Stikkord

, , , ,


Es: A Love Cycle (2001)
«Twenty-Five Twenty-Five»

Kjærlighetssyklus over tre platespillere
Es er artistnavnet til Sami Sänpäkkilä med bosted i Tampere, Finland. A Love Cycle er hans andre album, opprinnelig fra 2001, nå reutgitt med ett bonusspor. 

Selv om denne ikke tangerer senere fremstøt som Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys (2004) og den smått fabelaktige doble LP’en Sateenkaarisuudelma fra 2005, så gir den et godt bilde på Sänpäkkiläs musikalske grunntanke og ikke minst et lite innblikk inn i Fonals egenartede katalog.

Sänpäkkilä driver selv lille Fonal records, som på kort tid har markert seg som en av Skandinavias aller beste etiketter. Islaja, Kemialliset Ystävät og Paavoharju er blant navnene som har satt finsk musikk på det lille kartet, takket være originale toner bestående av mye hjemmelaget elektronika, leketøyspop og avantfolk. Es ligger nær selskapets kjerneuttrykk med sin organiske form for elektronika utført med relativt enkle virkemidler. 

A Love Cycle er konstruert stort sett ved hjelp av tre gamle platespillere kjøpt på loppemarked for småslanter. Sammen med plateopptak/samples og litt barneaktig nynning fra Elissa Mättänänen har Es formet en kjærlighetssyklus i den melankolske minimalismens tegn. De loop-baserte lydcollagene vever hypnotisk drømmende mønstre og den knitrende atmosfæren blåser nostalgisk varme inn i et arktisk vinterlandskap. 

Fans av Fennesz, Philip Jeck og Christian Marclay bør være spesielt observante, men A Love Cycle går ut til alle som bare er en smule interessert i moderne skandinavisk musikk.
Først publisert på groove.no 8/10-2006

Es: Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys (2004)
«Aavehuminaa (Katjalle)»
Kjølig varme
Fonal Records byr på en bred musikalsk meny av leketøyspop, hjemmebrent avantfolk og generelt underfundige toner pakket inn i et apetittvekkende design. Hovedpersonen selv, Sami Sänpäkkilä, har også sin egen musikalske ventil, soloprosjektet Es (Experimental Songcycles).

Hans tredje skive Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys består av innspillinger fra perioden 2001-2003, utgitt i samarbeid med belgiske K-raa-k records og inkluderer flere personer i kretsen rundt Fonal. Sänpäkkilä har uttrykt interesse for både minimalister som Steve Reich og moderne komponister som Arvo Pärt, og denne retningen er styrende for uttrykket til Es. For norske ører vil det ikke virke fremmed å nevne Deathprod i samme åndedrag, for eksempel kan «Huumaava Ikuisuus» minne om en del eldre stykker av nordmannen. Musikalsk kan vi gjerne plassere platen med det skrekkelig lange navnet innen eksperimentell minimalisme/ambient eller frifolk. Es trekker en tråd fra Erik Saties enkle pianosonater, gjennom tidlige minimalister (Eno kan nevnes), 70-talls psych/kraut til modernister som Jeck, Oval og Fennesz. 

En del av det som har blitt Sänpäkkiläs kjennemerker utnyttes på glitrende vis; knitter, droner, loops, den eteriske bruken av kvinnevokal og vekslingen mellom feltopptak, musique concrete og glitch, og ikke minst de mange ulike instrumenter av både akustisk og elektronisk sort bindes tankefullt og helhetlig sammen. Dette er en plate med umiddelbar tiltrekningskraft og en langvarig holdbarhet, med vakre melodier og skjønnsomme detaljer.



Kaikkeuden Kauneus... åpner på mest mulig sakralt vis med en minuttlang katedralsk vokalsnutt bestående av ordene: «Surullisille, masentuneille, unettomille, turhautuneille, pelokkaille, yksinäisille…» (Og det skal bety noe sånt som: «For de sørgende, for de deprimerte, for de gærne, for de bortkomne, for de skrekkelige, for de ensomme»). 

