Festival: Accelerator 2005

Coco Rosie

The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005

All Tomorrow’s Parties 2004

I år ble All Tomorrow’s Parties arrangert for femte gang. I løpet av disse årene har festivalen etablert seg som en av de fremste i Europa, og til og med fått en søster i USA. To utsolgte helger vitner også om at interessen er stor for artister hjemhørende i den mer alternative delen av rocken og beslektede avarter, selv om ATP ikke akkurat er Glastonbury i størrelse (med kun to scener, Upstairs og mer intime Downstairs, og et begrenset antall billetter på cirka 3000).

Stedet heter fremdeles Camber Sands og ligger cirka fem kilometer utenfor den pittoreske småbyen Rye i East Sussex. Ganske sprøtt å rotere mellom svømmebasseng, minigolf, spillearkader og glorete familieforlystelser for å høre mindre familievennlig musikk – det skaper i hvert fall en kontrast. Anlegget er ellers velegnet, med overnatting i egne ’chalets’ inkludert i billettprisen. Det store området med små leiligheter, som kan minne om en russisk forstad, sikrer tilgang til både eget bad og kjøkken. Det må også nevnes at stemningen på festivalen er meget behagelig; fritt for skrikende sponsorer, brautende vakter og med et stort sett genuint musikkinteressert publikum råder en sedat idyll over området. Med andre ord ligger forholdene godt til rette for å oppleve noen av dagens mest oppegående artister i løpet av tre hektiske dager og netter. Selv om de to helgene kvalitetsmessig var jevngode, valgte jeg altså å følge den andre helgen. Kuratorer var Stephen Malkmus (fredag), Sonic Youth (lørdag) og festivalen selv på søndag. De to artistenes musikalske bakgrunn preget til en viss grad programmet, helheten var god, spennvidden stor og kvaliteten høy.

Stephen Malkmus & The Jicks (Matador, presse)

Fredag: Gold Sounds
Stephen Malkmus hadde satt opp et program med en del av sine ’elever’, naturlig innledet av Cass McCombs og avrundet av sjefen selv. Stikkord er gitarbasert indierock. Unge CASS MCCOMBS er aktuell med solodebuten A (4AD) og har bakgrunn fra både Palace Brothers og Baltimores støyband Oxes. Som soloartist står han fram som en troverdig sanger/låtskriver, men uten å kjenne låtene særlig godt fra før ble han ikke særlig mer enn et trivelig ettermiddags-bekjentskap.

Dagen var for meg var totalt sett den minst givende, med amerikanske THE SHINS som høydepunkt. Selv om de kommer fra New Mexico har SubPop-bandet mer til felles med britiske frender som Dodgy, Hefner og The Kinks, det vil si at her er det friske og fengende poplåter som gjelder. Av og til kan 2:30 med uforfalsket pop være akkurat det man trenger, særlig når et band har så mange opplagte ess i ermene som The Shins. De spilte et konsist sett basert på sine to utgivelser som aldri rakk å skli ut i det opplagte.
MODEST MOUSE er også rede med en ny utgivelse, Good News For People Who Love Bad News, og de vektla sitt sett rundt denne. Litt kjipt at vokalist Isaac Brock var særdeles tverr denne kvelden, og ved flere anledninger skjelte ut en eller annen foran i salen som drev med noe spikk. Mest jubel vakte gamle kjenninger, særlig fra favoritten The Lonesome Crowded West (1997), ikke minst utrolige ”Cowboy Dan”.
Også NINA NASTASIA sin enkle, intime konsert og THE FIERY FURNACES lo-fi Royal Trux-a like bluesrock var vel verd å få med seg, selv om jeg forlot begge med relativt blanke ark og uten altfor sterke minner for ettertiden.
Det samme kan sies om STEPHEN MALKMUS AND THE JICKS. Mannen hadde utvilsomt sin kreative formtopp en gang på 90-tallet, og i likhet med for eksempel Frank Black vil alt han driver med i etterkant måles opp mot tidligere tilsynelatende uoppnåelige prestasjoner. Litt urettferdig muligens, for The Jicks er slett ikke noe dårlig band. Jeg har ikke noe varmt forhold til dem, og fikk heller ikke noe særlig større ønske om å fordype meg i bandet etter at konserten var ferdig. Dessuten visste jeg at det ventet to dager med muligheten for mer eksepsjonelle opplevelser, og prioriterte dyp søvn foran videre tanker rundt Malkmus og DJs fra Stereolab og Belle & Sebastian.

Lightning Bolt

Lørdag: Sonic Sounds
Dette var dagen Sonic Youth styrte showet, og det sier seg selv at det var av høyeste interesse. Mens fredagens stikkord generelt sett var indie og rock, tilhørte lørdagen de dype droner, utagerende leven og improvisasjon. Her var det bare å svelge en neve med hodepinetabletter og knytte ryggstøtten stramt til. En lang lunch og dype Chesterfield-stoler i Rye ble prioritert foran Nels Cline, Saccharine Trust og Fuck – selvsagt et utilgivelig valg, men de stolene var til gjengjeld pokker så gode.

