Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Etter at Middelalderparken i Oslo igjen har falt til ro, er tiden kommet for etterpåklokskap og forsøksvis oppsummering. Øyafestivalen har blitt en fast tradisjon, en sikker publikumssuksess og står frem som et selvsikkert og solid arrangement på alle måter. I år var 12 000 mennesker innom portene hver dag, tredagerspassene gikk fort unna og ingen store skandaler er å hefte ved årets festival som i løpet av fire dager presenterte et tresifret antall artister av ymse slag.

Øyafestivalen befestet sin stilling som landets fremste store rockefestival. Bare Quart kan sidestilles i størrelse og programkvalitet, men der sørlendingene fokuserer mer på moderne rytmiske former i takt med utviklingen, spisser hovedstadens store festival i første rekke sin rockeprofil. Det skaper ikke nødvendigvis det mest progressive programmet – men jeg tror det er greit å ha en ting i bakhodet nå når tre-fire dager fullpakket med inntrykk skal festes til papiret: Øya er en rockefestival. Det er ikke stedet for å få med seg bredden i internasjonal hip hop, det er ikke en arena for glitch-entusiaster, ei heller rette plassen for etnisk visesang. Øya er først og fremst en rockefestival, men med vekt på musikalsk bredde som dekker mange avarter, historisk tyngde, med en ikke ubetydelig indie-profil og med et solid norsk fokus. Og viktigst av alt; de presenterer et program som tangerer de fleste andre her til lands. Det er sikkert mange grunner til det; solide folk i hele organisasjonen og en nærmest garantert utsolgt park hjelper sikkert på.

Selv om antall festivaler har økt kraftig her i landet de siste årene, er ikke nødvendigvis innholdet blitt så veldig mye fetere. Etter en heseblesende festivalsommer er inntrykket at det store flertall rundt om i bygd og by mest eksisterer på festivalens eget premiss: det er kult å arrangere festival og det er kult å gå på festival (med unntak av Hortens Roserock gikk de fleste riktig så bra også i år), og drives mer på dette enn som sultne bidrag satt i gang for å berike kulturnasjonen og sprenge musikalske grenser. Det er ikke nødvendigvis noe negativt i seg selv. En vellykket festival vil forhåpentligvis generere ytterligere musikkinteresse lokalt, stimulere de ulike musikkmiljøene og skape grobunn for gryende artistpoder.

Oss kritikere imellom
Programmet for Øya 06 var nok på papiret det beste noensinne. Noe flisespikk er det alltid mulig å henge seg opp i for penneknekter som oss, for eksempel at yndlingene i Pipettes ble ’gjemt bort’ på Rockefeller etter midnatt – de hadde vel vært ypperlige å se på ute en varm sommerdag? Av ulike årsaker havnet KILLL (hyggelig nok) øverst på plakaten sammen med Beck og Morrissey. Til tross for en velfungerende innpakning ble ikke deres integrerte lysshow på storscenen en tidlig ettermiddag like epileptisk som det de får til i en mørk klubb, og kanskje de kunne fått fremføre sitt sett etter mørkets frembrudd i en litt annen setting?

Det er også mulig å argumentere for en noe alderstung headliner-profil, med Beck, snart 50 år gamle Morrissey, The Fall (Mark E. Smith har rundet 50), The Cramps (Lux Interior er 64) og Yoko Ono (73) på topp. Men alle disse navnene er i seg selv såpass sterke og står for noe så sentralt innen hvert sitt felt, de fleste er også vitale kunstnerisk sett, at alderen ikke spiller så stor rolle. Øyafestivalen fungerer slik sett også ’oppdragende’ på nye generasjoner publikum, men en noe spissere vinkling mot nye bølger og med friske navn hadde ikke vært å forakte – sett fra mitt synspunkt.

Jeg synes også at artistene som opptrådde inne på ØyaKino virket å bli noe stemoderlig behandlet. Det stod blant annet ingen tidspunkter om disse i mitt hendige lommeprogram, noe som medførte at konserten med DEAF CENTER skammelig nok gikk rent i glemmeboken. Disse burde blitt satt opp i programmet. Det var også veldig leit at Amadou & Mariam fra Mali måtte avlyse. De hadde vært perfekte i parken, men det er nå slik som skjer. (Datarock stilte opp på kort varsel.)

