— 20 definerende plater innen amerikansk undergrunnsrock på 80-tallet —

Det fine med å lage lister uten innblanding fra andre, er at man slipper å kompromisse og ta andre hensyn enn sine egne. Denne listen er derfor en ganske så subjektiv (om ikke så veldig original) plassering av 20 definerende plater innen ‘amerikansk undergrunnsrock’ på 80-tallet.

80-tallet forbindes nok av mange med helt andre musikalske strømninger enn hva denne listen byr på. Tittelen indikerer både tidsrom og geografisk opphav. For min del kunne nok overskriften like gjerne vært ’80-tallets beste plater’ uten å bytte ut altfor mange, men av respekt for de med større inn- og oversikt over andre genre, så holder jeg meg til det jeg kan best. Så får andre vurdere hiphop, synthpop, hårmetall etc.

‘American underground’ er et begrep som fremdeles brukes om musikk fra denne perioden. Dagens etterkommere blir omtalt med andre begreper, for eksempel collegerock, alternativ rock og etter hvert indierock. Grenseoppgangene er noe utydelige, men det er verd å merke seg at ‘indierock’ like gjerne brukes om et band på stort selskap og med høye salgstall, uaktuelt for et “undergrunnsband” fra 80-tallet, og et begrep uten egentlig innholdsverdi.

Veldig mye av det vi i dag hører som streit rock, ‘indierock’ eller ikke, ble grunnlagt i første halvdel av 80-årene. På slutten av 70-tallet var punken i ferd med å bli uvesentlig som motkulturelt fenomen, disco og synthmusikken kom rekende som en ondskapsfull epidemi og britisk musikk var som alltid noe anemisk. Det var en passende tid for brytning og nye strømninger. Ut fra forsteder, bakgater og studentbyer dukket det i løpet av få år opp en rekke amerikanske band som ikke passet inn – eller ønsket å passe inn. Politisk ukorrekte, mentalt forstyrrede eller kreativt virile (noen var alt på en gang) famlet de seg frem på tross – og på trass – og i jakten etter noe eget.

Amerikansk undergrunnsrock omfavner en rekke stilarter. Dette var nemlig en tid da flere uttrykk kunne få plass under samme paraply, noe som gjorde grensene mellom ulike genre mindre synlige enn i dag. Det er et hav av avstand mellom Flipper og REM, for å ta to ytterpunkter. Alternativene var færre, sulten desto sterkere. Det mest vanlige er nok å omtale ‘amerikansk undergrunnsrock’ med tanke på de med røtter i punken og videre inn i post-punken. Sentrale etiketter blir da SST, Blast First, Touch & Go og Alternative Tentacles for å nevne noen. For min del finner jeg det like naturlig å inkludere band med noe annet ståsted, som ny-psykedeliaen på vestkysten, løselig omtalt som ‘paisley underground’ og ‘ørkenrocken’ med sentrum i Tucson, Arizona.

Dette er musikk sprengt frem under Ronald Reagans imperium, en tid med sosial og økonomisk turbulens, økende klasseskille, og et stramt trusselbilde (som på slutten av tiåret smeltet). En tid før Internett og mp3, og en tid med eksploderende utvikling innen amerikansk rock nedenfra. Kanskje er det en glorifiserende misoppfatning eller nostalgisk ønsketenkning, men var ikke mange av 80-tallsbandene mer poengterte og morsomme i all sin skakke sjarme, hadde de ikke mer på hjertet og større vilje til å få det ut enn dagens likesinnede? I disse platene finner du ikke bare en enorm gjør-det-sjæl holdning og fandenivoldsk innsats, men også et knippe utrolige låter med et særegent sound som de etterfølgende 20 års genre-eksplosjon ikke har klart å matche. Kanskje fordi det fremdeles fantes terreng som ikke var helt nedtråkket. Ingenting er helt uavhengig av fortiden, og noen opplagte kilder til innflytelse er Velvet Underground, Byrds og Stooges, Captain Beefheart, Residents og Pere Ubu. Punken spiller en helt sentral rolle i pionertiden, men samtidig går et band som Creedence Clearwater Revival igjen på flere plater.

Noen kriterier er forsøkt fulgt, om ikke slavisk, for å i det hele tatt kunne koke sammen en liste med 20 titler: Bare én plate pr. artist (Sonic Youth kunne lett fått inn en 4-5 stykker her), forsøk på variasjon fremfor ensretting (bare katalogen til SST kunne fylt denne listen alene), hovedfokus på undergrunnsselskap (ekskluderer for eksempel Hüsker Dü og deres Warehouse som ble utgitt på Warner), og rock som genre (ekskluderer blant andre Beastie Boys). Det er vektlagt band som ’tilhører’ 80-tallet, som debuterte eller hadde sin hovedkarriere i tiåret. Ordinær langspiller er det primære format. Listen er organisert kronologisk på årstall for utgivelse. For plater som tidligere er omtalt på groove er utdrag fra denne teksten benyttet.