Uansett, BLACK DICE ventet på meg. Lovende omtalt som ’too stoned to gamble but too high to whip tricycles thru waterfront weeds’ ble jeg ikke direkte bergtatt av deres kombinasjon mellom gitardrodlinger og formel-1 støy. Det var også litt tidlig på aftenen for å konsentrere seg særlig om DREAM/AKTION UNITs frie improv-sett med Thurston Moore, Jim O’Rourke (eller, det så jeg ikke med mitt flaggermusblikk, men det ble i hvert fall hevdet. Arrangørene fant det ikke for godt å opplyse om slikt) og Paul Flaherty på saksofon. Early morning avant garde for de spesielt våkne, litt for mye bruddstykker for meg.
Dagens første killa – og en av festivalens beste konserter stod OOIOO for. Det japanske jentebandet (med Yoshimi P-We fra Boredoms) leverte et forrykende sett med japanske jungelrytmer og tribal kraut-postrock som burde vært selvskreven på alle hjemlige festivaler som regner seg for oppegående. Litt mye forlangt kanskje, men OOIOO lykkes til fulle med det de nesten fikk til på ferske Kila Kila Kila (Thrill Jockey). Et band man ble i særdeles godlune av.
Det var mer enn man kunne si om ANGELBLOOD. Metallbandet med to gotiske messedamer i forgrunnen skremte meg ‘downstairs’ igjen, til tryggere omgivelser med CHARALAMBIDES. Det var englemessing her også (egentlig påfallende mange av artistene denne helgen som drev med det) men i langt roligere former. Texas-duoen Tom og Christina Parker lot det ikke overraskende gå særdeles andektig for seg med steel gitar, e-bow og hallusinerende stemningsbilder.
En lett oppvarming til WOLF EYES, for meg et nytt bekjentskap – og et meget positivt sådan. Kvartetten fra Michigan stilte med to gonger, fløyter og blås og tonnevis av ubehagelig ekstremstøy, blant annet en svært så utagerende ’vokalist’ (tror han bare skrek, jeg kunne i hvert fall ikke skjelne noen meningsbærende ord). Wolf Eyes har omtrent 100 utgivelser bak seg, med kassetter, CD-R, stort og smått, men vil nok aldri bli noen nasjonale kjæledegger. For de av oss som trives litt i stormen er de derimot verd å knaske videre på.
Tilbake til hovedstrømmen opp trappa, og en eksklusiv happening med VINCENT GALLO, for anledningen med John Frusciante på gitar (som heller ingen opplyste noe om på forhånd…) og en eller annen trommis. Med krystallklar lyd var det deilig å lene seg tilbake og bare ta innover seg det vakre settet som de to skadeskutte legendene mante fram. Melankolske gitarlinjer svingte fram og tilbake, vokste seg store og vibrerte mot det eksploderende, mens trommisen og Gallo smeltet sammen som en mektig helhet. Settet kunne nok bli litt for ’progaktig’, men jeg synes det var meget delikat. Og mens vi snakker om delikatesse og makt:
Evigunge SONIC YOUTH var neste ut. Hva skal man si? De har forlengst passert ordinære parametere for et såkalt alternativt rockband og er i år aktuelle med sitt – hva er det – 20. album? Thurston Moore ser akkurat like fjern ut som i 1983, Kim Gordon blir bare flottere ettersom årene går, Steve Shelley har vel passert 40 han også, men ser fortsatt ut som en college-gutt. Det er som om de suger til seg næring fra stadig nye ungdommer som flokker seg rundt bandet, og det er også noe av grunnen til at de ikke bare bærer floskler som ’gudfedre’, men fremdeles er å regne spennende som artister av i dag. Sonic Youths vei fra å være et støyband til det nærmeste vi kommer alternativ mainstream uten å avvike fra sitt opprinnelige er en utrolig prestasjon. De fikk da også litt lengre spilletid enn de andre, uten at noen protesterte hørbart på det, og spilte en del fra den kommende platen. Et problem med å presentere helt nytt materiale er jo at vi i salen blir opptatt av å avvente det som til enhver tid kommer, vi kan ikke være i forkant, og det gjør ikke nødvendigvis konserten bedre. Nå er det jo å foretrekke å høre levende band mer enn døde idoler (mer om det senere), men de nye låtene ble stående som noe anonyme mellom eldre utvalg, fra særlig Dirty og Goo. Hvordan de nye vil stå seg er en modningsprosess, vi vil nok finne ut det om 5 – 10 eller 15 år. Med Jim O’Rourke som fast medlem noen år nå er Youth så tighte og solide at de er et av de sikreste kortene uansett hvordan de legger opp konsertene sine. Men når de avsluttet med en lang og noe retningsløs instrumental (som jeg ikke dro kjensel på der og da) var det likevel med en viss følelse av at de ikke har den samme gløden som ved tidligere anledninger. Selv om alt rundt bandet er prima kan de også virke noe utilnærmelige og kalkulerte i all sin vridde gitarprakt. Akkurat det sjekket en publikummer ut nærmere ved å renne Moore ned på gulvet sammen med mikrofonstativet, men begge kom seg heldigvis helskinnet opp igjen.
Dette skulle egentlig være siste konsert for kvelden, men grunnet noe forsinkelser i et program som ellers fulgte tidsskjemaet omtrent på minuttet, ble LIGHTNING BOLT flyttet opp til den store scenen og lagt etter Sonic. Jeg fryktet at avstanden mellom publikum og band vil forhindre Bolt fra å spre sine ondskap like effektivt som de er berømte for. Dette gikk jeg å tenkte på mens jeg var på vei ut for å snappe litt luft, da noe oppstandelse i et mørkt hjørne fanget min oppmerksomhet – og joda, nede på gulvet, i et mørkt hjørne hadde duoen rigget seg opp.
Umiddelbart etter at Sonic plugget ut, plugget terrorduoen inn, og oppfylte alle mine håp om at de skulle skape mayhem – som de så korrekt ble presentert: ’Deathrock in extasis’. De spiller jo gjerne i publikum, der skillet mellom utøvere og tilhørere omtrent opphører. Bevæpnet med en særdeles slagferdig trommis/vokalist (han har tapet mikrofonen fast inne i munnen) og en helt stillestående bassist som frembringer den mest kraftfulle lyd som kan tenkes er Lightning Bolt en mellomting mellom Nirvana anno Bleach, frijazz, bombeangrep, speed metal og stonerrock å regne som et sosiologisk eksperiment, muligens satt i verk av CIA over hvordan kaotiske masser kan styres. Som vanlig ble det dokumentert med både filmkamera og fotoapparat av to bebrillede alvorlige menn som fokuserer på publikums bevegelser. De første 15 minuttene hersket et vilt kaos jeg sjelden har sett maken til, det er noe med duoen som får folk til å miste fullstendig forstanden og mens jeg krabbet rundt på gulvet og så etter småpenger slo det meg at de faktisk er i stand til å rigge opp og spille når som helst og hvor som helst i løpet av meget kort tid. Creepy. Anyways, etter et kvarters tid altså, da jeg var sikker på at ting skulle gå veldig galt skjedde festivalens mest usannsynlige hendelse. Brian Chippendale reiser og skriker med sin skjærende ødelagte mikrofon at alle skal sette seg ned – og vi gjør det. Alle som en. Om det ikke var artig nok å se folk gå bananas oppreist så var det hysterisk å se folket utagere til Bolts torpederende støyangrep sittende! Om de kan bli noe strengt på plate er de et utrolig liveband, som mest av alt krever at man blir en del av det selv. Og det er det jo ikke alle som har verken lemmer eller tøyler til. Lightning Bolt minner om noe av betydningen i rockens grunnleggende fundament, og var perfekt som avslutter på en ellers strålende konsertaften.

Jackie O-Motherfucker

Søndag: Drone Sounds
Ahh.. søndag, de lange droners dag. Hva passer vel bedre enn å børste av seg skomerkene på nakken og sveve inn i det britiske kollektivet VIBRACATHEDRAL ORCHESTRAs eventyrverden. De har i en årrekke frambragt rytmiske og suggestive toner et sted mellom LaMonte Young/Velvet Underground, folk, kraut og spacerock, og hadde ingen problemer med å få et morgentrøtt publikum (igjen og som alltid; fullpakket, relativt stille, lyttende) til å falle i kollektiv trance – ja, kvinnen foran meg fikk åpenlys orgasme da konserten nådde sitt klimaks. Et sjeldent skue, men ikke overraskende når det er VCO vi snakker om. En flott start på dagen!
Da gikk det roligere for seg med Constellation-pakken POLMO POLPO/HANGED UP og kammerorkesteret THRENODY ENSEMBLE (med Erik Hoversten fra altfor glemte A Minor Forest). Begge underbygget den grå søndagen utenfor med tungladen tristesse og glimt av sol mellom skylagene.
Mellom disse gløttet jeg også opp i storstua og kikket på EXPLOSIONS IN THE SKY. De spiller etter forventede prinsipper, og selv om det er ganske tøft når de river seg løs så klarer jeg ikke helt å la meg imponere av de samme kunststykkene gang etter gang. Det er noe forutsigbart over bandet, utvilsomt meget bra, men ikke akkurat overraskende. Men, de spiller en form for alternativ arenarock, og passet godt på den store scenen.
Et band som definitivt søker å utfordre de musikalske prinsipper et JACKIE-O MOTHERFUCKER, sammen med Lightning Bolt og Vibracatherdal Orchestra de jeg hadde størst forventninger til i forkant. Nå fikk de riktignok en dårlig start, i og med at de brukte en halvtime av spilletiden sin på å rigge seg til. Jeg vet ikke hvem som kan lastes for det, men med syv stykker på den lille scenen, cirka 200 instrumenter og noen kilometer kabler som skulle plugges riktig stilles det vel litt høyere krav til effektivitet enn det bandet selv så ut til å være kapable til. Og kanskje det var stresset og tiden som gjorde at deres konsert ikke ble helt den store happeningen jeg hadde håpet på. JOMF prøver å fremskape en slags kollektiv frihetsgreie (kall det gjerne free folk), ved hjelp av platespillere, samples og en hel rekke lydkilder (fløyter, blåsere, sag, vokalmessing, bjeller, gitarer, rasleting, cymbal med bue, ja, alt som gir en form for lyd). Det første partiet som ble dominert av en monoton tromming var meget vellykket, men etterhvert virket det som om de var mest interessert i å vise hvor mange instrumenter de kunne traktere på kortest mulig tid, og jeg synes de rotet seg litt bort. Jeg snakket litt med den ene gitaristen etterpå (for anledningen påskekledd med gult hår, gul lue og gul hettegenser), som uttalte at han heller ikke var helt fornøyd med det de leverte. ’We can take you higher than this’ lovte han. Og det er jo… betryggende!
BARDO POND og THE NOTWIST derimot, leverte to meget bra konserter denne ettermiddagen. Isobel Sollenbergers drømmende stemme fikk en bekjent til å få skjelvinger etter at konserten var over, og det er en type reaksjon jeg ikke blir overrasket av. Bardo Ponds kombinasjon av svevende dronerock og overmannende støy er både vakker og effektfull. Også tyske Notwist gjorde seg godt på scenen. De trives tydeligvis med litt ullen lyd, men settet de spilte på ATP var langt hvassere enn deres siste plate, fortsatt gylne Neon Golden.
Etter dette var det opp for å høre to større navn, LOVE og TINDERSTICKS. Man går liksom ikke glipp av muligheten for å oppleve Arthur Lee, og rapportene har fortalt at de leverer glitrende konserter. Lee har dessuten skrevet noen låter av ubestridelig rang, og her leverte han alle som en. Det er ikke å forakte å få for eksempel ”Red Telephone”, ”A House Is Not A Motel” og ”Old Man” servert på rekke og rad, men jeg synes likevel at Love var det bandet som passet dårligst inn i denne festivalen. De peker utelukkende bakover, og Arthur Lee har ikke samme glans som han en gang hadde. Når det er sagt, skal man høre et band fra 60-tallet i dag er ikke Love det verste alternativet. Et sprek gjeng musikere sørget dessuten for å gi den aldrende stjerne kompakt behandling. Tindersticks er heller ikke et band i tiden akkurat, men det glemte jeg raskt da stjernene ble tent bak Stuart Staples og han hulket frem låter som ”No More Affairs” og ”Travelling Light”. Kombinasjonen av Cohen og Cave funker fortsatt den!
Avslutningsvis må jeg nevne de to avsluttende konsertene med DIZZEE RASCAL og HAR MAR SUPERSTAR. Rascal leverte et intenst, humørfylt sett som trollbandt et både kresent, bortskjemt og slitent publikum. Unggutten stod for en av fjorårets feteste skiver med Boy In Da Corner, men viste seg fra en langt mer publikumsvennlig side enn det platen tilsier. Har Mar er en sann superstjerne; skallet, svett, fet og bare utrolig cool. Partyløve og pornostjerne, Prince krysset med Ron Jeremy, og en sårt trengende oppmuntring etter en rekke nedstemte konserter.