Gamle ringrever
Av de gamle ringrevene synes jeg THE FALL sparket godt fra seg. Bygget opp rundt lange, nesten krautrock-lignende låter med motorisert trøkk serverte de en kompromissløs konsert med en sedvanlig tverr og gretten Mark E. Smith i front. Ikke direkte publikumsvennlig, men knallhardt og tøft var det.

THE CRAMPS leverte også mer enn godkjent, i et sett som var en nærmest tour de force gjennom en lang karriere. ”TV Set” og ”The Way I Walk” ble framført av en djevelsk blek Interior og en kjølig stoisk Poison Ivy – slik de har holdt det gående i over 30 år. Levende (?) legender, ingen legendarisk konsert, men med den fine blandingen av bizarro world og villstyrig rock’n’roll som de fleste kom for å se.

YOKO ONO er vel ikke akkurat kjent som noen typisk festivalartist, hennes platekarriere kjenner jeg kun overfladisk og det hun holdt på med der oppe på scenen var meg raskt totalt likegyldig. Hennes rallende skrik fulgte meg som vonde drømmer flere netter etterpå, og avslutningen ”Give Peace A Chance” ga mer en følelse av å bli bønnhørt enn lyst til å synge allsang.

MORRISSEY og Oscar Wilde var derimot langt hyggeligere kompaniskap. Den sveisne briten var like dandy som alltid, og briljerte til tider under et sett som hyggelig nok ikke bare bestod av gamle Smiths-låter, men også nyere materiale. Det vitner om en artist som fortsatt er ute etter å fornye seg som kunstner, og selv om The Smiths og Morrissey aldri har vært min kopp te, så ble jeg nesten sjarmert av denne bitende bitre briten.

BECK hadde enten store kroppslige plager (det gikk rykter om ryggtrøbbel) eller så hadde han tankene langt borte i scientologi-land. Han var stiv som en stokk under konserten, noe som også satte et visst preg på hele utførelsen. Det ble noe distansert over dette, men låter som ”Loser” og ”Devil’s Haircut” (for et åpningspar!), et kompakt band og ikke minst minneverdige dukkefilm-seanser bidro til å minne om at han fremdeles rager et stykke over de fleste andre når det gjelder elegant stilmiks og genreblandende lekenhet. Folk, funk og hip hop og elektronika – denne mr. cool triller det ut som det mest naturlige i verden, selv om jeg forlot ham midtveis for heller å se Stavanger-bandet NOXAGT.

I sum så leverte de internasjonale trekkplastrene som forventet, selv om ingen av konsertene direkte risset seg inn i mitt hode med store bokstaver for evigheten. Da vil jeg nok ikke overraskende vende blikket mot de to mindre scenene. En ting er at dette var åsted for de mest spennende bandene, en annen er den intimiteten særlig lille Vika-scene kan by på og som jeg synes er langt å foretrekke når man skal oppleve levende musikk.

Ikke fullt så gamle ringrever
For å ta for oss de internasjonale artistene først, og like gjerne de tre beste konsertene under hele festivalen:

1. LES SAVY FAV
Endelig skulle man få oppleve New York-bandet og deres notorisk berømte sceneshow, anført av spinnville Tim Harrington. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dra sverd, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt. Han holdt konstant liv i massene, men konserten hadde vært like bra (om enn på langt nær så minneverdig) om han hadde stått med ryggen til og gjemt seg bak trommisen. Les Saves levde opp til navnet sitt som ’de ville beistene’ med en smittende konsert bygget på dansbar punk og alternativ rock (tenk Fugazi, Pixies) der über-fengende ”Yawn Yawn Yawn” bare var ett av høydepunktene. Deres konsert var den som virkelig fikk meg i humør, i hvert fall, og denne går rett inn i Øyas historiebøker. Les Savy Fav minner ikke minst om hvor viktig det er med band som gir noe av seg selv, også på festivaler, og som gir publikum følelsen av å være med på noe unikt (selv om deres opptreden som sagt er velkjent). Ofte bærer festivalkonserter, særlig hos de mer etablerte artistene, litt for mye preg av rutine.