Det skal være nok snop å ta av her, fra det kanskje beste av alle tiår i amerikansk rock. For å være eksakt er 20 album plukket ut, og med tre tilleggstips til hver plate (som også kunne vært med på selve listen) skulle det være grunnlag for mye gullgraving for de som også vil skue litt tilbake. Alle disse bør tilhøre enhver platesamling med respekt for seg selv. Håpet er at denne listen vil spore til nyoppdagelser for de som har glemt og grunnlagsmateriale for de som ikke har vært her ennå.

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables
(Cherry Red/Alternative Tentacles, 1980)
Fresh Fruit For Rotting Vegetables er en påle over Californias hardcore/punk-scene på 80-tallet, en scene som inkluderer band som Germs, Circle Jerks og Weirdoes.

Dead Kennedys’ debutplate ble også deres beste; nær fri for dødpunkter og en ren hitparade av fengende punklåter, politisk engasjement og raljerende samfunnsrefs. Bare med bandnavnet påkalte de mørkemennenes vrede, og en lang batalje med ordensmakt og myndigheter startet utenfor konsertscenene i San Francisco. Det endte med en trasig rettssak rundt sensur av musikk. Den offisielle bakgrunnen var innleggsplakaten på Frankenchrist (1985); HR Gigers “Penis Landscape”. Anført av kongressfruene med Tipper Gore i spissen, ble Dead Kennedys skjøvet foran mer formuende artister (Prince, Madonna) som eksempel på hvor ille det kan gå med et samfunn hvis ikke “noe gjøres” for å stoppe moralnedbrytende musikk. Resultatet ble noen stickers som automatisk økte salget der de ble påklistret – og et band i ruiner. Vokalist Jello Biafra har for øvrig bygget store deler av sin videre karriere på erfaringene fra denne rettssaken, og skal ikke beskyldes for å ha “solgt seg” med årene.

På debuten er Biafras tekster krasse, morsomme og refsende. Deres to første singler, “California Über Alles” og “Holiday in Cambodia”, er to høydepunkt både i bandets karriere og innen amerikansk 80-tallsrock i det hele. Førstnevnte et trusselbilde om hva som vil skje når Californias guvernør Jerry Brown tar over som president etter Carter (en versjon fra 1982 har endret teksten fra Brown til Reagan), et samfunn med paralleller til Nazi-Tyskland og George Orwells framtidsvisjoner om overvåkningsstaten. Andresinglen “Holiday In Cambodia” holder samme stil og er både et satirisk spark til unge vestlige yuppies og samtidig et angrep mot regimet til Pol Pot.

Selv om ikke absolutt alle låtene holder helt samme nivå som de nevnte, representerer disse to mye av bandets fundament og denne platens suksessformel. Etterfølgeren Plastic Surgery Disaster (1982) mangler nok de mest catchy elementene fra debuten, men er i helhet en plate mer i 80-tallets ånd og anbefales også på det varmeste. Kennedys la med sin debut dessuten grunnlaget for den helt sentrale etiketten Alternative Tentacles hvor alle deres videre plater ble utgitt.

Fresh Fruit For Rotting Vegetables dro med seg 70-tallet inn i det nye tiår, et decennium som innen amerikansk undergrunnsrock tok steget fra varebilenes bagasjerom til Billboards førsteplass. Vi skal videre i denne artikkelen følge nettopp denne ferden.

The Feelies: Crazy Rhythms
(Stiff, 1980)
De så ut som en gjeng college-jyplinger, men hørtes ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies var barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.

“De kom fra forstedene”, for å parafrasere samleren “Teen Rock from the Kennedy Era”, og kom til et New York i sosial nedgang og kulturell blomstring. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert “indierock”. The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.

“Well, he’s not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all…” synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet “The Boy With The Perpetual Nervousness”. Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singlen “Fa-Ce-La”, “Loveless Love” og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.

Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies’ beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles’ “Everybody’s Got Something To Hide” eller Stones’ “Paint It Black” i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes – uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.

Wipers: Youth of America
(Restless, 1981)
Wipers er først og fremst Greg Sage, en gudbenådet gitarist og et standhaftig vesen som heller aldri har mottatt særlig anerkjennelse for sin oppoverbakkekarriere. Den startet i Portland, Oregon på slutten av 70-tallet, og har humpet og gått siden. Sage og Wipers fikk en slags oppreisning på 90-tallet, og ble trukket frem med samleren Eight Songs For Greg Sage And The Wipers (senere utvidet til Fourteen) med blant andre Nirvana, Napalm Beach og Poison Idea. Nirvanas Kurt Cobain var også en svoren tilhenger av Wipers, og de gjorde senere en cover av deres “D-7”.

