Two roads diverged in a yellow wood, And sorry I could not travel both And be one traveler, long I stood And looked down one as far as I could To where it bent in the undergrowth
–Robert Frost
The road down the history of Anglo-American folk music, on either side of the Atlantic, is one paved with legendary icons and eccentric characters, telling stories of struggles and sorrow, redemption and atonement. Despite being crucially related to the music that preceded it, folk music refuses to stay stagnant collecting dust in library shelves. Spearheaded by vanguards who transfer forlorn traditions to suit new times, retaining its relevancy as it evolves through waves of renewed interest and revivals. In the paragraphs below, I take a closer look at the various forms in the folk canon, along the excellent reissues of the late Jack Rose and a new edition in the ever so compelling series Imaginational Anthem.
* * *
A New Weird America
In the early 2000s, a flood of folk-based music seemed to sweep over us the scene in a way unseen since the folk revival and subsequent counterculture movement of the 1960s. Bearded gnomes and longhaired children broke with the hustle and bustle of modern living, finding a renewed interest in old timey music, ranging from vintage blues and bluegrass to free-formed psychedelic blasts. Ever so hard to pigeonhole into one specific style, these new folksters, often tagged ‘freak folk,’ shared some common aesthetics: using traditional instruments to make non-traditional music, searching for some sort of freedom in their sound and spirit, breaking with the established and corporate rules, establishing a new network of artists, labels, fanzines and festivals with a DIY attitude.
During the Brattleboro Free Folk Festival in Vermont, 2003, David Keenan from British music mag The Wire penned a much-quoted reference article about the then-flowering phenomenon, covering artists like Tower Recordings (now MV &EE) and Sunburned Hand of the Man, and coined it ‘New Weird America,’ referring to Greil Marcus’ term ‘Old, Weird America,’ used to describe Bob Dylan and The Band’s Basement Tapes, which he connected directly with the country, folk and blues music featured on Harry Smith’s seminal 1952 collection Anthology of American Folk Music.
Freak Folk? That term is a clown’s punch line. –John Moloney, Sunburned Hand of the Man
Keenan summed up the loosely based movement rather precisely as music that ‘draws on an intoxicating range of avant garde sounds, from acoustic roots to drone, ritualistic performance, Krautrock, ecstatic jazz, hillbilly mountain music, psychedelia, archival blues and folk sides, Country funk and more.’ In other words, an attempt to fathom artists equally sucking in elements from Sun Ra, Skip James, Grateful Dead, Albert Ayler, Captain Beefheart, John Fahey, Incredible String Band and beyond.
It goes without saying that this scene didn’t produce a wealth of mainstream pop stars, but Devendra Banhart did become the movement’s most iconic figurehead. Signed to Swans’ Michael Gira and his Young God label, Banhart immediately stuck out as an original and pivotal voice, with his 2002 debut album Oh Me Oh My… sounding like some long lost treasure trove of 78 recordings discovered in a rotting country barn. While he has gradually evolved into a much more eclectic artist, Banhart used his reluctantly accepted status to tie bonds between past and present times. He curated the seminal new-folk collection, Golden Apples of the Sun (Bastet, 2004), featuring artists like Joanna Newsom, Antony, CocoRosie and Iron & Wine, along with sparking a renewed interest in largely long-lost voices like Vashti Bunyan and Linda Perhacs, who have since both released new material in recent years in response to a newfound generation of fans.
Ten years later, the buzz had largely faded from the “freak folk craze,” if there ever was one, but the historical forms on which it was founded has never vanished or gone out of style. Renowned writer Byron Coley looked back on Keenan’s piece in 2013 and defended the attempt to group such a myriad of artists together: “Initially, this breadth may make New Weird America seem like a useless terminological umbrella. But it’s not as loose as all that. Indeed, it is something like an extension of the varieties of enthusiasms embodied in one of the genre’s sainted figures, John Fahey. Even though he’d been dead for over two years by the time Keenan drunkenly spat the phrase onto a table at the Hampshire College Tavern, John Fahey was, in many important ways, its embodiment.”
John Fahey and the American Primitive Guitar
This leads us over to a specific phenomenon in the folk canon, namely ‘American Primitive,’ a term coined and shaped by acoustic soli guitar maestro John Fahey (1939-2001) in the late 1950s to describe his reinterpretations of country, blues, and folk with classical, avant-garde, minimalism and improvisation.
In his thorough biography of Fahey, Dance of Death, writer Steve Lowenthal describes it more in depth as ‘Merging genres with a bold ambitiousness, he would eventually call his style ‘American Primitive’, in reference to his untrained methods. Rather than being restrained by formal song structure, he tried to keep the feel of more abstract classical structures, while using familiar fingerpicking patterns found in country and bluegrass.’
A devoted musicologist and collector of records, Fahey traveled on numerous of field trips into the deep South to buy rare and vintage 78 records, and also chase down nearly forgotten blues legends, most notably Bukka White and Skip James. He did a remarkable job securing some of this musical heritage for later generations, even though it’s pretty heartbreaking to know he often tossed albums he didn’t fancy out the car window on his endless drives down south. Later a scholar on the work of blues originator Charley Patton, John Fahey ranks among the giants in the understanding of traditional American music, a knowledge he used to bend into his own unique work that is all at once strikingly personal, hauntingly beautiful and deeply rooted.
Named after his hometown of Takoma Park, Maryland, Takoma Records evolved from being an imprint for Fahey’s own amateur recordings to a fully fledged label that included other influential fingerstyle guitar pickers such as Robbie Basho and Leo Kottke, further segmenting Fahey’s status as one of the leading and most influential guitarists of our time.
At the height of the folk revival he brought his music overseas and influenced a notable English crowd including John Renbourn, Bert Jansch, John Martyn and Roy Harper. John Fahey gradually expanded his guitar technique to move deeper beyond the blues, exploring psychedelic patterns, Eastern vibes, and classical music in an ever-inventive way. Outspoken Fahey devotee Pete Townsend of The Who later described him as “the folk guitar playing equivalent to William Burroughs or Charles Bukowski.”
Falling from prominence in the 1960s folk circles, in parts due to his heavy substance abuse and deteriorating health issues, Fahey remained an obscurity for much of his life. Saved by 1990s counterculture and a reinvigorated interest in both cult figures and authentic American music, he was thankfully rescued from oblivion and rediscovered by new legions of tastemakers and fans, leading him to work with Sonic Youth, Jim O’Rourke and Boston experimentalists Cul de Sac. Fahey even returned to label work in his latter years. With the highly celebrated imprint Revenant Records he released now-classic collections on Albert Ayler, Charley Patton and other treasures.
Jack Rose: The ancient American
One of John Fahey’s most notable ‘followers,’ not to mention a force of gravity in terms of taking his muse’s learning forward and into a new territory, is Jack Rose (1971-2009). Rose started out making drone and noise music in the criminally overlooked band Pelt, formed in Richmond, Virginia in 1993. Inspired by the likes of Tower Recordings, The Incredible String Band and especially John Fahey (‘he blew my mind wide open,’ he once stated) Rose moved over to acoustic guitar and open tunings, incorporating country blues and ragtime tunes in the American Primitive vein. Being included on Devendra Banahart’s decisive compilation Golden Apples of the Sun further helped enforce his status, and much like Fahey, Jack Rose may be well considered a musician’s musician, dearly recognized among the ones who know his music.
Now, Three Lobed Records has just re-released three of Jack Rose’s former masterpieces. Says Scott McDowell, radio host at New York radio station WFMU and connoisseur in the field: ‘Jack Rose’s vivid guitar-picking awakes in us a peculiar awareness, something ancient and American. Jack Rose’s work exists along the established continuum of American vernacular music: gospel, early jazz, folk, country blues and up through the post-1960s American Primitive family tree from John Fahey and Robbie Basho and outward to other idiosyncratic American musicians like Albert Ayler, the No-neck Blues Band, Captain Beefheart and Cecil Taylor.’
We leave it to Mr. McDowell to introduce the reissued gems:
I Do Play Rock and Roll
I Do Play Rock and Roll, the title a mystifying nod to Mississippi Fred McDowell’s electric period, finds Jack Rose in extended drone mode, coaxing open-tuned raga meditations from his 12-string guitar. “Calais to Dover” first appeared on Rose’s classic Kensington Blues in a somewhat truncated form. The version heard here is more expansive and open-hearted, a waxing-and-waning piece of introspection. “Cathedral et Chartres” shares the same quiet romanticism, with rotating patterns and the chime of open strings. “Sundogs,” the sidelong drone abstraction that occupies side B, stands alone among Jack’s solo work. A long-form live rendition of a track that appeared on the genre-defining triple album compilation by the fruits you shall know the roots, it is perhaps most evocative of Pelt, Jack’s previous band, a minor-key free drone, with only minuscule dynamic shifts and the occasional recognizable string accent. It is territory Rose seldom traveled but completely and fully invigorating.
