Sam Outlaw: Hillbilly Deluxe

(Først publisert i januar 2016, i forbindelse med hans første Norgeskonsert i april 2016.)

‘Outlaw combines Glen Campbell’s ‘70s crossover-country, James Taylor’s breeze-borne melodicism, and George Strait’s neotraditional ranch-hand aesthetics into a laid-back blend.’ (Popmatters.com, The Best Country Music of 2015)

Det første vi legger merke til er navnet. Hvor kult er det ikke å spille countrymusikk og faktisk hete Sam Outlaw? Få karakterer har en like sterk posisjon i amerikansk westernmytologi som outlawen, selve symbolet på en som hever seg over loven, dyrker frihetsidealet og går sine egne veier på tvers av normer og regler er liksom grunnfestet i fortellingen om det autentiske Amerika og selvsagt en egen retning innen countrymusikken.

Men Sam er ingen egentlig Outlaw. Han ble døpt Sam Morgan hjemme i Sør-Dakota, og tok sin avdøde mors pikenavn da han peilet inn mot musikken. Naturlig nok. Han er heller ingen lurvete omstreifer fra Sør-Dakota. Outlaw har bodd i det sørlige California det meste av livet, stiftet familie og skaffet seg en godt lønnet stilling i reklamebransjen. Alt lå til rette for et A4-liv, da han etter å ha bikket 30 bestemte seg å bytte ut jobb og dress med gitar og Stetson på fulltid. Det kler ham særdeles godt, det er som om musikken har levd i denne mannen i alle år og bare ventet på å komme ut.

Outlaw har ikke den typiske hipster-tilnærmingen til countrymusikken, han står nærmere fars gamle musikksamling bestående av stil-ikoner som Charley Pride, Don Williams og Glen Campbell enn kule, skjeggete rabbagaster, og har allerede rukket å spille med veteraner som Clint Black, Asleep at the Wheel og Dwight Yoakam. Særlig sistnevnte er en naturlig referanse, ikke bare i stil og stemme, men også med tanke på hvordan Yoakam bygget karriere som country-artist med base i et eklektisk Los Angeles. For Sam Outlaw og musikken fra det sørlige California så nært sammenknyttet at han like gjerne kaller sin egen stil for ’SoCal Country’.

Sør-California forbindes vel ikke først og fremst for countrymusikk, så slik sett er Outlaw en outsider, men som han sa i et nylig intervju med Taste of Country: ’I might be some dork in a cowboy hat, but if I move to Nashville, I’ll be just another dork in a cowboy hat.’

Områdene i og rundt Los Angeles har da også sine country-tradisjoner, ikke minst med Bakersfield-soundet (Merle Haggard, Buck Owens) som var en forløper for outlaw-countryen – og som sentrum for framveksten av folkrocken på slutten av 1960-tallet med navn som Flying Burrito Brothers, The Byrds og Linda Ronstadt i sentrale roller. Outlaw forsyner seg av begge disse retningene, legg til en bris av mild vestkystpop (Jackson Browne, Eagles, Poco) og moderne, kosmopolitisk påvirkning, så bør han være rimelig godt plassert. Han står på stødig grunn et sted mellom Bakersfield og Laurel Canyon, mellom Glen Campbell og Glen Frey. Det er da heller ikke de mest progressive kreftene som får utløp hos Sam Outlaw, men han framstår som en tradisjonalist som evner å virke både forfriskende og fornyende for dagens ører.

Med dette frodige bakteppet har han gitt ut bemerkelsesverdige Angeleno (sluppet i USA i sommer, ute nå i Europa), et album som knytter countrymusikkens røtter og vestkystens tradisjoner sammen i en moderne setting. Outlaw fikk samlet et herlig lag til innspillingen, inkludert Taylor Goldsmith (Dawes), Bo Koster (My Morning Jacket) og Gabe Witcher fra Punch Brothers, samt ingen ringere enn Ry Cooder og sønnen Joachim som begge spiller og produserer her. Få har omfavnet Los Angeles’ multikulturelle south-of-the-border tilknytning i like stor grad som Ry Cooder, og hans grenseløse holdning kan spores for eksempel i det mariachi-draperte åpningssporet ”Who Do You Think You Are?”

Angeleno er gjennomgående nydelig framført og arrangert, og ikke minst bestående av et sett selvsikre låter av lang holdbarhet, framført av stemme som bærer i seg Californias mange fasetter, både dens solfylte, håpefulle glans – og de knuste drømmene som ligger igjen bak fasadene.

Bjørn Hammershaug

Reklamer

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

nirvana_nevermind

1-10
Nirvana: Nevermind (1991)
Slint: Spiderland (1991)
Built to Spill: Perfect From Now On (1997)
The God Machine: One Last Laugh in a Place of Dying (1995)
Yo La Tengo: I Can Hear the Heart Beating as One (1997)
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die (1996)
Sonic Youth: Goo (1990)
Dinosaur Jr.: Where You Been (1993)
Bonnie ‘Prince’ Billy: I See a Darkness (1999)
Beastie Boys: Ill Communication (1993)
Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994)

flaming_lips_soft

11-20
Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
The Flaming Lips: The Soft Bulletin (1999)
Calexico: The Black Light (1998)
Built to Spill: There’s Nothing Wrong With Love (1994)
Karate: The Bed Is in the Ocean (1998)
The Sea and Cake: Nassau (1995)
Lambchop: How I Quit Smoking (1996)
Sonic Youth: Dirty (1992)
Modest Mouse: The Lonesome Crowded West (1997)
Mogwai: Young Team (1997)
Beastie Boys: Check Your Head (1992)

godspeed

21-30
Low: The Curtain Hits the Cast (1996)
Palace Music: Arise Therefore (1996)
Ween: Chocolate & Cheese (1994)
Godspeed You Black Emperor!: F#A#∞ (1998)
Silver Jews: The Natural Bridge (1996)
Giant Sand: Glum (1995)
Pavement: Wowee Zowee (1995)
Smog: Red Apple Falls (1997)
Motorpsycho: Blissard (1995)
Lemonheads: It’s a Shame About Ray (1992)
Slowdive: Pygmalion (1995)

dinosaur_green

31-40
Dinosaur Jr.: Green Mind (1991)
The God Machine: Scenes From the Second Storey (1993)
Songs: Ohia: Impala (1998)
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister (1996)
Fugazi: Repeater (1990)
Cosmic Psychos: Slave to the Crave (1990)
Talk Talk: Laughing Stock (1991)
Wilco: Being There (1997)
Neil Young & Crazy Horse: Weld/Arc (1991)
Smog: The Doctor Came at Dawn (1996)

codeine_frigid

41-50:
Codeine: Frigid Stars (1990)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Portishead: Dummy (1994)
PJ Harvey: To Bring You My Love (1995)
Aphex Twin: Selected Ambient Works Vol. 2 (1994)
Sebadoh: Harmacy (1996)
Afghan Whigs: Gentlemen (1993)
Silver Jews: American Water (1998)
Arvo Pärt: Alina (1999)
Movietone: Day and Night (1997)