Fra deres katalog er det vanskelig å omgå Youth of America, som i alle henseende er et essensielt gløtt inn i den frustrerte og desperate middelklassen. Youth of America er primitiv og skitten, men også melodisk og medrivende. Bare 30 minutter lang, og med en tredel av plassen viet det episke tittelkuttet – som egentlig er episenter for hele denne listen: “Youth of America is living in the jungle/Fighting for survival, but there’s no place to go…” vræler Greg Sage mens gitarene sager i vei med ufortrødent driv i 10 samfulle minutter på det som er et et kjølig monsterverk av en låt.

Det er denne følelsen av å ikke høre til og samtidig ikke slippe unna som tydeligvis har vært en direkte spore til inspirasjon og en drivkraft for det livet de har valgt som gjelder mange av bandene som er representert her. Artistene på 80-tallet som klatret ned i undergrunnen gjorde det vel ikke akkurat med tanke på å komme seg opp igjen med penger i baklomma. Wipers var intet unntak, og Greg Sage har da heller aldri gløttet på lokket etterpå. Han har levd som han predikerte, og ordene hans har fremdeles like stor slagkraft i dag: “Do you want to be born here again? I don’t want to be bored here again!”

Gun Club: Miami
(Animal, 1982)
“Come down to, the willow garden with me…”, hulker Jeffrey Lee Pierce innledningsvis på Miami. Med disse ord som jærtegn over det som skal komme føres vi inn i hans mørke sinn, kastes ut på motorveien og en ferd gjennom mytenes kontinent sett gjennom en junkies øyne. Ghosts on the highway, indeed.

Miami er en bluesplate i hjertet, men skapt i punkens tegn, og er ikke så helt ulik forgjengeren Fire Of Love (1981). Denne har nok noe mer ubehøvlet desperasjon over seg, men begge er for klassikere å regne. Mørk og suggererende dyrker de på Miami voodoo-ritualer, country og psychobilly-drapert post-punk i et mer velkledd lydbilde enn på debuten. Særlig er bruken av steelgitar slående, og åpningen mot andre stilarter enn punken er et forvarsel om en utvikling som bare eskalerer de neste årene innen amerikansk undergrunnsrock.

Selv har jeg alltid likt Miami best av Gun Clubs katalog. Bare omslaget alene gjør den umiddelbart tiltrekkende: Den smaragdgrønne himmelen, palmene som strekker seg mot den, og rager opp bak trioen i front av bildet. To av dem ser på noe til høyre for seg, blonde Pierce er kledd i mørkt og ser ned. Tittelen gjør det mulig å trekke paralleller til regissør Jim Jarmusch og hans kostelige Stranger Than Paradise fra et par år senere som følger nettopp en luguber trio gjennom midt-vesten og ned til et forsoffent turisthøl i Miami. Det er ikke mye paradis å hente her, og det er heller ikke mot paradis Jeffrey Lee Pierce tar oss med til på sin ferd, fra “Carry Home” og “Like Calling Up Thunder”, via “Texas Serenade”, “Watermelon Man” og en sugende versjon av Creedence “Run Through The Jungle” til det munner ut i en hjerteskjærende countrylåt i “Mother Of Earth”: “I gave you the key to the highway/and the key to my motel door/and I’m tired of leaving and leaving/so, I won’t come back no more….”

De kom riktignok tilbake, men aldri like brennende som her. Jeffrey Lee Pierce døde i 1996 etter et kort, men trøblete liv.

The Dream Syndicate: The Days Of Wine And Roses
(Ruby/Slash, 1982)
Det sies at bare 1000 stykker kjøpte Velvet Undergrounds første skive, men til gjengjeld dannet alle sitt eget band etterpå. Det gjelder kanskje også for Dream Syndicate. Ikke bare tok de navn etter Tony Conrads droneprosjekt (med Velvets John Cale) og hadde en vokalist i Steve Wynn som ikke befant seg så langt unna Lou himself, på debuten deler de også Velvets voldsomme gitarbruk, feedbackorgier og utagerende jamming. Med unntak av på scenen markerte langspilldebuten et høydepunkt av denne delen i bandets karriere. Og spør du meg, et høydepunkt uansett målemerker.

