groove.no

Magnolia Electric Co.: What Comes After The Blues (Secretly Canadian, 2005)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Ikke rock, ikke country – ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertene knuses, men der de ligger ødelagt igjen, ikke lidelsen i seg selv, men vissheten om at den aldri blir borte.

Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.

Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skuldrene, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.

What Comes After The Blues smelter nakenheten fra Ghost Tropic med blåbluesen på Didn’t It Rain og den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. Overført til “mentoren” Neil Young er dette gjenskinn av On The Beach, Zuma og American Stars’n Bars, med humøret av Tonight’s The Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som ham. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie And The Pinetops, Impossible Shapes skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.

Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med ”The Dark Don’t Hide It”. Studioet til Steve Albini virker å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn ”Leave The City” på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any

For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, gode sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det er sterk kost. ”The Night Shift Lullaby” er både skrevet og sunget av Jennie Benford, og hennes stemme skader ingen. Benford har sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende melodi, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom.

På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og forlanger oppmerksomhet.

Først kom ”North Star Blues”, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten ”North Star”, og om artisten Jason Molina:

Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you

Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.

Så falt ”Hard To Love A Man” på plass. Den har noe av den samme sårheten som ”North Star Blues” både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:

Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love

Endelig har ”I Can Not Have Seen The Light” begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina som står igjen foran mikrofonen:

I can’t remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don’t know what pain was yours
Or what pain was mine

Grøss & gru.

Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:

Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light

Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 07.04.05

Magnolia Electric Co.: Josephine (Secretly Canadian, 2009)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09

Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go (Secretly Canadian, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06

Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Støjens Æstetik: Analyser af støjrock

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bokomtale: Støjens Æstetik av Torben Sangild
Multivers, 2004
126 sider. Dansk.

Hvis du er interessert i hagestell, moderne arkitektur eller indisk mat så er det bare å stikke innom nærmeste bokhandel å velge og vrake mellom et utall bøker for glede, opplysning og fordypning. Om du skulle ønske å lese mer om støymusikk, ja så blir det straks verre. Dette er et tema som ikke har vært behandlet i særlig grad her i nord, meg bekjent, i hvert fall ikke på seriøst vis (med unntak av korte dykk i oppslagsverk og isolerte biografier). Det har den danske stipendiaten Torben Sangild nå gjort noe med. Med sin bok Støjens Æstetik behandles temaet både grundig og dyptpløyende. Han trekker de store linjer, hører de små detaljer og presenterer det hele både tilgjengelig og dyptpløyende. Støjens Æstetik er et meget interessant stykke lesning, en bok som både kan benyttes oppslagsbok, referanseverk eller bare som gjentatt fordypning for personlig glede.

Utgangspunktet for Sangilds arbeid er en sann kjærlighet til fenomenet støy i musikk, som han skriver i innledningen: “(…) spor af de intense erfaringer musikken har givet mig, siden jeg sto lammet af ærefrygt på Roskilde Festivalens grønne scene i 1987, og oplevede Sonic Youth smukke massakre på mine ideer om hvad skønnhet er.” Denne åpenbaringen lar forfatteren skinne gjennom i bokform, for selv om han behandler støymusikk sett gjennom mange briller, være seg akademiske, filosofiske, historiske eller andre, er alltid en varm hengivenhet til musikken overordnet. Og i dette sitatet ligger også grunnlaget for denne bok, nemlig støyens estetiske kvaliteter. Støy knyttes i denne setning til “intens”, “smukke”, “massakre” og “skjønnhet”, her er det mange følelser i sving. Han ser på støy som truende, voldsom, mørk og dyster, selvsagt, men også støy som noe vakkert, intimt, behersket og stille.

Sangild er ikke ute etter å sjokkere, og kommer ikke frem til noen grensesprengende konklusjoner. Hans mål er mer et forsøk på å utfordre vår oppfatning av hva støy er, og med det utvide leserens/lytterens forståelse av fenomenet. Fire band er plukket ut som representanter for å eksemplifisere fire ulike retninger: Sonic Youth, The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine og Band Of Susans. Før han går nærmere inn på disse fire, tar han for seg den etymologiske opprinnelsen til ordet og definerer selve støy-begrepet (akustisk, kommunikativ, subjektiv), samt snevrer bokens fokus inn til å gjelde “støyrock”: (“…rockmusik der bruger guitarens støjmuligheder som en væsentlig del af det musikalske uttrykk.”). Han gir også en kort gjennomgang av støyrockens historie, på en riktig så lettfattelig måte, med vekt på å vise sammenhenger og kontinuitet. Her trekkes trådene fra Russolo og Varèses eksperimenter tidlig i forrige århundre, gjennom John Cage og frem til moderne rockmusikk. År 0 settes til 1958 og Link Wrays ”Rumble” (med den mudrete gitarlyd), med The Who, The Beatles’ ”Helter Skelter”, Jimi Hendrix, The Stooges, avantrocken og punken som sentrale holdeplasser. Mer rom i perioden 1958-78 gis til Velvet Underground og Lou Reeds Metal Machine Music, som begge tas for seg i et egne avsnitt. I den andre hoveddelen av historieleksjonen kommer Sangild inn på de fire enkeltbandene i ulike sammenhenger, og han viser deres historiske plass: Sonic Youth (no wave), The Jesus & Mary Chain (britisk postpunk), My Bloody Valentine (dreampop/shoegazer) og Band of Susans (minimalistisk mantrarock).