Dette er selvsagt en helt overfladisk gjennomgang, slik det gjerne blir av festivaler der artistene tenderer til å overgå hverandre, og til slutt flyte over i hverandre. Jeg misset legender som MISSION of BURMA og ESG, hete poteter som LE TIGRE, ERASE ERRATA og ENON, godtfolk som ARAB STRAP, SOPHIA og CAT POWER (hun hadde gjemt seg i et hjørne på den store scenen og når jeg stakk inn hodet for å høre litt stoppet hun like etter konserten og begynte å røre med alt mulig annet enn å spille, blant annet forlangte hun at lyset i salen skulle skrus på, mens lyset på scenen skulle skrus av… og da tuslet jeg like gjerne tilbake til mørket) og potensielle favoritter som DEERHOOF og MIGHTY FLASHLIGHT – tilsammen en festival god nok i seg selv, UTEN å føle at jeg gikk glipp av noe.

Kan det være FOR mye må-se på en og samme helg? Vel, det kan nok diskuteres. En annen ting som også kan diskuteres er hvorvidt band som Love, Tindersticks, Sonic Youth og The Jicks egentlig hører hjemme her. Med et lite unntak av Youth, som fortsatt er et band av i dag, er dette alle artister som hadde sin prime time i andre tiår. Et annet ønskelig aspekt kunne vært å fått inn noe mer jazz-relaterte artister, både for å øke spennvidden ytterligere, men også for i enda større grad å spisse festivalens progressive linje. Slik sett er også band som Arab Strap og Sophia strengt tatt litt for trygge kort. Men, dette er jo som smårusk å regne, så lenge man til enhver tid har noe interessant å se frem til har det lite å si. ATP er utvilsomt et glimt inn i fremtiden, noe norske festivalarrangører ikke alltid er like opptatt av.

Bjørn Hammershaug
Først publisert april 2004

Make Noise. Not Love: Støyfavoritter

noise
Pronunciation: /nɔɪz/
noun
1 a sound, especially one that is loud or unpleasant or that causes disturbance:
making a noise like a pig
what’s that rustling noise outside the door?
[mass noun] a series or combination of loud, confused sounds, especially when causing disturbance:
she was dazed with the heat and noise

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes
Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Deres store crossover-potensial, kombinert med ekstensiv turnering og kontrakt med SubPop har gjort Ann Arbor, Michigan-bandet svært så ettertraktet. Burned Mind (SubPop, 2004) var en triumf for trioen, og i kjølvannet har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kult. Prisene på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.

Fuck Pete Larson (Wabana, 2002)
Der Untergang
Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand Of The Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes’ cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no’ gufne greier). Albumet ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er nok ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.

Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.

Wolf Eyes tøyer grenser – og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, ikke verd å blakke seg på.

Burned Mind (Sub Pop, 2004)
Store-Ulv
Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge.

Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore kastet glans over utgivelsen med følgende ord:

’The best record SubPop released since Touch Me I’m Sick, no shit’.

Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv ’ambient noise’. Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load Records. Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.

Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Spørsmål om dette er ’bra’ eller ’dårlig’ gir liten mening. Men blir man påvirket av musikken. Føles angst, redsel, sinne, glede? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket.

Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid fra avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt – men det har du vel skjønt allerede.

De ni låtene (+ et bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange ”Black Vomit” spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.

Til slutt en liten bonus i form av nok en smakebit fra deres kommende album No Answers Lower Floors:

Lightning Bolt
Lightning Bolt er bass og trommer. Lightning Bolt er maks lydstyrke. Lightning Bolt er garasjerockens onde hevn. I slekt med japanske støybrødre (Ruins, Zeni Geva), men også med røtter til gromme powersøsken (Melvins, tidlig Nirvana, Hammerhead), thrash (Slayer) og frijazz høres Lightning Bolt kanskje utilgjengelige ut, men sannheten er tvert om. De bringer rocken tilbake til noe opprinnelig, henter ut en urkraft slik kanskje Chuck Berry og Little Richard virket på 50-tallet. Bare bråk og leven for de utenforstående, forbudt og forlystende for de som våger seg inn.

Lightning Bolt (cvltnation.com)

Fra basen Fort Thunder fyrer Brian Chippendale og Brian Gibson opp maskineriet sitt og inviterer over på en grusom ødeleggelsesfest som kan høres fra bakhagen i Rhode Island til langt ned mot New York City. Etter det er over ligger du og vrir deg i spasmer, ørene skjelver og kroppen er maltraktert. Og du tigger jommen meg om mer!

Ride The Skies (Load, 2001)
Fight Club
Først og fremst et liveband, Lighnting Bolt klarer også å styre noe av sin høylytte villskap inn på plate. Og Ride The Skies er en primitiv og voldsom opplevelse. Gibsons maskinelle bassriff og vegg av lyd (jeg aner ikke hvordan han får det til, men det høres tidvis ut som en 15 000 watts tanks), Chippendales stemme som av og til sender ut kommandoer som kommer fra en sprukken radio og hans ekstreme dunking – mannen slår jo med livet som innsats i hvert beat, og så det voldsomme øyeblikket da alt eksploderer sammen med overdøvende kraft og styrke. Det gjør dette bandet til noe ganske spesielt. Nå klarer de ikke helt å holde intensiteten, som i det voldsomme tittelkuttet, hele veien ut, og mot slutten er det som om de blir overmannet av seg selv. Uansett, Ride The Skies er en totalopplevelse der Frank Zappa, Ruins, Suicide og Mötörhead kvernes sammen, gjerne i en og samme låt. Og du har nok aldri før hørt Fader Jacob framført i en så halsbrekkende versjon.

Lightning Bolt er verken støy eller kaos, det handler mer om presisjon, timing og dynamikk. Det kan være partier som aller mest er smertefulle, men når de slår til så treffer de deg i mellomgulvet og i hodet og i hjertet, og du føler deg som et medlem i Fight Club, og tar slagene som støter inn i kroppen din med glede. Men først og fremst er Lightning Bolt primal rock’n’roll skrudd på full guffe og fremført med livet som innsats, akkurat slik rock’n’roll skal være.

Wonderful Rainbow (Load, 2003)
Assassins
De skjærer inn til beinet, Lightning Bolt: To medlemmer; trommer, bass og kompromissløse ordre fra en sprukken mikrofon skaper nok energi til holde en atomreaktor i drift. Det er det hele, og likevel så totalt. Ingen unødvendige mellompartier, ingen lange ventepauser, ikke noe fancy instrumenter. Med Wonderful Rainbow har de lykkes i å klemme den fryktinngytende, tumultøse kraften de presterer ute blant folk inn på en bitteliten harmløs disc. Det er hemningsløst, komplett vanvittig og det er skummelt vanedannende. Og best av alt – man kan også lytte til det.

De 10 sporene her varierer i lengde fra snaut minuttet til over syv minutter. Også den stilmessige variasjonen gjør Wonderful Rainbow til mer enn en 40 minutter lang torturscene. Det er riktignok partier her av mer kakofonisk art, skjærende feedback og rennende støy, men alltid med vissheten om at før eller senere, helst før, så eksploderer de med en presisjon, dynamikk og kraft som griper hardt rundt ballene dine (hvis du er gutt), slår opp i mellomgulvet og fyker ut av halsen din som et eneste langt primalskrik mens du spreller rundt på gulvet i spasmer og river med deg alt i umiddelbar nærhet.