The Days Of Wine And Roses satte standard for det som senere ble omtalt som “paisley underground”, men det var i så fall en standard som aldri ble tangert. Denne skiva har da heller ikke så mye med blomsterskjorter, psykedelia eller countryrock å gjøre. The Days Of Wine And Roses er i bunn og grunn en foregangsplate innen gitardominert rock, uten omveien om punken (vel, “Then She Remembers” er så nær punk Syndicate kan komme). Mye av æren for uttrykket må gis gitarist Karl Precoda. Hans barberende larm, hør “When You Smile”, ble produsert vekk på oppfølgeren Medicine Show (1984), som også dessverre ble hans siste. Med hans bortfall forsvant veldig mye av Syndicates signatur, selv om Steve Wynn fortsatte å skrive eminente låter (slik han fremdeles gjør den dag i dag). Etter debuten forsvant også Kendra Smith til Opal. Hun gir oss fine “Too Little Too Late” som en annen Nico. Og, uten å ribbe Syndicate for all egenart, for å dra Velvet-lenken ytterligere; de begir seg både ut i heroin-tåka på “When You Smile” (“I dreamed last night I was born a hundred years ago/But when I woke up I was lost with only one place to go”) og inn i White Light/White Heat på tittelkuttet. Men Dream Syndicate var langt fra rennesteinspoeter som Velvet, noe de underbygde i de neste 8-10 årene etter debuten.

The Days Of Wine And Roses er et undervurdert album i 80-tallets kanon. Start med fantastiske “That’s What You Always Say” og “Halloween” som forsmak: “Two steps forward/don’t say I didn’t warn you…” Right!

Violent Femmes: s/t
(Slash, 1983)
Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde hatt det. Det kan ikke være så mange skiver fra de siste tyve årene som vekker så mange ungdomsminner blant oss som er vokst opp en gang på 80-tallet, flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, dristige fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen når man setter på dette albumet. 25 år går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre “Add It Up” den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når vokalist Gordon Gano synger “Kiss Off” og xylofonen til Brian Ritchie går solo på “Gone Daddy Gone”. Føttene blir plutselig dansbare igjen når “Prove My Love” ruller ut av høyttalerne. Man vet det er et klassisk album allerede på anslaget av “Blister In The Sun” og er overbevist da den vakre folktrallen “Good Feeling” toner ut.

Minutemen: Double Nickels on the Dime
(SST, 1984)
Minutemen var noe helt annerledes i 1984, og det er de fremdeles. Ingen andre kunne fylle 90 sekunder med så mye dynamikk, eksperimentelle låtstrukturer og genrehoppende innfall. En fin dokumentarfilm og intro til bandet er We Jam Econo, en tittel som spiller på “filosofien” deres, og som har blitt nærmest et slags samlebegrep på den rådende 80-tallsånden, både i musikalsk utkomme og for turnélivets enkle kår. Minutemen “jammet econo”, og her var de på høyden av sin karriere.

Double Nickels On The Dime var Minutemens tredje – og siste – studioplate, bestående av 45 låter fordelt på fire platesider. Tittelen skal visstnok spille på den da fastsatte fartsgrensen på Californias motorveier (“double nickels” er slang for 55 mph, “dime” er tilnavnet på Califonias Interstate 10), og en kommentar til vulgærrockeren Sammy Hagar som bruste med fjæra da loven om fartsgrenser ble innført. Minutemen synes 55 mph var akkurat passe for dem, og coverbildet viser derfor Mike Watt kjørende nøyaktig etter loven på I-10. Minutemen ville heller bryte musikalske grenser enn veitrafikkloven.

Med sin blanding av hardcore punk, jazz og funk er platen en missing link mellom Captain Beefhearts Trout Mask Replica, The Pop Group, Pere Ubu og Wires Chairs Missing. Inspirert av Hüsker Dü og deres samtidige Zen Arcade ønsket de å skape et verk som også brøt ut av punkens begrensede rammer og lage noe helt nytt. De fikk inn blant andre andre Black Flags Henry Rollins som låtskriver og Ethan James (Rain Parade, Bangles) på produsentsiden, dekonstruerte classic rock-band som Van Halen og Steely Dan og utviste i det hele tatt en kreativ energi som ga seg utslag i et eklektisk fyrverkeri. Herlige øyeblikk som “If we heard mortar shells/We’d cuss more in our songs and cut down the guitar solos…” – etterfulgt av en gitarsolo (“Political Song For Michael Jackson”) og fengende spaghetti-punk på “Corona” (som Jackass-gjengen benytter som signaturlåt) er bare to eksempler på det de har å tilby.

D. Boon døde i en tragisk trafikkulykke i 1985, og med det var Minutemen historie. Mike Watts senere prosjekter har aldri tangert Double Nickels on the Dime, men han cruiser fremdeles rundt i San Pedros gater i lovlig tempo.

Killdozer: Intellectuals Are The Shoeshine Boys of the Ruling Elite
(Touch & Go, 1984)
Det var en gang da navnet Butch Vig påtrykket et plateomslag var ensbetydende med kvalitet. Det er lenge siden nå, men i en periode på 80-tallet var miljøet rundt Vig og Smart Studios (i den pittoreske studentbyen Madison, Wisconsin) et arnested for amerikansk skittenrock. Madison var bare ett av flere områder i midt-vesten med høy aktivitet, som Chicago, Minneapolis, Milwaukee og Bloomington. Killdozer er en naturlig representant for undergrunnslyden fra dette flatlandet.