Med dette som ballast går Sangild så inn i disse fire mer konkret, i det som er bokens tyngdepunkt: ”Analyser af støjrock”. Hans analyser virker i det store og hele meget fornuftige, begrepsapparatet naturlig og hans tanker er lette å følge. Når det gjelder SY brukes en figur som han kaller “støjens malstrøm”. Dette viser til bandets gjenoppfinnelse av gitarens muligheter, deres nyskapende gitarspråk når de bryter ut av melodiens struktur ved å tilføre energi gjennom støycrescendoer, akselerasjon av tempo eller stigning i tonehøyde. Dette blir en “malstrøm” som “sætter en hvirvel i scene, der nærmest suger lytteren til sig.” Denne malstrømmen er gjennomgående i bandets karriere, og det ses nærmere på låter som ”Tuff Gnarl” og ”Stalker” som eksempel (“Prægnante forekomster av “malstrøm” hos Sonic Youth” står som eget bilag bakerst). Delen om Sonic Youth er meget god, og her ser han for øvrig på andre sentrale trekk ved bandet som deres mørke, dystre side som sammen med flørten og kunnskap til popkunsten og fascinasjon for stjerne-mytologien gir dem et visst ironisk, lite selvhøytidelig preg. Dette, sammen med bandets urbane forankring, leder Sangild over i en diskusjon rundt Sonic Youth som et post-moderne fenomen.

The Jesus & Mary Chain skiller seg ut fra dette perspektiv med at støyen her ligger “oppå” musikken (wall of noise), ikke som hos Sonic der den er mer integrert. Om My Bloody Valentine og deres Loveless heter det: “Aldrig havde guitarstøy været så tyst, så kælen og kildrende intim som her”. Fraværet av hørbare anslag, det diffuse lydbildet, den mumlende, søvnige vokalen og manglende pulsmarkøren skaper det Sangild kaller en “dyne af støj”. Band Of Susans står for en “wall of sound – a wash of noise”, et massivt lydbilde av tre gitarer, men med en hard konsistens i motsetning til MBV. Deres sammenheng mellom tekst og musikk, støy og adrenalin blir eksemplifisert gjennom den sterke låten ”Elisbeth Stride”, bruken av alarmerende feedback gjennom ”Tilt”.

Jeg skal ikke gå så mye nærmere inn på Sangilds analyser her, de bør leses selv, men kan legge til at han med disse fire eksemplene ønsker å vise støyens mangeartede vesen, selv når den begrenses til gitarstøy fra 80- og 90-tallet. Bredere og dypere sammenhenger trekkes i kapittelet som heter ”Refleksioner over støjens æstetik”, hvor han grunner over støyrocken gjennom mer estetiske, psykologiske og filosofiske kategorier (støy som sublim formløshet, musikkens objekt, dionysisk støy, kulturelle vilkår og støyens ontologi), hvor stipendiaten Sangild her trer klarer frem. Støy som det ustrukturerte, tilfeldige, kaotiske settes slik inn i en kontekst som passer til filosofene Burke, Kant og Jean-François Lyotard i skillet mellom det skjønne og det sublime. Kompliserte tenkere som Julia Kristeva benyttes i sammenhengen mellom det abjektale (det som støtes bort) og støyrock. Den dionysiske forløsning (Nietzche) settes i sammenheng med Sonic Youth malstrømmer, den svimlende ekstasen, for å nevne noen av hans innfallsvinkler.

Avslutningsvis vendes blikket fremover, og mot vår tids støy-innovatører som finnes i den elektroniske musikken (cut up, glitch og ekstrem støy). Det er en naturlig avrunding, og understreker tesen om at det vi oppfatter som støy stadig er i endring. Kanskje Merzbow om noen år vil regnes som klassisk popmusikk!