ween_country

51-60:
Ween: 12 Golden Country Greats (1996)
Angelo Badalamenti: Twin Peaks – Fire Walk With Me (1992)
Oval: 94diskont (1996)
Neil Young: Dead Man (1996)
Dwarves: Blood Guts & Pussy (1990)
The Jayhawks: Tomorrow the Green Grass (1995)
My Bloody Valentine: Loveless (1991)
Sepultura: Roots (1996)
Beck: Odelay (1996)
The Sea and Cake: The Fawn (1997)

twin_peaks

61-70:
Angelo Badalamenti: Music From Twin Peaks (1990)
Tad: 8-Way Santa (1991)
Tortoise: TNT (1998)
Nirvana: In Utero (1993)
Rancid: …and Out Come the Wolves (1996)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Shellac: At Action Park (1994)
Red House Painters: Ocean Beach (1993)
Giant Sand: Center of the Universe (1992)
Monster Magnet: Spine of God (1991)

whiskeytown_strangers_1200

71-80:
Whiskeytown: Strangers Almanac (1997)
Teenage Fanclub: Grand Prix (1995)
Palace Music: Viva Last Blues (1997)
Bedhead: Transaction De Novo (1998)
Kyuss: Welcome to Sky Valley (1994)
Scud Mountain Boys: Massachusetts (1996)
Jokke & Valentinerne: Frelst (1991)
Rex: C (1996)
Helmet: Meantime (1992)
NOFX: Punk in Drublic (1994)

mercury_rev_deserters

81-90:
Pixies: Bossanova (1990)
Mercury Rev: Deserter’s Songs (1998)
Elliott Smith: s/t (1995)
Nation of Ulysses: 13-Point Program to Destroy America (1991)
Lambchop: What Another Man Spills (1998)
Yo La Tengo: Fakebook (1990)
Son Volt: Trace (1995)
Aerial M: s/t (1997)
Cranes: Forever (1993)
Wu-Tang Clan: Enter the Wu-Tang (36 Chambers) (1993)

mudhoney_fudge

91-100:
Mudhoney: Every Good Boy Deserves Fudge (1991)
Weezer: Pinkerton (1996)
Biosphere/Deathprod: Nordheim Transformed ‎(1998)
Slowdive: Souvlaki (1993)
16 Horsepower: Sackloth ‘N’ Ashes (1996)
Tindersticks: II (1995)
Boards of Canada: Music Has the Right to Children (1998)
Tom Waits: Bone Machine (1992)
Earth: Earth 2 (1993)
Fudge Tunnel: Hate Songs In E Minor (1991)

stereolab_emperor

101-110:
Stereolab: Emperor Tomato Ketchup (1996)
Uncle Tupelo: March 16-20, 1992 (1992)
A Minor Forest: Inindependence (1998)
The Walkabouts: Satisfied Mind (1993)
Beat Happening: You Turn Me On (1992)
Boredoms: Pop Tatari (1993)
The Dismemberment Plan: Emergency & I (1999)
Smashing Pumpkins: Siamese Dream (1993)
Aimee Mann: I’m With Stupid (1996)
Scott Walker: Tilt (1995)

weezer

111-120:
Guided by Voices: Alien Lanes (1995)
Weezer: s/t (The Blue Album) (1994)
Pixies: Trompe le Monde (1991)
Elliott Smith: Either/Or (1997)
deLillos: Mere (1994)
Mazzy Star: So Tonight That I Might See (1993)
Buffalo Tom: Let Me Come Over (1992)
Sunny Day Real Estate: Diary (1994)
R.E.M: Automatic For the People (1992)
The Roots: Things Fall Apart (1999)

trbngr_ass

121 -130:
Turbonegro: Ass Cobra (1996)
New Bomb Turks: Destroy Oh-Boy (1993)
Cypress Hill: s/t (1991)
Lucinda Williams: Car Wheels on a Gravel Road (1998)
Buffalo Tom: Big Red Letter Day (1993)
Poison Idea: Feel the Darkness (1990)
Morphine: Cure for Pain (1993)
Jane’s Addiction: Ritual de lo Habitual (1990)
Tarentel: From Bone to Satellite (1999)
Didjits: Hornet Pinata (1990)

pj_ridofme

131-140:
Ride: Nowhere (1990)
L7: Smell the Magic (1990)
Jawbox: For Your Own Special Sweetheart (1993)
Sleep: Jerusalem (1999)
PJ Harvey: Rid of Me (1993)
Rocket From the Crypt: Scream, Dracula, Scream (1995)
Sophia: The Infinite Circle (1998)
Pulp: Different Class (1995)
Spain: The Blue Moods of Spain (1995)
The Jesus Lizard: Goat (1991)

nas_ill

141-150:
Nas: Illmatic (1994)
Wilco: Summerteeth (1999)
Radiohead: The Bends (1995)
Nick Cave and the Bad Seeds: Let Love In (1994)
Fugazi: Red Medicine (1995)
Pennywise: About Time (1995)
U.S. Maple: Long Hair in Three Stages (1995)
Spiritualized: Ladies and Gentlemen… We Are Floating in Space (1997)
Ministry: Psalm 69 (1992)
Matthew Sweet: Girlfriend (1991)

cash_amrec

151-160:
Johnny Cash: American Recordings (1994)
Arab Strap: Philophobia (1998)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1996)
Los Lobos: Kiko (1992)
Olivia Tremor Control: Dusk at Cubist Castle (1996)
Superchunk: No Plcky for Kitty (1991)
Sun City Girls: Torch of the Mystics (1990)
Soundgarden: Badmotorfinger (1991)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Gillian Welch: Revival (1996)

melvins_houdini

161-170:
Bad Religion: Against the Grain (1990)
Massive Attack: Mezzanine (1998)
Melvins: Houdini (1993)
Bill Hicks: Rant in E-Minor (1997)
Steven Bernstein: Diaspora Soul (1999)
OP8: Slush (1997)
Neurosis: Through Silver in Blood (1996)
Truly: Fast Stories…From Kid Coma (1995)
Supersilent: 4 (1999)
Leftfield: Leftism (1995)

blur_parklife

171-180:
Blur: Parklife (1994)
Chokebore: Anything Near Water (1995)
Leonard Cohen: The Future (1992)
Brad Mehldau: The Art of the Trio, Vol 3: Songs (1998)
Alog: Red Shift Swing (1999)
The Jon Spencer Blues Explosion: Orange (1995)
A Tribe Called Quest: The Low End Theory (1991)
Hefner: The Fidelity Wars (1999)
Polvo: Today’s Active Lifestyles (1993)
Sleater-Kinney: Dig Me Out (1997)

jayhawks_hollywood

181-190:
Refused: The Shape of Punk to Come (1998)
Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998)
The Jayhawks: Hollywood Town Hall (1992)
Gastr del Sol: Camoufleur (1998)
Grandaddy: Under a Western Freeway (1997)
Cul de Sac: Crashes To Light, Minutes To Its Fall (1999)
Dirty Three: Horse Stories (1996)
They Might Be Giants: Flood (1990)
Don Caballero: For Respect (1993)
Jello Biafra & D.O.A.: Last Scream of the Missing Neighbors (1990)

cows_cunning

191-200:
Telstar Ponies: Voices From the New Music (1996)
Per ‘Texas’ Johansson: Alla mina kompisar (1998)
Steel Pole Bath Tub: Tulip (1990)
Cows: Cunning Stunts (1992)
Braid: Frame & Canavas (1998)
Black Heart Procession: 2 (1999)
Richard Buckner: Devotion + Doubt (1997)
Eric’s Trip: Forever Again (1995)
Rodan: Rusty (1994)
The Hair & Skin Trading Co.: Over Valence (1993)