Det er en invitasjon som går ut til oss alle, og som danner grunnlaget for resten av innholdet og stemningen som er rådende her. Dette er ingen lykkepille av en skive, men den har en legende virkning som slett ikke etterlater lytteren i dårlig humør. Den har en kjølig eleganse, men er varm på bunnen. Åpningen etterfølges av en jevnkort instrumental av statisk sus og truende begravelsestrommer. Den stoiske rytmen på «Hamuavia» overføres til mektige «Pehemä Iho», et dunkelt stykke musikk med en himmelsendt kvinnelig vokal, piano, saksofon og bølgeskvulp. Enda bedre er ambiente «Huumaava Ikuisuus» hvor strykere og et melankolsk piano gir liv til det dronebelagte teppet. En fantastisk gotisk messe av et finsk vinterdrapert landskap med temperaturen på nullpunktet. «Sädekellot» smelter all kulde, med fuglesang, harper og el-piano, som de siste par minuttene brytes opp av loops og bjeller som bringer oss godt ut på bondelandet med strå i kjeften og kuer rautende rundt oss. Mer magi på «Sadelpäivät»; rennende vann, kirkebjeller, baklengse loops og drømmende kvinnestemmer som flyter rundt hodene våre. 

Det siste kvarteret er fantastisk. Først med «Aavehuminaa (Katjalle)» som kan minne litt om Popul Vuh/Pompeii-æra Floyd (jeg venter nesten på at bjellene fra Shine On… skal bryte frem!), en stemme som hvisker noen hemmeligheter til oss og et sirenekor som frakter oss opp i himmelen. Gåsehudfremkallende! Tittelkuttet er snaut 10 minutter langt, og åpner med et kraftig kirkeorgel, den alvorlig lydende fortellerstemmen til Ville Leinonen kommer inn, etterhvert samples stemmen hans sammen til en melodiøs vev av hellige tråder og tidløs skjønnhet – akkurat som hele denne platen er laget. 

Es/Sami Sänpäkkilä viser her til fulle sine egenskaper som lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige.

I et program på Svensk TV2 (november, 05) ble Fonal sammenlignet med svenske Häpna, om ikke musikalsk så med den elegante stilistiske likheten. Svenskene trakk også frem Björk som en foregangskvinne innen et mer typisk nordisk uttrykk, som i mindre grad støtter seg på den anglo-amerikanske kulturarven vi er så stolte av her i Norge. Deres samtale var basert ut fra et program om Islaja, men kan også overføres til Es. Vi har for få slike artister i Norge, som evner å spille på vår kulturarv eller egenart, som kan gripe tak i noe fra våre nordlige stjernehimmel og omgjøre det til noe nyskapende og eget.
Først publisert på groove.no 13/11-2005

Paavoharju: Yhä Hämärää (2005)
«Kuu Lohduttaa Huolestuneita»

Siste tango i Savonlinna
I Savonlinna, Finland sitter en 6-7 mennesker samlet rundt en gammel radio. Hver gang de skrur den på kommer sprukken musikk ut av høyttaleren; hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt. De bryr seg kanskje ikke så mye om hva som er hipt eller pop i resten av verden, de hører på sin gamle radio og de lager musikk som ikke høres ut som så mye annet. Lauri Ainala synger med en vuggende, drømmende røst, på finsk, og jeg har ingen anelse om hva hun synger om. Med en stemme som er en blanding av CocoRosie, Kate Bush, Björk, Elizabeth Frazer, en finsk nattklubbsangerinne og en japansk geisha gir hun Paavoharju et mer enn yndig uttrykk, som danser mystisk og umerkelig mellom de instrumentale delene av platen. 

Her er bølgeskvulp og vindsus, collage-oppsatte popkunstverk, svevende atmosfæriske psych-stemninger, gamle folkmelodier, akustiske gitarer og fuzz, trommemaskiner og fuglekvitter, billige synther og gamle tv-spill, melankolske familiebilder fra en svunnen tid og høyreist furuskog så langt øyet kan se.