Torben Sangild har utvilsomt gjort et godt grunnarbeid med denne boken, den preges som sagt både av kjærlighet og kompetanse. Hans lette penn, rike begrepsapparat og detaljerte fremstilling skaper grunnlag for en lesverdig bok. Ingen bilder eller illustrasjoner og et noe akademisk språk vil sikkert bidra til at Støjens Æstetik ikke blir noen bestselger. Men den er klokelig nok gjort kort og intens, Sangild flyter aldri ut i det intetsigende og langdryge, slik denne anmelder har for vane.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 28.08.04

The Cramps: Psychedelic Jungle (I.R.S., 1981)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En av de bedre historier i kategorien store musikkopplevelser er signert Sonic Youths Thurston Moore. Som tenåring dro han og en kompis ned til New York City og klubben Max’s Kansas City for å smake på rockelivet for første gang. De hadde ingen anelse om hvem som spilte denne kvelden, men når den var omme skulle livet aldri mer bli det samme for unge Moore. Utkommet for jyplingene ble en grei opptreden fra et ukjent Brooklyn-band og en mildt sagt minneverdig seanse med Suicide (som er en lengre historie i seg selv). Mellom disse to spilte The Cramps en sine aller første New York-konserter. Det var en oppvisning i primitiv cool psychobilly-punk og en helt særegen sceneopptreden som brant seg inn i minnet til Thurston Moore.

Året var 1976, og Ohio-kvartetten som da nylig hadde rullet inn i New Yorks gater for godt bestod av vokalist Lux Interior, femme fatale Posion Ivy og Bryan Gregory på gitar og Nick Knox bak trommene. I løpet av sine første hektiske år serverte The Cramps en serie plater som alle tilhører historiebøkene: Singlesamleren Gravest Hits (1979), debuten Songs The Lord Taught Us (1980) og samlingene Off The Bone (83) og Bad Music For Bad People (84). Men den kanskje aller beste rene studioplaten er deres andre; Psychedelic Jungle fra 1981.

På dette tidspunktet var Gregory ute av bandet, og ex-Gun Club Kid Congo Powers hadde steppet inn og besørget mer klasse over gitarspillet på en plate der produksjonen også er betydelig oppryddet i forhold til den Alex Chilton-produserte debuten. Psychedelic Jungle består av 50/50 mer eller mindre obskure coverlåter (i hvert fall for oss med bare overflatekunnskap til tiårets mer eksentriske låtskrivere) og et knippe egenkomponerte godbiter (”Caveman”, ”The Natives Are Restless”, ”Don’t Eat Stuff Off The Sidewalk”).

Frontfigurene Interior og Ivy er to av rockens weirdeste; som et vrengbilde av Elvis Presley og en klassisk pin-up fra 50-tallet, en duo som hemningsløst koker sitt heksebrygg på thrash-kultur; råtne b-filmer, voodoo-fascinasjon, surf, sci-fi, vill rock’n’roll og en porsjon ren svart magi. Resultatet ble en primitiv og hemningsløs ferd gjennom bakgatene av Amerikas subkulturer. Som et soundtrack til John Waters’ tidlige filmer og en hyllest til obskure rockabilly/rock’n’roll-pionerer skapte de seig, skummel og rå psychobilly som fikk skikkelige folk til å lukke dørene under Halloween og kikke under sengen etter monstre når de gikk til køys.

Lærkledde Lux stønner, hulker og hoier seg gjennom killerlåter som ”Greenfuz”, ”Goo Goo Muck” og ”Caveman”. Posion og Congo smelter sammen i klassiske riff, reverb og fuzz, mens Knox forsøker å binde det hele sammen bak jungeltrommene, der det mer tilbakelente tempoet kontra debuten ytterligere underbygger en litt mørk, småguffen stemning. The Cramps er lik sin fascinasjon for kultfenomener blitt et selv, et band som kanskje falt mellom mange stoler og aldri ble tatt helt på alvor. Det er i så fall en sterk undervurdering. De føyer seg inn i en lang og rik amerikansk (veldig amerikansk) tradisjon som de har ivaretatt og fornyet lik få andre.

For moro skyld tørket jeg støv av min gamle Rolling Stone Record Guide, som i sin samtid mente om Psychedelic Jungle at “the passionate edge was gone, some of the tension between artiness and trashiness was missing…” og de spekulerer om de vil “fade away, after moments of genius…” Vel, på sistnevnte punkt tok de i hvert fall skammelig feil. Snart et kvart århundre senere står Interior & Ivy blant trekkplastrene på Øyafestivalen i Oslo. Nå nærmest som gudfedre innen en genre de aldri har sluttet å dyrke på det varmeste.

Og Thurston Moore? Etter at Suicide skremte vannet av ham stakk han ut av byen og reiste nordover – og lovte seg selv at han skulle dra tilbake hver helg senere. The Cramps har også holdt på ufortrødent siden, selv om kvaliteten på utgivelsene deres i beste fall har vært noe ujevn siden A Date With Elvis for snart 20 år siden.
Bjørn Hammershaug

Første gang publisert 08.08.06 i forbindelse med The Cramps’ Øyakonsert.

Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (Sub Pop, 1988)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Man vet tiden flyr i feil retning når det lanseres jubileumsutgivelser på plater som kom for… et par-tre år siden… eller er det 20?! Vel, det noe begredelige faktum har i det minste en del positive sideeffekter. Som at det nå er mulig å anskaffe enda en variant av Superfuzz Bigmuff. For de som allerede har denne er det vel ingen direkte nødvendighet, så følgende ord går til de som ennå ikke har anskaffet seg herligheten:

Superfuzz Bigmuff vil være den feteste punkrockskiva fra 80-tallet du noensinne kjøper. Den er fri for dødpunkter og uten dødtid. Glem skipknappen og iTunes-vurderinger. Fra de første udødelige riffene på ”Chain That Door” til det siste bremsesporet på ”In ‘n’ Out Of Grace” er Superfuzz Bigmuff en seksløpet EP som vil blåse deg nonstop til himmels.