Killdozer tok punken ned i et urlangsomt tempo. Debutplaten definerte umiddelbart det som skulle bli deres varemerke fremover. Selv om senere utgivelser skulle bli jevnt bedre (Snake Boy), voldsommere (12 Point Buck) og både morsommere og mer kommersielt svelgbare (For Ladies Only), står Intellectuals… igjen som kanskje deres mest sjarmerende.

Bare tittelen alene indikerer en politisk slagside og et humoristisk talent de alltid har holdt fast ved, en dualisme av intellektuelt vidd og gi-faen holdning som illustreres på det herlige omslaget. Tre jyplinger i en sofa, øl og gunnere, Elvis og Ben Cartwright (Bonanza) på veggen. Collegekids eller rednekcs, ironisk flirende eller seriøst tenkende? Killdozer var alt på en gang, drevet av like deler Birthday Party og innavl.

De ser helt ordinære ut, tre gutter med boys next door-image det er lett å identifisere seg med for de fleste. Slik sett representerer Killdozer et grunnleggende element ved undergrunnsrocken, og en motsats til metallen som kom for fullt i denne perioden. Det er glimrende berettet i boken Fargo Rock City (Chuck Klosterman) med historier fra samme område og tidsrom. Klosterman understreker nettopp at metallbandenes over the top image, eksessive livsstil og vulgære adferd var det som for mange virket tiltrekkende. Vi som falt for undergrunnsrocken har kanskje aldri hatt det samme behov for eskapisme i rocken, men heller søkt samhold i mindre og mer intime miljøer.

Killdozer foregrep på sett og vis sludgemetallen, men de var ikke noe metallband. Intellectuals… er fri for lange gitarsoloer (de var ikke noe særlig til spille – kanskje det er derfor det går så sakte?) og falsett (Michael Geralds gutturale vræl kan knapt kalles sang). Det er langsomt og det er tungt, som å være på monstertruckshow i sakte film. Slik brettes småbyamerika ut med vrangsiden opp, gjennom fortellinger om “Ed Gein”, “Farmer Johnson” og “Man Of Meat”. Der Gun Club dro “Run Through The Jungle” tilbake inn i det krigstraumet den ble skapt, basker Killdozer rundt i et gjørmehøl – ikke i Vietnam, men utenfor den lokale kneipa.

Killdozer ble oppløst midt på 90-tallet, markert med avskjedsturneen Fuck You, We Quit! En æra var over.

The Replacements: Let It Be
(Twin/Tone, 1984)
Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnsten innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken sjanglet de inn i voksenlivet som et band med fokus på å skrive gode, mer “seriøse” låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av bandene nevnt i artikkelen, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

“The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.”

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ “Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen “I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og “the screen door that slams…” der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

“Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…”

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som “We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer eh.. edruelige låter. Det er et pent stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som “Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men satte markøren ned i bakken med egne hender.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel og fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i historien.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”
“Favorite Thing”

R.E.M.: Life’s Rich Pageant
(I.R.S., 1986)
Er det noen som definerer begrepet “collegerock”, så er det vel REM. Fra skolebyen Athens, Georgia var de så langt fra punkens bølger det var mulig å komme i USA. Det var langt ut til kystene og det var høyt opp til midt-vesten. Og veldig strengt tatt hører de ikke hjemme på en liste over amerikansk undergrunnsrock (plateselskapet I.R.S kan knapt kalles uavhengig). Men de er viktige av mange grunner, de fleste opplagte.

R.E.M. gjorde for eksempel gitarpop og folkpop akseptabelt for et nytt publikum, og deres enorme suksess utover på 90-tallet sprengte alle grenser for hva et “alternativt” band var kapable til. Deres innflytelse har vært enorm. Viktigst av alt, på 80-tallet ga de ut stort sett bare kremskiver. Det er vanskelig å plukke “den beste”. Med mumlende Murmur (83) la de grunnlaget for alt som senere skulle skje, lysere Reckoning (84) har knapt noen svakheter. Det har Life’s Rich Pageant, som er mitt valg.

Jeg kjøpte den på kassett i 1986, og brukte flere dager på å komme forbi åpningssporet “Begin The Begin”. Aldri hadde jeg da vel hørt noe så fantastisk! Ikke før jeg kom til banjoåpningen på I Believe som kolliderer med Peter Bucks typiske jangly gitar. Det tok vel noen uker å komme dit, for jeg husker jeg spolte tilbake og tilbake etter “Begin The Begin”, “These Days”, “Fall On Me” og “Cuyahoga” – de fire første sporene. Det er egentlig disse jeg virkelig husker med størst glede, når jeg tenker meg om. Men Life’s Rich Pageant var min døråpner inn til amerikansk undergrunnsrock. Uten den, ingen liste. Det ville vært et svik å forbigå den her.

