låter. Fengende ”Upon Your Face” gjør meg i knakende godt humør, jeg blir mo i knærne av ”Feeling In Rafters” og knekk sammen til ”Trouble”. Disse første sporene er allerede sommerklassikere i mine ører, en eneste lang flyt av sårbar og vakker folkpop som man skulle ønske aldri tok slutt.

Selv om platen ikke akkurat taper seg utover, så kan man si at den flater noe ut, men Summer Hymns er for alvor i ferd med å finne seg til rette på et ytterst komfortabelt sted.

Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Dette er første del av serien(?) Value Series. Den selges som en EP, men med ti låter og en spilletid på 29 minutter er det ikke så mye som skiller fra et ordinært album. Opptakene er mest en ryddesjau blant ting de spilte inn i sitt hjemmestudio mens de ventet på å turnere med materiale fra Clemency.

Det er ikke en så helstøpt enhet de har sydd sammen her, men Fool’s Gold består heller ikke b-vare.

Gresham omgir seg med et stadig voksende antall musikere som dresser opp hans låter, her med blant annet cello, keyboards, pedal steel og saksofon. Fool’s Gold angir med de to første sporene en retning mer mot Grandaddy og Flaming Lips, og veien er heller ikke lang over til blomsterbarna under fellesnevneren Elephant 6 (særlig tydelig på ”Fear The Law” og ”What They Really Do”). Det er tydelig at de spiller med skuldrene senket, og det er selvsagt tillatt med litt ymse variasjon på en slik, skal vi si, mer uhøytidelig utgivelse. Vi finner også igjen litt honning-country, ikke minst med den første av to coverversjoner de har tatt med. George Harrisons ”Behind That Locked Door” (fra All Things Must Pass) er et stykke rent solskinn med en saftig pedal steel. ”It Takes Two” er en Johnny Guitar Watson-original, og det nærmeste dette bandet slår ut håret på plate (dette er da også en låt de har spilt en del live). ”Buttonflies” og ”It’s Just Not Right” er Summer Hymns på sitt mest inderlige, men begge er dessverre så altfor korte. ”Capsized” og ”No Butlers” er like nydelige og bikker heldigvis et par minutter, men igjen sitter jeg tilbake med en prikkende lengten etter å høre disse låtene utvikle seg ytterligere.

Burd Early
Burd Early, eller James Angelos som foreldrene kalte ham, er en singer/songwriter av den mer melankolske typen. Den alvorlige røsten slekter på David Berman (Silver Jews) eller Bill Callahan (Smog), mørk og avmålt som han mumler mørkt inn i mikrofonen. Musikalsk er også dette helt kurante knagger å henge på Burd Early.

Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Soverom kan benyttes til så mangt, men skal en dømme etter antall enslige amerikanske soveromspoeter kan det være alvorlig grunn til bekymring for fødselshyppigheten i landet. Burd Early er en av disse einstøingene, og New Yorkeren skriver, spiller inn og fremfører alle låtene selv. Magnet Mountain er hans andre album.

Det som slår meg først med denne er likheten til Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews), alvorlig, grov og nesten snøvlende stemme, dels syngende og dels fortellende. Også framføringen minner tidvis om de to, særlig Smog på sitt mest minimale og enkle, det vil si klagende lo-fi med litt countrypreg. Nå har ikke Burd Early verken Silver Jews’ sjarm og lyriske vidd, eller Smogs mest hjerteskjærende poesi, så han blir på mange måter en fattigmannstrøst. Det forhindrer ikke en del minneverdige øyeblikk, særlig der han lar låtene flyte uhindret av sted, som på det lette, nesten fengende åpningssporet ”Driftwood”. I god amerikansk tradisjon handler historiene mye om rastløshet og det å stadig søke lykken mot nye steder. ’Drifting’ er et nøkkelord som går mye igjen hos Burd, ’I’d like to be like Driftwood, floating with the flood, being taken for a ride’, som han innleder platen med. Dette kommer han også tilbake til på den nydelige bakgårdscountry-låta ”Tire”, der han løfter vokalen opp til et skjærende skrik, på ”Don’t Wake Me”, der det høres ut som om han har funnet et øyeblikks sjelefred og på resignerte ”Proper Place”.