I seg selv et must. Men i tillegg følger de virkelige monsterklassikerne med på lasset denne gangen: ”Touch Me I’m Sick”, ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More,” ”Need”, Sonic Youths ”Halloween” og ”Burn It Clean” danner en bukett låter som aldri visner.

Det belastede grunge-uttrykket forbindes helst med en gjeng nisser med topplue, bukkeskjegg, Doc Martens og dyyyyype stemmer. Det er grønsj, det. For meg ble grungen virkelig fastsatt med superseige ”Sweet Young Thing” og albumcoveret til tolvtommeren Burn It Clean av de fire smilende innsmurt i gjørme. Selv om Mudhoney ofte ramses opp som en del av denne Seattle-bølgen er deres røtter å finne et stykke utenfor kaffebarene til Alice in Chains eller Pearl Jam. Denne todelingen av Seattle-soundet er, for å gjøre det kort og greit, å finne i Green River som eksisterte midt på 80-tallet. Dette var forløperen til, på den ene siden Mudhoney (Mark Arm, Steve Turner) og på den andre Mother Love Bone og Pearl Jam. Forskjellene er, om ikke akkurat drastiske, så av elementær art. Mudhoney-fraksjonen – om det er lov å si noe slikt, hadde direkte forgreininger til pionerer som Melvins, og for akkurat dette bandets del, røtter som stikker dypere enn Starbucks. Den amerikanske vestkysten har en lang tradisjon i å fostre garasjerockband, der The Kingsmen, The Wailers og ikke minst The Sonics er relevante eksempler.

Mudhoney kan sin historie. Det går en påtent lunte fra ”Psycho” til ”Touch Me I’m Sick” – det sene 80-talls ungdomsanthem #1. Det er en rød tråd mellom åpningen på ”In ‘n’ Out Of Grace”, hentet fra Cormans Wild Angels (1966) – en klassisk bikerfilm med Peter Fonda (den som slutter med det utrolige masseslagsmålet i en begravelse, scenen hvor sitatet på platen også er hentet fra) til Stooges på 70-tallet, fra The Dicks’ ”Hate The Police” fra 1980 til Sonic Youths støytock – der er den tråden Mudhoney nøstet til sitt eget uttrykk på debuten.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å gå inn og analysere hver enkelt låt her. Så komplisert er det ikke. Mudhoneys sound er tidløst så lenge rock er det. Omslaget er klassisk Charles Peterson, fotografen som gikk inn på bandet, ble en del av det mer enn en utenforstående observatør, og produksjonen like klassisk Jack Endino. Dette er fundamentet som hele Sub Pops suksess er bygget på, som Nirvana toppet, og som eierne har sørget for å styre med en fabelaktig stø hånd i tiden etter jordskjelvet. Men det er neppe så morsomt som i disse utrolige pionerårene som Superfuzz Bigmuff representerer.

Superfuzz Bigmuff er i korthet en fabelaktig fet skive, nå delikat remastret, og sammen med bonussporene (i hovedsak de samme som på CD-utgaven fra 1990, mener jeg å huske) er den et naturlig valg i alle platesamlinger som tillater bannskap og dårlig moral.

Om ikke dette er nok: CD2 inneholder liveopptak fra Berlin (1988) og et amerikansk radioopptak (med slett lyd) fra samme år. De av oss som husker kaoset som rådet på Alaska i Oslo et par år senere vet hva vi skal begi oss ut på her. Jeg hadde ikke kjøpt denne utgaven for CD2 alene, men det er vel omtrent det eneste jeg har å utsette denne gangen. At det er en plate for mye, liksom.

Det lages ikke band som dette mer. Ikke med den samme teften for høyt volum og smittende melodier, med det samme blandingsforholdet av 60-tallets fuzzrock og 80-talls punk. Ikke engang Mudhoney har klart å toppe seg selv etterpå.

Først publisert 10.06.08

Topp 12 Album 2009

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2009 har vært et oppløftende år, også på platefronten der både gamle helter har levert over forventet (Flaming Lips, Bill Callahan, Dinosaur Jr, Built To Spill) og mange nykommere gjør at man gå med løftet hode inn i 10-tallet. Hva har så kjennetegnet 2009? I et intervju på fjernsynet sa Knut Schreiner at han savnet den definerende platen, den som gjerne står igjen som oppsummering av tiåret slik vi så det i 69, 79 etc. Men er ikke nettopp fraværet av en slik utgivelse definerende i seg selv? Hele 2000-tallet har vært preget av at musikken er fragmentert, den etablerte platebransjen har mistet mye av sin relevans og alle har blitt sin egen trendsetter. Slik kan 2009 summeres, uten den definerende platen, uten noen London Calling eller Daydream Nation, men med en salig blanding av uutforsket gull fra gamle dager, etablerte favoritter og noen positive nykommere er det ikke så verst likevel.