Noen støt fra Lightning Bolt kan vekke den mest sedate lytter opp fra dvalen som kommersiell musikk daglig forsøker å lure oss inn i. Den vil nok også gå hjem hos de som anser musikk mer som straff enn glede. Punish me, ya bastards.

Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002)
The Power Of Sound
Turnéfilmer av denne typen blir som regel utgitt med tanke på et større opplag, og vi seere er dermed vant til følge artister som opptrer i svære haller, omgitt av et hoff og avsondret fra fansen med sperringer og kraftige livvakter. Det kan i og for seg være spennende nok det, men det er jo de færreste forunt å opptre under slike forhold. The Power Of Salad… tar oss med til en verden de aller fleste artister kan relatere seg til, men presenterer et band som er langt mindre kjent for massene.

Med denne 70 minutter lange filmen får vi være med på store deler av Lightning Bolts sommerturné 2001, fra Providence via Texas til California og hjem igjen. Det er en ferd i all sin enkelhet; to lavmælte, hyggelige artister som har spilt sammen siden 1995 drar rundt i en leiebil og deler turnélivet sitt sammen med en kameramann i baksetet som fanger opp detaljer som skitne fingernegler, simple overnattingsforhold, lapping av klær og en flom i Texas. Ganske udramatisk i kontrast til musikken de spiller, men en mulighet til å komme tettere innpå et undergrunnsband og de miljøene som finnes rundt disse. Peter Glantz og Nick Noe som står bak filmen har redigert mye i etterkant, og bygger avsnittene i større grad rundt temaer enn kronologi. Både bilde og lyd er av vekslende kvalitet (vekslende mellom dårlig og crappy), men med det statiske overvåkningskameraet de bruker på mange av liveopptakene klarer de å fange opp noe av den energiske og råe nærheten som alltid vibrerer mellom The Lightning Bolt og deres publikum.

The Lightning Bolt må være et av vår tids mest kompromissløse band. De spiller hardere, høyere og lengre enn de fleste, er et sammenhengende sonisk angrep av ren råskap, energi og urkraft. Maskekledde Chippendale slår nærmest trommesettet i filler hver kveld, av og til skriker han ut noen ord i den ødelagte mikrofonen han har tapet fast inne i munnen sin. Gibson står stiv som en statue med sin monotone plukking på bassen, som gladelig utvikler seg til brutal kakofoni. Duoen utgjør en samlet enhet der improvisasjon og forståelse av hverandres utfall er vesentlig, og selv om nærmest umenneskelig støy er en viktig del av deres uttrykk, er det gjennom dyktighet og timing de vekker til live en begeistring hos de som ser på, og rører ved strenger de færreste band, uansett genre, er i nærheten av.

Kamera står ofte plassert bak Chippendale og fokuserer ned på publikum, og nærbilder av disse er i verd filmen alene. Mens Lightning Bolt forsøker å ødelegge trommehinnene til alle i umiddelbar nærhet er det ikke rent lite artig å følge ansiktuttrykkene og ikke minst bevegelsene til folket. Fra tvil og mistro omvendes de raskt inn i primitive dansescener og tranceaktig adferd. Bolt sitter alltid tett opptil folket, (tett som i 5 cm) og på enkelte scener opphører skillet mellom utøver og tilhører. Alle blir ett, smelter sammen i villskap og glede. Enkelte ser ut som de har gjort i buksa, noen holder seg for ørene i smerte og andre oppfører seg som besatte. Det skjer om de spiller i hippeste Brooklyn eller hjemme hos noen folk på et kjøkken i Lubbock, Texas. Her er det tydeligvis så hett at Chippendale umiddelbart etter konsertslutt legger seg i kjøleskapet og blir der helt til politiet kommer.

Mellom de intense konsertopptakene er det intervjuer med ulike arrangører, publikum og fans (som uforglemmelige Pink & Brown), opptak fra øvingslokalet og kunstnerkollektivet Fort Thunder hjemme i Providence. Det er ikke all verden av ekstramateriale her, men to skrudde animasjonsfilmer akkompagnert av duoen er verd å få med seg.

Vær forøvrig litt forsiktig med å skru opp lyden, det er som nevnt ikke noe hifi-kvalitet på disse opptakene, og akkurat som Lightning Bolt hele tiden truer med å ødelegge ører og sitt eget utstyr kan de også være kapable til å destruere ditt hjemmekino-anlegg i samme slengen.

The Power Of Salad… er ikke den mest avslørende musikkfilmen du vil se i år, men her er det i hvert fall noen scenebilder og konsertopptak som det trolig er lenge siden du både har sett og hørt maken til. Dette er en hyllest til alle hardtarbeidende band, og til alle de ødelagte kroppene som følger i deres farvann – og det er en rockumentar du ikke bør la være usett.

Sightings (Jagjaguwar, press)

Sightings (Jagjaguwar, press)

Sightings
Brooklyn-bandet Sightings er allerede syv plater ut i sin karriere. Da jeg i 2004 beskrev dere tredje skive, Absolutes, var det med referanser til industriell støy, et maskinelt armageddon av lo-fi no wave der larmende skrik og buldrende kaos var formildende trekk. De er  veteraner innen sitt særegne uttrykk, men holdningen er fremdeles utforskende – og ikke minst stadig i utvikling.

Absolutes (Load, 2003)
Metal Man Machine Music
Utenfor der jeg bor er de i ferd med å rive ned store bygninger. Hver dag dirrer hele kvartalet av tunge kjøretøy og redskaper, byggverk knuses, støv og røyk vitner om det som en gang var. Da jeg her en dag åpnet vinduet for å ønske dette vårens fuglekvitter velkommen var det sammen med NYC-bandet Sightings på øret. Det merkverdige var at lytteropplevelsen ikke ble ødelagt av alt levenet på gata, snarere tvert i mot. Det var ikke bare vanskelig å skille mellom buldrende gravemaskiner og bulldozere som dekonstruerte bygårder, og det som kom ut av høyttalerne innenfor. Faktisk så passet de to lydformene merkverdig godt til hverandre, og bidro til at skillet mellom støyende arbeid og ditto musikk opphørte. Art by accident, med andre ord.

Jeg lukker likevel vinduet i et forsøk på å beskrive den mer kunstnerisk bevisste delen av musikken. Sightings er en trio fra New York, og Absolutes er deres tredje utgivelse. Her snakker vi om ekstrem terrorstøy frembragt av kun gitar, bass og trommer – ikke store maskiner og elektrisk verktøy. Med hjelp av såpass enkle virkemidler skaper de et helvete som bryter ned, river og ødelegger alt rundt seg, knuser vinduer, sparker inn vegger og borer så kraftig at murveggene flises opp. Deres kompromissløse form for lo-fi no wave og hvit støy gir begrepet skitten arbeiderklasserock en ekstra dimensjon.

Absolutes åpner med fryktinngytende iver (“White Keys”), men når de tre herrene får tenkt seg litt om så tar de det mer med ro og går møysommelig til verks. Med drill, slegge og vinkelsliper tar de for seg rom for rom, eller skal vi si låt for låt, og knuser alt med ukuelig vilje. Arbeidslederens stemme bryter av og til gjennom, men bare som sprukne skrik som knapt nok er hørbare over larmen rundt. Det sier seg selv at det ikke er mye rom for melodier eller ordinære strukturer her. Alt braker sammen og faller i hop i buldrende eksplosjoner, men det er også en energi og en maskinell rytme i dette tilsynelatende kaoset som avslører at her skjuler det seg spor av møkkete primalrock langt, langt der inne.

Absolutes er ikke en plate for dagen derpå eller noe man setter på for å slappe av. Det herjer en intens smerte over det Sightings driver med, men for de som søker det ekstreme så er dette absolutt en godbit, være seg i små doser eller på maks styrke som en overmannende opplevelse. Platen kan også leses i en større sammenheng; en lydcollage av en verden i kollaps, som bilder av en skrekkelig fremtid, et nihilistisk uttrykk. Enten-eller, Absolutes er lyden av et band som faller sammen etter måneder med endeløs jobbing der alt av lydanlegg for lengst er sprengt i småbiter – det er musikk i sin ytterste konsekvens som tvinger deg til å ta stilling også til det ubehagelige. Og en plate en reddhare som meg nok ikke kommer til å slite i filler.