Bjørn Hammershaug

Tre timer med gåsehud

Iron & Wine/Calexico
Rockefeller, 1. mai 2006
Vel var nervene nokså frynsete allerede i utgangspunktet, men da Sam Beam satte i gang med sin tredje låt på Rockefeller, en helt ny en sådan, kunne jeg sverge at vannglasset mitt ble en smule salt. Noe mer bevegende og vakkert til vise er det da vel ikke mulig å skape! Da hadde vår mann allerede liret av seg ”Sodom South Georgia” og ”Cinder & Smoke” på et vis som fikk et nær fullstappet Rockefeller til å kollektivt lukke både øyne og munn. Da jeg uforvarende mistet knappenålen jeg holdt i hånden kjente jeg olme blikk bore seg inn i min gåeshudsprengende nakke fra langt bak i lokalet. Det er en helt spesiell følelse å høre 1000 mennesker stå i samlet stillhet, og det er få artister som klarer å få dette til.

En slik artist er Sam Beam.

Med en stemme som lindrer alle vonde ting er denne Miami-baserte Beam noe av det mest betagende man kan tenke seg. ’Hvis man kunne ønske seg en evig tilstand, ville det vært den stemningen Iron & Wine skaper’ som en god venn uttrykte det etter konserten.

Etter fire ganske nedstrippede låter sammen med korist og felespillende kone Sarah, eskalerte både instrumenter, personell og volum noe utover i settet, der særlig låtene fra Woman King EP ble ytterligere utbrodert. Nå kunne Beam gjerne trillet visesang hele kvelden for mitt vedkommende, skrekkelig fint var det uansett.

Konserten til Iron & Wine dreide seg snart rundt EP’en In the Reins, samarbeidsplaten med Calexico, som også var kveldens bindende ledd. Sammen med John Convertino (herregud for en cool trommeslager han er!) og en Joey Burns i riktig godlune, samt ringrever som Volker Zander, Martin Wenk, supercoole Paul Nihaus på pedal steel og en haug andre, en jevn rullering av arbeidsoppgaver og instrumentskifter kunne dette endt som et salig kaos. Men det gjorde aldri det. En versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” falt seg helt naturlig i et sett som var preget av lekenhet, spilleglede og gjensidig forståelse mellom alle de involverte.

Det skulle vise seg at dette ikke var en ordinær konsert, men mer som en helaftens pakke. Etter at Iron & Wine/Calexico hadde gjort sitt, presenterte Burns sin mexicanske venn Salvador Duran. Duran var en velvoksen kar sørfra som med voldsomt patos fremførte tre tradisjonelle mexicanske folkesanger, og fikk en mottagelse som tydelig rørte ham langt inn i el corazon. Trubadurens dyreimitasjoner, klikkelyder og morbide kjærlighetsballader rørte vel litt i oss alle, selv om vi ikke forstod alt han sang om.

Joey Burns var regissør for denne kvelden, en rolle han var tydelig komfortabel med, og han står nå frem som ’bandleder’ med større tyngde enn tidligere. Calexico overrasket på flere vis denne kvelden, og ikke bare ved å levere en gnistrende konsert – muligens den beste jeg har sett med dem; de var mer fokusert enn på lenge, låtutvalget var mer exico enn man kunne forventet, med stram regi og tydelig progresjon, og fokuset på den ferske Garden Ruin var tonet ned til fordel for en tour de force fra hele karrieren. Det betød gjenhør med fabelaktige låter som ”Sonic Wind”, ”Stray” og ”Crystal Frontier”, en gnistrende ”Not Even Stevie Nicks”, hjerteskjærende ”Sunken Waltz”, en rødglødende ”All Systems Red”, og et par coverlåter i form av Loves ”Alone Again Or” og Minutemens ”Corona”.

Gudene vet hvor mange ekstranummer og hvor lenge de holdt det gående, vi sang Hurra for deg til Martin Wenk og ble illegale immigranter hele hopen der vi vaiet våre mexicanske flagg i vinden. Jeg var langt ned trappen da jeg hørte Burns påkalle hele gjengen tilbake på scenen, og fikk med en praktfull ”He Lays In Reigns” sunget av Beam og Duran – og de glinsende trompetene fulgte oss alle langt inn i natten der vi galopperte over prærien på vei hjem.

Noen ord om scenen må også inkluderes her. Mikrofonene var pent snurret med eføy, og bak scenen hang et gedigent hekleteppe hvor stillbilder og filmer vekslet fra låt til låt. Under Iron & Wine var bildene stort sett i grønt, med naturmotiver tilpasset Beams uttrykk. Under Duran og Calexico dreiet det seg mer om den kjente tematikk; grensetraktene, den mexicanske kulturen, de døde byene og the western states. Nevnte jeg at lyden var plettfri fra første kremt?

Aldeles praktfullt fra ende til annen med andre ord, negativ kritikk er meningsløs (ok, de kunne spilt ”16, Maybe Less”). Tre timer har sjelden gått så fort og en av årets beste konserter er historie. Men den vil leve lenge der den hører hjemme. I hjertet.

Bjørn Hammershaug

Lizards In The Sun

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse «Untitled III», revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5”  av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla”  er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke «Man Made Lake». Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert» er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som «Lupe», som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av «For All Time», er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen «H-Hour Minus Five» kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes  bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, «All In The Golden Afternoon» – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Americana: Highways & Backroads

The Avett Brothers: I And Love And You (2009)
Beatlegrasss
De er fundert i North Carolinas musikktradisjoner der folk, country og bluegrass står sterkt, men The Avett Brothers står også med minst ett bein i den melodiøse popen. Det gir et uttrykk av bred appell, og de har da også blitt relativt store hjemme i statene i løpet av sin tiårige karriere. Det skyldes nok ikke minst et (fortjent) rykte som et gnistrende liveband.

Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.