«Syvyys» er et godt eksempel på deres eklektiske stil, en låt som blander Amiga og natur, «Stairway to Heavens» gitarlinjer med en folkesangerinne fra orienten. Samme grepet gjentas med stort hell på nydelige «Ilmaa Virtaa» – statisk radiostøy og vakker sirenesang har sjelden virket som to så naturlige aspekter på samme låt. Snålt, vakkert og rart, altså. Noe av dette faller bort når andre overtar mikrofonen på de siste to-tre sporene, og «Kuljin Kauas» gir bandet et noe mer ordinært lo-fi/ifolkprog-preg. Men det varer ikke så lenge, Paavoharju dveler ikke nevneverdig over ett og samme tema. På «On Yhä Hämärää» hengir de seg mer til rendyrket ambient knitter, mens de på «Musta Katu» høres ut som et allsangvennlig reggaeband som har forvillet seg inn på en sliten tangoklubb i Pöllänlahti!

Det kunne vært spennende å hørt Paavoharju spille inn en plate under mer storslagne forhold, for de har et potensiale som jeg tror ville vært tjenelig med det. På den annen side er jo dette «simple» lydbildet et sentralt element i deres uttrykk. Det er også verd å nevne at selv om Paavoharju ikke er enkle å sette i bås, og flyter langs mange ulike odder, så er det en rød tråd som går igjen over hele Yhä Hämärää, og som gjør platen til en sammenhengende drøm fra de finske skoger. 

Finland er bare et steinkast unna, men Paavoharju får meg til å tenke at landet er oss så ufattelig fjernt og fremmed, og Yhä Hämärää er en plate som viser at deres øyne oftere enn våre rettes mot andre deler av verden når popmusikk skal lages.
Først publisert på groove.no 19/10-2005

Islaja: Palaa Aurinkoon (2005)
«Uni Pöllönä Olemisesta»

Hun kom til meg i en drøm
Islaja er tumleplassen til Merja Kekkonen, der hun viser en mer «naivistisk» side av seg selv og en mer hjemmegjort nysgjerrighet enn med andre band hun er involvert (Avarus, Kemialliset Ystävät). I 2004 debuterte hun med Meritie, som jeg i skrivende stund ikke har hørt. 

Palaa Aurinkoon er spilt inn i Glasgow, og bygget opp med enkel, variert instrumentbruk der Kekkonen selv spiller på det meste. Med sin luftige stemme i sentrum har hun skapt en plate som spiller på to registre: En del florlett, mystisk drømmepop og en del som følger en noe mer improvisert tilnærming preget av oppløste melodier og friere former. Jeg setter pris på Islajas minimalistiske stil, som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. 

Platen åpner med noe som høres ut som en bønn og den slutter med en bønn («Rukous»), der skranglende bjeller og kirkeorgel lager en sakral ramme til resten av platen. På «Rohkaisulaulu» hviskesynger Kekkonen som en engel, sammen med atonal akustisk gitardrodling skapes et merkelig paradoks. Men dette er et av Islajas kjennemerker: Enten det spilles på strenger eller andre ting, så går det litt på bikk. Musikken er ikke sammensveiset av kraftig materiale, og hele platen preges av et litt skeivt uttrykk enten tonene formes ut av glass, bjeller, leker eller tangenter. Ustemte strenger og usynkroniserte rytmer bidrar til at man noe forenklet kan høre Palaa Aurinkoon som en blanding av The Shaggs og CocoRosie.

Ikke alt er like magisk som «Uni Pöllönä Olemisesta», der Islaja nesten høres ut som en Devendra Banhart komme ut av den finske urskogen, og hvor det åndelige aspektet over musikken virkelig kommer til sin rett. Spennet strekker seg fra platens kanskje vakreste, mildt psykedeliske «Sateen Tullessa» til tittelkuttet, der orgel, melodica og tilfeldige bjeller blander seg med ivrig klapping. Islaja blir mindre umiddelbar når melodiene uteblir, som på «Haaveilija», og ustemte gitarer eller småsur harmonium får dominere. Det er likevel viktig å få frem at til tross for denne hanglete spillestilen, så er det i første rekke spontaniteten og nysgjerrigheten som står i fokus. Islaja blir aldri «ufrivillig morsom» eller tilgjort «rar». Til det er det en styrke og indre kraft som bærer låtene hennes, og ikke minst et spenn i vokalen som bringer meg stadig tilbake til denne platen og avdekker ny substans. 