Utgiver er ikke overraskende Rhode Islands Load Records (Lightning Bolt, Neon Hunk, USAISAMONSTER), Amerikas fremste selskap innen kompromissløs støy og voldelig atferd. Til og med i dette selskapet er Sightings for noen utskudd å regne.

City Of Straw (Brah, 2010)
Huffing, puffing and blowing it all to pieces
City Of Straw møter vi et band som fremdeles er opptatt av drillende lyder, boring og diverse former for knasende leven. Vi møter også et band som har beveget seg langt opp mot et mer – melodisk er å ta litt hardt i – men et gjenkjennelig uttrykk målt mot ordinære rockstrukturer. Uten å kjenne deres to foregående plater, Mark Morgan har funnet en renere stemme, med mindre skrik og skrål denne gang. Da han vrenger innsiden blir det nærmere despvokalen til Jesus Lizards David Yow, andre steder, som på det forstyrrede og litt for lange tittelkuttet fremstår han mer i tråd med beksvarte predikanter som Nick Cave (Birthday Party) eller Alan Vega (Suicide).

Det gjenspeiles også i musikken. De viser gjerne sin mer trasha side med rene i-trynet-låter av punka energi, men den creepy støyen er vel så ofte porsjonert ut i en mer minimalistisk, nærmest rytmisk form. Tenk New York tidlig på 80-tallet med no wave og post-disco, et lite opplyst sted der Glenn Branca møter Liquid Liquid. Resultatet er slående. Sightings makter å bringe elementer sammen på et vis som er både egenartet, medrivende og forstyrrende. Det glassklare lydbildet gir ytterligere en effektfull virkning. Det er ikke det glade kaos som råder her, men utspekulerte doseringer og målrettede soniske støt. Det kan høres ut som et elektronisk virvar til tider, men Sightings er ganske enkelt en powertrio med gitar, bass og trommer. En form som igjen har vist seg å være skrekkelig vital.

Sightings kan sies å være et brobyggerband mellom støy og rock, men det hverken på bekostning av noen av grenene eller deres egen utvikling. Snarere tvert om. På skuldrene til giganter ser de fremdeles nytt land.

Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ’støy’ og ’musikk’. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ’ikke-musikalske’ elementer.

Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.

Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.

Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ’krav’ til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avantgarde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?

Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans For Voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg Lit De Parade.

Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft framstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller fram urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av ubehag. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene opp i dagen, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.

Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.

Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. Lit De Parade byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er Lit De Parade en tidvis rystende opplevelse.

Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!

Opprinnelig publisert på ballade.no 23.11.2007

Hair Police (issueprojectroom.org)

Hair Police
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovenfor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.

Les intervju med Hair Police hos Dusted

Drawn Dead (Hanson, 2005)
Tsjernobyl
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man opererer tungt maskineri, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?

Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives av Wolf Eyes’ Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen ’I woke up this morning to find myself drawn dead’ angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: ’This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen.’

Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.

Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for total ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.

The Skaters (holymountain.com)

The Skaters
Høyprofilerte og San Francisco-baserte The Skaters gjorde seg høyst bemerket for både sine voldsomme liveshows og mange og varierte utgivelser. Bestående av Spencer Clark og James Ferraro, utga The Skaters en haug med skiver midt på 2000-tallet. I 2013 snakkes det om en mulig reunion.

Les intervju med James Ferraro på aqnb.com
Les intervju med James Ferraro på Redbull Music Academy

Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005)
Sonic youth
Gambling In Ohpa’s Shadow er delt i fem deler, men kunne like gjerne bestått av én sammenhengende helhet. Sentralt står forvrengt chanting og desperate hyl, mens et treskverk av feedback og grovbygd støyslaps loopes gjennom et destruert maskineri skrudd på fullt volum som spilles inn på en slitt opptakskassett i en mørk kjeller langt på natt et godt stykke utenfor folkeskikken. Det bør være unødvendig å si at resultatet er både voldsomt og krevende, men samtidig er det noe tribalistisk over The Skaters som gjør de mer enn bare frastøtende (i positiv forstand). Dunkle rytmer fra åndeverdenen ramler rundt som spøkelser et sted der i bakgrunnen og skaper en folkloristisk tilhørighet, særlig fremtredende på spor 4. På over kvarterlange ”Lattice Pursed Lips” (det eneste sporet med tittel) beveger de seg også i partier over mot mer ambient/industri som ytterligere underbygger en generell ubehagelig stemning.

Det er likevel den umenneskelige kontinuiteten i støybildet som er platens sentralnervesystem, og man må orke å gå inn i dette mylderet av uro for å finne en slags struktur som (kanskje) tar form etterhvert. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg holdt pusten første gang jeg hørte platen i sin helhet, og det var godt å nyte både stillheten og mine egne åndedrag da den tonet ut.

Det høres ut som James Ferraro og Spencer Clark slakter store rovdyr med sine instrumenter, med mikrofonen godt plassert i buken og blodsmak i munnen kan vi ta del i dette ofringsritualet av et album.

Robedoor (secretdecoder.net)

Robedoor
Robedoor er Britt Brown og en fyr (eller dame?) ved navn Alex som holder til i Los Angeles, men som etter alt å dømme trives best med gardinene godt trukket for solskinnet på utsiden. Her er ingen blå himmel og grønne plener, kun grå betong og svart aske. Med andre ord, slik vi helst liker det!

Les intervju med Robedoor på No Fear Of Pop
Les intervju med Robedoor på Hammer Smashed Sounds

Rancor Keeper (Release The Bats, 2007)
Zombie Holocaust
I likhet med sine mange støybrødre og -søstre nøler ikke akkurat Robedoor med å sende sine opptak ut på markedet, det er en del av støymusikkens vesen å pumpe ut utgivelser like raskt som andre bytter radiokanal. Det er kult så lenge man ikke er hardcore samler, men gjør det også litt vanskelig å vurdere de enkelte utgivelsene opp mot hverandre. I hvert fall når man ikke, som i dette tilfellet, har hørt noe særlig fra bandet tidligere. Dette er altså en jomfrutur, og jeg liker det jeg hører.

Britt & Alex lager ikke skrikende støy, mer en slags konstant masse som sakte beveger seg inn i mørket. Et rumlende trusselbilde henger ved alle de fire sporene/40 minuttene, som ikke blir like majestetisk som Sunn, men som deler noe av deres hettekledde munterhet. ‘Marerittaktige droneritualer’ og ‘en okkult atmosfære’ er da også helt konsise beskrivelser brukt om dette bandet (i dette tilfellet plateselskapet), og det leder tankene over mot bilder det er vanskelig å bli kvitt etter par netter i Robedoors selskap. De tviholder, slipper aldri taket, holder lytteren fast med et jerngrep, til og med når de trekker pusten (som i Penitent Runes, syv minutter med industriell ambient). Det er nærmest en slags selvplagende ondskap som lyser over våre to unge venner fra California. De skaper en konstant guffen følelse av at noe fryktelig snart kommer til å skje.

Himmelen mørkner og snart er det natt, var det ikke en bevegelse der borte fra den øde kirkegården. Er det kistelokket som knirker – eller er det bare vinden? Og resten kan du tenke deg til selv, og om fantasien ikke strekker til, vil nok Rancor Keeper sørge for et par søvnløse netter tør jeg mene.

Closer To The Cliff (Interregnum, 2008)
Mørkets hjerte
For en herlig grufull plate! Los Angeles-duoen Robedoor overgår seg selv med disse fire sporene som synker dypt, dypt ned i mørkets hjerte. Svart ambient, doomdroner og kvernende materie av støy danner dette skrekkens filmscenario. Handlingen utspiller seg med ytterst langsomme bevegelser på vei mot det ukjente, klimaks er langt unna og slutten blir alt annet enn lykkelig.

Closer To The Cliff slippes av norske Interregnum, er mastret av Lasse Marhaug og den lekre platen droppes i et opplag på usle 300. Disse venner av Skandinavia bør ha stort nedslagsfelt her i det arktiske nord. Dette er musikk så langt fra hvite strender og håpefull himmel som det strengt tatt er mulig å komme. Mange av begrepene brukt om Rancor Keeper er like gyldige her (konstant masse, rumlende trusselbilde, marerittaktige droneritualer, okkult atmosfære). Closer To The Cliff er ingen skarp dreining for Robedoor, men enda skumlere, enda svartere og man sitter faktisk igjen med flere nupper på nakken denne gang.

