Stikkord

Mitt liv som konsertgjenger startet på dass.

Raga Rockers spilte i byen. Det var 18-årsgrense, men vi klarte å snike oss inn ved hjelp av ulike kreative måter som nå er like greit å forbigå i stillhet. Vaktene forstod etter hvert at snittalderen inne i lokalet lå godt under den seksuelle lavalder og tok dermed affære. Da den brutale deportasjonsprosessen tok til var eneste mulighet å søke tilflukt i et illeluktende avlukke, der de neste to timene (!) ble tilbrakt til stigende irritasjon for den voksende køen utenfor. Da de umiskjennelige riffene til ”Lysere Tider” drønnet inn i båsen kunne døren endelig sparkes opp, langfinger’n rettes opp i nesa på dørvaktene og kroppen og hodet la seg oppsluke av den tette folkemasse. Løpe inn i mørket, forsvinne inn i ekstasen. Aldri vende ut igjen.

Snart 20 år senere har nok trangen etter å oppleve Raga på en scene falt inn i mer moderate former. Det er slutt på å møte opp tre timer før konsertstart, gjemme seg på herretoalettet og poge som en villhest natta lang. Sånn sett har vi vokst opp sammen, Raga og jeg, for de har også blitt voksne nå. Raga Rockers var ungdomstidens soundtrack, en guide inn til voksenlivet. For alt vi ville var at knoklene skulle bli til gelé mens forbudte følelser boblet i kroppen, det var ikke best å være streit, for jentene ville ha en gjennomført frik – en slik som deg. Storbygatene lokket mer enn landeveien, drømmen var å gå på Carl Berners plass, kjøpe en pølse og hive’n i dass. Overført til fotballen; Lillos var Lyn, Jokke var Skeid, mens Raga var Vål’enga; brautende, arrogante asfalt-cowboys, tøffe i trynet – og litt enkle. Det er greit å ha noen å hate.

Vi som vokste opp på 80-tallet har våre minner uløselig knyttet til disse bandene. De sang om oss, på et forståelig språk og i en form som var lett å omfavne. Vi er de samme som fremdeles går på konserter for å minnes, kanskje forsøke å gjenskape denne samme, sitrende ungdomsfølelsen som den gang. De fleste har fått seg skikkelig arbeid, mens noen har blitt musikkjournalister og bruker mye tid på kanonisering av ’de fire store’ og å mimre over ’gullalderen i norsk rock’. Mer om den alderen ved en senere anledning, her kan det kort legges til at ingen av de Fire Store representerte noe av musikalsk betydning. Det er tekstene, språket og holdningen som huskes og som er av verdi.

Raga Rockers låter som, vel, som Raga Rockers. De har gitt ut den samme platen i noen år nå, og gjør lite for å eksperimentere med den tryggheten de har etablert som sin egen formel. Litt for dominerende tangentbruk ved Arne Sæther er vel det største avviket. De har blitt tyngre med årene, litt seigere i vendingene, men slik kommer med alderen. Når det er sagt, syv år siden sist virker de fremdeles spillesugne. Det er liv i de gamle riffene, det sparkes med tunge støvler, mens bandet fordeler energien skjønnsomt. Det akustiske tittelkuttet skiller seg vel mest ut, og er farlig nær en slags norsk ”Knockin On Heavens Door”.

Enkelte hevder at Übermensch er den beste siden Blaff for 17 år siden. Det vil ikke være å legge listen altfor høyt, for Raga Rockers har de siste årene i beste fall vært ujevne i prestasjonene. Det er vel nettopp jevnheten som har endelig har ført Raga til topps på salgslistene, mer enn de store høydene. Det gjenstår å se hvor mange av de 10 låtene som fester seg blant publikum, men ”Aldri mer” og ”Falsk” vil nok raskt bli nye livefavoritter.

Michael Krohn er fremdeles den autoritære sjefen. Raga Rockers hadde ikke vært spesielt interessant som instrumentalband. Krohn har naturlig nok vokst av seg de verste ungdomssprellene, og slik sett er han tilpasset det jeg vil anta er bandets største kundegruppe. Han kan fremdeles få tilsynelatende nødrim til å virke übercoole. Han kan være treffende poengtert…:

Det er ikke lett
Å bli gammel, baby
Når alt som teller
Er å være ung
(”Varulv”)

…ganske plump…:

Nå skal jeg bli positiv
Snakke varmt om lys og liv
(”Positiv”)

…eller begge deler på en gang:

Jeg skal kutte ut alt
Som er mørkt og trist
Bli en positiv kristen sosialist
(”Positiv”)

Krohn har alltid behersket norsk som rock-språk, og om han ikke akkurat unngår klisjeer, så utnytter han dem til gjerne til sin fordel. Dette gjelder også for Übermensch, som han like greit innleder med å erklære at ’Jeg er tapernes konge, jeg lever på trass’. Holdningen er altså den samme, men han mangler noe av brodden fra sine yngre år, de smarte vendingene er ikke lenger like hyppige. Han henvender seg ikke til ungdommen, og jeg føler heller ingen direkte tilknytning til disse tekstene som virker relevante for meg i dag. Det er godt mulig andre vil oppleve dette annerledes.

Den glødende ekstasen har naturlig nok falmet, som alle glødende ekstaser gjør. Egentlig bør man kanskje bare være tilfreds med at Raga er tilbake som streite rockere. De får i det minste fremdeles en voksen mann til å minnes noe som en gang var. Og det er nettopp hos slike som oss at Raga Rockers har sin fremste appell i dag. For jeg tror ikke 16-åringer kommer til å sitte på en doskål med bankende hjerte i feberhet lengsel etter å ha hørt denne platen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 28.09.2007

Reklamer