På en oppsummering over årets plater er det vanskelig å styre unna disse fra 2009:

The Flaming Lips: Embryonic (Warner)
Inspirert av doble utgivelser som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles’ Bitches Brew for det jeg vet (det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric-Miles oppe i denne gryta). Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for mindre opplagte veier inn i skittenfunk, radbrukken spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke denslags paradoksale tagger om et album som fremstår som helhetlig vellykket på alle måter.

Zü: Carboniferous (Ipecac)
Forza Roma! Den italienske trioen har her med seg Mike Patton og Melvins’ King Buzzo og sammen sørger de for at Carboniferous blir en heksegryte av metal, frijazz, prog, matterock, punk, no wave og støyrock, kombinert med like deler presisjon og frihet.

Animal Collective: Merriweather Post Pavillion (Domino)
Man skulle tro at også dette kollektivet snart skulle gå lei av hverandre, men neida. Merriweather Post Pavillion er nok en overskuddsplate, svimlende rik på innfall og ideer. Blir det for mye anbefales den drømmeaktige EPen Fall Be Kind som avlastning.

Andrew Bird: Noble Beast (Bella Union)
“Så fabelaktig kan popmusikk vere” skrev grooves Oddmund Berge i februar. Jeg lot det passere helt til i august, da jeg selv fikk oppleve Bird på Rockefeller. En fabelaktig konsert. Det er platen også. Berge hadde selvsagt rett hele tiden.

Diverse artister: Fire in My Bones: Raw + Rare + Otherworldly African-American Gospel (1944-2007) (Tompkins Square)
Over tre plater og fire timer presenteres vi her for en glemt del av etterkrigstidens gospelmusikk. Det meste har aldri vært utgitt tidligere, og fokuset rettes mot, som tittelen sier, det som er raw, rare & otherworldly. Hallelujah brother!

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord)
De har gått en lang vei fra å være et “hyllestband” til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. De toucher innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer.

Jan Erik Vold: Vokal – The Complete Recordings 1966-1977 (Plastic Strip)
Nok en forbilledlig utgivelse fra Plastic Strip. Nydelig innpakket, lesestoff for en uke og innhold for et år. Så omfattende at ingen på groove har våget å dykke ordentlig ned i den enda. Det er ufortjent, for Vokal er en av årets fineste artistsamlere. I tillegg til tre tettpakkede plater får du med en innholdsrik DVD i tillegg. Og ja, “Kulturuke” er med.

Dan Deacon: Bromst (Carpark)
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. En gave de færrest forunt. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny.

Diverse artister: Forge Your Own Chains: Heavy Psychedelic Ballads and Dirges 1968-1974 (Stones Throw)
Mengden retrosamlinger er stor, men Forge Your Own Chains stikker seg ut som en av de bedre. Satt sammen av folkene på hiphop-labelen Stones Throw består den av stort sett obskure artister (bare D.R. Hooker var kjent for meg fra før), fra Columbia, Sverige, USA, Nigeria, Korea og Canada.

Årabrot: I Rove (Fysisk Format)
Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag.

The Soft Machine: Live At Henie Onstad Art Centre 1971 (Plastic Strip)
Er det rock? Er det jazz? Prog? Nei, det er Soft Machine, som Hans Voigt skriver i omslaget. Denne allusjonen til Supermann kan overføres til opptaket fra Henie Onstad i 1971, da britene virkelig var i sin prime (mellom Second og Third). De var supermenn av sin tid, noe dette opptaket i høyeste grad er en påminnelse om.

Diverse artister: Freedom Rhythm & Sound – Revolutionary Jazz & The Civil Rights Movement 1963-82 (Soul Jazz)
Nesten hver plate på Soul Jazz er verd å plukke med seg. Freedom Rhythm & Sound er en samling funky jazz og frihetsmusikk gjennom tre tiår. Sun Ra, Joe McPhee, Art Ensemble of Chicago, Archie Shepps “Attica Blues”… All these artists redefined jazz music and the way they led their lives redefined what it meant to be a musician in America som det står i den fete boken som følger med. Rad shit.

Yim Yames: Tribute To (Ato)
En anonym liten sak, seks coverlåter pakket inn i et hvitt omslag. Men Tribute To er alltid en fryd å sette på. My Morning Jackets gullstemme er svak for George Harrison, og plukket seg noen låter – de fleste fra All Things Must Pass – rett etter hans død i 2001 og spilte de inn akustisk. Avstanden fra Phil Spectors storslagne produksjon til disse nedstrippede arrangementene er stor, men følelsen som skinner gjennom er like sterk som originalene.