Mens Robedoor tidligere var noe mer eksplosjonsartet og utagerende står de her igjen som det motsatte. Hudløse skrik skjuler seg i den massive deigen av uformelig uhygge som kverner og går. Sjekk særlig killeren ”Cocoon Of The Cross”, et slags vanhellig møte mellom Sleep, Aphex Twin og Wolf Eyes og en liten smak på hva slags heksebrygg disse to er kapable til å skape. Kvarterlange ”Tethered Outside Creation” imploderer med nådeløs kraft, og det er her, midt i dette iskalde mørke mens en knoklete hånd banker på en morken dør, at det blir klart: Robedoor lager ikke bare skumle og slemme toner, de lager også uendelig vakker musikk.

Robedoor har med dette tatt ett skritt nærmere kanten av stupet. Jeg tør ikke tenke på hva som finnes der nede i mørket.

Daughters (Hydra Head, press)

Daughters
Daughters har musikalske røtter i grindcore/mathrock, men har i løpet av de siste årene beveget seg mer mot slarkete industriell støyrock (Big Black, Jesus Lizard), noise-etiketten Amphetamine Reptile (Hammerhead, Guzzard), ståpårock (Hot Snakes) og bysbarn i Providence’ bråkescene (Lightning Bolt). For eksempel. De finner kanskje ikke opp kruttet, men har en holdning som om de tror på det selv. Det smitter over på lytteren.

Daughters (Hydra Head, 2010)
Freser av gårde
Siden det er vanskelig å hoste opp noe som låter direkte ’nytt’, kan man i det minste hygge seg med band som spiser fra samme bord som ens egne favoritter. Daughters går til angrep på sine egne låter med kompromissløs kraft og spastisk energi. Men det som kunne endt i fullt rabalder koordineres med sylskarp presisjon. Det er lett å la seg imponere over deres herjinger – i hvert fall i platens første halvdel. De raser avgårde med nesten uanstendig utholdenhet, særlig drevet frem av Jon Syversons imponerende pedalarbeid bak trommene, støttet av grom gitarsaging, huggende riff og et tungt groove som tigger om action.

Det ville ikke vært unaturlig med en vokalist av screamo-karakter oppe i dette, men Alexis Marshall synger i stedet med den litt maniske desperasjonen som i sin tid kledde Jesus Lizard. Det er et trekk ved Daughters som bare øker effekten av dette er musikk laget av mennesker. Det er et sjelsliv i dette bandet som er mer effektfullt enn om de skulle fremstått mer ’perfeksjonerte’. Den maskinelle biten kommer uansett frem i det konstant urolige bakteppet av industriell kollaps, ikke helt ulikt The Locust, som bidrar til å fylle siste rest av tomrom.

Dette er en filleristende, sentrifugerende opplevelse av en plate, men uten de store avvik fra formelen er det fornuftig at Daughters selv kjenner sin begrensing. 28 minutter med dette er akkurat passe når turen er såpass halsbrekkende.

HijokaidanHijokaidan
Da Hijokaidan ble dannet var Oddvar Nordli statsminister i Norge, Jimmy Carter spiste nøtter i Det hvite hus og Argentina var nettopp blitt verdensmestere i fotball for første gang. Det er altså en stund siden ekteparet med de klingende navnene Jojo og Junko startet sin ferd ned støygata i Osaka. De har aldri sett seg tilbake.

Polar Nights Live (Pica Disc, 2008)
Til ørene detter av
Hijokaidans musikalske rammeverk og historiske linjer bør rulles opp av kjennere med større tilknytning til bandet enn undertegnede skal skryte på seg. For de uinnvidde er det greit å fastslå med en gang at Hijokaidan bedriver støy av den intense, smertefulle og bråkete typen.

Hijokaidan regnes som legender innen sitt felt. Det skyldes nok både deres ekstreme vesen, lange karriere, det faktum at de sjelden spiller utenfor hjemlandet og ikke minst at de i motsetning til mange andre i genren ikke pøser ut en ny plate hver tredje uke. En ny utgivelse regnes dermed som en aldri så liten begivenhet.

I 2006 var vi så heldige å ha besøk av Hijokaidan i Oslo, i forbindelse med allEars-festivalen. Alle de tre kveldene med bandet ble fanget opp på DAT av Radio Nova, og leveres nå i plateform av Pica Disk. De tre kuttene, hver på cirka en halvtime i lengde, fremføres av Jojo og Junko som duo (hhv. gitar og vokal), Jojo og Per Gisle Galåen (begge gitar) og til slutt Junko og Sten Ove Toft (hhv. vokal og elektronikk).

”No Oslo No Harm” er Hijokaidan i duoformat, og det er en ganske ekstrem opplevelse. Her er ingen rom å gjemme seg, ingen skott å trekke pusten bak. Et hvitt teppe legges umiddelbart rundt ørene i det Jojo destruerer gitaren og Junkos frenetiske, skingrende smertehyl smelter sammen. Med unntak av øyeblikk med hylende feedback finnes det lite kos her. Har du lyst til å titte inn i helvete? Vel, her sparkes døren åpen med et brak og du dras inn i flammehavet enten du vil eller ei. Noe upraktisk å høre på for oss med gryende øresus!

Jeg foretrekker nok heller ”Book Of Changes” til kveldskosen. Dette er en gitarveksling mellom Jojo Hiroshige og Per Gisle Galåen (DEL, Birds) av mer dvelende psykedelisk art som gradvis øker i intensitet og de to danner et sammenfallende totalitært regime av gitarterror.

Den siste kvelden med Hijokaidan i Oslo var en konstellasjon bestående av Junko og Sten Ove Toft. ”Le Rayon Verte” heter stykket, som er et besnærende møte mellom kvinnelige hyl og elektronisk tortur. Igjen, krevende, desperat og ytterst intenst, men på en merkverdig måte også ganske befriende. Det er som om alle gitte konvensjoner opphører til fordel for et anarkistisk kaos; etter atomreaktorens nedsmelting er det ikke en gang spor etter aske når det endelig blir stille. Junkos hyl er i dessuten noe av det mest skremmende du får høre på plate i år.

Polar Nights Live er kanskje ikke beregnet for hvermannsen, men som dokument over et ustoppelig, innflytelsesrikt og unikt band er dette en plate som brennmerker seg inn i samlingen.

Skull Defekts (Off Festival)

Skull Defekts (Off Festival)

Skull Defekts
Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.

Skkull (Release The Bats, 2007)
Wall-E’s mareritt
Skkull er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.

Det er et kjølig mørke som males frem på Skkull, en monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.

The Drone Drug (Release The Bats, 2008)
Mannevondt
The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langtrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: “Bone Tone”. Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!

Nestentittelpsoret “A Drone Drug” tar det enda et skritt… ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt – og meget ubehagelig – dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.

Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på “Day One Is Done” og “Skull Addikt”, men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.

The Drone Drug – og til en viss grad Skkull – representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer ‘rocka’ utgave anbefales Blood Spirits And Drums Are Singing fra 2007.

Yellow Swans (john-wiese.com, Foto: Jesse Jackson)

Yellow Swans
Yellow Swans går under mange navn. Dove Yellow Swans, Damaged Yellow Swans, Dynasty Yellow Swans – og et vell av andre varianter som starter med D. Visstnok for å reflektere at de ikke er et band som står musikalsk i ro, men er et prosjekt i kontinuerlig utvikling. Uansett navn, dette er (i støykretser) den legendariske Portland-duoen Pete Swanson (også fra folkbandet Badgerlore) og Gabriel Saloman. Bandet har siden tidlig på 00-tallet vist seg å være riktig så allsidige, og har en ekstremt høy utgivelsesfrekvens (slik støy/improvister gjerne har). Slipp på fine etiketter som Three Lobed, Load, Fuck it Tapes, Important og Mort Aux Vaches vil få enkelte til å nikke anerkjennende (det er de samme som allerede kjenner til bandet fra før, tipper jeg), og den sier også noe om deres panoramablikk.

Going Places (Type, 2010)
Krattstøy
Going Places gis ut på elegante Type, en etikett som gjerne forbindes med musikk av den sofistikerte, eh, utdannete typen. Joda, Yellow Swans går definitivt steder.

Her beveger de seg inn i den vakre verden av ambient støy, som mer billedlig forklart gir følelsen av å sveve i de øvre himmellag på en spikerseng. Ikke direkte nytt, hva er vel det i denne grenen, men det er usedvanlig deilig å krype inntil høyttalerne med disse lydene rundt seg. Her krysses den organiske råttenskapen til Wolf Eyes med pulsen til Oval, her møtes Tim Heckers nattlige mareritt med Fennesz’ gitarvegger på en plate som liksom aldri faller til ro, men som bygger seg sakte opp i bølge etter bølge, båret frem av krefter beslektet både mot innadvendt shoegaze, metall og destruert folk.