Enkelte av låtene har en mer sløy blues-feel over seg, og på disse synes jeg ikke Early kommer seg noe særlig avgårde, men blir mest stående på stedet hvil og stampe målløst rundt sin egen navle. Instrumentale ”Little Caper” og tittelkuttet virker dessuten noe unødvendige, da det et er stemmen og tekstene som er Earlys sterkeste kort.

Leveler (Western Vinyl, 2003)
Leveler er minst et skritt i riktig retning for Burd Early, og denne gangen er også de gode låtene i flertall. Leveler er ikke særlig muntrere enn forgjengeren, med et blekt uttrykk som kretser rundt lo-fi/americana og soveroms-scenen. Men takket være benyttelse av pedal steel, fele, trompet, Moog og ’electronic birds’ har platen fått et mer variert og varmere lydbilde enn forgjengeren.

Det er faktisk de to første sporene som er tyngst å bli fortrolige med, men det løsner etterhvert. ”Phonecall Away”, med gjestevokalist Rosario Garcia-Montero, er en nydelig søvnig ballade, og hvorfor ikke hun er med mer er for meg en stor gåte. ”Tangent” drives fram av Tim Barnes’ (Silver Jews, Essex Green) kontante tromming og felespill i en slentrende stil. Et annet høydepunkt er ”Here We Go Again”, hvor akustisk gitarklimpring brytes opp av tunge og dystre folketoner med rivende felespell som drivkraft.

Men den slags er unntaket på en plate som oppsøker mer underfundige stier og nattastemninger, som lange ”Street From The Sea” der Early viser sin forkjærlighet for gitarklanger og fingerspill. Aller best er laidbacke ”Desire Asymptonic”, med Arthur Schupbach på pedal steel. De to herrene skaper med hell trist skjønnhet. Aller best: Ti minutter lange ”Casual Listener” er ørebalsam til kveldens siste whisky og bør nytes på verandaen med ildfluene som eneste belysning. Earlys varsomme gitarspill lar oss tilfeldige lyttere bli sittende halvt hypnotisert igjen i nattemørket.

Mind And Mother (Western Vinyl, 2004)
Early grey
New Yorkeren fortsetter bare oppturen fra usikre Magnet Mountain og lovende Leveler. Ja, Mind And Mother setter begge i skyggen med stoisk ro og langsomt brennende glød. Vår mann har ikke gjort de voldsomme endringene siden sist. Han synger fortsatt med litt vablete, halvtrøtt stemme, men han lar den i større grad flyte med av melodiene denne gangen. Musikken er fortsatt langsom, dvelende tar det aldri helt av med Early. Mens jeg tidligere har ansett mannen som en student av sine likesinnede har han nå bestått sin første viktige eksamen som fagmann, han er ikke lenger en prøvende og feilende student. Der de to forrige skivene har slitt med en del låter av den anonyme sorten har han skrelt bort de fleste av disse. Borte er hangen til å rocke ut eller eksperimentere seg bort med låtstrukturene. Fokuset ligger på den enkle, melankolske visen, og det behersker Early godt. Nå er han trygg nok til å fylle en hel plate i denne stilen.

Mind And Mother er en kort plate og består bare av ni låter, men stort sett fri for grøftekjøring (et par av låtene midtveis sklir mest forbi, uten å etterlate dype sår) og med en konsistent stil egner den seg godt til sammenhengende lytting. Han starter i gravferdstakt og blir stort sett værende der. Instrumenteringen er holdt enkel, her er det ikke tegn til leven av noe slag. Det musikalske sørger han stort sett for selv med sedvanlig delikat gitararbeid. De elektriske er holdt nede, og er mest fremtredende på ”Blackdot”. Ellers velger han seg av og til å kjøre dem baklengs bak i lydbildet, noe som skaper en smått surrealistisk effekt. Litt bistand utenfra kommer i form av Bexar Bexar og Rosario Garcia-Montero (filmregissør som er aktuell med kortfilmen Are You Feeling Lonely? som presenteres på Sundance 2004, der Early har musikken). Hun spiller bass og synger særdeles vakkert på ”Undoing The Day”. Sakte går det, men ikke slik at vi stivner, snarere gynger søvnig med, øynene lukket, drømmer oss vekk.