Sun City Girls: Grotto Of Miracles
(Placebo, 1986)
Sun City Girls er et omfattende lerret å bleke. De har gjennom en lang karriere vist seg å være et band vanskelig å fange med få ord. Phoenix-trioen har holdt det gående siden 1982, helt til trommeslager Charles Gocher gikk bort grunnet kreftsykdom i 2007. De etterlater seg en gedigen diskografi (og ditto arkiv) som blant annet omfatter mange kassetter (de stod sentralt i kassettkulturen i USA). Deres senere plater preges av stor eksperimentvilje og stadig utvidet geografisk blikk, og her må det nevnes at både gjennom sin egen etikett Abduction og ikke minst Alan Bishops fantastiske Sublime Frequencies har Sun City Girls slått et slag for musikk utenfor den vestlige verden. Sublime Frequencies har åpnet mangt et øre for betydningen av det utvannede begrepet “world music”. Brasiliansk gangsterfunk, thaipop, kambodsjansk kassettkultur og nord-koreansk agitasjonspop er bare en brøkdel av hva de har gitt oss de siste årene på denne etiketten. Broder Sir Richard Bishop kjennes nok av mange også som eminent gitarist og soloutøver.

Bishop og resten av bandets interesse for musikk utenfra er allerede sterkt tilstede på Grotto Of Miracles, deres andre plate. Åpningslåten er den delikate instrumentalen “Radio Morrocco”, hvor de forener nettopp amerikansk ørkensol og nord-afrikansk kultur på sømløst vis. Surf eller sufi, frijazz eller westerntwang – Trioen viker ikke unna for noe eller noen – og står igjen med like deler Residents og bynaboene i Meat Puppets.

Med andre ord helt i en egen klasse.

Butthole Surfers: Locust Abortion Technician
(Latino Bugger Veil, 1987)
“Son, if you see your mom this weekend; be sure to tell her: Satan, Satan, Satan!” Med disse faderlige ord innledes Locust Abortion Technician, en av de siste virkelig fabelaktige Butthole-skivene, der mental utglidning, syreprøver og støyrock var likeverdige elementer. Det er en lang og god tradisjon for tvilsomme texanere der ute, og Butthole Surfers er intet unntak. “Pittsburgh To Lebanon” er Captain Beefheart på halv fart, “The O-Men” (som har gitt navn til et norsk punkband) høres ut som kverning av en barnehage, mens “Kuntz” er en thai-flørt fra helvete. Locust Abortion Technician holder seg hele tiden godt på utsiden av normen. Enhver norm, that is.

Thin White Rope: Moonhead
(Frontier, 1987)
Thin White Rope (bandnavnet er tatt fra William Burroughs) var en øyåpner ikke bare i form av sine egne kvaliteter, men også takket være et nennsomt utvalg coverlåter gjennom sin karriere: “Some Velvet Morning” (Lee Hazelwood), “Yoo Doo Right” (Can) og “Ain’t That Lovin’ You Baby” av Jimmy Reed tjener som gode eksempel på deres rekkevidde. Plassert i sin samtid som en del av Paisley Underground-scenen (Rain Parade, Long Ryders, Green On Red), men uten å passe helt inn.

Thin White Rope dyrket ørkenens estetikk i både form og image, men kom egentlig fra den pyntelige studentbyen Davis, California. Moonhead var deres andre plate, og deres mest intense og minst imøtekommende. “I’m going to kill moonhead tonight” knurrer Guy Kyser på tittelsporet. Han bidro til at TWR fremstod som en mørk utgave av Lee & Nancy (uten Nancy); stoisk og dirrende, foran et orkester som alltid var for tungt til at de kunne defineres inn i countryrocken – i hvert fall de første årene.

TWR var i likhet med Dream Syndicate et gitarband, mer etter Neil Youngs linjer enn Velvets, og da særlig den larmende varianten. “I hate this business of visiting my hometown/Moving the corpse from place to place…” snakkesynger Kyser på “Mother” mens gitarene skjærer seg inn i marg og bein. Til og med når de lar kanonene hvile og går akustisk på “Thing”, skjer det med en følelse av undergang i ødemarken. De var alltid dunkle og disiplinerte, Thin White Rope, ikke et band som påkalte det lyse og trivelige. Det gjelder især for Moonhead – der iskalde vinder feier over ørkenens øde byer. Ironisk nok oppløste Kyser bandet tidlig på 90-tallet for å bli botaniker.