Ekstremt levende, hele tiden i bevegelse og med lag på lag av droner og elektrisitet, konstant ubehag, men også med en form for fredfylt ro. Dette er ikke en eksplosiv plate, mer en time av kontemplative implosjoner. Tross sin stemning av øde wasteland, Going Places er en krattskog av en plate. Stikk hodet inn, og du blir dyttet ned i kaninhullet og kastet inn i en merkverdig, surrealistisk verden.

Yellow Swans skal nå ha skilt lag, og om dette er deres siste plate så er det en fantastisk svanesang.

Blue Sabbath Black Cheer (Joe Mabel, Wikimedia.commons)

Blue Sabbath Black Cheer
Seattle-duoen Blue Sabbath Black Cheer er ikke umiddelbart beslektet med Black Sabbath eller Blue Cheer, i hvert fall ikke musikalsk. De driver med støy. Ikke av den harshe typen, men mer av den organisk råtnende sorten.

Les intervju i Hammer Smashed Sounds

Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009)
Cujo
Fin fuck you holdning på dette bandet: Helsvart cover, låtene har stort sett ingen titler (med unntak av “Maggot”, “Genocide” og slikt) og deres eneste synlige venn på MySpace er marihuana. Dette er ikke en gjeng som gir ved dørene, men så spiller de da heller ikke musikk som innbyr til slektstreff eller vorspiel.

Albumtittelen står ganske godt til bandnavnet. Dette er musikk som illustrerer slike muntre bilder; malende, urovekkende og destruktive tablåer fremskapt i hovedsak av elektronikk, tapes og dyrisk lidende stemmer pakket sammen i en helsvart smørje som ikke gir rom for lys. Horror noise kalles det også. Kvarterlange ”Borre Fen/Untitled” er et bra eksempel på at det i grenselandet mellom dødt og levende kan skapes mye skummelt, et slags rabies-mareritt fra helvete dette. Skummelt som fy. Jeg liker det!

Ved nærmere lytting avdekkes flere lag i musikken, rytmiske tendenser og en viss sans for dynamikk i lydbildet som gjør bandet ganske spennende å følge, der elementer fra dark ambient, industri og musiqe concrete alle spiller inn. Det er generelt mye variasjon her, og det skyldes nok også til en viss grad at Crows Eat Eyes…er en samler av høydepunkt med materiale både fra liveopptak, singler, kassetter og LP (tittel: Untitled), samt uutgitte spor.

Med andre et overordnet innblikk i hva denne duoen driver med. Og den er kun utgitt i 500 eks. og kledd i en lekker svart pappboks. Så kjappa på.

Bjørn Hammershaug

All Tomorrow’s Parties 2006: Et Førjulsmareritt

Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.

Årsaken til flyttingen fra Rye ligger nok både i at standarden på Butlin’s Minehead er noe høyere, fasilitetene flere og ikke minst at publikumskapasiteten omtrent er det dobbelte. Etter billettnumrene å dømme var det cirka 6000 betalende her, og selv om chaletene var plettfrie bungalower og spisestedene mer varierte (dog, alle sørget for å holde kolestrolnivået på et behagelig smertepunkt) innebar ikke denne flyttingen en udelt positiv opplevelse.

Størrelsen sørget for at noe av den mest intime atmosfæren var forsvunnet, mens køene til tider var trøttende lange. Avstanden til London var lengre enn antatt, og med togpriser som får NSB til å virke som et indisk billigselskap, var det mest reelle alternativ en busstur på 5 timer. Siden morgenflyet var kansellert grunnet en tornado (!) i London dagen før, gikk alle våre planer om en myk fredagsstart i vasken. Taterfølget fra Norge var ikke framme i Minehead før klokken ti fredag kveld, og vi misset dermed potensielt legendariske konserter som Melvins og Nurse With Wound med David Tibet. Det skulle vise seg å være et dypere mønster bak det som i utgangspunktet virket som slike rene uhell, men det får holde her å tipse fremtidige festivalreisende om å beregne skikkelig med tid. Ta det som en tur!

Årets kurator for alle dagene var Sonic Youths Thurston Moore, og han har nok kost seg glugg ihjel med denne oppgaven. Mannen er kjent for å være mer enn godt orientert innen den alternative delen av rocken (med vekt på alternativ, han vet jo mer om norske punkflexisingler enn noen her hjemme), og har tydeligvis fått boltre seg fritt med Sonic Youths flertydige estetikk i naturlig sentrum og som en avspeiling av det ferdige programmet: Støy/støyrock, frijazz, rock’n’roll og avantrock – med improvisasjon som felles overbygning. Han gjorde selv godt rede for sine valg i programmet, hvor han tok brodden fra potensiell kritikk ved i kjent stil gremme seg over manglende navn som ingen andre har hørt om, slik som Sutcliffe Jugend og Hardline Elephants. Hans oppgave var å presentere ’the relative aesthetic vision between the royal high time of Iggy & The Stooges and the bloodymindedness that is Blood Stereo’ – og den oppgaven bestod han godt. Fraværet av britiske artister ble fornuftig redegjort for med ønsket om å fremheve navn som ellers ikke spiller til vanlig på øya.

’See you at the merch table’, hilste Moore, og med det minnet han om den pressefrie, backstage-løse og flate strukturen som fremdeles er ATP, der gleden over å oppdage musikk litt på utsiden av de mest kjente festivaltraverne og der alle kan mingle fritt skal stå i høysete. Her møtes alle på likefot. Artistene jeg intervjuet var da også skjønt enige om at dette var en eneste stor fest, ikke bare en mulighet til å spille for et større publikum, men også å henge ut med fans og venner i en hyggelig, felles atmosfære.

ATP Minehead var utvidet fra to til tre scener: Hovedscenen Centre Stage med plass til et par tusen, mellomstore Reds og minstescenen Crazy Horse. Sistnevnte, innredet i dårlig western-stil, fungerte ikke optimalt. Rommet var for stort til lavmælte artister som Charalambides og Fursaxa, og støynivået bakover i rommet var til tider helt uholdbart, og noe jeg aldri har opplevd på ATP tidligere. Tilløp til buing og latterliggjøring av artister (riktignok ganske så weirde, men dog) er ikke denne festivalen verdig. Det er vel prisen å betale for å slippe inn større folkemengder enn de dedikerte, og til senere anledninger bør slike artister bli tilbudt bedre vilkår. Jeg likte Reds best; passe stor, med bedre lyd og samtidig liten nok til det var lett å rusle rundt å møte folk. Det måtte skje i blinde for å slippe unna den grelle pornofargen (derav navnet) på vegger og gulv, og ikke minst det heslige spilleområdet som var plassert bak i rommet. Jeg har ikke vært på konsert i mer absurde omgivelser siden jeg så Sonic Youth spille i et casino i Las Vegas – til og med der var forholdene mer nøkterne! Storscenen sikret både god lyd og sikt, og var derfor velegnet til å ta i mot størrelser som Iggy & The Stooges, Gang of Four, Dinosaur og Sonic Youth.

Moores program har jeg siklet meg i søvn over hver natt de siste seks månedene. Fraværet av noe beats, en liten dose melodisk pauseunderholdning eller overraskende sibirsk strupesang ble en smule påtrengende etter dager som vekslet mellom sfærisk impro-folk og brutal noise – og det faktum at slett ikke alle klarte overgangen fra sirkulære loft-seanser til festivalformatet like bra. La oss først som sist fremheve de to som klarte akkurat dette aller best:

Comets On Fire (agitatedrecords/J. Bennett)

Comets On Fire: At middelmådige Wolfmothers debut blir kåret til årets beste plate i en av landets største aviser vitner i beste fall om manglende orienteringsevne, ikke minst når langt fetere Comets On Fire blir så glatt oversett. Avatar er etter min mening blant årets aller beste plater, men det er som liveband kometene virkelig brenner. Fjorårets konsert på ATP var et fyrverkeri, og årets utgave viser i ytterligere grad et band på høyden av sin karriere – som også har klart overgangen til å møte et relativt stort publikum. Hvis ikke en eneste norsk sommerfestival som ønsker å fremstå som noenlunde med i tiden snart forstår dette, vel, så kan de knapt tas seriøst. Gjengen fra California er en heksegryte av classic rock, psykedelia, støy og solskinn som går utenpå det aller meste annet i dag. Så det så.