Løst sammenbundet og løst fremført – men likevel er det en form for overordnet regi som knytter Palaa Aurinkoon sammen til et hele. Har du sansen for det primitive og organiske – og ikke minst vakre – så gjør du deg kjent med Palaa Aurinkoon. Det er en slik plate du ikke snubler borti altfor ofte.
Først publisert på groove.no 6/11-2005

Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (2008)
«Italialaisella Laivalla»


Gulnede lydbilder
Paavoharjus Yhä Hämärää (2005) var blant det årets mest oppmuntrende utgivelser. Her hadde vi med et band å gjøre som faktisk ikke hørtes ut som noen andre – uten at det virket som de engang forsøkte å skille seg ut. Deres originalitet var liksom naturgitt, deres tiltrekningskraft nærmest magisk. 

Laulu Laakson Kukista gjør lite for å oppheve den eventyraktige magien de skapte på Yhä Hämärää. Igjen er det bare å la bandet trekke forhenget til side og for oss utenfor å bli med inn i en annen verden for en stakket stund. Dette skyldes ikke bare det finske språket, men det bidrar til å underbygge stemningen som skapes her. Både ordene, klangen og måten det synges på kan minne om østlige sangtradisjoner. Laulu Laakson Kukista blir dermed litt som å sette på en komprimert utgave noen gamle Victrola-opptak med kinesisk buddhist-chanting, greske tragedier og persisk populærmusikk fra 30-tallet som noen av ingrediensene. 

Det «fremmede» og gåtefulle elementet fargelegges ytterligere av instrumenteringen; dels akustisk, dels elektronisk, bestående av mye hengende klanger, vevre droner og tilsynelatende gamle, knitrende feltopptak forlater Paavoharju oss aldri alene på deres side av verden. Alt er sobert og nærmest drømmeaktig fremført, ingenting rister oss ut av illusjonen de bygger opp for oss.

Men det skal sies; det er rom for meget her: Melodier som kunne passet på en finsk veikro en ensom natt langs landeveien («Italialaisella Laivalla»), ekko fra et diskotek nedlagt en gang på midten av 80-tallet («Kevätrumpu, Uskallan») eller en siste tango i furuskogen før morgensolen blinker over åskammen («Tyttö Tanssii»). Det er som om de kaster noen gløtt inn i vår side, super i seg noen inntrykk, og lukker døren igjen. De mest fascinerende øyeblikkene kommer for meg i de mer fritthengende og abstrakte sekvensene av dette herlige maskeradeballet. 

»Legg øret inn til sveivegrammofonen» er det som de sier. «Legg øret inntil, lukk øynene og lytt. Se de gamle bildene på veggen i ditt hode. Se de blir levende. Hør stemmene deres. De har noe å si til deg.»
Først publisert på groove.no 6/7-2008

Div. artister: Summer And Smiles Of Finland (2006)
Kiila: «Auringonlunta»

Kiitos, Finland. Kiitos, Fonal
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orientere seg i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler. 

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer And Smiles Of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor. 

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp. 

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer And Smiles Of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken.

Utdrag fra omtale, først publisert på groove.no 2/3-2006

Kemialliset Ystävät: Kemialliset Ystävät (2007)
«Lentävät Sudet»

Lysmusikk
Omslaget på denne platen viser en steintrapp som fører opp et fjell, mot solnedgangen. I bakgrunnen er det mulig å skimte furuskog og et stille vann. Et tilsynelatende harmonisk bilde, hadde det ikke vært for de røde nettingkreasjonene som henger helt i forgrunnen. Disse signaliserer kanskje noe rituelt, er det en hedensk kult som har vært her, hvem har hengt opp disse greiene? Er det Kemialliset Ystävät som har travet opp denne trappen, og i så fall hva i huleste driver de med der oppe på toppen?

Mange spørsmål melder seg. Vi går etter.

Jo da, her er de, hele bølingen. 10-15 stykker til sammen. Noen kjenner vi fra før; Jan Anderzén er naturligvis et midtpunkt slik han har vært det i over 10 år. Sami Sänpäkkilä (Fonal, Es) er med, Merja Kokkonen (Islaja) likeså. Her er de gamle «kjemiske vennene», og noen nye. Og så visst er det et slags rituale de koker sammen denne finske sommerkvelden. Et skikkelig rabalder er det.

Kemialliset Ystäväts selvtitulerte plate er noe helt for seg selv, også sett i sammenheng med Fonals øvrige utgivelser. Jan Anderzén sier selv i forbindelse med denne platen at: «Sunlight is the most common of all demons and I’ve let it inside». 