2. HIGH ON FIRE
Drøyere riff skal man lete lenge etter. Den amerikanske power-trioen ga dette begrepet nytt innhold der de kvestet Motorhead, Black Sabbath, Slayer og jamvel Metallica på særdeles voldsomt vis. Anfører Matt Pike har sin bakgrunn i kongebandet Sleep, og deres doom-styrke kunne også høres i slagene mellom svartmetall, hardcore og punk. En energiutladning av det sjeldne!

3. BLACK MOUNTAIN
I motsetning til en tidligere konsert jeg så med Black Mountain i England i år, spilte Vancouvers fineste et stort antall nye låter på Øya – og de virket meget bra der de snek seg mellom livefavoritter som ”Don’t Run Your Hearts Around” og ”No Hits”. Black Mountain har funnet en herlig nisje mellom halvveis frittgående jammer og fengende sirupsrock som det er vanskelig å ikke la seg forføre av.

Kudos må også gå til det joviale Seattle-bandet BAND OF HORSES, hvis debutplate av året er et aldri så lite drops. Et sted på den gylne landeveien, mellom Neil Young, The Shins og My Morning Jacket leverte den godslige og utvidede gjengen en nydelig festivalstund med semi-hiten «The Funeral» som lite høydepunkt. De ble aldri trollbindende, og tilhører kategorien band som faktisk er like bra på plate – men det er altså riktig så fint, ikke minst takket være Ben Bridewells vidåpne vidvinkel-vokal.

Den største positive overraskelsen for mitt vedkommende var likevel Texas-bandet MIDLAKE. Også de kunne sin Neil Young, men da mer i betydning med Crosby, Stills & Nash. Særs sommerlig og vennlig og et perfekt band å nye i solen utendørs en varm ettermiddag. Milde vokalharmonier og lette, lekre melodier kunne de by på. Det var heller ikke vanskelig å få opp pulsen under gigen til LIARS, som på sitt beste hørtes ut som Sonic Youth i dissonant parring med Talking Heads. Dessverre forsvant konserten til SPANK ROCK i ett av mange regnskyll den første dagen – det var veldig synd, for det hørtes ut som både de og publikum koste seg veldig på den lille scenen.

Selv om ikke Øya forsøker å være først ute med de nye navnene, så får oppsummeringen være at de gjør en god jobb med de mellomstore utenlandske navnene, uten å bringe frem de helt store overraskelsene.

Rødt, hvitt, blått
Øyafestivalen jobber gledelig aktivt for å holde det norske fokuset i hevd, og de strever nok litt med å finne navn som særlig kan fylle den største scenen. Årets norske trekkplaster var for mange DUMDUM BOYS, som i 2006 omtrent er like spennende som en boks trøndersodd. Men de tilhører den lille eksklusive gruppen artister her i landet som klarer nettopp å trekke masse folk og fungerer i stort format. Men det er vel litt tankevekkende at under årets festivaler i Norge er det nettopp navn som Raga Rockers, Seigmen og DumDum som troner på topp?

Det drives et solid vekstarbeid i underskogen av norsk rock, med for eksempel by:Larm og Zoom som to viktige arrangementer. Øyafestivalens kanskje viktigste funksjon for norsk musikkliv er dens fokus på nettopp artister som kommer herfra og som med dette får en glimrende anledning til å presentere seg både for et stort publikum, og ikke minst et voksende internasjonalt presseoppbud. Øya vil nok for mange av de ’unge, sultne’ være et foreløpig høydepunkt i karrieren, så får vi se hvor mange som klatrer videre opp på karrierestigen. For det er tynnere med artister i midtsjiktet og (naturlig nok) bare noen ytterst få som er store nok til å fungere som et slags norsk trekkplaster-alibi. Uten å si noe stygt om DumDum Boys, og de underholdt sikkert sine fans på solid vis, det er ikke et navn som akkurat skriker fornyelse og sprengkraft.

