The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005