Beste tekstlinje: “It isn’t that she hated you because she thought you’re Mormon pure/But you should see she doesn’t like you and it’s nothing drugs will cure…”

Dinosaur Jr: You’re Living All Over Me
(SST, 1987)
Dinosaur har laget den samme platen i 20 år, og den er omtrent akkurat like bra hver gang. Det er vel så greit å starte med deres andre skive. You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden først og fremst J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound – og enda tristere sanger. Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter fra deres katalog, men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock/hardcore og fengende melodier. You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.

Big Black: Songs About Fucking
(Touch Go, 1987)
“Making noise like an animal, fornicate and fornicate…” skriker Steve Albini på åpningssporet “The Power Of Independent Trucking”, et drøyt minutt der signaturen til Big Black klaskes på med fet pensel: Huggende, smertefull gitardrilling, systematisk trommepisking, autoritær vokal og eksplosiv energi som slippes ut i pumpende støt.

Big Black var et brølende lokomotiv på stø kurs mot stupet, et industrielt kollaps som kvelte nynnbar vårduft til fordel for et systematisk kvernende maskinhelvete. “L Dopa”, “Bad Penny”, “Colombian Necktie”: Alle klassikere som foregrep senere industrielle mainstream-suksesser, støyrocken til Amphetamine Reptile-bandene eller Jesus Lizard på 90-tallet. Få band gikk så langt ned gørra som Big Black, og de kom alltid opp igjen med fortellinger fra et sted de færreste av oss ønsket å være altfor lenge. Songs About Fucking ble deres svanesang til verden. S&M-style. “I’ll piss on everything you value”. Yes, yes!

Negativland: Escape From Noise
(SST, 1987)
Negativland har siden slutten av 70-tallet vært en sentral motkulturell stemme i Amerika. Et anarkistisk fristed og en nytenkende tenketank innen kulturell aktivisme. Dels musikalsk, dels gjennom lydcollager har Negativland banet vei for den voksende interessen for “kulturell jamming” – kampen mot homogen massekultur og ensretting av massemedia.

Mest kjent er de nok for den såkalte “U2-episoden”. Tidlig på 90-tallet slapp de en single med tittelen U2 og med omslag av spionflyet av samme navn og med parodier på U2-låter. De ble naturligvis saksøkt av Island Records. Imens fikk to av Negativlands medlemmer sneket seg til et intervju med The Edge fra U2, hvor de i første halvdel av intervjuet snakket om U2’s bruk av rettighetsbelagt materiale på deres da pågåede Zoo TV Tour. Halvveis i intervjuet avslørte Negativland sin identitet til en både overrasket og noe ydmyk The Edge. Det ryktes også at U2 støttet amerikanerne under hånden senere. Negativland har dessuten vært sterkt delaktig i utviklingen av Creative Commons, som arbeider nettopp med rettighetsproblematikk (løsningsorientert og fremtidsrettet som sådan).

Før alt dette hadde de markert seg gjennom hele 80-tallet med plater og stunt. Escape From Noise er en veldig kurant start for begynnere, hvor de tar for seg i kjent stil. Et høydepunkt er låten “Michael Jackson”, hvor de stiller en rekke artister på tiltalebenken – og med det aktualiserer mye av det denne listens verdigrunnlag:
Paul McCartney, Michael Jackson, Bruce Springsteen, Van Halen, Tina Turner, David Bowie, Prince, Madonna, Huey Lewis and the News, The Cars, Herbie Hancock, Bonnie Tyler, ZZ Top, Weird Al Yankovic, Cyndi Lauper, Pink Floyd, The Pretenders, Billy Joel, Billy Idol, Elton John, Neil Young, Sheena Easton, John Lennon, Alan Parsons Project, Rick Springfield, Rolling Stones, Pat Benatar, Hall and Oates, Rick Springfield, Adam Ant, Queen, Fleetwood Mac, Duran Duran, Police, John Cougar Mellencamp, Eurythmics, Culture Club including Boy George, Kenny Rogers, Stevie Wonder, Julio Iglesias & Diana Ross, Donna Summer, Dean Martin, Kiss…
…and we especially call for the judgement in this hour and the destroying of rock music directed specifically against children and working specifically through these individuals for whom we call for the judgement in the sacred fire in the hour before the throne of almighty God.

Amen to that (selv om jeg ikke ville hatt med Neil Young så klart).

Escape From Noise åpner med en bilbombe og fortsetter med en collage av samples, radiojingler, lydopptak, stemmer og musikk om hverandre. Det kan bli noe stressende til tider, men oftest både morsomt og interessant. Her er også en konvensjonell akustiker i “Nesbitt’s Lime Soda Song”, en ubetalelig barneversjon av “Over The Rainbow” – titulert “Over The Hiccups” (du forstår raskt hvorfor) og industrielle “Christianity Is Stupid”, med den gjentagende hjernevaskingen: “The loudspeaker spoke up and said: Christianity is stupid, communism is good, give up!”