Jack Rose
Rose’s self-titled album was originally released in 2006 on the arCHIVE label, and later reissued as a CD twofer with Dr. Ragtime and His Pals. It contains a combination of studio and live recordings. Jack Rose is marked by a sense of forward momentum, the result of several years of constant playing, with fresh versions of a number of previously attempted songs. Blind Willie Johnson’s spiritual “Dark Was the Night, Cold Was the Ground” is manipulated into a wailing slide-guitar lament. “Levee” pops like a warning. “St. Louis Blues” (in this and its several other incarnations across his entire catalog) is a good example of Jack’s innate sense of swing, a crucial characteristic of his playing perhaps lost on some of his fingerpicking followers. The centerpiece of the album, however, is the nearly sidelong “Spirits in the House,” which begins with tentative weeping glissandos, and slowly reveals itself as a stately fingerpicked blues meditation.
Dr. Ragtime & His Pals
Dr. Ragtime & His Pals marks Rose’s step into the world of group interplay with versions of his standard repertoire arranged for a band. In its finished form, it exists as a sort of “party record” within his discography. Highlights are raucous and many, including “Linden Avenue Stomp,” “Knoxville Blues,” the spiritual “Blessed Be the Name of the Lord” and Sam McGee’s “Buckdancer’s Choice.” In assembling this album, Jack chose musicians with distinctive personalities and their own personal connections to old-time music; people he could learn from. his … pals rotated often and in this case include the banjo player Mike Gangloff (Jack’s old accomplice in Pelt as well as the Black Twig Pickers), Micah Blue Smaldone on guitar, Glenn Jones on guitar, Nathan Bowles (Black Twig Pickers) on washboard, and Philadelphia legend Harmonica Dan (“Knoxville Blues”). The result is a late night back porch jam session, fueled by whisky, friendship, and a shared love of the old weird American music found on forgotten 78s.
Imaginational Anthems
Nancy Tucker (Courtesy of Tompkins Square)
Let the phrase ‘shared love of the old weird American music found on forgotten 78s’ guide us further down the road. Another essential focal point in preserving old time music as well as its present day successors is the eminent label Tompkins Square, run by Josh Rosenthal. The imprint is renowned for their exquisite sense of quality and their deep diggings into the forgotten crates of 20th century American music.
Tompkins Square has just presented the eighth volume of its series Imaginational Anthem, which since 2005 has rescued and revived interest in old masters in American Primitive, while also giving many folks their very first taste of artists like William Tyler, Steve Gunn, Chris Forsyth or Daniel Bachman.
Volume 8 of this series is compiled by hardcore record collectors Michael Klausman – former used LP buyer for NYC’s recently shuttered institution Other Music – and Brooks Rice, and features some of the best and most obscure private press guitar records virtually no one has heard. I had the opportunity to chat further with Michael Klausman about his work on this collection:
How did you approach curating this collection of Imaginational Anthems?
This is the eighth volume of the series so far, which I think has been uniformly excellent. When Josh Rosenthal asked me if I’d be interested in curating a compilation of privately released solo acoustic guitar music I said yes right away, despite having some apprehension about being able to live up to the previous volumes. However, I instantly called one of my best friends, Brooks Rice, to rope him into the project. He’s been feverishly hunting down nearly every solo acoustic guitar record he could find since I lent him all of my John Fahey records when we were in college together 20 years ago, and I knew between the two of us we could come up with something special. One thing we were both striving for with this collection is that it not just sound like the same old, same old; that it would take as its genesis the pioneering style of John Fahey’s solo acoustic guitar records of the 1960s and 1970s, but then show how that style could then refract out into a myriad of different, more personal directions, ultimately ending up pretty far afield of Fahey’s vision.
Joe Bethancourt (Courtesy of Tompkins Square)
Can you give a brief overview of what we’re getting here?
All of the tracks on this compilation were sourced from highly obscure albums that had been issued in minuscule editions, the songs were often recorded at home, or at small local studios, and then published by the artists themselves. There’s a strong do-it-yourself ethos that runs through the compilation, where each track exudes the sense that the artists had a strong personal desire to document and get their art into the world by any means necessary. Every song is highly personal and unique, sometimes influenced by North Indian raga, Spanish Flamenco, minimal classical music, spiritual jazz, or American folk and blues.
Any standout tracks or artists you’d like us to pay some extra attention to?
One of my favorite tracks is by an artist named Herb Moore, he is a homemade instrument builder, worked in Silicon Valley in its early days, and once wrote a book about how to make music and graphics on an Atari system. The song we included on the compilation, “Hen Was Found,” I find to be deeply beautiful, as Moore utilizes the studio to add layer upon layer of overdubs to kind of duet with himself, while one of his homemade scrap metal instruments distantly chimes in the background. There’s really nothing else like it I can think of.
I’m also a big fan of Michael Kleniec’s song “Obadiah,” which is one of the more lo-fi sounding tracks on the compilation, but one where the recording quality and percussive quality of his playing give the song an incredibly cool, and nearly dirge-like quality.
This collection is fairly obscure, even for guitar soli aficionados. What are your main sources when digging into this stuff, and how bottomless is that pit exactly?
This compilation is really the result of 20 years of digging for obscure albums in record stores, flea markets, antique malls and such… Brooks and I will often text photos of unknown albums to each other while we’re out looking, especially if it looks like it could be a solo guitar record. I can’t say exactly how bottomless the pit is, but we probably could have made this a quadruple LP and not sacrificed anything in the way of quality.
One of the artists on here, Gary Salzman, was completely unknown to the both of us (and nearly everyone else!) until a couple of months into gathering material for this compilation, so I’m confident there are still many things left to be discovered.
Any favorite guitar folk albums you’d like to recommend?
There’s a guitar player from Oregon named Richard Crandell who made an album called In the Flower of Our Youth that I can never get enough of, it’s just completely brilliant melodically, with most songs being short, self-contained little gems that are absolutely memorable. Tompkin’s Square reissued it some years ago, maybe after I recommended it to Josh, but I still think the audience for it could be bigger.
Of contemporary players I recommend Nathan Salsburg. He’s appeared on a previous volume of Imaginational Anthem and produced some compilations for Tompkins Square as well. Where a lot of players focus on technical chops and dazzling displays of skill, Nathan tends to focus on writing songs that people would actually want to sit and listen to – not that he doesn’t have chops too!
Going further back into the past, maybe my all-time favorite performer is the Mexican guitarist and composer Antonio Bribiesca, who wrote and recorded some of the slowest and saddest songs I’ve ever heard. Think Bob Dylan’s Pat Garrett and Billy the Kid soundtrack, but at half the speed and twice the emotion.
I shall be telling this with a sigh Somewhere ages and ages hence: Two roads diverged in a wood, and I I took the one less traveled by, And that has made all the difference.
Det aller meste av 2000-tallet var jeg enten på konsert, spilte plater ute på byen eller satt foran en skjerm og skrev plateanmeldelser, det siste tiåret da det var en vanlig ting å beskjeftige seg med den slags, og da gjerne av den typen skiver som ikke hadde én enkelt låt å feste seg ved. Det skapte litt utfordringer i arbeidet med å sette sammen en favorittliste med 100 låter (begrenset til én pr. artist), men dette utvalget oppsummerer et tiår der den musikalske horisonten gradvis begynte å bevege seg utenfor komfortsonen (se 2010-tallet), og der mange artister befestet seg som nye favoritter (i mer eller mindre langvarige forhold, men navn som My Morning Jacket, Animal Collective, Devendra Banhart og Sufjan Stevens var alle viktige i mitt 2000-tall.)
Aller først står den største, Jason Molina, ble tiårets aller beste låtskriver – ingen i nærheten en gang, og heldigvis med så mange ulike konstellasjoner at han får være med her både som soloartist, Songs: Ohia og med Magnolia Electric Co. Molina som gikk bort i 2013 etterlatte seg en ubestridt katalog.
Ellers står 2000-tallet igjen som et tiår der jeg hørte på mye musikk utenfor samtiden – med lange utskeielser tilbake til 60- og 70-tallet, samt inngående fordypelser av mer eller mindre holdbar art (hei, freak folk, finsk avant garde), ymse jazz eller mer støybasert virksomhet som mest egner seg å få slengt midt i fleisen fra en scene. Derfor er ikke 2000-tallet selve låt-tiåret for meg, og så uendelig mye mer kunne vært med her. Men jeg lever godt med dette utvalget.