Welcome to the sun, med andre ord. Dette er et solfylt kaleidoskop som aldri står i ro. I bildet faller mange inntrykk sammen, toner av folk, psykedelia, frijazz, krautrock, østlige toner og tribal chanting blandes, og danner nye. Det er et fortettet lydbilde over hele platen, som om den lever sitt eget liv. Det er en underliggende organisk stemning her, musikken nærmest kryper og kravler rundt oss hele tiden. Uventede strukturer, strukturløse formasjoner og tilfeldige innfall fyller ørene. Kemialliset Ystävät fanger slik mye av hele essensen i Fonal; en kollektiv enhet som higer etter høyere makter, et uttrykk som strekker seg utenfor kategorisering, en følelse naturens krefter i samspill med en sterk human tilstedeværelse.

Ralf Normaali kaller dette for «valon musiikki» – «music of light» – i sine liner notes, der han mener at Anderzén intet mindre enn «is recreating the structural integrity and harmony of the Universe» og at bandet «reveal the work of the Creator in all its impurity». 

Phew, store ord, men til tider er det vanskelig å ikke la seg bringe opp på et høyere plan, for i sine beste øyeblikk strekker denne musikken seg høyt til himmels, graver dypt ned i jorda og søker langt utenfor vår verden. På en gang. 

Og noen ganger blir det mest tøv.
Først publisert på groove.no 21/8-2007



Es/Sami Sänpäkkilä: Early Filmworks 1996 – 2006 (2006)
Sänpäkkilas verden
Denne samlingen fra Fonal-sjef Sami Sänpäkkila gir oss et verdifullt innblikk i hans artistiske visjoner, både som filmskaper og som musiker. Early Filmworks 1996 to 2006 består av 6 kortfilmer og 6 musikkvideoer, og den anbefales på det varmeste både for allerede svorne Fonal-fans, så vel til de som er generelt interessert i eksperimentell musikk og filmkunst. 

Sänpäkkilas kortfilmer er nært knyttet til hans musikk, og med to unntak er alle akkompagnert av hans egen musikk gjennom soloprosjektet Es. Korte «Plantage Midden Laan» er helt stille, mens «Kubistisia Kukkia Liikkeessa» er en dansefilm med musikk av Mozart. Filmene er skutt på 16 mm eller med Super 8, og reflekterer et klart forhold mellom lyd og filmatisk visjon: Repetitive, nesten trance-sckapende, laget med et åpent sinn til gitte konvensjoner. Dels mystiske, dels gjenkjennende, og nesten alltid fascinerende. 

De fem første filmene er lenket sammen gjennom ulike temaer som utforskes på forskjellig vis; løpere, hoppere, ødeleggere (kanskje et nikk til Graham Greene her?), dansere og de sovende. Disse utforsker et slags samkvem mellom natur og menneske. Dette er et velkjent tema for Sänpäkkila, både i musikk og film, enten vi tas med ut i vinterskogen, inn til byen eller opp i sengen.

Musikkvideoene følger i hovedsak samme spor, men med ulik musikk naturligvis: Islaja, Tv-resistori, Office Building, Es og Circle. Igjen går vi inn i Sänpäkkila merksnodige verden, der en ganske ordinær – dog meget fengende – gruppe som Office Building nærmest blir malplassert. Verden som vi ser den blir snudd litt på hodet gjennom Sänpäkkilas øyne, og det er et signal om at vi møter en sann kunstner. Jonni Roos som har skrevet fine liner notes til denne utgivelsen griper tak i noe av det samme, og sier blant annet: 

»As an artist, Sänpäkkila is someone who transcends conventional bondaries: film, music and visual art each vie for his attention. In fact, these separate areas are integrated in his work to such an extent that he could with equal justification be considered a visual artist, a filmmaker or a musician».

Early Filmworks får vi altså en smak av hele hans kunstneriske virke, og etter mitt skjønn plasserer han seg med dette langt oppe blant unge nordiske kunstnere. For mange er dette allerede velkjent, for tvilerne kan disse filmene bidra til å overbevise om nettopp det.
Bjørn Hammershaug

Reklamer