Jeg skal ikke hevde at dette er et enestående mesterverk, men Mind And Mother er en av disse platene som ubemerket kryper inntil deg, ligger og maler tålmodig helt til den dagen kommer da du setter deg, tar den opp, klapper den forsiktig og lurer på hvorfor du ikke har gjort det for lenge siden.

The Skygreen Leopards
Disse psykedeliske barn av naturen er døpt Donovan Quinn og Glenn Donaldson og de stiftet The Skygreen Leopards i 2001. Quinn har en solokarriere som Verdure, sistnevnte er et renommert navn i de kretser som følger den psykedeliske folkmusikken med argusøyne. Donaldson grunnla det sentrale CD-R selskapet Jewelled Antler på sluttten av 90-tallet, og har ellers erfaring fra band som Thuja og Blithe Sons. I utvidet forstand kan man se Jewelled Antler som en del av frifolkmiljøet som i San Francisco-området også omfatter Devendra Banhart og Vetiver, og på den andre siden av skogsholtet, Animal Collective.

Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
O duggfriske dalfører og pastorale enger, velsignet være sommerfuglens muntre vingeslag og ekornets skarpe blikk. I denne Edens hage råder idyllisk fuglesang og liflig humlesurr. Bare tonene fra The Skygreen Leopards tillates å berøre det organiske suset fra bekker og blader, og sannelig gjør de det uten å forstyrre roen her i Sparrow’s Meadow.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er deres fjerde plate, og den første som er tilgjengelig via norsk distribusjon. Denne drøye halvtimen er en behagelig stund i det grønne. Og rosa. For selv om The Skygreen Leopards i stor grad benytter seg av folk/akustisk-instrumentering (ulike harper, fløyter og slagverk) og feltopptak av naturlige lyder (fluesurr, fuglekvitter) så skjer det med et skjær av psykedelisk frisinn som danner milde hallusinasjoner og knytter platen opp mot senere 60-talls band som Grateful Dead, Syd Barrett og The Incredible String Band. Her er også et par banjo/munnharpe-drevne viser som slekter mer mot fjellene enn tåka. Låttitler som ”Tents Along The Water” og ”Clouds Through Sparrow’s Eyes” blandes dermed skjønnsomt med mer steine bilder som ”Belle Of The Woodman’s Autumn Ball”, ”Labyrinth Windows” og en litt for lang Eden-trilogi. Det er heller ikke de enkelte låtene som utgjør denne platen, mer en sammenhengende natur-trip som ikke nødvendigvis dreier i en bestemt retning.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er ikke noen umiddelbar plate man raskt blir kjent med, selv om den ikke er så veldig komplisert anlagt. Innspillingen er preget av lav stressfaktor og låtene renner uanstrengt forbi som bekken de sitter ved siden av. Men noe av den sedate stemningen får gå foran de sterke melodiene, og den spinkle, drømmende vokalen kan være en prøvelse inntil man venner seg til den. Innen den tid er sjansene tilstede for at du har fått av deg dressen, kippet av deg skoa og danser halvnaken i sola.

Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Bakgrunnen for at en plate blir til kan ha så mange historier – vonde, bitre og surrealistiske. Det er også en ganske artig anekdote bak tilblivelsen av Jehovah Surrender: Glenn Donaldson og Donovan Quinn satt en kveld på verandaen hos en kompis i Port Costa og helte innpå med billig vin, mens de koste seg med at kompisens døtre danset for kara i måneskinnet. Utpå natten tar denne fyren våre to venner med ut til bakhagen, låser opp skjulet, og viser dem instrumentene Arlo Guthrie angivelig hadde spilt med i bandet Hobo Splendor i hine år. Donaldson/Quinn lot seg ikke be to ganger og spilte selvsagt Guthrie-låter til sola stod opp og flaskene var tømt. Inspirert av denne seansen ble EPen Jehovah Surrender til.

The Skygreen Leopards er altså den melodiøse retro-fetisjen til Donaldson og Quinn, som for øvrig driver med langt mer innadvendt og åndelig virksomhet i band som Thuja og The Blithe Sons. Det er fortsatt naturen som preger musikken her, men ikke de dypeste skoger (være seg indre eller virkelige). The Skygreen Leopards hengir seg til en LSD-trip i lo/fi-rus med hazy lazy fuzz-psykedelia i stilen til Donovan, Syd Barrett, og nettopp Arlo Guthrie – selv om det ikke akkurat er en Alice’s Restaurant her!

Jeg har en smule vansker med den trange vokalen og piggtrådgitaren fra 1967 som fremdeles skjærer gjennom det akustiske yndet til leopardene, og var derfor ikke helt super-entusiast over deres forrige fullengder. På en EP som denne blir ikke dominansen og det slørete 60-talls soundet så påtrengende, eller kanskje det er bare låtene som virker hakket mer fokuserte og klartenkte nå? Jehovah Surrender er i hvert fall seks spor som best av alt flyter som honning over i hverandre og skaper ett langt spor der både vakre pop-partier og weirde folk-elementer skaper en mer tilfredsstillende helhet enn tilfellet var ved forrige møte. Når det er sagt, det er særlig Byrds-kloningen ”Julie-Anne, Patron Of Thieves” og såre, nesten allsangvennlige ”I Was A Thief” som virkelig får meg til ønske jeg hadde vært på denne festen. Lurer på hvor det ble av måneskinns-jentene?

Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop og damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles ’southern gothic’.

Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broket bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, David Berman, Burd Early) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel Of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were The Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.

Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (”Beneath The Rose”, ”Stand In My Way”), her er tungt strykerdraperte ”At Last”, ”Our Promises”, fuzzbelagt gitarrock (”Patience”), mariachi-blås (”Stand In My Way”) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (”The Day Texas Sank To The Bottom Of The Sea”) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.

The Earlies fortjener mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten ”Close Your Eyes”, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: ’Close your eyes and don’t you make a sound, there’s no worries now… there’s no one else around to hear you cry yourself to sleep again’. Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren på en altfor kort men majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt, spor som ”At Last”, ”Our Promises” og ”I Still Remember” stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval som visstnok takket nei til oppgaven.

Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.

Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.

Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Denne helgen skal jeg på en hytte langt inn i fjellheimen. Oktober i fjellet. Snøfjoner, kaldt i lufta og peisknitter. Her vil jeg, trolig en gang utpå natten, skjenke et glass og sørge for at Horse Feathers sprer seg i rommet. De har allerede avbildet hytta på omslaget, strengt tatt en slags låve, men uansett, det er slik det skal være der. Passe lite spektakulært. Så kan vi sette oss tett rundt det blafrende stearinlyset, la stillheten senke seg, lukke øynene og kanskje nynne lavstemt med.

Eller kanskje ikke. Denne trioen spiller i hvert fall musikk som passer til denslags rurale aktiviteter. Enda mer nede enn Words Are Dead (2006), dette er langsomme valser og intime sørgetoner helt fritt for kjas og mas, langt fra folkeskikken egentlig.