The Avett Brothers fortsetter den kursen de staket på forgjengeren Emotionalism (2007), med stadig sterkere fokus på pop enn folk, for å si det litt enkelt. Liketil og imøtekommende uten skarpe kanter. Vekten er på midt-tempo ballader, og med piano og strengeinstrumenter som akkompagnement til den sterke harmonivokalen til Seth og Scott Avett. Jon Kwons cello underbygger kammerfolk-tendensene, mens den milde framføringen skaper god vestkystpop-feeling. ”Ill With Want” kunne like gjerne hørt hjemme i katalogen til Wilco som Jackson Browne, ”Tin Man” er like deler Matthew Sweet og The Jayhawks. Mest av alt nærmer The Avett Brothers seg en episk all-american sagafortelling av mørke tekster og åpen lyd, som en bil som forsvinner nedover highwayen med Tro, Håp, Ensomhet og Lengsel som hjul. Som det sies helt innledningsvis her:

’Load the car and write the note
Grab your bag and grab your coat
Tell the ones that need to know
We are headed north’

I And Love And You kan nok virke i overkant ballade-basert og safe, men dette er en plate som vokser over tid. Dessuten er ikke solide låter, genuin spilleglede og velskrevne tekster kvaliteter som går ut på dato. The Avett Brothers har i ti år spilt på enhver bule med scenekant. Det er dette arbeidet som nå betaler seg. Så får de som ønsker seg en mer utagerende og løssluppen utgave oppsøke liveutgaven.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (2003)
Jeg er svak for cowgirls
Overskriften henspiller på Pam Houstons novellesamling Cowboys Are My Weakness, og i krøttersporene etter sterke kvinnelige fortellere som Annie Proulx og Flannery O’Connor finner vi Haley Bonar. Hun er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk (Low) viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Haley Bonar er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

Richard Buckner: The Hill
Tom Merritt:
Først hadde jeg en svak mistanke –
Hun virket så stille og åndsfraværende.
Og en dag hørte jeg bakdøren bli smelt igjen
idet jeg kom inn, og jeg så ham snike seg vekk
bak uthuset og løpe tvers over jordet.
Jeg besluttet meg til å drepe ham ved første anledning.
Men den dagen jeg gikk omkring
i nærheten av Fourth Bridge
uten så meget som en stokk eller sten for hånden,
stod han plutselig foran meg
med noen kaniner han hadde skutt.
Skrekken lyste ham ut av øynene,
og alt jeg kunne si, var: ’Ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det,’
da han siktet på mitt hjerte og skjøt.

Slik åpner Richard Buckner, riktignok i André Bjerkes oversettelse. The Hill er nemlig ikke bare en ordinær utgivelse, men en gjenfortelling av Edgar Lee Masters’ berømte – og glitrende – diktverk Spoon River Anthology (1915). Boken består av nesten 300 små vers, formet som gravskrifter over de avdøde i småbyen Spoon River, Illinois. Gjennom diktene rulles gradvis byens egentlige ansikt frem, og som lesere opplever vi at dens skjulte sider og hemmeligheter etterhvert kommer for dagen og avslører innbyggernes hykleri, dobbeltmoral, deres tragiske skjebner, sorger og gleder.

Fru Merritt:
Jeg stod taus foran juryen;
jeg svarte ikke et ord da dommeren spurte meg
om jeg hadde noe å innvende mot dommen.
Jeg bare rystet på hodet.
Hva kunne jeg si til mennesker som mente
det var en 35-årig kvinnes skyld
at hennes 19-årige elsker drepte hennes mann?
Gang på gang hadde jeg jo sagt til ham:
’Reis bort, Elmer, reis langt bort.
Jeg har gjort deg gal ved å gi deg min kropp.
Du kommer til å begå noe forferdelig.’
Og som jeg fryktet, drepte han da også min mann.
Men jeg tar min gud til vidne på
at jeg ikke hadde noe å gjøre med det!
Tredve år satt jeg taus i fengselet!
Og Joliets jernporter
gled omsider opp da de grå og stumme vokterne
bar meg ut i en kiste.

Buckner har tidligere markert seg som en meget stilsikker låtskriver, allerede fra debuten Bloomed (1994), og ikke minst med sine major-label skiver Devotion + Doubt (1997, med blant andre Giant Sand og Marc Ribot) og Since (1998, med John McEntire, David Grubbs, Syd Straw). Med The Hill er han tilbake på et mindre selskap, og samarbeidspartnere denne gangen er kun John Convertino og Joey Burns (Calexico). Det betyr enklere fremføringer, stort sett med akustisk gitar, bass, cello og perkusjon, eller endatil kun med vokal. Dette er en plate der historiene går foran melodiene.

Elmer Karr:
Bare Guds kjærlighet kunne formidle
menneskene i Spoon River, så de tilgav meg,
jeg, som hadde besudlet Thomas Merritts seng
og attpå til myrdet ham.
Å, kjærlige hjerter, som igjen åpnet seg for meg,
da jeg kom tilbake etter fjorten år fengselet!
Å, hjelpende hender, som mottok meg i kirken,
dere som stod med tårer i øynene hørte min angerfulle bekjennelse,
da jeg fikk brødets og vinens sakramente!
Gjør bot, alle levende mennesker, og hvil hos Jesus.

Tekstene egner seg godt for å synges, og passer særlig en artist av Buckners kaliber. Han har plukket ut atten av historiene til Masters, og lar disse gå uten opphold, slik at det i realiteten bare er ett langt kutt på platen. Det er litt unødvendig, men The Hill er uansett en plate du vil nyte, med eller uten originalboken som selskap. Jeg anbefaler begge deler på det sterkeste.

Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood
Brokeback Mountaingirl
Det er stemmen til Neko Case som skiller henne fra de aller fleste artister, kvinner som menn. Høyreist, mektig og med en varm fylde dekker den til all skitt og lort, og avdekker tindrende fjelltopper og blå himmel. Enten det er som vokalist i The Sadies, Corn Sisters eller i The New Pornographers. Men aller mest når hun får stå fram alene.

Fox Confessor Brings The Flood er intet unntak. Case har igjen komponert en plate bestående av et dusin låter som dyrker den tidløse eleganse og solide styrke. Tradisjonen er den amerikanske, og stilmessig finner vi både standards, country, indierock og gospelhymner i repertoaret. Men platen faller aldri inn i et forutsigbart leie eller blir påtagelig bunden til andre genre enn den Neko Case selv skisserer og styrer med sikker hånd; tenk Brenda Lee framføre Roy Orbison, eller Patsy Cline synge noveller av Raymond Carver.

Case har gradvis beveget seg bort fra den tradisjonelle fjellvalsen og over mot et mer moderne, variert uttrykk av stolt tristesse koplet til en skarp menneskelig observasjonsevne, da helst av mer tragisk karakter. Fox Confessor… styrkes av hennes evne til å inkorporere ulike tradisjoner inn til sitt eget, og selv om mye skyldes hennes gullstrupe, tekster og produksjon, har hun også med seg en kremtrupp bestående av folk fra Calexcio, Giant Sand, The Band og The Sadies for å nevne noen som gir verdig backing. Disse overøser ikke platen med briljerende overdøvenhet, de lydhøre ringrevene fordeles i forsiktige doser platen gjennom, og platen hadde vel ikke tatt skade av mer fokus også på disse.