Bubbling below & boiling behind
Mulatu Astatke & Heliocentrics, Magnolia Electric Co., Wavves, Castanets, The Antlers, Fuck Buttons, Grizzly Bear, Girls, Kylesa, Real Estate, Bill Callahan, Jeremy Jay, The Xx, Thee Oh Sees, Mount Eerie, Animal Collectives Fall Be Kind EP.

Låter
Årabrot: I Rove
Thåstrøm: Kort biografi med lite testamente
Fuck Buttons: Surf Solar
Animal Collective: What Would I Want? Sky./My Girls
Ganglians: Valiant Brave
Girls: Hellhole Ratrace
Sholi: All That We Can See
The Avett Brothers: Laundry Room
Dinosaur Jr.: Plans
Woods: Military Madness
Magnolia Electric Co: O Grace

Ellers
Selma, Karl Ove Knausgård, Mad Men, New York City.

Først publisert 01.01.10

Topp 10 Album 2008

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Plateåret 2008 var jevnt og godt, musikkåret 2008 enda bedre. Av fjorårets omtalte på groove stikker følgende seg ut som særlig gjenlevende også i 2009:
Black Mountain: In the Future (Jagjaguwar/Tuba)
Jacaszek: Treny (Miasmah)
Giant Sand: proVISIONS (YepRoc/Tuba)
Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights in the Attic/VME)
Robedoor: Closer To The Cliff (Interregnum)
Crystal Antlers EP
Unni Løvlid: Rite (Grappa)
Kloster: Do Not Be Afraid (Washington Inc)
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple of Heaven (Pica Disk)
Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (Fonal)

Blant mange andre.

Jeg vier årets liste til de som falt fra – ikke bokstavelig talt – men til de platene som vi ikke har fått gjort noen omtale på i løpet av fjoråret, og som jeg mener fortjener noen ekstra ord. Det kan være skiver vi har fått inn på kontoret og som har blitt liggende nedstøvet i mørkets kroker, eller rene favoritter hos undertegnede. Eneste de har til felles er at de ikke har vært omtalt hos oss.

Men dette er årets plater gode som noen andre.

Dungen: 4 (Sublime Frequencies)
Dungens femte album ble akkurat den milde og vennlige sommerbrisen vi trengte i mørketiden. I år opplevde jeg stigende interesse for svensk prog og psykedelia (du verden hvor mye man har misset her!) og det ble gradvis klart at Dungen forvalter en tradisjon som stikker mye dypere i Sverige enn her i Norge.

Sjekk 4CD-boksen Pregnant Rainbows For Colourblind Dreamers – The Essence of Swedish Progressive Music 1967-1979 for et overblikk over den spraglete svenske psych/prog-scenen og bli blendet. Eller heng med retro-etiketten Mellotronen for noen helt fantastiske skatter.

Alt fortidsgullet skal uansett ikke overskygge det faktum at Dungen igjen har gitt ut det som veldig gjerne kan kalles årets plate, de (han) kler å frike ut med en mer jazza innfallsvinkel – som tidvis støter på syrete vulkanutbrudd. Skjønt det er ikke ofte Dungen skjener ut, og 4 er mest som en skogsbong som bedagelig sendes gjennom det svenske hjertelandet. Dessuten finnes det ikke noe finere sangspråk enn svensk.

Bohren & Der Club Of Gore: Dolores (Ipecac)
“Bohren is the opposite of ambient. It’s an proposition to the listener to confront him or herself with the power of the essential.”

Det stod å lese om Dolores på et sjeldent grundig presseskriv fra utgiver (Ipecac). Her problematiseres blant annet manges oppfatning av Bohren som “ambient”, “horror jazz” og “cinematisk” (som i assosiasjoner til Lynch/Badalamenti). Det påpekes helt korrekt at den tyske kvartetten alltid har vært i bevegelse, at de hele tiden har utviklet seg. På Dolores har de nådd et nytt høydepunkt innen finstemt, ytterst langsom og inderlig vakker instrumentalmusikk. Uten gitarer, men med større bruk av tangenter og saksofon har de utviklet et mykere uttrykk, mer flytende men minst like dyptpløyende. Bohren evner nettopp kunsten å lage delikat ambient som samtidig er trykkende, nærmest ubehagelig. Det er mye luft og rom her, samtidig som stemningen er trykket, tidvis som en undergangsmesse. Dette er musikk for drømmene.

Arthur Russell: Love is Overtaking Me (Audika)
Jeg anbefaler den fine dokumentarfilmen Wild Combination som omhandler livet til Arthur Russell. Han døde så altfor ung av aids i 1992, men hans musikalske arv holdes ikke bare ved like, den bygges ut for hvert år. Filmen innledes av den behagelige, akustiske countryvisa “Close My Eyes” til bildene av gylne kornåkre fra hans hjemsted Iowa . Han dro til New York på 70-tallet og etablerte seg raskt som en sentral del av avantgarde-scenen som cellist og komponist, og etter hvert som en ledende figur innen disco og elektronisk musikk. Arthur Russell huskes ikke som en musiker som bygde stengsler eller satte opp grenser, men som en innovatør og brobygger.