Songs: Ohia: Incantation (2000)
Magnolia Electric Co.: Farewell Transmission (2003)
Giant Sand: Shiver (2000)
Built to Spill: Goin’ Against Your Mind (2006)
The Flaming Lips: Do You Realize?? (2002)
Stein Torleif Bjella: Øvre-Ål Resort (2009)
Animal Collective: Peacebone (2007)
Battles: Atlas (2007)
Joe Henry: Richard Pryor Addresses a Tearful Nation (2001)
A Silver Mt. Zion: God Bless Our Dead Marines (2005)
My Morning Jacket: Lay Low (2005)
N.E.R.D: Provider (2001)
The Mars Volta: L’Via L’Viaquez (2005)
Isis: Weight (2002)
Angelo Badalamenti: Mulholland Drive (2001)
Jason Molina: Let Me Go Let Me Go Let Me Go (2006)
Pole: Silberfisch (2000)
Quasimoto: Come on Feet (2000)
Tim Hecker: Chimeras (2006)
Bohren & Der Club of Gore: Prowler (2000)
Boards of Canada: In a Beautiful Place Out in the Country (2000)
Antony and the Johnsons: Cripple and the Starfish (2000)
Lambchop: Up With People (2000)
Sufjan Stevens: Chicago (2005)
Getachew Mekuria & the Ex: Tezalegn Yetentu (2006)
Fuck Buttons: Surf Solar (2009)
Devendra Banhart: Heard Somebody Say (2005)
Reigning Sound: I Walk by Your House (2002)
The Postal Service: Such Great Heights (2003)
JAY Z: 99 Problems (2003)
The Shins: New Slang (2001)
Les Savy Fav: The Sweat Descends (2004)
Panda Bear. Bros (2007)
Okkervil River: The War Criminal Rises and Speaks (2003)
Tied + Tickled Trio: United World Elevator (2001)
Shearwater: Wedding Bells Are Breaking Up That Old Gang of Mine (2004)
Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for Me, New York City (2004)
Dungen: Festival (2004)
Black Mountain: Wucan (2008)
Envy: A Will Remains in the Ashes (2003)
Timesbold: Bone Song (2004)
Zero 7: Throw It All Away (2006)
Midlake: Roscoe (2006)
Madlib: Slim’s Return (2003)
Band of Horses: The Funeral (2006)
Crystal Antlers: Until the Sun Dies (Part 2) (2008)
The Streets: Geezers Need Excitement (2002)
Lightning Bolt: Dracula Mountain (2003)
Burial: South London Boroughs (2005)
The Decemberists: The Crane Wife 1 & 2 (2006)
Iron & Wine: Cinder and Smoke (2004)
The Black Angels: First Vietnamese War (2006)
Molina & Johnson: Each Star Marks a Day (2009)
Black Eyes: Drums (2004)
Arcade Fire: Neighborhood #1 (Tunnels) (2004)
Bright Eyes: Four Winds (2007)
Fleet Foxes: White Winter Hymnal (2008)
Svarte Greiner: The Boat Was My Friend (2006)
Avett Brothers: Laundry Room (2009)
Comets of Fire: The Antlers of the Midnight Sun (2004)
Narum: Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå (2009)
The Ex: Theme From Konono (2004)
The For Carnation: Emp. Man’s Blues (2000)
The Mountain Goats: Moon Over Goldsboro (2006)
Camera Obscura: Lloyd, I’m Ready to Be Heartbroken (2006)
Bonnie Prince Billy: Wolf Among Wolves (2003)
Sunburned Hand of the Man: Glass Boot (2004)
Nick Cave & Warren Ellis: The Proposition #1 (2005)
Richard Youngs: Low Bay of Sky (2007)
Kloster: Abide in Me (2008)
Sunn O))): Akuma No Kuma (2006)
Hope Sandoval and the Warm Inventions: Clear Day (2001)
The Core: Pharoah (2004)
Harvey Milk: Death Goes to the Winner (2008)
Six Organs of Admittance: River of Transfiguration (2006)
Brad Paisley: Welcome to the Future (2009)
Brokeback: Flat Handed and on the Wing (2000)
At the Drive-In: One Armed Scissor (2000)
Crippled Black Phoenix: Burnt Reynolds (2009)
Archer Prewitt: Think Again (2004)
The White Stripes: Seven Nation Army (2003)
Migala: La Cancion de Gurb (2002)
Smog: Bloodflow (2000)
Bon Iver: Flume (2007)
LCD Soundsystem: New York, I Love You But You’re Bringing Me Down (2007)
Queens of the Stone Age: No One Know (2002)
Tracker: Stirring Furnace (2004)
Tinariwen: Arawan (2007)
!!!: Me and Giuliani Down By the Schoolyard (A True Story) (2003)
Savath & Savales: Apnea Obstructiva (2007)
King Midas Sound: Cool Out (2009)
Dan Deacon: Build Voice (2009)
Madvillain: America’s Most Blunted (2004)
Rufus Wainwright: The Art Teacher (2004)
The Hold Steady: Your Little Hoodrat Friend (2005)
The xx: Heart Skipped a Beat (2009)
Cul de Sac: Dust of Butterflies (2003)
Espers: Moon Occults the Sun (2006)
Castanets: No Voice Was Raised (2005)
Unni Løvlid: Bak vaker verda (2008)
Just another diamond day Just a blade of grass Just another bale of hay And the horses pass.
– Vashti Bunyan
You can’t stay in your corner of the Forest waiting for others to come to you. You have to go to them sometimes.
– Winnie The Pooh
***
The story of Vashti Bunyan is an unusual one.
She entered swinging London as a young, blue-eyed singer-songwriter in the late ’60s, briefly glimpsing into a world of stardom, until she went out on the road for a couple of years in search for paradise – and released one sole album that existed totally off the radar for 30 odd years.
Bunyan didn’t know anything about the growing cult around her music until she googled herself one day in the early 2000s, inspiring her to step back into to the spotlight with another set of gorgeous songs in 2005. Now, almost ten years later, she is back with her third album in 35 years. It is as if times stands still around Vashti Bunyan and her tender, graceful music.
I talked with this unique artist about her unique career, walking with her from the early days all the way until today and her new album.
Beginnings
– My father was a great lover of recorded classical music, which was always playing in our home, says Vashti when being asked about her family background.
– I was the youngest of three – and was referred to as ‘the arty one‘ – because unlike my sister I did badly at school, drew and painted a lot and sang to myself each night before sleeping. My older brother especially was very supportive of my wanting to write songs and sing – and he recorded my songs himself in the mid-sixties. He thought no one else could ever capture my sound the way he could.
Bunyan, born in 1945, grew up in London, and studying at Ruskin School of Drawing and Fine Art in Oxford where she eventually got kicked out for failing to attend classes, having been ‘wasting’ her time writing songs and playing the guitar. In the summer of ’63, 18 years old Vashti visited her sister in New York, where she discovered the sheer brilliance of Bob Dylan and his then brand new Freewheelin’ album. In it she found a sound that would change her life forever:
– Having had a somewhat sheltered post-war upbringing but knowing that there was a whole world out there that I ached to find out about – the songs on The Freewheelin’ Bob Dylan opened my eyes to a world so different to mine, one that I wanted to be part of and understand. It sowed the seeds for my romantic notion of becoming a wandering musician.
Bunyan returned to London, determined to become a pop singer. Andrew Loog Oldham, manager for the Rolling Stones, took notice of her and handed her the Jagger/Richards-penned song “Some Things Just Stick in Your Mind.” The release went unnoticed by the larger public, and Bunyan herself returned to her original, quieter ideals of making music. She did a couple more recordings, but gradually lost her dream of becoming a pop star, pursuing divergent path instead – this time by horse and buggy.
– It didn’t turn out the way I wanted it to – I didn’t succeed in bringing quiet acoustic songs into the mainstream. When I met art student Robert Lewis, our likeminded thoughts and dreams led to a plan to escape the city and head for what we hoped would be a more meaningful life. We intended to make our actual days the picture, the painting, the song, says Vashti on what would become an almost two year long journey across Britain, on their way to Skye.
In Search of Eden
Around that time Donovan, wealthy from the success of his hit songs like “Sunshine Superman” and “Catch The Wind,” had bought three remote Scottish islands in the Inner Hebrides, near the Isle of Skye, in order to build up an artistic commune. The couple finally reached their destination, only to find that Donovan had lone ago fled his visionary project.