Det gjennomgående delikate soundet avdekkes allerede fra første spor, ”Margaret Vs. Pauline”, med rytmeseksjonen godt festet nede i calexicoland og med nydelige pianoganger fra Garth Hudson. Gjennom et relativt kort låtsett (tilsammen cirka 35 minutter) avdekkes lite nonsens og flere høydepunkt; den fengende tragedien ”Hold On, Hold On” (’The most tender place in my heart is for strangers, I know it’s unkind but my own blood is much to dangerous…’), 50-tallstwangen ”Lion’s Jaws” og mørke ”The Needle Has Landed”. Den knappe lengden skaper ikke rom for å kjede seg i særlig grad, men et par låter av mer episk karakter hadde vel heller ikke skadet helhetsinntrykket.

Uten enorme overraskelsesmomenter, umiddelbare låter eller de helt store utfordringene er det ikke gitt at det voldsomme engasjementet vil inntreffe hos alle som spanderer en overfladisk lytt. I hvert fall ikke umiddelbart. Fox Confessor Brings The Flood er nok heller en stayer, som jeg håper, og tror, vil stå seg over tid. Og av og til er nettopp en helhetlig gjennomføring, god lyrikk og dyktige musikere det viktigste kriteriet for om en plate er vellykket eller ei.

Dust Dive: Claws Of Light (2007)
Nybyggere
I rekken av nye landlige artister fra Brooklyn har vi i dag kommet til The Dust Dive, opprinnelig visstnok med røtter i flatbygdene i Kansas og bygda i Massachusetts. I likhet med nyfolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver denne trioen med en særegen blanding av ’dust bowl’ mimring og moderne lydmakeri. Storbyens tårn hilser i bakgrunnen bare som en kulisse, for her vaker fisken fremdeles i Brooklyn River, parkene har blitt til uberørt villmark og veiene er krøtterstier. Epletrærne blomstrer, barna løper barføtt ut for å bygge flåte og mennene hilser hverandre taust med hatten på snei og sneipen på skrå mens de diskuterer været og årets avling.

Det sepiatonede omslaget viser en nedtagget og forlatt bensinstasjon, som for ytterligere å bekrefte båndet mellom da og nå, kampen mellom menneske og natur; korn og fjær dekker bilder av de velordnede forstedene. Det vokser murstein på fuglevingene.

Claws Of Light har tatt noen runder ekstra – og det tåler den. I begynnelsen virket den utpregede bruken av orgel noe irriterende, men det er en tilvenningssak. I stedet vokser det fram en rekke fargerike perler opp av betongen. Hengslete melodiføring, blåøyd vokal, skurrete radioopptak, barokk folk og sjarmerende viser skaper en varm, intim stemning som går dypt ned i porene.

Laura Ortman er medlem av stammen White Mountain Apache, og har en karriere som filmkomponist. I samarbeid med Smithsonian National Museum Of The American Indian har hun for eksempel tonesatt stumfilmen Redskin fra 1929. Ortman har tatt med seg øyet inn i musikken til The Dust Dive, og kanskje det er hun som bidrar til å gi bandet dets sterke filmatiske kvaliteter. Det er lett å lukke øynene til Claws Of Light og bevege seg tilbake til denne tiden. En flimrende stumfilm tonesatt av en gammel felespiller som drar sørgmodige toner langs veikanten, en vagabond tusler plystrende forbi, en hane galer go’morgen der borte og et nygift ektepar svinger seg på trammen foran sin nybygde stue.

Fine bilder, men forvent ingen plate som hyller den uforglemmelige melodi eller de lette refreng. Claws Of Light beveger seg i ett tempo, i én retning, holder på samme stemning fra start til slutt. Dette er ikke en plate man skipper raskt gjennom for å søke opp et par killere til iPoden, men et sammenhengende stemningsbilde som gradvis avslører sin styrke for det våkne øre.

Hem: Rabbit Songs (2002)
Harepus
En av de flotteste platene innen vakker folkpop i 2002 heter Rabbit Songs. Det er nesten trist å meddele dette faktum med tanke på at nytelsen trolig vil gå hus forbi de fleste her hjemme.

Hem ble dannet i Brooklyn i 1999 av Dan Messé, Gary Maurer og Steve Curtis. Vokalist Sally Ellyson har kommet til i ettertid, og etter sigende er åpningssporet, tradisjonelle ”Lord, Blow The Moon Out Please”, hennes søknad om få å komme inn i bandet. Telefonopptaket var tydeligvis nok til å overbevise de tre andre, og takk for det. Hun er som skapt til å fronte dette bandet; følsom, vever og sterk, med ett stemmebånd i urban visesang og ett i tradisjonell prærievals. Sandy Denny, Joni Mitchell, Carly Simon og Margo Timmins er alle navn som kan heftes til hennes sangstil. Det er referanser som også kler musikken.

Hem har skapt en finstemt og vâr plate. De drikker fra kilder som ligger langt unna Brooklyns asfaltjorder, og bringer oss heller med til et imaginært landskap av endeløse sletter, nypløyde åkre og vennlige farmer. Til et lite nybyggerhus på prærien der Ellyson sitter i gyngestolen og synger go’natta-sanger til spedbarnet sitt, mens mennene er ute og jakter etter harer. Røttene tilbake til depresjonen kan spores direkte med den tradisjonelle ”The Cuckoo”, som noen sikkert vil kjenne igjen fra den  Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music. Der framført av en banjospiller fra Tennessee som het Clarence Ashley (”The Coo Coo Bird” fra 1929).

Hem kunne gjerne endt som nok et stillferdig og vakkert band uten den helt store egenarten. Det gjør de ikke, og det skyldes ikke minst det over 20 personer store orkesteret som sprer et elegant preg over hele albumet. Ved hjelp av strykere og blåsere tillater de å raffinere sitt uttrykk, fundert av mandolin, pedal steel og piano. Slik skaper de rent kildevann av de vakre låtene. Selv om Rabbit Songs er gjennomgående melankolsk og dunkel er det ikke den vanlige koppen med deppecountry dette. De spinner heller på de følsomme trådene, de som går fra Nick Drake til Cowboy Junkies, fra Hope Sandoval til Norah Jones.

Ikke bare er innholdet av ypperste klasse, Setana har kledd platen i et stilig omslag med et tykt, illustrativt hefte med tekster som gjør den egnet som en liten kosebok. Rabbit Songs har helt fortjent mottatt strålende kritikker i USA og England. Hem er et nytt band man absolutt bør få med seg hvis man aksepterer ekte og varm låtskriverkunst som et godt nok argument.

Jolie Holland: Catalpa (2003)
En ny depresjon
Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, framdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music – med en utradisjonell og moderne vri.

Lyden på Catalpa er ubehandlet trevirke. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: ’I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it.’ Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart og tiltrekningskraft.

Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats’ ”Wandering Angus” og blander inn Pink Floyds ”Jug Band Blues” blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.

’By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin’ thin
And my feet are numb and stumbling
And it’s many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again…’
(All the Morning Birds).

Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons ”Black Hand Blues” (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og ”Roll My Blues” (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme som snører seg rundt en spartansk instrumentering. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: ’Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion’). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på ”Wandering Angus”, der han forsøkte å skape lyden av ’a golden apple in the sun’. Spartansk og rotbunden folkmusikk er dette, men med en ’spirit’ som skinner klart gjennom på hvert eneste spor.

Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. ”Alley Flowers” domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (”I Wanna Die”), bluesen til Billie Holiday (”Black Hand Blues”) og en vital Bob Dylan (”December, 1999”). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:

’When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?’
(«Periphery Waltz»)

Jolie Holland er i høyeste grad en artist av i dag, og en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte – og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg. Ned til oss alle, egentlig.

Norfolk & Western: Winter Farewell (2002)
Gode gamle dager
Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i FILMguerrero. Portland-labelen er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog! Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse – og en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.

Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som ’virkelighetens’ Norfolk & Western la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig videreføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; ”They Spoke Of History”, ”Tomorrow’s Portraits For The Coming Winter”. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med ’soundscapes and undefined territories’), har Selzer bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).

Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, opp mot den bleke himmelen der solen aldri skinner. Noen vil nok finne dette bildet stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare stemningen av vemod og noe som for lengst har gått tapt.

Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child
The Joshua Tree
Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, med Tomorrow The Green Grass (1994) stående igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til den helbredende ørkenen med sin MS-syke kjære Victoria Williams. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael ’Razz’ Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet – til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten fra 1997 og oppfølgeren Pacific Coast Rambler ble spilt inn på farmen og gitt ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings Of A Creekdipper i 1998. Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.

Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December’s Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks’ storhetstid. December’s Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams’ klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.

Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December’s Child enda et skritt høyere på stigen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans ”Say You’ll Be Here” er som å vende tilbake til The Jayhawks’ velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December’s Child fyller inn tomrommet etter bandet – og enda litt til.

Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet ”One Eyed Black Dog Moses”, som humper avsted på sedvanlig muntert vis. Ellers følger låtene Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre ”Cactus Wren”, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende ”Climb These Steps We Will” og ikke minst den etterlengtede samsangen med Louris på ”Say You’ll Be Mine”. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: ’Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you’ll come back, Say you’ll be mine.’

De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Lykkelige. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!

Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Peace Harbor er i hovedsak Zak Riles, en Louisville-innfødt gone west. Han ser ut til å ha funnet passende kompaniskap i Adam Selzer (Norfolk & Western, Tracker). Riles bærer tydelig med seg sin Kentucky-bakgrunn (Slint, The For Carnation), har tatt en sving nedom ørkenområdene i sørvest før han endte opp som en velkommen del av Portlands brede musikkmiljø. Her har han hooket opp med flere likesinnede, som Jordan Hudson (M. Ward, Little Wings) og Rob Kieswetter (Will Oldham, Little Wings), og med Selzer bak pulten har Not Yet Fire blitt dokumentasjonen av Riles reiser gjennom det store landets skrinnere områder.

Vår mann styrer det meste selv, både når det gjelder låtskriving og instrumentering. Med gitar, banjo og fele som verktøy på den nærmest instrumentale platen bygger han langsomt opp musikk som matcher bildene på denne vakkert kledde utgivelsen. Riles er også fotograf, og sansen for detaljer gjenspeiles også i musikken. En mesa, en ørkenslette, en jernbanelinje mot ingensteder, bølger som slår mot stranden og fugler som vaker rundt på himmelen. Alt avbildet i svart/hvitt uten tegn til mennesker noen steder.

Mens han farer forbi slike åpne, øde landskap langt vekk fra glitter og stas har Riles skrevet et variert sett av låter. Han nærmer seg tidvis gitarstilen til John Fahey eller Leo Kottke (folkmelodiene ”Leaving California”, ”Torch Song”), felemørket til Dirty Three (”Peace Harbor”) og slår rykkevis til med mer kontant kraft i stil med Slint/A Minor Forest. Slik er Peace Harbors Not Yet Fire en skive som får meg til å tenke på både lange turer ut i ødemarken og en rekke solide artister, og selv om dette også er en plate som står mer en godt nok for seg selv, strekker den seg ikke helt opp til de andre artistene som er nevnt her.

Richmond Fontaine: Winnemucca (2002)
Will you please be quiet, please
Det er langt fra tetteste granskogen i Norge til de skrinne ørkenområdene i sørvestlige USA. Likefullt følte jeg meg umiddelbart hjemme i Allison Anders’ fine Gas Food Lodging (1992), om livet i en småby i New Mexico. Frontfigur i Richmond Fontaine Willy Vlautin holder også Gas Food Lodging høyt, og på åpningssporet ”Winter’s Casino” hører vi et lite utdrag fra nettopp denne lavbudsjettfilmen. Vlautin er født og oppvokst i området (rundt Reno), men i 1995 flyttet han til Portland, Oregon og dannet Richmond Fontaine. Fire plater ut i karrieren hadde jeg langt på vei avskrevet bandet, men der tok jeg heldigvis feil! Den rufsete countryrock-stilen er nå tonet ned til fordel for et åpent, sparsomt lydbilde som avslører hvor gode låter Vlautin er kapabel til å skrive og ikke minst fremhever de novelleformede tekstene hans. Med Winnemucca har kvartetten lykkes å skape årets beste roadmovie i plateformat, og akkurat som Allison Anders handler det om småbyene, menneskene som bor der og de øyeblikkene i deres liv som er av stor betydning.

Winnemucca er en liten spilleby i Nevada som Vlautin vanket i i ungdommen, et gamble- og drikkested hvor man kan gjemme seg bort for en stund. Det er visst en ganske snodig plass som bandet fortsatt jevnlig frekventerer når de er i nærheten, ikke minst for å henge i Winner’s Casino.

’It seems like the only place I know where nothing’s
in decline ’cause there’s nothing to do but rise
And all I ask is for a little money & some time and maybe
if I come back I’ll be sane for awhile’

Winnemucca er en velegnet albumtittel, ikke bare som geografisk referansepunkt men også som en mental tilstand. Åpningssporet fungerer som et ypperlig utgangspunkt inn i Vlautins verden, og den fengede låten inneholder to av bandets sterkeste særtrekk i Paul Brainards flytende pedal steel og Vlautins fargerike skildringer. Ordinære mennesker og det hverdagslige strevet tegnes med en penn fylt av varme følelser og med et klart blikk for detaljer. Det er en verden der alkohol og kriminalitet, lengsler, ensomhet og flukt er sentrale faktorer. Vlautin, som også forfatter noveller, begynte skrivingen etter at han oppdaget Raymond Carver, og forstod at det gikk an å skape verdifull litteratur fra en verden han selv kjente til. Han komprimerer den Carverske teknikken til sitt passende tekstformat og søker å komme nær menneskene, gjerne når de er på sitt svakeste og mest sårbare. Et rørende eksempel er ”Santiam”, som forteller historien om mannen som kjører gjennom hjembyen sammen med broren Gil for siste gang, før han bures inne i Santiam-fengselet i Oregon:

’An evening breeze is blowing by
and the Highwaymen are playing quiet and low
and my brother Harry’s on the porch
pacing and waiting, smoking old golds…’

Vlautin bruker nok mye av sine egne opplevelser og omgivelser i tekstene. Cirka midtveis brytes platen opp med to instrumentale spor; ”Twyla” og noe overstyrt feedbackambiens på ”Patty’s Retreat”, som viser at Richmond Fontaine også våger seg inn i det mer eksperimentelle. Begge kuttene har bakgrunn i Portland; Twyla er en kjent jockey fra den lokale veddeløpsbanen, mens Patty’s Retreat var en brun bar og et stamsted – gambling og booze igjen. Sistnevnte leder oss rett over i Vlautins egen gate, ”Glisan Street”, som sammen med ”Western Skyline” er to av de flotteste prærieballadene du får høre i år. Sistnevnte omhandler Vlautins onkel som døde i en jaktulykke i 1968, og om gutten som holdt ham i fanget til han døde.

Kanskje det er samarbeidet med FILMGuerrero-sjefen John Askew som har ført Richmond Fontaine inn på denne storslåtte men enkle stilen. Oppegående lesere kjenner sikkert Askew fra Tracker og som medsammensvoren i Norfolk & Western, begge band som holder seg innenfor de samme rammene som Winnemucca. Tenk også to-the-bone realisme som på Springsteens Nebraska, Whiskeytown og Son Volts bedre låter så har vi sirklet oss brukbart inn på hvor Richmond Fontaine befinner seg akkurat nå.

Det er en mørk realisme over Winnemucca som gjør den neddempet og sterk. Uten et svakt øyeblikk våger jeg å hevde at dette er 2002s beste alt.country skive, og møter med glede et ordskifte med uenige i den påstanden.

Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Scud Mountain Boys fra Massachusetts var et band med altfor kort levetid. De kan vise til tre essensielle utgivelser før sentrale Joe Pernice forlot fjellene for andre prosjekter. Heldigvis har han fortsatt å levere like høy kvalitet med senere konstellasjoner, da under navn som Chappaquiddick Skyline, Big Tobacco og Pernice Brothers.

Pine Box (opprinnelig en kassettutgivelse) og Dance The Night Away (1995) ble forenet av Sub Pop i 1997, under navnet The Early Year. Det ble bare ett ’Late Year’, for Massachusetts (1996) ble Scuds siste. Med et så spinkelt grunnlag kan det synes som noe merkelig å koste på en samler, for det skal fortsatt være mulig å fa tak i begge utgivelsene. Dessuten får vi verken uutgitte spor eller liveopptak, ei heller er omslaget særlig fyldig og mangler både kommentarer eller bilder av verdi. Alt dette er litt synd, og særlig for de av oss som kjenner bandet er The Essential en litt overflødig utgivelse. Derfor er følgende ord tiltenkt den heldige musikkelsker som ikke har et forhold til Scud Mountain Boys fra før, og som kanskje har et evig kjærlighetsforhold å se frem til.

Scud Mountain Boys er et stillferdig og stilfullt orkester, tidløst eksisterende et sted mellom tradisjonell country og myk, mollstemt poprock – noe i nærheten av et tenkt møte mellom Gram Parsons, The Eagles og Crosby/Nash. Som det ultimate hangover-bandet helbreder de både sjel og sinn med nennsomme hender, silkemyk vokal, steelgitar og levende skildringer av Raymond Carvers kaliber.

The Essential starter med en svært så sløy versjon av Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”. Webb har også signert ”Where’s The Playground Susie”, og på coverfronten går de heller ikke av stien for å gjøre en Olivia Newton-John, samt at de tar tilbake Benjamin Augustus udødelige jukejoint-fortelling ”Please Mr. Please”.

Fra Pine Box og Dance The Night Away savnes en del småperler, noe som igjen minner om at The Early Year er et must-have. Heldigvis er hele ti av Massachusetts 14 spor inkludert. Fullstendig fri for skranglete øyeblikk eller skurrende dissonans er den en av mykrockens aller fineste skiver, og Scuds definitive ten-strike. Mye av æren tilfaller naturlig nok låtskriver og vokalist Joe Pernice. Han synger konsekvent med migreneherjet stemme, som om han er redd for å vekke resten av bandet som døser i naborommet. Når de spiller er det stort sett langsomt og forsiktig, med en klagende steel og klimprende mandolin som følge.

Scud Mountain Boys tegner et motstykke til den brautende amerikanske selvsikkerheten, og viser det USA som finnes utenfor de glitrende byene og velstående forstedene. I stedet dukker det opp bilder av loslitte småbyer, rotløshet, alkohol og dop, våpen, frafalne venner og tapt eller manglende kjærlighet – mye virker skremmende selvopplevd, og er i alle fall godt fortalt. ’All these serious questions, seem to eat my life away…’ synger Pernice på ”Penthouse In The Woods”, uten at han klarer å komme unna. Det er få lyspunkter, og et tilsynelatende endeløst fravær av lykke, som preger hans skildringer. I stedet kan vi kose oss med bonden som skal brenne ned siloen og henge dyreflokken når dama drar, og grøftehistorier som ”In A Ditch”: ’They pulled her from a ditch last night somewhere down 95 on the wrong side of the road/ Found a needle and a pipe she had hidden by her side ’cause it must have been so difficult to deal…’ Resultatet blir et skarpt og poengtert bilde av en hverdag ingen har lyst til å havne i, men som likevel er skremmende gjenkjennelig og nært.

Den sedate tristessen brytes av og til opp med en mild form for honky-tonk/rockabilly og til og med litt gitarøs (fyllevisa ”Lift Me Up”, bør fungere som ren antabus for de fleste).

Scud Mountain Boys er et obligatorisk band å kjenne til. Start gjerne med denne samleren, men vær klar over at det er ikke mye mer som skal til før du har en komplett katalog. Og det må du ha.

Timesbold: Eye Eye (2004)
Whips Katekismus
Det finnes ikke mange med så nervøs uro over stemmen sin som Jason Merritt, eller Whip som han kaller seg. Will Oldham, Will Sheff og Jason Molina er vel de som best kan sammenlignes med den morkne skjelvingen til vokalisten/tekstforfatteren i Timesbold. Det er alle artister som også ligger dette bandet nær. Litt for nær er det mulig å hevde, for også musikalsk heller denne løse ansamlingen av New Yorkere over mot skummel folk, tradisjonelle sorgtoner og lumsk fjøsdans. Langsomme melodiføringer og relativt stor variasjon i instrumenteringen er noe av det som preger dette bandet.