Love is Overtaking Me er en samling låter i den pågående gjenutgivelsesserien fra Audika som minner om nok en side ved Rusell, med beina i kornet og hendene over buen. Som omslaget viser følger vi ham ut fra New York Citys heftige klubbscener og tilbake til kornåkeren han kom fra. Dette er poplåter med hjertet i countrymusikken, laget sammen med noen av de fremste musikerne fra NYC’s avantgarde-scene. Litt som Gram Parsons i jam med Lou Reed. Her er også umiskjennelig Russell med disco-cello (“Planted A Thought”) og off-beat westcoast-pop (“This Time Dad, You’re Wrong”) for å nevne noe. Men som nesten med alt han satte sin signatur på er også dette musikk hevet over tiden den ble skapt.

Magnus Moriarty™: Perhaps Interior Heart Politeness (Metronomicon Audio)
Årets beste norske popplate heter Perhaps Interior Heart Politeness og er signert troikaen Magnus Moriarty, Marius Ergo og Jørgen Sissyfus Skjulstad (tekniker). Moriarty har mye av den underfundige dybden og nysgjerrige åpenheten som preget de fleste av Metronomicons utgivelser. Det brede verdenssyn og til en viss grad enhetlige, eller i hvert fall gjenkjennende sound, skyldes nok også i stor grad allestedsnærværende Sissyfus og en relativt liten krets musikere som til gjengjeld trakterer det meste som kan klimpres på.

Perhaps Interior Heart Politeness vil nok ikke møte et like stort publikum som Lukestar eller Truls And The Trees, men se om ikke dette er en plate med enda lengre holdbarhet. Moriarty er ikke så umiddelbar, men gir inn sine popslagere mer intrikat innpakning. Han balanserer mellom det naivt skjøre og storslagent episke, der akustiske og elektroniske duppeditter er like naturlig organisert som hvaler svømmende rundt blant stjernene mens han selv står ute i syreregnet med plastfugler og venter på neste leketog til Neptun.

Ingen tryller frem popmusikk i Norge som Magnus Moriarty. Ikke så mange utenfor heller egentlig.

Gjermund Larsen Trio: Ankomst (Heilo)
Årets beste folkemusikkplate er signert Gjermund Larsen Trio og deres Ankomst. Prisbelønte Larsen har bakgrunn både fra NMH og Ole Bull-akademiet, er kjent fra Frigg og Majorstuen, og spiller også blant annet med Christian Wallumrøds Ensemble, KORK og TrondheimSolistene. Ankomst har da også naturlig nok blitt en plate som ligger stødig mellom fornyelse og tradisjon, folkemusikk, klassisk og populærmusikk – og med det overgår den både tid og genre.

Ankomst er i stor grad bygget på bestillingsverket Brytningstid (til Telemarksfestivalen 2006), da den trioen ble til, en hyllest til verdølen Larsens store idol og forbilde: Hilmar Alexandersen og med en tittel som indikerer nettopp vilje og evne til å møte nye tider. Alexandersen (fra Steinkjer) levde nesten det hele 20. århundre, og etterlater seg en rik arv, samt musikkpris og en festival i sitt navn. Priser har også blitt Gjermund Larsen til del. I 2007 vant han Grappas debutantpris, som året før gikk til Valkyrien Allstars. Deres store suksess bør lett etterfølges her.

Ankomst er kanskje ikke like rettet inn mot det brede populærmusikalske lag av hastige lyttere, men for alle med et godt øre for musikk er dette en skattekiste.

Maja Ratkje: River Mouth Echoes (Tzadik)
Ratkjes debut på John Zorns anerkjente Tzadik bare understreker noe av den statusen hun har opparbeidet seg med årene. River Mouth Echoes er en samling opptak fra 1997-2005, med blant andre Poing, Oslo Sinfonietta og Fretwork. Her blir vi kjent med Ratkjes uttrykksmessig store rekkevidde som tar form blant annet som vokalimprovisasjon, elektroniske eksperimenter, jazz og kammermusikk. “Music is a part of life and should sound like that. Noise and distortion have an unlimited earthly beauty, chaos and simplicity often appearing side by side…” som Ratkje skriver så passende i innleggsheftet her.

Kloster & Ecce Ancilla Domini: Stillat min själ (Washington Inc.)
Kloster: Live In Kristiansand – a selection of own and other people’s songs (Washington Inc.)
Danske Kloster (Mikael R. Andreasen) har gitt to studioalbum som begge har fått bejublende omtale her på groove. I tillegg til årets Do Not Be Afraid skjenket Kloster oss to plater utgitt i mindre opplag. Stillat Min Själ er en split-CD sammen med svenske Ecce Ancilla Domini (Lina Wallinder). Her med blant annet en fin versjon av “Wayfaring Stranger” (med Emil Nikolaisen på gitar) og to nydelige egenkomposisjoner. “To Welcome And Embrace Us” og ikke minst 10 minutter lange “From St. Patrick’s Breastplate” som viser at Kloster kan lage hymner som ikke bare berører sjelen, men som like fullt går helt inn i den.