– I learned more on that journey than I could have any other way. I refer to it every day even now in my thinking – in some way or other. The differences in people and the humanity we found as well as the hostility we realized that traveling people experience. Also the fact that we were able to live on so little – and that we came to recognize our responsibility for other creatures. So much so that they became just as important to us as our human companions.
The late 1960s was a period when many artists fled the cities, returning ‘back to nature’ in search of of inner peace and the discovery of a more truthful life. The concept of a more pure, down-to-earth music form went hand-in-hand with this idealism.
– Looking back I can only speak for myself as I was not involved with any other musicians at the time. For me the promise of remote places that had been abandoned and were waiting to be lived in by anyone willing to go without electricity or mains water – that was the appeal. Having not been able to make a living from music my only other choice seemed to be a ‘day-job’ – but I was too restless for that. And so perhaps living in places that others undervalued became a movement of its own – for artists especially.
Do you feel now, or did you feel then, that something has been lost in the interplay between modern life and something basic in us as humans?
– No I don’t feel it has been lost. It has been added to by other layers of possibilities and exchange of ideas and information. We are still human and still have the same choices between greed and generosity.
In his book Electric Eden, author Rob Young writes of Bunyan’s music “reveals many of the contradictory impulses that shape the British artistic imagination: craving the freedom and peace of a countryside that is already shaped and manicured.”
How do you see yourself and your music fit into such a description?
– On that journey I learned the realities of the ‘country living’ that I – as an urban child – had so romanticised. I came to understand that the little sheepies were going to be slaughtered, that the low moaning of the cows at night was because their calves had been taken from them, that the fields were being poisoned and that the fish were dying. I still wrote songs as if this were not happening – in order to comfort myself more than anything. The shepherd and shepherdess in “Rose Hip November” were more a picture from an old blue-and-white china plate than from real people.
The folk scene in those transitional days were torn between a new, progressive direction and a more traditional, purist form. Did you associate with either of those mentalities in those days, or were you more of an outsider?
– I was never a part of the folk scene and so now when I am referred to as a folksinger I bristle and complain bitterly ’till everyone around me sighs and looks at the ceiling.
Bunyan smiles, and continues,
– Before I left London with a horse, a dog and a boyfriend I had been recording with Andrew Loog Oldham and making my songs into what I’d hoped would enter the pop charts of the day. It didn’t happen and I left in a sulk – and vowed never to set foot in a recording studio again. Joe Boyd changed all that.
Diamond Days
She encountered Joe Boyd through a friend while on the road.
Boyd was a keystone figure in British music at the time, especially in the bourgeoning folk scene. He worked with Nick Drake, Fairport Convention, The Incredible String Band and countless others, including the debut album of Vashti Bunyan, a collection of her traveling songs, released as Just Another Diamond Day in 1970.
– Joe was unusual as a producer in that he really cared about the musicians he worked with. Coming from the States I think he had quite a rosy view of traditional British folk music, but recognized that there were young people making more of it than had been made before – unique musicians like Fairport Convention, and The Incredible String Band. That was difficult for me as it wasn’t really what I was up to – I was not traditional in any way.
Have you talked to Boyd about this later?
– Yes, when I saw Joe recently he said he understood now that he had been wrong to bring in folk musicians for Just Another Diamond Day and that it is his fault that I am still referred to as a folk singer. But in his defense, he said, he did visit me when I was living a life that was more ‘folky’ than any folk singer he knew, in that I was living in a field with a horse and a dog. And a boyfriend.
And through Joe Boyd, you also met Nick Drake?
– That’s true. Joe wanted me to meet up with Nick Drake at his house and try to write something together. I’d had a baby by then who cried every time I picked up my guitar. Nick’s shoulders went higher and higher as he sat at an old upright piano – and we exchanged not a word. I had not heard Nick’s songs at that time – I had no record-player – and I am sure he hadn’t heard mine – and we were both too shy and individual to be able to work together. I have never been able to work well with others on writing ever since.
Just Another Diamond Day received good reviews, but went largely unnoticed to the public. And Vashti Bunyan went away, again. This time for good, spending the next decades peacefully and privately, raising her children and living a quiet life.
Rebirth
30 years down the road she suddenly discovered that her album had turned into a cult item among connoisseurs and collectors, and her style being cherished among a new generation of artists.
Devendra Banhart, Joanna Newsom and other praised Just Another Diamond Day as a forgotten masterpiece. Once again she came back from the shadows, now heralded as a consequential figure from the ’60s.
What was it like to learn your music was so vital in inspiring a new generation of artists?
– Unreal and strange after so many years in a musical wilderness of my own choosing. My overwhelming thought was ‘if only they had been around back then’.. they would have understood what I was trying to do.
You’ve been called the ‘Godmother of Freak Folk’ for your influence. How do you feel about this title?
– Oh dear. A fairy dress and wings – I think not! And I don’t think I was such an influence – I think those young musicians made a place for me – for which I adore them.
Out of that revival, you returned to the music world to release a new record, Lookaftering, with some help from the musicians you inspired, such as Banhart and Newsom.
What was that experience like?
– As if in a dream – mostly going over my head. I had written the songs, made the demos and had arranged a lot of the instrumentation – but Max Richter who produced the album knew what to do where I really did not. However he taught me as we went along, included me in decision making every step of the way and I am forever grateful to him, for Lookaftering could not have been made without him. Devendra Banhart, Joanna Newsom, Adem, Adam Pierce and Robert Kirby all contributed so good-heartedly and looked after me so well.
Your music has been covered by many artists – Devendra, Fever Ray, Feist and Ben Gibbard, to name a few. Do you have any favourite reinterpretation of your songs?
– I love Fever Ray’s version of “Here Before.” It made me fall off my chair when I first heard it. In a quite different way I also like Norwegian singer Moddi’s version of “Train Song,” and Beautify Junkyards’ “Rose Hip November.”
Heartleap Heartleap is your third album, and your first in nine years. What can you tell us about the album and the process that went into making it?
– Where I had been so sheltered by all the people who helped me make Lookaftering – this time I wanted to take what I had learned and try to understand the process for myself. I had always been fascinated by recorded music but not until I got my hands on music software in 2000 did I get the chance to get the music in my head out into the real world. I don’t read or write music and so it has been a great gift.
You’ve said this is your last album?
– I just feel that it is unlikely that I will make another collection of songs in album form – partly because I am so slow – but also because I am not sure there will be such a format as ‘album’ in however long it would take me to come up with ten more songs. That does not mean I would turn my back on music again – I find the whole process of recording too fascinating now.
– I will, I’m sure, keep making music. No more turning backs.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com 5/11 2014.
The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.
Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.
COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.
Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.
Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.
Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!
Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.
Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.
Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.
Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.
Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.
Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005
Devendra Banhart ble gravd fram i en bortgjemt låve nede i Mississippi et sted av Michael Gira (fra Swans), der han hadde ligget nedgravd i jord og støv siden en gang på 30-tallet. Da Gira dro ham med seg ut viste det seg at han hadde lommene fulle av snåle folkviser og historier, at han egentlig var født i Texas i 1981, hadde bodd noen år i Venezuela og senere i Los Angeles. Gira ble så gira av det han hørte at han uten å skrape bort tidens tann like gjerne ga ut rubbel og rask på sin egen label Young God. Resultatet var en av 2003s aller mest særegne utgivelser av noe som hørtes ut som obskur amerikansk folkemusikk anno 1932 krysset med Marc Bolan. Oh Me Oh My… (og en lang hale av ord) hadde en merkelig sterk holdbarhet og magnetisk tiltrekningsevne, og sammen med EP’en Black Babies etablerte Banhart seg som en av de mest interessante unge amerikanske folkartistene på lang tid. Dette er omtaler fra hans første skiver, alle skrevet i tiden rundt release.
Oh Me Oh My… (Young God, 2003)
Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid. Omstreiferen høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller om Marc Bolan hadde gjenoppstått som John Jacob Niles. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.
Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede, susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.
Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.