Artig for både små og store var sikkert konserten med KNUTSEN & LUDVIGSEN, som startet ukristelig tidlig for de av oss som holdt ut litt kvelden i forveien. Deres opptreden tjente vel mest som en slags nostalgisk honnør og familiært trekkplaster for å få folk tidlig ned på området. Jeg fant det litt moro at de satte strålende LOW FREQUENCY IN STEREO og terrorbandet KILLL umiddelbart etter den kosekonserten.
Fredagskonserten med MOTORPSYCHO bør også bemerkes, særlig den farlig sterke åpningen med en nær halvtime mye basert på ”The Wheel”, i en konsert som beveget seg fra tung psykedelisk prog over til lettere mer poporienterte låter (”Hey Jane”, ”Devil Dog”) som aldri løftet seg til de helt store høyder.

Gjennomgangsartisten i år var Duplex-kollektivet, som i tre ulike sammenhenger befant seg på hovedscenen. Det ble brutalt oppgulp med THE CUMSHOTS, Sabbath vs. Ibsen av BLACK DEBBATH og hvitevare-ramponering med HURRA TORPEDO. Av disse tre er det The Cumshots som har mest å fare med musikalsk.

En artist som forlengst har passert småscenen er MARIT LARSEN. Med et overraskende sjarmerende album bak seg, og et lag av kompetente musikere med seg (bl.a David Wallumrød og Thom Hell) presterte hun en meget skuffende konsert. Noe av grunnen kunne være den tamme lyden så mange musikere fikk ut av seg, men det var noe reservert og distansert over låtene til Larsen, noe ikke engang hennes kvitrende innspill mellom låtene kunne endre på. På langt nær så dårlig som fjorårets Annie-katastrofe, bare veldig kjedelig. Og akkurat som platen er overraskende bra, ble denne konserten en overraskende nedtur.

Av de ferskere artistene fra årets festival, vil jeg framheve GRAND ISLAND og THE CHEATERS, uten å ha sett for eksempel Adjagas, The Apple Falls, Magnus Hængsle, 120 Days eller Heroes & Zeros. Plateaktuelle Grand Island har allerede fått rikelig med blest for sin spretne ’punkgrass’, og selv om de blir i overkant masete til tider så er det unektelig noe friskt over denne gjengen. Det gjelder også for The Cheaters. Det unge Tønsberg-bandet har både image, energi og til og med catchy låter som de sikkert vil utvikle ytterligere fremover. Juksemakerne er heller ikke ute etter å omskrive rockehistorien med store bokstaver, og spiller en ganske konservativ form for garasjerock – men med et glimt i øyet og nevnte energi som også smitter godt over til publikum. En vokalist som roper ’Heia Eik’ kan man ikke bli i dårlig humør av!

Om Øya ikke akkurat omfavner eksperimentell musikk, så er det gledelig at de finner rom for et band som NOXAGT, som på langt nær har fått den oppmerksomheten de fortjener. Makttrioen fra sør serverte som vanlig et kontant og knallhardt sett bygget rundt Anders Hanas frie gitarspill og de pumpende rytmene fra bassist Kjetil D. Brandsdal og trommis Kyvik. Hana fyller godt ut skoene til bratsjist Nils Erga, ikke minst i en slik livesetting. Plassert på den minste scenen samtidig med Beck var det nok likevel mange som gikk glipp av Noxagt.

Øya som aldri sover
ØyaNatt foregikk utover natten på Rockefeller og John Dee, med THE WRENS som naturlig høydepunkt. Programmet her var også relativt sterkt, med blant andre Tralala fra New York, dEUS og Diamond Nights på plakaten. Sammen med konseptet KlubbØya som omfavner hele byen betyr det at Øya har blitt en nær komplett og betydningsfull festival for hovedstaden. Når den siste festivalgjenger lukker døra bak seg, åpner alle klubbene igjen for en lang høst og vinter. Vi får håpe at publikum ikke har blitt mettet i løpet av sommeren og at alle festivalene snarere har økt interessen for å oppleve levende musikk gjennom hele året – der den bør oppleves: På klubbene.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2006

Reklamer