Uten moderne staffasje og med bare akustiske strengeinstrumenter; Horse Feathers er likevel ikke det sedvanlige fjellfolk-bandet. Heather Brodericks nydelige innslag av fele og cello sørger for å utfylle lydbildet, og hun bidrar til å knytte bånd mellom gammelt og nytt, hytta på fjellet og musikkhøyskolen i byen. Broderick bygger opp under de folkelige aspektene ved platen, men hun forhindrer også at den henfaller i en bestemt kategori. Hør på ”Albina” og ”A Different Gray” som gode eksempel på hennes elegante bruk av buen. Det kan også nevnes at broren hennes, Peter Broderick, også er med her. Han kommer fra Norfolk & Western. Det er en prestasjon at Broderick holder instrumentparken på et anstendig nivå, samtidig som trioen bevarer et spartanske inntrykk.

Mye av hemmeligheten til House With No Home ligger i detaljer som avsløres gradvis. Førsteinntrykket var nemlig både blekt og magert, men sannelig har denne gradvis avdekket nye lag av skjønnhet. Det funker best for meg når de tar den helt ned. Helen er et flott stykke enkelhet. Kassegitar og vokal, litt banjoklimpring og et kor som sitter et sted i naborommet og synger i halvsøvne. For det er jo relativt tradisjonelle greier vi egentlig snakker om her; akustiske viseplukking og lavmælt, sårbar tristessesang (Justin Ringle har ikke akkurat en bærekraftig røst, og stemmen blir i overkant emosjonell). Derfor er det imponerende at Horse Feathers står frem med så pass mye egenart, selv om jeg kunne ønske at de i større grad hadde frigjort seg fra ’popstrukturene’ på låtene, og begitt seg et stykke lengre ut i den musikalske ødemarken.

Jeg har aldri skjønt hvorfor tekstene er med når de er så slitsomme å lese, men en åpningslinje som ’Lover of things, won’t you agree how the winter could bring the darkest spring’ indikerer noe av stemningsleiet.

Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Hun har en fjellbekks stemme, unge Eilen Jewell. Klar, frisk og ren sildrer den gjennom denne platen, fra vemodsstemte ”Rain Roll In” (en opplagt radiohit) til ”Codeine Arms” duver inn i armene våre 40 minutter senere. Den røsten bærer med seg en kraft og skjønnhet som aldri brister, som aldri skaper tvil. Og den bærer mye av denne platen.

Hun er fra Boise, Idaho men har nå forflyttet seg til sin base i Boston. Ut fra Sea Of Tears å dømme er det en reise hvor hun har suget til seg store deler av amerikansk folkmusikk på veien, som tilsynelatende startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt en gang på 50-tallet. Jewell har svingt sørover til ørkenen, opp igjen til Chicagos bluesklubber, tilbragt endeløse timer på landeveien i midt-vesten, og levd i ’old tin shacks in the hills of Georgia’, reist ned til Nashville, det dype sør og opp i fjellheimen, før hun endelig landet i sin nye hjemby besjelet av sitt lands musikktradisjoner de siste 100 år. Point taken, dette er en dame bevisst sin bakgrunn, som – for å la flosklene flyte – bruker fundamentet til å stå fjellstøtt på egne ben.

Det er ikke nok med en sterk røst alene. Med seg har Jewell sin faste, classy trio på gitar/steelgitar, ståbass og trommer. Dette enkle oppsettet, uten de mest genretypiske virkemidlene, bidrar til å gi Sea Of Tears et både entydig og tidløst preg uten rom – eller behov – for noe ytterligere staffasje. De tre fargelegger et knippe eminente låter med mye twang, sløy rockabilly og blues. Det er et uttrykk som definitivt er vintage, men utført med en moderne holdning som tilfører vitalitet mer enn å dyrke gulnede minner. Sea Of Tears drar oss med til en fortid av brylkrem, innendørs sigarettrøyking, luftige prikkede kjoler og biler store som romskip. Den nostalgiske fremtidsidyllen draperes likevel med et mørkt slør, ikke så ulikt estetikken til David Lynch.