Rejoicing In The Hands (Young God/XL, 2004)
Når han skal følge opp sin genuine og kritikerroste debut er forventningene naturlig nok skrudd en del høyere. Men Devendra klemmer like gjerne til med to utgivelser på rappen. Det første som slår en er at gutten har skikket seg siden sist. Innspillingen foregikk under mer ordnede forhold, i Georgia, i et stort sørstatshus fylt av gammelt musikkutstyr hjemme hos produsent Lynn Bridges. Her fant Banhart seg tydeligvis godt til rette, for han spilte inn noe slik som 30 låter på noen dager. Opptakene ble senere pusset på og utviklet i New York, blant annet i en duett med 60-talls-legenden Vashti Bunyan (tittelsporet). Omgitt av lydteknikere og flere musikere kunne han gjerne mistet noe av identiteten sin, men det gjør han ikke. Heldigvis. Dette er ikke en plate som kommer fort, men den kommer godt. Den gåtefulle vokalen smyger seg fremdeles like skjelvende innpå, om enn i noe mer kontrollerte former. En akustisk gitar er fortsatt hans nærmeste følgesvenn, og benyttes stort sett til fingerplukking, som har blitt mer avansert i stilen. Melodiene går ikke rett inn, men kryper sakte inn etterhvert. Da gjør det ikke så mye at knitringen er borte og skissene er blitt til ferdige malerier. Tiltrekningskraften er der fremdeles. Røttene er like dype, og strekker seg fra den amerikanske til den engelske landsbygda.
Rejoicing In The Hands er en mer variert plate en Oh Me Oh My…, og Banhart strekker sin lo-fi folk til å inkludere både saloon-varieté (”This Beard Is For Siobhan”), litt tullesang på spanske ”Todo Los Dolores” og oppramsing av Elvis-låter (”Poughkeepsie”). Piano, cello, fiolin og bass fylles inn med omhu og gir større bredde i lydbildet. Men i hovedsak er dette en nedstrippet folk-plate, der detaljene fremheves og understreker skjønnheten i hans originale visekunst. Preget mer av varme sørstatskvelder på herregården enn svetten på bomullsmarkene utenfor har ikke Rejoicing… det store overraskelsesmomentet ved seg, men befester Banharts posisjon som en egenartet artist med mer på hjertet enn et blaff av en debut. Merk også at coveret er stilfullt prydet av egne tegninger, hvis eneste minus er de mer eller mindre uleselige tekstene.
Det er en rotløs vandringsmann vi følger her, hvis bopel kan være San Francisco, New York eller Paris, på søken etter lykke og fromme. Men den ekte kjærligheten, se den er ’like finding home in an old folk song…’ Han har funnet seg vel til rette i dette hjemmet, Devendra Banhart.
Niño Rojo (XL, 2004)
Devendra Banhart har opparbeidet seg en posisjon som en av de fremste artistene innen den store fremveksten av ny-psykedeliske folksters & hipsters fra statene. Det er en posisjon han har skjøttet godt. I 2004 stod han bak samleren The Golden Apples Of The Sun (utgitt i samarbeid med Arthur Magazine), som oppsummerte mye av hva denne ’bølgen’ dreier seg om. Mange av de samme artistene hylles også her, under overskriften ’The wind blew the leaf and the leaf thought I can fly…’: Iron & Wine, Joanna Newsome, Six Organs Of Admittance, Little Wings og Espers er noen av bladene på dette treet hvor Devendra er en sentral grein. Etter debuten forlot Banhart depresjonstiden, reiste sørover og spilte inn et knippe låter hos Lynn Bridges i Georgia. Første del kom på vårparten i 2004, mens Niño Rojo sørger for å avrunde denne delen av Devendra Banharts allerede bemerkelsesverdige karriere.
Jeg skal ikke hevde at Niño Rojo innebærer den store utviklingen i forhold til første del, dette er to plater som hører i lag (naturlig nok utgitt sammen på dobbel vinyl). Hadde vår gode mann sopt sammen de 15 beste kuttene av de over 30 ville vi nok fått én mer fokusert plate, men samtidig mistet noe av den surrete sjarmen som også er en del av hans artistiske uttrykk. Det skal være rom for det uhøytidelige på hans plater, og det er i denne helheten Banhart befinner seg som artist. Skal man likevel peke på utviklingstrekk kan man si at Niño Rojo har flere innslag av mer variert instrumentering (både av det som kan blåses, klimpres og strykes på, om enn sjelden samtidig) og en stadig utvikling med vekt på lekenhet både når det gjelder stilarter og tekster.
Platen starter passende nok med barne/folk-sangerinnen Ella Jenkins’ ”Wake Up, Little Sparrow” (fra hennes Rhythms Of Childhood, 1963), passende både i stil og tematikk. På sin forrige plate bragte han Vashti Bunyan opp i lyset, mens han her hensetter oss til Jenkins’ naive og undrende vidstrakte verden som kan virke som en minst like naturlig inspirasjonskilde. Det er noe han selv fører videre i både ”We All Know” og ikke minst den bisarre dyrevisa ”Little Yellow Spider”: ’Well I came upon a dancing crab and I stopped to watch it shake/I said dance for me just one more time before you hibernate/and you come out… a crabcake’. Legg sammen 2+2, som i Vashti Bunyan og Ella Jenkins (og uunngåelige Marc Bolan), så er vi i nærheten av hva Devendra Banhart driver med. Han suger inn både britisk folk, amerikansk psykedelia og blues/country og blåser ut sin egen milde røyk.
Se på de to videoene som følger med, så er vi enda nærmere en nøkkel. Begge filmene (”Little Yellow Spider” og ”At The Hop”) dyrker forestillingen om en overvintrende hippie fra California. Han sitter med indianersminke og fjærpryd omgitt av en rekke obskure skikkelser fra 1969 eller danser lykkelig rundt i naturen, en skikkelig be-in anno 2004 virker det som, noe sitaren på ”At The Hop” ytterligere underbygger. Denne behagelige duetten med Vetivers Andy Cabic er platens mest strålende øyeblikk av vinglete sommerlykke. Noe mindre overskudd kan høres på ”Horseheadedfleshwizard” og ”Ay Mama” (som finnes i en omtrentlig lignende versjon på Vetivers debutplate), samt en viss uthaling over samme tema i løpet av disse 45 minuttene forhindrer at platen oppnår helt samme status som det artisten selv har skaffet seg. Devendra Banhart lager ikke umiddelbare sing-a-longs, men mer underfundige folkviser og vennligsinnede batikk-fargede ballader. Det er disse som preger skiva, sammen med noen mer godlynte felleskapsløsninger fra kollektivet (“Be Kind”, “The Good Red Road”) som bidrar til at den har en både smart og lat aura som både bør og vil smitte over på lytteren.
Av alle hans tre plater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær studioinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn. Niño Rojo er tre kvarter med muntre, snåle og sinnsutvidende viser, og hans hittil mest vennlige og tilforlatelige plate.
Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer’ messer apostelen et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og slikt: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze’. Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet råder denne grunnen. På toppen av treet der bak sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!
Tilfeldighetene ville det slik at det lå to plater slengende rundt platespilleren da Cripple Crow landet i stua. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine tidskoloritter fra det sene 60-tallet. Her kommer altså denne kråkeklubben inn døra og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er et naturlig midtpunkt innen frilynt folk, etter dette løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock, han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Mer variert, mer umiddelbar, står han på mer stødig grunn enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede, men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger det hele, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun han kurerte. Cripple Crow gjestes av mange av de samme nøkkelnavnene; CocoRosie, Vetiver, Currituck Co m.fl. bidrar til å gi låtene fargerike gevanter. Denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper lever i ånden av folk som Marc Bolan, Donovan, Jim Morrison, Syd Barrett og John Lennon.
Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert og godt arrangert plate. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland av klassisk americana. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter for eksempel Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”, freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet/Iggy-aktige singelen ”I Feel Just Like a Child” er en groovy og skeiv fest for sansene.
Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. ”The Beatles” er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder. Men alle tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk og jakten på svakheter virker unaturlig kritisk. Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. “Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, “Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens “Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock, der den er unnfanget. Akkurat hva som ligger bak teksten på “Little Boys” kan det vel spekuleres litt i. Det som starter som en litt tung sak av den velkjent typen (‘Life is tough and love is rough/For the man who just can’t ever seem to get enough/The days go by and the women come and go…’) flyter etterhvert over i linjer som: ‘I see so many little boys I want to marry, I see plenty little kids I’ve yet to have…’ til en munter melodigang. Vi får sette det på kontoen for underlige innfall. Og de er det heldgvis fortsatt en del av.
Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL, 2007) Smokey & His Bandits
Banhart har siden første plate fulgt en klar visjon som låtskriver/artist, snarere på tross av hypen som har overstrømmet ham. Han utnytter sin ikoniske status til å rette fokus mot glemte artister (Vashti Bunyan, Linda Perhacs, begge er med her) og et utall nye (blant annet med sitt eget plateselskap). Og han fortsetter sine frilynte musikalske vandringer. Her har han med seg en salig blanding som spenner fra kjekkas-skuespiller García Bernal (han som spilte Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene) til Chris Robinson (Black Crowes) og Rodrigo Amarante fra brasilianske Los Hermanos.
Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn ’at our home in California’, og bærer stempelet ’Made in California’ over hele seg. Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til downtown LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa. Her i de vakre åssidene mellom Stillehavet og Santa Monica-fjellene er det som om tiden har stått stille når en ny gjeng med røvere vender tilbake etter 40 års fravær og alle kan stemme i det overordnede refreng:
’I’m high, I’m happy and I’m free…’ (”Seahorse”)
Dette er ikke et sprikende surrehode av en plate. Smokey er noe av det vakreste og mest delikate du kan pleie ørene dine med i år, en plate som kan skrelles som en appelsin mens du slurper i deg saftene. Ja, den er lang og den er variert: Her er samba, doo-wop, reggae, visesang, gospel, folkrock og latino. Men vi er altså i California, og skiva kan gjerne symbolisere staten som kulturell smeltedigel. Devendra Banhart er personifiseringen av dens kulturelle miks; dels spansktalende, dels engelskspråklig, med lånt innflytelse fra alle verdens hjørner som omskapes til noe eget. Det er et overskudd av musikalsk glede som lett smitter over på lytteren. Han koser seg vitterlig glugg ihjel, kødder rundt og driver gjøn med oss, men alt med et smil og en glød som ikke akkurat er dagligdags. Good vibrations og revolution blues hånd i hånd.
Som en musikkens Quentin Tarantino tøyser han med en rekke popkulturelle referanser, herunder fryktelige ”Shabop Shalom”; doo-wop med jødisk tvist. Med unntak av ”Seahorse”, som befinner seg i den andre enden av kvalitetsskalaen, og et par-tre andre, er de mest flagrende innfallene tonet ned til fordel for et mer dempet uttrykk. Det skaper en nær sammenhengende atmosfære av en fredfull tilstand, lange kvelder med snadda i kjeften og vin i kagga under måneskinnet. Det er særlig på de streiteste folklåtene, de minst pretensiøse og minst genre-overgripende, dette kommer best fram. Det er her, uten alle vennene og påvirkningen utenfra, Devendra Banhart egentlig er aller best.
Jeg vet ikke jeg, de som forventer at Banhart skal fornye seg selv for hver plate kan kanskje bli litt skuffet, men er ikke det i meste laget å forvente fra en artist som tross alt bare er et menneske, og ikke en hjemkommen Messias?
Vetiver er et band fra San Francisco sentrert rundt Andy Cabic. Han har en historie bak seg fra North Carolinas oversette The Raymond Brake, men har dukket opp blant nyblomstene på vestkysten, blant annet i samarbeid med Devendra Banhart. Vetiver startet som urbane nyhippies, men fant etter hvert veien inn mot et mer popbasert uttrykk.
Vetiver (DiCristina, 2004)
På sin debut fikk Vetiver med seg en rekke gode hjelpere. Devendra Banhart både synger litt og står som medskribent på et par av låtene, Hope Sandoval (Mazzy Star), Colm O’Ciosoig (My Bloody Valentine) og Joanna Newsom er også med, mens Pernice Brother Thom Monahan har produsert. Joda, Andy Cabic & co er i trygge hender med sine gemyttlige skogseventyr. Vetiver er ikke slående originale, der de spiller løs og ledig psych-folk, litt som Peter, Paul & Mary en sen kveld på verandaen med en tømt flaske tequila mellom seg.
Dette er i det store og hele Cabics verk, men Banharts bidrag, språkrike ”Amour Fou” og ”Los Pajaros Del Rio” preges i stor grad av hans penn. Hope Sandovals stemme er som vanlig himmelsendt (”Angel’s Share” er platens flotteste), mens Colm O’Ciosoig gjør seg mest bemerket med sitt trommespill på lange ”On A Nerve”. Musikerkollektivet er tjent med å vise seg fra flere sider. Her er det både rom for barberte akustikere og mer strykebelagte låter. Dessuten skal Cabic ha for at han unngår å tråkke i altfor kjente melodispor. Han er ikke så nøye med vers/refreng, og melodiene tvinnes like gjerne fram i en tilsynelatende spontan stil. Det gir et uhøytidelig uttrykk som stort sett fungerer helt greit, selv om jeg sliter litt med å få helt den store følelsen. Vetiver er utvilsomt en lovende debut, det er en varme og luftighet over hele produksjonen som gjør den til en mild sommerbris å lytte til.
Det har dukket opp mange gode folkbaserte trubadurer de siste årene, med Sufjan Stevens, Iron & Wine og Devendra Banhart i fremste rekke. Vetiver plasserer seg godt blant disse, ikke fremst, men litt lengre inn i skogen. På et lunt, trivelig sted med gode venner der ingen dårlige vibber får slippe til.
Between (DiCristina, 2005)
Denne 15 minutter korte EP’en er som tittelen antyder mest ment som et slags mellomspill, en teaser til hans kommende langspiller. Her serveres fem spor tatt opp litt rundtomkring; i stua, fra radioen og live. Det er vel rimelig å anta at Vetiver ønsker å stake ut en slags kurs framover. Hvis så er tilfelle kan vi nok glede oss til en hyggelig sak. Stemningen er like uformell og tilbakelent, og ganske så nedstrippet. I hovedsak akustisk, med litt fløyter og kor hist og her. Vetiver kretser et sted rundt Espers, Devendra og Iron & Wine i stilen, nikker forsiktig mot 60-70-talls artister som Incredible String Band, Gram Parsons og The Byrds. Det betyr mindre far out psykedelia, mer leirbål og ildfluer. En nydelig cover av Fleetwood Mac overskrider grensene til softrocken, en sløy sang i batikkfarger. Aldeles nydelig med andre ord. ”Busted” sklir inn mot Flying Burrito Brothers sitt nærområde. Liveversjonen av ”Maureen” er også countryfarget, med fin ambiens fra lokalet som stemningsskaper. Det blåser en pastoral bris også over sedate ”Belles” som runder av denne korte smakebiten på nydelig vis.
Akkurat som sin gode venn og partner Devendra Banhart ser det ut til at Andy Cabic i stadig større grad lar skjegget gro og blomsterfargene komme til syne under vesten.
To Find Me Gone (Fat Cat, 2006)
Ligner ikke Devendra Banhart, Andy Cabic og co. mistenkelig på Charles Manson, Danny DeCarlo og resten av crewet som herjet Los Angeles’ åssider på slutten av 60-tallet? Well, 10 million dune buggies are still coming down the mountains, fra en tid da også Neil Young, David Crosby, Stephen Stills og Joni Mitchell gjorde de samme områdene rundt Laurel Canyon til en slags liberal frikerhovedstad i California.
Man, Vetiver har funnet en lignende vibe både i stil og uttrykk. Sammen med en relativt fast bande bestående av bl.a. Devendra, cellist Alissa Anderson og fiolinist Jim Gaylord har Andy Cabic skapt Vetiver til å bli et sentralt orkester i den amerikanske nyfolken. Her har han med seg folk fra kretsen rundt Espers, Currituck Co., Nick Castro og andre uflidde vagabonder, og presenterer en plate som med glans overgår den lovende debuten fra 2004.
Det er gledelig å melde at nesten alle de 11 låtene denne gangen holder en jevnt høy kvalitet. Hypnotiske ”You May Be Blue” er høydepunktet, sammen med mektige ”Red Lantern Girls”, på en plate der låtene slentrer godmodig fra pastoral folk til bølgende bossa, 70-talls FM-pop og joviale countryviser. Fra Between får vi et par nyrestaurerte versjoner, blant annet det fine åpningssporet ”Been So Long”.
Fotografiene inne i omslaget forestiller Cabic og hans Vetiver på veien, i bussen, på kafé – på reise. To Find Me Gone er ikke en rastløs roadmovie av en skive, men heller en musikalsk reise, der selve gjennomgangstonen er mild som en sommerlig solnedgang på Zuma Beach. Han har vokst som bandleder og låtskriver, godeste Cabic (han har skrevet alle selv). Med hektisk turnévirksomhet både sammen med eget band og med Banhart, og cirka 25 medmusikere inn og ut av studio kunne dette raskt blitt en både rotete og usammenhengende skive. Men det er snarere overskuddet som preger innspillingene. Dette er avslappet og uanstrengt, kollektivt vennskap og musikalsk byttehandel på sitt mest vellykkede.
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen renne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg opp på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra og Cabic på sin vei ned til El Rio (’he’ll take the cool nights with him’). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der.
To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.
Thing Of The Past (Gnomonsong, 2008)
Coverlåter er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å lage en spennende plate, men Vetiver treffer en viss nerve. Dette er årets triveligste; en for lange kvelder ute i det grønne, fisketuren oppe i lia, dorske ettermiddager ved fjorden og late formiddager i bakhagen.