Live In Kristiansand er et intimt opptak fra 18. oktober, med bare Andreasen og hans faste makker Solrun Stig. Enkelt og ektefølt presenteres salmer og sanger i harmonisk nærhet med bare gitar, tamburin, klokkespill og to stemmer. Og med himmelen som tak. Live in Kristiansand er utgitt kun i 166 eksemplarer, og anbefales på det varmeste.

Endless Boogie: Focus Level (No Quarter)
How far can too far go? Endless Boogie er oppkalt etter en låt av John Lee Hooker, og lever så til de grader opp til navnet sitt på debutplaten. Dette er en eneste lang jamsession av boogierock, syrerock og freak out. Status Quo møter Captain Beefheart? De tøyer strikken altfor langt, men det er moro lell.

Pure Horsehair: You Can Burn A Corpse But You Can’t Kill A Ghost (Adluna)
For noen år siden kom jeg i kontakt med en fyr som hadde tenkt seg til Norge og lurte på billige steder å overnatte. Han måtte dra nordover for å se Tortoise. What the hell, det må være en bra fyr tenkte jeg, og med tanke på norske hotellpriser inviterte ham til min casa i noen dager. Min franske venn var meget hyggelig, og fikk på sin første utenlandsreise sett Tortoise to ganger i løpet av en uke. Han fikk også gjort lydopptak av sine favoritter, som var hans store hobby.

Jeg hadde nesten glemt hele gutten inntil i sommer, da en pakke kommer i posten. Det er et liveopptak av amerikanske Pure Horsehair, og da jeg leser coveret skjønner jeg raskt tegninga. Drømmen om å starte eget plateselskap hadde blitt virkelighet. Tekniker Yannick og hans bror driver Adluna, og har all grunn til å være stolt av sitt første produkt. You Can Burn a Corpse But You Can’t Kill a Ghost har den delikate kledningen som plater nesten må ha i dag for å fange oppmerksomhet fra et mett platepublikum. Pakket i stor digipak er denne nesten som et lite kunstverk i seg selv.

Musikken er heller ikke så verst. Vokalist og gitarist Garrett Devoe og gitarist Shazhad Ismaily har begge lang erfaring, og har spilt med blant andre Laura Veirs, Secret Chiefs 3, Jolie Holland og Will Oldham. Ismaily er også med i 2 Foot Yard og Carla Bozulichs Evangelista. Som Pure Horsehair spiller de akustisk folk, eller “primitive rock and roll chamber music” i følge dem selv. De varmet opp på Europaturneen til Laura Veirs i 2006, og kom tilbake to år senere. Dette opptaket er gjort live i et gammelt kapell i Rouen, og er et stillferdig og fint møte med de to artistene. Kanskje ikke blant “årets beste plater”, men en av årets fineste opplevelser. For meg.

Ranheim: Norwegian Wood (Kong Tiki)
Det må ha vært et hellig øyeblikk for Ranheim da de entret Steve Albinis Electrical Audio Studio i Chicago. Albini har stått bak brorparten av Ranheims musikalske fundament med band som Big Black og Shellac, og hans studio er vel det nærmeste denne trioen kan kalle hellig grunn.

Ranheim utnyttet besøket godt, og vendte hjem med Norwegian Wood, en presis, kontant, autoritær og humoristisk batalje om døde James’er, geiter, hjort og poteter. Det må også legges til at Ranheim har blitt et fabelaktig liveband, og at Norwegian Wood er kledd i et stilig Martin Kvamme-omslag. Gå derfor på konsertene først, kjøp platen etterpå. Eller for å si det med den lokale dialekt: Gå nu hen og collect den potatis du din jævla idiot.

Juana Molina: Un Dia (Domino)
Fjorårets kanskje fineste konsertopplevelse stod Juana Molina for. Rammene kunne ikke vært bedre: Yoshi’s i San Francisco er et konsertlokale av typen vi ikke er bortskjemt med her i Oslo: Behagelige sitteplasser, delikat servering og god lyd og sikt. Bare å sitte der var egentlig bra nok i seg selv. Å se argentinske Juana Molina var en åpenbaring.

Molina fremførte mye materiale fra sin da kommende plate Un Dia. Hun er et band alene, og bygger opp et tettvevd uttrykk i sine låter basert på egensampling og loops. Litt sjarmerende klønete på scenen, desto mer stilsikker på plate, Un Dia viser da også en artist mer opptatt av lagvise rytmer enn tidligere, her beveger hun seg florlett i grenselandet mellom sør-amerikanske tradisjoner, moderne post-rock, visefolk og surrealisme. Ytterst smakfullt.

Først publisert 06.01.09