Eilen Jewell fremstår som en ytterst sikker låtskriver, trolig med en dragning mot svartere deler av sjelslivet og en fascinasjon for tradisjonelle murder ballads. Platen er ikke så gråtkvalt som tittelen kan forlede oss til å tro, men det er heller ikke noe dansing på bordene her. Sea Of Tears preges heller av innyndende, sjelfulle nattebevegelser, også gjeldende i coverversjoner av ”Shakin’ All Over”, Loretta Lynns ”The Darkest Day” og Van Morrissons ”I’m Gonna Dress in Black”.

’I’m sick and tired
of being sick and tired
I wanna live like I’m on fire’ synger Eilen Jewll, og gir uttrykk for en flamme som ikke kommer til syne i musikalske eksplosjoner, men mer en indre flamme som til gjengjeld brenner med sterk kraft.

Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
En huggestabbe, en skyggefull lysning i skogen, blå himmel. Man kan nesten høre elva rulle i nærheten. Jim And Jennie And The Pinetops legger ikke skjul på at deres tilhørighet er både i tid og sted langt unna asfalt og eksos. Deres hjem er en hytte et sted i North Carolina, hvor de i fred og fordragelighet kan sitte i blågresset og la de nye tider seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke påtatt retrofakter over denne gjengen, snarer en ektefølt glede over gamle musikktradisjoner koplet til en godvilje mot fornyelse. Den slags blir det fine toner av.

Noen vil sikkert kjenne igjen frontfigurene Jim Krewson og Jennie Benford med sin klarstemte stemme fra samarbeid med Jason Molina (både i Songs: Ohia og Magnolia Electric Co.), og de skal så visst ha sin del av æren for Molinas dreining mot nettopp bluegrass – eller skal vi si bluesgrass – på sine plater. Men det er altså med the Pinetops de tjener sitt daglige brød, og dette er et klart mer rendyrket countryprosjekt. Rivers Roll On By er vel deres fjerde siden slutten av 90-tallet. På omslaget av vellykkede One More In the Cabin (2002) vises et kart over hjemstaten Pennsylvania med omkringliggende stater og det er i fjellområdene heromkring bandets tradisjoner er tuftet.

Det som har vært av punk-attityd har blitt vasket noe vekk med årene, uten at det har godt på bekostning av gløden til bandet. Her skinner strimer av psykedelisk solskinn side om side med løvsus fra fjellsidene i Kentucky som hvisker både om Fairport Convention og The Carter Family. Det er dette frisinnet som bidrar til at Rivers Roll On By blir såpass vellykket. Det er også merkbart hvor stilsikre Jim og Jennie har blitt som låtskrivere. Mens det aller meste av materialet på Little Rivers (2000) var versjoner av enten standarder eller tolkninger av størrelser som Earl Scruggs, Carter Family og Delmore Brothers, så er de fleste sporene her eget materiale. Det er to versjoner fra Don Reno (overkant muntre ”Country Boy Rock & Roll”, og fine ”I Know You’re Married But I Love You Still”). Reno var en klassisk skikkelse fra bluegrassen (han døde på 80-tallet), med tilhørighet i samme nabolag som Jim & Jennie. Han hadde bakgrunn som banjospiller fra bandet til Bill Monroe, og stod også bak den velkjente ”Feuding Banjos” (bedre kjent som ”Duelling Banjos”). Sammen med tradlåter som ”Katy Hill” og ”Walking In My Sleep” utgjør disse den historiske tyngden av albumet, men låtene bryter ikke nevneverdig med de egenskrevne (med unntak av tekststrofer som henviser til nyere tider, som Mt. St. Helens).

Frisk som morgenlufta på fjellet, frodig som dalstrøka innafor, og freidig som ei ungpike på sin første låvedans er Rivers Roll On By en lettstemt, positiv og forlystende time.

Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
Pine Valley Cosmonauts er mer et fellesprosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.

The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og http://www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.

Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket fram 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager. Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten ”Gary Gilmore’s Eyes” (The Adverts) av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters ”Miss Otis Regrets” trekkes fram. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, ”Miss Otis Regrets” gjøres i hvert fall i nydelig akustisk drakt.

Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards ”Sing Me Back Home”. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-stil gjør Mel Tillis’ ”The Snakes Crawls At Night”, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør en naken, skremmende versjon av Ralph Stanleys ”Oh Death” (kjent også med Camper van Beethoven). Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap det er verdt å merke seg, ledet av en kvinnelig vokalist spiller de flerstemt folkpop på melankolske ”The Hangman’s Song”.

Det er mye gull her: Rosie Flores med Hank Williams’ ”I’ll Never Get Out of This World Alive”, Brett Sparks’ (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av ”Knoxville Girl” og Neko Case sin dansbare bluegrass ”Poor Ellen Smih”. Jon Langford trer også selv fram ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på ”Judgement Day”), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på ”The Plans We Made”. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgave av ”Pardon Me (I’ve Got Someone To Kill)” et hyggelig gjenhør – kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen med samme navn. Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker ”25 Minutes To Go”, om en dødsdømts siste 25 minutter.

Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State Of Texas”, Rick Sherrys ”Hanged Man”, Tony Fitzpatricks høytidelige ”Idiot Whistle”), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch’ (Lambchop) versjon av Bill Monroes ”Walls Of Time”.

Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?

The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Det første man legger merke til med The Wooden Sky er stemmen til Gavin Gardiner. Han blottlegger mye nerve, en del frustrasjon og desperasjon, i et toneleie som preges av rangling og levd liv. Tankene går umiddelbart til Jason Merritt (Timesbold) eller Conor Oberst (Bright Eyes) på det marsjerende åpningssporet ”The Bird Has Flown”. Strøk av cello og pålegg av klokkespill og banjo bidrar til å bygge opp under det som er en medrivende og umiddelbar låt. Ytterst lovende med andre ord, fra dette debuterende Toronto-bandet. Det består av en tilsynelatende løst sammensatt gjeng, sentrert rundt multi-instrumentalistene Gardiner og Andrew Wyatt, med Chris Cocca som fast trommeslager og Anissa Hart som positivt bekjentskap på cello.

The Wooden Sky satser på trygghet foran innovasjon, og de befinner seg i et territorium som har både lange tradisjoner og ikke minst en rekke solide kontemporære etterfølgere. Det er ikke lett å pløye nybrottsmark i dette terrenget. Bandet satser nok heller på å rendyrke kvalitative egenskaper som er godt fundert, enn å bygge nye, og de har mange fordeler på sin side: Vokalisten er nevnt, han skriver i tillegg gode tekster, har øre for melodier og sist men ikke minst har han med seg en gjeng som både er kapable og lydhøre. Dette bidrar til at When Lost At Sea er en holdbar plate, rik på lagringskvalitet og med lang ettersmak.

Variasjonen begrenser seg i hovedsak mellom innbydende folkballader og løsslupne rockere. Fremheves her kan gnistrende og klappende Hold Steady-lignende ”North Dakota”: ’Leaving this town headed south bound, the car full of narcotics, some cheap cocaine and we cut our losses in North Dakota where it’s true they name their streets all after thieves.’ I likhet med Craig Finn skriver Gavin Gardiner ganske gatesmarte tekster med Midtvestens vidåpne horisont som bakteppe, enten det er med brennende gitarer eller i mer akustiske takter: ’There are ghosts that walk along the streets of this town, and a lot of folks have been dying just to keep them around’ (”Darker Streets Than Mine”).

Gavin Gardiner klarer fint å bære låtmaterialet på egen hånd, men bandet kler også et større format, med allsang og blåsere i latterlig korte ”Virgina” eller på ”Poor Caroline”. Et band som har så god råd med tiden viser tegn på kreativ selvsikkerhet. Det lover godt for fremtiden. For mest av alt er When Lost At Sea en veldig lovende debut, der The Wooden Sky åpner for mange muligheter de kan utnytte og utbygge senere. Dette er trolig ikke deres mesterstykke, men jeg anbefaler å slå følge allerede her.
Bjørn Hammershaug