Andy Cabic samlet våren 2007 sammen en haug venner og tok med et knippe favorittlåter inn i studio for en hyggestund. Helt upretensiøst, ganske nedpå og veldig fredfullt smyger denne platen seg inn som en solgangsbris i juli. Hadde Cabic skrevet disse låtene selv ville vi lett hyllet ham som en av vår tids store låtskrivere. Men han lykkes å gjøre dem til sine, mye takket være det særdeles samstemte bandet (bestående av gamle travere fra tidligere, og gjester som Michael Hurley og Vashti Bunyan). Alt er spilt inn live, som for å underbygge det spontane og understreke den kollektive spillegleden som så tydelig kommer frem her.
Ikke bare gis vi litt innsikt i Vetivers musikalske ankerfeste, vi får også muligheten til å stifte bekjentskap med noen nye navn til blokka. For det er i hovedsak ikke de mest kjente artistene eller eviggrønne slagerne de tar for seg. Utvalget er hentet fra perioden 1967-1973, og med en fin blanding av trygg grunn og ukjent terreng. Vi stifter slik bekjentskap med obskure folkartister som Elyse Weinberg og Dia Joyce. Garland Jeffreys og Fairport Conventions Iain Matthews er representert, det samme er mer overraskende valg som Hawkwind og Norman Greenbaum (han bak ”Spirit In The Sky”), samt mer etablerte navn som Loudon Wainwright III og Townes van Zandt. I hendene på disse folkene låter alt som ett band fra nevnte periode, i det som er lyden av en uskyldig, harmonisk tid av gyllen vestkyst-americana og dorsk veranda-folk.
I en uttalelse om utvalget sier Cabic selv:
– I wanted to share songs which were favorites of mine and my circle of friends and perform them with a reverence and appreciation for their finer qualities, the lyrical and sonic nuances which keep me returning to them time and again for inspiration.
Noe av dette blir vel i overkant jovialt, som trucksangen ”Blue Driver” (av og med Michael Hurley), countryrockeren ”Hurry On Sundown” (Hawkwind), Norman Greenbaums allsang ”Hook & Ladder” og Loudon Wainwrights sjarmerende ”The Swimming Song”. Men disse uptempolåtene bidrar også til en større variasjon og til å markere de roligere stundene. For det er på de lateste kuttene som virkelig gir det store velbehag. Iain Matthews’ ”Road To Ronderlin”, Garland Jeffreys motellrom-betraktninger i ”Lon Chaney”, og ikke minst den utsøkte vuggesang-versjonen av Bobby Charles’ ”I Must Be In A Good Place Now” – som oppsummerer det meste av hva Thing Of The Past handler om:
Oh what a good day to go fishin’ And watch the sunset in the hills Dream of my yesterdays and tomorrows And hope that you’ll be with me still
Dette er altså et blikk i bakspeilet for Vetiver, og uansett hvor fine låter de har plukket ut og hvor vakkert og autentisk de fremføres, så blir dette en ’venteplate’ inntil de returnerer med originalt materiale. Men den holder en sommer. Eller to.
Tight Knit (Sub Pop/Bella Union, 2009)
Vetiver befester sitt musikalske ståsted som en formidler av singer/songwriter i tradisjonen til vestkystens softrock/country på 70-tallet. De er ikke bare stemningen og vibrasjonen, bandet har også hele tiden dreid seg om låtene. Thing Of The Past understreket dette, med sedate tolkninger av i hovedsak låter fra 1967-73. Både i musikalsk stil og tidsmessig koloritt er det fremdeles her Vetiver befinner seg. I enda større grad enn før, og med enda sterkere dragning mot popens verden (les: The Beatles).
Omslaget viser skog og stjernetegn tett vevet sammen, og dette er på mange måter en plate som skapt for å ligge på ryggen i bushen med stjernene som eneste teppe. Det er ikke noe som forstyrrer livet her i gården, og Tight Knit er den mest helstøpte platen Vetiver har signert. En behagelig ferd fra ”The Rolling Sea” til ”At Forest Edge” – fra en mild bris fra Stillehavet, gjennom tilbakelent harmonisk slendrian til poplykke som kiler under haken som en løvetann en sval sommerdag. Men hele platen deler også dens flyktige eksistens.
For det er et lite ’men’ her. Tight Knit er musikalsk omtrent like spennende som en middels Beckstrøm-skive, fri for friksjon og motstand, der sorgløs rockabilly (”More Of This”) og oppfunka pop (”Another Reason To Og”) representerer det eneste som kan kalles sidesprang til den dorske stemningen som hviler over platen. Det må legges inn et lite forbehold når Sub Pop omtaler den som ’surprising’ og med ’unexpected twists’. Det er selvsagt ikke meningen at Tight Knit skal være progressiv i formen, og jeg har på ingen måte noe i mot California-glasert countrypop. Jeg hadde vel bare håpet at Vetiver skulle dra et par ekstra trumfkort opp av hatten. Veldig vakkert og fint alt sammen, og litt kjedelig.
På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenani en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.
Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.
Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?
Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.
Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.
Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.
Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.
Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.
Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.
Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!
Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.
Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.
Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.
Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.
Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.
Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.
B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.
Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.
While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.
Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.
Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004) ’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:
Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.
Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.
Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).
Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.
Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.
Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.
Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.
Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.
A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’
Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.
Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.
Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.
Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.
Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.
’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)
Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.
Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.
Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.
Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.
Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.
Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.
Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’
Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005) Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.
The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).
Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.
Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.
Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.
Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.
Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!
Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.
Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.
Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.
Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.
Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.
15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.
The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.
Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.
Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.
Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.
Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.
Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.
No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.
New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.
Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.
Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.
Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.
Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.
I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.
For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.
Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnedeBrightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.
Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:
’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles With grass threads and porcupine quills I’m filling them up with galaxy beams… ’
Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004) The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.
Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.
Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.
Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!
Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?
Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.
Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.
Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.
Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.
Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.
De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.
Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.
’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.
En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.
Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.
Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.
Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.
Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.
Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.
Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.
Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.
Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.
Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.
Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.
En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).
Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.
Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.
If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)
Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.
Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)
– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.
Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:
– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.
Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.
Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:
– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:
– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.
Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.
– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.
Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:
– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.
Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.
– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.
John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:
– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.
– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.
Smalltown, Norge Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.
– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.
I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.
Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.
– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.
Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.
– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.
– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.
Dans til musikken Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.
– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.
Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:
– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…
Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.
‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.
Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.
Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug
Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.
Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Det er en av disse dagene. Luften står stille og asfalten vibrerer. Menneskene dormer i skyggen, ikke engang vannslangene har ork til å spre seg over hele plenen. Bare den jevne duvingen i hengekøyen gir litt luft. Gradestokken har smeltet, svettedråpene sklir langsomt fra pannen og nedover nesetippen. Drypper lydløst ned på bakken. Fra et stykke unna høres musikk som skapt for denne rytmen.
Bandet som spiller der bortenfra heter Brightblack Morning Light, og er utvilsomt noe av det sløyeste som noensinne har kommet ut av det nordlige California. Potrøyken henger så tykt utenpå denne gjengen at de aldri kommer innendørs, så de må være ute og prise naturen, sove i telt og muntre hverandre opp med steine jammer dagen lang. Platen serveres for øvrig i et nydelig resirkulert omslag og medfølgende 3D-briller med passelige merker av en grønn plante.
Brightblack fyrer opp med slo-mo bluesriff, inhalerende gospelsang og dype trekk fra en alltid tilstedeværende Rhodes. De tilhører sørstatenes dampende sumper (frontmann Nathaniel Shineywater er fra nede i Alabama et sted), og spiller så sakte, så mykt og så bedagelig at det hele tiden grenser mot det apatiske. Det kan bli i overkant sedat, og med laaaange pot-jammer ute av en annen verden kan jeg formelig høre gjespene deres der ute. Vel, det er ikke så Freak Brothers som det kan høres ut. Ja visst er Brightblack ganske så slacke, men de fremfører sine låter på et vis det er vanskelig å lure seg unna. Faktisk er det riktig så innbydende det de holder på med. Selv om stilen er basert på det minimale, så har de også innslag av ulike slagverk, blåsere og fløyter som mer enn hinter om vennskapet til andre California-baserte nyhippies (spesielt Devendra Banhart og Vetiver), seanser med dub og peyote-funk. Det er softrock fra ørkenen, som Dr. John skulle jamme litt sammen med Mazzy Star. Eller som Spin så treffende beskrev det: ‘Som The Band i koma’.