Giant Sand: Love Songs
(Homestead, 1988)
Da jeg snublet over Love Songs i 1988 var det innledningen på et kjærlighetsforhold som står like sterkt i dag, 20 år senere. Jeg husker jeg mottok en pakke fra hovedmann Howe Gelb med sand (!) som ble sølt utover gulvteppet til min store fortvilelse og et bilde der jeg ble utnevnt til “Grandmaster in the Norwegian Chapter of Giant Sand Land” fra sjefen sjøl. En form for sikkerhet som jeg tok med på min første virkelige konsert, med nettopp Giant Sand på Cruise Cafe, i tilfelle jeg skulle bli stoppet av dørvakten.

Love Songs etterfulgte tre plater fundert i ørkenrocken: Valley Of Rain, Ballad Of A Thin Line Man og Storm. Alle etablerte Gelb som et utskudd ridende inn i ørkenen med Neil Young og Bob Dylan på hver sin vannflaske. Med Love Songs tok han turen for alvor ut i mer personlig terreng. Det er her Howe Gelb virkelig står frem som original ordsmed og det er her han for alvor bygger ut det som blir et klassisk “Giant Sand-uttrykk”, travende mellom Cash, Lou Reed og Beefheart. Dette skyldes ikke minst inntreden av en ung John Convertino på trommer, og stilen fullendes da Joey Burns kommer inn på bass litt senere. Det er også her Giant Sand tar mer form som et familieforetak enn et ordinært band, med kone og datter som del av det hele. Samtidig er Love Songs fint balansert mellom det stringente og det løsslupne – og det er nok den beste samlingen låter Gelb har samlet på en hel plate.

Pixies: Surfer Rosa
(4AD, 1988)
Så var det at ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de mørkeste dalfører i Norge. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker etter to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene. Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe, hva skal jeg si, aldeles nytt, utrolig catchy og besnærende merkelig på en gang – begrep som fortsatt benyttes her i gården, men som med årene i større grad har mistet mye av sin mening.

Sonic Youth: Daydream Nation
(Enigma/Blast First, 1988)
Hvor skal man egentlig starte? Sonic Youth står i en særklasse i enhver historie som omhandler 80-tallets undergrunnsmusikk, musikk fra de siste 25 år eller moderne populærkultur generelt.

Deres påvirkningskraft kan neppe overvurderes. Å velge bare én plate til slik liste er egentlig håpløst, men samtidig er det umulig å komme unna Daydream Nation – en kanonisert plate og en fast gjenganger på alle lister. Også denne.

Nirvana: Bleach
(Boner/Tupelo, 1989)
På tampen av 80-tallet vendes fokus mot det nordvestlige hjørnet av USA. Med Sub Pop som den førende etiketten ble Seattle sentrum for en ny fremvekst av undergrunnsband, som ganske snart fikk hele verdens oppmerksomhet. Nirvanas inntreden på Billboards førsteplass skapte rabalder i platebransjen som fremdeles merkes. I noen få nervøse og hektiske år gikk storselskapene i spinn for å sikre seg det “nye Nirvana”, slik britene fremdeles snakker om “nye Beatles” med en standhaftighet som ikke engang evangelikerne klarer å matche. Det ga seg utslag i at relativt marginale band som Steel Pole Bath Tub, Sleep og Tad fikk kontrakt med store plateselskap. Ikke noe sjakktrekk.

Nirvanas Nevermind er en ubestridt ener innen 90-tallsrocken. Men grunnlaget for suksessen ble skapt med den mer skitne og primale Bleach. Her er ingen krystallklare gitarer eller dynamisk produksjon. Dette er en plate i 80-tallets ånd; ubehøvlet, rå, gretten og helt fantatstisk bra – oppsummert helt enkelt: “I’m a negative creep, I’m a negative creep, and I’m stoned…” I all sin gjørmete stoner-mentalitet er Bleach også et album som på sett og vis markerer avskjed med 80-årene. I historiens lys vet vi at den definitivt peker frem mot et nytt tiår. Nevermind fullendte den løypa som ble tråkket opp på 80-tallet, en løype preget av gjør-det-sjøl attitude og enorm vilje til å bryte med det konforme, en holdning som frembrakte noen av de beste platene som er laget. 90-tallet ville by på et vell av nye navn som fortsatte å gjøre undergrunnsrocken vital: Fugazi, Jesus Lizard og Pavement, for å nevne tre. Men den frådende stemningen som preget 80-tallet, pionerånden, den ville aldri komme tilbake på samme måte.

Bjørn Hammershaug

Artikkelen er opprinnelig publisert 25.12.08 på groove.no