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes: De samme argumentene kan brukes om trioen fra Michigan. De evner å bryte ned grensene mellom rock og støy, og spilte for en fullpakket storscene som de holdt i sine hule hender og knyttede never. Wolf Eyes fremstår mer og mer som et genrekryssende band, med en sceneutstråling som tar elementer fra gaterocken, humor og en forståelse for at bråkerock slett ikke trenger å være vanskelig tilgjengelig. De kan naturlig samarbeide med avantgarde støymusikere (Fe-Mail) og frijazzister (Anthony Braxton), men i bunn og grunn er de egentlig tre hyperaktive barn av hjembyens store sønn, Iggy Pop. De forstår og dyrker rockens tradisjoner, men satt i en kontekst som gjør rocken både relevant, nyskapende, underholdende – og farlig – også i dag. Hvor mange rockeband kan man egentlig si det om i 2006? Wolf Eyes er et monster av et band.

Thurston Moore trakk linjer mellom genre og mellom generasjoner. Det går en naturlig linje fra Iggy & The Stooges til Wolf Eyes, fra noise-innovatørene The New Blockaders til Prurient, fra Dinosaur Jr. til Comets On Fire og fra Sun City Girls til Sunburned Hand Of The Man. En helg på ATP innebærer å bevege seg fra konsert til konsert, der ingenting virker irrelevant, naturlige lover oppheves og der man tar seg selv i tanker som ’Tja, skal jeg gidde å gå på Dead C, egentlig’ – og det virker ikke engang absurd før i etterkant. Musikk, ansikt og stemmer flyter langsomt over i hverandre. Hva sitter egentlig igjen etter at eksplosjonene av inntrykk og opplevelser har lagt seg?

– Jackie-O Motherfuckers, for anledning uten leder Tom Greenwood, mystisk hengende spøkelsestoner?
– Iggy & the Stooges’ versjon av ”No Fun” med halve salen dansende på scenen?
– No-Neck Blues Bands pappeske-hoder og halvnakne sangerinne?
– Lee Ranaldo og Thurston Moores laserkrig med gitarene?
– Sunburned Hand Of The Mans hang til stagediving og voldsomme omgang med prøvedukker?
– MV&EE and The Bummer Road Bands hamptunge blanding av hippieshit og kosmisk psykedelia?
– Sun City Girls’ delikate surftwang?
– Mats Gustafssons frie utblåsninger?
– Wooden Wands vakre, nedstrippede countrysett?
– Britisk dagen-derpå frokost?

Blant annet.

Det er mulig å etterlyse noen nye navn, til tross for at mange av artistene var totalt ukjente på forhånd, som overrasket virkelig positivt. Av de unge, friske kan Be Your Own Pet trekkes fram, som en mer viril utgave av Yeah Yeah Yeahs. En noe bredere genresammensetning ville kanskje forhindret tilløp til zombie-tilstand, og skjerpet sansene ytterligere, men da hadde det blitt en annen fest. Når alt er sagt, vis meg en festival som kan skryte av et bedre, bredere og mer spennende festivalprogram enn ATP – og jeg skal spise det offentlig. Sammen med en fet tallerken Full English.

Full line-up:
16 BITCH PILE-UP
ASHTRAY NAVIGATIONS
DEERHOOF
FLIPPER
FURSAXA
IGGY AND THE STOOGES
MELVINS
NURSE WITH WOUND
SONIC YOUTH
THE DEAD C
ALEXANDER TUCKER
AARON DILLOWAY
SIX ORGANS OF ADMITTANCE
JACKIE-O MOTHERFUCKER
BARDO POND
COMETS ON FIRE
GANG OF FOUR
DINOSAUR JR.
AWESOME COLOR
BARK HAZE
BE YOUR OWN PET
CHARALAMBIDES
BLOOD STEREO
DEAD MACHINES
DKT/MC5
DOUBLE LEOPARDS
FAMILY UNDERGROUND
HAIR POLICE
HIVE MIND
ISLAJA
LAMBSBREAD
LESLIE KEFFER
MAGIK MARKERS
MAJOR STARS
MATS GUSTAFFSON + EYE
MONOTRACT
MOUTHUS
MV / EE & THE BUMMER ROAD
MY CAT IS AN ALIEN
NEGATIVE APPROACH
NO-NECK BLUES BAND
NOTEKILLERS
PETER BROTZMANN + HAN BENNINK
PRURIENT
RICHARD YOUNGS
SUN CITY GIRLS
TAURPIS TULA
THE NEW BLOCKADERS WITH THE HATERS
THE SKATERS
WHITE OUT WITH NELS CLINE
WOLF EYES
WOODEN WAND

Bjørn Hammershaug, 2006

Topp 10 Album 2006

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Topp 10 Album 2004

2004 har vært et utrolig plateår, uten den ene store utgivelsen som skiller seg ut. Denne listen er bare et utsnitt fra en tilfeldig dag på tampen av året. Et femtitalls skiver kunne sneket seg med her, og jeg nevner på rams enkelte artister: Joanna Newsom, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Isis, Mastodon, Wilco, Giant Sand, Micah P. Hinson, Tanakh, Tarentel, Cul de Sac/Damo Suzuki, Black Dice, Black Keys og Black Eyes, Six Organs of Admittance, Madvillan, Kid Dakota… I Norge synes jeg Thom Hell, Washington og Noxagt leverte solide skiver – og det meste på Rune Grammofon var som alltid luggumt. The Core stod for en av årets konserter (Blå). Det samme gjorde Sage Francis (Blå), Devendra Banhart (Garage Oslo), Animal Collective (Blå) og hele Random System Festival. Månefestivalen (Fredrikstad) og Sufjan Stevens + Brother Danielson og ikke minst David Eugene Edwards (John Dee) på samme dag var uforglemmelig. La oss ikke forbigå Lightning Bolt (Mono) som satte både hørsel og oppførsel på solid prøve. Sonic Youth i Las Vegas, Calexico på Fillmore, Jackie O-Motherfucker/ Vibracathedral Orchestra/ Dizze Rascal/ Wolf Eyes i England glemmes nok heller ikke med det første. Velkommen 2005 – man gleder seg!

1.Diverse Artister: The Golden Apples Of The Sun (Bastet)
Som i alle slike forsøk på å samle en broket samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’. Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

2.Sunn O))): White2 (Southern Lord)
“Maximum volume yields maximum results” står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er i tillegg “Optimized for blackened sub-bass systems”. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde. Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House Of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris.

3.Comets On Fire – Blue Cathedral (Sub Pop)
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står frem som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: “…fucking riffs from a mighty warrior on acid.”

4.Sunburned Hand of the Man – Rare Wood (Spirit of Orr)
Det er mulig å shake ass og knytte nevene til Sunburneds frifolk improvfunk. Det er et militant groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, som en fest med Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen.

5.Devendra Banhart: Niño Rojo (XL)
Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan Devendra Banhart fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz og til evig tid. Niño Rojo er hans mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, hans tredje bare i 2004 (Rejoicing In The Hands, og samarbeidsprosjektet med Vetiver). Av alle hans tre soloplater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser. Banharts rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

6.Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City)
Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld! Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over tyve minutter lange tittelkuttet som er delt i fire partier. Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane i 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie.

7.Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat)
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Dette gjør Sung Tungs til en organisk opplevelse. Dette er en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme, men det er likevel noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel “The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

8.Wolf Eyes: Burned Mind (Sub Pop)
Omslaget til Burned Mind gir straks et tegn på hva vi kan vente oss. Ulveøyne hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette “bra” eller “dårlig”? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

9.Tinariwen: Amassakoul (Wrasse)
Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

10.Arcade Fire: Funeral (Merge / Rough Trade)
Det brenner stadig i Montreal. Igjen i form av et band som skiller seg ut fra stilen som den mer introverte byscenen som Alien8 og Constellation representerer. Akkurat som The Unicorns ga ut en av 2003s bedre popalbum, kommer The Arcade Fire susende inn mot slutten av 2004. Ekteparet Win Butler og Régine Chassagne er ikke ute etter å revolusjonere pophistorien, og med Funeral har de laget en plate som bygger på eldre band som Television, Pixies og Talking Heads, med klang av nyere ting som Neutral Milk Hotel, Decemberists, Modest Mouse og Franz Ferdinand. Funeral har likevel blitt en original og utsøkt plate som preges av stort overskudd, der bakgrunnen som ligger i tittelen gir tiltrengt alvorlig dybde.

Første gang publisert 28.12.04