Man trenger for all del ikke sitte i lotus-stilling og snakke med Søster Måne for at denne musikken skal funke, men man må gi den tid. Brightblack er ikke musikk for hastige storbymennesker på søken etter neste hitlåt eller en snappy sommerslager. At det er 10 låter her er egentlig uvesentlig, siden hele platen smøres inn med samme balsam der sporene flyter over hverandre i tykke lag. Det hjelper ikke at de synger om regn, regnbuer eller elver så ofte de bare kan, det forblir like forbasket tørt og hett uansett. Kanskje har jeg falt for denne platen grunnet et lite solstikk selv, kanskje den vil falme i takt med nordisk kulde og nøkterne hverdager med busserull og havrelefse. Men akkurat nå skal sommeren vare evig, og det er intet som skal ødelegge denne følelser som:
With crystals raised, slept by the rainbow hillside. Come to see the time like the brightest morning light. And it’s a long ride by a wooden canoe to be free.
Ingenting forstyrrer harmonien. Alt er rolig. Brightblack gynger hengekøya sakte i varmen, frem og tilbake, til vi dupper av og drømmer vakkert der ute i solvarmen. Vekk meg til høsten.
Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
Brightblack Morning Lights tredje plate er en naturlig forlengelse av deres to første. Lite har med andre ord skjedd. Livet går sin gang i teltleiren. Dette er ikke musikk som haster avgårde – for å si det pent. Den duver horisontalt og gynger i hengekøyetempo. Den myke og langsomt flytende følelsen forsterkes av utstrakt tangentbruk, fløyter og blåsere. Fri for skarpe kanter, huggende gitarer eller brå vendinger, bare den skurrende fuzzen på åpningssporet ødelegger for zen-lignende opplevelser.
Vi har altså å gjøre med to moderne naturmennesker, åndelig søkende og med blikket vendt bort fra moderniteten. Nathan “Naybob” Shineywater og Rachael Hughes er fremdeles de to mest sentrale figurene i denne teltleiren, men de har besøk av en liten gruppe likesinnede sjamaner og indianere som gir gode bidrag. Særlig er koringen delikat, og den bidrar til å gi et nærmest gospelpreg over bandets vannpipe-blues.
Brightblack Morning Light kan fort latterliggjøres for sin “new age-visdom”, platen er innspilt med solkraft i New Mexico, og tekstene sentrer rundt temaer som naturens egenskaper og urmenneskers klokskap. ’I see the places where the tee-pee once was risen/Everybody knows up here the tee-pee holds a wisdom’ som de synger innledningsvis. Og joda, det er noe av dette som kan virke litt pretensiøst, budskap om fred og forsoning er ikke alltid like enkelt å formidle: ’I still live in a little tent, & we’ve been friends ever since’.
Men det er også noe genuint over denne gjengen, og det er ikke de enkelte tekstfrasene (de kan ikke høres uansett) – ikke engang de enkelte kuttene – som er viktige. Motion To Rejoin er riktignok delt inn i noen spor, de fleste på 7-8 minutter, men disse følger alle samme tempo, samme groove og register. Ved en rask gjennomspoling høres alt likt ut, og kan virke som deler av en tåkete jamsession. Men ikke la deg lure av at dette bare er lat hippieharmoni eller søvnig zonking. Motion To Rejoin er gjennomarbeidet og låter ikke minst fett – i mangel av et mer presist ord – fra begynnelse til slutt.
Ta deg tid til å finne din meditasjonsstilling og du vil være låst der en god stund. Matador har for øvrig sørget for at både LP og CD ser ytterst delikat ut, dette er en plate du vil ha i samlingen din og som du kan trekke frem på dager da verden ikke trenger å gå så fort.
Jeg går tilbake i dvale – vekk meg til våren.
Bjørn Hammershaug
Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid med Oh Me Oh My… på Michael Giras (Swans) Young God Records.
Omstreiferen Banhart høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller hvis Nick Drake hadde gjenoppstått inne i Daniel Johnstons hode. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.
Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede og susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.
Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.
Ikke alle 22 sporene er like engasjerende, men Devendra Banhart har noe ektefølt ved seg som gjør Oh Me Oh My… til en plate som lever og lever i langt større grad enn det meste av daukjøttet som slippes ut i dag.
Bjørn Hammershaug
Two roads diverged in a yellow wood,
It goes without saying that this scene didn’t produce a wealth of mainstream pop stars, but Devendra Banhart did become the movement’s most iconic figurehead. Signed to Swans’ Michael Gira and his Young God label, Banhart immediately stuck out as an original and pivotal voice, with his 2002 debut album Oh Me Oh My… sounding like some long lost treasure trove of 78 recordings discovered in a rotting country barn. While he has gradually evolved into a much more eclectic artist, Banhart used his reluctantly accepted status to tie bonds between past and present times. He curated the seminal new-folk collection, Golden Apples of the Sun (Bastet, 2004), featuring artists like Joanna Newsom, Antony, CocoRosie and Iron & Wine, along with sparking a renewed interest in largely long-lost voices like Vashti Bunyan and Linda Perhacs, who have since both released new material in recent years in response to a newfound generation of fans.
In his thorough biography of Fahey, Dance of Death, writer Steve Lowenthal describes it more in depth as ‘Merging genres with a bold ambitiousness, he would eventually call his style ‘American Primitive’, in reference to his untrained methods. Rather than being restrained by formal song structure, he tried to keep the feel of more abstract classical structures, while using familiar fingerpicking patterns found in country and bluegrass.’
Named after his hometown of Takoma Park, Maryland, Takoma Records evolved from being an imprint for Fahey’s own amateur recordings to a fully fledged label that included other influential fingerstyle guitar pickers such as Robbie Basho and Leo Kottke, further segmenting Fahey’s status as one of the leading and most influential guitarists of our time.
I Do Play Rock and Roll
Jack Rose
Dr. Ragtime & His Pals
Let the phrase ‘shared love of the old weird American music found on forgotten 78s’ guide us further down the road. Another essential focal point in preserving old time music as well as its present day successors is the eminent label Tompkins Square, run by Josh Rosenthal. The imprint is renowned for their exquisite sense of quality and their deep diggings into the forgotten crates of 20th century American music.
There’s a guitar player from Oregon named Richard Crandell who made an album called In the Flower of Our Youth that I can never get enough of, it’s just completely brilliant melodically, with most songs being short, self-contained little gems that are absolutely memorable. Tompkin’s Square reissued it some years ago, maybe after I recommended it to Josh, but I still think the audience for it could be bigger.
Bunyan, born in 1945, grew up in London, and studying at Ruskin School of Drawing and Fine Art in Oxford where she eventually got kicked out for failing to attend classes, having been ‘wasting’ her time writing songs and playing the guitar. In the summer of ’63, 18 years old Vashti visited her sister in New York, where she discovered the sheer brilliance of Bob Dylan and his then brand new Freewheelin’ album. In it she found a sound that would change her life forever:
In Search of Eden
Boyd was a keystone figure in British music at the time, especially in the bourgeoning folk scene. He worked with Nick Drake, Fairport Convention, The Incredible String Band and countless others, including the debut album of Vashti Bunyan, a collection of her traveling songs, released as Just Another Diamond Day in 1970.
Out of that revival, you returned to the music world to release a new record, Lookaftering, with some help from the musicians you inspired, such as Banhart and Newsom.
Heartleap
Oh Me Oh My… (Young God, 2003)
Rejoicing In The Hands (Young God/XL, 2004)
Niño Rojo (XL, 2004)
Cripple Crow (XL, 2005)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL, 2007)
Vetiver (DiCristina, 2004)
Between (DiCristina, 2005)
To Find Me Gone (Fat Cat, 2006)
Thing Of The Past (Gnomonsong, 2008)
Ikke bare gis vi litt innsikt i Vetivers musikalske ankerfeste, vi får også muligheten til å stifte bekjentskap med noen nye navn til blokka. For det er i hovedsak ikke de mest kjente artistene eller eviggrønne slagerne de tar for seg. Utvalget er hentet fra perioden 1967-1973, og med en fin blanding av trygg grunn og ukjent terreng. Vi stifter slik bekjentskap med obskure folkartister som Elyse Weinberg og Dia Joyce. Garland Jeffreys og Fairport Conventions Iain Matthews er representert, det samme er mer overraskende valg som Hawkwind og Norman Greenbaum (han bak ”Spirit In The Sky”), samt mer etablerte navn som Loudon Wainwright III og Townes van Zandt. I hendene på disse folkene låter alt som ett band fra nevnte periode, i det som er lyden av en uskyldig, harmonisk tid av gyllen vestkyst-americana og dorsk veranda-folk.
Tight Knit (Sub Pop/Bella Union, 2009)
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist 
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).
Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.
Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.
Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
The Big Beast 