Pussig dette, at det er i tjukkeste Brooklyn noe av den mest gammeldagse stabbursmusikken skapes i Statene, og ikke på mer øde steder som Arkansas eller Sør-Dakota. Men det er kanskje denne motsetningen som gir så markante resultater. Timesbold skaper i hvert fall musikk som ser ut som gamle fotografier av vindblåste sletter og forlatte hus på prærien, også på oppfølgeren til sin selvtitulerte debut (som kom ut i 2002, og ble utgitt på Marit Karlsens Trust Me). Som stillfarne ”All Blues”, med piano, slide-gitar og spøkelsesaktig theremin, banjo-styrte ”Vengeance Day” og den mer tradisjonelt oppbygde folkballaden ”Sometimes The Water”. De har likevel problemer med å leve opp til ”Bone Song”, åpningen som i mektig trav bygger seg opp til en av deres flotteste. De er heller ikke så langt nede på Eye Eye som Merritts stemme kan gi inntrykk av. På den andre siden av kjellerlemmen spiller de nemlig opp til krokete låvedans, som feiende St. Thomas-aktige ”Wings On A Girl”: ’Goin’ out west with the pain in the bag, hurrah, hurrah!’, saloon-vals (”Black Eyed Suzy”), kammerpop, samt en liten svirevise gjemt helt bakerst på discen.

Deres kopling av et ned-til-beinet uttrykk kombinert med folk-instrumenter og blås/stryk tør nå være en kjent metode, og jeg kunne nok ønsket et sterkere fokus på svartsinn og styggedom enn det som har blitt utfallet av denne platen. For selv om Eye Eye er en mer gjennomført og helstøpt plate en debuten så sniker det seg inn en del  anonyme, om enn fine, låter som trekker noe ned. Uten Whip hadde egentlig ikke Timesbold skilt seg så mye ut blant mange andre. Men så er han til gjengjeld helt sentral. Ikke bare som vokalist, men også som tekstforfatter. Hans tekster er noen merkelige sammensetninger av ord. Jeg finner ikke alltid meningen, men han skaper likevel rare bilder i hodet mitt med linjer som: 2I had a vision of building hundreds of stairs while porchlights tortured the insects…’, ’Sometimes the rats are brave, sometimes the rats are children, hilarious and grave…’

Ellers virker mye av poesien til Merritt å rote rundt personlige grublerier av den mørkere sorten, klagende bønner og naturalistisk billedbruk. Og noe av hemmeligheten bak Timesbold ligger i deres siste ord, som Mark Linkous sa det: ’It’s a sad and beautiful world’. Det er kanskje dette faktum våre venner i første rekke utnytter når de lager musikk.

Tracker: Polk (2002)
Haikeren
Tracker er først og fremst bandet til FILMguerrero-bestyrer John Askew. Portland-mannen gjorde seg relativt bemerket i indiecountrykretser med debuten Ames i 2000. På Polk har han alliert seg med en rekke likesinnede venner; M. Ward, Adam Selzer (Norfolk & Western), Michael Schorr (Death Cab For Cutie), Erik Herzog (Buellton) og Dave Harding (Richmond Fontaine). Tracker er fortsatt like velegnet som soundtrack til en ørkenbasert roadmovie, eller ’epic wanderings for the super-8 movie’ som det står beskrevet i følgeskrivet til denne lekkert kledde utgivelsen. Her får små, varme lo-folkrockere, instrumentale landskapsbilder og filmatiske ørkenballader gå i en nærmest sammenhengende flyt. Ørkenestetikken fremheves allerede på omslaget, med bilde av en enslig bil langs det som ser ut til å være en endeløs veistrekning et eller annet sted i sørvesten.

Vel, jeg hang nå i hvert fall på et gudsforlatt sted etter landeveien med tommelen ute da en lys Nova kom brummende forbi, bremset ned, og en person åpnet døren for meg. Det var John Askew som satt ved rattet og han viste med et kort, men slett ikke uvennlig nikk at jeg kunne ta plass ved hans side. Allerede idet instrumentale ”Nova” sklir over i ”Area” innser jeg at dette blir en svært hyggelig tur. Sjåføren viser seg å være en mann av få men velvalgte ord, som heller hvisker enn roper. Han er stødig på rattet der han styrer oss gjennom 12 låter på knappe 40 minutter, unngår nevneverdig trøbbel underveis. Til tider kjører han nesten for sakte, men til gjengjeld er det lettere å feste seg ved detaljene som omgir oss i dette rolige tempoet. Etter bare et par kilometer støter vi på et par nye haikere, og sannelig er det ikke Calexico som hopper inn bak, og ønsker å følge oss et godt stykke. Askew har noe av den samme evnen til å forvandle ørkenens storslagne utsyn om til en intim tumleplass. Den brennhete sola holdes dessuten på rimelig avstand takket være skyggefulle oaser som ”The Swimmer”, hvor relativt tunge gitarer får lov til å blande seg med den behagelige country-tonen, radiostøyen og den gjennomgående behagelige singer/songwriter stilen. De to bandene befinner seg i samme landskap, selv om Tracker ikke har helt den samme tydelige sandmentaliteten til Calexico.

Etterhvert som turen går sin gang blir det mer og mer klart at det også gjemmer seg andre i denne bilen, og jeg kan føle tilstedeværelsen av både Elliott Smith og The Flaming Lips på låter som ”Flint (Watch the Crafts!)”, ”Distance In The Sun” og ”Great Sea (It Sank Me)” hvor Askew tar tilsynelatende enkle akustiske ballader og vender de om til storslagen popmusikk med en skjør nerve. ”Photograph The Ancestors” er med sitt duvende refreng turens mest minneverdige etappe, og mot slutten kan også jeg være med å nynne litt, da jeg gjenkjenner ”Somber Reptiles” av Brian Eno. Det minner om at det sannelig er noe ’ambient’ over stilen til Tracker også. Helt til slutt kommer dessuten den nydelige balladen ”French” (tidl. utgitt på samleren Acuarela Songs, da med tittelen ”Water Fills The Bedroom”). Og da er det et passende tidspunkt å si takk for turen.

Jeg hopper av i nærheten av sivilisasjonen, mens bilen haster videre innover i ørkenen med sine passasjerer og super-8 kamera. På jakt etter flere gode motiver langs landeveien.

Bjørn Hammershaug
(omtalene er alle skrevet rundt release)

Intervju: Howe Gelb – a perfect harvest

Giant Sand, tidlig 90-tall
Giant Sand, tidlig 90-tall

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 18.03.02

Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.

Gravitasjon
Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god («publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…») og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.

– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.

Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. «Man, it was a breeze» sier han med ettertrykk.

– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.

Motivasjon
Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:

– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da», fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.

Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – «retirement and full circle» som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.

– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en «uplifting experience», ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.

Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.

– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.

The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?

– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.

– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.

«Those kids… they’ll learn», humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.

Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra «Giant Sand» navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i «sitt eget» Calexico.

Progresjon
I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.

– Jeg hadde aldri skrevet «love songs» før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.

En låt som skiller seg ut er «Fingernail Moon, Barracuda and Me»…

– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.

Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.

– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.

– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i «the high desert» like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – «right then and there». Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.

Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.

– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.

– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.

Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.

– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.

Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: «There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…»